Av: Victor Josefsen Intervjuer 19. august 2020

5 plater som har inspirert Asle H. Kiran i Fungal

Trondheims-bandet Fungal kom med debutalbumet «Sometimes I Walk and Listen to Myself» i fjor, et indie/post-rock/støypop m.m.-album som bør fenge de fleste som tar turen innom denne bloggen. Her kan du lese om hvilke 5 plater som har inspirert Asle H. Kiran i bandet (inkludert våre store favoritter The Wedding Present og Slint).

Av: Victor Josefsen / Foto: Fungal

Fungal består av Per Fikse og Asle H. Kiran (Softcocks, Fastened Bulbous), Hans Stenøien (epinastic movements, HS & Sugarfoot) og Ingvald Andre Vassbø (Juno, Kanaan m.m.). Albumet deres «Sometimes I Walk and Listen to Myself» er produsert av Lasse Marhaug, mikset av Simon Gore, og spilt inn delvis i Pop Eye studio, delvis i Øra Studio i Trondheim (med Karl Klaseie og Kristoffer Hylland Skogheim som teknikere).

I presseskrivet er det nevnt referanser som The Beatles, Captain Beefheart, Yo La Tengo, The Chills («In Harmony» og «The Greatest Guide»), Prefab Sprout og Pere Ubu. Om ikke alle referansene ramset opp her er like åpenbare, er ihvertfall R.E.M. en åpenbar referanse på «I See Nothing», fin låt, som var med i Ferske spor på tampen av fjoråret. Uansett, uttrykket på plata bredere enn som så, sjekk den ut. Jeg overlater ordet til Asle H. Kiran i Fungal.

5 PLATER SOM HAR INSPIRERT FUNGAL (ved Asle).

Å plukke ut kun fem album som har inspirert og inspirerer er et vanskelig oppdrag. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at et slikt oppdrag bunner i ondskap, for konsekvensen er at man blir gående rundt i dagevis og kverne på dette: hvilke album skal man plukke; hvilke kriterier skal man legge til grunn? Som musiker og musikkelsker så er det et utall album som kvalifiserer, og for et utall grunner. Og selvsagt vil utvalget variere fra dag til dag. En slik liste vil derfor av nødvendige grunner være preget av tilfeldighet – et øyeblikksbilde uten veldig representativ kraft for hva man ville plukket i det neste øyeblikket. Og kun ved å innse det – at jakten på den ultimate listen er fåfengt – kan man slå seg såpass til ro at en liste faktisk vil kunne utarbeides. Musikk som inspirerer kan være så mye, og mitt valg av innfallsvinkel landet på album som på en eller annen måte kan spores i hvordan jeg selv tenker og lager musikk. Slik sett er det kanskje allikevel ikke så mye som ville vært annerledes for ett år siden, og eller om ett år.

1. SHOP ASSISTANTS s/t (1986)

Iallfall ikke det første albumet ut, det vil for alltid bli stående først i en liste basert på dette kriteriet. Mine tidlige år som musikkfan var viet de mer harde breddegrader, og da med et spesielt fokus på raske gitarer. Etter hvert avvek denne interessen, først for hardrock og deretter for gitarsoloer, og jeg begynte å utforske alle slags genrer. Jeg vokste opp på Levanger, og var ofte på platekjøptur inn til Trondheim, der jeg gjerne plukket opp helt tilfeldige album som ble valgt ut basert på to kriterier: interessant cover, og de var på tilbud. Slik kom jeg ganske tilfeldig over Shop Assistants sitt første og eneste album (anskaffet for 20 kroner på en gullsmedforretning som også hadde noen LPer og singler på bakrommet). Det ble aldri min favorittplate, men den ga opphav til en virkning ingen hardrockplate noen gang gjorde uansett hvor mange og raske gitarer den var fylt opp av: Shop Assistants skranglete C86-indiepop ga meg en uendelig trang til selv å spille gitar. Dette er nok ikke mitt favorittalbum gjennom tidene – det var det ikke den gangen heller, men for et album som så tydelig satte meg i gang rent musikalsk vil jeg jo ha en evig soft spot. Og åpningskuttet er fortsatt helt fantastisk.

Finner ikke albumet verken på Spotify, Tidal eller Youtube, kun enkeltlåter, b.la. åpningskuttet.

2. THE WEDDING PRESENT: Seamonsters (1991)

I likhet med flere av mine favorittalbum var dette slett ingen favoritt fra første ørekast. En viss fan av bandets to første album, syntes jeg først at Seamonsters hadde for flate låter, for lav vokal, for få akkordskifter og en for uinntagelig produksjon. Men som man gjorde i yngre dager, så lyttet man til de platene man hadde kjøpt mange ganger selv om man ikke helt fikk foten fra starten av. En LP kostet rett og slett for mye til at man kunne å sette den til side og glemme den etter et par avspillinger. Derfor fikk Seamonsters flere runder på platespilleren enn min initielle reaksjon skulle tilsi. Og så, etter 4-5 runder så «skjønte» jeg – helt plutselig – albumet. Det var midt i siste låt på side 2, Octopussy, at jeg plutselig «skjønte» hva denne musikken gikk ut på. Straks låten var ferdig, så snudde jeg LPen og begynte på nytt, og nå var det som å høre et helt annet album: Låtene var fantastiske, vokalen var perfekt plassert mellom brutale gitarer og trommer, antallet akkorder var helt optimalt, og produksjonen… vel, jeg har vært en stor fan av produksjonsteknikken til Steve Albini siden det øyeblikket midt i Octopussy. I forhold til mine egne musikalske krumspring, så har både musikken og arrangementene, men kanskje spesielt tekstene til Wedding Present avspeilet seg i det jeg selv har laget opp gjennom årene. Som en motvillig tekstforfatter, så har jeg ofte henfalt til samme narrativ som David Gedge: samlivskomplikasjoner nært, midt i, eller etter et brudd. Selvsagt uten noen gang å nå den innsikt, brodd og fortvilte selvironi som Gedge på sitt beste har. Og på Seamonsters er han på sitt aller beste – The Wedding Present har aldri igjen klart å skape en slik synergi som det er mellom desperasjonen i tekstene og desperasjonen i musikken på dette albumet.

Finner den dessverre bare med bonuskutt, som ødelegger et rytmen i dette perfekte sammenskrudde albumet:

3. SLINT: Spiderland (1991)

1991 var et bra år for hard alternativ musikk. Seamonsters er nevnt; Pixies’ Trompe Le Monde kom ut; My Bloody Valentine ga ut Loveless, Nirvana ga visst også ut et album, husker ikke i farten hva den het. Men 1991s beste album er nok dette. Jeg hørte dog aldri albumet i 1991, men ble gjort oppmerksom på det et drøyt års tid senere av en kompis (hei Tom!) som jobbet i platebutikk. Han visste at jeg hadde sans for litt saktegående musikk med tunge gitarer, som f.eks. Codeine, og mente at Slint kunne passe for meg. Han har nok bare sjelden hatt en så riktig intuisjon. Jeg hadde aldri hørt noe som lignet på dette. Kontrasten mellom rolige og støyende partier var jeg godt kjent med, Pixies-fan som jeg hadde vært i årevis. Men her var det lite som minnet om vers-refreng-vers struktur. Låtene var laange, uforutsigbare, nesten uutholdelig rolige i flere minutter av gangen, og så plutselig fryktinngytende bråkete. Det var hvisking og det var roping. Melodier? Tja, de ble ofte båret frem av gitarene, ikke vokalen. Etter hvert som dette albumet este seg inn i mitt liv, innså jeg at jeg ikke lenger kunne fortsette å spille i mitt daværende band (Softcocks). Jeg måtte – nei, jeg trengte – å lage en helt annen type musikk! Spiderland førte meg et par år senere også til det albumet som den dag i dag er mitt favorittalbum, Rodan sitt eneste album, Rusty (1994). Rodan kommer fra samme by som Slint, vanket delvis i samme miljø, og Slints Brian McMahan spiller på en av låtene på Rusty. Rodan fikk dog aldri samme virkning på min musikalske karriere – jeg hadde jo allerede sluttet i Softcocks.

4. ERLING WOLD: The Bed You Sleep In (1993)

Er det et paradoks at ens favorittalbum og ens «desert island disc» ikke er samme album? Jeg synes ikke det, for mens Rodans Rusty er mitt favorittalbum, så er dette min «desert island disc». Hadde jeg kun fått ta med ett album med på den øde øya, så måtte jeg ha valgt noe melankolsk, neddempet og uendelig vakkert – noe jeg kunne sittet og hulke til ved bålet om kvelden (mens jeg hadde håpet at ingen fly oppdaget bålet og kom for å redde/forstyrre meg midt i en låt). Dette er musikken til filmen ved samme navn av den amerikanske auteuren Jon Jost, og det er en vanskelig film å se. På den ene siden bestående av mange lange scener der ingenting skjer, kun filming av trær, av bygninger, av fisking, av tomhet, akkompagnert av denne vakre musikken. Og på den andre siden en uutsigelig trist historie om en langsomt opprullet familiehemmelighet som berører og ødelegger alle som blir involvert i den. Det er melankolien i denne musikken som tiltrekker meg, en melankoli jeg ofte prøver å gjenskape i det jeg selv lager, selv om det musikalsk sett er langt unna det akustiske landskapet som den amerikanske minimalist-komponisten Wold tegner opp i sine komposisjoner.

5. YELLOW6: Cut (2010)

Bad pun-alert!: Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til ambient musikk. På 80-tallet var jeg ingen stor fan av 4AD-band (før Pixies), Brian Eno var grei som produsent, men syntes at Music for Airports var like uinteressant som flyplasser selv, og jeg foretrakk alltid å høre på Harald Are Lunds Radioskopet fremfor hans Musikk under stjernene. Allikevel, tidvis så har jeg viet denne genren litt oppmerksomhet, og fikk etter hvert også sansen for band som Cocteau Twins og This Mortal Coil (jeg har til og med angret litt på at jeg fylte opp mine opptakskassetter med musikk fra Radioskopet og knapt nok viet plass til det Lund spilte på Musikk under stjernene). Men det var primært for litt spesielle anledninger – kanskje sent på kvelden, dagen derpå, eller andre sammenhenger der lydnivået ikke trengte å nå 11 på volumknappen. Imidlertid, de senere år har den ambiente musikken spilt en større rolle i min egen musikalske gjerning. Et vendepunkt var da jeg hørte gitarbaserte eksperimentalister som Rafael Toral og Yellow6, og spesielt sistnevnte (et enmanns-prosjekt) lager en type melodisk ambient musikk, hovedsakelig generert av gitarloops og gitareffekter, som jeg hører på med like mye misunnelse som beundring (little known fact: under navnet «ahk.», ga jeg tidligere i år ut soloalbumet «subdued» med melodisk ambient musikk, som hovedsakelig er generert av gitarloops og gitareffekter…). Cut er etter min mening Yellow6 sitt mest fullendte album, tight og utflytende på de rette plassene. Kanskje er det for melodisk og urolig til å kunne kalles ambient (flypassasjerer flest ville stoppet opp og lurt på hva pokker skjedde om denne musikken kom over høyttalerne), men labelen er underordnet.