Fadnes: En harmonisk melankoliker

Tekst: Jan-Olav Glette Foto: Tomm W. Christiansen

Kan du starte litt med å si noe om hva du opplever som mest annerledes med det å nå jobbe under eget navn, med noen få samarbeidspartnere/bidragsytere, kontra det å være del av et band der du også er hovedlåtskriver?

Den største forskjellen er jo at alle avgjørelser blir tatt på egenhånd. Jeg savner kameratskapet og den kollektive følelsen i et band og de gode ideene som kommer ut av det. Det har samtidig vært en interessant erfaring å være på solotur. Det kjennes litt ut som jeg gir ut plate for aller første gang. Mye av spenningen fra starten på bandkarrieren har kommet tilbake. Den boblende følelsen i magen av spenning, nervøsitet og heldigvis, stolthet. Det er litt på godt og vondt. Avgjørelser tas kjappere, men det er jo ikke alltid mine avgjørelser er så smarte. Jeg er f.eks. en ganske dårlig taktiker. Også er det jo selvfølgelig skumlere, selv om jeg har samarbeidspartnere, og, til slutt, stå alene med plata i hånda. Nå har jeg heldigvis fått meg et fint selskap i ryggen og booking/management på gang, så da kan jeg jo kanskje få tilbake noe av den kollektive trygghetsfølelsen.

Musikken som du lager på egenhånd, og for så vidt også den du gjorde med Jim Stärk, preges av noe som jeg opplever som et varmt (organisk?) lydbilde. Hvordan får du dette til og er dette en intensjon?

Det er nok noe som kommer litt av seg selv. Akustiske instrumenter og vokal i sentrum blir jo fort organisk og varmt. I tillegg har jeg denne gangen, som med Jim Stärk, vært omringet av gode instrumenter, mikrofoner og rør-preamper. I tillegg kommer de gamle analoge synthene, moog og orgler. Det kunne sikkert blitt skrudd til et kaldere og mindre nært lydbilde, men det ligger kanskje ikke i min natur og låtskriving å gjøre det på den måten. En av ideene og utfordringene med denne plata var å fri meg litt fra det vante soundet. Noe jeg synes vi fikk til uten å miste det varme og organiske fra tidligere plater.

Jeg vil nå komme med noen stikkord jeg vil at du skal respondere med dine tanker om og gjerne også hvordan dette er relevant som innflytelse på albumet.

Britisk folk/pastoral folk

Jeg har vært opptatt av britisk folk siden jeg oppdaga Nick Drake som 15-åring i 1990. En annen favoritt, som jeg hørte litt seinere har vært hans gode venn, John Martyn. Det var noe med gitarspillet, det sfæriske uttrykket og melankolien som traff meg hardt og fortsatt er viktig for meg. Det finnes jo tusenvis av kopier og jeg har vel selv også blitt sammenligna, men Nick Drake står fortsatt som en unik bauta i min musikkverden. Oppdaget både han, John Martyn og andre mere folky greier gjennom deres felles bassist, Danny Thompson og hører en del på f.eks. Pentangle. Jeg var ganske opptatt av irsk folk og tradmusikk da jeg bodde i Tallinn som syttenåring og livnærte meg som trubadur på barer, fortrinnsvis irske barer. Da ble jeg også kjent med musikken til fantastiske låtskrivere som f.eks .Paul Brady og Andy Irvine. Jeg tror den musikken og de åra alltid vil henge igjen i min egen musikk, selv om jeg ikke føler sjøl at jeg lager så veldig utprega folk-musikk.

Laurel Canyon singer/songwriter tradisjon

Min aller første vinyl (ved siden av «Belonging»-plata til Jarret/Garbarek) var «Heijira» av Joni Mitchell, som jeg fikk av faren min som tolvåring. Tidlig i ungdomsåra var jeg ikke så veldig opptatt av hvor hun kom fra eller hvilket miljø hun var en del av. I likhet med Nick Drake traff hun noe i meg som er like viktig om ikke enda viktigere i dag. Hun tok seg god tid i låtene og tekstene og spilte inn plater med litt annen instrumentering enn mange andre vise/folk-plater fra 60-, 70-tallet. Jeg likte den jazza tilnærmingen til folk- og visemusikken. Det var først da jeg begynte å dykke ned i Jackson Browne, James Taylor og CSN at jeg så sammenhengen. Det var nok en fin og kreativ, om enn ganske tåkete tid. Kreativt sentrum eller hva man kaller det. Lånte boka «Hotel California: Singer-Songwriters and Cocaine Cowboys in the La Canyons, 1967-1976» av Barney Hoskins av en kompis da den kom ut. Fascinerende historier fra det miljøet. Der skjønner man vel også at det miljøet hadde sine baksider, men jøss, for noen plater det kom ut av det. Anbefales! Hvor har det forresten blitt av den boka? Det var noen som lånte den av meg da jeg hadde lest den.

Melankoli

Melankoli er en god og alltid tilstedeværende følelse. For meg handler det om balansen mellom glede og tristhet. Det kan bikke over på den ene eller andre siden og da er det ikke lengre melankoli. Jeg liker melankoli i musikk. Sårheten i det melankolske finner jeg tiltalende, men det må ligge en ydmykhet i bunn. Påtrengende og tilgjort melankoli er ganske fælt og avsløres fort. Et stearinlys gråter da for faen ikke. Det må komme rett fra hjertet. Jeg må innrømme at det ikke er veldig mye gladmusikk i min vinylsamling, men noe er det. Det kan vel kalles gladmelankoli. På denne plata har jeg nok vært litt mer bevisst på melankolien enn tidligere. Jeg ville ikke at det skulle tippe over på den andre siden, hverken musikalsk eller i tekstskrivinga med Herjulv Arnkværn. Han liker å smøre på, mens jeg gjerne vil holde litt igjen, også møtes vi et sted på midten. Melankoli er bra!

Nostalgi/bakoverskuende

Når man har levd over halve livet blir det vel naturlig å skue bakover selv om man fortsatt er relativt ung. Nostalgi kan fort bli litt sukkersøtt, men samtidig noe som er viktig for meg for å se hvem jeg har vært, hvem jeg er i dag og hvem jeg kan bli i morgen. Nostalgi er jo også en følelse og et resultat av levd liv.

Innflytelsen av å bli mer voksen og etablert i livet på tekst og melodier

Har nok sett, jo eldre jeg har blitt, at det jeg skrev om og følte sterkt for tjue år siden ikke var så unikt som det føltes da. Desperasjonen, den store tapte kjærligheten og ensomheten. Vi er alle i samme båt, Titanic om du vil, og jeg føler det har dukket opp andre temaer å skrive om. Nettopp det å bli voksen og finne en slags indre ro, beina på jorda, har blitt et viktigere og ærligere tema for meg. På tross av melankoli og en viss indre uro har jeg det ganske bra og har vel skjønt med åra at det også går an å skrive låter om. Livet er ikke så svart/hvitt som jeg en gang trodde. Det er også litt gult og grått. Og litt blått.

Tromøya

Det har blitt mitt hjemsted og jeg har bodd her nå i snart fem år. Det lengste jeg noensinne har bodd på ett sted. Da jeg bodde i Oslo tenkte jeg ofte at «denne gata, asfalten jeg går på, er min. Det er her jeg lever og hører hjemme». Det er nå bytta ut med skog, hav, åker og frisk luft. Det føles helt riktig å bo nære havet på en øy. Samtidig er det ikke langt til Oslo hvis behovet for det mer urbane melder seg, også er det jo faktisk like kort vei til Danmark. Det har nok inspirert meg å bo her. Har bedre tid til å være kreativ, men sitter ikke akkurat i fjæra og skriver tekster. Tror allikevel jeg blir påvirka av miljøet og folka rundt meg. Tror også havet og skogen kan høres på plata. Har glemt hvor på plata det er, men det er endel fuglekvitter langt bak der et sted. Ble også ganske forstyrra midt i et vokalopptak av at det sto tre rådyr utafor vinduet.

Kan du fortelle om din produsent og musikalske samarbeidspartner Eugene Guribye og samarbeidet dere i mellom? Hvilke instrumenter benytter han og hva har han tilført til lydbildet og produksjonen?

Eugene Guribye er et ganske ferskt bekjentskap. Vi har en del felles venner og hadde møtt hverandre noen få ganger. Vi begynte å henge sammen i hver vår jolle på sjøen og dro fra øy til øy, holme til holme på oppdagelsestur her vi bor. Eugene er aktiv i «Våre Strender», en strandryddingsaksjon, og kjenner skjærgården her nede godt. Jeg hadde noen tanker om å gjøre en soloplate og hadde noen ideer om hva jeg ville og ikke ville. Jeg ville gjøre en singer/songwriter-plate, men så ikke noe poeng i å prøve å lage en ny Jim Stärk-plate uten Jim Stärk. Eugene er en åpen musikalsk fyr, men kicka nok på «dogmene» jeg satte. Jeg ville bruke mer synth, større orkestrerte partier, helst trommemaskin, så få musikere som mulig osv. Det sklei nok litt ut etter hvert, men i starten av samarbeidet var det ganske knallharde regler. Selv om den følelsen ofte er sterkere hos artisten enn hos lytteren, er lydbildet og instrumenteringen ganske annerledes enn jeg er vant med. «Det er faen ikke en shaker. Det er en ullsokk mot et gulvteppe», var kommentarer som plutselig dukka opp. Det er også mye drivved-perkusjon på plata. Det ligger jo strødd over alt her og har en unik lyd fra trestokk til trestokk. Eugene tilførte også «nye» lyder i form av analoge synther, moog osv. Litt mindre streit piano og Rhodes, selv om det også er til stede på plata. Jeg er glad i lyden av trommemaskiner i produksjonene til f.eks. Shuggie Otis og J.J. Cale. Miksen og kontrasten mellom det organiske og det mer mekaniske og statiske. Det ble litt av det på plata og er noe jeg vil utforske videre. Jeg er veldig glad for valgene vi gjorde og tør nok ta enda større sjanser i neste runde.

Du har også fått hjelp av Herjulv Arnkværn med tekster? Hvordan har dere jobbet sammen og hva har han bidratt med?

Jeg har kjent Herjulv i tjue år som kompis, bartender og en uendelig kilde til å oppdage ny og gammel musikk. Herjulv er en fyr som har et like entusiastisk forhold til Lill Lindfors som til The Bevis Frond. Herlig inspirerende. Han begynte å sende meg tekster fra sitt mangeårige prosjekt «Patosposten» og jeg begynte å sende tekstsnutter tilbake. Vi kommuniserte gjennom mail og meldinger, fotokopier og taleopptak. Jeg begynte så å besøke ham jevnlig på Harestua og vi begravde oss i vinyl, rødvin og notatblokker i ett par tre døgn. Jeg dro så hjem og renskrev tekstene. Dette pågikk ett års tid før vi landa på noe vi begge var fornøyd med. Noen tekster hadde jeg nesten klare på forhånd, noen ble skrevet sammen med Herjulv i sin helhet. Dette er første gangen jeg skriver tekster sammen med en annen. Fin måte å jobbe på, men det er også krevende og legge alt på bordet selv om man kjenner hverandre aldri så godt.

Lars Horntveth bidrar også med blåsere på fire låter.

Lars kjenner jeg fra tida jeg jobba på klubben Blå på begynnelsen av 2000-tallet. En tvers gjennom nydelig musikalsk type. Han var i blåserekka til Jim Stärk på en del festivaljobber i sin tid, men dette er første gang vi gjør noe i studio sammen. Jeg hadde tonene og melodiene klare og med fine justeringer og input fra Lars falt påleggene fort på plass. Referansene når man driver med sopransax kan fort bli litt hårete og mange tenker fort på Kenny G. Det ble heller referert til Wayne Shorter og Stina Nordenstam. Bassklarinett og klarinett har jeg alltid drømt om ha med på låter og endelig ble drømmene innfridd. Det ble en ganske magisk halv dag i studio. Han er en effektiv fyr. Lars ble også med på en streamingkonsert fra Sentralen nylig. Visstnok hans debut på pedal steel i offentlig sammenheng. Lars er gull!

Din gamle bandkollega Tom Rudi Torjussen spiller også trommer på et par låter.

Tom var en veldig viktig del av de mest hektiske årene til Jim Stärk og er fortsatt en god venn. Han er også hovedgrunnen til at jeg havna på Tromøya i utgangspunktet da jeg hjalp ham og kona litt med kafedrift i 2015/16. Plata skulle egentlig være trommeløs, men da to låter trengte det sårt var det helt naturlig å spørre Tom. Han er en spennende trommis med føttene i både jazz-, pop- og world-leiren. Tom blir forhåpentlig med når jeg en gang i fremtiden skal ha med meg fullt band. Inntil da drikker vi god vin og henger mye sammen her nede på øya.

Når det gjelder dine egne insgtrumenter utover vokal så spiller du gitar og dobro. Og altså bass på låten «My Time is Now».Kan du si litt om instrumentvalgene? Hvorfor akustisk gitar= Fordelen med den akustiske gitaren kontra den elektriske?

Jeg har aldri vært noe stor el-gitarist og ikke er jeg noe utprega solo-gitarist heller. Har egentlig aldri sett på meg selv som en gitarist, men det er vel kanskje det jeg har blitt på et vis. Jeg har siden jeg begynte å spille gitar i 12-års alderen vært mest opptatt av fingerspill og akkorder. Jeg har el-gitarer og spiller på dem, men faller alltid tilbake til akustiske gitarer både live og i studio. Har heldigvis vært heldig og hatt med dyktige el-gitarister både live og på plate, både i Jim Stärk (Trond Mjøen) og nå som soloartist (Kristian Frostad).

Til slutt vil jeg gjerne at du og Eugene Guriby velger tre låter hver som har påvirket plateinnspillingen, og at du og Herjulv Arnkværn velger tre tekster som har inspirert dere. Fint om dere også kan si litt om hvorfor og på hvilken måte de har påvirket dere som musikere, låtskrivere tekstforfattere.

Låter/inspirasjon:

Eugene:
«Late night stumble»: Hvor vi komponerte subtile lag av ensartede toner med forskjellige instrumenter som alternerer med hverandre som bølger.

«I know there’ll be a time»: Hvor hvert suksessive refreng ble bygd opp med stadig mer intensitet og hvor vi endte opp med å ta bort et parti som var helt over i Squarepusher-territoriet.

«Spornes»: Hvor Einar kom med en veldig vag idé om å lage en flytende instrumentell start på side 2 på vinylen, og hvor min oppgave ble å legge studioet til rette som Einars lekekasse.

Einar:
Tim Buckley, «Dolphins»: Opprinnelig skrevet av Fred Neil, men også en fantastisk versjon av Tim Buckley. En klar referanselåt til «Please Take Me Home» fra plata. Enkelheten i akkordrekkene og den direkte og såre teksten appellerer til meg.

Nick Drake: Han har sneket seg med i form av gitarplukking, harmonier osv, på flere låter. Det låter jo helt annerledes enn Joe Boyds produksjoner, men allikevel kanskje en felles sfærisk undertone i låtene. Rappa også gitartuningen hans fra «Man In a Shed» og brukte den på «Goodbye Stranger».

Bill Withers/Al Green: To inspirerende artister. Liker hvordan begge tar seg utrolig god tid til å bygge opp låter, null stress og grooven kan gjerne komme inn seint i låta. Det var noen av tankene vi hadde rundt produksjonen på «Shallow Waters», der grooven kommer inn først etter 1:50. Det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde, det å få det til å låte naturlig og ikke påtatt. De grepene man ofte tror er enkle kan vise seg å være ganske så utfordrende. Jeg ga f.eks. ut en låt i fjor (som ble trukket grunnet rusk i musikkmaskineriet) som het «Two Chord Love Song» som inneholdt, nettopp to akkorder. Det var ikke så lett som man kanskje skulle tro. «Less is more» gjør det ikke nødvendigvis til en mindre eller enklere jobb.

Tekster/inspirasjon:

Herjulv:

Det som har inspirert meg som tekstforfatter er et sammensurium av alt jeg hørt. Å plukke ut en bestemt tekst har vist seg umulig. Et pletora av løse tekstlinjer fra et utall sanger flyr gjennom hodet og sier ‘velg meg, velg meg’. Ingen vil bli utelatt, og listen blir bare lenger og lenger.

Men den låtskriveren og tekstforfatteren som utvilsomt har betydd mest for meg er Phil Ochs. Jeg må ha vært rundt tyve år gammel, på slutten av åttitallet. Platen «Greatest Hit»‘ lyste mot meg. En mann i gulldress, en åpenbar Elvis-kobling. På baksiden av omslaget står det ’50 Phil Ochs fans can’t be wrong!’. Jeg var solgt.

Humor og alvor, politikk og poesi, hånd i hånd. Dur og moll, i alle ledd. Lengsel, håp, desperasjon, nederlag og undergang. Alt jeg må ha for å leve, beskrevet og tonsatt.

Jeg må innrømme at jeg var rimelig nervøs, etter jeg hadde sagt ja til å skrive tekster med Einar. Vel har vi kjent hverandre lenge, rettere sagt vært bekjente med gjensidig sympati, og respekt, over mange år. Men fra det forholdet over til et samarbeidsforhold var skummelt. Én ting er ferdige låter, en annen er en mengde skisser, ideer og tanker man ikke har delt med noen. For ikke å glemme prestasjonsangsten som følger med.

Jeg måtte slippe han inn i mitt hode, og vice versa. Det å åpne sitt indre univers for andre er ikke enkelt. Selv om man har lyst, er det en frykt til stede. Man stiller seg i en sårbar situasjon, men man kommer ingen vei uten å lukke opp døren, og være åpen for kritikk, slik kritikk må tas. Ingenting er personangrep, for vi har et felles mål: En glimrende låt.

Og det målet har vi nådd. Flere ganger. Og det kan hende vi gjør det igjen. Hvem vet?

Låter:
1. Phil Ochs:»My Life» («Rehearsals for Retirement», 1969)
2. Phil Ochs:»No More Songs» («Greatest Hits», 1970)
3. Roky Erickson: «Starry Eyes»

Einar:

Jeg er nok farget av musikken og tekstene jeg har hørt mye på. Uten sammenligning for øvrig (er det ikke det man sier hvis man er redd for å virke cocky?) er historiefortellingene og rytmikken til Joni Mitchell, det flytende, sterkt metaforiske landskapet til Nick Drake og Bob Dylans direkte, poetiske og skarpe språk noe jeg strekker meg etter. Prøver alltid å fortelle en historie, om så en helt åpen historie som kan inviterer lytteren til å danne sine egne bilder og egne tolkninger. Synes det er vanskelig å finne balansen mellom åpent og fritt og saklig og direkte. Lykkes jeg med det av og til er jeg veldig fornøyd.

Lytt på Fadnes sitt album