Av: Victor Josefsen Intervjuer 1. august 2020

Hilma Nikolaisen: Rocke-energi og drømmende hengivelse

– Jeg har turt å være nær, ærlig og sårbar, kan jeg kanskje si. Har etter hvert i prosessen fokusert på trekke fra, i stedet for å legge til – for å fange essensen i hva jeg vil si med de ulike låtene. Jeg ønsker å være tydelig i det jeg vil si, og det kan være litt sårbart når det skal være et organisk-akustisk uttrykk. Lærerikt!, kommenterer Hilma Nikolaisen sitt tredje soloalbum som skal slippes en gang i høst.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Elvira Nikolaisen

Utvikling og ny inspirasjon har også vært sentrale elementer i arbeidet med en ny plate for den kritikerroste og Spellemann-nominerte artisten Hilma Nikolaisen, som også er aktuell med en video til låta «You» fra andrealbumet «Mjusic» og engasjement for å beholde Picassos kunst i regjeringskvartalet som også resulterte i en ny låt, «New Kids». Om ikke det var nok var hun i tillegg en av fem artister som slapp liveplate i forbindelse med The Big Dipper Sessions på Sentralen i den såkalte koroneserien.
For å bringe frem kreativiteten har hun også skaffet til veie noen nye instrumenter og slanket besetningen noe.

I dette intervjuet forteller hun om musikalsk inspirasjon og utviklingen av en egen stemme, men også om hvordan man inspirerer frem det beste hos sine musikere.

Hvor og hvordan oppstod den store musikkinteressen din og når skjønte du at det var dette som du hadde lyst til å drive med? Og hva betyr musikken for deg i dag som utøver og lytter?

Det er vanskelig å si akkurat når noe oppstod. Det var alltid flyt av musikk i heimen, så det var en naturlig del av livet fra start. Begynte med noe man kan kalle bandvirksomhet veldig tidlig, da med gryter og krims og krams som backline. Dét utviklet seg til mer «seriøs» pønkrock. Stadig i samarbeid med bror Ivar. Vi arrangerte masse konserter, hadde label og fanzine – en helhetlig krimskrams-virksomhet. Jeg droppet ut av videregående som 17-åring for å flytte til Oslo og spille i band. Unge meg tenkte at dette var selvsagt og naturligvis var det eneste fornuftige å gjøre.

Eldste bror, Emil, var tidlig ute med å importere såkalt alternativ musikk fra Junaiten, så vi yngre fikk impulser å lage egne Moi-versjoner av. Dét hadde nok mye å si.

Høres litt kvasipoetisk ut å si, men musikk er jo Livet og livet er Musikk!

Hva var det som gjorde at bass ble ditt hovedinstrument?

Det at du kaller det mitt hovedinstrument er nok fordi jeg spilte bass i Serena-Maneesh. Der trengte Emil en bassist i 2005. Jeg hadde nok spilt en del bass i ulike sammenhenger tidligere også, og i ettertid også.. Så det stemmer kanskje at det er mitt hovedinstrument. Opprinnelig var det imidlertid gitar, muligens gitarer som stadig manglet noen strenger.

Når bestemte du deg for å synge og komponere låter og hva du får uttrykk for gjennom dette?

Starten på min solo-vei var veldig spesifikk. Jeg hadde gjennom nokså hektiske år med Serena-Maneesh nå og da tenkt på at jeg savnet på gjøre min egen musikk, men livet var da såpass travelt at det ikke var naturlig å sette i gang med noe. Tenkte det var avgjørende for selvfølelsen å fullføre en sømmelig utdanning før jeg skulle sette i gang med noe eget prosjekt. Hva dette fremtidige soloprosjektet skulle være, tror jeg ikke at jeg hadde så mange tanker om. Høyskoleutdanningen ga heftige spille-abstinenser, så den dagen jeg leverte min siste eksamen i 2013, gikk jeg like hjem og satte i gang med musikken. Det var ubeskrivelig herlig og givende! Etter dét har jeg bare fortsatt.

Hvordan utviklet du din vokale stil og eventuelle mentorer og milepæler underveis?

Jeg tror ikke jeg har vært så konsekvent på utvikling, men har prøvd meg frem. Det har nok vært viktig for meg å være tydelig i denne solo-dingsen, på mange måter – å finne et eget uttrykk, også vokalt, som samstemmer med det jeg forsøker å gjøre med låtene mine. Liker å tenke at jeg ikke gjør noe halvveis. Selv om jeg ikke på noen måte er «utlært» på det jeg prøver meg på, tør jeg å teste ut hva man kan gjøre med f.eks. egen stemme. Særlig i koringer får man testet litt spennvidde. Jeg var nok i utgangspunktet veldig usikker på min egen sangstemme, når jeg tenker etter. Syntes det var litt.. flaut og freidig å synge, som voksen. Men nå liker jeg mer og mer at jeg har min egen greie, og mitt eget lille spekter, at jeg ikke trenger å prøve å etterligne noe annet vokalt eller generelt uttrykksmessig. Det er det som er så flott med å lage egne låter – da kan man bare lete etter det som finnes i en selv – for å dekke behovet i de enkelte låtene. Akkurat slik skal det være – slik det blir.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og arbeidsmåter i Hilma Nikolaisen kontra det du har opplevd og vært med på tidligere med Umbrella, Serena Maneesh, The Loch Ness Mouse og Anne Grete Preus?

Umbrella var nok et slags henge-ut-band. Eller jenteband, som det også kalles. Hehe. Vi møttes på lokalet, øvde kanskje litt, spilte en liten trall – og så tok vi pause. Mange pauser og lange pauser. Tror pausene var hovedessensen i den arbeidsmåten. Vi hang ut og håpet på det beste.

Verken i Loch Ness Mouse eller Serena-Maneesh var jeg en del av låtskrivingsprosessene, så det ble litt slik at jeg fikk tilsendt låtene og forsøkte å spille min oppgave så godt jeg kunne. Loch Ness var jeg aldri veldig aktiv med, det var periodevis, litt trommer og litt bass. Kanskje var jeg også bittelitt med i studio, og det ble mange veldig fine konserter. På øvinger var jeg en takknemlig gjest.

Serena var jo bror Emils verk, og han gjennomsyret alt som skjedde der. Tror jeg etter hvert turte å spille låtene litt på min måte. Jeg skjønte vel omsider at jeg hadde litt spillerom da Emil ikke ville merke noe – så ekstremt høye gitarer det var på scenen der i gården. Hehe. Serena var veldig aktive, og det ble veldig familiær ånd over det bandet. Emil er fem år eldre enn meg, og vi to hadde knapt møtt hverandre etter barndommen, foruten om familiesammenhenger. I disse Serena-årene var vi jo plutselig sammen hele tiden og ble kjent med hverandre på en ny måte. Serena inneholdt en rekke fantastisk snodige og herlige karakterer, så konsertene og reisene med denne gjengen var virkelig innholdsrike. Årene har hatt masse å si for mitt liv, musikalsk og menneskelig.

Anne Grete var kresen og hadde alltid rekruttert en samling musikere av meget høy kvalitet i sin stab. Noen ganger var det litt flaut å kjenne på hvor analfabet jeg var i den sammenhengen. Nettopp dette var imidertid noe AG satte pris på – at jeg ikke kunne lene meg på noter, ikke noe nok en dag på kontoret. Jeg måtte alltid aktivt lytte og prøve meg frem i det jeg skulle gjøre. Det var fint at hun stadig presiserte verdien av dét.

Hva betød det å ha all denne erfaringen fra å være med på «andres» prosjekter før du selv fullstendig ble den ledende musikalske kraften og senteret?

Jeg tror dét hadde mye å si, at jeg visste hva slags omstendelig opplegg det er å drive en sånn merkelig business. Jeg har alltid hatt veldig stor respekt for lederne/diktatorene i de musikalske prosjektene jeg har vært i, og hadde respekt for oppgaven jeg selv skulle prøve meg på. Det er jo en ganske ego beskjeftigelse å gjøre slike soloprosjekter som innebærer at mange andre skal engasjere seg, så jeg har forsøkt å lære hvordan folk skal kunne trives i engasjementet. Usikkert hvorvidt det til enhver tid har funket, men jeg forsøker sannelig! En nokså omfattende logistisk oppgave, det der. De neste rundene i Hilma Nikolaisen AS skal jeg nedskalere i antall folk som involveres, men det er viktig å huske gleden i de gangene man kjenner at ting fungerer kollektivt, når det låter heftig, nyansert og kraftfullt, fordi alle er med og alle er fokusert og gir noe og trives. Virkelig takknemlig for alle de personene som har vært innom, og med hele veien, så langt.

Hvor opptatt er du av spesifikke instrumentmerker, forsterkere og pedaler? Hvilket utstyr har du benyttet av deg på denne plata og hvor viktig har det vært for å skape det lydbildet og soundet som du har ønsket?

Jeg er ikke jålete på utstyr. Det er viktig for meg at instrumentet jeg bruker føles «riktig», at det har karakter og at det gjør jobben. Selvsagt setter jeg pris på en vakker gitar, men den må ikke være fra 1968 og ha den og den pickupen. Man merker når noe funker, så blir man glad i, og trofast mot, disse instrumentene. Jeg har heller ikke likt tanken på et overfylt pedalbrett, selv om jeg tidvis har litt flere pedaler enn hva jeg strengt tatt har hatt som idealet. Funksjon er viktigst, vurdere hva man egentlig trenger for å uttrykke det man skal. Noen ganger kan man gjøre mer av mindre, så man må legge til personlig karakter i stedet for å trykke på knapper som gjør at man låter som alt annet.

For denne platen som kommer har jeg tatt i bruk nye virkemidler i form av instrumenter jeg ikke er vant med. Det gir nye innfallsvinkler og legger til rette for fornyelse. Først og fremst er det nå nylongitaren som er ny. Kjøpte en gammel finsk Landola som jeg har blitt glad i. Pappas gamle Santana, også fra 70-tallet, er brukt på flere låter. Det føles som en god arv. Ellers har jeg skaffet meg klarinett, fretless-bass, lånt en tverrfløyte av en venninne, ordnet meg noen fine perkusjonsinstrumenter. Slike tiltak er effektive for nye veier.

Fortell om bandet/musikerne som du har valgt å ta med deg på dette prosjektet og denne platen, hva de tilfører lyd- og bandmessig og hva som har gjort at du har valgt å ta med deg akkurat disse?

Det er gøy at du spør om dette.

Kristofer Staxrud

Ok. Kristofer Staxrud er en friskusmusikant uten like, av den gode sorten. Kjente ham ikke før han kom inn i bandet. Han var kompis og bandkollega av min svoger, Christoffer Gaarder (som har vært inn og ut av i bandet siden start). Kristofer har vært med på så å si alle rockekonsertene fra start. Han er nærmest maskinell i fremgangsmåten, skolert og saklig – men uten at det bare blir flinkiseri. Han har en barnlig spilleglede som det er veldig deilig å forholde seg til. Jeg har blitt veldig glad i Kristofer, både som trommis og venn.

Christian Næss

Christian Næss kjenner jeg egentlig på avstand fordi han er perkusjonist i Beglomeg. Har hørt ham spille beundringsverdige trommer i noen band. Jeg manglet perkusjon på en konsert vi skulle spille i Oslo på Musikkens Dag, tror jeg det var. Jeg la merke til at bandet hans skulle spille den samme kvelden, så jeg sendte ham en melding og ba ham slenge seg med. Det funket så bra, så han har vært med i ny og ne etter den gang. På «Mjusic» var han også med på noen låter. Virkelig et bra tilskudd!

Andreas Frøland

Andreas sendte meg faktisk en melding på Facebook for noen år tilbake. Han sa han gjerne stilte på bass eller gitar dersom det skulle dukke opp behov. Behovet dukket etter hvert opp, og Andreas tok seg av bassingen i flere år. Andreas er så solid og fokusert. En stilig type, rett og slett. Må i tillegg nevne at han spiller veldig tøft gitar, så jeg gleder meg til å høre hva han kommer til å finne på musikalsk i fremtiden.

Egil Arntzen

Egil er en venn fra gamle dager, hvis man si gamle dager når man er 38 år. Han var kjæreste med min søster i flere år. Da jeg skulle begynne å spille opp mitt låtmateriale live, var jeg så heldig å kunne invitere kjærestene til mine søstre. Sendte mine demoer til Egil som straks ble supegira og ville gjerne bli med! Han hadde en herlig energi og stamina, seriøs spilleglede og eventyrlyst. Veldig gøy å spille sammen med ham, og fint å få bandopplevelser på turer sammen med ham. Egil sier aldri nei til a good time. Han sluttet før «Mjusic», men har vært innom bandet i ettertid også. Egil Arntzen lager også musikkvideoer, så Egil og jeg har en mangefasettert relasjon.

Eivind Schou

Eivind, ja. Hva skal man si? Eivind kjenner jeg opprinnelig fra So What, han var en merkelig karakter som suste rundt over Oslo med fela si. (Han presiserer selv at det er fiolin, men fela høres tøffere ut). Han spilte i Serena-Maneesh, så vi kjenner hverandre ganske godt og jeg visste at det kunne være meget interessant å invitere ham med inn i min nye musikk. Det ble interessant, både musikalsk og sosialt. Eivind gjør Oslo til en herligere by! Han kan også spille veldig berikende fiolin – når han vil.

Morten Øby

Jeg kontaktet Øby da jeg skulle spille inn en jule-/vinterlåt i 2017. Jeg kjenner Morten fra ganske tidlig av, ungdomsbekjentskap, nesten. Føler at vi deler noen røtter. Store deler av «Mjusic» ble spilt inn hos ham i Taakeheimen Lydrike, og han har mikset flere låter. Også på den kommende platen har jeg vært innom hos Morten og tracket. Solid type!

John McEntire

Min gode venn og eks-samboer, Nilsen (Jan-Vidar Nilsen, journ.anm.), er veldig stor fan av Tortoise og Sea And Cake, der McEntire trommer. Jeg er litt fan, jeg også, men ingen fanatiker. Egentlig var det vel for å tøffe meg litt for Nilsen at jeg sendte en mail til John for å be ham om å mikse og gjøre trommer på en låt på «Mjusic». Han ville gjerne gjøre det, og viste seg å være veldig fin å jobbe med. Nilsen ble imponert.

Emil Nikolaisen

Emil kjenner jeg opprinnelig fra familien Nikolaisen, men som tidligere nevnt har vi også spilt mye sammen i hans band, Serena-Maneesh. Det var naturlig for meg å ikke involvere ham så tett i mitt eget prosjekt, da jeg hadde lyst til å finne ut av disse greiene selv. Allikevel har jeg stadig vært innom Emils Malabar for små sessions. På «Mjusic» spilte han trommer på et par låter, og på den nye platen mikser han en låt eller to, i tillegg til at noe av nylongitarene er innspilt der. Det er Emil og Malabar som er i besittelse av pappas gamle Santana. Emil er genial, rett og slett.

Familie-/vennekoret (Ivar, Elvira, Anna Gaarder Nikolaisen, Miika Nikolaisen, Hanne Sørli, Eirik Opheim)

Vil si at Anna og Eirik skiller seg ut her. Eirik har vært min trofaste medgitarist siden han på veldig sporty vis steppet inn på kort forvarsel for en Offlarm-gig i 2018. Eirik og jeg har vært venner siden tidlige tenår. Det er så veldig fint å jobbe med Eirik, det er sannelig betimelig at han kalles Prinsen.

Å ha Anna i livet – på scenen, på turer og i familien er en sann velsignelse. Hun er så seriøs, men leken og vågal på å være med på ting. En sann ressurs.

Hanne Sørli og Eirin Kinn har gjennom de siste årene ganske ofte sunget med søster Elvira. Jeg er så glad for at jeg får lov til å ha dem med når det passer! Hanne er kona til Eirik, så det hele er ofte svært praktisk lagt opp sånn sett.

Hvordan er det å jobbe så tett på og involvere familien så mye? Hva er fordelene og ulempene ved dette?

Det vil jeg i denne anledningen si at er helt uproblematisk. Vi får rett og slett bare mer tid sammen – og mer kvalitetstid, med tanke på musikkens tjeneste. Jeg har ikke hatt med familiemedlemmer i den grad at det har vært å gamble med gode relasjoner, søsken er med på ulike vis, når og hvis det passer seg. Luksus!

Du har selv produsert albumet, men det har blitt mikset hos flere ulike: Morten Øby, Emil Nikolaisen, John McEntire, Espen Stordrange. Og tatt opp i ulike studioer: Taakeheimen, Malabar, Soma og en del er også spilt inn live på Blitz, i Jacobs Kirke og Skogen (hjemme hos deg selv?).

Hvilke erfaringene har du gjort med de ulike innspillingsstedene, hvorfor du har valgt å produsere selv og hvilke fordeler det har hatt for sluttresultatet?

Jeg jobber så alene med musikken i skapelsesfasene, så det er veldig naturlig for meg å holde det tett hele veien gjennom. En gang i fremtiden vil jeg helt sikkert be noen om å produsere eller co-produsere, men så langt har det vært naturlig å gjøre dette selv. Det å spille inn i mange ulike studioer er ofte av praktiske, logistiske årsaker – hvor det fins ledig tid når jeg har mulighet. Det er også berikende, syns jeg selv. Flytte fokus – slippe at folk jeg jobber med er lei av meg eller utbrent på mitt prosjekt. Det føles friskt å la prosjektet reise litt rundt.

Hva gjør du for å få frem den rette stemningen av spontanitet og tilstedeværelse under innspilling?

Tja.. Prøver å være meget fokusert i studio, så den gjeldende stemningen på mystisk vis kan bli fanget i recordingen. Ofte har jeg veldig begrenset med tid når jeg er i studio. Det er dyrt å være der, takstameteret går og jeg vil forsøke å utrette så mye som mulig. Jeg bruker tiden godt, pragmatisk og effektivt. Høres ikke så kult ut, men det er nødvendig for at jeg skal få gitt ut plater. I fremtiden håper jeg å få spille inn noe med riktig god tid i et velvalgt studio. Med tid til å søke seg frem til moments og nye oppdagelser underveis. Akkurat nå skjer gjerne denne utforskende biten hjemme i demo-arbeidet.

I begynnelsen av måneden slapp du en ny video fra albumet «Mjusic» i form av «You» laget av Egil Arntzen. Kan du fortelle litt mer om denne låta og videoen der du og Ådne Meisfjord spiller hovedrollene.

Haha, komisk at du ser det slik at Ådne og jeg var i hovedrollene. Bildene med Ådne var nok mest bare presset inn fordi vi var i Berlin og filmet, og skulle treffe Ådne for en drink. Jeg elsker dog Ådne, så det er fint at du nevner ham. Vi spilte sammen i S-M og han har mikset låter for meg i dette soloprosjektet. Han bor i Berlin og driver med spennende prosjekter. Jeg er glad i låta «You», så syntes det var et fint utgangspunkt for en lett og lys video. Det er kanskje den låten fra «Mjusic» som kan være en slags bro til neste plate. På neste album får du høre «You» del 2, en slags fortsettelse. Så kommer del 3 når jeg gifter meg!

Du har engasjert deg sterk i diskusjonene rundt rivingen av regjeringskvartalet og den berømte Pablo Picasso utsmykkingen av Y-blokka utført av Carl Nesjar. Du skrev sogar en låt, «New Kids», tilegnet denne saken – også med låta «Election Day Blues» på «Mjusic».

Fortell om dette og musikkens kraft og evne til å påvirke samfunn og generelt viktigheten av å stå opp for eller verne om det som man tror på.

Det føles viktig for meg å skrive musikk som et slags avtrykk av hva jeg er genuint opptatt av, så det oppstår en slags autentisk strøm. Det er kan jo være så mangt som engasjerer i livet, noen ganger også politiske saker. Det kommer jeg sikkert til å gjøre mer ut av i fremtiden. Det med Y-blokka syns jeg virker så.. Norsk. Vi virker så fattig historieløse i måten tiden bringes videre. Vi forvalter arven på en merkelig måte. Sånn sett tenker jeg at vi alle har dette ansvaret, at vi alle er med på å bygge vår historie, bygge landet, på ulike vis. Med «New Kids» prøvde jeg vel å skrive noe om dette. Viktigheten av at vi bryr oss og er bevisst vårt kollektive ansvar for å mene noe om hvilken vei ting går. Jeg vet ikke hvorvidt musikk evner å påvirke, men jeg syns det er viktig at musikken tar opp i seg det som er aktuelt i dag. Vi trenger innhold i musikken, det er så mye pjatt. Det er jo mulig å gjøre det med en viss eleganse også.

Her er noen stikkord som du kan snakke litt rundt ditt og hva de eventuelt betyr/ikke betyr for ditt musikalske eller tekstlige uttrykk.

Drømmepop

Hm. Drømmepop og indiepop henger litt sammen for meg. Kan nok ikke si at ordet vekker varme følelser. Men, jeg liker jo en del drømmepop, eksempelvis Ride og Slowdive. Pastels kan man kanskje også kalle drømmepop? Er vel noe med den litt søte klangen i ordet som gjør at det ikke klinger så spennende i mine hører.

Indie

Det blir vel noe av det samme som med drømmepop. Men, indie er jo egentlig veldig tøft. Uavhengighet og musikk, udesperat musikkformidling. Dét kan jeg godt like å identifisere meg med.

Psykedelia

Det går gjerne lett inflasjon i disse betegnelsene. Syns det er litt trist eller stusselig når cleane, forutsigbare, overprodusert musikk går under psykedelia-sjangeren – selv om det selvsagt er flott at musikere flest nå til dags ikke har så voldsomme narkotikaproblemer. Men når disse trippene uteblir bør det være noe annet farlig eller vilt som røsker litt tak i musikken, hvis det skal bli noe spennende.

Motorisk rytme

Hm. Jeg tenker da kanskje på grooves. Jeg er veldig glad i et godt groove, flyt og mønstre. Gleder meg til neste prosjekt, der har jeg noen tanker og ambisjoner rundt dette.

Krautpop (Stereolab, The Sea and Cake, Tortoise med mer)

Sea and Cake vil jeg kanskje plassere i drømmepopen, faktisk! Jeg liker ikke hele «sjangeren», for å si det sånn, men jeg syns det er deilig med litt rigid musikk som blir ved et godt poeng – og kjører på med dét. Stereolab er jo helt fantastisk. Sjelden er jeg mer lykkelig enn når jeg hører dem live. Livet i toner!

Space rock (Spiritualized, The Brian Jonestown Massacre etc.)

Det er lett for meg å gi meg hen til spacerocken, det er vel meningen. Sikkert mye drugs som ligger bak mye av kraften i mye av denne musikken, som jeg selv ikke kan relatere til. Åndeligheten i det føles allikevel inkluderende, universielt og også følbart for oss som knapt har røyket en nokså uskyldig fredspipe.

Klassisk rock (The Rolling Stones o.l.)

Noen ganger føles det som at arkivet med denne musikken er for stort, at det finnes så mye at jeg ikke har ork til å sette meg inn i det og finne perlene. Det er laget så mye, og mye oppleves nokså likt. Men, når jeg hører klassisk rock fra «musikkhistorien», i låter som står ut med en fremdeles ubestridelig kraft, blir jeg så glad for at det er denne rocken vi slekter på. Apropos å forvalte arv, er det fint å tenke bittelitt på hvorvidt man gjør ære på den klassiske rocken med den nye man lager. Man bør ikke gi ut noe som ikke er en verdig og respektfull fortsettelse.

Tro og misjon

Hi hi. Tro og Misjon kunne godt vært et magasin i bladkurven i stuen hjemme i barndomshjemmet på Moi. Tro er for meg veldig viktig, uansett hvordan man snakker om det, eller hva det skal være snakk om. Tro er livet, på sett og vis. Slik kan man også si at musikken og troen henger veldig tett sammen. Kryptisk svar, men tro handler vel om å ta livet på alvor. Misjon er kanskje veldig negativt ladet, men på mange måter er jo misjonering snakk om å dele noe verdifullt man tror på. Dét kan være så mangt, og kan jo også såvisst være positivt! Det trenger ikke bety å prakke noe på noen.

Du er nå i gang med å jobbe med nytt materiale. Ryktene forteller om en litt annen musikalsk tilnærming. Hva kan vi forvente oss og hvor langt har du kommet med dette arbeidet?

Jeg er nå så å si ferdig med innspillingene. Jeg startet som jeg har gjort før, med å spille inn en jule-/vinterlåt, og fortsatte med innspillinger av nye låter kontinuerlig etter dette. Det har vært en ganske spesiell reise eller prosess, og nå står platen så å si ferdig. Den føles riktig – i form av å peke både tilbake og fremover, men også i at den er veldig presens-orientert. For meg er den en viktig plate, på mange måter. Jeg har turt å være nær, ærlig og sårbar, kan jeg kanskje si. Har etter hvert i prosessen fokusert på trekke fra, i stedet for å legge til – for å fange essensen i hva jeg vil si med de ulike låtene. Jeg ønsker å være tydelig i det jeg vil si, og det kan være litt sårbart når det skal være et organisk-akustisk uttrykk. Lærerikt!

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og korona-tiltakene?

Det var vel en ganske drøy periode, i og med at skoler stengte og jeg som så mange andre ble ganske fastlåst. Planene om noen musikkrelaterte utenlandsreiser gikk jo selvsagt i vasken. Opphold som skulle være med å utvide horisonten, både for platen og personlig, ble ikke noe av. Men på den andre siden ble det som skjedde hjemme i Oslo viktig og meningsfullt, så det føles ikke bittert. Det ble ingen stillstand. Mange ting ble kanskje tydeligere, hva man ønsker seg – og hva man må gjøre for å ha dette i livet. Jeg har hatt en veldig produktiv periode, både som liksom-lærer for mitt barn, og som kreativ. Vi fant måter å gjøre ting på som ikke ødela livslyst og skaperlyst.

Hva har du bedrevet denne tiden med? Vi vet du har spilt live på Sentralen og spilt inn ei liveplate i begrenset opplag i den forbindelse. Hvordan var opplevelsen av å være med på dette og hvor mye har du savnet det å fremføre musikken din live på ei scene foran et publikum?

Jeg har som sagt spilt inn plate, også under corona-perioden. Min nå eks-samboer og jeg skulle egentlig flytte fra hverandre omtrent da koronaen satte inn støtet, så vi fikk en litt ufrivillig lang samboertid. Dette var litt slitsomt, men også veldig fint, fordi vi da løste mye av vår isolasjonstid med å spille sammen hjemme. Han ble dedikert og stilte opp på flere konserter. Vi startet til og med et label som gav ut liveplaten «Limbo Jives». Det ble en verdifull tid på mange vis og han er fremdeles med og spiller i bandet mitt i ny og ne. Å spille på Sentralen var snodig, da det på forhånd var litt vanskelig å vite hva konseptet skulle være og hvordan det ville fremstå. Jeg invitererte alle i storbandet med, og det viste seg at samtlige var spillesugne og sulteforet på den slags. Det ble en veldig fin sosial gjenforeningsstund på scenen. Det føltes vel noe snodig og iscenesatt, men vi var såpass mange til stede på scenen at det ikke føltes helt som at vi ikke hadde folk i salen. Det var bra med folk, vil jeg si. Arbeidet med å planlegge og arrangere settet var ganske spennende. Jeg forsøkte å lage en slags dramaturgi som skulle virke utvidende eller utfyllende på plate – for folk som liker de to platene jeg har gitt ut så langt. Stas å gjøre noe i samarbeid med Big Dipper, en ære å bli invitert. Christer Falck er også herlig rett frem i hvordan han får ting til å skje. Det var en morsom og inspirerende ting å være med på.

Kan du til slutt velge fem/ti (velg selv) låter som har vært viktige for deg og din musikalske dannelse eller som du har lyttet til under komponering eller innspillingen av plata? Og si litt om hva du har fått ut av disse i forhold til eget musikalsk uttrykk eller tilnærming til musikk?

Jeg hører gjerne ikke så mye på musikk når jeg skriver musikk. Det er det vel mange som sier, men det er jo ikke heller så merkelig. Egen musikk tar mye plass. Den siste tiden har jeg hørt mye på visse låter på repeat, låter som har gitt mye livsinspirasjon som kanskje har lekket litt inn i de siste innspillingene, så låtene blir stadig lysere. Men, jeg skal her forsøke å velge noen låter som kanskje i noen grad kan vise til en slags musikalsk retning akkurat neste plate går.

Min nye plate er nylongitar-basert. Jeg er nok litt inspirert av Göran Fristorp, en svenske som ble mye spilt hjemme hos oss i oppveksten. Da kan jeg nevne låten «Nära Varandra» fra platen «Egna Låtar». Han spiller jo ekstremt bra rent teknisk, men det er også lekent og levende – inspirert organisk musikk. Det er inspirerende!

Sergio Mendes & Sergio Brasil ´66 – «Like a Lover». Syns det er alltid er en slags liten rockevibb i de låtene, selv om det er så elegant lavmælt og forsiktig.

Er glad i Marcos Valle. Så mye levende musikkglede. Jeg forstår jo ingenting av hva som synges, så teksten blir ikke forstyrrende heller. Jeg kan legge i det det jeg selv ønsker. Låta «Meu Herói» tolker jeg som en slags lovsang. Kanskje en merkelig Valle-låt å nevne, men jeg har hatt mye glede av den sangen.

Ole Paus – «Fra først av». Jeg er så glad for at det fins en slik en norsk låt å høre på. Sant og vakkert!

Beach Boys – «Meant For You». Så direkte, varmt og ikke noe vissvass.

Burt Bacharach må jeg ha med. La oss si «Something Big». Og så tar vi med «Lisa» også. Det er så inderlig og detaljrikt, men også spisset på noe vis. Jeg liker godt hvordan elementene er plassert i forhold til hverandre sonisk, hvordan bestanddelene snakker med hverandre, og hvordan tekst og toner utfyller hverandre. Ikke noe som tas lett på, for å si det slik.