Plateanmeldelse: The Good The Bad And The Zugly – «Algorithm & Blues»
Artist: The Good The Bad And The Zugly
Album: «Algorithm & Blues» (2019)
Plateselskap: Fysisk Format
5+
Å lytte på The Good And the Zuglys plate «Algorithm & Blues» oppleves som å lese fartsfylt og spenstig litteratur, må jo ta med en bibliotek-referanse siden vi er bibliotekblogg. Det er rutinerte folk som står bak dette bandet, og utrykket i samklang med tekstene oser av vidd. De har skapt sitt helt eget univers, noe egentlig få band makter, med et mye mer mangefassetert innhold en tegneserie-platecoverne kan gi inntrykk av, selv om det er snasen albumkunst som passer ypperlig inn i helheten. Flu Hartberg har laget det snasne coveret til «Algorithm & Blues».
Jeg er nærmest igjen fristet til å dra fram G.G. Allins’ strofe fra låta «Shoot, Knife, Strangle, Beat & Crucify», og den går slik: «We are the real rock ‘n’ roll underground». GG Allin la vekt på helt andre ting enn hva jeg legger i «real underground» med hensyn til The Good The Bad And The Zugly. Allin ville aldri laget låter som tar for seg problemstillingen: «The Man Behind the (Oxygen) Mask». Denne låten og alle de andre Zugly-låtene er knallgode eksempler på at den aller beste rocken egentlig er basert på et underlag av hverdagskomedie/frustrasjon/aggresjon.
De middelaldrende hardcore-rockerne er spydspisser for den nye scandi rock/deathpunk-bølgen og er altså tilbake med nytt album titulert « Algorithm & Blues» (ny fiffig platetittel) etter superb «Misanthropical House» (les anmeldelse) fra 2018, som de svært fortjent vant Spellemannprisen for, et album proppfull av punk-rock-hardcore klassikere og det årets beste album.
Åpningslåten «Welcome to the Great Indoors» er som en forlengelse av alt som er bra med «Misanthropical House». Igjen leker Zugly med råkkreferansene når de slår an årets Zugly-toner med deres take på AC/DC («Thunderstruck») og Turbonegro («The Age of Pamparius») introene før de smeller avgårde med akk så drivende, melodiøs og allsangsvennlig punk inkludert rivende sologitar og koringer av Sølvguttene-klasse, bare med motsatt fortegn og i hardcore-modus. Heftig åpning! Teksten er som vanlig bitende humoristisk og sarkastisk.
Neste låt «Fake Noose» er råbarka fengende punk med råbarka vokal fra Ivar Nikolaisen, så insisterende at han nesten presser seg gjennom øregangene dine, han gjør en strålende jobb hele plata igjennom. De to første låtene setter høy standard for resten av låtene.
Deres forrige nevnte plate «Misantrophic House» (2018) ligger forholdsvis nært de to foregående platene, men riff og framtoning er generelt sett hardere, og kan ses på som potent fusjon av «Anti World Music» (2013), «Hadeland Hardcore» (2015) og samleren «The Worst Four Years». Riff og framtoning på de to første låtene på den nye plata kan ses som en potent fusjon av alt de har laget fram til 2020, umulig å mislykkes med et slikt utgangspunkt.
Men på typisk Zugly-manér skifter de ham, om så ikke rent tekstlig, men musikalsk, og kommer opp med en av de softeste låtene de noensinne har laget, med Søndagsskole-aktig koring (for å sette det på spissen) – dette er nærmest lyden av FM rock i hardcore innpakning. Catchy som fy! Etter denne følger det lille muzak-hørespillet «Follow Your Dreams», en snutt med flere nikk til Turbonegro, de hadde med hørespillet « A Career In Indirock» på debutplata «Hot Cars And Spent Contraceptive» (1992). Snutten avsluttes med å «namedroppe» Turbojugend. Det er umulig å forklare en slik snutt, bortsett fra med følgende to ord: hysterisk morsom.
Så er det klart for full speed igjen med «King of Incovenience», pur deathpunk, rått, desperat og løyerlig, TGB på sitt beste, inkludert de herlige signatur-riffene, pluss herlig balleklemhyling (garantert første og siste gang jeg skriver akkurat det i en anmeldelse, journ.anm.).
På «The Man Behind the (Oxygen) Mask» og «Fuck Life… But How To Live It» er den punka GBZ-temperaturen atter en gang på bristepunktet, refrengene sitter som spikret. Forrykende låter der sistnevnte tar en skikkelig u-sving og lader opp batteriene ca. midt i før den på ny tar sats og fyker av gårde med ekstra påfyll.
«Corporate Rock», som tidligere har vært med i en utgave av Ferske spor, er klassisk GBZ. «Fuck The Police» kan kanskje ses som en hommage til det «opprinnelige» kommenterende hardcore-utrykket, mellomspillet «Kistegal» er et pustehull før «Reqiuem» avrunder The Good The Bad And The zugly sitt fjerde album,
«Algorithm & Blues» er et album med glimrende låter det er farlig å spille i bilen i 50 og 60 soner, trangen til å trykke på gasspedalen trumfer fartsgrensene og frykten for bot. «Algorithm & Blues» er utvilsom en stilsikker oppfølger til «Misantrophic House».
The Good the bad And the Zugly er et av Norges beste og mest unike band jf. innledningen på denne anmeldelsen Jada, en ny tilsynelatende panegyrisk GBZ-anmeldelse fra meg, enkelt greit fordi plata er: Jækla Bra!
Mer The Good The Bad And The Zugly
The Good The Bad And The Zugly. Foto: Andras Varga.
Plateanmeldelse: The Good The Bad And The Zugly – «Misantrophic House»
The Good The Bad And The Zugly – «NAV or Never» (Ferske spor uke 34/2018)
The Good The Bad And The Zugly – «It’s A Jungle Out There» (Ferske spor uke 6/2018)
The Good The Bad and The Zugly – «Vik Bak Meg Satan» (Ferske spor uke 4/2018)
The Good, The Bad and The Zugly – «West Coast Exile (Ferske spor uke 3/2018)
The Good The Bad And The Zugly – Album: «The Worst Four Years» (Musikalske sidespor – uke 45/2017)
Øya 2015 – The Good The Bad and The Zugly
The Good the Bad and the Zugly – intervju, Ny The Good the Bad and the Zugly sjutommer / Anbefales
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
