Av: Victor Josefsen Intervjuer 25. august 2020

Mats Wawa: Jovial referanserock

– Jeg hadde aldri klart å lage de låtene vi lager alene. Det er heller ikke like gøy å lage sanger alene. Mye av det vi gjør er jo også vennskapsbasert, det er min største og tidvis eneste sosiale omgang og det ligger ofte i bunnen for alt vi gjør. Fordi det er moro å spelle og moro å være med venner, forklarer Mats Mentzen Wang i overskuddsprosjektet Mats Wawa, som slapp andrealbumet «Rock Omelette» mens koronaen sto på som verst her i Norge. Mats Wawa spiller på Krøsset 2. oktober.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Emil Kjærnli (inkl. front), Anders Langfjæran

Bandet Mats Wawa er et løst sammensatt musikerkollektiv, som har funnet formen mer og mer siden den spede starten på gutterommet i 2015. Albumet «Rock Omelettte» er et sant overflødighetshorn av gode musikalske og delikate referanser, og som samtidig har lyktes med å beholde sjarmen og løssluppenheten. Vi kan nynne med, se om vi kjenner igjen partier fra andre låter, danse eller bare lene oss godt tilbake i sofaen og lytte. Her forteller de oss hemmeligheten bak den fengende retrorocken.

Mats Wawa begynte som et soloprosjekt som etter hvert fikk flere medlemmer. Hvordan har det påvirket det musikalske å bli et band i forhold til starten som et enmanns soveromsprosjekt?

Mats: Med unntak av demoene har det alltid vært et bandprosjekt. Jeg hadde aldri klart å lage de låtene vi lager alene. Det er heller ikke like gøy å lage sanger alene. Mye av det vi gjør er jo også vennskapsbasert, det er min største og tidvis eneste sosiale omgang og det ligger ofte i bunnen for alt vi gjør. Fordi det er moro å spelle og moro å være med venner.

Vi får inn nye medlemmer/beholder gamle fordi vi liker å være sammen, sånn sett veldig hyggelig å ha en litt åpen besetning selv om vi har hatt en stabil gjeng i 3 år nå. Har noen tilknyttede medlemmer, som Jonas Rohde-Moe og Peter Hiley, som ofte blir invitert med i studio eller konserter, så finner vi plass til dem om de kan. Musikalsk blir det jo alltid bedre med flere folk med forskjellige ideer. Er jo sånn ekte musikere jobber, Kanye West har nesten alltid 10 tekstforfattere med seg i studio, så velger han bare ut de feteste linjene. Veldig smart måte å alltid finne på fete ting.

Vi prøver hele tiden å vise frem alle medlemmers side i låtene våre, og håper det skinner gjennom. At man kan høre hvilke låter låter og elementer som kommer fra hvilke medlemmer osv.

Hvordan jobber dere sammen nå i dag? Hvordan skrives låter?

Mats: Jeg lager gjerne veldig slappe demoer med kassegitar, vokal, 1. vers og 1. refreng. Gjerne så kjapt som mulig. Så lar jeg det være opp til de andre å forme ideen til en komplett låt. Men på den forrige plata ble jeg litt flinkere med MIDI-keyboard og laget litt mer komplette demoer, så det har jo også skjedd en utvikling der. Men føler vi jobber veldig åpent med låtskissene, det er alltid gøy å se hvordan de andre tolker mine enkle ideer.

Vi har også over tid blitt flinkere til å spille sammen og kan lage ting litt mer effektivt enn før. Jeg er veldig glad i at ting skjer fort kreativt, hvis man begynner å overtenke blir man aldri ferdig og det er rimelig demotiverende for meg hvertfall.

Mats Wava. Foto: Anders Langfjæran

Kan medlemmene i bandet fortelle hva som gjorde dere interessert i å spille med Mats Mentzen Wang? Og hva dere anser som hans styrke som låtskriver og musiker? Og kan Mats fortelle hvorfor han hentet inn de andre og hva hver enkelt tilfører det musikalske uttrykket og bandkjemien?

Emil Kjærnli

Mats: Emil var førstemann inn. Han skulle egentlig spille trommer, men ville spille bass istedenfor. Blitt helt rå på bass og en sterk personlighet.

Terje Vea Torkellsen

Mats: Terje har alltid vært den i bandet alle synes er best på alt; gitar, keyboard, låtskriving, skateboard og fotball. Rå ung fyr fra Haugesund. Han kan løfte alle låter 10 hakk opp.

Mathias Nøtsund Sagedal

Mats: Andremann inn i bandet. Han var den eneste jeg kjente som spilte trommer på den tida. Husker han som en legende fra en russerevy og alltid veldig interessert i musikk. Et naturlig valg tidlig.

Mats Mentzen Wang

Mathias: Jeg husker vagt at jeg fikk en melding av Mats med spørsmålet «kan du fortsatt spille trommer?» på Messenger høsten 2014. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvorfor han lurte, og måtte informere om at mine ferdigheter var begrenset. Mats betrygget meg med at hverken han eller Emil heller kunne spille, og at vi skulle finne ut av det sammen før vi skulle debutere som ‘demo-artist’ på Trondheim Calling i januar 2015. Et slags drømmetilbud for en slapping som gjerne ville spille i band, men som ikke hadde noe håp om å få det til. Et viktig aspekt var også at jeg likte veldig godt den aller første EP-en Mats hadde lastet opp på Urørt. At vi nå har fått mulighet til å holde på og spille konserter i 5 år er overraskende for oss alle.

Fra start har Mats levert gode demoer/låtskisser som han tar med til oss, og vi får bli med å videreutvikle. Som låtskriver har Mats både god smak og meget god meloditeft, og til tider er han meget produktiv på å lire av seg skisser. Han lager låter vi vil spille. Han synger også veldig fett, og er en jækel på gitar, pianos, klarinett m.m.

Både når vi lager og spiller inn låter har vi en tilnærming til at prosessen bør gå ganske fort/organisk, og at vi bruker liten tid på å terpe detaljer eller endre på noe. Sånn blir det. Dette kommer delvis fra kjærlighet til ideen om at de første takes alltid er best, og at det svinger best når alle spiller samtidig. Men det er også en praktisk konsekvens av å være en gjeng med idioter som har andre ting å gjøre (ta igjen søvn), og perfeksjon i studio eller på scenen er dessverre utenfor rekkevidde.

Petter Haugen Andersen

Mats: Petter skulle egentlig spille fløyte og perk på by:Larm 2016. Men han tok også med gitar og tok fort over sologitarkjøret og produksjonen. En ekte tastemaker, setter alltid på de riktige referanselåtene i studio og best på mye.

Mats Mentzen Wang

Petter: Mats hadde fått nyss om at jeg hadde en tverrfløyte liggende, og spurte om jeg ville spille fløyte under by:Larm. Jeg hadde egentlig ikke spilt fløyte før, men takket ja siden jeg både likte musikken og at Mats, Mathias, Emil, Terje og Jonas virket som en gøyal gjeng å spille med. Siden jeg på øving stort sett nesten besvimte som resultat av dårlig pusteteknikk, snek jeg meg over på gitar etter hvert. Som låtskriver leverer Mats alltid eksepsjonelt rølpete, men fengende demoer. Han har meget god musikksmak og lar seg alltid inspirere av de kuleste låtene ingen har hørt. Mats er også veldig flink til å spille gitar og synge, i tillegg til å være en uovertruffen bransjemann.

Hvorfor albumtittelen «Rock Omelette»?

Mats: Vi fikk litt dårlig tid med albumtittel, også hadde jeg omelett til lunsj dagen vi skulle velge. Jeg hadde tenkt mye på mange andre titler, men synes det var vanskelig. Syns omelett-temaet også passet fint til lydbildet da jeg synes at plata kan være en slags resteomelett med det Classic Rock har i kjøleskapet.

Mathias: Når Mats kom med forslaget tenkte jeg, «ja, det var lurt.»

Hvilket forhold har dere til matretten omelett?

Mats: Synes det er helt greit jeg

Mathias: Jeg synes det er oppskrytt. Uansett hvor mye digg du putter oppi, smaker det fortsatt omelett.

Kan dere dele en omelettoppskrift med leserne?

Mats: Man tar bare det man tror passer oppi av det man har. Fiks ferdig.

Mathias: Bare lag speilegg, stek grønnsaker ved siden.

Mats Wawa. Foto: Emil Kjærnli

Her er noen stikkord som jeg vil at dere drøfter og forteller hvor relevante de er, eller ikke er, i forhold til Mats Wawa som band.

Adult-oriented rock

Petter: Da jeg var yngre var AOR noe negativt, men etter at jeg bikket midten av tjueårene skjønte jeg at AOR, eller gubberåkk, er en sjanger man først setter pris på når øregangene har modnet. På mange måter musikkens rakfisk og akevitt.

Blue-eyed soul

Mats: Skjønner ikke helt hva det betyr egentlig, Men høres fett ut det??

Petter: Hvite folk som spiller soul blir nok aldri like bra, men det har kanskje en egen sjarm?

Classic Rock

Mats: Verdens bredeste sjangerbegrep, veldig kjekt å ha.

Canned Heat

Mats: Kult bluesband.

The Byrds

Mats: Rå gjeng, rå stil.

George Harrison og The Beatles

Mats: Synes begge deler er undervurdert.

Mathias: Enig.

Grateful Dead

Mats: Har noen låter av dem! Liker best de tidlige platene da. Og er ikke noe særlig gira på de lange liveplatene som mange Dead fans liker. Liker best poplåtene.

Mathias: Liker godt samleren «Day of the Dead», med div. coverversjoner. Litt ryddigere og en fin introduksjon.

«Blondie Baby»

Mats: En morsom sang om en full snekker som ropte det etter en dame på Torshov. Veldig gøy å lage, gøy å spille også, men litt lei nå.

wah-wah-pedaler

Mats: Jævla fett.

Parkliv og marihuana

Mats: Synes parkliv er veldig overvurdert. Virker som at folk tror sangen vår er en hyllest til parken, men det er motsatt. Sier kanskje mer om min evne til å formidle mening i tekst enn lytterne, men… blir stressa av så mange folk og blir fort rastløs, liker å sitte på stoler. Mange irriterende typer også i parkene. De har billig øl der da.

Marihuhana kan jeg ikke så mye om, men registrerer at det røykes i parkene.

Mathias: Jeg tenker park er kulest hvis man ikke har balkong eller bakgård.

The Lovin’ Spoonful

Mats: Lager kun hits, John Sebastian er et ekte geni. Mange varierte låter og veldig gode tekster. Terje liker til og med de tullesblueslåtene. “Till I Run With You” er min favoritt for tiden, men har hørt mest på «Daydream»-plata.

Musikalsk håndverk/skikkelighet

Petter: Vi prøver å spille så bra og flinkt vi klarer, men det er viktig å ikke ljuge på innspillingene. Vi styrer unna metronom og utallige forsøk. Det er viktigere med sjel enn feilfrihet; hvis det svinger er det bra nok.

Intrikate og delikate arrangement/detaljfokus

Petter: Av en eller annen grunn finner ofte alle sin unike plass i arrangementet uten at vi må jobbe veldig mye for det. Terje er veldig flink til å få på plass rosinen i pølsa til slutt.

Barokkpop

Petter: Jeg tror Terje vet hva dette er.

Bedroom pop

Mats: Sånn Jakob Ogawa-ting kanskje, synes det er ganske chill. Kan bli bra det, men blir ikke noe Elton John hvis man spiller inn på soverommet heller.

Sixties beat/British invasion

Petter: Skulle på mange måter ønske at det fortsatt var innafor å kle seg i matchende dresser og ha like frisyrer uten å bli stemplet som retropastisj eller danseband.

High Llamas/Sean O’Hagan

Mathias: Kjenner dette primært via Terje Torkellsen, som er megafan, og har selv blitt glad i det. Sammen fikk vi oppleve å dele scene med Sean O’Hagan på Last Train da Terje og jeg spilte med Hockney i 2018. Absurd og veldig stas!

Dere har valgt å holde produksjonen internt ved at Petter Haugen Andersen har fått den oppgaven i tillegg til å spille fløyte, gitar og perkusjon. Hvorfor dette valget og hva har han oppnådd?

Mats: Med Petter flyter alt veldig bra, det føles alltid veldig naturlig å spille inn med Petter. Vi spiller inn live alle sammen, og det svinger gjerne mer da. Dessuten er det mye gøyere å jobbe på denne måten. Vi har også ganske lik smak, så det er aldri noen store uenigheter rundt sound eller mix.

Mathias: Petter er en mester på å lage kul lyd samtidig som han ikke dreper selvtilliten til dem som skal spille inn. En tøff oppgave. Han er også en slags maestro, og har som regel hundre ganger mer musikalsk overskudd enn oss andre.

Valget av gjester og hva de har tilført til plata/låtene de er med på.

Bendik Brænne

Mats: Jeg var innom hjemmestudioet hans og var med på å lage blåsearrangement på låta “Green” . Det var veldig gøy å være med på prosessen og få med blås på en av våre låter for første gang. Han gjorde en dritbra jobb!

Mira Aas og Elisabeth T. Høghaug

Mats: To megaflinke musikere som spiller cello og fiolin på albumet. Utrolig gøy å ha ekte flinke mennesker som spiller ekte stryk på låtene våre. Terje lagde noen veldig kule strykearrangement og de var helproffe begge to. Ett take hele veien, råe damer!

Jonas Rohde-Moe

Mats: En musikalsk følgesvenn som korer litt på “100 % Park”. Han skrev også tekstlinjen: «sun shines through my window but i just stay in bed»

Mathias: Legende.

Fortell om samarbeidet med Black Pop Records og hva det har betydd for dere?

Mats: Veldig digg å jobbe med så proffe folk. Utrolig stas å gi ut vinyler og få støtte med utgivelsene rundt om i verden.

Til slutt vil jeg at Mats velger fem låter som har hatt betydning for ham under skrivingen av denne plata og at alle de andre bandmedlemmene velger to låter hver som de har lyttet til under innspillingen av albumet. Si hva dere liker med disse låtene og hvordan det eventuelt har påvirket deres egen musisering.

Mats

My Father’s Gun – Elton John

Lu – Laura Nyro

Night Faces – Jessica Pratt

What Have You Got to Loose – Carole King

Wild Mountain Thyme – The Byrds

For meg handler det mest om låtskriving i forhold til inspirasjon, overlater stil og musisering til de andre i bandet. Føler det er mye av bandets styrke, at man blander forskjellige personligheter og innfallsvinkler inn i låtene. Man kan fort høre hvilke låter fra plata som er inspirert av hvilke låter fra min liste vil jeg tro.

Petter

Rockin’ Chair – The Band

Alle låtene på andreplata til The Band er dritbra, og det er nok det albumet jeg har hørt mest så langt i mitt voksne liv. Låtskrivingen, fremføringen og produksjonen på plata er både flink og rølpete på samme tid, og det er helt sjukt å samle tre av tidenes beste vokalister i samme band.

Love on my Brain – Jim Ford

Denne låta og hele albumet «Harlan County» er et mesterverk innen fusionsjangeren ‘country soul’. Min gode venn Lasse fra rockebandet Blomst sendte meg denne, og jeg ble umiddelbart forelsket. Det er helt sjukt hvor bra kompet svinger, og hvor bra Jim synger.

Mathias

Ooh La La – Faces

Herregud, hør på den låta da. Alt er perfekt. Et ‘altfor’ kult band med altfor få utgivelser.

Give me strength – Neil Young

Ble først ordentlig kjent med denne låta via «Hitchhiker» etterlengtede utgivelse i 2017, og etterpå i liveversjon i «Songs for Judy» fra 2018. En av Neils topp 300 låter.