5 plater som har inspirert Kanaan

Tekst: David Jønsson/Foto: Jenny Berger Myhre

Kanaan er et band det er lett å bli glad i. Bandet skuer bakover og til siden i musikkhistorien, og finner inspirasjon i prog, psykedelia, post-rock og kosmische band, for ikke å snakke om jazzen. Med all denne fagkunnskapen og evnene, skaper de en egen sound og akselererer i full fart fremover, eller rettere sagt oppover. De nye hertugene av stratosfæren.

Kanaans bandmedlemmer Ask Vatn Strøm (gitar), Ingvald André Vassbø (trommer) og Eskild Myrvoll (bass), bruker sin allsidighet fra band som Mall Girl, Daufødt, JUNO og Magic Mirror til å rive ned musikalske grenser.

Så, hvilke album har inspirert trioen? Hva kan man forvente av et band som har tatt navnet fra en Amon Düül II-låt? Ingvald, Ask og Eskild har valgt ut disse fem albumene som har vært med på å forme Kanaan:

Ingvald Vassbø

Suzanne Ciani – Buchla concerts 1975

Susanne var jo sammen med bl.a Morton Subotnick pionerer innenfor såkalt “West Coast” elektronisk musikk og lagde begge to masse musikk med Buchla Synthesizeren. Hun møtte Don Buchla, mannen som utviklet instrumentet på slutten av 60 tallet og Suzanne har vel etter den gang basically dedikert livet sitt til synthmusikk og med et helt spesielt forhold til akkuratt denne synthen.

Plata dokumenterer to lengre improviserte konsert-strekk. Musikken defineres av hoppende, dansende og ikke minst knitrende arpeggiosynther som veves inn og ut av fase med hverandre og som hele tiden skaper helt sjukt uforutsigbare og spennende melodier og teksturer! Filtre og lavfrekvens-oscillatorer modulerer, varierer og glir fra mørkt til lyst og fra venstre til høyre på samme måte! Andre deler utvikler mer sakte og føles mer som en type ursynth musikk. Kan man si det? Haha. I Kanaan kødder vi masse om urpsych. Evighetsmusikk og huleboerpsykedelia!

Hvis denne plata faller i smak kan jeg også anbefale New Age musikken hennes fra 80-tallet, og masse kule, relativt ferske live-opptak og intervjuer med henne på Youtube!

Guru Guru – UFO (1970)

Når jeg var cirka ett år gammel danset pappaen min rundt med meg i stua til VHSen «All We Need – Live in Grugahalle» 1976. Haha, jeg ble totalt miljøskada fra så tidlig som det går an å bli.

Mani Neumeier trommeslageren i bandet har alltid vært en viktig inspirasjon for meg! Han kom egentlig fra det tyske frijazzmiljøet og spilte med bl.a Peter Brötzmann og Irene Schweizer, men dannet Guru Guru i 1968 og slapp UFO som var debutplata på OHR to år senere. Han tar liksom den trommestilen med masse perk, bjeller og små splæsher som jeg egentlig forbinder med maksimalistisk frijazz inn i en rockekontekst. Han blir litt motpolen til høyst ærede Jaki Libezeit fra CAN som fort ble symbolet på minimalistisk krautrocktromming. Mani er egentlig en helt sykt banebrytende trommis, men ikke fullt så lett å sample som Jaki (Selv om Detroit-hero Danny Brown har gjort det!).

«UFO» er definitivt deres mest eksperimentelle og trykkende utgivelser. Skrikende og komplett ute av kontroll støyrock og Hendrix-ish gitarer, insisterende, skitne bassriff og Manis overalt på en gang trommestil er komponentene som utgjør plata. Tittelsporet er et 10 minutters proto industrial fri-impro strekk som vokser seg større og skumlere utover i låta som gir meg frysninger hver gang jeg hører på det. Uli Trepte gikk ut etter hvert ut av bandet og ga ut to plater med soloprosjektet sitt Spacebox. Lo-fi, støy og industriell musikk. Litt i samme gate som tittelsporet på UFO. Jævlig heftig!

Ask Vatn Strøm

Eivind Aarset – Sonic Codex (2007)
Kanskje et av de albumene jeg har hørt mest på i løpet av oppveksten min. Det kom vel ut da jeg var sånn 13-14 år gammel og akkurat hadde begynt å ta i gitaren. Jeg husker godt at pappa pleide å spille denne plata i bilen – den passa fint der. Denne skiva er så variert i uttrykket, synes jeg, både skikkelig bråkete og rolig om hverandre. På den tida var jeg nok mest opptatt av de bråkete delene, jeg bare digga hvordan han kunne lage så mange tøffe lyder med gitaren. Som om Hendrix hadde begynt å spille støymusikk, men i motsetning til Hendrix er sounden til Aarset mye kjøligere – en kaldere, mer metallisk tone. Og så synes jeg bandet spiller så bra sammen. De følger hverandre utrolig godt. Plutselig smeller det ut av ingenting.

Band of Gold – Band of Gold (2015)
En veldig kul norsk popduo som jeg håper kommer med mer musikk snart. Styrkene ved denne skiva er helt klart den sinnsykt bra produksjonen og de flotte melodiene. Jeg digger konseptet med to musikere som skriver låter sammen og henter inn sine favorittmusikere til å spille på hver sine låter. Sånn; “den trommisen der er perfekt til akkurat den låta!”, “Ja, la oss bruke vedkommende på den låta og en annen på neste låt.” Live-bandet er ikke så aller verst det heller.. Generelt utrolig smakfull instrumentering på denne skiva. Favorittlåta er “Ready” med et superfint blåsearrangement av Lars Horntveth.

Eskild Myrvoll

The Dukes of Stratosphear – Psonic Psunspot (ligger i sin helhet på Chips from the Chocolate Fireball)

The Dukes of Stratosphear er bandet som provoserende nok gjør det mulig å argumentere for at noen av de beste sekstitallsplatene ble laget lenge etter at tiåret var slutt. Denne skiva gjorde at jeg gjenoppdaget sekstitallet igjen, noen år etter at barndomsforelskelsen i Beatles hadde viket for annen musikk, og var en veiviser inn i utrolig mye musikk som senere har blitt veldig viktig for meg. The Dukes var sideprosjektet til det engelske flinkisbandet XTC, som for anledningen tok på seg pseudonymer som «Lord Plum Plum» og nektet for all involvering med prosjektet. «Psonic Psunspot» er den mest poppete av de to utgivelsene fra The Dukes – begge to ligger samlet i kronologisk rekkefølge på «Chips from the Chocolate Fireball». Utrolig solid låtskriving, superfet spilling og masse humor, men uten at det kommer i veien for de fantastiske popproduksjonene som jo er det viktigste her. «Vanishing Girl» er verdens fineste sekstitallspastisj og ingen kan få meg til å endre mening.

Sjekk ut Kanaans siste album «Double Sun», uten tvil et høydepunkt så langt i musikkåret 2020. Les min anmeldelse av albumet her.