Av: Victor Josefsen Anmeldelser 28. januar 2020

Konsertanmeldelse: Nitzer Ebb på Rockefeller

Dansbar maskulin bondage musikk og flørt med det totalitære gjorde Nitzer Ebb til en dominant og slagkraftig liveakt på Rockefeller søndag 26. januar. Bandets hardtslående elektroniske kroppsmusikk og deres voldsomme energi og intense tilstedeværelse smittet over på publikum, og gjorde opptredenen til en reell tankevekkende energinnsprøytning av britisk machokultur, aggresjon med ironisk distanse og kjærlighet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Chelmsfordkvartetten Nitzer Ebbs opptreden på Rockefeller søndag 26. januar var en reell vitamininnsprøytning og en kjeftsmell på en ellers ganske døsig og ikke altfor kald vinterdag. Bandet tok oss med storm med sin viscerale fremtreden og kraftfulle pulserende rytmer og bekreftet at de fremdeles er ett veldig bra liveband med omarrangerte versjoner av låter fra bandets lange karriere.

Fra de første tonene med «Blood Money» fra «andrealbumet «Belief» fra 1988 festet de grepet på de over fem hundre oppmøtte og la til side all skepsis vi måtte ha over deres fremskredne alder eller relevansen til Electronic Body Music i 2020. Det gjorde de med rå intensitet, hardtslående, bankende beats og pulserende rytmer.

Nitzer Ebb anno 2020 er hardere enn den eldre varianten og har nok beveget seg nærmere teknoens verden. Lydmessig var det i blant litt vanskelig å få med seg alle detaljer, mellomtonen forsvant her og der og basstrommen var miksa veldig høyt.

Det er likevel hyperenergisk og hypnotiserende og lydbildet er maskinelt og heftig. Det er som en aparte videreutvikling av disco og funk spesiallaget for den aggressive og voldelige machokulturen i Londonforstaden Essex hvor bandet startet opp i 1982. Noen likhetstrekk med Hi-NRG europop som Stock, Aitken og Waterman er det også. Og bandets første innspillinger ble faktisk til i nedetid i studioet til denne trioen etter at produsenten Phil Harding (Dead or Alive med flere) oppdaget bandet under en livefremtreden i Brentwood. Tydeligere er røttene i den amerikanske høyenergiske gay discoen til artister som transseksuelle Divine og Man Parrish. Veldig tung elektronisk musikk som leder videre til Detroit Techno og industrirock, men faktisk også dagens EDM.

Men Nitzer Ebb er strammere og aggressiv, en punka reaksjon og tilnærming til musikken de hørte på de lokale diskotekene. Aggresjonen og intensiteten til The Birthday Party er en annen vektig inspirasjon og kanskje noe av grunnen til at Nitzer Ebb er enda drøyere og råere enn sine kontinentale elektroniske body musikkkamerater. Hissig, militant og nærmest brutal. Tyske D.A.F. (Deutsche Amerikanische Freundschaft) er en naturlig referanse og inspirasjonskilde med sin sammensmeltning av industriell støy og aggressive dansemusikk med totalitær ideologi og bondage sex. Det samme er eksperimentelle britiske band som Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle.

Allerede på andrelåta «For Fun», også fra «Belief», reiser Vaughan «Bon» Harris seg fra sin stasjon med digitale trommer og maskiner. Han spretter rundt på scenen som en tennisball fra side til side og viser oss hvor Prodigys avdøde vokalist og danser Keith Flint hentet inspirasjon til sine dansetrinn der han beveger seg fra side til side og skriker rått og brutalt. Ellers hamrer han løs på trommepadsene med en kraft som om det står om liv og død.

Ved hans side, på motsatt side og rundt ham, finner vi hovedvokalist Douglas J McCarthy, også i stadig og rask bevegelse fra side til side, foran og bak; dansende og ropende. Med mørke solbriller, dress og tidvis vanvittige kroppbevegelser, er han en karismatisk vokalist, dansende vekselsvis som et fugleskremsel og en diktator. McCarthys skumle og hissige vokal kler denne musikken perfekt og maner frem den aggressive, maskuline stemningen, men har også et lag av sårbarhet under det hele, i likhet med tekstene. Andre ganger er den bare mørk og truende.

Simon Granger improviserer over liveelektronikk. David Gooday mikser og kjører liveeffekter og prossererer.

Det er lyden av metall som knuses og hamring og banking samplet til en maskulin dansbar støyorgie.

Nitzer Ebbs sceneuttrykk flørter fortsatt med det autoritære eller totalitære. For eksempel med noen av vokalistens armbevegelser. Men det er først og fremst de harde bankende rytmene som parallelt gir ører og kropp juling og inspirerer til en form for statisk dans. Og bandet vet å piske opp stemningen.

Hør bare anthemet «Join in Chant»- som har blitt et slags anthem på teknotempelet Berghain;

lies, lies, lies, lies
gold, gold, gold, gold
guns, guns, guns, guns
fire, fire, fire
gold, gold, gold, gold
judge, judge, judge, judge
guns, guns, guns, guns
fire, fire, fire
muscle and hate
muscle and hate
muscle, muscle, muscle, muscle
lies, lies, lies, lies
books, books, books, books
burn, burn, burn, burn
fire, fire, fire
judge, judge, judge, judge
gold, gold, gold, gold
guns, guns, guns, guns
fire, fire, fire
muscle and hate

I salen koker det. Middelaldrende menn og kvinner danser som besatt som om dette er en slags merkelig aerobicklasse.
Låten følges opp med en annen av deres mest kjente låter. «Control I’m Here»; også en av seks låter fra «Belief» («Shame», «Hearts and Minds» og «Captivate» er de andre vi ikke har nevnt hittil).

control i’m here
we close our eyes
close them in your dreams
close them in your home
i’m here to stay
i won’t go away
you don’t need me i’ll slip away
you can there me i’m not to say

Det er en form for pervertert pop som det er vanskelig å stå stille til eller forholde seg likegyldig til. Pulserende rytmer pisker opp stemningen mer og mer og energien på scenen smitter underveis i akselererende grad. Etter hvert formelig koker det i piten.

Et annet høydepunkt er «Shame» fra «Belief» med sitt rene minimalistiske lydbilde og vage antydninger om frihet og løsrivelse.

Your words echo
Your mouth mirrors
Your smile’s within

Within your look
Within your smile

Take it back
You can’t

When you smile
You can’t

Shame don’t come back

You’re back

Who knows
You’re back
To care
Who knows
Who feels
You know
To blame

Don’t blame me

Musikken uttrykker en form for galskap eller sinne og har også blitt kalt positiv punk. De blander camp og macho på et unikt vis. Det er selvutslettende; rått og røft med klare hentydninger til sex i mange av tekstene. De utforsker kroppens seksuelle potensiale. Med tøff, provoserende og satirisk tilnærming både gjør de narr av og omfavner machokulturen fra Essex som de vokste opp med.

Stort sett er det tre mann i bakre rekke og McCarthy som dirigent i front. Utover Bon Harris som turer frem som co-leadvokal sammen med McCarthy. Harde, artifisielle synther og en pekende og ropende vokalist gir oss en leksjon i EBM og plukker fra store deler av bandets katalog.

Bankende beats som gir både ører og kropp juling, hissig og lidenskapelig energi. Fysikaliteten er i det hele tatt til å ta og føle på.

All skepsis ble umiddelbart lagt til side straks de kjørte i gang. Makan til energi og trøkk skal du leite lenge etter. Konserten blir i stor grad båret frem av utstrålingen og energien til Douglas J McCarthy og Bob Harris.

Settet avsluttes etter en drøy time med en av deres mest kjente låter; «Murderous» fra den ordentlige debutplata «That Total Age» (selvutgitte «Basic Pain Procedure» fra 1983 på Pylon Records regnes ofte ikke med).

Where is the youth
Youth
Youth
Youth
Youth
Youth
Youth
It’s time to know
It’s time to live
It’s time to know
It’s time to live
Shout golden shouts
Shout golden shouts
Lift up your hearts
Shout golden shouts
Much better now
We’re stronger now
Much better now
We’re stronger now
Shout golden shouts
Shout golden shouts
Lift up your hearts
Shout golden shouts
Now don’t be lazy
With the pleasure of sin
Don’t be lazy
With the pleasure of sin

På første ekstranummer er det David Goodays tur til å ta frontscenen og vokalen alene i form av hissige «Alarm» fra debuten «That Total Age» fra 1982.
Når «Godhead» toner ut som andre ekstranummer er Essex-bandets første Oslo-visitt siden 2007 over.

Vi har latt oss imponere over vitaliteten og energien til disse mennene som nå er vel inne i femtiåra.

Omarbeidede og oppdaterte versjonen og en rekontekstualisering av bandet med utgangspunkt i originalmedlemmene fungerer som bare det. Dette var en særdeles hyggelig og energigivende kveld. «I Give to You» fra «Ebbhead» (1991) er den eneste låten jeg kan komme på å ha savnet. I stedet fikk vi altså avslutningsvis «Godhead» og «Ascend» tidligere i settet.

Deilig å kjenne på sinne og glede på en gang, som noen uttrykte det. Det er fremdeles heftig og masser av trøkk selv om det kanskje ikke er helt som i gamle dager under bandets fem første Norgesbesøk for de som også var der den gang da (det være seg i Drammenshallen (1998), Vestlandshallen (2010) med Depeche Mode eller på Sardines eller et annet sted). Men gamlingene fikk nå også pogefot underveis og kunne ses både stampende og med veivende armer. En real treningsøkt som gamle kropper nok kjente godt dagen derpå. Stram og barsk europeisk funk som mørbanket både legger og sjel.

Alt i alt var vi fornøyde med at Harris og McCarthy hadde lagt til side Black Line sideprosjekt for en stund og oppsøkte røttene i Chelmsford.