Stein Urheim: Hvor blues møter folketoner og jazz

– Det å ikke nødvendigvis være så «flink» eller «flytende» på et instrument, hvordan jeg bruker fløyte for eksempel, kan ofte også gi en egen energi, litt som Ornette Colemans fiolinspill, mener Stein Urheim, gitarvirtuosen som nylig hadde konsert sammen med Krympende klode på Billedgalleriet i Haugesund under Sildajazzen søndag 9. august kl. 14:00 og det velklingende albumet «Downhill Uplift» på Hubro tidligere i år.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Jonas Boström (front), Morten Spaberg og Thor Brødreskift

Stein Urheims siste soloalbum «Downhill Uplift» på Hubro viser den allsidige musikeren med stor mangfoldighet og variasjon og også på sitt mest tilgjengelige der han lar en popåre smelte sammen med blues, raga, bossanova og en form for kosmisk jazz som gir stor gjenklang. Her kan du finne ut mye mer om musikerens røtter og musikalske tilnærming.

Når begynte du og spille gitar og hva var det som gjorde at du ble glad i dette instrumentet?

Jeg begynte å spille gitar i tiårsalderen, allerede da ganske så besatt av instrumentet i flere år. Jeg fikk en lekegitar da jeg var liten som jeg var veldig opptatt av, en nylonstrenger i barnestørrelse da jeg var seks år, hørte mye på musikk og tegnet ofte gitarer. Musikalsk sett mener jeg det var det blå dobbel-samlealbumet til The Beatles (1967-1970) fra mine foreldres platehylle som vekket meg og gjorde at jeg bare måtte begynne å spille på ordentlig. Jeg lærte noen låter og startet band sammen med kompiser i nabolaget. Min far spilte litt, og viste meg en del akkorder og melodier, bl.a. fra Lillebjørns Nilsens gitarbok.

Hvilke gitarer benytter du på den nye platen og hvor viktige er de for å få frem akkurat det musikalske lydbildet som du har ønsket? Har du en favorittgitar?

Mange grunnopptak og pålegg på platen er gjort med en Fender Telecaster. Den kan vel kanskje kalles en favorittgitar og er nok det instrumentet jeg har brukt mest siden jeg kjøpte den i ’97 (jeg brukte alle pengene jeg fikk til 18-årsdagen, som egentlig skulle gå til å ta lappen). Det er en utrolig stabil og solid gitar med nydelig tone. Den er bygget på modell fra en Telecaster fra tidlig 50-tall og passer i overraskende mange sammenhenger. Ellers på innspillingen brukte jeg en håndbygget akustisk gitar, som er en kopi av gamle Selmer-gitarer, i tillegg til en Aria baritongitar, en modifisert og båndløs Telecaster med Humbucker-pickup, og en 12-strengs gitar som jeg lånte i Paradiso. Jeg jobber ganske intuitivt med tanke på hvilke instrumenter som passer til ulike uttrykk. På grunnopptakene brukte jeg kun telecastrene, de både gir jo muligheter og setter begrensninger i seg selv, mens mange av gitarpåleggene var arrangert på forhånd og stort sett ment for de instrumentene jeg brukte. Men jeg holdt ting åpent etter hvert som innspillingene tok form, og endret og arrangerte nye ting underveis i prosessen.

Du benytter ellers veldig mye ulike instrumenter underveis på plata. Hva bakgrunnen for dette og hva du føler at det bidrar med i forhold til musikalsk variasjon, dynamikk og inspirasjon?

En del av instrumentpåleggene var arrangert på forhånd og noe ble til i etterproduksjonen, som for eksempel klangkombinasjoner som bidrar til å gi hver låt ulike teksturer som passer uttrykket. Jeg liker godt å forske på og teste ut forskjellige symbioser av instrumentklang, gjerne kombinasjoner som kan være litt vanskelig å definere og sette i bås. For eksempel har «Amalfitano» tett klang av munnspill, tamboura-behandlede samples og elgitar, og på ett parti melodilinjer og motstemmer med mandolin, bouzouki og tolvstrengsgitar. På siste del har Ole Morten Vågan også noen utrolig fine passasjer med overdubbet strykebass i flere stemmer. For ikke å snakke om to trommesett og mengdevis av perkusjon fra Kåre Opheim og Hans Hulbækmo. Et annet eksempel, «Lamp», har blant annet kombinasjonen Moog synth, Solinas-strykere og tre mandoliner som hovedtema, og to akustiske gitarer overdubbet med elgitar i motstemme.

Ulike instrumenter former jo også måten jeg forholder meg til musikken på. Instrumentets fysiske utstrekning, hva det har å tilby av muligheter og begrensninger, og mitt kroppslige forhold til hvert enkelt instrument som et verktøy i sammenhengen har enormt mye å si. Både for hvordan jeg forholder meg til de andre musikerne, lydbildet og rommet, og hvordan jeg fraserer og ornamenterer. Det å ikke nødvendigvis være så «flink» eller «flytende» på et instrument, hvordan jeg bruker fløyte for eksempel, kan ofte også gi en egen energi, litt som Ornette Colemans fiolinspill. Bottleneck gitar – det er innslag av bottleneck-gitar på nesten alle låtene her, bortsett fra «Sound» og «Free To Go». Slide har vært et viktig element i spillingen min siden jeg var ca. 13 år, så det er vel så naturlig som standard gitarteknikk for meg. Slidegitar gir en syngende effekt på instrumentet, og gjør seg som hovedstemme i mange sammenhenger. Slidegitarister som Robert Johnson, Son House og Muddy Waters var viktige inspirasjonskilder da jeg begynte å spille. Lapsteel gitar – det er ikke lap-steel på denne innspillingen, men jeg har en enkel lapsteel som jeg bruker av og til. Jeg fikk forresten låne en helt utrolig flott bariton Weissenborn akustisk lapsteel av Henry Kaiser på en innspilling i Oakland i fjor. Hvis jeg får mulighet, skal jeg forsøke å skaffe meg en tilsvarende.

Hvor viktig er det for deg å være en god håndverker i faget ditt som musiker? Øver du fremdeles mye?

Det er klart det er viktig for meg med godt håndverk, men hva er godt håndverk egentlig? Jeg har ikke spesielt godt håndverk i skolert forstand. Det som alltid har vært viktig for meg har vært å kunne få frem de lydene og uttrykkene jeg ønsker å skape, og det har jeg etter hvert stort sett fått til. Og da må man jo i perioder øve mye, lære fra kilder og andre musikerer og forsøke å kopiere det man er ute etter. Akkurat nå øver jeg en del på huldrestilt slåttespill på båndløs mandolin – det er utrolig vanskelig å få til å låte bra, så det spørs om det går! Og jeg spiller en del munnspill i stil etter gamle bluesmenn. Det har jeg lyst å bli bedre på. Til høsten skal jeg jobbe med gorrlaus stemming for båndløs gitar i tillegg til andre åpne stemminger jeg eksperimenterer og skriver ny musikk med for tiden.

Fortell om musikerne som du har med deg på denne plata, hvorfor du har valgt å ta de med og hva som er deres musikalske styrke samt hva de bidrar med her i denne konteksten?

Ole Morten Vågan på bass

Ole Morten er en fantastisk god musiker, komponist og bassist. Vi har spilt sammen på et bestillingsverk som het «Nattsongar» med Erlend Apneseth tidligere. I tillegg var han med på mitt tingingsverk til Vossajazz i 2016. Gehøret hans er helt drøyt, for ikke å snakke om evnen til å plukke opp en idé i øyeblikket og gjøre maksimalt ut av den. Han har en vanvittig energi i samspillet og et sjeldent overskudd. Det gjelder egentlig alle disse tre musikerne som er med.

Kåre Opheim

Jeg har alltid likt veldig godt å spille med Kåre i mange sammenhenger over en femten års tid. Han er en enormt dynamisk, levende og solid trommeslager, og han har alltid et ekstra gir energimessig, der du ikke ante det var mer å gå på.

Hans Hulbækmo

Hans er et unikum både på trommer og flere andre instrumenter. Han var også med på «Nattsongar» og vi ble kjent der. Han er en ekstremt var og lyttende musiker. Det virker som om han plukker opp alt som skjer i lydbildet helt intuitivt, med en egenart og lekenhet som løfter låtene og improviserte partier, og gjør dem uforutsigbare. Jeg er veldig fascinert av samspillet mellom disse tre musikeren på innspillingene. Vi spilte inn masse åpne partier som ikke ble brukt på platen, men som er vel verdt å lytte til. De hadde alle også mange gode arrangementsidéer underveis i prosessen.

Kan du fortelle om viktigheten av musikalsk allsidighet og hvordan det har bidratt til din utvikling som musiker? Og hva det er som skiller den musikalske sammenstillingen du har på «Downhill Uphill» fra andre tidligere og nåværende band du er, eller har vært, aktiv i med tanke på musikalsk uttrykk og bandkjemi?

Jeg har vært medlem av og bidratt i veldig mange ulike konstellasjoner siden tenårene, og alle disse har jo helt klart vært med på å gi meg et håndtverk, en sans for formforståelse og en evne til samspill i mange sammenhenger. Det var veldig befriende med hele «Downhill Uplift»-innspillingen og stort sett bare å sette i gang å spille. Vi øvde i to dager for å lære låtene og avtale formen, og hadde tre dager i studio. På selve innspillingen var det lite snakk eller diskusjon om selve musikken, vi startet låten og tok et par-tre take av hver, og ofte var det et av de første som fungerte best. Veldig god stemning i studio og et voldsomt spilleoverskudd på folk. Det er ikke alltid det oppleves sånn, og i alle fall ikke noe å ta for gitt.

Albumet ditt henter også fra veldig mange andre musikalske uttrykk. Det er en enorm spennvidde i referansene som man kan finne på plata. Si litt om dette med musikalsk åpenhet og hvordan du jobber med å tilegne deg ny musikk og få ulike elementer til å gli sammen til å bli et hele?

Som mange musikere jeg kjenner og har jobbet med har jeg ikke sperrer på det som kalles musikksjanger. Men jeg har selvfølgelig stor respekt for andres egenart og kunnskap, og musikktradisjoner fra hele verden med røtter langt tilbake. Veldig banalt kan jeg kanskje si at jeg går etter musikk jeg liker, og elementer fra det jeg hører på i ulike perioder. Et skikkelig dypdykk eller studie i en tradisjon eller et musikalsk livsverk tar jo lang tid, ofte veldig mange år. Jeg kommer nok aldri noensinne til å påstå at jeg behersker en stil eller en tradisjon fullt ut. Det viktigste for meg er etter hvert å være bevisst på hva som virker på meg, hva som skal til for at jeg synes musikken virkelig fungerer godt.

Musikken oppleves som jordbunden eller jordnær. Det er plass for ulike temperament og svingninger i musikken, men du lar aldri frijazzen eller det utsvevende ta helt overhånd. Hva er ditt forhold til kontroll, beherskelse og harmonilære?

Jeg lager låter, komposisjoner og utgangspunkt som jeg ønsker skal gå i visse retninger, fortelle noe og skape visse stemninger. Når man kommer i samspillsituasjon blir det et samarbeid, ofte blir ideene åpnet opp og uttrykket og egenarten til hver enkelt musiker, og det man finner sammen der og da like viktig som temaer og grunnidéer, og noen ganger mye viktigere, spesielt i improvisasjonspartier. På denne innspillingen hadde jeg også mulighet til å sy ting sammen, stramme opp og bearbeide arrangementene i etterproduksjonen. Å spille solo, og skulle drive idéer, former og uttrykk videre helt på egen hånd gir andre utfordringer, men samtidig en frihet som kan være utrolig forløsende hvis spilleformen er der og ting stemmer. Opp igjennom årene har jeg laget meg knagger og et slags system for hvordan jeg skal sortere og plassere tonalitet, modalitet, akkorder, klang og rytmiske og melodiske fraser og figurer. Både gjennom egen lytting, felles lytting, teoribøker, diverse studier, gehørstrening og slike ting. Mest av alt handler det vel for meg om å finne ut av ting reint kroppslig, i samspill med andre, og i samspill med instrumentet.

Hva er ditt forhold til disse genrene og hvordan det eventuelt er relevant for denne skiva?

Jeg kan kanskje si innledningsvis her at jeg tenker ikke noe særlig på sjanger i det hele tatt når jeg arbeider med musikk, annet enn kanskje hvis jeg skal lete etter obskure plater i bruktbutikker, da kan det være nyttig for å finne frem. Jeg tenker aldri: «nå skal jeg spille jazz», eller: «denne låten hadde kledd et bossanova-arrangement». Men vi bruker jo av og til referanser for å beskrive en idé, og dra ting i en viss retning. Skal uansett svare så godt jeg kan på dette:

Jazz – spirituell/cosmic jazz: Jeg var veldig inne i bluesmusikken fra 11-12 årsalderen av og har vært opptatt av jazzmusikk siden jeg var rundt 16, da jeg kjøpte en plate med Miles Davis. Jeg begynte tidlig å spille ute på klubber i Bergen og spilte ofte med jazzmusikere som tipset meg om musikk jeg måtte sjekke ut. En jeg gikk i klasse med på musikklinjen viste meg innspillinger med Charlie Parker og jeg ble etter hvert veldig glad i tidlig jazz og bop, Ellington, Bix Beiderbecke, Monk, Charlie Christian og Wes Montgomery. På samme tid begynte vi å gå på konserter på Jazzforum og Nattjazz og hørte på George Clinton, Marc Ribot, John Scofield og Jøkleba. Mot slutten av tenårene spilte vi en del musikk i ulike band som grenset til jazzrock og fusion. Seinere, etter å ha vært frilansmusiker og spilt i ulike rockeband i en del år, studerte jeg jazz på Griegakademiet, bl.a. Monk-arrangement med pianist Knut Kristiansen, og jeg tok timer med Per Jørgensen og andre. På den tiden ble jeg helt oppslukt av musikken til Ornette Coleman, det betydde mye for meg. Og jeg begynte å spille sammen med Mari Kvien Brunvoll og andre vi gikk sammen med der. «Downhill Uplift» er full av referanser til jazzhistorien, og jeg har fått tilsendt anmeldelser som sammenligner med alt fra Terje Rypdal, Don Cherry, Sonny Sharrock til Sun Ra, Pharoa Sanders og Alice Coltrane. Det er absolutt musikk jeg setter høyt.

Norske folketoner: Jeg ble veldig interessert i slåttemusikk i midten av 20-årene og reiste til Valdres en del for å ta timer i langeleik. Samtidig begynte jeg å spille mye med folkemusikere, noe jeg fortsatt gjør. Jeg skrev også om norsk folkemusikk for Dag og Tid i 2012 og 2013. Driver og tar en del timer og lærer slåtter når jeg har anledning. Det finnes snev av folketoner på denne platen, spesielt et lite baklengstema på «Free To Go», som er inspirert og delvis lånt av Eivind Groven og Knut Askje.

Braziliansk bossanova: Jeg har spilt litt musikk i grenseland bossa/jazz, og tok litt timer i perkusjon og brasiliansk viola (10-strengs gitar) da jeg var i Brasil for noen år siden. Jeg er absolutt ingen ekspert på brasiliansk musikk, men liker det utrolig godt. «Amalfitano» har jo mye inspirasjon fra Brasil og Tropicalia i seg, kanskje både litt Os Mutantes og Caetano Veloso og andre ting inni der.

Raga: Jeg har tatt en del timer i karnatisk musikk, men dette er jo en helt vanvittig stor verden og et studie for livet. En gang var jeg med på en hel turné med karnatiske musikere og hørte dem spille kveld etter kveld. Utrolig lærerikt. Et av sidetemaene i «Lamp» har en karnatisk rytmefigur som jeg plukket opp og laget et riff av.

Rock: Jeg er vel opprinnelig en slags rocker. Vi spilte jo alt mulig i band i ungdomsårene, Stones, Hendrix, Cream, Red Hot Chili Peppers og masse mer. Har alltid vært veldig opptatt av blues da, det er nok den musikken jeg kan mest om. «Downhill Uplift» er kanskje den mest rockeorienterte platen jeg har gitt ut på Hubro.

Du har valgt å spille inn i Studio Paradiso i Oslo med Christian Engfeldt. Kan du si litt om innspillingsrommet og gjenklangen av det på plata og Engfeldts bidrag? Hvorfor valgte du å spille inn der og hvordan har lokalet preget plata?

Jeg var i Paradiso og spilte inn første gang på nyåret i 2017 med felespiller Erlend Apneseth og hans ensemble (der også Ole Morten og Hans var med) til albumet «Nattsongar» (2017). Jeg ble utrolig begeistret for klangen i det svære innspillingsrommet der, og valgte også seinere å spille inn sologitar-albumet «Simple Pieces & Paper Cut-Outs» i samme studio. Christian Engfeldt var lydtekniker på «Nattsongar» og en dyktig støttespiller med mange gode tilbakemeldinger. Som erfaren musiker og produsent er han god på å høre nyanser, og når ting fungerer og ikke. Det kjentes veldig riktig at han gjorde innspillingene til «Downhill Uplift». Innspillingrommet gir en utrolig bra varme og ambiens i grunnopptakene. Vi valgte å stille oss tett ved siden av hverandre med både forsterkere og trommesett kloss på. Tilsiktet lekkasje.

Fortell om valget om å produsere den selv sammen med Jørgen Træen og hva det har resultert i med tanke på sluttresultatet?

Jørgen og jeg har jobbet sammen på ti innspillinger, og han har produsert fire av mine soloalbum sammen med meg. Han er som en medmusiker og arrangør i postproduksjonen og vi er veldig på nett i de valgene vi ender opp med å bruke. Han er en utrolig viktig bidragsyter og samarbeidspartner med tanke på resultatet.

Hva har Hubro betydd for deg og din karriere og hvilken profil har de på den norske og internasjonale jazzscenen i dag?

Hubro har vært helt essensiell for meg som kanal for å få presentert nyskrevet musikk i mer enn åtte år. Jeg hadde et skifte i musikalsk retning for rundt 10-12 år siden som jeg nok egentlig hadde brygget på en stund, der jeg ble mer og mer opptatt av eksperimentell musikk, friimprovisert musikk og samtidsmusikk. Jeg lyttet til komponister som Bjørn Fongaard, Harry Partch og Terry Riley, gjorde lydeksperimenter med elektronikk og komponerte lydlandskap med utstrakt bruk av feltopptak. Jeg hadde mengdevis med musikalske idéer jeg ville gjennomføre, og etter hvert mikse disse tingene inn i de mer standard folk-, jazz- og roots-aktige uttrykkende jeg hadde jobbet mye med fra før. I ettertid har det gått opp for meg at folk som John Fahey og Sandy Bull gjorde beslektede ting allerede på 1960-tallet, men det var aldri tanken min å gjøre noe som lignet på noe annet. Men jeg hadde et sterkt ønske om ta musikken jeg skapte i nye retninger. Jeg husker jeg fikk øynene opp for Hubro-etiketten tilbake i 2010, og tenkte at profilen og estetikken passet til det jeg ville holde på med. «Kosmolodi» kom ut i 2012. Siden den gang har den fantastiske distribusjonen og det etter hvert ganske store nettverket gjort utenlandske musikkinteresserte og konsertarrangører oppmerksom på musikken. De seks platene jeg har der i eget navn har fått sikkert bortimot 150 omtaler og kritikker internasjonalt, og samlere fra hele verden skaffer seg vinylutgavene. De andre utgivelsene og artistene der har også vært utrolig inspirerende å sjekke ut og bli kjent med. Så det har absolutt hatt veldig veldig mye å si for mitt virke.

Kan du til slutt nevne fem (eller ti, velg selv) låter som du har lyttet til i perioden da du komponerte eller spilte inn denne plata og fortelle  hva du har fått av disse låtene i form av bevissthet om egen musikk; eventuelt hvilke kvaliteter du ser i disse melodiene?

1. Van Dyke Parks: The All Golden – den levende og åpne produksjonen, de uforutsigbare og elegante arrangementene, orkestreringen, tekstene, alt stemmer bare så ufattelig. En av de store amerikanske komponistmusikerne, arrangørene og sanglyrikerne.

 

2. Jim O´Rourke: Memory Lame – Insignificance er en av mine favorittplater i pop/rocksegmentet, en ganske dyster plate, men samtidig så preget av overskudd, veldig filmatisk, skrevet og produsert av en av de mest innovative samtidskomponistene i dag.

 

3. Brian Wilson (The Beach Boys): Let´s Go Away For A While – dette har alltid vært et av mine yndlingsspor på Pet Sounds.

 

4. Sonny Sharrock: As We Used To Sing – fantastisk samspill, så vanvittig kult band, med Elvin Jones, Charnette Moffet og Pharoah Sanders i storform.

 

5. Bengt Berger & Don Cherry: Chetu – dette er bare så smittende, for en samspillsglede, og så kule arrangement, Don Cherry i fri dressur, kan det bli bedre?

 

6. Moskus: Rullings – jeg er stor fan av Moskus, Norges fineste jazztrio.

 

7. Rypdal/Vitous/DeJohnette: Sunrise – dette er et av de absolutt beste jazztrioalbumene jeg vet, ved siden av Money Jungle av Duke Ellington, Charles Mingus og Max Roach.

 

8. Meredith Monk: Eon – Meredith Monk er en utrolig interessant komponist nesten uansett hva hun gjør. Jeg har fått mye ut av å høre på innspillingene hennes.

 

9. Memphis Minnie: Good Morning – denne er til å frysninger av, vi pleide å covre denne i duoen vår med Mari Kvien Brunvoll.

 

10. Tom Ze: Má – herlig sving, minimalistiske og supereffektive arrangement, skakt, kantete og kult.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

ps1 Stein Urheim er ikke den eneste utøveren vi har intervjuet som er glad i f.eks. Wes Montgomery, Alice Coltrane, Sun Ra, Sonny Sharrock, Terry Riley, Moskus (klikk på lenkene, red.anm.).

ps2 Stein Urheims album «Downhill Uplift» fikk 9/10 av Stemmegaffel (red.anm.).

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog