Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. oktober 2020

Silja Sol: Sprudlende synthpop og ettertenksomme ballader

– Bergen yrer av spennende mennesker og kultur. Jeg har absolutt mye å takke byen for. Det er et eventyr å være en del av alt som skjer her, forteller Silja Sol Dyngeland. Hun er selv også en viktig del av dette både som medlem i bandet til Aurora hvor hun korer og spiller keyboard og på egenhånd hvor hun er aktuell med albumet «På Ekte» og singelen «Løse Tråder». Albumet er utgitt på fysisk format på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øystein Haara

Silja Sol leverer fengende popmusikk med finurlige tekster som man kan danse til. Energisk og sprudlende majestetisk synthpop og mer ettertenksomme ballader. Inderlig, underlig og med en følsom nerve. Man kan ta og føle på de fine tekstene levert på Bergensdialekt. Der musikken er upbeat kan ordene mange ganger anta en mer melankolsk karakter, men også myk og sensuell der hun tar for seg forhold og sjekking av mange forskjellige typer.

30-åringen gir oss her innblikk i hvordan hun arbeider i studio, hva som har endret seg siden sist og forteller oss om musikk som har beveget henne.

Hvem er Silja Sol Dyngeland som person og musiker?

– Som person er jeg humørfylt, nysgjerrig, søkende. Jeg liker å pushe grensene mine og det kan man gjerne høre i musikken. Jeg liker å teste sjangerkrysninger, ulike musikalske uttrykk og skriver basert på humør og stemninger, fremfor å prøve å passe inn i en boks.

Hvordan fikk du tilnavnet Sol og hva tenker du rundt det?

– Mine foreldre kalte meg Sol da jeg var nyfødt, men landet på Silja da de navnga meg. Jeg likte Sol veldig godt da de fortalte meg den historien, så jeg tok navnet da jeg ble myndig. I stedet for tattis. Jeg har faktisk ingen tattiser.

Hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg vokste opp i et musikerhjem med far som pianist og mor som sanger. Det var alltid mye musikk i hjemmet, og jeg har alltid likt å synge. Musikk har alltid vært en trygg sone hvor jeg kan uttrykke meg og føle, og det er naturlig for meg å drive med musikk på en eller annen måte, det er en stor del av meg og hvem jeg er.

Når begynte du å spille og skrive egne tekster?

– Jeg spilte mye piano fra skolealder og lærte meg gitar da jeg var rundt 15 år. Så begynte jeg å skrive egne låter da jeg var 16. Jeg drodlet mye, både dikt og småting før jeg turte å ta det ut i egne låter, og har alltid vært veldig glad i språk, både bokmål og nynorsk.

Når skjønte du at det var dette som du hadde lyst til å drive med?

– Det har bare alltid vært sånn. Livet er mye bedre med musikk.

Du har, som du nevnte, vokst opp med en far som er pianist og kantor og en mor som synger. Hvilken rolle har familien spilt i din egen musikalske tilblivelse?

– Det at musikk har vært en så stor del av hverdagen helt fra starten, har nok hatt mye å si. Mine foreldre brukte mye tid sammen med oss, og det var mye rim, dikt, lek og musikk i oppveksten.

Hvordan fant du din egen sangstemme?

– Jeg er ikke sikker, men jeg elsket opera da jeg var liten. Det var så stas å få sitte oppe å se på konserter og opera på Hovedscenen med mamma og pappa da jeg var liten. Jeg sang til Mozart sin «Tryllefløyten», hørte på «Nattens dronning»-arien på repeat, og sang den visstnok ganske bra som 5-åring. Pappa kompet på piano. Jeg sang nok før jeg lærte å snakke.

Hva var det som gjorde at du ville uttrykke deg gjennom tekst og musikk?

– Jeg var veldig glad i å synge som 12-åring, da begynte jeg å ta sangtimer og bygget opp et repertoar. Jeg tror det bare ble naturlig etter hvert, å skrive egne ting. Jeg syns av og til det er vanskelig å sette ord på følelser, så da er jo musikken et ekstra nivå å formidle stemninger og humør i.

Hva er den største forskjellen på den Silja Sol som platedebuterte i 2014 med «På Hjertet», fortsatte med «Væremeh» i 2016 og «Ni Liv» i 2017 og Silja Sol i 2020 med tanke på musikalsk tilnærming?

– Man hører nok at jeg kastet meg mer ut i det på de første platene. Lekent og impulsivt og mer indie. De to siste platene er nok mer helhetlig gjennomtenkt, og beveger seg mer i pop-landskapet enn de to første platene.

Du har hva jeg har forstått, og kan lese på albumet, nesten utelukkende spilt alt av musikk selv. Hvorfor det valget og hvilke instrumenter og lydkilder har du brukt?

– De to første platene ble produsert av Kato Ådland. Jeg skrev alle sangene selv ved hjelp av eget gitarkomp, og så hjalp Kato å arrangere og produsere i studio. Der spilte jeg mange instrumenter for første gang, som bass, trommer og noen gitarsoloer. Kato spilte også en del, og Einar Olsson la det meste av trommer. Det var en veldig gøy tid da alt var nytt og spennende, og Kato har vært en enorm inspirasjon, og en solid mentor i utviklingen min.

Du har jobbet tett sammen med co-writer Fredrik Vogtsborg om låtene på «Ni Liv» og «På ekte». Hvordan har dere jobbet sammen og hva tilførte han til musikken din i denne fasen?

– Samarbeidet med Fredrik startet med at han hadde noen instrumental-skisser som han ville vise. Jeg digget de, og begynte å plukke ut et par jeg følte litt ekstra. Samarbeidet er basert på hans instrumentaler, hvor jeg har kommet med forslag til melodi og tekst. Han tilfører jo mye til sounden, det er blitt mer elektronisk, leken, indie-pop i det musikalske uttrykket. Vi ferdigstilte låtene i studio sammen med Anders Bjelland som har mikset låtene.

Hvordan kommer du frem til hvilke arrangement og tempo som kler den enkelte låten?

– Det spørs litt på hvordan jeg skriver. Begynner det med meg og gitaren, er det ofte spennende å gå sammen med en produsent og «kle på låtene» i studio. Da tester vi litt ulike ting, ser hvilken retning hver enkelt låt kan gå i, og har det mye gøy i prosessen. Når jeg skriver sammen med en produsent, er det ofte basert på en stemning i instrumentaler, så da prøver jeg å finne melodilinjer og tekster som kan samarbeide med det musikalske landskapet som allerede er der. Altså litt motsatt av når jeg skriver alene med gitaren, hvor melodi og tekst er det første utgangspunktet.

Kan du fortelle litt mer om valget av din musikalske samarbeidspartner på «På Ekte»-albumet, hva som er hans styrke og hva han har bidratt med i denne sammenhengen?

– Fredrik Vogsborg er en kreativ sjel, og det som kjennetegner mye av det vi har laget sammen, er nok lekne synther, kule beats og fine akkordrekker. Han har liksom sin egen lyd. Jeg syns det er veldig fint og inspirerende.

Hvilken påvirkning har det å være med i bandet til Aurora hatt på din egen musikk?

– Jeg finner mye inspirasjon i reisene våre. Turnering og å spille for folk over alt, gir meg mye. Så jeg har nok blitt et rikere menneske, med mange stemninger jeg vil dele. Jeg har også mer roen, både på scenen, og teknisk. Jeg har lært veldig mye

Hva er et godt refreng for deg og hva er en god melodilinje?

– Det handler nok om helheten i låten for min del. Men en god melodi er jo ofte når musikk og tekst leker fint sammen i et humør. Refreng er jeg ikke så opptatt av, noen av låtene mine er skrevet mer som viser, med mange vers. Men et godt refreng er gjerne når man føler et sug i magen og bare wow. Den diggeste følelsen.

Er du glad i å danse? Hvor viktig er det at dine låter skal passe inn på dansegulvet også?

-Jeg elsker å danse. Jeg danser alt for lite. Jeg er mer en melankoliker enn en lystig løve, men jeg har et par lure låter som funker på gulvet også vil jeg si.

Du uttrykker deg i dine tekster på dialekt/norsk. Hvorfor har du valgt det?

– Jeg begynte så vidt å skrive på engelsk helt i starten. Det var noe med distansen som var trygt, men jeg innså jo at jeg hadde mer å melde ved å bruke mitt daglige språk, så slapp jeg også å søke opp alle ord, og lure på hvem jeg var på engelsk. Det er takket være Kato Ådland, som fanget opp at jeg hadde noen skisser på norsk da vi spilte inn et par engelske låter, at jeg gikk for norsk.

Albumet har fått tittelen «På ekte». Hvorfor det valget og hva du vil si med det?

– Jeg ville litt mer inn i meg selv på denne platen. Jeg deler mye fra innsiden, så jeg følte «På ekte» ble en fin oppsummering av det hele.

Øystein Grutle Haara har tatt nærbildene som preger plateomslaget, et frontbilde med en slags lys eller malingsmarkering av magnetfelter og et røntgenbilde portrett på baksiden. Hva du ønsker å uttrykke med denne aura- eller karmavisjonen?

– Bildene til plateomslaget er dekket av MR av hodet mitt. Jeg syns det var en kul effekt når jeg likevel deler så mye annet fra innsiden. Stine Malene Foss Berg har stått for artwork av Øystein sine bilder.

«På ekte» har blitt produsert av tidligere nevnte Fredrik Vogsborg (Casiokids, The Megaphonic Thrift, Young Dreams). Når begynte dere å samarbeide?

– Fredrik begynte i bandet mitt i 2015, og er en enormt musikalsk type. Samarbeidet startet med «Ni Liv» og det var en lek å jobbe med instrumentalene hans. En veldig inspirerende måte å jobbe på for meg, etter å ha skrevet mye alene med gitaren tidligere. Det var veldig naturlig å fortsette samarbeidet med en en oppfølger, og siden han også spiller i bandet til Aurora, kunne jeg ta med meg instrumentaler på reise og skrive litt innimellom når det var tid. På fly og i turnébussen og sånt. Så det passet veldig fint.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal reflektere litt rundt og si hvordan de preger «På Ekte» og Silja Sol som artist.

Synthpop

Hører mye på det, og det er også veldig til stede i den siste musikken min.

Popmusikk

Deilig, har hørt mye på pop for å finne inspirasjon i låtstrukturer og innhold.

Ordlek

Viktig, noe jeg bruker mye når jeg drodler og som også ofte blir med videre i tekstene mine.

Mykhet

Mmmmmm, det trenger alle!

Intuisjon

Hyppig brukt i livet generelt.

Annie

Stemningsfullt, inspirerende.

Melankoli

Veldig til stede i meg og i musikken min.

Ballader

Veldig typisk Silja med en liten ballade i ny og ne.

Diksjon

Hva kan man si, bergensk er ikke bare, bare å synge på. Diksjon er viktig og er veldig til stede i tekstene mine.

Fremføring

Elsker å spille konserter. På «Ni liv» og «På ekte» har jeg lagt vekk gitaren litt for å fokusere på formidling og vokal i det mer elektroniske lydbildet.

Du har fått støttet fra Bergen kommune og Kulturrådet. Hvor viktig har slike instanser blitt for norske musikere i dag for å kunne slippe album?

– For en liten indieartist har det ofte alt å si for om prosjekter kan gjennomføres. Jeg er evig takknemlig for at Norge har så gode støtteordninger for å ivareta mangfold. Kunst og kultur er ekstremt viktig for samhold og identitetsfølelse.

Det første albumet «På Hjertet» ble nominert til en Spellemannpris. Hva betød det for dine muligheter til å nå ut med musikken din?

– Det var helt utrolig stas og veldig uventet. Det var jo en bekreftelse på en måte, ga meg troen på at dette var noe jeg kunne fortsette med. At det var plass til musikken min i verden.

Albumet er spilt inn i Studio Broen. Fortell om rommet og hvordan det har formet lydbildet på platen.

– Det er et veldig behagelig studio, og jeg kunne slappe av og ferdigstille låtene der i en avslappet atmosfære.

Jørgen Træen har mastret albumet. Hvorfor valget du han og hvor viktig anser du denne delen av arbeidet med en plate for å være? Hva har han tilført til innspillingene?

– Han leverer hver gang, så det var ikke et vanskelig valg. Han hadde gjort en del av platene mine, og får frem balansen fint i musikken min. Mastring er jo siste ledd i ferdigstillingen, så det er viktig at det blir bra.

Du har valgt å gi ut på Apollon Records denne gangen etter å ha gitt ut de tre første på Eget Selskap. Hvorfor valgte du det og hva er ditt forhold til Apollon?

– Nå som jeg har eget label, SOL, og Apollon ville trykke fysisk, så var det et veldig naturlig valg. Jeg elsker platebaren, den tilfører så mye til byen. Jeg liker det de står for.

Du slapp låten «Løse tråder» 28. september hvor du har samarbeidet med Erlend Mokkelbost og Ivan Blomqvist. Hvordan var det samarbeidet?

– Dette er starten på min 5. plate. Jeg og Erlend møttes i starten av 2018 og begynte et samarbeid. Jeg har turnert mye siden da, så vi har skrevet sporadisk sammen i ledige lommer. Ivan er av og til med å legger litt keys, hjelper oss å arrangere litt. Jeg hadde ikke tenkt å slippe mer nytt i år, men denne låten er den første vi skrev sammen, og den betyr noe ekstra for meg.

Låten har også en veldig personlig tekst og ble sluppet på det som skulle vært din mors 55-årsdag. Fortell om tekstens bakgrunn og hva du ønsker å si gjennom den.

– Jeg har dedikert «Løse tråder» til min mor Barbro, som gikk bort i mai i år. Den ble sluppet på det som skulle vært 55-års dagen hennes, ganske enkelt fordi hun fikk høre den før hun ble syk og likte den så godt. Da føltes det viktig og riktig for meg å gi den ut på dagen hennes. Låten er selvreflekterende og hun kjente meg så godt, så det er så fint at den traff henne.

Hvordan har du blitt rammet av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

– Alt har jo blitt avlyst. Jeg skulle turnert med den nye platen, og hadde en del Silja-jobber i år. Det er jo veldig synd at alt stopper opp og blir så usikkert. Jeg har hatt det veldig tungt også med sorgen. Jeg fokuserer på å skrive på den 5.platen og har heldigvis et par små-konserter innimellom. Men det er ubehagelig med så mye usikkerhet. Bransjen min er i utgangspunktet veldig «berg og dalbanete», så jeg er jo heldigvis ganske tilpasningsdyktig og løsningsorientert.

Du har gjort flere strømmekonserter i denne spesielle tiden. Hvordan har du opplevd den biten?

– Det har vært fint å kunne gjøre noe, selv om man ikke kan samle folk i et rom. Men det kan ikke sammenlignes med «ekte» konserter. Jeg gleder meg veldig til å spille skikkelige konserter med folk i rommet igjen.

Hvor viktig er det med å opptre for et publikum for deg og hvordan har du opplevd savnet av det?

– Det å ha publikum med i rommet er veldig viktig. Man samarbeider på en fin måte, og får utrolig mye bra energi av å spille for folk, publikum gir mye. Fjoråret var hektisk, jeg har telt over 200 reisedager, så da det roet ned var det egentlig litt ok. Jeg trengte å puste litt. Men nå begynner jeg å bli rastløs. Jeg håper ting blir normalt igjen snart.

Hvilken betydning har musikkmiljøet i Bergen hatt for deg og hvilke nye bergensartister bør vi sjekke ut?

– Bergen yrer av spennende mennesker og kultur. Jeg har absolutt mye å takke byen for. Det er et eventyr å være en del av alt som skjer her. Jeg er ikke helt oppdatert på alt det nyeste som beveger seg her nå, siden det har vært så stille under covid-nedstengningen.

Kan du til slutt velge fem låter som har vært til inspirasjon for deg som tekstforfatter og fem sanger som har gitt deg musikalsk input i forhold til egen musikk og si litt om kvalitetene som du ser i disse.

Case of You – Joni Mitchell

Første låt jeg lærte meg skikkelig på gitar. Joni Mitchell er en ren inspirasjon i låtskriving og akkorder, tunings og formidling. Det er så mye fint og ekte her.

The Moon Is a Harsh Mistress – Radka Toneff

Formidlignsevnen her er unik. Det er så utrolig fin nerve og tilstedeværelse i samspillet mellom Toneff og Dobrogosz. Mesterverk. Ren inspirasjon.

My body Is a Cage – Arcade Fire

En låt med en mektig oppbygging, utrolig fin melodilinje og tekst. Veldig melankolsk, perfekt for meg. Slår meg i magen hver gang.

Bris – Kaizers Orchestra

Kaizers var veldig viktig for meg. Det er så mange rare historier her, og så liker jeg så godt de norske tekstene. Det var inspirasjon for meg, og hjalp meg å tørre å finne min stemme på norsk.

En natt forbi – Jan Eggum

Også en artist jeg har hørt mye på. Nydelige tekster!

Det Hev Ei Rose Sprungen – Iver Kleive

Bare ren inspirasjon og meditasjon. Hele «Hyrdenes Tilbedelse» gir en nydelig ro. Jeg liker å høre på den i juletiden.

Norway – Beach House

Har vært med meg lenge, er så fin stemning.

Why would I Let You Go – Sondre Lerche

Kanskje en av de fineste Sondre har gjort. Helt vilt fin låt.

Where Do My Bluebird Fly – The Tallest Man On Earth

Melankolsk og fin låt, elsker melodilinjen og den klimprete gitaren. Hører mye på Tallest Man, Sufjan Stevens, Elliott Smith og Nick Drake. De har alle inspirert meg stort.

The Mess We’re In – PJ Harvey, Thom Yorke

Denne er sykt fin og kanskje litt rar. Den er også melankolsk (bombe), den har noe ubeskrivelig mykt ved seg. Blir lei meg hver gang den er ferdig. Har hørt mye på begge artistene opp igjennom, særlig også Radiohead må jeg nevne.