Av: Victor Josefsen Intervjuer 9. juli 2020

Sâver: Blytung riffing med skrikevokal

– Massivitet og tyngde i uttrykket har vært en stor del av all musikk vi har drevet med i mange år. Det er ikke alltid like lett å forklare hvorfor massivitet og tyngde er så tiltrekkende, men man kommer liksom alltid tilbake til det fysiske aspektet ved det: å kjenne trykket av luft som dyttes på kroppen gjør musikken til noe mer enn bare lyd, forklarer Ole Ulvik Roseth, gitarist, synth og vokalist i Sâver.

Tekst: Jan-Olav Glette / Livebilder: Pål Bellis / Studiobilder: Mikkel Fykse Engelschion, FX: Simen Skari

Sammen med Ole Christian Helstad på bass og vokal og Marius Støle på trommer ga Sâver konsertgjengere bakoversveis på fjorårets festivaler og konsertscener i inn- og utland med deres voldsomme trøkk og visuelt stimulerende opptredener. De ble også nominert til en Spellemann for debutalbumet «They Came with Sunlight». Nå er de godt i gang med arbeidet med oppfølgeren uten at noen utgivelsesdato eller innspillingstidspunkt er satt helt ennå. Deichman slår av en prat om hvordan det er å kombinere ulike band og bandets slående synbare identitet.

Hva er den/de viktigste forskjellen(e) mellom Sâver og andre band dere er i eller har bidratt i som Hymn, Gundelach, Kite, Tombstones, Taiga Woods, hubbabubbaklubb, Barney Rouble?

Da vi bestemte oss for å starte et nytt band snakket vi først mye om hva vi ville gjøre og hvordan vi ville låte. Det ble en stor del av prosessen å definere en slags retning, nettopp for å prøve å skille oss ut fra de bandene vi var tungt involvert i på den tiden. Av de du nevnte var vel HYMN og Kite de banda. Ole Helstad skrev og skriver riff for Tombstones og Kite, jeg (Ole Rokseth) skriver riffa til HYMN, så en likhet vil jo være uunngåelig. Men med et ønske om å skille oss ut fra våre egne band og andre ting som foregikk i undergrunnen på den tiden, snakket vi blant annet å implementere synthesizere og melodiføringer som ikke nødvendigvis er særlig typisk for sjangeren. Variasjonen i de bandene du nevner er kanskje en god indikasjon på at vi ikke kun hører på hardrock og metall, men kan sette pris på f.eks. falsettvokal og vakre melodier. Jeg tror og den varierte musikksmaken til alle i bandet motiverer oss til å utfordre oss selv når det gjelder låtarrangering. Kunsten av klassisk låtskriving kombinert med mer progressive partier, inspirert av det rare og fantastiske 70-tallet.

Fortell om hverandres egenskaper og styrker som musikere.

Ole Ulvik Rokseth

Ole Christian Helstad: «Rick Derringer» (bandets kallenavn på Rokseth) er en imponerende teknisk dyktig musiker som håndterer flere instrumenter, og er vant til å spisse ferdighetene sine i ulike konstellasjoner. Det gir bred innfallsvinkel, og ofte friske synspunkter på mer standardiserte skisser/ideer. Meget god til å skrive fete riff er jo en selvfølge her, i tillegg har han store visjoner, som alle band har godt av. Ole Rokseth har en unik musikalitet som gir både han og SÂVER mange strenger å spille på. Prikken over i’en er kanskje at han besitter norges feteste skrikevokal. En ung Scott Kelly, anyone?
Elsker turnélivet, og det å spille live.

Ole Christian Helstad

Vinner aldri VM i fingerspill, men tar det igjen på sløyt og digg groove. Ole C er glad i uventede vendinger, og fikser å sy sammen usamse riff som gjør helheten spennende, og gjerne overrasker lytteren. Liker å chugge, som resten av bandet, kanskje litt mer. Ekspert på tunge, doomete og OM’ete riff. Bra organisatoriske egenskaper med overblikk over SÂVER’s aktuelle ståsted, og hva man bør gjøre videre. Sånne ting er også viktig i bandsammenheng.
Elsker turnélivet, og det å spille live.

Markus Støle

En bauta av en trommis, som imponerer alle som kommer i hans vei. Mester i å finne nye og kule måter å løse mer ordinære riff på. Det låter ofte friskt med Markus bak trommene. Evner å få de aller fleste trommesett til å låte fett med en touch og punch av en annen verden. Markus har spilt utallige timer med begge de andre i bandet i både Hymn og Tombstones, og leser riff og timing på en ekstraordinær måte. I bandsammenheng er Rick og Markus som siamesiske tvillinger å regne btw. (Ole C, red.anm.). Markus er god på å tenke kontekst i låter, og kan være en god koordinator når riffdiskusjonene eskalerer.
Elsker turnelivet, og det å spille live.

Hvor opptatt dere er av spesifikt musikkutstyr som gitarer, bassgitarer, trommesett og forsterkere? Hva er favorittene som dere benytter og hvor viktig er det med riktig utstyr for å få til å skape den lyden som dere ønsker?

Noen er vel mer opptatt av utstyr enn andre. Jeg kommer aldri til å få nok pedaler eller stæsj, og når man først blir opptatt av at alle ledd på et instrument og i en rigg er viktig blir man liksom aldri ferdig med å oppgradere.
Vi har alle spilt nedstemt, tung musikk en god stund nå og med åra lærer man seg hva som funker og ikke funker. I SÂVER har vi likevel en litt annen tilnærming til utstyr enn i de andre bandene: Tynnere strenger på gitaren, transistorforsterkere for en cleanere, brightere og tightere lyd, og massevis av ambience, delayere, klanger og modulasjon som muliggjør en mer speisa sound. Med Gundelach har jeg brukt en gammal Boss FZ-2 pedal på bass for å gjennskape den synthfuzzaktige lyden – den har nå blitt en stor del av basssoundet til SÂVER. Sånne ting utforskes hele tiden for å finne kule, nye lyder. Markus bruker fortsatt svære trommer og cymbaler og går sjeldent under 24“ på både basstromme og ride. Når gjelder synth lånte jeg lenge en Korg MS-10 fra 70-tallet av broren min (Shoutout til Sagene Synthesizer). Den var litt skummel å turnere med, så nå bruker jeg en Moog Sub Phatty. Veldig gøy og inspirerende og har presets som er digg når man spiller live. For oss er det viktig å ha alle disse tingene for å uttrykke det vi ønsker med SÂVER, men som de sier; det meste ligger i fingra.

Må et band ha egen fast lydmann? Hva er foredelen med det og hva risikerer man ved å benytte seg av «stedets» faste lydmann?

Nei, det må man ikke. Vi har vel som oftest brukt husets lydmann både på småklubber i Norge og på turné i Europa. Da erfarer man mye rart. Vi har jobbet med ekstremt gode, proffe lydmenn, spesielt på disse klubbgiggene i Norge, men steike som vi har hatt forferdelige lydmenn og. Glemmer aldri en liten jobb et sted i Norge med en lydmann som stod med en sånn 3-veis grenuttak og glodde lenge opp på taket før han mumla at de muligens skulle pusse opp snart. Da mister man litt motivasjon, men vi kommer alltid til å gi alt vi har, uansett hvordan det låter ut av PA’en. Det tror jeg resonnerer hos folk som ser på. Når det er sagt, har man råd til det, klarer å finne en som er proff, som digger det som skjer på scena og er kul å henge med før og etter gig så skjer det mye altså. Vi erfarte det med Eivind Sten Johnsen og skjønte etter noen runder hvor sinnsykt mye lettere og tryggere det er å ha med en som kjenner musikken, som er med på greia og vet hva han driver med. Da vet man liksom at det kommer til å låte kickass hver gang, så kan vi heller konsentrere oss om alt annet. Vi skaper jo noe sammen. Eivind jobber like mye som oss og det er den “pakka” som publikum opplever. For en nydelig mann å ha med på “jobb”.

Hva er forbindelsen mellom søvn og tung metall?

Foruten selve navnet SÂVER tenker du? Begge deler gir kroppen en slags mediterende ro, og en mulighet til å flykte fra virkeligheten man vanligvis lever i. Det gjør godt for hodet, kropp og sjel. Noen vil si begge deler er en nødvendighet.

Her følger noen stikkord som dere kan assossiere fritt rundt og si i hvilken grad de er relevante for Sâver.

Soloppgang

Føles ganske relevant i.o.m. at det på sett og vis gjenspeiler deler av tittelen på skiva. Skal vi klisse det til kan man si noe om at det representerer en ny start, nye muligheter – og det kan vi for så vidt. Vi er bløte gutter.

Aske

Død og utslettelse. Og fryktelig møkkete greier.

Lys

Intet mørke uten lys og vice versa. Kan vel si at spennet i den kontrasten er noe vi etterstreber i alt vi lager.

Doom metal

En sjanger med en voldsomt oppsving det siste tiåret, og vel så det. Kan det til og med kalles trendy? Tror det, for en periode i hvert fall. Vi vil nok ikke beskrive oss selv som det, men den sjangerdefinisjonen har tilsynelatende blitt ganske bred…

Post-rock / Post-metal

Tenker umiddelbart på Cult of Luna og Pelagic Records. Fanebærende berserker begge to, på hver sin måte.

Sludge metal / Post-sludge metal

Jeg og Markus hadde en bra lærer en gang som sa at man er en noob og en pretensiøs nørd hvis man nekter å la seg beskrive av en sjanger. Så med hans livsvisdom i mente kan vi vel anerkjenne denne sjangerbeskrivelsen som den mest treffende, slik vi selv hører det.

Neurosis

Har vært en stor inspirasjon i mange år. Særlig «Times of Grace»-skiva. Ikonisk.

Massivitet/Tyngde i uttrykket

Har vært en stor del av all musikk vi har drevet med i mange år. Det er ikke alltid like lett å forklare hvorfor massivitet og tyngde er så tiltrekkende, men man kommer liksom alltid tilbake til det fysiske aspektet ved det: å kjenne trykket av luft som dyttes på kroppen gjør musikken til noe mer enn bare lyd.

Brutalitet

Kan vel fortolkes i alle former og farger. Har man en forkjærlighet for tung og aggressiv musikk har man nok en tendens til å bli mer og mer brutal i uttrykket; som om man hele tiden jakter det som oppleves som et slags ytterpunkt. Tror ikke brutalitet nødvendigvis beskriver tonaliteten til Sâver, men heller tilnærmingen vår til lydbilde og bruk av utstyr.

Feedback som lydeffekt

Et sikkert tegn på helvete er i ferd med å bryte løs, men også en uunngåelig konsekvens hvis vi skal få frem det lydbildet vi vil ha: får man ikke feedback i ampene er de som regel for lave, noe som igjen påvirker hvordan de presterer i forhold til sound (og trøkk).

Droning

Deilig å bare flyte, da.

Kan dere fortelle om viktigheten av et bands visuelle identitet? Dere har jo selv et ganske spektakulært visuelt liveuttrykk og også et forseggjort plateomslag.

For oss er det veldig viktig. Og jeg mener det burde være viktig for alle band å være bevisst sitt visuelle uttrykk, uavhengig stil og tilnærming. Det er jo en stor del av pakka. Det visuelle kan for meg være like inspirerende som musikken, og det kan virkelig hjelpe eller ødelegge for et band. Vår visuelle retning var noe vi begynte å definere tidlig i prosessen, da vi starta opp. Har man det klart er det litt lettere å bygge en tydelig identitet og uttrykk. Min far er grafisk designer, så sånne ting har vært mye snakket om helt siden barndommen.

Det var veldig kult å kjenne på at plateselskapet vi var så heldige å bli signert på, er ekstremt dedikert til akkurat dette. De har nesten egen profil på alle bandene de signerer og “husets band”, The Ocean, er veldig flinke til utfordrer på platecoverformatet og hva visuell identitet kan bety for et band. Dette inspirerer oss veldig og får oss til å tenke litt utenfor boksen.

Ole Christian er jo også aktiv som konsertbooker for Revolver og har lenge vært med på å drive konsertserien Høstsabbat. Hva har dette engasjementet betydd for dere som band med tanke på inspirasjon og å knytte kontaker med andre aktører på scenen?

Ole Helstads engasjement har betydd veldig mye for oss. Han er ekstremt flink på å skape nettverk over hele verden og hadde allerede mye gode kontakter fra Tombstones-dagene. Dette nettverket skal nok ha en god del av æren for medvinden vi fikk som band på så kort tid. Det føles som vi hoppa over noen ledd. Der har vi vært ekstremt heldige og er evig takknemlig for de fantastiske administrative skillsa til Helstad. Det er jo en stor del av det å spille i band.

Det er snart halvannet år siden «They Came with Sunlight» kom ut. Har dere begynt å jobbe med en oppfølger?

Yes, vi har ganske mye materiale allerede og en ganske klar idé om hva vi har lyst til å gjøre. Nå er det mye som skjer samtidig, HYMN slipper skiva «Breach Us» 28. august, Kite skriver på nye ting, men vi møtes på “øvern” hver uke for å sette sammen ting. Det kommer til å bli ürfett!

Ni låter til inspirasjon

Ole Ulvik Rokseth

Andre Bratten – Commonwealth