Daufødt: Kraftfullt autoritetsoppgjør

– Navnet «1000 Island» stammer selvfølgelig fra hele Norges dressing, som på mange måter gjør alt verre. For oss er det også et sted, et grusomt sted. Slik forklarer Daufødt, som er aktuelle med debutfulllengder på Fysisk Format, albumtittelen. Den byr på heftig, intens kraftfull hardcorepunk og lyskespark mot øvrigheten.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Gro Anita Homme (front), Brage Pedersen, Johan Hansson Liljeberg

Daufødt står for rå energi, trøkk og intensitet og har tatt norske livescener med storm med sin direkte konfronterende stil og spenstige kjeftsmell av noen låter. De gir ingen rom for bullshit. Kompromissløst og dedikert sparker de fra seg med potent driv og tightere enn de fleste. Flinkispunk javisst, men gjør det egentlig noe? Her går det ihvertfall unna i et heseblesende tempo. Hissig, rått og uforfalsket og med plenty av musikalsk variasjon på sin pønk. Den som klarer å få med seg noe av tekstene som vokalist Annika Verdal Homme nærmest spytter ut får nok å bite tenna i. Her kan du finne ut litt mer om drivkraften og bakgrunnen deres og en brennende kjærlighet til livekonserter.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming eller fokus mellom Daufødt og andre band dere er eller har vært med i som Kanaan og Mall Girl?

Den største forskjellen ligger nok i hvor inspirasjonen hentes fra, og hvordan vi arbeider med å skjære en låt helt ned til beinet for å finne ut akkurat hvor kort den må være for å få skikkelig tyngde. Felles for Daufødt og de nevnte bandene er nok fokuset på den demokratiske og kollektive prosessen med å lage låter!

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og roller i Daufødt?

Annika Linn Verdal Homme, vokal, tekster, og artwork

Sykt rå energi både på scenen og i studio, og den ondeste rockestemmen vest for Dyreparken. 100% arbeidsjern og super DIY-ånd. Den av oss som er mest ekte punk. Skriver alle tekstene og klarer det mesterstykke å få de krøkkete instrumentalene våre til å fremstå som forståelige og catchy punkelåter.

Eirik Albrethsen Reithaug, gitarist, låtskriver

Rå rockegitarist og skjønner greia når det kommer til punk og hardcore. Bra rockegitarist i den forstand at 1) det låter fett, 2) det svinger bra og 3) det er JÆVLIG høyt. Tar ansvar og setter foten ned når Eskild og Mads kommer med for skamløse forslag

Eskild Myrvoll, bassist, låtskriver

«Eskild: kanskje en av de beste (og snilleste??) bassistene i rockenorge i dag. Mannen med både popteft OG støyteft. Har alltid ekstremt overskudd både musikalsk og ellers, og bidrar veldig med en type ro og trygghet som gjør at vi andre kan rote rundt med vårt uten at ting ramler fra hverandre. Eskild er kanskje også den som har bredest referanser og bidrar veldig med å gjøre uttrykket til noe litt mer en bare «tregreps-punk».»

Mads Antonsen Gerzic (trommeslager, låtskriver)

Kjempebra rocketrommis <3 Spiller kjempetight og høyt nok til å konkurrere med ampene til Eirik og Eskild! Sprer alltid gode vibber – et must for at vi ikke skal ryke i tottene på hverandre under lange bilturer på vei til og fra gigs. Alltid åpen og setter gjerne sin egen vri på de i blant strenge rammene i låtene.

Kan dere si noe om den viktigste forskjellen mellom Daufødt slik dere fremstår i dag og den tidligere utgaven med annen vokalist; Adrian Papp?

På mange måter kan man si at Daufødt låt litt som et Kvelertak-coverband før Annika ble med. Men det skal sies at Daufødt 1.0 kun ga ut én singel og spilte én gig. Så, hva gjør man egentlig når vokalisten gir seg etter første gig? Vi brukte i hvert fall noen måneder på å høre på litt andre ting, til vi fikk kick igjen. Vi spurte om Annika ville ta over fordi ho var den eneste vi tenkte at turte, etter at Eirik hadde sett ho bli skalla ned i moshpiten på Måkeskrik. Det er vi jo veldig glade for den dag i dag. Annika med sitt visuelle hode har for eksempel vært avgjørende med sitt bidrag til å samle uttrykket vårt til noe mer helhetlig.

Dere har sluppet en rekke singeler før dere nå albumdebuterer. Hvilket forhold har dere til de to ulike måtene å distribuere musikk? Hvordan er egne lyttevaner. Lytter dere til enkeltlåter eller hele album?

Det er dritstas å slippe singel, men album er jo helt kokko. Det ligger jo mye arbeid bak en låt, og dermed tolv ganger så mye arbeid bak et helt album! Det er alltid digg å høre noe sammenhengende, men av og til trenger man kun boosten fra en singel. Eskild hører derimot kun på kassett.

Dere er skolerte musikere. Hvilken nytte har dere hatt av det? Og hva kan eventuelle utfordringer være med en slik bakgrunn i forhold til det å spille rå og røff musikk med nerve og intensitet slik dere gjør?

Vi har aldri tenkt på det som en utfordring, det har gitt oss flere referanser og en større verktøykasse å jobbe ut i fra. Vi slipper liksom å lete oss frem til ting. I tillegg har vi kanskje blitt eksponert for musikk vi ikke ville hørt på ellers.

Hvor henter dere energien fra?

Energien vår før konsert henter vi ved å brøle “knuse tryner, knuse tryner, knuse tryner” til vi mister pusten. Under selve konserten er det mye energi å hente fra publikum. Det blir på en måte et samspill mellom oss på scenen og alle som deltar i publikum, hvor energien vi gir på scenen smitter over til publikum, og andre veien.

Hva er det beste gitarriffet dere har hørt?

Eirik starter med å bla gjennom spillelista si uten å bli enig med seg selv. «T.V Eye» med The Stooges. Eller bare Back in Black?

Annika Linn Verdal Homme står for alt det grafiske og bandets visuelle profil og har også laget albumomslaget. Hva dere vil uttrykke med albumcoveret og hvordan er betydningen av selv å også styre den taktile delen av bandets identitet?

Alle coverne utgjør en slags fortelling som visualiserer emner vi mener noe om eller har lyst til å belyse. Albumcoveret er en slags fullføring, men åpner også for en ny fortelling. Betydningen av å ha en klar identitet er enorm, spesielt fordi vi har helt kontroll over den selv.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal filosofere rundt og så si hva de betyr for Daufødt.

Sinne – Så lenge det brukes til noe produktivt er det jo ikke så verst?

Punk – Mer en holdning enn faktisk musikk.

Hardcore punk – Litt mer sinneproblemer og litt mer destruktivt?

Black metal – Et satans spetakkel (i positiv forstand), men ofte litt mye høyreekstreme, teater og vikinger.

Thrash metal – Kick, men noen er litt for opphengt i det tekniske.

Lisa Børud – Skjærgårdsfestivalen 20ALLTID. Gift før hun ble 25?

Flekkerøy – Jævla nice så lenge man ikke prater noe særlig med noen

Kristendom på Sørlandet – Noe vi håper ikke er en greie om ti år.

Autoritetstro / Redsel – :////

Indoktrinering – Kunne kanskje vært straffbart?

Radikalitet – Det kommer helt an på – så lenge det brukes til noe positivt er det vel innafor.

Folkehøyskole -SFO for voksne.

Metoo -Gleder oss til neste omgang.

Incels – 116 123

Publikumsinvolvering – Kick.

Brøling – Undervurdert.

D.I.Y. (gjør det selv mentalitet) – Gjør man det selv så bestemmer man også selv :))

Tempo – Ofte litt for lavt – Il Tempo Gigante

Honningbarna  – Snille <33333

Ulik musikalsk bakgrunn og preferanser – Brede referanser=ny musikk.

Dere har valgt å titulere debutalbumet «1000 Island». Hvorfor det valget og hva  ønsket dere å uttrykke gjennom tittelen?

Navnet “1000 Island” stammer selvfølgelig fra hele Norges dressing, som på mange måter gjør alt verre. For oss er det også et sted, et grusomt sted.

Hvordan er forholdet mellom øving, studioarbeid og konserter?

Alle låter skrives i hovedsak for ta seg godt ut i en live-sammenheng, så alt er sentrert rundt konserter. Når vi tracker ting i studio trackes alt live med alle i samme rom for å fange energien når vi øver så øver stort sett også for at ting skal låte fett live.

Dere har holdt dere unna strømmekonserter, men gjorde noen kule  «Live at Blitz»-videoopptak i sommer. Hvorfor dette valget?

Vi følte at strømmekonsert-formatet egentlig ikke hadde gjort oss noen tjeneste, når man verken får decibeltrykket eller kicket og energien fra folk som står sammen og svetter i et rom. Vi valgte heller å lage en variant av musikkvideo-formatet, med livelyd, men med litt større mulighet for å fokusere på det visuelle. Dette gjorde også at vi lettere fikk knyttet det opp mot albumet og det visuelle designet på skiva.

Dere ble kåret til Månedens Urørt med låta «Nå rakner alt» i januar og havnet på en andreplass på Musikknyheters bransjeavstemming Mest tro på disse norske debutantene i 2020. Hva betyr sånne ting for dere og hvilken nytte har dere hatt av slike bransjemekanismer?

Vi har jo vært veldig heldige akkurat på den fronten, nærmest som å vinne i Lotto. Greit nok at vi jobber hardt, men det er det tusenvis av andre som også gjør uten å få den samme boosten. Hypen har kanskje gjort det lettere å skape litt blest rundt utgivelser og gigs osv, så får vi se om det også kan hjelpe oss nå når vi slipper skive (skiva er ute nå, red.anm.). Først og fremst er vi veldig bevisst på hvor heldige vi har vært som har fått de mulighetene vi har fått. og så får vi bare nyte medvinden så lenge det varer.

Hva er det kuleste dere har opplevd hittil som band?

Splitgig med Åse Kleveland på Sjøboden(?). Eventuelt utsolgt Rockefeller med Honningbarna. Eventuelt Eskilds møte med lovens lange arm på vei hjem fra Trondheim, som markerte overgangen fra musikkhøgskolen til kriminalomsorgen for den unge lovende musikeren.

Hvilke utfordringer står dere overfor for å ta bandet videre til det neste steget?

Dra på masse turneer for å bli verdens beste liveband. Skrive enda bedre og kortere låter, og ta drøyere musikalske valg på neste plate!

Hvilket forhold har dere til Fysisk Format og hva de har betydd for dere?

Det høres kanskje litt klisjé ut, men Fysisk Format hadde på en måte troa på oss før noen andre. De signa oss etter vi hadde spilt tre jobber og kun hadde tracka tre låter, der to av de var mer demoer enn noe annet, og etter det har Kristian og Eivind jobba som noen gale på våre vegne. Det var jo dritgøy for oss å få den støtten det innebar å bli signa til dem så tidlig i starten, og det at de gjør så sykt mye bra greier og backer som de gjør er jo en sinnsyk motivasjon for oss for å prøve å pushe greia til å bli enda bedre.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Egentlig var jo tanken å bruke sommeren til å spille mest mulig festivaler for å jobbe opp mot albumslippet, men siden alle gigsene gikk i vasken har vi heller hatt litt bedre tid til å planlegge og gjøre andre ting som bygget opp mot albumet. Vi gjorde blant annet en serie med live-videoer fra Blitz, med greenscreen og Annikas egne animasjoner som ble dritbra. Vi følte at det ville være bedre å gjøre en litt spesiell greie ut av det i stedet for den typiske “livestream fra øvingslokalet”-greia, fordi vi følte at mye kunne gått tapt i en sånn streit stream-setting. Resultatet ble på mange måter en serie med live-musikkvideoer som funka sykt bra.

Kan dere til slutt velge tre låter hver, 12 til sammen, som dere har lyttet til i perioden som dere har spilt inn albumet og si litt av hva disse låtene har gitt dere eller kvalitet dere ser i disse melodiene eller tekstene?

Eskild:

1 «Night of the Assassins» – Les Rallizes Dénudés (fra Heavier Than a Death in The Family)

100% crazy lo-fi japansk støyrock bygget på doowop-basslinjer og endeløs repetisjon. Superfett approach til hvordan lage og jamme på en låt med verdens drøyeste lydbilde (det er en live-bootleg, så sannsynligvis tatt opp på ett stereopar i salen), digger hvordan gitaren blir så høy at den komprimerer ut hele resten av bandet.

2 «Vacuum Sleeve» – Discordance Axis (fra The Inalienable Dreamless)

Kanskje verdens beste grindcore-album fra et utrolig fett grindcore-band. Utrolig bra spilt, veldig fet og punchy lyd (fra en trio!) og en låt hvor man kan oppdage nyanser for hver eneste gjennomlytting. Og sterkt å pakke inn en så komplett låt på så vidt over ett minutt. Er også veldig inspirert av «Our Last Day»-albumet hvor ni (!) av låtene bare er MIDI-demoer fra det noe basale musikkprogrammet GuitarPro som de har bouncet ut for å sette på plata, sånn holder man det 100% ekte!

3 «All I Have to Give» – Backstreet Boys (fra Backstreet’s Back)

Det stod mellom denne og M2Ms «Don’t Say You Love Me», men dette er kanskje den aller beste Backstreet Boys-låta (overraskende nok ikke skrevet av Max Martin!). Har alt som en god Daufødt-plate også helst skal ha: catchy hook, bra riff, litt harmonisk snacks og en veldig fin modulasjon! Vi har en del modulasjoner på vår plate også, og hver og én av dem er en hyllest til denne låta.

 

Eirik:

«Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa)» – MC5

Rock n roll og essensen av alt jeg driver med pakka inn i noen få minutter på et live-opptak. «Kick out the Jams»-skiva ble spilt inn i 1968, trenger jeg å si noe mer?

«This is» – Fushitsusha

Japansk støyimpro av beste sort. Da vi skulle gjøre alt av det lille som finnes av gitarsoloer var jeg veldig på ballen for å forsøke å fange noe av det Keiji Haino fanger her. Jeg vil ikke si at jeg i det hele tatt var i nærheten av den intensiteten han har, men man kan i alle fall høre hvor det kommer fra.

«Headache» – METZ

Dritbra låt fra dritbra band med dritbra produksjon. Masse spennende greier som skjer i krysningspunktet mellom punk og mer støy-inspirerte greier her – og det er en ordentlig sånn «føler meg ganske tøff når jeg går og hører på den»-låt.

 

Annika:

«Fall from Grace»- Future Islands

En låt som gir meg trangen til å spille luftsynth mens jeg vugger bortover gata. Ikke en god ting nødvendigvis, men det er jo en god følelse. Ingen bekymringer i verden, men plutselig: for et føkkings KICK det er når Sam Herring plutselig brøler vekk all lystighet som finnes.

«Sunfucker» – Swans

Hvis en låt er TEATER så er det denne. En god låt å sette på rett før man sovner. Den er rett og slett en garanti på rare drømmer.

«Krokodil»- Heave Blood and Die

Da jeg så de for første gang på Øya i 2018 var jeg på et kritisk punkt i min prosess av å lære å skrike. Jeg ble overveldet og tenkte “det er sånn man gjør det” når jeg så Karl Løftingsmo Pedersen brøle. Siden har “Krokodil” vært en tung banger å fyre av i alle mulige anledninger. Et riff som virker skapt for når det storm og man er på danskebåten.

 

Mads:

1. «Sant» – Honningbarna

Hvis du søker opp definisjonen på kaos og frustrasjon i Det Norske Akademis Ordbok, er det eneste som kommer opp et bilde av Edvard som skriker “gi mæ no som e sant”. Hvis jeg i hvilken som helst gitt situasjon føler meg shit, setter jeg “Sant” av Honningbarna på repeat, går ned til 7eleven på Carl Berner og kjøper en panini med salami. Fra første sekund Nils drar til skarpen og gulvtammen og ut de neste 90 sekundene, smeller denne låten deg i trynet i 100 kilometer i timen. Den aggressive og samtidig utrøstelige vokalen ser trommenes intensitet og høyner til 200 kilometer i timen. Drivet som opprettholdes gjennom hele denne låta er fra en annen verden, og er noe jeg selv prøver å gjenskape hver gang jeg setter meg bak trommene. 100% trøkk. 100% budskap. 300% seier.

2. «We R Who We R» – Kesha

Den første linjen i dette kommersielle mesterverket beskriver hvordan jeg følte meg gjennom hele innspillingsprosessen av 1000 Island. Videre leverer Kesha det hun kan aller best, trashy popmusikk i sin reneste sanneste form. Enkel streight rytmikk, enkel streight harmonikk og en killer topline i refrenget. Denne låta prøver ikke å være noe annet enn det den er, akkurat som dronningen Kesha selv.

3. «Mars» – John Coltrane

Jeg skjønner ikke en dritt av hva som skjer i denne låta, og det er kanskje mye av grunnen til at den appellerer til meg. Det går fort, det er mye som skjer på en gang og jeg klarer ikke holde følge i det hele tatt. Dette er et gjennomgående tema både i albumet Interstellar Space av John Coltrane, og i livet generelt. Trikset er å holde seg fast så godt en kan og se om det er fett eller ikke, både gjennom skiva og gjennom livet, tror jeg. Særlig under innspillingen av “KULTURARVEN” prøvde jeg å ha Rashied Ali´s kaotiske men utrolig smakfulle tilnærming til trommer i bakhodet. Ali viser ikke bare hvor utrolig teknisk utviklet han er i denne innspillingen, men også hvor mye kreativitet en kan trekke ut av et trommesett. Ali spiller fritt men bestemt, og opprettholder et travelt og overveldende lydbilde, noe jeg selv prøvde å trekke med meg inn i studio med Daufødt.

 

Daufødt – Valor

 

 

Daufødt – Ingenmannsland (Ferske spor uke 35/2020)

Daufødt – Et eller annet radikalt (Ferske spor uke 11/2020)

Daufødt – Låt: «Nedover» (Musikalske sidespor – uke 44/2017)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog