Frode Fivel: Inderlig harmonipop

Tekst: Jan-Olav Glette /Foto (front): Cafe Superstar (Frode Fivel og bandet)

Frode Fivel gjorde seg først kjent med den herlig lekne Gøteborg-kvartetten Hello Goodbye før han flyttet hjem til Norge og Fredrikstad, og både etablerte seg under eget navn og ga ut et underkjent samarbeid med Knut Schreiner, Trond Mjøen og Håvard Krogedal under navnet Mirror Lake. Det har blitt lengre mellom presseoppslagene og utgivelsene nå som han har blitt familiefar, men musikken er på langt nær glemt. Mot slutten av 2019 fikk vi ta del i tredjealbumet «Send /Return». Albumet låter friskt og preges av en delikat produksjon. Det er en form for varm, velspilt vestkystrock med elementer av både harmonipop og cosmic americana. Bak det hele klinger en tydelig stemme av vemod, men også håp.

Frode Fivel. Foto: Anja Rolf.

Hva ligger bak tittelen «Send /Return»?

«Send /Return» ble valgt som albumtittel fordi jeg syntes den harmonerer med sirklene i omslagsmotivet (Gert Holgs maleri, journ.anm.). En sirkulær bevegelse som ender opp i utgangsposisjonen.

Selve teksten en form for found poetry eller readymade. Ordene til tittelsporet er hentet fra en gitarforsterker som vi har stående i studio. Jeg skrev ned all teksten jeg kunne finne som var trykket på forsterkeren og satt deretter ordene sammen til setninger.

Ampen har faktisk en funksjon som heter Ninja Boost! Jeg tror det var der det startet. Det er ikke så ofte jeg eksperimenterer med metoder for å skrive på denne måten, men vi valgte å beholde den opprinnelige teksten.

Hva er den største forskjellen mellom soloalbumene og prosjektene dine og det du gjør/har gjort med Mirror Lakes, Hello Goodbye?

Jeg skriver ikke låter med tanke om at de skal passe inn i et konkret bandprosjekt. Hvor låtene ender opp er mer et resultat av hvilke folk jeg spiller med i det aktuelle tidsrommet. Jeg er egentlig ikke så glad i å ha flere bandprosjekt gående samtidig, selv om jeg ofte har hatt det altså.

Det er nokså stor avstand mellom Hello Goodbye og Mirror Lakes sånn i sjanger og utrykk. Hello Goodbye er primitiv hjemmelaget popmusikk med korte kjappe låter. Mirror Lakes er lange gitarpartier, behagelig, harmonisk og stødig liksom. Soloskivene befinner seg vel et sted midt i mellom.

Men, som sagt, tror jeg låtene mine godt kunne funke i alle tre prosjektene.

Kan du fortelle om samarbeidspartnerene dine i dette prosjektet; deres egenskaper og hva de tilfører til prosjektet?

Magnus Abelsen

Magnus er den som har lagt ned flest timer i denne skiva. Både som produsent, låtskriver, mikser, vokalist og instrumentalist. Han er grundig, svært musikalsk og har uvanlig variert musikksmak. Og han har en egen evne til å få det soniske til å funke. Min viktigste samarbeidspartner de siste fem åra.

Fredrik Brarud

Fredrik ble av Tom Sjæklesæther kalt «gutten med gullstikkene» En trommis med medfødt «sving», stabilt tempo og smittende humør. Fredrik er også en viktig pådriver for å holde prosjektet i gang og vever sammen løse tråder. Han overrasker ofte ved å vise nye kunstneriske sider, selv etter et 20 års langt samarbeid.

Knut Øyvind Olsen

Knut Øyvind er kaptein på skuta med lang erfaring og rutine fra Ricochets og Tommy Tokyo and Starving for my Gravy. Da Knut ble med i bandet falt mye på plass. Han har kunnskapen som skal til for å rydde opp i arrangementer og harmonier. Siden han også er bassist og vokalist, kjenner han alle bandformatets kriker og kroker.

Andrè Helle
Andrè er den mest virtuose musikanten i gjengen. Oftest på bassen, men trakterer det aller meste han blir servert. Andrè har også rollen som en ekstern hardisk i bandet, fordi han husker det vi andre glemmer. I tillegg til å være musiker er Andrè også ølbrygger og sauebonde.

Fredrik Gretland

Fredrik Gretland spiller gitarsoloen på låten «Pour Your Sunshine». Fredrik trodde nok han var på nachspiel, men innspillingen var nøye planlagt. Han spiller til daglig i Ricochets og Sweden.

Andreas Ihlebæk

Andreas har lang fartstid fra musikkmiljøet i Fredrikstad, men er nå bosatt i Oslo og
tilknyttet miljøet rundt produsent Anders Tjore. Fordi Andreas har bakrunn fra hip-hop, soul og RnB, tilfører han en litt annen «flavour» som kan trekke musikken i nye retninger.

Elisabeth Thorsen

Elisabeth er masse ting. Kunstner, skomaker, DJ, sanger, låtskriver og bartender. Kanskje ikke først og fremst musiker, men har masse evner, et smart blikk og et trent overblikk. Og ikke minst en vakker stemme. Sammen med mannen Christoffer Schou har hun lenge stått i sentrum av musikkmiljøet i Fredrikstad.

Magnus Abelsen. Foto: Anja Rolf.

Kan Magnus, som er produsent, fortelle om hvordan det har vært å jobbe med deg og hva han ser som dine fremste egenskaper som låtskriver og musiker?

Nå er det jo ikke første gang jeg jobber med Frode på en plate. Jeg har også vært involvert i de to foregående soloplatene hans, så vi kjenner hverandre godt. Først og fremst vil jeg si at Frode er min favorittlåtskriver å jobbe med, om ikke min favorittlåtskriver i det hele tatt. Både melodi og tekstmessig. Frode er en låtskriver som er blitt viet for lite oppmerksomhet i Norge etter min mening.

Det er en enorm kunstnerisk frihet i det å være med å forme låtene med han. Vi tenker nok ganske likt i en slik prosess, og begge liker å utfordre oss selv musikalsk. Ofte når vi starter på en låt så har ikke låtene noen tydelig drakt eller noen «sjanger» å putte den i. Det kan være tilfeldigheter, som soundet på det vilkårlige instrumentet vi plukker opp, som former uttrykket. Det har selvsagt sine fordeler og ulemper sånn studioteknisk og mixemessig å bruke disse tilfeldighetene som havner på tape som en base, men det er denne jobbinga med å finne den rette valøren på soundet vi liker så godt begge to. Høyfidelitet er kanskje ikke det som står høyest på kriterielista heller.

Jeg vil si at hans fremste egenskap som låtskriver og musikant er friheten han tillater seg å benytte seg av når han skriver. Jeg føler meg heldig som ofte får være med i denne prosessen med ham. Det er inspirerende, spennende og ikke minst imponerende.

Hva oppnår man med å blande synther og synthstrykere i det ellers ganske akustiske lydbildet med tanke på variasjon og dynamikk? Låten «Fireflies» skiller seg litt ut fra de andre ved at dere virkelig «drar på» med synthlydene.

Det er faktisk en del synther i sving på mange av låtene på skiva, men kanskje litt lenger bak i lydbildet. Jeg tror den viktigste grunnen til at låten skiller seg ut er at den er ikke er så behagelig og innbydende harmonisk som en del av det andre materialet. Jeg liker selv låter som stikker seg ut på album. Variasjon og dynamikk, som du sier. Ikke bare i form av hardere eller softere låter liksom, men at noen låter er med på helt andre premisser.

Frode Fivel. Foto: Anja Rolf.

Hvilket forhold har du til valg av gitarer og gitarforsterkere? Hvilke benytter du her og hvorfor har du valgt akkurat slik du gjør denne gangen?

Jeg har aldri vært noen spesielt utstyrsbevisst musiker. Har vel hatt to gitarer hele veien. En Telecaster de luxe, som egentlig ikke er noen Telecaster, men har Humbuckere og Stratocasterhals. Og så har jeg en Danelectro som jeg kjøpte ny på starten av 2000-tallet. Tror faktisk det er den gitaren jeg er mest glad i. Har også en Yamaha FG180 som jeg synes låter fint. Når det gjelder forsterkere eier jeg knapt noen god forsterker, og har drevet og lånt andres hele veien. Bruker en AC15 for tiden, men den forsterkeren jeg har brukt mest før er en MusicMan combo amp som jeg liker veldig godt. Den er det skikkelig bite i.

Gitarene og ampene som er i bruk på skiva er Magnus sine. Stort sett små røramper med Fender lyd, men også en Vox AC15 og en BadCat combo amp. Pluss en Radionette båndspiller som er gjort om til forsterker. De siste åra har jeg gått mer og mer over til å bruke Stratocastere. Låner en Mexico Strat av Magnus som jeg har blitt glad i. Ikke uvanlig at jeg forelsker meg i andres gitarer.

Hva er denne svenske svarte sykdommen?

«The Swedish Black Disease» henspeiler på det svenske ordet for sjalusi som er «svartsjuka».

Det var den sjalusien ja.

Her følger noen stikkord som jeg vil at du skal drøfte og si hvorvidt de er relevante for denne plata.

Følsomhet og sårbarhet i musikk
Inderlighet
Håp og melankoli

Hvis melankoli er rendyrket tungsinn, trengs det å spe på med håp for å få en slags fremdrift i musikken. Jeg tenker ofte på at det er viktig å blande disse ingrediensene riktig. Håp og melankoli eller dur og moll er sånn sett grunnleggende virkemidler når musikken blir komponert. Mens følsomhet, sårbarhet og inderlighet har med den praktiske utførelsen å gjøre.

Dinosaurer

Regner med at du sikter til låta «The Final Roar of the Dinosaur». Låta beskriver at
protagonisten ber med sønnen ut på kino, for å komme nærmere mora. De ser filmen «The Final Roar of the Dinosaur».

Popmusikk og kjærlighetstekster er nært knytta. Kanskje er de så nært knytta at de ikke bør skilles ad. Jeg forsøker å være bevisst på å skrive tekster som er relevant for det stedet jeg selv er i livet.

Jeg er heldigvis velsignet med en samboer og to sønner som strekker seg langt for at jeg skal få bruke så mye tid på musikken.

Jeg er nok en fyr som trenger faste rammer. Familie, jobb og år på baken gjør meg mer
fokusert tror jeg. Kroppen og døden kan vi snakke mer om en annen gang.

Cosmic American Music

Hvis det er Gram Parsons du sikter til, har jeg et relativt nært forhold til ham, og spesielt til «Grievous Angel»-skiva. Generelt er countrymusikk en sjanger jeg ikke har brukt masse tid på, men har hørt mye på en del artister som plasserer seg i utkanten av sjangeren. Gram Parsons, Townes Van Zandt, Kenny Rogers and the First Edition.
Blir ofte slått av hvor smooth og tight countrymusikk låter. Det er musikk som ikke kunne oppstått uten en stor velsmurt industri. Selv moderne countrymusikk har en håndverksmessig standard som man sjelden finner i rock og indierock.

Harmonipop

Utgangspunktet for samarbeidet med Magnus var at det funka så bra når vi sang sammen. Vi har litt liknende klang i stemmen og vi blender godt. Stemmesang er det mye av på denne skiva også. Jeg hadde noen år med et vedvarende nærmest usunt Beach Boy– oppheng. Har også hørt en del på Teenage Fanclub og nyere generasjoner med harmonidrevet popmusikk, men føler at det er 60 -talls popen som står meg nærmest. Beach Boys, Beatles, Zombies.

Neil Young

Oppdaget ikke Neil Young før i tjueåra. Da han spilte på Roskilde i starten av 90-tallet satt jeg i teltet og hørte på garagerock. Det har jeg jo angret på seinere.

Laurel Canyons låtskrivertradisjon

Så for en tid tilbake den siste Tarantino-filmen «Once Upon a Time in Hollywood». Jeg ble liksom helt satt ut av hvor bra jeg syntes den var. Da jeg fortalte min søster om denne filmopplevelsen spurte hun meg hva jeg syntes var så bra. Jeg ble litt svar skyldig, og klarte ikke helt å komme med noen god forklaring. I ettertid har jeg skjønt at svaret nok ligger i min musikkinteresse. At jeg lenge har vært opptatt av denne perioden i rockehistorien og at mange favoritter springer ut fra LA. Denne filmen er kanskje det nærmeste jeg kan komme å oppleve en fremmed by i en tid lenge før jeg ble født.

Så det er klart at Laurel Canyons låtskrivertradisjon også er relevant for denne skiva.

Singer/songwriter -tradisjonen

Jeg er vel i bunn og grunn en singer/songwriter. Altså at jeg skriver mine egne låter og fremfører dem. Alikevel er det endel forventninger til i sjangeren jeg føler jeg ikke alltid lever opp til. Singer/songwriter-tradisjonen legger i stor grad vekt på autensitet, sånn jeg opplever det. At historien som fortelles i stor grad kan relateres til låtskriverens eget liv. Dette stemmer vel noen ganger i mitt tilfelle også, men jeg liker godt å ha friheten til å «finne på» låter.

Så nettopp en samtale på Youtube mellom Andrew Bird og Jonathan Richman, som jeg kan anbefale, hvor de prater om dette temaet som jeg kan anbefale.

Du/dere har valgt å spille inn og gi ut selv. Kan du fortelle om bakgrunnen for det og erfaringene du har gjort deg i prosessen med Cafe Superstar kontra når du tidligere har jobbet med andre utgivere som Warner Music, Racing Junior, Honeymilk og hatt ekstern produsent.

Bortsett fra Mirror Lakes-skiva, som ble gitt ut på Warner Music, har jeg alltid jobba med små indielabeler.Det har allikevel alltid vært folk som har jobba med promo, og annet kontorarbeid. Vi har ikke sendt demoer rundt til plateselskaper denne gangen, men forsøker å styre det meste selv. Med stor hjelp fra en kompisgjeng i Fredrikstad. Har mest trua på denne modellen siden jeg tviler på at vi har noen særlig mulighet til å bli et prioritert band hos et plateselskap. Da er det bedre selv å ha kontroll over hva som blir gjort.

City Life Studio

City Life Studio er et nokså døllt navn som vel bare gir mening for den generasjonen av
Fredrikstad folk som vokste opp i byen på 80 og 90-tallet. Storhetstiden til byoriginalen «City Leif».

Det har gått en stund siden du slapp denne plata nå. Har du jobbet med andre ting som vi kan se frem til?

Ja, vi er allerede i gang med å øve inn materiale til en ny skive. Går alt etter planen skal den spilles inn til høsten.

Til slutt vil jeg gjerne at du og Magnus hver kan velge tre låter som har vært inspirasjonskilder til tekst, lydbilde, produksjon eller musikk på plata, og at dere kan si litt om hva som har grepet dere med disse.

Magnus

Jeg synes det er vanskelig å trekke frem tre låter som har vært inspirasjonskilder. Denne plata har liksom hatt så mange runder gjennom kverna at det er så mange referanser man har hatt underveis. Den har hatt perioder hvor jeg har tenkt i landskapet til Teenage Fanclub mye, samtidig som den har tatt meg over i andre perioder med postrock, dronerock og Tom Petty blant annet.

Frode

Jeg henter sjelden bevisst inspirasjon fra låter, men her er tre låter jeg husker jeg har lyttet mye til da vi lagde albumet.

Father John Misty – The Night Josh Tillman Came to Our Apartment

Hørte mye på Father John Misty etter at en kompis tok meg med på konsert. En artist som klarer å fornye singer/sonwriter-formatet og samtidig låte nokså klassisk. Melodiføringen i denne låten treffer meg hardt.

Weyes Blood – Andromeda

Kom over denne på tross av algoritmer skadet av Fortnite og Peppa Gris. Fantastisk fin låt, syntes jeg. En utippet mix av Vashti Bunyan, George Harrison og ABBA.

Gerry Rafferty – Right Down The Line

En låtskriver jeg får mer og mer respekt for. Så mye kule vendinger, fraseringer og timing i vokalen. Presist arrangert, og ikke minst superfin låt.

Se relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog