Av: Victor Josefsen Intervjuer 23. juni 2020

5 plater som har inspirert Tobias Aamodt i Virkelig

Vi så Virkelig på Øya i 2018, et ungt band i startgropa, like før slippet av debutskiva, men for Virkelig var Øya det naturligste stedet i verden å spille. Med sjarm og en knippe gode poplåter viste de hvorfor Øya hadde booket dem. De fulgte pent opp med debutskiva og årets tre singler, og deres andrealbum slippes til høsten. Her kan du lese om hvilke album som har inspirert Tobias Aamodt, vokalist og låtskriver i Virkelig.

Av: Victor Josefsen / Foto (Front): Leah Håland Solomons, Erlend Nygaard

Der Bodø-trioens debutalbum fokuserte på framtida og frykten for hva som skulle skje, setter bandet nå en fot i bakken og reflekterer over nåtiden. For Virkelig har det siste året vært det mest skjellsettende i deres unge liv, både personlig og musikalsk. England og Manchester på slutten av åttitallet har vært en sterk inspirasjonskilde i arbeidet med nye låter, dette uttrykket har skapt en kombinasjon som har føltes både nødvendig og givende for bandets eksistens. Her følger hva som ellers har inspirert Tobias Aamodt, vokalist og låtskriver i Virkelig.

St. Thomas – «I’m Coming Home»

Jeg var bare tre år da St. Thomas ga ut «I’m Coming Home» i august 2001. Allikevel er melodien på «Take a Dance With Me» en av de første melodiene jeg husker som barn. St. Thomas har på ulike stadier betydd mye for meg i mitt liv, og særlig «I’m Coming Home» har vært ei skive jeg til tider nesten har spilt i hjel. Den har knytt sammen mine familiære relasjoner, og min beundring for den vil jeg alltid kunne dele med min søster, far og tante. Den låter helt fantastisk, og føles så ekstremt helhetlig uten at den på noe slags måte er rigget for det. I blant høres musikk så tenkt og arrangert ut, at den mister det genuine. «I’m Coming Home» låter som at den bare er gjort, at den ikke er tenkt og at den skjedde kun der og da. Den ga meg tidlig inspirasjon og et ønske om å lage låter på akustisk gitar, og det er noe veldig klassisk over den, som alltid har føltes så tilfredsstillende. Fra den absurde historien i «The Cool Song», til den uskyldige kjærlighetserklæringen i «Strangers Out of Blue» til mesterverket «Into the Forest» (som var den første låten jeg lærte meg på gitar), har dette albumet satt dype spor i meg, som jeg er glad fortsatt er der. Så dype, at de den dag i dag fortsatt beveger seg.

The National – «Trouble Will Find Me»

«God loves everybody/ don’t remind me». Vet ikke helt om det er godt tegn at to 16-åringer gikk rundt i en liten nordlandsby hver kveld etter skola og hørte på denne skiva, men sånn ble det. Og takk Gud for det. Man prater ofte om at musikk er en slags minnepenn til lukter, smak og stemning, men glemmer i blant at det også binder sammen små relasjoner. Og «Trouble Will Find Me» gjorde nettopp det. Jeg og Sondre (gitarist i Virkelig) ble brødre høsten 2014, og denne skiva var soundtracket. Vet ikke hvor mange kvelder vi var på øvingslokalet sammen med en cola, gitarer og denne skiva på høytaleren. Føles som en evighets-blunk siden. Den har også vært et bindeledd mellom meg, Erlend og Sondre, og har vært en evig inspirasjons-brønn. «Trouble Will Find Me» er lang, monoton og dyster, men den er allikevell Matt Berninger på sitt mest eksistensielle som lyriker, Aaron Dessner på sitt beste som arrangør/produsent og de beste låtene The National har lagd sammen til en enhet. Gitararbeidet på denne skiva la grunnsteinen for hvordan vi ville låte som band. Gitarorientert, men med låtskriving i bunn. Kraftig, men sårt. «Sea of Love» sier sitt.

John Olav Nilsen og Gjengen – «Den Eneste Veien Ut»

Sikkert overraskende for mange at man kan snakke om John Olav Nilsen og Gjengen og ikke nevne «For Sant Til Å Være Godt», men for min del er det en åpenbar grunn. Høsten 2012 gikk jeg på ungdomskolen og drømmen om å spille i band ble bare sterkere og sterkere. Samme høst kom John Olav Nilsen og Gjengen sitt tredje album «Den Eneste Veien Ut». Jeg hadde ikke noe særlig forhold til musikken deres fra før av, men så dem på TV, og ble helt bergtatt. Det var så overbevisende at jeg la bort tanken om å uttrykke meg på engelsk på stedet. Der andre band bare hørtes ut som de ville imponere, føltes det som om J & Gjengen ville berøre. Det ga liv og håp i et ellers flatt og kjedelig musikklandskap, og vi hadde aldri noe til felles med bølgen fra vårt eget sted. Vi trengte vinden fra Bergen for å kunne forstå hvor mektig det norske språket kunne være. Det albumet er grunnen til at vi synger på vår egen dialekt og morsmål den dag i dag. Det aller sterkeste med «Den Eneste Veien Ut» er at det er et album som jeg fortsatt oppdager nye ting på. Både sonisk og lyrisk. Jeg vet ennå ikke hva John Olav mener med «Bensinbarn/de brenner/de brenner opp», men jeg har en følelse på at jeg er nærmere svaret/spørsmålet.

Frightened Rabbit – «The Midnight Organ Fight»

Så ble jeg den fyren. Han som oppdaget den store kunsten til en som nettopp hadde forlatt jorden. I mai 2018 tok Scott Hutchison, låtskriver og vokalist i Frightened Rabbit, livet sitt. 2019 var et år som sto seg godt ut i mitt liv, på godt og på vondt, og parallelt oppdaget jeg det mye omtalte «The Midnight Organ Fight». Jeg begynte å høre mer og mer på det, og til slutt vokste det seg så stort at det var der jeg plutselig lette etter mening, inspirasjon og ja til og med – trøst. I arbeidet med nytt Virkelig-album ble det mer og mer tydelig at jeg pakket inn ting jeg ville si, og denne skiva hjalp meg i å kle meg mer og mer naken. Inkludert at jeg ofte har følt meg musikalsk forvirret, undret meg over hvorfor jeg agerte til en type musikk og ikke en annen. Da jeg oppdaget at Frightened Rabbit var support for mine to yndlingsband, Death Cab For Cutie og The National, ga det meg fort svar på hvorfor jeg elsker de to bandene og ikke 1974 eller hva de nå heter.

Jeg var helt lamslått over låtskrivingen, stemningen og det nesten tragikomiske såre i lyrikken til Hutchison. Der ofte tekster om utenforskap, depresjon, dårlig sex, selvmordstanker og kjærlighetssorg blir intetsigende og uorginale, greide Hutchison å skrive om det med en type selvtillit og sårhet, som gjorde det til noe helt eget. Der de fleste kvier seg fra å si det aller mest ubehagelige, gjorde han det på det mest naturlige vis. Fra det oppstemte håpet om hjelp i «The Modern Leper», til spm. om Jesus i «Head Rolls Off», til den ubehagelige linjen «You wont find love in a whole» i one nigh stand betraktingen i «Keep Yourself Warm», til den inderlige kjærlighetssorgen i «My Backwards Walk», til den endelige svanesangen i «Floating in the Forth» der Hutchison synger «I´l think I save suicide for a another day». Sånn ble det, bare ti år etter. Uendelig trist, men heldigvis har vi «The Midnight Organ Fight» for alltid.

Death Cab For Cutie – «Plans»

Nå er tiden inne for å holde det kort. Death Cab For Cutie er mitt yndlingsband, og sånn vil det alltid være. Ben Gibbard lager de fineste låtene jeg vet om, og det på en så genuin og uanstrengt måte, at ord ikke er store nok til å forklare hvor bra det er. «Plans» er ikke Death Cab For Cutie sitt beste album, men deres vakreste. Det er min kreative hvilesten, og den jeg lener meg tilbake i uansett om lyset eller mørket herjer rundt. Der er svaret på hvordan jeg vil skrive låter, og sånn vil det være for alltid. Heldigvis. Takk for musikken!