Kraut – et bevisst ønske om å bryte ned musikalske strukturer

Tekst: Kjetil Syverud

Krautrock (kålrock)var en samlebetegnelse britisk musikkpresse fordomsfritt og i all vennskapelighet satte på en gruppe snålinger fra ompa-ompal-and som spilte særs eksperimentell, ofte rytmisk musikk. Eller en samlebetegnelse  som hadde en klart nedsettende valør, farget av foreldregenerasjonens tyskerskepsis.

Krautrock hadde røtter i klassisk musikk og frijazz, og et bevisst ønske om å bryte ned musikalske strukturer for å starte på et nullpunkt. Kanskje det er en parallell her til tysk etterkrigshistorie? Musikken som kom ut av dette var alt annet enn ensartet – hør på Can kontra Kraftwerk – men fellesnevneren var definitivt annerledes.

Det var en gang at unge mennesker i Vest-Tyskland, inspirert av andre unge mennesker i Frankrike og USA, begynte å stille spørsmål ved samfunnet. Mange i landet hadde gått rett fra nazi-tiden til ledende posisjoner uten å bli stilt til ansvar for sine holdninger.

Bare de på helt toppen eller de som hadde utført de verste grusomhetene ble straffeforfulgt. Den tause majoritet fortsatte i sine stillinger som ingeniører, banksjefer, lærere, jurister. Dette var vanskelig for en oppvoksende, radikal generasjon å akseptere. Mange gikk ut i gatene og protesterte. Noen startet Rote Armee Fraktion og ville omforme samfunnet med voldelige midler. Andre brukte musikken. Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet.

Uvitende om hverandre, satt unge musikere i Berlin, München, Köln, Düsseldorf og sikkert mange andre steder med ganske like ideer. De var kritiske til sitt eget samfunn og til USA. Det var uaktuelt å hente inspirasjon fra blues, country og rock n’ roll, eller hjemlig schlagermusikk. Bandene var opptatt av at å starte fra scratch, med blanke ark.

Karlheinz Stockhausen er et viktig navn. Han var en toneangivende samtidskomponist i Vest-Tyskland på 60-tallet, og jobbet mye med elektroniske apparater for å skape sine modernistiske verk. Stockhausen var og er en internasjonalt anerkjent størrelse, som blant annet har vært en viktig inspirasjonskilde for Frank Zappa. Flere av dem som skulle havne i sentrale posisjoner innen krautrocken, studerte under Stockhausen.

Men ikke alle var klassisk skolerte musikere. Noen kom fra jazzmiljøet, andre mer eller mindre rett fra gata. Ønsket om å starte på nytt var en fellesnevner som medførte tidvis grenseløs vilje til eksperimentering. En generelt radikal og anarkistisk livsholdning, sammen med inntak av narkotiske stoffer som hasj og LSD farget også det musikalske uttrykket. Minimalisme var viktig for noen. Stemninger heller enn formell sangstruktur. Rytmer ble gjort så enkelt, repetitivt og maskinelt som mulig. Det er mange instrumentalpartier, og vokalen fungerer ofte mer som stemningsskaper enn som formidler av mening. Elektronikk er et viktig hjelpemiddel.

Glanstiden var på første halvdel av 70-tallet. Som med mye annen god musikk var det ikke så mange som oppdaget dette i samtiden. Viktige band var Popol Vuh, Amon Düül  II, Tangerine Dream, Ash Ra Tempel, Can, Faust, Neu! og Kraftwerk. Jeg skal si litt mer om de fire siste.

Can er et av de mest kjente tyske krautrockbandene. Musikerne i Can jobbet mye med rytme og improvisasjon. Legg for eksempel merke til vokalisten Damo Suzuki. Gruppa ble etablert på slutten av 60-tallet og hadde sin mest kreative periode på første halvdel av 70-tallet.

Can er kanskje det objektivt beste bandet som kom ut av denne epoken. Her er det eksperimentering og nye opplevelser rundt hvert taktskifte, men ikke så utfrika som flere av de andre bandene. Det tradisjonelt musikalske ligger nærmere. Jeg får assosiasjoner til samtidig jazz og world music, og tør våge påstanden at dette var hakket bedre musikere enn mange av kollegene, og mer ambisiøse.

Kjernen besto av Holger Czukay, Jaki Liebezeit, Irmin Schmidt og Michael Karoli. De ga i et målrettet tempo ut en LP hvert år fra 1969 til 1979. Bortsett fra et par semihits lå gruppa flere hestehoder foran både presse og andre enn det trofaste kultpublikummet. De beste Can-utgivelsene er trioen «Tago Mago» (1971), «Ege Bamyasi» (1972) og «Future Days» (1973). Litt på samme måte som Miles Davis holdt på med rundt «Bitches Brew» (1971) jobbet også Can med lange improvisasjoner over ulike tema i studio, som senere ble klippet sammen til låter.

Her følger et opptak med Can fra februar 1972, hvor de holdt en gratiskonsert i Køln. Dette er spesiell materie og jeg tror ikke alle som begynner å se på holder ut de 51 minuttene opptaket varer. Men selv om du bare får med deg fem eller ti minutter er dette et interessant innblikk i et band som ganske så sikkert har influert flere av favorittartistene dine.

Sceneshowet er også noe for seg selv. Det kan se ut som taklyset i salen er på under forestillingen. En godt voksen mann i smoking driver med sjonglering og tryllekunster underveis. I det hele tatt, ganske fjernt fra hva både publikum og artister vil klare å forestille seg en gang i dag. Kanskje noen triks å hente her for the-up-and-coming utøvere?

Can på tysk TV 1971

Can – Paperhouse (live på tysk TV 1972)

I 2012 ble den eksklusive boksen «The Lost Tapes» sluppet, med tre CD’er, som samler tidligere uutgitt studio, soundtrack og live materiale fra dette innflytelsesrike og stilskapende bandet. Cans legendariske studio i Weilerswist ble solgt til German Rock N Pop Museum, og det fantes flere mastertapes som fram til da ikke har sett dagens lys. Det dreide seg ikke om demoinnspillinger, men ferdiginnspilte låter som av forskjellige årsaker havnet «i hylla». Soundtracks til filmer som aldri ble sluppet og låter som grunnet plassmangel ikke fikk plass på de tidligere albumene. Boksen er sammensatt av Irmin Schidt, Jono Podmore og Mute-grunnleggeren Daniel Miller.

Neu! besto av de to multiinstrumentalistene Michael Rother and Klaus Dinger. Etter å ha fått sparken i en tidlig utgave av Kraftwerk, satte de seg rundt 1970 fore å lage noe helt annet. Og det klarte de. Ved hjelp av produsent Conny Plank spilte de inn debuten på fire dager (les anmeldelse under). Neu! fra 1971 består av låter med rytmisk kjøremusikk, minimalistisk og repetitivt inntil det suggererende, men også av løst formulerte lydcollager. Denne malen la grunnlaget for de to andre platene gruppa spilte inn før de gikk hver til sitt i 1975. Neu!! hadde, mot alle odds, en viss suksess i hjemlandet.

Plateanmeldelse

Neu!- «Neu!»

(1972)

Når du setter på skiva, så hører du langt, langt inne i høyttalerne, eller headsettet, en slags huggende gitarlyd, som kommer mot deg, akkompagnert av bastante trommer i en drivende, kontinuerlig firefjerdedels takt og innsmigrende rytmegitar, som i det store og hele høres ut som den holder seg til ett grep. Rytmeseksjonen kjører stødig og stabilt tempo de ti pluss-minuttene åpningslåta «Hallogalo» varer, motsatsen er elektriske gitarer traktert gjennom wahwah-pedaler, og hva vet vel jeg som improviserer oppå dette. Jeg får flere bilder i hodet, fellesnevneren er bevegelse. Det kan være en tyktflytende masse eller et buktende dyr, det kan være en nattlig kjøretur langs tyske motorveier i høy hastighet. Venter du på vokal, venter du forgjeves, både her og på resten av plata.

1971. Tyskland. Den alternative bevegelsen har definitivt truffet Tyskland også, men kanskje med mer ekstreme utslag enn andre steder. Baader Meinhof-gruppen er en utvilsom ekstremitet. Den eksperimentelle krautrocken, kanskje en annen: Unge tyskere som har et ønske om å lage annerledes musikk. Noen klarer dette bedre enn de fleste andre på planeten.

«Sonderangebot». Andre låt på skiva. Her er rytmene fraværende. Dette er mer et lydmaleri. Vi har kjørt av veien og stoppet på en rasteplass. Forlatt bilen og gått ut i åkeren som ligger rett ved. Det er en spesiell natt. Har noen tatt LSD eller tilsvarende? Kanskje. Mens vi går rundt her ute er det en udefinerbar, lav industriell støy som hele tiden er der, men ikke slitsom, den passer til settingen. Noen ganger kommer voldsomme lydeffekter farende, glass, som eksploderer, eller gryter, som blir slått mot hverandre og avgir et kortvarig, voldsomt skrammel.

Klaus Dinger og Michael Rother forlot et band som het Kraftwerk i 1971, og dannet duoen Neu! Kraftwerk var enda usikre på hvordan veien videre så ut, mens de to utbryterne hadde en klar idé. I hvert fall kom det noe riktig nyskapende og banebrytende ut av debuten deres. Den du leser om nå.

«Weissensee» er Pink Floyd på tysk. Her er vi tilbake i mer normal modalitet igjen. Kanskje kjøreturen har nådd målet sitt. Vi sitter i stua. Stemningen er avslappet, trygg, forutsigbar. En sakte, groovy trommebeat med noen breaks innimellom. En gitar som fortsetter å utforske wahwah-pedalens muligheter.

På side to venter låta «In Gluck» på oss. Her er vi ute på tur igjen. I en robåt? Er det årenes repetitive gnisning mot åregaflene vi hører? Noen fjerne stemmer i starten indikerer at kvinner og barn også er med. De litt skumle slangeaktige, effektforvridde gitarene dukker opp her igjen. Maler sine lydmalerier. Hvor blir det av utflukten? Gitarene tar over. Åretakene og stemmene forsvinner. Fortvil ikke. De dukker opp igjen mot slutten av låta, unnskyld, maleriet.

Ifølge folkloren fikk Neu! tilgang til den legendariske produsenten Conny Plank og hans studio i fire dager, da en annen artist ikke stilte. De to første innspillingsdagene skal ha vært ufruktbare. Så tok Klaus Dinger med seg en japansk banjo. Da løsnet det, og Neu! ble spilt inn på to dager.

«Negativland» starter med et trykkluftbor og noe som høres ut som en forkjølet hund backet av generell industristøy. Så kommer sakte, men sikkert, en mer uptempo rytme inn, og setter i gang en låt som til forveksling kan ligne en nedtonet og langsommere variant av åpningslåta. Vi er på vei hjem fra festen nå. Det åpne og mulige i gitarimprovisasjonene er erstattet med spor av hverdag i form av lett atonale melodilinjer på gitarene. Joy Divison har hørt på denne!

Fordi. Foruten at dette er annerledes, spennende og bra musikk helt på egen hånd, kan du også kose deg med at den har inspirert utallige andre, mye mer kjente artister også. Wikipedia nevner David Bowie, Brian Eno, Iggy Pop, PiL, Joy Division, Gary Numan, Ultravox, Simple Minds, Stereolab, Radiohead.

Avslutningssporet «Lieber Honig» skal jeg ikke ødelegge for deg, den kan du selv fylle med innhold.

Når du lytter på Neu! kikker du gjerne en gang til på omslaget, og blir slått av den på mange måter raffinerte minimalismen i uttrykket, som kanskje , og kanskje ikke, står godt til musikken på innsiden. Dette lyder friskt og nyskapende i dag. Hvordan det var å oppleve dette i 1972 klarer jeg nesten ikke å forestille meg.

Kraftwerk, Roskilde 2013. Foto: Stian Schløsser Møller

Om Kraftwerk kan regnes med i denne celebre gruppen er et åpent spørsmål. På de tre første LP-ene deres, som ikke gjorde spesielt stort inntrykk og som de selv nedtoner betydningen av, kan flere paralleller trekkes. Fra «Autobahn» i 1974 er sammenhengene mer subtile, men likevel til stede.

Det naive, gjennomproduserte lydbildet til Kraftwerk kan på mange måter sees som antitesen til kakafonien du for eksempel finner hos Faust. En fellesnevner er sansen for det elektroniske, fokuset på det det monotone rytmiske og få referanser til klassisk rock n’ roll-estetikk. Selv om resultatet på mange måter er annerledes, har Kraftwerk definitivt samme røtter som de andre krautrock-bandene

Kraftwerk rundet av Roskilde 2013

Øya 2013: Kraftwerk – Et interessant dypdykk i gruppas ideologi

Faust var mer musikkollektiv enn et klassisk rockeband. Med forskuddet på sin første LP muret de seg inne i et hus på landet i flere måneder. Resultatet av dette indre eksilet var den selvtitulerte debutplaten som kom i 1971. Den besto av en rekke særs eksperimentelle lydcollager og solgte minimalt. «Faust So Far» kom året etter og fortsatte trenden med en form for postmoderne brokker av lydinntrykk fra en potensiell skummel framtid. Men selv med dårlig salg hadde bandet skaffet seg et navn i kjennerkretser. De fikk kontakt med Virgin i England og lagde sin siste plate, «Faust IV», der. Mot slutten av innspillingen brøt bandet sammen, og plata ble fullført av bare tre av originalmedlemmene.

Forsøk på oppsummering: Can er struktur i galskapen. Neu! er rytmer og lydmalerier. Faust eksperimentelle og anarkistiske.Kraftwerk er Kraftwerk. Disse og de andre krautrockbandene har influert mange artister. Bowie, Joy Division, Public Image Ltd, Radiohead, Queens of the Stone Age, Sonic Youth, The Flaming Lips osv. Paradoksalt nok, med unntak av Kraftwerk og delvis Tangerine Dream, har disse nyskaperne sett lite til penger og stjernestatus. Det har stort sett kopistene og lærlingene i den anglosaksiske del av verden gjort, i tett samarbeid med storkapitalen og det bestående som disse tyske ungdommene i utgangdpunktet var så negative til.

Kraut/Kosmische Music har inspirert utallige utøvere, som nevnt i Neu!-anmeldelsen, både norske og utenlandske. Den Oslo-baserte trioen Kanaan er oppkalt etter en Amon Düül II-låt, og andre norske utøvere som Motorpsycho, Serena-Maneesh (Official), Electric Eye, The Low Frequency in Stereo, 120 Days, Salvatore, Mokri, Sunshine
Reverberation, Weserbergland, Radio 9, Pow Pow og mange andre har inkorporert kålrock på eminent vis i uttrykket sitt.

Dette er utvidet og redigert utgave av en sak som er publisert tidligere hos oss (red.anm.)

Krautrock – The Rebirth of Germany» (2009)

(Takk til Phuong C. Van Phan for godt tips)

Noen linker:

Oslo Psych Fest 2015: Michael Rother plays Neu!, Harmoni + Solo Works og Destruction Unit

Oslo Psych Fest 2015: Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O + The Low Frequency in Stereo

The 20 best krautrock records ever made

20 Essential Krautrock Songs

(Med Cluster, Embryo, Guru Guru mfl.som ikke er nevnt i saken vår)

Var det ikke Brain som var det store plateselskapet inn Kraut rock ?

Kanaan – Harmonia (Ferske spor uke 36/2019)
Harmonia» er en drivende, kosmische hilsen til Harmonia-guttene Rother, Roedelius og Moebius.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog