Turist i egen by med Trist Pike

Trist Pike er en duo bestående av Svein Strømmen og Eirik Kjøs Usterud, begge vokalister og låtskrivere, og kjente for å holde ganske forrykende og fysiske liveshow uten å være tynget ned av instrumenter (de bruker kun backingtrack live). Det er nærmest umulig å få Trist Pike til å beskrive seg selv, så jeg blir henvist til Kristian Kallevik, sjef i plateselskapet Fysisk Format (som nettopp har signet Trist Pike), som kommer med følgende innsalg: 

“[Trist Pike er] EBM (Electric body music – journ. anm)! Det er en sjanger jeg aldri har visst hva er, men jeg vet at Trist Pike er det. Tidlig Depeche Mode med Wam og Wennerøds sosialrealisme. Suicide med strikkegenser. De er moderne fakkelbærere av den bunnsolide, men nesten glemte norske synth-tradisjonen slik Maskindans-samleren presenterer det. Alle snakker om a-ha, men det er deppesynthen som er det sanne norske.»

15. mai gir de ut en nyinnspilling av singelen “Turist i eget liv”, og samme dag vil de spille konsert på MIR. Konserten vil bli strømmet her.

Fiendtlig arkitektur

For meg representerer Trist Pike kanskje bedre enn noe annet band fremmedgjøringen i møte med det moderne liv. Så hva passer bedre enn å gjennomføre et intervju i Barcode og Bjørvika? Den relativt nye Oslo-bydelen som har vært lekeplass for arkitekter de siste årene oppleves som ekstra absurd under corona-krisen, når den innovative arkitekturen står og tårner over folketomme gater. Det er den visuelle manifestasjonen av norsk kulturpolitikk på 2010-tallet, men kulturen har ennå ikke helt flyttet inn. Det er form uten innhold, potensial, men foreløpig intet naturlig byliv, og det sender tankene til Kunsthall Oslos kurator Will Bradleys mesterlige essay fra 2019, “The Rendering Of Modern Life” (essayet kan leses her)

Med låttitler som “Ekko fra asfalten” og “Ørkennatten rundt meg blødde elektrisk lys” kan nesten Trist Pike regnes som et soundtrack til begrepet “fiendtlig arkitektur”, så er jeg nysgjerrig på hva slags perspektiver de har på moderne byplanlegging og urbane rom.

Svein: “Her i Barcode er det jo ingen som hører hjemme. Selv ikke rottene gidder å dra hit ennå. Jeg traff en rotte på veien hit og den viste meg fingeren og kalte meg streiting. Dette er en parkour-park for roboter. Det er flyplasser som slåss om potensielt livsgrunnlag etter corona. Man føler en aggressivt påtrengende mangel på tilhørighet så snart man setter fot her, alt vi kan se er en påminnelse om at det er våre fiender som er ved makta. Jeg er egentlig jævlig motstander av lavterskel lekmanns kunstkritikk så jeg synes det er ulovlig å snakke om hva som er god og dårlig kunst og arkitektur, men det må kunne gå an å si at det nye Munch-museet er noe av det verste i hele Norge. Det ser ut som om det er laget på kødd, som en kitsch-skulptur smidd sammen av kassert autovern, som om Banksy skulle lage en ironisk oversized gravstøtte til Ralph Nader (amerikansk politiker og miljøvernsaktivist – journ. anm).”

Eirik: “Det minner om Delta City fra Robocop-filmene, eller ubrukte skisser fra Gremlins 2, skyter Eirik inn. “Man dumper det futuristiske et sted det ikke hører hjemme.” 

Svein: “Det føles litt som VR-versjonen av dataspillet Sim City 2000.” 

Vi snakker litt om begrepet fiendtlig arkitektur, som gjerne brukes for å beskrive design i offentlig rom som er ment å ekskludere, som for eksempel benker som er konstruert slik at hjemløse ikke kan sove på dem. Hva tenker Trist Pike om dette?

Svein: “Jeg tror vi kan lære en del av hvordan byen og tilbudene i byen og infrastrukturen brukes av uønskede elementer i befolkningen. En effektiv metode å sjekke om du er ønsket i dine omgivelser er å sjekke om du aktivt legger fra deg penger. Se på hvordan graffitimalere og skatere ser byen, for eksempel. Eller titt på duene, eller på barna. De har ingen penger så ingenting i byen er laget for noen av disse, men de skaper sin egen mening og struktur til sine egne formål. I «Non-places»-boka til Marc Augé kan du lese om hvordan kjøpesenteret er designet for å være et meningsløst og identitetsløst sted, men som likevel gis nettopp mening og identitet av barn og unge som ser stedet som en sosial arena. Her låter det som om jeg prøver å fremstille meg sjøl som en jævlig intellektuell fyr som har lest bøker og greier, men greia er den at jeg ER en jævlig intellektuell fyr.”

Eirik: “Trist Pike er et band som blomstrer i fiendtlige omgivelser.”

Apropos fiendtlige omgivelser, hvordan har corona-krisen og lockdownen påvirket dere? 

Eirik: “Jeg har jo vært klinisk deprimert, så det er ikke noe nytt for meg å ikke kunne gå ut døra. Så det er en slags normaltilstand, men jeg er i bedre humør.” 

Svein: “Jeg bor ved Olaf Ryes Plass (på Grünerløkka – journ. anm.), så her har det ikke vært noen forandring.” 

Eirik drar frem en tweet fra sin noe beryktede Twitter-konto Beastie_joyce hvor det står: “GREMLINS 2 FORUTSÅ CORONAKRISEN. En trussel med opprinnelse i Kina sprer seg i voldsomt tempo, fører til karantene og eksponerer et gjennomført korrupt og dysfunksjonelt kapitalistisk system som skaper kriser det ikke kan håndtere. WOW”

Eirik, hvor kommer denne fascinasjonen for filmen Gremlins 2 fra?

Eirik: “Gremlins 2 er vanskelig å snakke om uten å gjenta veldig mye jeg har hørt andre folk si på podcasts og Twitter, men i korte trekk er den et utrolig treffende portrett av hvor dysfunksjonelt, kaotisk og gjennomført teit det kapitalistiske systemet er, hvordan det ser ut når alt kan kjøpes og alt er til salgs, hva som skjer når man ofrer alt for en praktisk og friksjonsfri tilværelse og fortsatt ikke får det, hvor konsekvent skuffende teknologi er. De er moderniteten som spiser seg selv på en måte.” 

Med stengte landegrenser og sosial distansering, er det vel ikke noe annet år enn 2020 hvor det har passet bedre å være turist i eget liv. Har dere oppdaget noe nytt ved dere selv eller eget liv?

Eirik: “Corona har fått meg til å gjenoppdage GAMING. Via spillene «Planescape: Torment» og «Disco Elysium» har jeg fått gjenskapt et viktig element av arbeidslivet, nemlig det å bli kastet inn i en verden der du ikke vet noe som helst, og da minst av alt hvorfor alle disse menneskene er så utrolig sure på deg.»

Svein: “Jeg har jo mistet jobben i forbindelse med corona og dermed sluttet å ta glass (drikke alkohol – journ. anm) siden jeg synes det er en svært dårlig idé, for meg altså, å ta glass når man ikke har noe å rekke mandag morgen. Og når man spiller indierock uten å ha day job og ikke tar glass i stedet for å dra på jobb, da er det kun én aktivitet igjen på plakaten og det er å være KOK FORBANNA.”

Er lediggang roten til alt ondt?

Svein: “Ikke alles lediggang, men noens lediggang. Rikfolk driver med lediggang.” 

Eirik: “Lediggang kombinert med kapitalisme er roten til alt ondt.” 

Alien-sex og psykogeografi

Dere ga også nylig ut singelen “Nakne damer”. Hva handler den om?

Svein: “Den handler om frykt for egen og andres kropp.”

Eirik: “Den er inspirert av David Cronenbergs filmer”. 

Dette svaret kaster oss ut i en debatt om David Cronenbergs seksualitet, da regissøren er kjent for å lage filmer innen “body horror”-sjangeren.

Eirik: “Ta sex-scenene i Crash for eksempel, de ser ut som de er laget av aliens som er interessert i sex, men ikke forstår det. Det minner mer om en naturdokumentar. Det som er med Cronenberg er jo at enkelte misforstår og tror «body horror» er frykten for at noe fælt skal skje med kroppen din, men det er det ikke. Det det dreier seg om er at å ha en kropp allerede er fælt. Cronenberg selv har sagt noe om at folk ser på kroppen som en håndfast ting, men det gjør ikke han, han mener den er i konstant endring og bevegelse, som jo stemmer. Så det låten egentlig handler om er at det er et absolutt mareritt å være en i teorien avansert bevissthet med et «rikt indre liv» som er bundet fast til denne greia som klager og skal ha ting hele tiden, og noen ganger overvelder det tankene fullstendig, for eksempel i form av at kroppen krever å få se på nakne damer mens du ikke nødvendigvis vil det. Så låten handler om kroppens konstante mas etter vedlikehold og tilfredsstillelse. Den er liksom skrudd sammen for en primitiv virkelighet der man må forplante seg 24/7 for å sikre artens overlevelse, og er dermed et ekstremt upassende element i vår moderne tilværelse.

Svein: “Det er jævlig hardt å være moderne. Samtidig er jo alternativet mye verre. Se hvordan menn blir når de får en arena hvor de kan kle av seg uten frykt for å bli sett av damer. Den totale kapitulasjon til reptilhjernen, kun de mest basale innkast følges opp. Racialism, misogyni og sport inntreffer umiddelbart”.

Trist Pike har planer om å gi ut debutalbumet sitt en gang på sommeren. Hvem ville deres drømmeprodusent ha vært? 

Eirik: Jim Steinman, Steve Albini, Trevor Horn.” 

Svein: “Drømmen er å bli bura inne med Phil Spector for å ha stjålet brus, og følgelig må han produsere Trist Pike sin plate.”

Eirik: “Nei! Vince Clarke!”

Svein: “Da vi møttes nedi Barcode her nettopp viste det seg at jeg og Eirik hadde lyttet til samme plate på veien, “Tribute To Haile Selassie I (King Of Kings)”-samleren til BLACKSTAR, også kjent som Congo Natty. Det er gubben som skal ha funnet på «jungle»-sjangerbegrepet på nittitallet. Stort tøffere og mer avleggs enn det går det ikke an å bli, så han er jo perfekt match for oss. Men vi holder det nok «DIY» fremover, gjør våre egne feil og har ansvar for egen læring og så videre.”

Hvem skulle dere gjerne ha varmet opp for?

Svein: “Vi har allerede varmet opp for Molly Nilsson og Holly Golightly, så vi er egentlig fornøyde der.”

Eirik: “Jeg drømmer om Viagra Boys, Sleaford Mods og OMD”.

Svein: “Kanskje Warren G? Sandra Kim er riktig svar. Eller Biz Markie. Skulle helst ha varmet opp for Gary Moore, men han er jo død. På en måte er hele kulturen nå et slags nachspiel etter at Gary Moore døde.” 

Har dere lest noe inspirerende i det siste?

Svein: “I “Lonely Boy”, selvbiografien til Steve Jones fra Sex Pistols, er det en scene hvor han har klatret på gesimsen til et hotell og ronker mens han ser Glen Matlock ha sex med kona til John Cale. Det er en sterk bok generelt, og Jones snakker med ekte patos om hvor ubrukelig og dum han tidvis har følt seg. Det er jo noe man kan kjenne seg igjen i.”

Eirik: “Jeg har endelig lest Mishima «En maskes bekjennelser», som jeg fikk i gave av en venn for en del år siden. Mye veldig compelling beskrivelser av å ronke til bilder av og fantasier om pene menn som blir brutalt drept, pluss i hvert fall delvis relaterbare greier om å desperat prøve å leve og framstå som et normalt menneske samtidig som du er helt ute av stand til å tenke på noe annet enn blod, kuk og sverd. Jeg leste også Alan Moores “From Hell” igjen. Fikk den i fysisk format til jul, og den er full av fotnoter, blant annet at Hitler kan ha blitt unnfanget mens Jack The Ripper holdt på.”

Svein: “Nå har vi klart å ikke nevne Hitler på 25 minutter.”

Eirik: “”From Hell” inneholder ekstremt lange utgreiinger om Londons psykogeografi. På et psykogeografisk plan er jo Barcode et slags monument over markedet som Gud,  menneskeofring på markedets alter. Det kunne vært en Trist Pike-linje i grunn.”

Svein: “Apropos psykogeografi, byen og først og fremst gaten har en imperativ posisjon i Trist Pikes «thought life». Det er ikke uten grunn at vi kaller oss «the most dangerous band in the street» og har brukernavnet «Trondheimsveien» rundtom på internett. Å være en person i bybildet, aller helst nattestid, uten en plan eller noen legitim idé i hodet er et konsept som er helt essensielt her. Jeg skrev låta «Ørkennatten rundt meg blødde elektrisk lys» som et direkte resultat av å ha stått en natt til mandag i Oslo sentrum sammen med aktør Raymond Teigen Hauger (vokalist i Beglomeg – journ. anm.) og kikket på alle de stengte dørene og avslåtte lysene, påminnelsene om at man er på riktig sted, men til feil tid, at det finnes noe å interagere med her, men ikke for oss. Parallellene til å drive med indierock i en verden hvor «corporate rock» ennå regjerer burde være åpenbare. Tittelen kommer fra en Jon Bing-bok om en gubbe som jobber som neonskilttekniker. Dette er en helt normal prosess her i Trist Pike.”

Over til noe litt annet; hvis dere skulle gitt en Se og Hør-kaktus til noen, hvem skulle det ha vært?

Svein: “Bortsett fra Olav Thon? Har du lagt merke til at hvis du zoomer inn på dyret i Johannes’ åpenbaring, så har alle hodene rød lue?”

Hvilken potensiell Norgesvenn ville dere gitt en Se og Hør-lusekofte til da?

Svein: “Olav Thon burde BLI Norgesvenn. Men Christer Pettersson ser ut som om han kunne trengt en varm genser.”

Eirik: “Michael Gira (frontfigur i Swans – journ. anm) er jo allerede Norgesvenn.”

Har Trist Pike noen livsfilosofi?

Eirik: “Only death is real.” 

Svein: “Den danske oversettelsen av filmtittelen Knock On Any Door: Lev stærkt, dø ung.”

 

Disclaimer: Det er ikke alltid så lett å være habil i en liten by som Oslo, og når det gjelder Trist Pike er jeg mildt sagt inhabil. Jeg ble riktignok kjent med dem via musikken, da vi delte scene under Klubbøya på Jaeger i 2016, men i ettertid har vi reist på turné sammen og nå er vi til og med på samme musikkquizlag. Når jeg nå intervjuer dem, er det attpåtil i forbindelse med at jeg filmer en promosnutt for dem. Jeg vil likevel understreke at jeg er fan av musikken og tekstene til Trist Pike uavhengig av vennskapsstatus.