Robert St. Dyrnes: Musikkarkivar og samtidsdokumentar

– Jeg har en filosofi om at dersom man lager noe, uavhengig av hva, så må man stå 100% inne for det produktet man lager. Hvis ikke blir man avslørt. Og jeg tenker det samme om plateutgivelser eller hva som helst i livet. Jeg gjør det jeg tror på og liker, og dersom ingen andre bryr seg, så ok. Da har jeg ihverfall prøvd!, forklarer Robert St. Dyrnes sin tilnærming til konsertbooking og plateutgivelser. Han er aktuell sammen med kona Kari Westergaard med oppsummeringen av den norske punkescenen i form av «2020: Pønk i Norge», og 4. september kommer «Fucking North Pole: Greatest Hits!», en oppsummering av de tjue første årene til hjertebarnet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto (front): Anne Grete Haug

Med stort engasjement, entusiasme og en herlig dose idealisme har Robert Dyrnes vært en markant personlighet i norsk musikkliv helt tilbake til sine egne ungdomsår. Nå venter en veldig aktiv høst med album fra Senjahopen, Anti Social Rejects, Erling Ramskjell med flere for plateselskapene han driver på hobbybasis. En liten bursdagsfest for det lengst levende plateselskapet hans blir det også. Vi slo av en prat om hva som er drivkraften bak det hele, samling av norske punkekrefter og utgivelsene utover høsten.

Når oppdaget du musikk som din store lidenskap og hva var det som gjorde at du engasjerte deg så sterkt?

– Jeg oppdaga vel musikk da muttern spilte ABBA og Elvis til meg da jeg var rundt 3-4 år. Ble fort lei ABBA, men ble veldig betatt av Elvis og Rock’n’roll. Husker spesielt godt da jeg begynte på barneskolen høsten 1979 at en av de litt eldre gutta på skolen sa det var dølt å like Elvis. Han var jo tross alt død. Jeg hadde på det tidspunktet ikke fått med meg at Elvis var død, så dette benekta jeg, helt til jeg fikk det bekreftet av de hjemme. Etter det ble det et par år med Kiss, mye pga. maskene og imagen deres… Jeg er vokst opp på Gomalandet i Kristiansund og vi var 3-4 gutter i gata hvor jeg bodde som var veldig opptatt av hardrock og heavy. Vi begynte tidlig å organisere oss, slik at ingen trengte å kjøpe samme skiva eller kassetten, jeg fikk meg tidlig dobbel kassettspiller, så vi lånte av hverandre og kopierte! Fra vi var rundt 10-11 år gikk det mye i Black Sabbath, Venom, Accept, Wasp, Krokus og de greiene der.

– Det var der det begynte, og siden har jeg vel alltid vært interessert i musikk og aldri sett meg tilbake!

Hva er god musikk for deg?

– God musikk har alltid melodi eller et fett riff i bunn. Sjanger spiller egentlig ikke så stor rolle, så lenge det har den rette feelingen, melodien eller låter fett… Jeg liker alt fra Åge Aleksandersen, via Magnolia Electric Company, The Clash, gammel AC/DC, til Kyuss og Monolord.

– Jeg har selvsagt en haug med favorittartister. Nå er jeg så superheldig å få lov til å være involvert i utgivelser med mange av de jeg liker aller mest. Pr. i dag er de 5 tøffeste rockebandene i Norge; Kosmik Boogie Tribe, White Trash Blues Band, The Devil and the Almighty Blues, The Good The Bad & The Zugly og Dunbarrow. Nå har vi fått gitt ut plater med de tre første, så drømmer jo om at også Dunbarrow en dag skal dukke opp med skive på Blues For The Red Sun… Det hadde vært noe!

– Ellers kan jeg nevne at vi blant annet får lov å gi ut skiver med Senjahopen og Erling Ramskjell denne høsten på Westergaard Records. Henrik i Senjahopen og Erling er vår tids største nordnorske låtskrivere (i hvert fall hvis vi i tillegg inkluderer Moddi). Så igjen utrolig heldig som får lov å leke sammen med de flinkeste!!

I ungdommen spilte du jo også selv trommer i noen band; Schizofren Lakris Paranoia, Pølsemakerne og Fritt Fall og fortsatte tidlige studieår i Undertoe og Rocke Tors Orkester. Du slapp sogar også en artig liten solo-singel/EP «Absolutt Tystnad». Fortell om den.

– Når du sier det slik, høres det jo ut som jeg har hatt den karrieren bak meg 😊. Det har jeg vel egentlig ikke!

– Det ble vel mest slik at jeg hadde lyst å prøve å spille band da jeg var i tenårene. Kjøpte meg først en bassgitar, men skjønte ikke så mye av den… Så bytta den vekk i et gammelt trommesett. Ble aldri spesielt god der heller, men skjønte i hvert fall litt mere av det. Det var morsomt å øve med kompiser, men når det kom til konserter, så var det litt mere stressende. Vi var jo ikke så gode å spille og fikk ikke så veldig mange coverlåter til å låte bra, så vi lagde egen musikk. Da kunne vi i hvert fall ingen ta oss på at vi ikke spilte den riktig!

– Den «Absolutt Tystnad»-EPen var jo egentlig bare tull. Den ble sluppet helt på tampen av 90-tallet og var uten innhold (altså vinylplaten er helt slett og har ikke riller! Brukte lang tid til å få de folka på fabrikken i Tsjekkia til å skjønne hva jeg egentlig ville ha…. De ble faktisk litt irritert på meg!) Hele platen var en slags protest mot «lo-fi» bølgen som var på slutten av 90-tallet. Det var en periode der «alle» skulle spille inn skiver hjemme på kjøkkenbordet og på død og liv gi det ut etterpå. Det var mye rar og ikke veldig bra musikk som kom ut i den perioden. «Absolutt Tystnad» var en stille protest mot alt det. Alle 50 eksemplarene ble solgt ut ganske kjapt!! Så det kom faktisk et andre opplag av den (har igjen ca. 10 stk liggende i boden). Tipper de 15 boksutgavene av denne har en enorm verdi i dag. Signert av artisten og greier…. Bør vel nevne coveret også, eller det kan vel folk sjekke ut sjøl om de absolutt vil. Fine saker!

Hvordan kom du frem til at du var mer av en organisator enn en musiker? Spiller du fremdeles trommer en gang i blant? I så fall hvorfor/hvorfor ikke? Hvis ja, hva får du ut av det? Eventuelt savner du den siden?

– Jeg oppdaget ganske tidlig at jeg ikke hadde noe videre musikalsk talent. Det var morsomt å knalle på da jeg var ung… Men oppdaget ganske kjapt at jeg både syntes det var morsommere å organisere konsertene, innspillingene etc. og at jeg kanskje også hadde større talent for det enn å spille i band. Det var noe som ble ganske tydelig på et veldig tidlig tidspunkt! Da jeg spilte i Pølsemakerne og Schizofren Lakris Paranoia ble det vel til at jeg var den som organiserte mest rundt de spillejobbene vi hadde og de kassettutgivelsene vi lagde. Og det var jo morsommere enn å spille i band!

– Jeg har egentlig ikke spilt trommer siden studietiden i Alta på 90-tallet. Kjøpte meg et superfett DW-trommesett i 2006, med ambisjoner om å spille litt, men det ble ikke noe av. Settet ble kun brukt til utleie og tror faktisk jeg ikke prøvde trommesettet skikkelig de 10 årene jeg eide det… Så kan vel ikke si jeg savner det!

Når og hvordan oppsto behovet for å dokumentere og arkivere musikalsk fortid og nåtid? Du har også gitt ut bøker som «Diskografi: Tromsø Elektronika 1984-2011» (i forbindelse med Insomniafestivalens 10 årsjubileum) og «Tromsø Brenn! Rock, pop, og visediskografi 1963 – 2016», «Gleder meg til år 2000. Norsk Pønk og Hardcorediskografi 1979-2014″ (sammen med Kjell Arne Sandvik og Tore Stemland) og jobber for Rockheim. Du var også aktiv musikkskribent i avisen hjemme i Frei, Kristiansund og skrev senere også i musikkavisa Backstage.

– Jeg har vel alltid vært en som liker å lage lister og oversikter. Det begynte jeg med allerede når jeg gikk på barneskolen. Mange av diskografiene bunner vel ut i at jeg selv samler skiver, fanziner etc. – og liker å vite hva som finnes og dermed liker å lage oversikter og diskografier. Jeg liker å nerde og gå ned i dybden om detaljer og nerdefakta. Spesielt i forhold til norsk rock og historien der. Har blant annet de siste årene brukt mye tid på å finne ut mest mulig om de 12 beat og piggtrådbandene som fikk gitt ut plater fra Nord-Norge på 60-tallet. Det begynte med at jeg fikk høre litt av musikken (og her finnes det en del brilliante perler!), begynte så å samle skivene, og derfra ville vite mere om historien bak de bandene og folkene bak. Mange av disse folkene begynner nå å bli gamle, så det er viktig å få samlet inn denne infoen nå, før det er for sent. Jeg har en veldig langsiktig plan om å få laget en bok om alle disse 12 bandene. Har holdt på i 5-6 år med det, men ting tar tid. Dette er jo ting som gjøres i perioder med overskudd og tid i tillegg til det livet man lever. Men har nå endret litt på planene, så første bok om det ene av disse bandene er nå faktisk akkurat levert i trykken. Mere info følger…!!

– Jeg har vel blitt gradvis mere og mere opptatt av historie og vil vite forhistorien til det som er i dag og se sammenhenger. Det drøyt siste året har jeg vært så heldig å få jobbe på Rockheim og det har vært veldig interessant og lærerikt. Det kommer nok flere diskografier og bøker om smale tema skal du se! Jeg gjør jo det meste selv og gir dem ut selv disse bøkene i små opplag. Så har heldigvis ingen deadliner å forholde meg til.

Fra tidlig alder av har du vært en aktiv konsertarrangør påspillestedene Kaos, Studenthuset Driv, Bolgstock Musikkfestival, Trondheim Rock Festival, Fucking North Pole Festival og Bukta – Tromsø Open Air Festival, Studentersamfunnet i Alta (konsertgruppa og Studentuka) med mer, og gjør i dag arrangementer på Verkstedhallen/Lobbyen i Trondheim. Hva ligger bak det store engasjementet for livemusikk og hva gir det å arrangerer konserter deg tilbake? Og  har du noen tanker hvordan Covid-19 vil påvirke konsertene i tiden fremover?

– Det hele begynte med at jeg fikk ansvaret med å booke spillejobber til de bandene jeg spilte i. Parallelt med at vi spilte i band, var jeg med å starte opp rockeklubb og etter hvert også festival. Du kan si at det ene har ført til det andre og jeg på en måte har blitt litt stuck i rollen som konsertarrangør/ festivalarrangør. Etter hvert ble det jo også et levebrød, og siden jeg begynte å jobbe på Kaos i januar 2000 (nå: Bastard Bar) i Tromsø så har jeg hatt det som jobb og yrke. Det morsomme med det er jo at man kan være med å forme program og det som presenteres for folk. Man får være med å finne nye artister og være med å gi nye talenter sjansen, men også være med å påvirke folks musikksmak og oppdage utrolig fin musikk. Det er få ting som gir et så stort kick som å være på en fantastisk konsert.

– Etter hvert har jeg fått et ok kontaktnett og erfaring på området, som gjør jeg har fått en ok kompetanse på dette. Så du kan si jeg både trives og har blitt komfortabel med å gjøre det. Men det er klart jeg merker jo at livebransjen har forandret seg de siste 10 årene. Jeg brenner for rock og gitarbasert musikk – og de siste årene har rocken blitt en mer marginal nisje innen musikken. De bandene jeg digga på 90-tallet ville aldri nådd ut til et større publikum i dag. Så det fine med å jobbe på Verkstedhallen og Lobbyen er at vi har en profil jeg kjenner meg hjemme i – dvs. vi kan booke gitarbasert rock med band som Kosmik Boogie Tribe, Dunbarrow, The Good The Bad & The Zugly, det noen kanskje vil oppfatte som «gubberock»…

– Jeg har hele tiden prøvd å være tro med det jeg selv liker og oppfatter som god musikk, samtidig som man skal lytte til sitt publikum. Da vi startet opp Buktafestivalen i 2004, skjedde det ingenting om sommeren i Tromsø. Vi var en gjeng som ville at det skulle skje noe, og festival var uttrykket. Fra dag en var vi ekstremt klare på at vi kun skulle booke band vi selv syntes var bra, egentlig litt uavhengig av omgivelsene. Vi ville ikke at omgivelsene skulle få definere hva vi skulle presentere, og det har vi holdt i 95% av tilfellene. Vi måtte av og til svelge en liten dromedar eller to, men aldri mere enn 1-2 av totalt 35 band hvert år!! Jeg kan være så ærlig å si at jeg definitivt aldri ville giddet å holde ut med å lage Bukta i 15 år dersom vi skulle booket ting jeg selv ikke liker. Sånn er det bare. Noen vi kanskje mene jeg er både sneversynt, vrang og sta. Men jeg har en filosofi om at dersom man lager noe, uavhengig av hva, så må man stå 100% inne for det produktet man lager. Hvis ikke blir man avslørt. Og jeg tenker det samme om plateutgivelser eller hva som helst i livet. Jeg gjør det jeg tror på og liker, og dersom ingen andre bryr seg, så ok. Da har jeg ihverfall prøvd!

– Når det kommer til Covid-19 så har jo det snudd opp ned på hverdagen som konsertarrangør. Vi har nå hatt stengt på Lobbyen/ Verkstedhallen siden 12. mars og vet ennå ikke når vi kan starte opp igjen. Det er både trist og leit. Så nå savner jeg skikkelig å gå på rockekonsert og ta en øl med gode venner! Jeg kunne sagt mye om politikk og slikt her, men lar andre ta seg av det.

Opp igjennom årene har du driftet en rekke plateselskap; Underground Records, Yellow Snow Records, Fucking North Pole Records, Blues For The Red Sun og Westergaard Records. Hvordan drives plateselskapene som er aktive i dag og hva skiller dem fra hverandre? Hva er det som driver deg til å fortsette å utgi musikk generelt og samleskiver spesielt ? Har du mange slike samlinger selv?

– Det begynte jo med kassettutgivelser av innspillinger til mine egne band. På midten 90-tallet la jeg merke til at det begynte å dukke opp en del små uavhengige selskaper i Norge og at det gikk rykter om at de hadde trykka plater i Tsjekka. Så da jeg fikk igjen noen tusenlapper på skatten et år, så trykka jeg de første singelplatene på Underground Records. Da første utgivelse hadde solgt tilstrekkelig til at jeg hadde fått inn nok penger til å trykke en ny singel, så ble den sendt i trykken. Sånn har det egentlig foregått siden.. Å gi ut skiver er ikke noe jeg har tjent penger på. Men har for det meste også unngått de store smellene. Dvs. 5-6 ganger har jeg vel opplevd produksjoner som har blitt for dyre og solgt for lite til å være i nærheten av break even. Men har bevisst betalt inn litt for mye skatt hvert år, så det ordner seg alltid!

 

– Pr. i dag så har min kone Kari og jeg tre plateselskap. Eller dvs. vi har et plateselskap: Blues For The Red Sun AS, som har to underlabler: Westergaard Records og Fucking North Pole Records. Så alt er organisert i ett selskap – men har tre forskjellige profiler. Blues For The Red Sun-labelen tar seg av litt tøff, fuzzy og bluesbasert rock. Westergaard Records står for litt «lettere» musikk, hvor vi gjør alt fra pyskedelisk rock via urban country til roligere ting. Fucking North Pole Records tar seg av alternativ pønk, ska, hardcore og beslektet musikk. De to førstnevnte selskapene gir utelukkende ut ny musikk. Fucking North Pole Records er todelt – der gir vi ut en del ny musikk (Kryp, The Cameltoes, Norsk Råkk, Anti Social Rejects mfl.), men har også et historisk perspektiv og gir ut eldre musikalske skatter. Gjerne uutgitt gammel pønk av ymse slag!

– Drivkraften er som vanlig at det er morsomt å spre god musikk. Både ny og gammel. Vi har som et overliggende mål om at vi skal gi ut musikk vi liker, med band/artister vi liker. Mye av drivkraften er selvsagt å være en fødselshjelper til å gi ut band/artister/ musikk som ellers ikke ville vært gitt ut, samt bli kjent med nye folk og rett og slett ha det gøy.

– Vi har ikke som mål om å selge mest mulig, men heller gi ut flere utgivelser som kommer i begrenset opplag og som ikke krever for mye tid eller for mye jobb med å gå i b/e på. Så langt har vi klart å få dette til å gå sånn høvelig i balanse, dersom vi ser bort fra all tiden vi bruker på dette! Men tiden kunne vært brukt til langt verre ting…

– Samleplater. I mine yngre dager oppdaga jeg utrolig mange band via diverse samleplater og jeg tenker at det fortsatt er hovedmålet med å gi ut såpass mange slike – få andre musikkinteresserte til å gå videre og sjekke ut band de eller ikke ville oppdaga, hvis det ikke var for den ene låten på akkurat den samleplaten! F.eks. «Pønk i Norge»-serien synes jeg funker fint som en introduksjon for dem som lurer på hva som rører seg i norsk pønkundergrunn pr. i dag. Så dersom de platene kan hjelpe bittelitt i forhold til at flere sjekker ut mange av de kule bandene som er der ute i det ganske land, er det topp. Håper også at bandene seg imellom blir bedre kjent med hverandre og kan knytte bedre bånd som følge av «Pønk i Norge»-skivene. De platene er jo et spleiselag mellom label og band, og bandene får alltid en bunke hver som de kan spre på hver sin kant av landet. Som forhåpentligvis gjør at pønks i Tromsø oppdager band i Kristiansand og motsatt! Dersom vi klarer å kjøre dette prosjektet over en tid, så vil jo disse platene forhåpentligvis bli et monument over den norske scenen fra disse årene. Merker jo allerede at de første er utsolgt og flere som oppdager de nye skivene også skulle ønske seg de første…

«2020: Pønk i Norge»

Hvordan kommer du frem til hvilke band som skal være med på disse samlerne?

– Det er i hovedsak tre måter. Jeg hører litt rundt med oppegående folk om de har noen tips til band, i tillegg tar jeg kontakt med band jeg liker eller har blitt oppmerksom på, og til slutt pleier jeg alltid legge ut litt åpne invitasjoner på facebook etc. Slik at band eller hvem som helst kan foreslå seg selv , kompisene som spiller i band eller et band de har vært på gig med. Får inn utrolig mange tips, utrolig kult! Men til syvende og sist er det jo Kari og jeg som velger ut og setter de sammen. Får også mye hjelp fra Tore Stemland i Bodø. Blant annet til heftene som følger med de limiterte utgavene.

– Målet med hver «Pønk i Norge»-skive er å vise ståa i norsk pønk for det året de kommer ut. Det skal på hver utgivelse kun være aktive band med på de, med relativ nye og aktuelle låter. Det finnes noen få unntak, men er ganske streng på akkurat det.

– Har allerede så smått begynt å kartlegge for 2021. Så her er det fritt frem for hvem som helst å «lobbe» inn sitt band eller komme med tips! Bare send en link med musikk til Fucking North Pole Records på facebook!

Er det noen av de yngre eller ferskere bandene på samleren som du har spesielt tro på og synes at folk bør bite seg merke i?

– Det som er litt morsomt er at vi får mye feedback på skivene. Folk kommenterer hvilke band de liker og hvilke nye favoritter de har fått. Og det er stor variasjon i det folk liker, heldigvis for det! Jeg liker jo alle de bandene som er med, så litt vanskelig å enkeltband. Men kan si så mye at jeg f.eks. ble veldig imponert av Murder Maids da de spilte support for Turbonecro på Lobbyen tidligere i år. For en herlig energi. Murder Maids har spilt inn et album, som jeg så vidt har fått sjekka ut og det låter knall! Ungt band med et herlig driv med en frekk og fin frontmann! Dersom de vil, så er vi gjerne med å støtter dem videre og får ut skiva på Fucking North Pole Rec. Men det skal nevnes at mange av de andre kan med rette holdningen og drivkraften nå veldig langt!! Og vi er selvfølgelig åpne for å samarbeid med flere av dem som har vært med i forhold til å få ut album i fremtiden.

Plata representerer ikke bare ferske nyere navn, men inkluderer også noen veteraner med fortid i noen av de viktigste navnene i norsk punkhistorie i form av Danger! Man og Castro. Fortell litt om ditt eget forhold til disse nåværende bandene og deres tidligere band Life But How To Live it?, So Much Hate, Israelvis med mer?

– Digger både Danger!Man og Castro. Begge band har gitt ut fantastiske skiver og er i tillegg knall liveband! Begge band er kontinuitetsbærere i den norske pønkscena. Med de to bandene har man en rød tråd i nesten hele den norske pønkhistorien, i hvert fall fra midten av 80-tallet og frem til nå. Barn av Regnbuen, Angor Wat, Bannlyst, So Much Hate, Life… But How To Live It?, Israelvis, Captain Not Reponsible, Drunk… Det er jo egentlig naturstridig at de folkene har spilt i SÅ mange utrolig bra band!!

– Når sant skal sies så er jo Life… og Drunk to av de absolutte favorittbandene mine. Blant verdens beste band. Så når alt kommer til alt, utrolig kult at Danger!Man, Castro og f.eks. Cockroach Clan ville være med på «2020: Pønk i Norge». Og det viser at disse bandene definitivt holder mål i 2020. Det er vel heller slik at de fleste andre ser hva man har å strekke seg etter.

Bandet Dømt og deres «Moving Away» står for oss frem som en av de aller beste på denne samlingen. Låten er første gang utgitt allerede i 2016 på deres album «Blunt Force Trauma» på Voice of Wonder. Kan du si mer om  bandet, ditt forhold til deres musikk og finnes det noen flere utgivelsesplaner der? Ryktene forteller at de jobber med innspillingen av en ny plate og de  har opptrådt på flere strømmekonserter som Oslo Streamfest 2020, Blitz TV livestreaming: Blitz 38 år! og internasjonalt velrenommerte Rebellion The Online Festival.

– Min link inn til bandet er vel egentlig via deres gamle trommis (Karsten Blomstrand). Han spiller nå i Islandsgate, men rakk å pushe meg til å sjekke ut Dømt før han slutta der. Ble kjent med Karsten da han spilte med legendariske Lame Ducks, et band jeg ga ut alle skivene til og hang med tidlig på 2000-tallet. Utover det har jeg ikke noe link til bandet. Foruten at vi da selvfølgelig ble enige med de om at de skulle være med på «2020: Pønk i Norge». De er jo, som du sier, et at av de bandene som er mest aktive om dagen, så kult at de ville være med! Gleder meg for øvrig til å høre hva de spiller inn av nye låter!

Quarter Wolf, som deltar med låta «Shitfaced and on Fire», og som du og kona Kari Westergaard slapp allerede i vår på en splittplate med Quarter Wolf & White Trash Blues Band – «Shitfaced and on Fire» & «Spread The Gospel» på Westergaard Records, ‎er også et navn det snakkes stadig oftere om i rockekretser nå etter at de albumdebuterte allerede i 2013 med «An Orgy of Shocking Violence» på That’ll Do Records (hvor de også slapp «DIY» i 2016 og Ep’ene «Rock’n’roll Cliché» og «Back To Sykkylven» 2017). Har dere mere planer for dem fremover og hva var det som gjorde at du/dere falt for dette bandet?

– Første gang vi hørte om bandet var i en omtale av bandet gjort av The Wilhelmsens-bloggen skrevet av Johnny Wilhelmsen. (Sjekk vår miniomtale av Quarter Wolfs forrykende online-konserter i regi  av The Wilhelmsens, og det viktigste av alt, sjekk selve streaming-konserten, red.anm.). De skrøt uhemmet av bandet. Kari sjekket det ut, og vi likte dem veldig godt. Vi fikk anskaffet skiver og booka dem til Buktafestivalen. Hvor de spilte en strålende fet konsert. En kraftpakke av en rocknroll/garasjerock/pønkduo skal du lete lenge etter! I tillegg viste deg seg jo at både Paul og Marius er noen supre kjernekarer også. Så når vi fikk sjansen til å være med å gi ut skive med dem, så var det klart vi skulle det! Alle festivaler og konsertarrangører som mener de bør booke rockeband, bør sporenstreks booke denne duoen! Lave reisekostnader (siden de bare er to pers), lette å ha med å gjøre, lager utrolig god stemning uansett hvor de kommer og i tillegg spiller fet rocknroll. Ja, bør ikke være betenkningstid engang på den! Får vi lov, så er vi gjerne med og leker videre med dem!

Vi må også snakke om det fantastisk kreative, men også svært politiske coveromslaget som preger denne samlingen. Hva er bakgrunnen for dette coveret og den fine tradisjonen?

– Jeg tenker vel egentlig at coverne taler litt for seg selv. De er ganske iøynefallende, og du skal ikke være skarpe kniven til for å skjønne at vi ønsker å stikke bittelitt politisk med disse coverne. Alle coverne har litt dobbelbunn, og det er viktig for oss at vi ikke tar person, men går på sak.

– Du kan godt si vi har latt oss inspirere litt av Anti-Lam Front (som var med på den første «Pønk i Norge»-skiva). De sa en gang følgende: «Trist nok lever vi i ei tid som gjør det å skrive punktekster til en svært takknemlig oppgave. De siste åra har bydd på rikelig med inspirasjon – problemet er vel heller at frukta henger litt vel lavt for tida. Anti-Lam Front hever seg likevel ikke over å pirke på småting selv om ting går til helvete, men setter sin stolthet i å gjenkjenne lamhet i alle former og fasonger». Det er høy tetthet av politikere som ikke helt henger med i svingene eller helt ser det store bildet. Så tenker at vi også i fremtiden bør klare å følge opp de første fire «Pønk i Norge»-coverne…

Hvor viktig har ditt etter hvert store nettverk vært for å få disse samlerne så bra og representative som de tross alt må kunne sies å være?

– Takk! Vi får mye god feedback på dem, så det er i hvert fall en del som setter pris på disse samlerne! Og som du hinter om, så har jeg jo holdt på en stund. Og i disse dager er det jo 20 år siden Fucking North Pole Records-labelen så dagens lys. Så har jo sett og hørt og truffet noen band oppgjennom. Og jeg håper jo at band rundt omkring ser at vi er seriøse og har gjennomføringskraft. Det er alt for mange pratere i verden. Mitt motto er å være en som også gjør ting og får gjennomført ideer. Ikke bare prater om dem. Men det er klart, det er jo lettere å kontakte folk når man har noe å vise til fra før.

I det hele tatt virker det som om plateselskapene dine har et godt og tett forhold til en rekke andre labler og band her i landet. Kan du fortelle om viktigheten av samarbeid og hjelp band og plateselskap seg i mellom for å skape et levende og vitalt miljø der det blir gitt ut god musikk?

– Norge er jo et ekstremt lite land. Jeg har et annet motto og det er at dersom noen tar kontakt for å spørre om hjelp eller tips, så skal man tipse og hjelpe så godt man kan. Alle starter en plass, og da er det viktig at man kommer i gang og blir møtt med velvillighet. Neste gang er det vi som trenger hjelp eller vil ha med noen på et prosjekt og må spørre om hjelp eller råd. Det jeg savner nå er et skikkelig godt distro-nettverk for alternativ pønk og rock i Norge. Det etablerte tjener for lite penger på det vi gjør, og er derfor egentlig ikke et godt nok alternativ. Så det hadde vært kult om noe slikt ble startet. Nå gjør vi all distro av egne utgivelser selv i Norge (+ hjelper et par band/venner av oss med litt distro til sjapper etc.). Igjen, det er jo ikke så mange platesjapper i Norge så da får vi bare prøve å bygge nettverk og få ut ting selv. Det er såpass små marginer i det vi driver med, så bare hardt arbeid hjelper.

Fucking North Pole – Greatest Hits!

Hvordan kom de frem til hvilke låter som skulle være med på denne samlingen? Har det vært mange harde og tøffe valg? For eksempel er noen av mine personlige favoritter fra tidligere «Bærre På Jævel!»-samlinger, som Kollwitz, Barren Womb, The Spectacle, ikke med her.

– Da vi så at det nærmet seg et jubileum (20 år siden første utgivelse og nå altså utgivelse nr. 50 på labelen), så var utgangspunktet at Kari og jeg begge skulle lytte oss gjennom katalogen og velge en side hver på en LP. Etter mye lytting og frem og tilbake ble vi enige om hvilke artister og låter som skulle være med. Men gikk bort fra det å ha en «Kari» og en «Robert» side. Det var for mange overlappinger i låter til at det funket. Vi valgte vel egentlig å se litt bort fra «Bærre På Jævel»-serien, da de to første av dem ble gitt ut på andre labler (Bukta Records og Backbeat Records – de ble gitt ut før FNPR ble startet opp igjen etter pausen). Men med så mange band som har vært innom på samlere og slik, så kunne denne samleren strukket seg over mange LPer… Så vi har endt opp med en samler som viser et fint og bredt spekter av band vi har jobbet med i større eller mindre grad i disse årene. Og en samler med mange personlige favoritter hos oss som driver labelen!

– Platen endte altså med å inneholde en del gamle slagere med band vi jobbet med i starten; Turdus Musicus, TadPole, Lame Ducks, No Torso og Square, blandet med nyere slagere.

Hvordan har dere ellers tenkt å markere 20 års jubileet utover denne flotte samleplaten?

– Vi kommer til å lage en variant i begrenset opplag av platen på vinyl. Siden dette er plate nr. 50 på labelen (katalognummer FNPR 050) så blir det laget 50 eksemplarer i en spesiell utgave… Tror ikke jeg helt enda kan røpe hvordan den blir, men Kari jobber med et veldig spesielt omslag og vi fått lage et veldig kult vedlegg til skiva. Som for øvrig er trykka på en type ECO-vinyl. Altså restevinyl i en herlig miks….

– Pga. korona og alt det der, blir det dessverre ikke noe konsert av noe slag. Vi lekte jo med tanken om å samle noen av de gamle bandene, men den ideen ble skrinlagt.

Det er stor spennvidde i materialet både i tid og uttrykk selv om fokuset vel ligger på punk og ska fremfor hardcore punk her. Hvordan har personlig smak og tanker om plateselskapet endret seg opp igjennom årene. Hva har du lært og tatt med deg videre?

– Labelen hadde i starten veldig fokus på ska-punk/ ska-core, men også mye pønk. Og vi bygget veldig mye av et nettverk verden over innenfor den sjangeren. Vi hadde et supert nettverk med distributører i Tyskland, Sveits, England, Sverige og til og med kontakter i Øst-Europa og Asia. Det var en herlig tid.

– Nå om dagen er det Norsk Råkk som ivaretar litt av den gamle profilen til labelen. Utover det er det mye pønk og hardcore det går i. Det er en ganske stor pønkscene i Norge og veldig mange band. Så vi har det morsomt om dagen!

Hva er den største forskjellen på å drive en forholdsvis liten punklabel i Norge i dag kontra da du startet?

– Da vi startet Fucking North Pole Records tidlig på 2000-tallet så var jo vinylen nesten død som format. Det meste vi ga ut kom på CD. Nå er det jo helt snudd og vi har knapt gitt ut CDer de siste årene. Alt kommer på vinyl (med unntak av et par utgivelser på kassettformatet!). Ellers går det mye i det samme. Det viktigste den gang var å ha det morsomt sammen med fine folk og være med å spre god musikk, og det er egentlig samme fokus nå.

Tadpole har du også gitt ut på Fucking North Pole Records i form av CD-albumet «Pole Position» fra 2001, men låten du har valgt å ta med her, og bandets kanskje mest kjente, ga du ut på ditt tidligere plateselskap Underground Records på EP’en «Hardsurf» allerede i 1998 – i tillegg til at den var med på Progress Records-samlingen «Fra Svartlamo:n With Love» i 1997. Hva er ditt forholdet til denne låten og hva har Tadpole betydd for deg.

– Jeg ble blåst i bakken av Tadpole da jeg så dem live etter at jeg flyttet til Trondheim tidlig i 1997. Bandet var veldig tidstypisk. De hadde en dash Helmet, en dash hardcore, en dash Faith No More og var jævlig tighte og tøffe. Jeg ble faktisk en slags manager for bandet og ga ut begge de platene du nevnte + et par singler med dem, i tillegg til å booke og slikt. Så egentlig burde jeg vel valgt en låt fra «Pole Position» for at alt skulle blitt 100 % riktig her. Men den versjonen som er på denne jubileumsplaten er faktisk en tidligere uutgitt demoversjon av låten, som låter kneppet vassere enn den som ble gitt ut på «Hardsurf» og samlerne…

– Jeg gikk gjennom alle innspillingene til bandet med bandets tidligere trommeslager Arve Gulbrandsen, som er en kollega på Rockheim. Vi mente begge at denne versjonen var kulere enn den på skiva. Vi sendte forslaget videre til Arnt Grønås i Tadpole og han var også enig. Så da ble det slik. For å sette Tadpole litt i perspektiv, så har Arve ved flere anledninger gjentatt at TadPole definitivt er det kuleste bandet han har spilt i. Og han har spilt med MANGE band… (Hedge Hog, Dipsomaniacs, Tre Små Kinesere og en haug andre).

Hva er ditt personlige høydepunkt så langt på denne labelen og hvorfor?

– Oi. Det klarer jeg faktisk ikke gi et godt svar på. Det blir litt som å velge mellom dine egne barn. Men skal innrømme at det var kult å få låne en låt med Life… But How To Live It? Som var med på «Julepønk i Norge»-skiva…. Det var også veldig kult å være med på reisen til Lame Ducks. Reiste rundt i Europa med den gjengen og lærte mye om meg selv, livet og verden på de turene der.

– Ellers digger jeg de fleste skivene vi har vært med å gi ut, utrolig mye kul musikk.

Hvor viktig er det med eksklusivitet kontra representativitet og gjenbruk? For eksempel kan man også finne Norgez Banks «Springtime In Belzen» både på Trygve Mathiesens «Anarki & Kaos» (Norsk Punk ’79-’81) samling fra 1992, «Killed By The Nazis – Punk Rarities 1977-83» (Fab Fuhrer Records, Second Chance Records) i 2011, «Springtime In Belsen» (Sadist Records) i 1998 og Norgez Bank-samleplaten «Samfunnets Tjenera» som dere slapp i 2018, og naturligvis også «Bærre På Jævel» (Nordnorsk Pønk 1980-83 Vol.1). Hva er det som gjør at denne låta står ut så sterkt og har fått et så langt liv?

– En god pønklåt kan ikke gis ut for mange ganger!! For det første er det en av de tøffeste låtene Norgez Bank spilte inn, og en av de kuleste uansett band fra Norge i den første generasjonen av pønklåter i Norge. Den har det meste. Den er rå og energisk, den klarte å provosere når den kom. Og som du påpeker har den blitt trukket frem i veldig mange sammenhenger etter at den kom ut!

Siden vi snakker opp «Pønk i Norge»-samlingene. Anti Social Rejects’ «Siw & Erna» var også med på «2019: Pønk i Norge». Hva er relevansen til denne låten og hva det er som gjør veteranene Ant Social Rejects (og sideprosjektet Disårder/Disorder) til et så viktig navn i norsk punk og hardcore den dag i dag?

– Jeg synes først og fremst Anti Social Rejects er et jævlig tøft band! Fikk sett dem live for første gang på UFFA i mai i fjor, og det var herlig. Det var begynnelsen på et samarbeid som nå resulterer i et flunkende nytt ASR album,som kommer på FNPR i september. Og der er det en del gull skjønner du!!

– Og når det gjelder «Siw og Ærna» tar den jo ting veldig på kornet. En låt som på mange måter har vært definerende for hele «Pønk i Norge»-konseptet. Og en stor favoritt hos både Kari og meg. Det var nok litt av grunnen til at den låten også er med på jubileumsplaten!

– En morsom anekdote er jo selvsagt at jeg har gitt ut låter med gitarist Rikard i andre sammenhenger før med bandet Htlr Sntzl. Vi har for øvrig gitt ut et album hvor faren til Rikard også spiller på!

Har du blitt overrasket over responsen på disse samleplatene og/eller hvilke låter som har nådd best ut til publikum? Anti-Lam Fronts  «Det e ingenting som hete dverg» har for eksempel blitt noe av en kulthit i norske punk og undergrunnsmiljøer.

– Ja vi har blitt tatt litt på sengen av responsen. Vi har fått en del oppmerksomhet i media og  det er solgt en god del skiver også. Det morsomme er jo at folk responderer på forskjellige låter og band. Så i sum er det mange band som blir trukket frem og får ros.

– Anti-Lam Front er et herlig band. Det lyser lekenhet av hele bandet. Og digger tekstene. Og «Det e ingenting som hete dverg» er en låt som tar ting jævlig på kornet.

– Nå skal det legges til at ikke alle hyller «Pønk i Norge»- platene. Det ble mye fuzz rundt Listhaug-coveret og en del av de brune rottene raslet med halene. Samme med Ropstad-coveret, falt heller ikke helt i god jord hos de konservative kristne. Men igjen, vi har ikke vært ute etter å ta enkeltpersoner med sak.

Hvilke kvaliteter må en artist besitte for at du skal signere de på ditt plateselskap og hvordan vil du eksemplifisere god eksempler på dette med utgangspunkt i bandene som du har sluppet plater med?

– Vi signerer jo ikke band i vanlig forstand. Vi finner vel heller måter å samarbeide med band på. Som varierer litt fra prosjekt til prosjekt. Det blir litt av det jeg har sagt tidligere. Vi vil være med å gi ut det vi synes er bra musikk, og leke med folk vi liker.

 

Hva er forholdet mellom de fire «Bærre På Jævel»-samlingene og «Pønk i Norge» 2018, 2019 og 2020?

– «Bærre På Jævel»-skivene var et prosjekt som gikk ut på å dykke ned i nordnorsk pønkhistorie og finne glemte perler som i utgangspunktet kanskje ikke var så tilgjengelige lengre. Her finnes låter fra plater i små opplag, fra demoer, kassettutgivelser og CD-plater som kanskje ikke solgte så mye. Og her finnes låter som tidligere aldri har vært gitt ut før. Målet med serien var å vise hvor mye kult det har vært laget i nord. Det jobbes forresten med en vol. 5 i serien, som går til røttene og skal gå enda mer i dybden på første generasjonspønken i Tromsø og Bodø. Det skjedde mye i de byene i perioden 1980-83.

– Når det gjelder «Pønk i Norge»-serien, så er de platene mere et tidsvitne på den tiden vi er i nå og tar for seg av de gode pønkbandene i Norge i nåtid. Denne serien kan jo rusle å gå, så lenge det fortsetter å dukke opp fete pønkband i Norge!

Et gjennomgående tema i mye av det  du har engasjert deg i, og gitt ut, virker å være et genuint engasjement i den lokale musikkscenen der du til enhver tid befinner deg. Hvor viktig er det å ta vare på kulturelle uttrykk fra nærmiljøet og hva betyr lokale og nasjonale artister for personlig identitet.

– Stort spørsmål! For Kari og meg dreier det seg egentlig bare om kjærlighet for god musikk. Og det blir jo slik at du får tettest forhold til band/artister du har lettere tilgang til. Og vi har jo begge vært veldig involvert i den lokale musikkscena i Tromsø en årrekke gjennom Buktafestivalen, Studenthuset Driv, Platesjappa Backbeat og lablene våre. Og da blir det naturlig at vi har både funnet talenter i nærmiljøet og bidratt til dra frem lokale artister. Det er jo en begrenset «musikkbransje» i Tromsø og Nord-Norge, så for vår del har det vært viktig å finne en lokal forankring. Men det har ikke hindret oss i samarbeide med andre band utenfra. Både andre steder i Norge og utlandet. Vi har jo også en ok nettverk i utlandet hvor vi har tatt med mange av de lokale bandene. Samtidig har vi hentet inn band utenfra, som vi har gitt ut og gjort konserter med i Norge. Så vi har aldri lagt noen begrensning på oss selv i forhold til dette.

Helt ekslusiv på det norske har du nå likevel ikke vært altså.  Blues For The Red Sun har sluppet noen utlendinger gjennom nåløyet. 

– Vi har samarbeidet med både italienske There Will Be Blood, danske Hjortene og nord-irske The Bonnevilles. Dette rett og slett fordi de bandene (og folkene i bandene!) har gjort ting vi har blitt veldig fan av. Vi opererer også her med samme kriterier. Gode folk og god musikk. Da spiller det egentlig ikke noen rolle hvor du kommer fra.

– Det kan jo også være en fordel å knytte til seg artister fra det store utlandet, i hvert fall for Blues For The Red Sun, som opererer vel så mye i utlandet som i Norge. Det er med på å gi labelen lettere oppmerksomhet i miljøer vi eller ikke ville nådd frem. Litt morsomt, rett etter at vi gjorde avtale med There Will Be Blood, så fikk vi ganske mange henvendelser fra andre italienske band som lurte på om vi ville gi dem ut!

Hvordan takler dere Covid-19 og nedstengningen av samfunnet og hvilken effekt har det hatt for platene som dere har sluppet i denne perioden? Hvordan er det å promotere musikk som publikum i liten eller minimal grad kan få oppleve live på konsert og som dermed også gjør at dere mister et direkte og naturlig salgsledd?

– Vi har sluppet 3 skiver før sommeren. Vi er fornøyde med salget på alle dem. Det er klart at det er en nedtur at bandene ikke kan gjøre særlig konserter og turneer. Det påvirker nok litt på salget, men mest direkte til bandene som ikke har noen inntekter eller muligheter til å vise seg frem.

– Ellers så tror jeg at folk blir mere sugen på nye skiver nå når de ikke kan se band live, så da tyr de til det å kjøpe seg nye skiver i stedet. Det man har brukt av penger på konserter og øl, brukes nå på skiver. I hvert fall for dem som er så heldige å ikke ha mistet jobben eller er permitterte. Vi får bare håpe og krysse fingrene for at det blir å løse seg om ikke alt for lang tid.

Kan du til slutt velge fem favorittlåter som du har vært med å gi ut og fem låter i det hele tatt og si hva det er som gjør at du setter disse låtene så høyt? Hva har de betydd for deg?

– Det er en umulig oppgave å kun velge ut 5 låter… Så jeg gir deg en liten vri på den! Jeg skal gi deg en liste med låter som enda ikke er gitt ut, som kommer nå i høst på skiver vi skal gi og har gitt ut! De kommer her uten at jeg har rangert de på noen måte. Here goes:

1. Erling Ramskjell – Lang vei (er sluppet som singel 28. august og er på albumet «Visnesmerte» som gis ut på Westergaard Records 9. oktober)

 

2. Senjahopen – Drømmefanger (sluppet som singel 21. august og er på albumet «Ingen kjære mor» som gis ut på Westergaard Records 11. september)

 

3. Anti Social Rejects – Hatet (slippes på albumet «Never Gonna Drink Again” s på Fucking North Pole Records 25. september)

 

4. Norsk Råkk – Hånd i hånd (slippes som singel 18. september og er på albumet «Balansekunstnere» som slippes på Fucking North Pole Records 2. oktober)

 

5. Kryp – Hat Overalt (sluppet som singel 21. august og er på albumet «Dildo Dado» som gis ut på Fucking North Pole Records 16. oktober)

6. 666 – Smerten (gis ut som vinylsingel på Fucking North Pole Records i oktober)

 

7. Friksjon – Der vi skal gå (gis ut som singel på Fucking North Pole Records i september)

 

2020: Pønk i Norge

Fucking North Pole – Greatest Hits!

 

Sjekk også:

Erling Ramskjell – Lang vei (Ferske spor uke 35/2020)

DANGER!MAN – Weapons of Mass Distraction (Ferske spor uke 33/2020)

Friksjon – «Små korn av fortiden», Friksjon – En Dans På Psykoser 8Ferske spor uke 25/2020)

Castro – Golden Oreole ((Ferske spor uke 24/2020)

Dømt – Moving Away (Ferske spor uke 24/2020)

Kosmik Boogie Tribe – Pablo Was Here (Ferske spor uke 22/2020)

White Trash Blues Band – Obsession with the Underdogs (Ferske spor uke 20/2020)

Veislakt – Sonic Reducer (Ferske spor uke 20/2020)

Quarter Wolf – Shitfaced and on Fire (Ferske spor uke 11/2020)

White Trash Blues Band – Spread The Gospel (Ferske spor uke 11/2020)

NORD MOT NORD – Nordnorsk Seperatisme Nå!  (Ferske spor uke 2/2020)

Kryp – Gud Ga Mæ En Liten Kuk (Ferske spor uke 7/2020)

Astmatisk Gapskratt – «Juleverksted», Bakrus – «Kyssing», Brillejesus – Nå er det jammen snart jul igjen», Haust / Okkultokrati – «No Christmas» (Musikalske julespor 2019)

Bakrus – Duejakt & Bor I Container (Ferske spor uke 43/2019)

Cockroach Clan – Fantasyland (Ferske spor uke 37/2019)

dOMi – Amazingland (Ferske spor uke 37/2019)

Sunshine Reverberation – Again (Ferske spor uke 27/2019), Sunshine Reverberation – Album: Hive Mind (Musikalske sidespor – uke 11/2018) Sunshine Reverberation – Album: «Sunshine Reverberation» (Musikalske sidespor – uke 18/2017)

Musikere med et brennende klimaengasjement! (Inkludert Hollow Hearts)

The Devil and the Almighty Blues – One for Sorrow (Ferske spor uke 14/2019).

Astmatisk Gapskratt – «Ekkokammer/Katzenjammer» (Ferske spor uke 46/2018)

The Cameltoes – Dama Runka Åsså (Ferske spor uke 35/2018)

Norgez Bank – Springtime In Belsen / Nordens Paris /Tromsø Brenn ( Ferske spor uke 17/2018)

Heave Blood & Die – Harakiri (Ferske spor uke 1/2018), Heave Blood & Die – Countercult (Ferske spor uke 48/2017), Heave Blood & Die – Låt: «Brigade» (Musikalske sidespor – uke 45/2017).

Barren Womb – «Live Fast, Die»

Barren Womb – «Beard of Doom»

 

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med skriveriene relatert til lablene Robert Dyrnes drifter og har driftet pluss intervjuer (trykk «Last inn mer» for å se flere), så klikk på lenkene over for å sjekke resten. For øvrig har har vi skrevet mer om flere av utøverne i Deichman musikk, men vi har her kun tatt med låter/utgivelser som (også) er gitt ut på Dyrnes’ labler.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog