Plateanmeldelse: Closing Eyes – «Eternal Fidelity»
Artist: Closing Eyes
Album: «Eternal Fidelity» (2020)
Plateselskap: Blanca Records / Eget Selskap
5
På den nye plata titulert «Eternal Fidelity» har Closing Eyes beveget seg noe bort fra det musikalske uttrykket i låter som «Vivid You» og «Silent Water» fra «Soft Years» (2018). Et uttrykk som sender god-tankene til Spiritualized følelsesladete psykedeliske verden og til Velvet Underground. De har har også beveget seg bort fra de The Jesus and Mary Chain-aktige hypnotiske, melodiske og gutsy stemningene de transformerte så ypperlig til Closing Eyes sitt lydbilde. Jeg liker denne sorten låter svært godt, men Closing Eyes nye slipp er finurlig og henførende innen sine rammer. Sånn sett har de forfinet lydbildet og utvidet spekteret av musikalske uttrykk, som vår skribent skriver i intervjuet «postmoderne pop for feinschmeckere» vedkommende gjorde med dem for ca. 14 dager siden. Produksjonen, igjen signert signert Emil Nikolaisen, er mye mer romsligere nå, uten at det blir glætt, den er utsøkt, og passer meget bra til disse låtene, på samme måte som soundet på den forrige plata «Soft Years» passer meget bra til den plata. Matias Téllez står for like utsøkt mix. I nevnte intervju uttaler hovelåtskriver Eirik Asker Pettersen: ‘Det er veldig uinteressant å bare ha ambisjon om å gjenskape en spesifikk greie for meg’.
Closing Eyes har aldri gjenskapt en spesifikk greier, de byr på en variert meny, både på «Soft Years» og «Eternal Fidelity», samtidig som låtene glir ganske så sømløst over i hverandre på begge platene. Forskjellen er at de denne gang tydeligvis har hatt lyst å lage en enda mer mer homogen plate, og ikke minst en mer pop-preget plate, det har de klart. Åpningslåten «Eternal Fidelity (Opening Scene)» sin fuglekvitter-intro slår an den lyse stemningen. Dette er den luftige og nærmest porøse solskinns-varianten av Closing Eyes. For øvrig, en låt med fuglekvitter-intro som jeg bare må nevne, er Televison Personalitites «I know Where Syd Barrett Lives», fuglekvitteret skaper en effektfull kontrast til sarte mollstemte uttrykket. Dan Treacy og Television Personalities var ellers mestere til å lage introer av forskjellige slag, som utdypet stemningen på låtene. Men nok digresjoner. På andrelåta «I Don’t Even Know Your Face» viser Closing Eyes virkelig frem deres solskinnspop, med småpsykdeliske elementer og en sologitar med herlig vreng. Den mest umiddelbare catchy poplåten på plata, mye takket være den den nevnte vreng-gitar-loopen, kult sound.
Når jeg nå skriver at «Eternal Fidelity» er en mer pop-preget plate, tenker jeg på plata som helhet. Closing Eyes har alltid hatt medrivende melodiske låter, som f.eks. «Sunshiner», for å ta et eksempel, men på «Eternal Fidelity» er det hele utført med lysere lydpallet. Og på flere av låtene, egentlig på de aller fleste, åpenbarer et konglomerat av forførende og fascinerende lydskulpturer seg, et eksempel er tredje låt ut, «How Do You Smile?». Jeg er nærmest fristet til å kjøpe et High-End anlegg i millionklassen for å få lyttet ordentlig på alle detaljer, men så mye penger har jeg ikke, så jeg får snike meg til å spille plata på det presise lydanlegg til Duet Audio, som vi bruker under Classic Album Sundays på Deichman. Jeg tidligere omtalt to av singlene i vår ukentlige spilleliste Ferske spor, «You Can Have Everything» og «Never Change Your Point Of View», og bruker ordene estetisk og delikat for å beskrive dem. Den første er omtrent i samme drømmepop-leia som en del låter på «Soft Years», men en anelse mer lysbetont sånn rent musikalsk mens vokalen tilfører kledelig coolness, og til sammen speiles lys og mørke jf. hele 2018-utgivelsen. På «Never Change Your Point Of View» henter de på ny mye inspirasjon fra Stereolab (det gjør de stort sett på alle låtene), her et Stereloab i nedtonet modus. En stilfull og harmonisk låt. Helt nydelig.
«Whith All The Emotions Left In Me» er som en miks av easy listening og spoken word, og sender assosiasjoner til The Stranglers’ «La Folie», sikkert pga. den nedstrippede stemningsladete uttrykket og den europeiske vokalen, ikke fransk i Closing Eyes’ tilfelle, men italiensk. Jeg spurte en Deichman-kollega, Eleonora Lazzarini heter hun, om å oversette denne (takk Eleonora), og hun hentyder at tematikken muligens er om en muse som vil forlate en forfatter og funderinger rundt det. Og lyden er kanskje hentet fra en film eller noe, der setningene muligens er klippet sammen. Om alt dette har en snev av sannhet i seg, vet kun Closing Eyes, men i vår tolkning oppleves iallfall komposisjonen som et europeisk tilbakelent drama fylt av sødme og mystikk.
Fra Europa over dammen til USA i overført betydning drar CE med «Middle Names», en cover av Devendra Banharts «Middle Names». Jeg har ikke ikke hørt originalen, dog, Closing Eyes’ versjon er en smukk, lavmælt kassegitar/synthdrevet sak med Emilie Lium Vordas myke ice queen-vokal. Emilie gjør en flott innsats hele plata igjennom.
Jeg har ikke mye trekke for her, vel, den gjentakende babababa-vokalen i minimalistiske spretne «Just Like You» veksler i mine ører med å være enerverende og smart. Ellers er plata svært jevn: «En herlig drømmeaktig atmosfære og byr på postmoderne pop med røtter i fortiden, men med en fot i samtiden», som min kollega Jan-Olav Glette så beskriver plata som. Jeg tilføyer: En plate skapt av lekelyst og uhøytidelighet med et hjerte som banker og bobler for rekonstruert pop-finesse.
Closing Eyes «Eternal Fidelity» får i likhet med Gøttemias «Decadence», uten musikalsk sammenligning, en sterk femmer.
Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog
