The Psychedelic Furs: En vegg av pels
Sommeren 1986 gikk filmen Pretty in Pink på kino i Norge, og for alle som hadde fått med seg The Breakfast Club året før, var forventningene store. En ny dramakomedie for ungdom med manus av John Hughes og den rødhårete skjønnheten Molly Ringwall i hovedrollen måtte jo bli bra. Var den bra? Tja, har ikke sett den siden, men mener å huske at den var helt grei, husker mest av alt karakteren «Duckie», spilt av Two and a Half Men-stjernen Jon Cryer. En dyktig komiker allerede den gang.
Det beste med hele filmen, var imidlertid tittelsporet, signert britiske The Psychedelic Furs. Gruppa ble dannet i punkglansdagene i 1977, men debuterte først i 1980, og betegnes gjerne som et post-punk/new wave band. De var kraftig inspirert av David Bowie, spesielt hans Thin White Duke-periode, og Roxy Music. Men de skilte seg fort ut med Richard Butlers hese og raspete vokal. Og det femmann sterke bandet, inkludert doble gitarer og saksofon, ga et fyldig lydbilde med melodier som tidvis ble drevet av en aggressiv og desperat punk-attitude.
Ifølge bassist Tim Butler oppsto Wall of Sound-metoden fordi ingen av dem var så gode til å spille, og ikke visste når de burde holde tilbake og slippe andre instrumenter til. Alle slåss om oppmerksomheten, trøkket til, og det oppsto en vakker form for kaos. Etter hvert som de ble bedre låtskrivere, og ikke minst bedre til å spille, lærte de også kunsten å holde igjen.
Pretty in Pink-versjonen som ble brukt i filmen er en nyinnspilling. Filmfolka ville opprinnelig ha noen andre til å spille inn låten på ny, de syntes originalen var for mørk, og gitarene uharmoniske. Men Psychedelic Furs fikk trumfet igjennom å gjøre det selv, og leverte en kommersialisert utgave med større fokus på saksofonen. Den kler for så vidt filmen godt, men originalen låter mye råere og er definetivt å foretrekke. Noe av poenget er jo nettopp den uharmoniske gitarlyden!
De to første, og beste albumene, er The Psychedelic Furs (1980) og Talk Talk Talk (1981). Begge ble produsert av Steve Lillywhite, hotshotten som allerede hadde U2, Peter Gabriel, XTC og Siouxsie and the Banshees på merittlisten. Han var en ivrig forkjemper for å bruke lag på lag med gitarer, og spilte gjerne inn mange spor som ble spleiset sammen. Men når Todd Rundgren tok over produsentrollen på Forever Now (1982), var det lite aksept for å bruke mer enn ett gitarspor. De fikk lov til spille inn maks tre gitarspor og måtte simpelthen velge det beste. Til gjengjeld la han på strykere, marimba, keyboard og blåsere. Det var fremdeles Wall of Sound, men Todd Rundgrens vegglyd. Han har alltid hatt et litt for stort og overdrevet Beatles-kompleks.
Det er mye fint på Forever Now, og til dels på oppfølgeren Mirror Moves (1984), men begge albumene lider av en mer utdatert 80-talls lyd enn forgjengerne. På dette tidspunktet var The Psychedelic Furs først blitt redusert til en kvartett, og på Mirror Moves var de kun en trio. Sistnevnte ble i tillegg produsert av Keith Forsey, Giorgio Moroder- og Donna Summers gamle våpendrager, og bruken av synther og trommemaskiner økte betraktelig. Selv om de fikk en relativt stor hit med låten «Heaven», var det i overkant glatt og polert. Magien var borte.
Band som Wire, Joy Division, The Fall og The Cure var mer nyskapende, og det er vanskelig å ta fra dem den enorme innflytelsen de har hatt i etterkant. Men Furs var et sentralt band i britisk post-punk historie, og de to første albumene står seg meget godt fremdeles. Sjekk ut åpningssporet, «Dumb Waiters», fra Talk Talk Talk, og la deg rive med av det jagende saksofonriffet. Et herlig stykke post-punk nummer av ypperste klasse.
