Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. november 2020

Huntsville: Klanglige landskap i bevegelse mot Chicago

– Vi prøver å viske ut rollene som tradisjonelt rår i en gitar triosetting. Jeg er f.eks. perkusjonist, men jeg vil være fri til å ikke påta meg den rollen. Jeg kan spille rytmisk, men det kan hende at materialet som legges til grunn og måten jeg fremfører det på kan oppleves mer som en fargelegging og som et melodisk element enn et rytmisk element. Vi arbeider også med lange forløp. Tålmodighet og sakte utvikling er viktige grunnpilarer, foreleser trommis og perkusjonist Ingar Zach i trioen Huntsville, som er aktuelle med «Bow Shoulder» på Hubro. Et album improvisert frem sammen med Wilco-duoen Nels Cline og Glenn Kotche, Darin Gray og Cibo Mattos Yuka Honda for ti år siden.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Andreas Ulvo

Uopphørlig maler gjengen frem en slags ambient drift med lekenhet. Det er tilsynelatende enkelt eller minimalistisk, som et lokomotiv som spinner avgårde med nådeløs presisjon. Lytter du mer nøye etter oppdager du alle de små nyansene og de kaotiske utbruddene underveis som gir karakter og temperament. Fokusert og tålmodig pensler de frem vakre behagelig lydlandskap med mange lag, ømt og organisk, men med plass for støy og all verdens ulike klanger. Ingar Zach som trakterer trommer, perkusjon, tabla maskin og droner gir oss noen nøkler til å tre inn i deres spontant, improviserte musikkverk.

Når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde at du utviklet et så lidenskapelig forhold til den?

Det er uten tvil mine foreldre som har ansvaret for min interesse for musikk. Ingen av dem er eller var musikere, men de har en genuin interesse for musikk. Min far spilte plater kontinuerlig under min oppvekst. Han installerte tidlig høytalere på badet, kjøkkenet og i stua slik at man kunne høre på musikk ustanselig i alle deler av huset. Det gikk mest i jazz og klassisk, men etter hvert fikk han konkurranse da jeg kom på banen med min musikk.

Hva var den første platen du kjøpte?

Husker ikke, men sannsynligvis enten «Selling England by the pound» eller «The Lamb Lies Down On Broadway» med Genesis, Peter Gabriel og Phil Collins sammen.

Når skjønte du at det var musikk som du ville drive med?

Da jeg var 6 år hadde jeg allerede bestemt meg at jeg ville bli musiker og spille trommer. Min mor kommer stadig vekk med en tegning fra 1. klasse hvor jeg hadde tegnet og skrevet at jeg ville reise verden rundt og spille musikk og bli kjent med folk fra mange land. Det stemmer jo ganske bra med det som faktisk har skjedd opp gjennom årene.

Huntsville er navnet på mange ulike byer i statene. Hvordan ble det egentlig til at dere tok dette navnet og hva ville dere uttrykke med det?

Det jeg regner som det første kapittelet i Huntsvilles historie er konserten vår med den tyske gitaristen Steffen Basho-Junghans på Blå tidlig på 2000-tallet. Siden vi allerede var inne på noe som kunne minne om en slags avantgarde, country-inspirert estetikk, var det først i møte med Junghans at vi satte navn på det vi gjorde. Blå ville ha et navn på konserten og vi kom opp med The Eternal Country Hunt. Selve jakten på en slags musikk som kunne sees på som vår egen ble utslaget tror jeg. Siden The Eternal Country Hunt ble litt for langt, og vi ikke ville ha ordet Country i bandnavnet, kom vi opp med Huntsville. Det hørtes ut som et sted vi kunne identifisere oss med. Lite visste vi da at det var en by i Texas der de henretter flest dødsdømte fanger i USA.

Du har vært involvert i musikalske prosjekter som Agustí Fernández Celebration Ensemble, Batagraf, Chateau Neuf Spelemannslag, Dans Les Arbres, Emo Albino, HISS, Huntsville, Karl Seglems Folk Jazz Ensemble, Labfield, LOOPer, Magnetic North Orchestra, Mural, Muta, No Spaghetti Edition, O₃, Tri-Dim, Trondheim Jazz Orchestra (Trondheim Jazzorkester).

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming mellom Huntsville og de mange andre musikalske prosjektene? Og hva har du tatt med deg fra de andre konstellasjonene til Huntsville?

Det er masse fin kjemi i alle de konstellasjonene du nevner, men for å si noe om Huntsville bunner det i et trio-samarbeid som startet allerede i 1998. I begynnelsen var vi impro-entusiaster alle tre, og spilte egentlig ganske mye sammen på kammerset. Det var jo ikke mange som holdt på med den slags den gangen. Etter hvert dannet trioen grunnlaget for mange samarbeidsprosjekt under bandnavnet No Spagehtti Edition. Men det var ikke før vi oppdaget linken mellom en tabla-maskin ressonerende med en skarptromme i kombinasjon med lyden av en banjo at lyset ble tent. Da Ivar og jeg oppdaget denne kombinasjonen var det bare å ringe Tonny og prøve det ut. Slik ble Huntsville født. Bandkjemien kan kanskje forklares som en lyttende, anti-verbal kjemi. Det snakkes ikke mye om musikken annet enn at vi deler våre erfaringer og synspunkter rett etter konsert.

Hva er den største forskjellen med Huntsville i dag i forhold til da dere slapp debutplaten «For The Middleclass» i 2006?

Alle tre har andre prosjekter og vi lever ganske forskjellige liv i ulike deler av verden. Vi har kun vært samlet når det har vært konserter. Musikken har utviklet seg sakte, slik den gjør «live», men jeg vil si at de grunnleggende parametrene som vi startet med i 2006 fortsatt er der, selv om materialet og soundet er i stadig forandring. Jeg vil tro at vi er ved et vendepunkt i 2021, da det vil bli lettere å møtes siden jeg flytter til Norge i januar etter mer enn 15 år med base i Madrid.

Kan du fortelle om de andres musikalske styrker og roller i Huntsville?

Vi prøver å viske ut rollene som tradisjonelt rår i en gitar triosetting. Jeg er f.eks. perkusjonist, men jeg vil være fri til å ikke påta meg den rollen. Jeg kan spille rytmisk, men det kan hende at materialet som legges til grunn og måten jeg fremfører det på kan oppleves mer som en fargelegging og som et melodisk element enn et rytmisk element. Vi arbeider også med lange forløp. Tålmodighet og sakte utvikling er viktige grunnpilarer. Vi har brukt å si at vi har gått fra å ha periode følelse til å ha epoke følelse :-). Så sakte kan det gå. Her er noen stikkord som beskriver kvalitetene jeg mener er sentrale hos Ivar og Tonny.

Ingar Zach, trommer, perkusjon, tabla maskin, drone kommandør

Ivar: Infernalsk bra skyv i frasparkene. Fantastisk bra driv. Veldig smakfull og rikholdig klangpalett, lure blandinger av elektroniske og akustiske instrumenter.

Ivar Grydeland,elektrisk og akustisk gitar, pedal steel, banjo, elektronikk

Ingar: God smak i fargelegging og skjulte melodiføringer. En ustanselig søken etter nye klangvarianter og å blande seg inn i den til tider, massive helheten i uttrykket.

Tonny Kluften, elektrisk bass

Ingar: Vi prøver å viske ut rollene som tradisjonelt rår i en gitar triosettinMannen med stoisk ro og en stahet i materialet. En utrolig musikalsk person som aldri slutter å overraske.

Fortell om gjestene som dere har med på albumet. Hvordan kom der i kontakt, hva det er som kjennetegner deres musikktilnærming og hva har de brakt til innspillingen?

Yuka Honda (Cibo Matto), keyboard
Nels Cline, gitar
Glenn Kotche, perkusjon
Darin Gray (On Fillmore), bass

Jeg ble oppmerksom på Wilco etter tips fra Ivar. Nesten samtidig ble Huntsville invitert til en festival i Victoriaville i Canada. Dette var vel den første konserten vi gjorde som Huntsville utenfor Norge. På samme festival var Nels Cline med en trio. Han var svært begeistret for musikken vår og kjøpte med seg en haug med CD’r. Vi reiste sammen med trioen hans til en annen festival i Canada og delte konsert der. I løpet av reisen ble vi godt kjent og snakket om å få til et samarbeid en gang i framtiden. Det ble en realitet da Wilco besøkte Kongsberg Jazzfestival i 2007. Både Nels Cline og trommis Glenn Kotche ble med som gjester på Huntsvilles Kongsberg konsert, som også så dagens lys på vårt andre album; «Eco, Arches & Eras».
Så «Bow Shoulder» er faktisk en forlengelse av vårt samarbeid med Cline og Kotche. Det var de som foreslo en utvidelse med Darin Gray og Yuka Honda.

Hvilket forhold har du selv til deres andre band Wilco,On Fillmore, Cibo Matto og deres soloprosjekter?

Med årene har jeg blitt veldig glad i Wilcos musikk. Det kan vel oppsummeres med at det har blitt et soundtrack til livet . Wilco følger med meg over alt. Jeg prøver å få med meg konsertene når de kommer til et sted der jeg befinner meg. Jeg har ikke noe forhold til de andre bandene. Som slagverker har jeg lyttet til Glenn Kotches soloalbum og setter veldig pris på disse.

Sju personer er mange, nesten uansett når man snakker om musikalsk samspill og samarbeid, men ihvertfall når det handler om en form for improvisasjon. Hvordan fikk dere det til å fungere så bra?

Spørsmålet er om det fungerte så bra som det høres ut som. Det er 10 år siden vi spilte inn denne musikken i Wilcos studio i Chicago. Jeg husker det som veldig kaotisk, og det er vanskelig å høre alt som skjedde. Jeg husker også at sønnen til Darin satt i sofaen å så på fotball-VM mens opptaket gikk. Som fotball-interessert fikk jeg også med meg litt. Mener å huske det var Spania som spilte. Ivar har gjort en kjempeopprydning og har redigert og mixet materialet. Uten hans innsats tror jeg aldri dette ville kommet ut. Det første utkastet (dvs. råmiks) som ble presentert, var det ingen som ble kloke av. Men med en fast hånd og en tro på materialet som var spilt inn gikk Ivar til verks og resultatet er nå endelig ute.

Hadde dere noen cues eller ledetråder i forveien for hva dere ville spille inn denne dagen?

Nei, dette var improvisert fra første stund.

Man føler, som det sies i tekstheftet, at gjestene underkaster seg Huntsvilles uttrykk uten å ta bort sine egne musikalske signaturer. «Bow Shoulder» føles som en Huntsville- plate. Hva var det som gjorde at det klaffet så bra mellom dere som musikere?

Hehe, ja. Jeg tror både Glenn og Nels var interessert i å ta utgangspunkt i Huntsvilles estetikk og lydverden. Da var det ikke vanskelig å improvisere sammen. Det har alltid vært plass til andre stemmer i musikken vår, og med kvalitetene til Nels,Glenn, Darin og Yuka synes jeg at de fant løsninger og plass til å sette sitt preg på videreutviklingen av «Huntsville»-musikken.

Hvordan vil dere selv oppsummere essensen i Huntsvilles musikk? Hva er Huntsville?

Tid og tålmodighet.

Huntsville og On Fillmore hadde en felles konsert dagen i forveien på spillestedet Millenium Park i Chicago hvor også Kotche og Cline ble med underveis i settet til Huntsville. Hvor viktig var dette som en form for forberedelse til det som skulle skje dagen etterpå?

Jeg vil ikke si at det var veldig viktig. I studioet ble også Darin og Yuka med, og studioinnspillingen var noe helt annet enn konserten dagen før. Konserter er som regel en ganske annerledes situasjon enn en innspillingssituasjon.

Dette var heller ikke første gangen dere spilte sammen. Da Wilco og Huntsville begge opptrådte på Kongsberg Jazzfestival ble også Kotche og Cline med Huntsville på scenen. Opptak ble gjort, som resulterte i sporet «Eras», som man kan finne på plata «Eco, Arches & Eras» (2006) på Rune Grammofon.

Hva er likhetene og forskjellene mellom de to musikalske samarbeidene dere har hatt sammen? Hva var annerledes denne gangen i Chicago?

Samarbeidene er beslektede. Utviklingen i Huntsvilles musikk går langsomt. Det kan også sies om samarbeidet med Nels og Glenn. Selve spillesituasjonen har ikke forandret seg så mye opp gjennom årene, men det musikalske resultatet, som er dokumentert i form av albumet «Bow Shoulder», er annerledes, ettersom det er gjort en betydelig post-produksjon jobb som har løftet frem andre lydlige fokus enn en normal Huntsville konsert.

Platen ble innspilt på Wilco Loft, i Chicago 29. juni, 2010. Fortell om det stedet og hvordan rommet har satt sitt preg på lydbildet på plata.

Vi var alle plassert hulter til bulter i et stort lokale. Det er ikke et vanlig studio, men et industrilokale som bærer preg av at det spilles, soves, lages mat i alle kriker og kroker i dette store lokalet. Vi ble skilt fra hverandre med mobile vegger for å minske overhøring mellom instrumentene. I og med at alle står i samme rom, kan man forvente mye overhøring, noe som setter sitt preg på soundet og mulighetene/begrensningene for redigering av materialet.

Det er mer enn ti år siden disse opptakene ble gjort. Hvorfor har det tatt så lang tid før dere bestemte dere for å gi ut dette materialet?Hvorfor kommer de først på plate nå?

Vi har gått mange runder med miksing. Det har vært en tidkrevende prosess, som først og fremst Ivar har stått i. Det var også snakk om å gi ut albumet på andre labler, helt til vi bestemte oss for å skjære igjennom å gi det ut på Hubro.

Albumet har fått tittelen «Bow Shoulder». Hva vil dere kommunisere med tittelen?

Vi vil ikke kommunisere noe spesielt. Det var en tittel som hørtes bra ut. Det ligger ikke noe skjult budskap bak denne tittelen.

Et grått, disig bilde av et par vindmøller på den amerikanske prærien eller noe preger coveret til platen. Fortell mer om dette bildet og valget om å bruke det til omslaget og hva dere ville uttrykke med det.

Dette bildet var det nærmeste vi kom et kompromiss med Hubros designer. Bildet vi ville ha falt ikke i smak hos designer, så vi måtte gå litt frem og tilbake. Det er uansett mange referanser til amerikansk folkemusikk i vår musikk. Både skjulte og mere iørefallende referanser. Derfor er et landskap med prærie ikke så langt unna hva vi hadde sett for oss som et akkompagnement til musikken på platen.

Det er utelukkende en digital og en CD-utgivelse. Hva er deres forhold til ulike musikkformater som LP, CD, kassett, mp3 og strømming?

Vinyl hadde vært ideelt, men formatet passet ikke denne gangen pga. lengden på sporene. Jeg er tilhenger av å ha mange formater, og å velge et format som passer til hver enkelt utgivelse. Det er også fint å vite at musikken lever videre selv om de fysiske formatene blir utsolgt.

Platen er produsert av Ivar Grydeland. Hvorfor det valget og hva er fordelen ved å selv gjøre denne oppgaven?

Som så mange ganger før, viste det seg at det er best å gjøre alt selv for at ting skal komme ut, og for at det skal bli bra nok. Denne gangen var det eneste mulighet å la Ivar få frie tøyler til å ta valg og å stake ut kursen.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at du skal filosofere rundt ditt forhold til og si litt om hvordan dette preger Huntsville.

Teksturelt samspill

Lete etter materiale som fellesnevner for improvisasjon.

Mørke melodilinjer

Heia Tonny.

Ambient drift

Et av Huntsvilles sterke sider. Klanglige landskaper som varer, men samtidig i stadig bevegelse.

Loop

Vi bruker ikke det.

Improvisasjon

Ja, et viktig redskap i den skapende prosessen.

Repetisjon

Repetisjon, ja, men med en tvist.

Låtlengde

Langt….

Eksperimentering

På kammerset.

Jazz

Nei.

Fingerplukking

Vi holder på med det ja.

Bruk av redskap som bue, metall og liknende på bass- og gitarstrenger

Vi søker alltid etter spesifikke lyder som virkemidler mot et musikalsk resultat. Alle redskaper er tillat for å oppnå disse resultatene.

The Necks

Bra band. Helt klart en inspirasjon.

Enkelhet

Ikke nødvendigvis et mål i seg selv.

Instrumental musikk

Mer abstrakt, færre referanser.

Rare lyder

Finnes ikke.

Kan dere fortelle om forholdet til de to plateselskapene Rune Grammofon og Hubro som dere har jobbet sammen med og deres rolle i musikk-Norge.

Både Rune Grammofon og Hubro gjør en viktig jobb i promotering av norsk musikk, spesielt musikk som faller utenfor sjangere og som ikke nødvendigvis har en kommersiell appell. Veldig viktige begge to.

Kommer vi til å få oppleve disse komposisjonene live?

Nei, dette er improvisasjon. Og i disse dager er det i tillegg vanskelig å samle alle musikerne.

Hva skjer med Huntsville fremover og hvilke andre spennende prosjekter jobber dere med om dagen?

Vi holder på med et nytt album. Det tar tid. Og det har vi også mer av nå om dagen. Du skal ikke se bort ifra at vi står ved et vendepunkt. Jeg har følelsen av at vi alle tre er i en prosess som kan lede fram imot en annerledes musikk.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Det sier seg selv at nedstengningen har gjort at vi ikke spiller konserter lenger. Livsgrunnlaget for vår virksomhet er satt på vent. Veldig frustrerende, men også en mulighet for refleksjon og nye ideer.

Kan du til slutt velge 12 låter, fire hver som på en eller annen måte har påvirket Huntsvilles musikalske?

Jeg velger å nevne fire musikere/komponister som for meg har hatt stor betydning for hvordan og hva jeg bidrar med, ikke bare i Huntsville, men også i andre sammenhenger.

– Morton Feldman
– Nusfrat Fateh Ali Kahn
– Gillian Welch
– Salvatore Sciarrino

Huntsville – Bow Shoulder

<a href="https://huntsvillehubro.bandcamp.com/album/bow-shoulder">Bow Shoulder by Huntsville + Yuka Honda, Nels Cline, Darin Gray, Glenn Kotche</a>