Hard Luck Street: Skygger av fortiden og rock’n’roll

– Jeg føler egentlig at vi nesten snakker om to band. Før og etter forrige album. Et band begynte å arbeide med den skiva, mens et annet fullførte oppgaven. Både med tanke på at vi byttet ut to medlemmer underveis, men også mentalt og kreativt sett. Resultatet ble som tittelen den gang beskrev; en mosaikk av musikale ideer, historier og andre kreative fragmenter som utgjorde en slags helhet. Når den skiva først var ute var vi blitt det Hard Luck Street vi har vært siden og fortsatt er i dag, mener vokalist, gitarist og frontfigur Tarjei Foshaug i bandet som nå er aktuelle med plata «Darker Days» og konserter henholdsvis 15. august på Stopp Pressen i Oslo og så på punkfestivalen Grinebitern i Horten 29. august.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Gunnar Knutsen (front), Morten A. Pisani (studiobilder)

«Darker Days» favner både vidt og bredt innenfor rockens stamtre, men kommer ut av det med noe eget og annerledes som står ut og på siden av rocken ellers i Tigerstaden. De er svirebrødre med The Boys, Backstreet Girls og har musikalske møtepunkt med for eksempel New York Dolls eller Silver, men gjør denne musikken med så mye overbevisning, kraft og åpenhet at det oppstår noe eget også selv om de ikke skriver om rockens ABC. Om fundamentet er klassisk rock som The Rolling Stones, Chuck Berry og Little Richard kombinert med 1977 punk, pubrock, glamrock og en aldri så liten dose hard rock, er det likevel plass for cabaret, blues, jazz og Gudene vet hva. Men Hard Luck Street vet hele tiden å holde fokuset på energien og drivet i musikken som lydsetter tekster om tøffe tider, rotløshet, utenforskap, savn, livets eller kjødets fristelser. De har tekster og refreng man kan synge med på, men som også kan være mer underfundige en hva man ser ved første øyekast. Og det svinger. Dette intervjuet viser tydelig hvor skolerte de er i rockehistorien, lidenskapen og entusiasmen som kommer til syne i musikken.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi mellom Hard Luck Street i forhold til andre band dere er, eller har vært aktive i, som Trashcan Darlings, The Blackbirds, Kongefamilien, Crime Club, Fake Females, SuperKings, The Beat Tornados, Valentourettes.

TF: Trashcan Darlings hadde en slags enighet om hva vi drev med og ikke minst hva vi ikke drev med. HLS er mer impulsivt sånn sett. En dag liker vi jazz, en annen dag liker vi new wave eller boogie woogie og så blir det som det blir fortløpende. Og så er det jo en annen tid nå. Trashcan Darlings sameksisterte med trip-hop og Bret Easton Ellis. HLS er mer Vernon Subutex. Synes vel strengt tatt ikke noe av det vi driver med i HLS minner noe særlig om de andre prosjektene vi har vært involvert i.

JH: Dagens Hard Luck Street er et fungerende gruppearbeid. Alle har litt ulike preferanser, men det er felles fokus på resultatet som veier tyngst. Selv om «alt er lov», ender det opp med å låte som oss.

TF: ALLE er lissom outsideren i HLS og samtidig kjempeviktige for soundet og helheten.

MP: En styrke i dette bandet er at vi alltid har greid å holde på faste øvinger. Det å møtes fast f.eks. en gang i uken, uansett om man har noe nytt som må øves inn eller ikke, er uhyre viktig for å holde et band gående. Om man en gang i blant ender opp med å bare skravle over en øl er det mye god “øving” i det også!

Hva er den største forskjellen på dagens besetning av Hard Luck Street i forhold til tidligere versjoner? Hvor er bandet i dag og hvor var dere tidligere?

TF: Jeg føler egentlig at vi nesten snakker om to band. Før og etter forrige album. Et band begynte å arbeide med den skiva, mens et annet fullførte oppgaven. Både med tanke på at vi byttet ut to medlemmer underveis, men også mentalt og kreativt sett. Resultatet ble som tittelen den gang beskrev; en mosaikk av musikalske ideer, historier og andre kreative fragmenter som utgjorde en slags helhet. Når den skiva først var ute var vi blitt det HLS vi har vært siden og fortsatt er i dag.

JH: Når bandet begynte på forrige plate, var det ganske tydelig at Tarjei og David dro brorparten av både det kreative, og administrative lasset. Nå er det langt mer kollektiv innsats på alle plan. Med tiden har vi vel også blitt et rimelig dugandes orkester.

DE: Under arbeidet med den forrige skiva ble det ganske tydelig at noen av de daværende medlemmene ikke ville samme vei musikalsk som resten av oss og det var dermed helt naturlig at de sluttet og friskt blod kom inn.

Fortell om hver enkelt bandmedlems roller og musikalske styrker og hva de bidrar med på «Darker Days»?

David Egeland

JH: David er riffmester. Til tross for iherdig hang til metal, kommer han innimellom med noen skamløst poppa licks.

TF: David har vært en fenomenal låtskriver-partner i mange år nå og det er maks kult å se hvordan ideene våre funker sammen. På en låt som «Can You Bring Back, Emily?» er omtrent annet hvert parti satt sammen av en våre individuelle ideer og resultatet ble en særs interessant HLS-låt. Chips måtte inn og begrense oss litt der. Tror det egentlig var 2-3 partier til. Davids solo på «His Last Comment»s er kanskje mitt favoritt HLS-moment på skiva.

MP: David er metal-alibiet vårt, og tilfører på eksellent vis det tyngre elementet som jeg synes passer veldig godt i bandet. Nye fete riff og melodilinjer ristes stadig ut av ermet! Og i likhet med flere innad i bandet deler han min fascinasjon for elsk/hat-bandet Manowar.

Tore Kneppen

JH: Tore er, sammen med Morten, ryggraden i bandet.  «Du kommer ingen vei i livet uten trommer og bass!»Tore har lang fartstid i mange forskjellige band og genre, og var et reelt løft for Hard Luck. En og annen røverhistorie blir det også.

TF: Tore har løfta bandet opp en divisjon.

DE: Tore er flink til å tenke hvordan bassen passer inn i lydbildet sammen med gitarer og andre instrumenter og er ikke redd for å prøve ut litt uortodokse basspartier.

MP: Det er en sann fryd å spille med Tore. Som trommis merker man fort om det lugger eller ikke sammen med bassen, og med Tore sitter bass/trommefundamentet alltid som høgg. Vi har en god del felles musikalske preferanser, og det hjelper utvilsomt også på samspillet. Tore er forøvrig en underfundig skrue, noe som er et stort pluss i min bok.

Jørgen Henriksen

TF: Vi ønsket alltid å få med Jørgen i HLS. Han miksa og produserte en EP for oss i 2011, og stilte opp på bass på en gig en gang. På «Darker Days» bidrar han med ei låt han har komponert helt på egen hånd. David og han utfyller hverandre helt overlegent. Maks bra på kor og harmonier også’.

DE: Jørgen og jeg fungerer veldig bra som et gitarteam og utfyller hverandre veldig naturlig. Mine innflytelser kommer mye fra den “mørkere siden” av rocken og Jørgen som har en ganske annen tilnærming og spillestil utfyller dette på en veldig bra måte og som passer HLS midt i blinken.

MP: Jørgen er en veldig fullkommen musiker. Han “kan” alt, leverer til toppkarakter både som musiker, produsent, låtskriver, korist og you name it, og er i det store og det hele særdeles musikalsk. Et veldig løft for bandet da han joina!

Morten A. Pisani

JH: Morten er nok den kuleste trommisen jeg har spilt med. Han er faktisk noe så flott som en metronom som svinger.I tillegg er det Morten som står for alt det grafiske.

DE: Morten er en fantastisk trommis å spille med. Når man kommer med en ny låtskisse eller riffidé trenger man aldri å forklare ham hvordan trommene bør være, det vet han instinktivt.

TF: Trommeslageren er det viktigste medlemmet i ethvert rockeband, Uten en god trommis har man ikke sjans. Morten er bra på alle måter, dessuten samler han vinyl og det gir klart bonuspoeng. Morten er nok den i bandet som ”kan” de nye låtene først etter hvert som de jobbes frem. Terningkast 6.

Tarjei Foshaug

JH: Tarjei er bandets ubestridte kreative leder. Det er Tarjei som skriver alle tekster, og det er en oppgave han ikke tar lett på. Enkelte låter må bli sju minutter lange, for det er ikke en opsjon å stryke et vers. Han kommer tidvis med ideer og innspill som er vanskelige å gjennomføre, men vel verdt det når vi til slutt kommer i mål.

DE: Tarjei og jeg har i fellesskap skrevet en god andel av låtene vi har gitt ut og vi har funnet en veldig god arbeidsmåte der vi sammen prøver ut riff og akkordprogresjoner jeg har leflet med med melodier og låtskisser Tarjei har på lager. På «Darker Days» har imidlertid også de andre gutta i bandet hatt mere innspill på disse låtene enn på de tidligere utgivelsene. Tarjei skriver også alle tekstene som er vel verdt å høre nøye på.

MP: Tarjei har vel alltid hatt en visjon for Hard Luck Street – både musikalsk, tematisk og visuelt, noe jeg ser på som en stor fordel og en forutsetning for at et band skal holde i mer enn en sesong. Han skriver utrolig gjennomarbeidede tekster, i tillegg til at han er en rev til å komme med catchy låtideer.

Hvorfor albumtittelen «Darker Days» og hva dere vil uttrykke med den

TF: Fremtiden så litt lysere ut i fortida eller noe sånn, altså type motsatt av begrepet silver lining? All that is solid melts into air? Nei, serr…Skal ikke begynne en lang utredning om vederstyggeligheter som Trump eller Erna, men verden oppleves kanskje litt mørkere nå enn i fjor. Stadig mørkere that is. Hans Rosling skrev vel at stadig flere på verdensbasis slipper å gå sultne til sengs og får skolegang osv, men likevel florerer det med misnøye, hat og dritt som bare øker. Det er sikkert sterke motkrefter og mye i verden er helt sukkertopp, men noe ondt lurer i skyggene, honey. Darker Days!

MP: Kaos leder til orden, orden leder til kaos, er det ikke så? Albumtittelen gjenspeiler vel blant annet hvor mange raving loonies som utrolig nok har prestert å komme til makten rundt om i verden per i dag, men med covid-19 som garnityr på toppen har albumtittelen dessverre blitt enda litt mer aktuell enn hva vi så for oss.

Tarjeis gamle bandkompis fra Trashcan Darlings, Dan Nachtnebel, har tatt det kule fotografiet som pryder albumomslaget. Fortell om dette bildet; sammenhengen med musikken og hva dere vil uttrykke med det.

TF: Det var vel strengt tatt lillebror Frank Nachtnebel som spilte i Trashcan Darlings, men Dan var med den gangen også som sjåfør, fotograf og potet. HLS hadde snakket litt frem og tilbake om å ha et slags noir-tema på coveret, og jeg drev og søkte på gamle filmplakater og sånn. Lenge så hadde jeg lyst til å gjenskape coveret fra en Frøken Detektiv-bok som het De Mystiske Sko, med “The Gentle” foran og en stakkar i baksetet. Så traff jeg Claudia på en konsert og tenkte at hun passet perfekt på coveret, men at hun helt klart måtte være hovedfokus, så da hun sa ja til å ta rollen, ble “Krypet” degradert til haiker. Det ligger vel en slags Skjønnheten og Udyret-estetikk i bunn, og kan hende en slags visjon om hvordan det rene og vakre opptar det besudlede og sånn og selv blir skittent og begynner å danse rundt på øde parkeringsplasser. Fort gjort å glemme barnelærdom og mammas formaninger, Fire. Brimstone. Murder.

MP: Dan tok utrolig fete bilder. Beskjeden var at jeg om nødvendig bare måtte adde på eventuelle filtre e.l. da jeg skulle sette sammen coveret, men det var strengt tatt ingenting som kunne ha gjort bildene enda bedre enn de allerede var. Det eneste som trengtes var en mørk vignett, ettersom motivet, som skulle vise en nattscene, ble tatt på dagen i solsteiken midt i juli!

Kan dere fortelle om Strange? Gentle- Karakteren og forholdet til iscenesettelse og image?

TF: Tidligere var vel “The Gentle” den totale gi-faen-karakteren. Når han nå dukker opp igjen på «Darker Days» representerer han vel primært fortidens synder og skygger, i tillegg til å anbefale ungdom som er ute og kjører midt på natta om å drite i å ta opp haikere med klovnesminke og hodeskallestokk. Låta «Ghost Train» handler jo om hvordan gjenferdene av tidligere katastrofale tankesett eller mantra gjenoppstår og nekter å finne varig hvile.

Dere har fått med dere to veldig fornemme samarbeidspartnere i form av produsent Chips Kiesbye og piano, keyboard, mix og mastering fra Henryk Lipp (Nowicki). Hva er deres forhold til Sator, Blue for Two og tidligere produksjoner (The Nomads, The Hellacopters, Sahara Hotnights, Psychotic Youth, Graveyard, The Dahlmanns, Holy Toy, Union Carbide Productions, Thåström etc) som de har gjort og valget av dem? Hvordan kom det samarbeidet i stand og hva har de tilført til albumet?

TF: CV’en til de to kara er jo helt usannsynlig fet. Sator har jeg digga så lenge jeg kan huske. Så de på Headache på Headquake-turneen i 1992. Hadde ikke så mye kjennskap til Blue for Two fra før selv om jeg rådigger Freddie Wadling. «Liket Lever»-singelen er obligatorisk i enhver seriøs platesamling. Cortex var sært og deilig og flott. Henryk var vel med der. Alle digger selvsagt Nomads og Hellacopters og sånn. Jeg er stor fan av Union Carbide også. Når jeg skulle til Gøteborg å legge vokal dro jeg faktisk et par dager før for å se dem på Liseberg. Sjukt bra seff og Henryk var med på tangenter på «Ring My Bell». Etterpå hadde de visst spilt en sjukt fet gig på ei nachspiel-bule hvor alt var tillatt, men den missa jeg dessverre. Chips spiller jo i The Boys nå, og etter vi gjorde en gig med dem gikk Tore bare sporenstreks bort og spurte om Chips kunne tenke seg å produsere oss. Ja sa han. Jævla fett. Både Chips og Henryk jobba hardt for å bidra til at plata ble så fet som den ble!

DE: At Chips sa ja til å produsere skiva var en absolutt “höjdare”. Har i ettertid skjønt at han bare sier ja til å produsere ting han digger musikalsk så det var jo en god pekepinn på at vi var inne på noe bra da vi sendte ham de første demoene.

MP: Helt enormt å få mulighet til å gå i studio med Chips og Henryk. Jeg har vært Sator-blodfan siden “Slammer”-dagene, og fikk i likhet med Tarjei sett bandet både på Headache i ‘92 (sånn ca. rett før vi ble kjent med hverandre), samt at jeg har fått dem med meg flere ganger senere. Lydmessig kunne vel ikke plata blitt fetere. Chips var fullstendig på ballen og hørte med en gang om ting burde endres på, og da fikk vi en vennlig, men bestemt beskjed om å gjøre det på en annen måte. Han kom gjerne med et forslag til konkret endring – noe vi selvsagt kunne ha latt være å gå med på, men det viste seg som regel å være et forslag til det bedre.

Dere spilte inn i Music-A-Matic i Göteborg. Fortell om det studioet og hvordan det og Göteborg har satt sitt preg på sluttresultatet.

JH: Mojo! Veldig nedpå og avslappet atmosfære.Jeg synes det var ekstra digg å bare møte opp med en haug med gitarer, og ikke bry meg om det tekniske.

TF: Med tanke på alle som har vært i det studio føler man jo litt at man står på hellig grunn. Vi starta opp etter frokost og jobbet til ti-elleve på kvelden. Forholdsvis harde økter, men man så jo hvordan resultatene ble stadig bedre. Tidligere har det vel vært en slags tendens i blant til å forsøke å bli ferdig i studio så fort som mulig for å rekke et par pils før midnatt.

DE: Det var jækla artig å leve studiotilværelsen, der vi bodde, spiste og lagde musikk i det samme lokalet. Å våkne opp mellom gitarer, forsterkere og studioutstyr som har vært med på relativt mange legendariske innspillinger gjør unektelig noe med inspirasjonen og kreativiteten. At Henryk var en engasjert kokk og lagde de fineste retter til oss mellom slagene var også en hyggelig overraskelse.

MP: Enig med de andre. Rockehistorien satt godt i veggene og slo imot en med en gang man kom inn dørene, og før vi hadde testet en eneste låt visste vi at dette kom til å låte akkurat så bra som vi hadde håpet på.

Bandets egen produsent Jørgen Henriksen (Silver, The Good, The Bad & The Zugly, Petter Baarli, med flere ) har tatt opp backing vokal i Laidback Studios. Fortell om disse opptakene og dette studioet også.

JH: Laidback er hjemmebane, så der kunne vi leke oss med koringer uten at taksameteret gikk. Vi hadde ikke arrangert koringer på noen av låtene på forhånd, så det var noen livlige økter.

TF: HLS har gjort de aller fleste av innspillingene våre på Laidback Studios så det er, som Jørgen påpeker, hjemmebane. På «Darker Days» tenkte vi at Jørgen kun skulle konse på å være gitarist og musiker. Av diverse årsaker ble det til slutt likevel mest praktisk å legge koret i Laidback fremfor å kjøre en ekstra tur til Göteborg. Resultatet ble seff helt sjef. Chips la for øvrig på masse kor sjæl også så litt stammer herfra og litt derfra.

MP: Total luksus å kunne ha muligheten til å legge på koringer i studioet til Jørgen. Det hadde for så vidt vært stas med enda en liten runde innom Music-a-Matic, men etter to turer til Göteborg var det veldig hendig å kunne ta de siste påleggene lokalt.

Dere har et par andre gjester på platen også. Hva de har bragt inn?

Siri Eriksen

TF: Siri sang og spilte i et jævla fett band som het Bronco Busters. Hun var med på «Lipstick Menace» med Trashcan Darlings også. Har lenge hatt lyst til å få henne med på ei låt igjen. Heldigvis sa hun ja.

Hanne Sørli

TF: Strålende vokalist som vanligvis synger med Hilma Nikolaisen. Særlig refrenget på «Sunday» ble fantastisk fint og flott, og digger kontrasten mellom de ulike stemmene i «Bitter Ends».

Dere har dedikert albumet til Hilde Hammer (hvil i fred). Hva har hun betydd for dere og Oslos rockescene?

TF: Hilde var en god venn fra utebransjen i Oslo. Hun var en usedvanlig raus og inkluderende person.Vi ble kjent når hun drev stedet Maiden og vi beholdt kontakten nesten til det siste. Hun var for øvrig medarrangør når Påsan (Pål Johnsen, trommis i The Whalers, lydmann for en rekke band, tidligere eier av Mars superclub, ansvarlig for Grinebiteren og vært aktiv i Kanalrock og en hel masse annet, journ.anm.) og jeg arrangerte Downtown Streetpunk Festival i Gamlebyen for en del år tilbake og arrangerte flere strålende klubbkonsept selv som f.eks. Oslo Rock Jamboree. En nydelig personlighet. Et stort tap for Oslos subkulturelle uteliv. Godspeed my friend!

Her er noen stikkord som jeg vil dere skal si litt om og hvordan dette eventuelt er relevant for Hard Luck Street.

77 punk

TF: Jeg kommer knapt på et annet år i rockens historie som har levert flere rockeklassikere enn 1977. Ikke bare punk. Fra «Rumours» til «Let There Be Rock» lzm, men seriøst, kreativiteten blant sint ungdom med gitar  det året var helt vanvittig. Vi snakker hundrevis av fenomenale låter. Ingen nevnt ingen glemt.

DE: 1977 var et bra år, tror det var noe i vannet og lufta det året.

TF: Punken som kom i 77 til 79 er viktig for de fleste som driver med fet rock. HLS har jo spilt en del covers etter hvert, og det har vært mye punk f.eks. The Saints, Clash o.l.

MP: Jeg har i deler av karrieren vært det man gjerne kaller pønketrommis og har mye ‘77-punk godt representert i samlinga. Band som Boys,  Saints, samt selvsagt Ramones bør være selvsagte i enhver rocke-platesamling.

Glamrock

TF: Det er så utrolig mye søppel som har havna i den samlekategorien etter hvert, men tidlig på 70-tallet var det en rekke vanvittig fete band som ble kalt glam uten at de nødvendigvis hadde all verden til felles. Roxy Music, Slade, Hollywood Brats, T-Rex og Sweet ga alle ut killer albums. Digger masse sånn glamrock. HLS spilte «Action» av Sweet en gang.

MP: Ikke det jeg har hørt aller mest på opp gjennom tidene, men tar veldig gjerne en øl akkompagnert av Slade, Sweet og Suzi Quatro. Mott the Hoople havner vel så vidt hårfint innenfor sjangeren også, og der snakker vi ett av mine absolutte favorittband.

Klassisk rock (Rolling Stones, Chuck Berry)

TF: …og Little Richard…og Sister Rosetta Tharpe. Utelukkende full respekt for de som staka ut kursen. Ike and Tina… Og for ikke å glemme bluesen, Howlin Wolf, Little Walter. Blodfan av alt!

JH: For gitarister er Chuck som et Big Bang og regne. Stones er rundt 80 alle mann, og fortsatt de kuleste gutta i klassen.

DE: Som Jørgen sier, Chuck er opphavet til all rockegitar.

MP: Er fryktelig glad i Stones, og aller mest Mick Taylor-perioden. Uten Chuck Berry ingen Rock ‘n’ Roll, men Little Richard var den største av dem alle.

Pubrock

JH:Ja takk!

TF: Lee Brilleaux. Yep. Vi har gjort en Dr. Feelgood-låt!

DE: Wilko Johnson.

MP: Ja, dæven! Ducks Deluxe! Dr. Feelgood! Rockpile! (Selv om sistnevnte var mer enn bare ren pubrock.) Rett fram, ikke noe trommesoloer og fjas, mjekka mjekka mjekka, rock rock rock! Her er det også påkrevd med øl til!

Street punk

TF: Land of confusion

MP: In the Air Tonight

TF: Deconstruction of Ego

New York Dolls

TF: Ja. Digger’em. Seff gjør jeg det. Farga håret mitt svart når jeg var 15 år og langhåra for å forsøke se ut som Johnny Thunders på «Night of the Living Dolls»-samleskiva.

MP: Helt vilt fett band. Jeg er nok dessverre på flere måter for gammel til å prøve meg på et sånt image, men New York Dolls er vel kroneksempelet på et band som skjønte at de aller tøffeste banda er de som ikke ser ut som naboen din når de står på scena (med mindre du er nabo med Rob Zombie eller Joan Jett eller noe i den dur, da).

Nikki Sudden/Jacobites

TF: Har vært fan siden forever. Fikk booket dem til Norge i 2004 eller noe sånn da jeg jobbet på Elm Street. Dagen før gigen var Nikki og jeg på Blå og så Furia. Særlig første Jacobites-skiva og «Suddens Bible Belt»-albumet står høyt i kurs her i heimen, men digger egentlig det meste de ga ut sammen eller hver for seg. Gjorde Nikki Sudden-låta «Beethovens Ring» med et band jeg og Signor Havn spilte i tidlig på 90-tallet, og Dave Kusworth gjorde noen gigs og gjesteopptredener med Trashcan Darlings. Var forresten hjemme hos Nikki i Berlin en gang og kjøpte Stones-bootlegs av ham. Gode minner. Hadde vært kult å prøvd å gjøre en Jacobites-låt med HLS. Vi får se…

Stray Cats

JH: Apropos kuleste gutta i klassen.

DE: Anbefales ikke å kjøpe “lær-å-spille-gitar-som-Brian-Setzer”-DVDrn, fører bare til skuffelse og ubrukte gitarer. For en gitarist!

TF: En av de største. Stray Cats er sjef. Digger Orchestra også, men er bare moderat begeistret for julegreiene. Ekstra glad i «Ghost Radio» som han skrev med Joe Strummer. Vi refererte til våre egne Stray Cats, eller løse fugler om man vil, i første singelen fra Darker Days i låta «Saturday Stray Cat Revolution». Vi har faktisk ei låt som heter «Runaway Boy» også, men her er det tilfeldighetene som rår.

MP: En del av pensum for min del. Et av de få bandene som iallfall i begynnelsen av karrieren greide kunsten å få rockabilly til å høres vitalt ut igjen. Var så heldig å få varme opp for Brian Setzer med Beat Tornados en gang, og da var det storslagent å få småprate med sjefen sjøl på tomannshånd backstage (samtalen varte riktignok i ca. 15 sekunder, men pytt pytt…).

Utenforskap og individualitet

TF: Et forholdsvis velbrukt tema innenfor rock-lyrikken. Hele tanken bak bandnavnet Hard Luck Street handler jo om det med å befinne seg på utsiden av det trauste, jevne og normale. I know I believe in nothing, but it’s MY nothing!

MP: Vi er muligens litt outsiders hele gjengen – det er gjerne en forutsetning for å ville spille i band i år etter år og alltid brenne for rock, uavhengig av med- eller motgang. For meg var det å flytte til byen og spille i band en ren nødvendighet.

Skrekkfilm

TF: Skrekkfilm er rock ‘n’ roll – Rock ‘n’ roll kan iblant være skrekkfilm.

DE: Undertegnede er Misfits-fan på sin hals. Horrorpunk!

MP: Hard Luck Street og skrekkfilm går godt sammen, men skrekkfilm var best før. «The Shining», «The Excorcist», «Nosferatu»… I dag er det meste bygget over samme lest og omtrent like nifst som en liten kvise på overarmen.

Mørke/dommedag

JH: Forholder jeg meg ikke til.

TF: The Pleasure, the Power and the Pain

DE: Tema for mye av musikken som ligger mitt hjerte nærmest.

Hvilken betydning har steder som Aye Aye club og Enga for et band som Hard Luck Street og rockemiljøet i Oslo?

TF: Usedvanlig mange kjipe onsdager på jobb vaffal.

JH: Det Tarjei prøver å si, er at vi øver rett over Aye Aye på tirsdager. Det hender det blir et glass.Det er dessverre ikke så mange sånne plasser igjen. Aye Aye er også arena for vårt årlige sjøslag, Exile from Christmas.

DE: Viktig å ta vare på de stedene som tilbyr et alternativ de større, mer kommersielle scenene.

TF: Helt klart. Mer enn noen gang er det viktig å støtte de lokale arrangørene og stedene. Oslo er velsigna med mange fine konsertlokaler med ulik profil og størrelse. Det ville være utrolig kjipt om dette nå raseres og blir borte. Det tar ofte lang tid å bygge opp et bra konsept, men hvis inntektsgrunnlaget totalt forsvinner sier det seg sjæl at ting fort er fucked.

MP: Jeg er ikke den som raver oftest rundt på byen, men heier vilt på de små stedene. Er alt for sjelden på Enga, men synes det er en av de feteste pubene/konsertstedene i byen. Jeg var til tider stamgjest på salige Elm Street helt fra de åpnet i 1990. Et sånt sted dukker kanskje ikke opp igjen, men Aye Aye har blitt en fin erstatning. Det er en forbannelse at vi er nødt til å gå gjennom lokalet og rett forbi ølkranene for å komme oss til øvingslokalet, men det er verdens triveligste forbannelse.

Hvordan har dere taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har det vært å slippe en skive midt opp i alt dette?

JH: Vi har jo spilt med The Boys endel ganger. De slapp første skiva si når Elvis døde, og mener å ha mistet noe momentum av det. Vi ser deres Elvis, og høyner med pandemi.
Vi har faktisk blitt av med en del skiver tross alt.

DE: Den profetiske albumtittelen kun vel knapt ha passet bedre.

TF: Maks nedtur å ikke få spilt releaseparty vi hadde planlagt, men skiva har da faktisk solgt ganske så bra. Det nytter ikke å gi opp, så vi jobber med nye ideer og låter og holder på…

Når kan man få se Hard Luck Street på ei scene igjen?

TF: 15. august spiller vi gjennom hele skiva og et knippe gamle godiser på Stopp Pressen i Oslo. https://www.facebook.com/events/3721152641246825/ Dessuten gjør vi Grinebitern i Horten 29. august.

Kan dere til slutt velge et par låter hver som dere har lyttet til i forbindelse med komponering eller innspillingen av albumet og si litt om kvalitetene til disse låtene og hva dere har fått ut av de i forhold til egen spilling.

TF: I studio bruker man jo ofte referanser herfra og derfra når man ønsker å formidle til tekniker eller produsent hvordan man tenker seg et sound eller en middle-eight osv, men husker ikke så mye konkret fra «Darker Days»-innspillinga, men vet at vi ønsket oss en lignende stemning i «Can You Bring Back Emily?» som John Leyton hadde i «Johnny, Remember Me». Og det er mye Mott the Hoople i «Bitter Ends», mye «All the Way from Memphis».

 

 

MP: Jeg kan ikke komme på spesifikke låter jeg hadde i bakhodet, men en god mal for mitt vedkommende har vært å tenke “hva ville Phil Rudd ha gjort her?”

 

 

ps Sjekk relaterte under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog