Posterboys: 10 beste powerpopalbum

Av: Victor Josefsen / Foto: Jansen Plateproduksjon

Teenage Fanclub – Grand Prix
Alle våre kjerneverdier er representert i denne plata, og «Sparkys Dream» må vel være noe sånt som “ideal-låta” i sjangeren. Hele albumet høres ut som en jævlig bra sommerferie, og aldri før eller siden har et band som i så stor grad ser ut som regnskapsførere og høyskole-lektorer gitt ut musikk som gir oss så lyst til å spille i band.

Death By Unga Bunga – So far, So cool, So good
Første gang vi så Death By Unga Bunga var på UKM i Trondheim i 2009, og selv da gutta var under myndighetsalder i 13.30-draget på et ungdomsarrangement i Olavshallen, fremstod de som et øltørst Rolling Stones straight outta Moss. «So far, So cool, So good» er kanskje Norsk rocks mest fredags-orienterte album, og det sier sitt.

Motorpsycho – Blissard
Motorpsycho er utvilsomt en av våre største inspirasjonskilder, og «Blissard» er nok det albumet som representerer “vårt” Motorpsycho best. Powerpop-purister vil kanskje hevde at denne plata befinner seg et lite stykke på siden av sjangeren, men farken heller, vi tvinger den gjennom. Låter som «Sinful Wind Borne», «Drug Thing» og «The Nerve Tattoo» er like melodisterke som de beste, klassiske powerpop-låtene, og kombinert med det superenergiske samspillet mellom Snah, Bent og Gebhardt, er det lite som gjør oss mer gira på å spille musikk enn dette.

Guided By Voices – Bee Thousand
«Bee Thousand» er et ganske rotete album, men på sitt beste er det også genialt. Robert Pollard er uovertruffen når det kommer til overraskende, men samtidig superfengende vokalmelodier. «Gold Star For Robot Boy» er et godt eksempel. Det er som om låta blir skutt ut av en sirkus-kanon og aldri helt treffer landingsfeltet, men det låter som kuler og krutt likevel. Da vi startet Posterboys lagde vi ekstremt mange låter og ganske tidlig så vi for oss at vi kunne bli en slags Norsk ekvivalent til Guided By Voices eller King Gizzard and the Lizard Wizard, og gi ut 3-4 album hvert år. Slik har det ikke blitt, og når man hører på GBVs svært ujevne diskografi er det kanskje greit nok. Men platene «Bee Thousand» og «Do The Collapse» er i høyeste grad verdt å lytte til!

The Exploding Hearts – Guitar Romantic
Få ting er døvere enn sjelløs, polert og liksom-energisk rock, og få rockealbum representerer et bedre motstykke til dette enn nettopp denne plata. Når vi spiller inn i studio snakker vi ofte om å få låtene til og høres ut som de gjorde da vi fikk “kick” på øvingslokalet. Da er det denne lyden vi snakker om. Det er skranglete og rufsete og oser av spilleglede og god bandenergi. En meget god plate!

Tom Petty – Damn The Torpedoes
Det hender vi har vinylkvelder hjemme hos trommisen vår, Trygve. Disse kveldene starter gjerne med at Trygve setter på noen av de nyeste plateinnkjøpene sine (gjerne noe friskt og nytt eller obskurt og gøyalt) før vi nesten uten unntak avslutter kvelden med å sette på Fleetwood Mac – «Rumours». Etter hvert har også Tom Petty blitt et obligatorisk innslag disse kveldene. «Damn The Torpedoes» er powerpop med stadionrock-kvaliteter, og det må også være lov!

Cotton Mather – Kon Tiki
The Beatles er et av våre favorittband, og det er alltid gøy å leke med Beatles-psykedeliske klisjeer som baklengsgitar, mellotron og “aaaaaah”-koring. Cotton Mather gjør mye av dette på «Kon Tiki»-plata, som vel må være en av 90-tallets mest oversette plater (vi var bare barn på 90-tallet, men denne plata virker jo å ha gått de aller fleste hus forbi, eller?) Det er hvert fall et sjarmerende og kult album med en ganske unik sound som sikkert skyldes at plata er spilt inn på 4-spors opptaker. Kombinasjonen av dette analoge lydbildet og Beatles-faktene med mellotron, stryk og shaker langt fremme i mixen gjør at plata høres ut som en gammel “klassiker”. Og det fortjener den også å bli!

Wilco – Summerteeth
Wilco er kanskje litt underkommunisert som powerpopband, men «Summerteeth» inneholder noen av 90-tallets beste låter i sjangeren, og det sier ikke så rent lite. «Can´t Stand It», «I´m Always In Kove», “ELT” og “A Shot in The Arm” er noen av tiårets fineste låter, og «Summerteeth» er Wilcos morsomste plate.

Prix – Historix
Prix var et Memphis-band som kun ga ut noen få singler i sin meget korte levetid. «Historix» er en samleplate som kom ut på vinyl først i 2016 (sjekka Wikipedia på denne, ja), og den inneholder disse singlene pluss flere uutgitte låter opprinnelig spilt inn på midten av 70-tallet med blant annet Big Stars Chris Bell og Alex Chilton involvert i produksjonen. Med denne bakgrunnen er det fort gjort at mytologien rundt bandet gjør låtmaterialet mer spennende enn det egentlig fortjener å være, men all nerding til side: Denne plata er faktisk dritkul! Åpningssporet, «Girl», er sterkest, og høres samtidig så mye ut som Big Star at det mest av alt ligner et identitetstyveri.

Big Star – #1
Noen vil kanskje foretrekke andrealbumet, «Radio City», men «#1» “vinner” på å være et mer spennende sammensatt album, og ikke minst en helt utrolig debutplate. I tillegg til å være spekket med knallsterke låter, gitarriff og vokalharmonier, er «#1» også et perfekt dramaturgisk oppbygd album. Sømløst beveger plata seg fra øl-vennlig powerpop til akustisk tralling ved leirbålet. Det er som om albumet starter på fest lørdag kveld og slutter på vei hjem søndag morgen i det du oppdager at solen på umerkelig vis har stått opp, promillen har lagt seg og alt tilsynelatende er harmoni. Perfekt!

Spilleliste:

14. februar slippes Posterboys nye plate «Foods», et fyrverkeri av et plate lover labelen Vestkyst Records.