Konsertanmeldelse: Jerusalem In My Heart + Lucrecia Dalt på Blå

Tekst & foto: Jan-Olav Glette 

Jerusalem In My Heart var en tankevekkende og beroligende kraft en regn- og sluddpreget lørdagskveld, men havnet likevel i skyggen av oppvarmeren Lucretia Dalt lørdag sjuende mars. Dette tross at de to vartet opp med fire filmruller med flimrende bilder av naturlandskap fra Midt-Østen på lerretet i bakgrunnen og en eklektisk sammenføying av tradisjonell arabisk sang, buzuk-liring, effektpedaler og avantgardistiske datamodulasjoner.

Osloklubben Blå bød lørdag 7. mars på sublimert politisk sprengstoff for de fåtallige som hadde tatt turen. Bak droner, vokal klagesang, flimrende bilder av libanesiske fjellandskap, kaktuser og steinhus kunne vi ane en lengsel om å få tilbake sitt tapte land.

De fåtallige tilstedeværende ga nok en indikasjon på at interessen for eksperimentell og lekelysten musikk nok er begrenset her hjemme, og at Oslo tross alt er en småby på mange sett og vis. Blå skal ha skryt for at de prøver å varte opp med musikalske utfordringer og stimuli som dette.

Propalestinske lydeksperimenter fra Jerusalem In My Heart.

Jerusalem In My Heart er et live audiovisuelt performance-prosjekt sentrert rundt den halvt Montréal og halvt Beirut -baserte produsenten og musikeren Radwan Ghazi Moumneh og den Montréal-baserte filmskaperen Charles-André Coderre (i dag Erin Weisgerber). Live og i studio har de hatt med seg en rekke hjelpere; mange tilknyttet miljøet rundt det berømte studioet The Hotel2Tango – som Moumneh er medeier i sammen med Godspeed You» Black Emperor – og plateetiketten Constellation.

Hittil har det også resultert i tre egne album og et samarbeid med Suuns, som utvider vår oppfatning av hva begge disse to står for.

I Oslo var det bare de to kjernemedlemmene som var på plass.

Det ble kanskje ikke helt den overveldende vakre opplevelsen vi hadde sett for oss, men likefullt var det nok av tanker og refleksjoner å ta med seg inn i natten.

Vi fikk Beiruts tradisjoner ikledd støydroner. Opplevelsen av de flimrende stillbildene som flakker i bakgrunnen, den suggerende bønnesangen, ragaene fritatt for linearitet og forutsigbare strukturer inntar en hallusinatorisk kraft.

Urovekkende ambient og nedtonede droner skaper en transcenderende atmosfære av Midt-Østens lydlandskaper og en rik sonisk palett.

Erin Weisgerber står for håndlagede visuals på fire analoge 16mm filmfremvisere. Hun manipulerer fotografier og kjemikalier til rytmiske representasjoner, som både er konkrete og abstrakte på en og samme tid. De er visjonære og introverte på en gang i fint samspill, men er ikke det mest imponerende jeg har sett. Likevel understreker og skaper de atmosfære.

Politisk sprengstoff finnes skjult i et spirituelt musikalsk møte mellom moderne eksperimenter og tradisjonelle arabiske toner. Jerusalem In My Heart taler palestinernes sak, og gir uttrykk for en lengsel om å få tilbake sitt tapte land. Han har også møtt på kontroverser for sin tilknytning til BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment and Sanctions) (boikott, avhendelse og sanksjoner). Vi som ikke snakker arabisk kan bare skimte dette via artistnavnet Jerusalem In My Heart, og alt hva det innbefatter, forsterket av det musikalske møtet mellom tradisjonell musikk fra Libanon og Syria og europeisk/amerikansk avantgarde elektronika.
Navnet Jerusalem In My Heart stammer fra en sang av den legendariske libanesiske sangerinnen Fairuz fra 1972.

Moumneh selv er svært lite kommunikativ. Han sa ingenting utover ett takk etter å ha fullført sine tilmålte tre kvarter. Han lar musikken og bildene tale for seg selv. Flimrende, noe ustødige, men repeterende filmbilder på lerretet i bakgrunnen med stillbilder fra utkanten av Beirut med fjell, ørken og palmer, steinhus setter stemningen, som tidligere nevnt. Innledningsvis er fokus på natten og stjernehimmelen, og vokalisten synger parallelt i en mikrofon og en shisha-lignende blåsebelg mens han tråkker på ulike effektpedaler, skrur knotter eller setter i gang samples.

Han gjør en form for elektronisk verdensfolk eller modernisert tradisjonell arabisk musikk. Musikken har to kompletterende uttrykk. Det ene er nærmere den klassiske arabiske folkemusikken og kan bestå av variasjoner over kjente folketoner; rekonfigureringer og nye tolkninger. Så har vi mer ambient støy elektronika uten fast form, men med libanesiske og syriske lydbilder. Forvrengning og støy komplimenterer og ekspanderer også de gamle sangene. Det er eksperimentering over tilsynelatende ektefølt bønnesang.

Det er noe abrupt og ukontrollert (fritt?) over det hele.

Ambiente droner føyes sammen med ragaer og tradisjonelle toner. Det er musikalsk minimalisme og frijazz-åndelighet om hverandre. Analog-elektronisk oscillasjon og en fri form for akustisk meditasjon eller oppstykket chanting. Andre ganger mer repeterende og rytmisk, med referanse til både post-rock og krautrock.

Etter hvert løfter han opp og benytter de to medbragte strengeinstrumentene sine. To variasjoner av buzuk, et arabisk strengeinstrument som kan minne om en gresk bouzouki, tyrkisk saz, europeisk lut eller arabisk oud, men med lengre hals. Førtifemåringen benytter effektpedaler til å endre instrumentenes klanger.

På sitt mest hallusinatoriske kan det låte både hektisk og travelt.

Andre instrumenter og stemmer kan vi høre i form av samples.

Det var urovekkende og meditativt om hverandre, som nevnt tidligere. Tidvis var det også veldig bevegende og stemningsfylt.

Selv fikk jeg likevel vel så mye utbytte av oppvarmeren Lucretia Dalt denne kvelden. Hennes surrealistiske og drømmende eksperimenter var både mystiske og fantasifulle.

Lucretia Dalt på Blå.

Lucretia Dalts lagdelte musikk innbefatter så mye. Den er minimal og mikrotonal. Hun har en øm, beroligende stemme, som blir en del av lydbildet mer enn den fokuserer på noen form for historie eller syntaks. Musikken til den Berlinbaserte columbianeren oppleves intim og sårbar, sensuell nærmest. Det er en slags form for eksperimentell ambient musikk med referanser til Daphne Oram. Tidvis er det også pulserende eller konfronterende.

Vi kan høre lyden av gnikking av vinglass, samples av gitarklimpring, piano eller theremin; alltid langt i det fjerne. Under overflaten bobler latinske rytmer, industriell støy og synthmusikk. Klangflaten er ofte en slags cold wave eller industriell musikk, intendert eller ikke. Det er ihvertfall noe kjølig og stramt over lydbildet. Et øyeblikk hører vi vel også lydbildet av hardtslående tekno. Hun benytter en Clavia Nord Modular til å frembringe synthlydene, men også som modulær synth for å programmere oscillator, envelopes (automatiseringen), effekter og vocoder. En Moogerfooger MURF (Multiple Resonance Filter Array) er sentral i lydbehandlingen. Hun er introvert og fokusert på scenen, som om hun ønsker at vi skal fokuserer på den sammenvevde musikken snarere enn noe visuelt, og sier ingenting utover ett takk når hun er ferdig.

Det vi får høre frister virkelig til videre fordypning. Veldig egenartet og behagelig uten noen gang å skli over til å bli bakgrunnsmusikk. Hennes surrealistiske og drømmende eksperimenter er både mystiske og fantasifulle. Det geologi-inspirerte albumet «Anticlines» fra 2018 har lenge stått på listen over ting jeg vil høre mer på, og livemøtet pirret nysgjerrigheten ytterligere. Noen savnet nok Kali Malone, meg selv inkludert, som meldte avbud en stund i forveien ,men tross alt var dette sjansen til å oppleve to spennende alternative artister på sitt første Norgesbesøk. Opplevelsen var en fin avrunding av helgen etter at jeg først hadde dykket dypt ned i fransk forstadsmisere med filmen «De Elendige» i forkant av konserten.

Dette er musikk for eksempel for de som finner glede i programmet til den årlige CTM (Club Transmediale) festivalen («Festival for Adventurous Music and Art») i Berlin som begge har opptrådt på.