Gary Olson: Amerikansk indie-trompet på norsk gårdsbruk

– Den største forskjellen fra tidligere innspillinger er at jeg overlot produksjon og mix til Ole (Johannes Åleskjær). Det bidro til å gjøre ørene mine mer objektive. Ole bragte inn andre farger enn det jeg selv hadde, og det bidro til å holde musikken levende for meg. Det ga meg også muligheten til å fokusere på sangen og tekstene mine, forklarer Gary Olson. Han er aktuell med den selvtitulerte solodebuten spilt inn sammen med Åleskjær-brødrene delvis på gårdsbruket deres på Setskog i Akershus.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Åke Strömer

Sammen med Norges fineste for sofistikert pop har frontfiguren i den sjarmerende amerikanske indiegruppen The Ladybug Transistor laget en finstemt og detaljrik gitarpopplate der hans trompet og strykere krydrer solskinnspopen. Det er en myk form for kammerpop som henter elementer fra jangle pop, folk og psych pop, og som også henter mye fra estetikken til for eksempel The Blue Nile, Prefab Sprout, Durutti Column og Aztec Camera.

Her er også spor av den noe mer drømmende og atmosfæriske post-punken og kiwi-popen fra Flying Nun Records. Men først og fremst er det en mild, skånsom, men samtidig utfordrende form for popmusikk med en særegen identitet. Det låter svært behagelig og glir lett inn i ørene, samtidig vil man stadig oppdage nye lekre detaljer ved gjentatt lytting, og det blir aldri glatt eller svulstig.

Plateslippet er en god anledning til å slå av en prat med den Brooklyn-, New York-bosatte musikeren om plata og hans forhold til Norge og norske musikere

La oss begynne med å spørre deg hvordan du ble en trompetist og hva som fikk deg til å like dette instrumentet så mye?

Om jeg ikke husker feil ble jeg tildelt trompet i femte klasse. Jeg tok det naturlig ettersom min far er en trombonist. Min musikklærer var veldig ivrig de årene, og jeg kan huske at jeg gjerne ville spille bra for ham. Vi spilte «Gonna Fly Now (Theme to Rocky)» til skoleavslutningen.. en bra låt for blåsere! Jeg tok også noen privattimer fra et medlem i min fars kirke, Mr. Moore. Han var veldig streng og hadde militær bakgrunn fra Guyana. Han slo deg på hånda om du spilte feil! Jeg er glad i uttrykksfullheten til instrumentet, fullstendig kontrollert av munnen og lungene dine. Jeg lærte meg aldri å spille gitar ordentlig.

 

Omslagsbildet på albumet er av en utrangert flyplass i New York, i dag en nasjonalpark. Hvorfor har du valgt dette som din illustrasjon?

De fem siste Ladybug Transistor-albumene hadde alle avstandsbilder med fet skrift, så jeg formoder at jeg opprettholder en lang tradisjon. Dette gamle flyplassområdet betyr mye for meg, det er nærme hvor jeg dro på stranda i barndommen og hvor min mor lærte meg å kjøre. Jeg var der i fjor vinter og lette etter steder som kunne egne seg til cover og noe resonnerte i meg når jeg sattte føttene mine på den løpebanen. Jeg tror at den første internasjonale flygningen mellom New York og Bergen, foretatt av Thor Solberg, startet derfra, så man kan også finne en slags mening opp i det hele.

Hva er den største forskjellen på å jobbe alene (samt med Ole og Jørn) med å lage et soloalbum i forhold til arbeidet i dine tidligere og nåværende band The Ladybug Transistor og Still Flyin’ rent musikalsk?

Det er likt Ladybug Transistor ved at det i stor grad er et samarbeid. Jeg skriver nesten aldri alene. Jørn og Ole sender meg skisser til sanger som jeg kan skrive tekster og melodi til, og så jobber vi sammen om å arrangere dem til alle er fornøyde. Den største forskjellen fra tidligere innspillinger er at jeg overlot produksjon og mix til Ole (Johannes Åleskjær). Det bidro til å gjøre ørene mine mer objektive. Ole brakte inn andre farger enn det jeg selv hadde, og det bidro til å holde musikken levende for meg. Det ga meg også muligheten til å fokusere på sangen og tekstene mine.

Du har opptrådt i Norge mange ganger med bandet ditt og tilbrakte en del tid her i fjor sommer når du gjorde solo-konserter på Indiefjord og i Oslo og Moss, men kanskje aller viktigst; du spilte inn deler av albumet her. Hva er ditt forhold til Norge?

Det går helt tilbake til 1999. Vår store introduksjon til Norge kom med at Joakim Haugland inviterte Ladybug Transistor til å spille på Fjellparkfestivalen i Flekkefjord den sommeren. Vi fikk noen kontakter på den turen og ble invitert tilbake for å turnere de neste årene. Opplevelsen hjalp meg til å etablere noen varige bånd til Norge. En av dem var med The Loch Ness Mouse, som vi spilte med i Oslo i 2000. Jeg husker med glede at jeg ringte Ole entusiastisk etter at han hadde sendt meg en kopi av «Key West» og at kona hans Heidi fortalte at bandet øvde i låven bak huset. For meg, som kommer fra Brooklyn, var låven fascinerende. Låven ble til Oles studio Tune-J der vi spilte inn mesteparten av den nye plata. Jeg har vært der mange ganger opp igjennom årene, så Setskog føles nå som hjemme.

Hva fikk  deg til å komme og spille inn her med Åleskjær-brødrene og hvordan fungerte samarbeidet? Dere skrev også låtene sammen. Hvordan var arbeidsmetodene og hvordan kom samarbeidet i stand? Og hvordan jobbet dere «forbi» den geografiske avstanden?

Vi spilte inn de to første sangene fullstendig over distanse. De tok utgangspunkt i demoene som Ole sendte meg da han spurte meg om å være med på dette prosjektet. Vi sendte de til KUS i Augsburg og de gikk ivrig med på å trykke opp en sjutommer. Det ga oss tilstrekkelig selvtillit til å sende noen innspillinger til Tapete for å se om de var interessert i å gjøre et album. Så fort vi hadde  flere demoinnspillinger og arrangement klare dro jeg til Norge for noen økter med rytmeseksjonen. Etter at jeg kom tilbake til Brooklyn jobbet jeg videre med å finslipe vokal og trompet mens Ole og Jørn tok seg av gitar og detaljer i Setskog. Ole mikset og la til sin følsomme produksjon. Vi fortstatte på samme vis til vi hadde nok  sanger til LP-en. Mine besøk ble noen ganger kombinert med noen mindre opptredener, men det var for det meste lange dager i Tune-J med fokus på musikk, og mange kopper med te.

 

Du har tatt med en del musikere på plata, hva er deres styrke og hva har de bidratt med?

Ole Johannes Åleskjær (The Loch Ness Mouse). Plata er produsert av han, spiller også gitar og gjør backing vokal og låtskriving.

Jeg må gi Ole æren for å ha unnfanget dette prosjektet fra starten av, og for å gi meg en dytt underveis. Det hadde ikke blitt noe av uten hans tålmodighet og stødige veiledning. Ole har alltid vært en oppmuntrende og positiv kraft for meg. Når The Ladybug Transistor ble mindre aktive på midten av 2000-tallet fylte han et tomrom. Vi gjorde mange konserter i Norge og rundt omkring i Europa som duo, trio og noen ganger med fullt band. Det er et varig vennskap, og jeg verdsetter virkelig at han fremdeles etter alle disse årene forblir en drømmer og samtidig er så produktiv. Det er inspirerende for meg.

Jørn Åleskjær (The Loch Ness Mouse), gitar, låtskriving.

Et hemmelig våpen. Flesteparten av disse sangene har sin opprinnelse i hans rikholdige velv av riff og ideer. I perioder sendte han  meg en skisse til en låt på daglig basis. Jeg må ha hundrevis av dem! Man kan spore en vill råskap i hans spillestil som utgjør en fin motvekt til min direkte tilnærming.

Håvard Krogedal (I Was A King, Mirror Lakes, Serena Maneesh) bass.

Vidunderlig, oppfinnsom melodisk spilling. Han og Emil er en veldig rutinert rytmeseksjon og var avgjørende for å løfte de opprinnelige demoene til et nytt nivå. Jeg må gi Håvard mye av æren for cellospillingen og arrangementene på «All Points North» og «The Old Twin». Det var de første låtene hvor vi lekte med ideen om å benytte oss av strengeinstrumenter, og det satte oss virkelig på sporet av noe. Det var ingen vei tilbake etter det.

Emil Nikolaisen (Extol, I Was A King, Royal, Selfmindead, Serena-Maneesh, Silver, The Loch Ness Mouse), trommer, perkusjon, congas.

Utrettelig, skyver oss allltid fremover for å få mest mulig ut av oss i studio, virkelig inspirerende under innspilling. Jeg føler at han har akkurat riktig mengde joker-trommeferdigheter til opptakene… en vakker rastløs energi.

Kristoffer Solvang, congas.

Heldigvis var han på plass og kunne bidra med congas på breaket i «Some Advice». Det er mye hemmlig congas på denne plata!

Hampus Öhman-Frölund, klokkespill, perkusjon, tamburin, håndtrommer.

Hampus er fra Göteborg, og bor her i Brooklyn. Han er en talentfull studiomusiker med jazzbakgrunn, og spesielt kreativ med tanke på ukonvensjonell perkusjon.

Joe McGinty (Baby Steps, Circuit Parade, Kustard Kings, Loser’s Lounge, The Psychedelic Furs), piano, mellotron, orgel, strykere, arrangement.

Jeg har kjent Joe i mange år. Han gjorde strengearrangementene til «The Albermarle Sound», og har alltid hatt et naturlig håndlag med å skrive en god mot-melodi, som kan gi låten et løft.

Kyle Forester (Crystal Stilts, Get the People, Meatus Murder, People, The Ladybug Transistor, The Soft City), synthesizer.

Min medsammensvorne på de to siste Ladybug Transistor-albumene «Clutching Stems» og «Can’t Wait Another Day». Kyle er mye av en tankeleser i studio. En uanstrengt arrangør.

Suzanne Nienaber (Pale Lights), backing vokal.

Min gode venn, som støtter opp om min stemme med naturlig harmoni.

Clara Kennedy (strykere).
Claudia Chopek (fiolin).
Julia Rydholm (fiolin).

Clara og Claudia kjenner jeg gjennom Joe McGintys musikerunivers. Claudia bidro på «The Albermarle Sound»-LP-en, det var fantastisk å møtes igjen i studio etter alle disse årene.

Julia er bassist, og min langvarige bandkamerat fra Ladybug Transitor der hun opprinnelig spilte fiolin.

Hvordan er ditt syn på de to studioene du har brukt til denne innspillingen og hvor mye innflytelse har studioet i seg selv har på sluttproduktet?

Tune-J musikkstudio

En beskjeden låvestruktur satt opp i Oles hus i Setskog. Ole har akkurat tilstrekkelig med high end-utstyr for å få det til å låte veldig bra. Dagene der ute var  avslappede, men fokuserte uten de vanlige distraksjonene.

Marlborough Farms

Marlborough Farms er mitt sted i Brooklyn, som er et stort gammelt hus. Det er et uformelt hjemmestudio, på ingen måte et profesjonelt rom, men vi har gode instrumenter, mikrofoner og forforsterkere.

Malabar Studio

Emils studio i Oslo med alt av hans vanvittige utstyr. Grunnlaget for «Some Advice» og «A Dream for a Memory» ble lagt her. Rytmeseksjonen er ekstra livlig på de to låtene.

Hvordan har du og plateslippet blitt rammet av nedlukkingen av samfunnet?

Jeg hadde håpet på mye turnering denne sommeren, men det er selvsagt umulig. Jeg antar at det vil føles ekstra spesielt når jeg endelig kan gjøre det igjen. Jeg er takknemlig for at vi rakk å fullføre plata i fjor… jeg var i Norge tre ganger da, noe som jo nå er umulig å drømme om.

Her er noen nøkkelord som du kan småfilosofere rundt og si litt om hva de betyr for deg, ditt forhold til fenomenet/genren og hvorvidt det er relevant for ditt musikalske uttrykk, albumet eller tekstene til en eller flere låter.

Hyggelig/Vennlig/Elskverdig

Jeg får sannsynligvis lettere tilgivelse noen ganger fordi jeg er for hyggelig.

Cricket

Ikke noe som jeg har lidenskapelig i forhold til, men noen cricket-spillere dukker opp som karakterer i låten «Navy Boats». Baseball er min virkelige lidenskap.

Reiser/Turisme

Definitivt viktig for meg å reise, få gått litt og dratt på noen fotturer.

Lange fotturer

Det har blitt til lange sykkelturer ettersom jeg har levert plater i hele New York City.

Barokkpop/Kammerpop

For mange søte strenger gir meg hodepine.

Folk-pop

Det finnes alt for mye generisk 1960-talls musikk i denne genren.

Trompet i indie og sofistikert pop

En velkommen avveksling fra gitaren.

Indie

Varierende kvalitet.

Tapete Records

Jeg ble først kjent med Tapete da jeg kjøpte en soloskive med Robert Forster i 2015. Jeg husker at jeg ble imponert av vinyl-pakketeringen, og noterte meg det. I 2017 produserte jeg et album for Nick Garrie kalt «The Moon & The Village», og ble introdusert til dem på den måten. Det er inspirerende å se hvordan Tapete opprettholder en regelmessig utgivelsesplan i disse tider.

Merge Records

Jeg skylder Merge mye for at de trodde på The Ladybug Transistor etter at jeg sendte dem en kassettt med seks sanger og et håndskrevet notat i 1996. Det forandret livet mitt.

Elephant 6

Jeg er glad for å ha fått opplevd den kreative energien i Elephant 6-bevegelsen når den nådde toppene på det sene 1990-tallet og tidlige 2000-tallet. Mange av de folkene var regelmessige husgjester i Marlborough Farms på den tiden.

Du slapp en jubileumsutgave av albumet «Albemarle Sound» i fjor, i tillegg til at du spilte noen jubileumsshow i forbindelse med det. Hva er forholdet ditt til å gå tilbake i din musikalsk historie kontra å spille og konsentrere seg om nyskrevne ting som det nåværende albumet? Hva er fordeler og ulemper med å gå tilbake i historien for en utøver og for utvikling av musikk generelt? (Vi har også sett mange jubileumsalbumbestillinger på festivalscenen, det er skrevet mye om det musikkpressen de siste årene og det er stadig voksende).

Jeg hadde i utgangspunktet reservasjoner mot reunion siden jeg forsøkte å fullføre plata mi i fjor, men klarte å finne en slags balanse. Vi føler oss beæret over å ha blitt spurt om å spille i Egersund i fjor sommer, ikke så langt fra der vi fikk vår start i Flekkefjord. Da vi ble spurt om å samles igjen uroet jeg meg over logistikken med å få oss alle til samme sted og få tilstrekkelig med tid til å øve… vi bor alle i forskjellige byer i dag. Det gikk veldig bra og alt falt på plass. Vi er som en familie nå. Jeg er takknemlig for at vi har et nyopptrykket album som et dokument av de tidlige dagene. For et lite band som oss var det betydningsfullt å få et ekstra kapittel i bandets historie.

Hva skjer med The ladybug Transistor nå? Er dere fremdeles aktive som band og har dere noen planer eller ble det avsluttet med «Clutching Stems»?

Vi er åpne til å spille flere «Albermarle Sound»-konserter og hadde  flere konserter booket for denne høsten før pandemien endret alle planer. Om jeg kunne overbevise Jeff, Sasha og Jennifer til å flytte tilbake til Marlborough Farms ett års tid ville vi garantert fått til noe ekstraordinært. Kan jeg søke om et stipend for å få det til?

Har du en favoritt trompet eller et munnstykke, hvis så, hvilken og hva gjør den forskjellig fra de andre? Benytter du deg av en, eller flere ulike, når du spiller inn?

For det meste bruker jeg ett standard 7c munnstykke til min vanlige King trompet. Jeg har et veldig fint Bach munnstykke til min Martin Dassant, men det hornet er veldig gammelt og stemt annerledes enn en moderne. Jeg bruker også en kornett som jeg spilte på de tidlige utgivelsene.

Kan du liste opp fem låter du har hørt på i perioden med innspilling eller skriving av dette albumet?

For å være ærlig husker jeg ikke noe spesielt. Jeg hører mest på radioen og kassettene jeg har på kjøkkenet mitt.

 

 

Noen ord om Gary fra Ole (Johannes Åleskjær) og fem låter han har hørt på.

Vi kjenner jo hverandre veldig godt etter å ha vært venner i 20 år og etter å ha møttes mye gjennom den tiden. Men det jo noe helt annet å bare spille på en annens materiale (slik jeg har gjort når jeg har spilt med ham rundt omkring opp gjennom årene) og det å lage ny musikk fra bunnen sammen. Vi har begge styrt med hver våre band, som sikkert har noen ytre likheter, men som egentlig er temmelig forskjellige. Men jeg må si at det har vært veldig gledesfylt å holde på med dette, ikke minst fordi Gary er en sånn fin og rolig fyr å jobbe med. Med Emil og Håvard i bandet også, har det blitt et vennskapsaspekt ved dette som har vært skikkelig fint. I og med at musikken bærer Garys navn, var det selvsagt viktig at han tok låtene og låtskissene fra Jørn og meg videre og preget dem med sine karaktertrekk. I den prosessen kan det selvsagt bli litt varmt i transistorene, for tross et avmålt ytre, har vi nok ganske sterke meninger alle sammen. Men som Emil vel sa, så er dette kanskje et eksempel på at kompromissets kunst også kan være noe veldig fint, og mye av det skyldes jo Garys milde vesen. Vi tar gjerne en runde 2.

1. The Durutti Column: «Sketch for Summer»

Vini Reilly er en felles favoritt. Og jeg tror Gary hadde oversikten over Factory Records-greiene og sånt fra tidlig av, tidligere og bedre enn meg. Gary har jo også jobbet i platebutikk på Manhattan, så det har kommet noen fine historier derfra, for eksempel om da han møtte Paul Buchanan og The Blue Nile på deres USA-turné etter utgivelsen av «Hats». Det er et av mine absolutte favorittband, så derfor blir også denne med blant de fem låtene jeg velger her.

2. The Blue Nile: «Let’s Go Out Tonight»

3. Jon Hassell: «Dreaming»

Digget «Listening to Pictures»-plata da den kom i 2018 og har generelt hørt mye på Hassell de senere årene. Verken stemningene, sjangeren eller metodikken her har mye med Olson-plata å gjøre. Men det ble likevel en liten spøk underveis når vi sto overfor et parti vi ikke visste hvordan vi skulle løse, siden Gary også har trompeten som sitt instrument: «Hassell it!». Vi prøvde aldri.

4. Candy Opera: «What A Way to Travel»

En av de mange kule oppdagelsene av ukjent/uutgitt 80-tallsstoff fra Uwe Weigmann i Berlin-selskapet Firestation. Det er også en type pop som på inspirerende vis løser det meste med gitarer, noe som liksom var litt av utgangspunktet vårt.

5. The Go-Betweens: «Bachelor Kisses»

Både Ladybug Transistor og Loch Ness Mouse har mye tangenter, og da vi snakket om å gjøre denne plata, var vel egentlig forslaget først å gjøre det veldig basic, med trommer, bass, gitar og vokal, for å se om vi kunne unngå å høres ut som noen av originalbandene våre. Så kom det jo til en masse andre ting senere, men i kjernen var gitarpopen. Jeg tror både jeg og Gary liker mange av Flying Nun-bandene, som The Bats, The Clean osv. og det samme med The Go-Betweens. Utrolig mye klasse låtskriving der i gården.

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog