The Thank Yous: Løssluppen powerpop

Tekst: Jan-Olav Glette 

The Thank Yous har fått med seg a-ha-trommis Frode Unneland (også Chocolate Overdose, Pompel & The Pilts, Popium, Savoy etc.) og Tommy Haltbakk fra Tennis, The Royalties med mer på plata.

Kan dere først fortelle om bakgrunnen for The Thank Yous? Hvordan ble dere kjent og begynte å jobbe sammen?

L: Vi ble kjent gjennom HP Gundersen en gang jeg var i Bergen på jobb med deLillos – vi fant ut at vi hadde utrolig mange felles favorittartister og skiver, og skjønte at vi måtte lage noe musikk sammen en eller annen gang…
P: Ja, og så hadde vi jo noen spillejobber sammen i det herlige countrybandet Green Grass i 2004 eller så. Men så gikk det noen år hvor vi bare traff hverandre for å preike når vi var i samme by. Vi begynte vel å skrive sammen rundt 2009 eller 10?

Hva ligger i bandnavnet The Thank Yous?

L: Tror ikke det var noen annen tanke bak enn at det hørtes kult ut – det viktigste med et popbandnavn er jo at det klinger bra, ikke sant?
P: Vi var enige om at et klassisk bandnavn som begynner med The hadde vært på sin plass. Men så var det jo vanvittig mange bandnavn som allerede var tatt!

Det har gått fem år siden dere debuterte med minialbumet «100 % Middleclass indie» i 2015.

L: Ja, tiden flyr i The Thank Yous!
P: Slik er det jo når en har det gøy.

Hvordan jobber dere sammen. Dere bor i forskjellige byer (Oslo og Bergen)?

L: Vi pleier å møtes enten i Oslo eller i Bergen, helst en helg, og så sitte med hver vår kassegitar og presentere ideer og arrangere låter sammen. Så har vi brukt to helger i studio i Bergen med Frode og Tommy til å spille inn – vi er gode på å jobbe kjapt, haha!
P: Vi er vel også nødt til å jobbe kjapt. Men det blir i alle fall levende musikk av å gjøre det på den måten.

Hva er det som skiller det å spille og jobbe sammen med The Thank Yous fra deres andre og tidligere band deLillos, Suspenders, Sgt. Petter osv.?

L: For min del må jeg si at det er helt utrolig gøy å jobbe med Petter fordi han er en herlig fyr, og en fantastisk låtskriver – vi har det rett og slett gøy! I deLillos er det en helt annen dynamikk, særlig rundt det med låtskriving og innspilling, som ikke alltid er like morsomt, selv om det er givende på andre måter. I The Thank Yous er jeg jo sjefen sammen med Petter, og det føles skikkelig bra.
P: For meg er det å skrive sammen som en duo, noe  jeg ikke er vant til fra tidligere. Nå er vi to ikke akkurat veldig forskjellige i tilnærmingen til det å skrive en sang, så det føles bare som en inspirerende power injection å skrive med Lars. At vi to går langt over middels godt overens er heller ingen ulempe. Det er som Lars sier bare enormt gøy! Og vi får ofte gjort veldig mye på den tilmålte tiden vi som regel har til rådighet.

Nå vil jeg at dere to låtskriverne skal si litt om hverandres fortrinn og kvaliteter som låtskrivere?

Lars om Petter
L: Jeg husker godt første gang jeg hørte Sgt. Petter, og ble imponert av både musikk og ikke minst tekster! Petter er utrolig god på å finne kjernen i låter, høre hva som er bra og hva som er dårlig, og ikke være redd for å forkaste ting som vi andre synes er dritbra… Jeg er ikke så god på det, haha! Og så er han definitivt en som klarer å si utrolig mye med få ord, og det er jo rett og slett noe av det som er aller vanskeligst i låtskriving synes jeg. Genial fyr rett og slett…

Petter om Lars
P: Og jeg husker første gang jeg hørte Lars sin soloplate «Days of Fuzz», under artistnavnet Mr. Smith. Det er en samling klassiske poplåter som virkelig sparker, og som jeg dessverre er redd for alt for få har hørt eller vet om. Lars skriver veldig gjennomført, alle deler henger sammen på en måte som gjør at en får følelsen av at sangen alltid har vært der. Og det er catchy som fy, og det makeløse gitarspillet hans krydrer alltid utsøkt med egne hooks og ideer som løfter komposisjonene. Han har alltid kule ideer til tekster også. Alltid noen subtile saker under overflaten og bra ordspill. Mens jeg som regel bare dikter noe vissvass ut fra de første ordene jeg kommer på, har Lars ofte en mening bak.

Kan dere også si litt om de to andre bandmedlemmene, deres musikalske stemmer og hva de tilfører til prosjektet?

Tommy Haltbakk
L: Tommy er en skikkelig god poplåtskriver selv, han burde absolutt hatt med noen låter i The Thank Yous – kanskje neste gang? Og så er han en djevel på fete koringer, og det er jo noe av det vi elsker aller mest i dette bandet!
P: Ja, Tommy er både en vanvittig god låtskriver, arrangør, produsent, multiinstrumentalist og sanger. You name it! Mannen med tusen talent. At han vil være med oss er jo bare enormt fett! Låter fra han på neste plate må vi ha. Da kan det jo til og med hende vi kommer på radio!

Frode Unneland
L: Han er rett og slett den beste rocketrommisen jeg har spilt med noen gang… og så har han en entusiasme når det gjelder musikk og tromming som er fantastisk, tror ikke vi hadde hatt sjans til å spille inn ting så kjapt og kult hvis det ikke var for Frode.
P: Amen til det! Energibunten fra Åsane er jeg så heldig å spille med både i Evig Din For Alltid, Sergeant Petter og The Thank Yous. Nesten alt jeg er med på er med Frode. Han er et oppkomme av ideer og entusiasme. Og han er garantert den av oss som er mest produktiv på låtskrivingen. En komplett musiker, som også korer som en gud og fremstår uhyre sexy både på og av scenen.

Dere har valgt å produsere platen selv.

L: Vi er for gamle til å orke å høre på besserwissere – vi vet best hvordan vi vil ha det, haha!!!
P: Ja, vi har jo ikke tid til mange gjennomspillingene av en sang før vi må trykke record. Ingen tid til produksjon. Vi blir heller enige om hvor mange vers og refreng vi skal ha før vi spiller inn. Så mye pålegg i ettertid har vi heller ikke hatt denne gangen.

Hva ligger i tittelen «Good Times Killing Us»?

L: Burde jo si at det er en kommentar til korona-epidemien, men det ville vært løgn… hva sier du Petter, det var du som kom med tittelen i utgangspunktet!
P: Jeg har en plate med en cajunartisten Nathan Abshire som heter «Good Times Killing Me». På coveret ser han enormt miserabel ut. Denne platen er vel mer enn en inspirasjon til tittelen vår. Vi liker jo å kose oss med usunn drikke og kaloririk fleske når vi er sammen, men vi vet jo at legen ikke anbefaler slikt inntak i lengden.

«Indie Pop Demon» er en kul låt der dere namedropper The Beatles, The Ramones, The Beach Boys, The Rolling Stones, men dere låter kanskje vel så mye som Teenage Fanclub, som også er et band som gjerne namedropper andre artister, det være seg Neil Young, Gene Clark. Kan dere si litt om denne låten og det å hente inspirasjons fra og/eller skrive om andre artister?

L: Da jeg skrev teksten hadde jeg lyst til å namedroppe band som Teenage Fanclub, The Lemonheads, The Posies osv, men det var helt umulig å få det til å rime! Dessuten ble det noe fint med å forklare det med klassiske band alle har hørt om… ellers er det vel ærlig å si at hele prosjektet TTY´s begynte med en idé om at vi overhodet ikke skulle være nyskapende, men derimot kun høres ut som band vi selv liker! Ikke sant Petter?
P: Javisst, men vi prøver jo ikke å kopiere noen. Det er sanger som kommer fra oss uten tanker om at det skal være sånn eller sånn.

Hvilken effekt har det på en låt med slike ekko av annen musikk i form av lånte riff eller tekstlig hyllest?

L: Tja.. må jo bare bli bedre enn om vi skulle prøvd å finne på noe som ikke lignet på noe?

Allerede tidligere har dere hatt en låt kalt «Brian Jones», her er han igjen.

L: Hehe, det var dette rimet igjen… dessuten er han en av de aller kuleste fyrene som har levd! Men ikke som person har jeg skjønt i ettertid, haha…
P: Ja, han har vært et stort musikalsk forbilde for meg siden jeg var liten pjokk.

«These Things Happens» er min favorittlåt på platen foreløpig. Teksten er ganske åpen for fortolkning. Dere går ikke i detalj hva det er som skjer hele tiden. Er det en form for kjærlighetssorg som kommer til uttrykk?

L: Den ble i utgangspunktet inspirert av at Eirik, sønnen min, og kjæresten hans flyttet fra hverandre, så en eller annen slags kjærlighetssorg er det vel… selv om han ikke var så lei seg egentlig!

Nå vil jeg gjerne at dere skal si litt om deres forhold til stikkordene jeg gir og si på hvilken måte dette er relevant for denne platen.

Powerpop

L: Egentlig ikke så glad i begrepet, det sier liksom at pop ikke har noe power i seg selv! Men som sjanger er det jo midt i vår gate selvsagt, jeg tenker mest på 70-talls bandene som Badfinger jeg da…
P: Ja, det er et begrep det ikke er helt enkelt å få grep på.

Jangle pop

L: Umulig å ikke tenke på The Byrds her… og alle som har prøvd seg på den 12-strengsgitarlyden! Liker man ikke sånt liker man ikke musikk sier jeg!
P: Enig her. Jeg brukte vel 12-strengeren på en god del låter på platen også når jeg tenker meg om.

Anorakk pop/ Scot pop

L: Her er det nok Petter som er guruen, men triste, bleke, regnvåte skotter er absolutt noe jeg liker å tenke på når jeg skrive låter til Thank Yous.
P: Popmusikk fra Glasgow har jeg kost meg med og hatt som inspirasjon siden jeg oppdaget den helt tidlig på 90-tallet med «Bandwagonesque». Teenage Fanclub, Superstar, The Pastels, BMX-Bandits, The Jesus and Mary Chain, Eugenius og mange mange flere. Sjekk ut dokumentaren «Teenage Superstars»!

Indie

L: For meg er indie selve juvelen i krona, fra Teenage Fanclub og videre gjennom 90-tallet er det vel det som er vår nærmeste ledestjerne….
P: Indie er et så herlig lite konkret begrep som omfavner vanvittig mye, men som også sier så forsvinnende lite. De som har fulgt oss skjønner kanskje at vi har køddet en del med begrepet. Men det er heller ikke rent lite alvor bak, for det betyr jo noe, på en måte. Kanskje.

Humor

L: Vi er nok kanskje litt mer glad i humor enn de gjennomsnittlige 40-50-åringene jeg kjenner, haha… leser du alle tekstene utenpå coveret vil du nok tro at vi er fullstendig idioter, og det er meningen også, eller hva PETTER?
P: Ja, fyttigrismylord! Musikk uten humor på en eller annen måte er sjelløse greier som aldri kan appellere til meg. Men det er også så mange måter å vise humoren på. Det kan ligge i tekst, det kan være instrumentering, måten noe er spilt på eller arrangert på.

Apollon Records

L: Uten dem hadde det neppe blitt noen utgivelse… fantastisk at de holder på med dette her uten å gi opp, hurra!
P: Apollon, og ikke minst Robin Mortensen, er en ildsjel i platebransjen som skulle hatt Kongens fortjenstmedalje. I alle fall i sølv.

Dere er alle erfarne musikere som har holdt på og gitt ut plater og spilt band i mange år. Hva ser dere som de største forskjellene fra dere startet til i dag sett bortsett fra unntakstilstanden vi opplever i verden akkurat nå med Covid19-tiltakene?

L: At ingen kjøper plater lenger… så det er bortimot umulig å tjene inn det det koster å spille inn musikk! Og at det har blitt et konsertliv hvor det nesten ikke er mulig å spille konserter på mindre steder rundt omkring i landet på høst/vinter! Det er skikkelig triste greier rett og slett! Men det er vel kanskje sånn det må bli, rocken blir den nye jazzen – menn med skjegg og høyhalset genser som sitter i trange lokaler og hører på musikk fra sin ungdom?
P: Å tjene noe på å spille inn og utgi musikk er kun de aller største forunt i dag. Selv om man spiller inn alt selv, og har fint lite i utgifter til studio og mannskap, er det mer eller mindre et tapsprosjekt for mindre artister å gi ut plater nå. Å spille live har også blitt dyrere med årene. Kanskje fordi det er flere om beinet? Mange spillesteder tar i alle fall tusenvis av spenn for at artister skal få bruke scenen deres. Det kniper vel i den bransjen også.

Hva opplever dere som den største forskjellen mellom det å ligge på et uavhengig selskap som Apollon kontra det å være på Warner, Drabant, Sonet, New Records, It’s A Label?

L: Fordelen er jo at ingen bryr seg om hva vi gjør – og ulempen er jo at ingen bryr seg om hva vi gjør, haha…
P: Å være på It’s A Label er ingen dans på roser. Det er sikkert og visst. Der må jeg gjøre ALT selv.

Til slutt vil jeg gjerne at dere to låtskrivere, Lars og Petter, skal velge fem låter hver som har vært til inspirasjon under arbeidet med plata og fortelle om hvilke kvaliteter dere ser i disse eller hva dere har lært av dem?

Lars:

«Hang On» (Teenage fanclub) – Gerard Love er kanskje en av de beste låtskriverne fra 90-tallet, selv om han er så unnselig og forsiktig at noen kanskje overser han! Når det gjelder geniale små poplåter er han uovertruffen… denne låta hjelp til med å inspirere til å starte plata med en låt med lang intro, det er rett og slett en av de kuleste åpningslåtene jeg vet om.

«The Outdoor Type» (Lemonheads/Smudge) – Denne låta, både i Lemonheads sin versjon og originalen, har en tekst som er essensen av hva jeg drømmer om å skrive! Morsom, selvironisk, uhøytidelig men alvorlig… hva mer kan man drømme om?

«Tiny! (Dinosaur Jr.) – J Mascis er jo en helt herlig fyr, det er jo ikke minst hans fortjeneste at gitarsoloene kom tilbake igjen i alternativ rock på 90-tallet! Han er jo rett og slett et oppkomme av fantastiske gitarriff og fete licks. Denne låta fra det siste albumet deres er jo minst like bra som noe av alt det gamle, og det er jo en bra inspirasjon for oss som begynner å dra litt på åra!

«It’s a Long Way to the Top (If You Wanna Rock ‘N’ Roll) (AC/DC) – Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til gammal AC/DC, og denne teksten er en advarsel til alle som tror at det er ren glede å vie livet sitt til rocken… bra noen gjør det allikevel da!

«Daydreamer (Breaking Away)» (Drama) – Denne låta hadde jeg ikke hørt siden jeg gikk på ungdomsskolen og hata den, men så spilte Petter og Frode den igjen og igjen rundt den tida vi skulle i studio og begynne med plata – de mente det var en genial poplåt, og det er det jo faktisk! Det vil si, teksten er jo helt på viddene håpløs, men musikken er knallfet 80-talls norsk glatt pop – vi spilte faktisk inn en coverversjon, men klarte aldri å gjøre den ferdig, haha.

Petter:

«Away from the Numbers» – The Jam. En låt som har alt det jeg håper The Thank Yous også har; tøffe riff, fengende refreng, attitude, flerstemt sang, frenetiske trommeoverganger og slentrende letthet.

«Going to Hell» – The Brian Jonestown Massacre – Fengende stykke popmusikk med rikelige mengder holdning og enkle fengende gitarmelodier. Vi har også noen slike små enkle gitarting som går igjen gjennom enkelte sanger.

«Sheeszalitch» – Daryll-Ann – Denne er alltid til inspirasjon når det skal lages popmusikk.

«Along Comes Mary» – The Association. Denne for det søtladne, klapping og perfekte koringer.

«Fell off the Floor, Man» – dEUS – Denne forteller oss at det ikke fins noen regler. Alt er lov og alt er fett. You gotta be your own dog.

Og her er The Thank Yous – «Good Times is Killing Us»

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog