Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. november 2020

Johnny Red and the Prayerhouse People: Opprørende sørstatsmystikk direkte fra bedehusene på Jæren

– Jeg er fascinert av de store temaene kjærlighet, død og tro som ofte med emosjonell distanse blir formidlet i såkalt sørstatmusikk. Jim Whites «Searching for the Wrong-Eyed Jesus» er en triumfferd av en reise i sørstatsmytologi og anbefales på det sterkeste, forklarer vokalist og gitarist John Gravdal. Han skriver nesten alle låtene til albumaktuelle Johnny Red and the Prayerhouse People som slapp dobbeltalbumet «To Moritz»på egen etikett fredag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kristian Konstali

Den doble platen avslører en selvbevisst rotmusikk med beina trygt plantet både i den norske bygderocken, heartland rock og i amerikansk folk. Med øre for gode melodier og både interessante og opprivende historier fra verdenshistorien og fantasiens verden. Lyrisk hensettes vi til et landskap fra landsbygda i sørlige deler av USA som man forestiller seg i like stor grad er basert på gammeltestamentlig bibelhistorie som mystikken rundt westernfilmer, sørstatsforfattere som William Faulkner og Flannery O’Connor eller Jim Whites dokumentarfilm fra sin reise gjennom sørlige USA med gjestespill fra blant andre Dave Eugene Edwards, The Handsome Family, Johnny Dowd og Cat Power. Men som også har tatt inn over seg de inderlige fortellingene til Bruce Springsteen, Bob Seeger og John Cougar Mellencamp med flere. Ofte handler det om de store spørsmålene; tro, liv og død. Denne gangen får vi flere nærstudier av menneskelig grusomhet i form av den tragiske skjebnen til den unge svarte gutten Emmet Til l- som ble lynsjet i Money, Mississippi etter å ha blitt beskyldt for å ha fornærmet en hvit kvinne i hennes families varehandel – og den deporterte jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz fra Haugesund.

Her kan du lese hva som er drivkraften til kvintetten, om fristelsene i de norske bedehusene, tilfeldighetenes kraft og dyp kjærlighet til amerikansk tradisjonsmusikk.

Hvem er Johnny Red and the Prayerhouse People?

Vi er en halvrusten gjeng på fem som hovedsakelig kommer fra Jæren og med røtter i bedehustradisjonen. Bandet ble stiftet sent i 2013 og har rullet og gått med dagens besetning siden 2014. Vi spiller musikk inspirert av ulike sjangrer, men americana-sjangeren er vel den som er lettest gjenkjennelig.

Hvor kom tilnavnet eller kallenavnet Johnny Red fra og hva med bandnavnet?

Bandnavn er jo kleine greier når du må stå for det selv! Det hadde seg slik at jeg hadde et lite soloprosjekt gående noen år i forveien av dette bandet. Der red jeg under navnet «John White» (husker ikke helt hvordan dette oppsto, men mulig det kan ha hatt noe med Jim White og hans fantastiske «Searching for the Wrong-Eyed Jesus» å gjøre). Når vi skulle finne navn til dette prosjektet, mente noen «White» kunne gi mindre pene assosiasjoner, så da ble det annen farge. (Den eneste koplingen jeg kan komme på til rød, er mitt særdeles pistrete røde skjegg.)
Når det gjelder selve bandnavnet, The Prayerhouse People, gav det seg selv på mange måter. Alle var vi vokst opp i ulike bedehusmiljøer. Tre av oss på Vigrestad misjonshus. Det var her vi fikk utfolde oss i mer eller mindre vellykket samspill, fikk innrede vårt eget rocke- og øvingslokale og fikk generelt input av både musikk, sang og forkynnelse.

Hvilket forhold har dere selv til bedehus?

Jeg får svare for meg selv her: Kortsvaret er, godt. Nå går jeg ikke i noe bedehus selv lenger, men har utrolig mange fine minner fra oppveksten/tiden der. Jeg kunne nevnt mange ting, men tanken på ei grov sirupsskive med egg og en sildebit etter en basar eller et møte, gir meg vann i munnen. I tillegg lærte jeg mye om mitt største forbilde, Jesus, der.

John, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Igjen er det sikkert mye det hadde gått an å sagt her, men jeg husker spesielt godt da min musikklærer på ungdomsskolen spilte The Animals sin «House of the Rising Sun». Den traff meg som et herlig slag i magen.

Når begynte du selv å spille og komponere sanger?

Jeg plukket vel opp gitaren i femte eller sjette klasse. Den første sangen skrev jeg i 13-årsalderen.

Hvorfor gitar og sang?

Kanskje litt tilfeldig. Mamma hadde stående en tungspilt (les høy aksjon) nylonstrenger og Lillebjørn Nilsens gitarbok. Begge stod liksom og ventet på meg. Etter hvert ble gitaren min beste «venn og trøster». Jeg kunne ta ut det meste på den, og etter hvert fant jeg ut at det lå noe skapende der i møtet mellom oss.

Har du hatt noen forbilder, lærere eller mentorer underveis som har vært viktige for din musikalske dannelse. I så fall hvem og hva har du fått av de?

Jeg kunne nevnt mange, men musikklæreren jeg nevnte tidligere, Øyvind Gjerde, var definitivt viktig. Han åpnet ørene mine for så mye forskjellig musikk, ikke minst Bob Dylan, som er en av mine store musikalske/poetiske forbilder.

Har du noen favorittgitar. I så fall hvilken og hvorfor. Hvor viktig er det med riktig gitar, forsterker, eventuelle pedaler og mikrofoner for å få til å skape lydbildet som du/dere ønsker?

Nei, jeg har ikke det. Nå for tiden spiller jeg helst på en Eric Johnson Thinline Stratocaster. Den er meget digg. Det viktigste er at den resonnerer på rette måten, at jeg kjenner det i kroppen og ikke bare hører den. Så synes jeg det er spennende med forskjellige gitarer. Det er akkurat som om det ligger en viss type og et visst antall sanger i møtet mellom en gitar og meg selv. Når det gjelder forsterker, spiller jeg på en noe modifisert Princeton Reverb, som funker godt for meg.

Hva var det med den amerikanske tradisjonsmusikken som fenget spesielt?

Kombinasjonen av musikken og fortellingene. Råskapen.

Hva er den største forskjellen mellom bandet som debuterte i 2016 med «Nothing More Than Clay» og dagens utgave?

Vi er forhåpentligvis blitt et bedre og mer samspilt band. I tillegg har vi nok dratt litt mer i hardere retning musikalsk sett.

Hva er de viktigste forskjellene mellom låtene du har anvendt til Johnny Red (som slapp soloalbumet soloplaten «Of Love and Death» i 2018) og de som har fått the Prayerhouse People med på laget?

Låtene på «Of Love and Death» mangler «The Prayerhouse People» sitt avtrykk. Det er et totalt sett enklere lydbilde på den skiva.

Nesten alle låtene til Johnny Red an the Prayerhouse People er også skrevet og komponert av John Gravdal. Hvordan bidrar resten av bandet til å realisere dine visjoner? Og hva skiller de få låtene som også har andre bidragsytere, som «Your Highness», en samkomposisjon mellom Gravdal og Kåre B, fra de «rene Gravdal-låtene.

Bandet spiller en helt essensiell rolle i utformingen/arrangeringen av låtene. Samtlige bidrar konstruktivt inn i denne prosessen, og for min del er dette noe av det mest spennende i den skapende prosessen. Jeg er utrolig takknemlig for å få spille med slik en gjeng!
Når det gjelder hva som er forskjellen på egen- og samkomponerte låter, synes jeg det er vanskelig å sette ord på noe konkret.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller i Johnny Red and the Prayerhouse People

John Gravdal, hoved vokal, akustisk og elektrisk gitar

Solid låtskriver, som formidler sitt tekstunivers med en rasp i stemmen slik at lytteren forstår at dette er hel ved. I tillegg er han en bedre gitarist enn han selv bedyrer.

Kårstein Bø piano, hammond orgel, trekkspill, synth og backing vokal

En eminent tangentist. Trakterer det meste og utgjør en viktig del av det visuelle under konserter der han sitter bak sin «hammond-festning».

Rune Særheim, trommer, klarinett, backing vokal

Multinstrumentalist. Har alltid tusen ideer. Jovial og blid, og alle sier de elsker å se på ham under konserter.

Johannes Bjelland, bass og backing vokal

Stødig bassist. Holder det enkelt, men tøft. Jordnær.

Tore Brattgjerd, elektrisk gitar, mandolin og backing vokal

En sjeldent dyktig gitarist. Evner alltid å skru nydelig lyd, finne nydelige musikalske linjer og har enorm evne til variasjon.

Fortell om valget av gjester og hva de har bidratt med.

Olav Larsen

Det var jo en glede å få med oss Olav Larsen på vokal på sangen som kanskje skiller seg mest ut på denne plata. Skivene til Olav snakker for seg selv, men han er, etter mitt skjønn, en fantastisk låtskriver og sanger. Og så er han jo hyggelig som dagen er lang!

Anne Marie Mellemstrand

Silje Hagen Thorsen

Både Anne Marie og Silje korer nydelig på tre av sangene på «To Moritz». Begge har vært med oss tidligere på konsert, og Anne Marie var også med og koret på soloplata «Of Love and Death».

Albumet har fått navnet «To Moritz» og er en slags hyllest til Moritz Rabinowitz – et navn som ihvertfall er veldig god kjent for oss haugesundere. Hva er bakgrunnen eller historien bak valget av albumtittelen og hva dere ville kommunisere med den?

Jeg arvet en hatt av min morfar da han døde i 2005. Den har jeg alltid brukt under konserter med Johnny Red and the Prayerhouse People. For noen år siden oppdaget jeg at det stod stemplet «M. Rabinowitz AS, Haugesund» i hatten. Min morfar hadde kjøpt hatten i sin tid i Rabinowitz sin herremerkantilforretning i Haugesund. Jeg leste Arne Vestbø sin biografi om den jødiske entreprenøren, samfunnsbyggeren og kosmopolitten fra Haugesund, fast bestemt på at neste album skulle hete «To Moritz». Nå er det ikke flere enn to spor fra albumet som direkte omhandler Rabinowitz, men ønsket var likevel å løfte frem mennesket Moritz Rabinowitz og alle de andre menneskene som ble frarøvet sin menneskelighet i møte med en ideologisk og menneskeskapt ondskap.

Platen er spilt inn i Artbeat studio hos Bjørn Erik Sørensen og produsert av ham og bandet. Fortel om ham, samarbeidet og studioet og hvilke spor det har satt på skiva.

Samarbeidet med Bjørn Erik var en festreise fra begynnelse til slutt. Den karen kan det meste, fra å bygge sitt eget høyst profesjonelle studio til å utfordre oss konstruktivt i produksjonen av låtene. Og så har han en særs behagelig måte å gå frem på. At sangen «Young Emmet Till» til slutt ble så bra (vet vi er inhabile her) er langt på vei hans verk, da han blant annet fikk oss til å endre takten.

Chris J. Haaland fra Særpreg As står for illustrasjonene og har tegnet labelene til LP-platene på «To Moritz», noen mer og mer spiste epler og ett par høyhælte damesko som tråkker mer og mer på en slange. Fortell om ham, samarbeidet dere i mellom og tanken med disse plateetikettene og valget av coveromslag.

Chris ser ut som en rockestjerne, i motsetning til oss andre, og også han har vært en drøm å samarbeide med. Jeg la frem tekstene og tankene bak plata for ham og gav ham frie tøyler. Vi er meget fornøyde med resultatet. Moritz var jo naturlig å ta med på coveret, men Chris ble også veldig grepet av historien om Emmet Till og valgte å ha disse to side om side på coveret. Slangen og eplet alluderer selvsagt til syndefallet og ondskapens inntreden i verden. De fire labelene til LP-platene henspiller på det samme, samt at ondskapen en gang skal overvinnes (slangens hode skal knuses). Alt er hentet fra 1. Mosebok, 3.

Hvilket forhold har dere til historien om Edens hage og syndefallet?

Ut over at det står og lese om det i nevnte Mosebok, kan vi dessverre ikke skryte på oss noe nærmere bekjentskap. Nei, flås til siden, det er selvsagt en sentral tekst, blant annet i kristendommen. Den rommer altfor mye til å ta fatt på her, men er en helt nødvendig bit i puslespillet i en kristen tro. På «To Moritz» bruker vi fortellingen utelukkende med tanke på ondskapens eksistens.

Det har gått tre år siden den forrige platen «Old Dreamers». Hva har dere brukt denne tiden til?

Hovedsakelig småunger. Tre av oss fikk nye tilskudd i 2018. Utover det, har vi fått tid til faste øvinger og konserter dann og vann. Gitarvirtuosen vår, Tore, har også fått tid til å slippe et album med bandet Baskerade. Ja, og så har vi selvsagt laget og øvd inn ny musikk.

Når det først kom ny musikk så er det intet mindre enn et dobbeltalbum. Fortell om det og forholdet til dette formatet.

Det var tilfeldighetene som ville at det denne gangen skulle bli et dobbeltalbum. Da vi gikk i studio i april, spilte vi inn 13 sanger. Skulle vi trykke disse på vinyl, var vi nødt til å kutte ut en tre-fire spor. Så i stedet for å gjøre det, gikk vi i studio igjen midt i fellesferien og fikk spikret tre sanger til. Dermed var det nok til gatefold og to 180-grams svarte 12-tommere. For slike gamlinger som oss, som elsker de fysiske formatene, kjennes det fantastisk ut med vekten av et slikt album i hendene.

Har dere noen favoritt dobbeltalbumet fra musikkhistorien?

Pink Floyds «The Wall» og The Beatles «The White Album» er de vi kommer på i farta.

En av låtene, «Young Emmet Till», tar for seg den tragiske skjebnen til den tidligere nevnte unge amerikaneren Emmet Till. Hva er bakgrunnen for denne låta og historien bak?

Jeg ble fengslet av Tills skjebne da jeg underviste engelskelever i fotojournalistikk. Bildet av den døde Till liggende i kista og med moren og onkelen i bakgrunnen, gjør et enormt inntrykk. Den fjorten år gamle Till er lemlestet bortenfor all gjenkjennelighet. Bildet vitner om en vold som har pågått over lang tid. Det er ikke bare et øyeblikks raseri som har fått utfolde seg her. Det er rå kynisme, fullstendig blottet for anerkjennelse av et annet menneske. Og alt fordi Emmet Till bar en annen hudfarge. Alt dette ligger i bildet, men også en mor som sørgende, men stolt, løfter frem sin sønns menneskelighet og verdighet ved å insistere på at hans ugjenkjennelige ansikt vises for verden. Det er noe med morens blikk som rører meg sterkt.

Emmet Till ble drept av to hvite menn i Mississippi i 1955.

En annen tragedie som dere gjenforteller handler om Noor og hennes to druknende døtre. Kan dere si mer om den sangen og bakgrunnen for fortellingen?

Sangen om Noor (arabisk: lyset) er ren fiksjon, men like fullt bekreftet av alle fortellingene om de modige sjøfarende som ikke ser annen utvei enn å søke en lysere fremtid i Europa.

Her er også en låt om en rødstrupe hvor nevnte Olav Larsen har hovedvokalen. Fortell om den og forholdet til småfugler og fuglekvitter.

Hvem blir ikke glad av fuglekvitter? Nei, her er det det flyktige i livet som forsøkes beskrevet. En rødstrupe står på en gren og kvitrer. I neste øyeblikk vibrerer bladene i sekundene etter at den har fløyet. Mennesket er her, og så er det her ikke. Det er forbausende flyktig, hvis du virkelig tenker etter.

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvilken innflytelse det har hatt på Johnny Red and the Prayerhouse People eller «To Moritz».

Hatter

Vi spiller alltid i hatter. Rett og slett synd det har gått av moten. Skulle gjerne sett mer av «hattehår» (les: når folk tar av seg hatten)!

Menneskelig ondskap

Sublimt og uutgrunnelig tema. Mye inspirasjon å hente herfra.

Grusomheter

Samme som over, samt uforståelig.

The McCoys

Hvis du tenker på bandet, så ingen.

Billy Paul – Me and Mrs Jones

Skjønner at du spør, men her er det tilfeldighetene som gjør at vår sang gir allusjoner til Billy Paul sin. Et særdeles artig sammentreff!!:)

Sixteen Horsepower

Ett av mine favorittband. Å stå på konsert og kikke inn i ansiktet til David Eugene Edwards krever mot. Den karer leker ikke musikk. Der er det fullt alvor hele veien. Forbilledlig.

The Rainmakers

Igjen kan vi ikke skryte på oss noe forhold her.

Bob Dylan

Min største musikalske helt.

Woody Guthrie

Uten Woodie, ingen Dylan?

General Forsamling

En god venn og svoger til Kårstein. Dyktig og særegen låtskriver, du finner ikke maken her til lands. Ett av høydepunktene mine sammen med «generalen» var da vi var på musikalsk roadtrip i sørstatene i 2007 og til slutt endte opp hjemme hos Townes Van Zandt sin sønn i Austin. Slike øyeblikk er uslåelige.

Bibelhistorie

Viktig i både tro og i forståelse av vestlig historie, kunst og kultur. Høy referansefrekvens i tekstuniverset vårt.

Tro

Det bærende i livet.

Død

Det sikreste kortet i stokken. Det som fullt ut legitimerer livet og gir det uendelig betydning.

Kjærlighet

Det vakreste i livet, og jo mer nåde som er i kjærligheten, jo vakrere.

Amerikansk folk

Stor inspirasjonskilde. Delta blues, The Band, Townes Van Zandt, Guy Clarke, Johnny Cash og så videre, og så videre.

Sørstats-musikk

Samme som over.

Sørstatsmytologi

Jeg er fascinert av de store temaene kjærlighet, død og tro som ofte med emosjonell distanse blir formidlet i såkalt sørstatmusikk. Tidligere nevnte Jim Whites «Searching for the Wrong-Eyed Jesus» er en triumfferd av en reise i sørstatsmytologi og anbefales på det sterkeste.

Epleslang

En av mine mange barndoms rampestreker og temaet på «Cover Me, Little Mrs. Jones» på albumet.

Hvor stor del av bandvirksomheten er øving, konserter og studioarbeid og hvordan rangerer dere de ulike partene?

Vi øver fast en gang i uken, spiller gjerne en 10-15 konserter i løpet av et år. Alle partene har hver sin sjarm. Det skapende skjer hovedsakelig på øvelsene, og det er ofte de fineste øyeblikkene. Å få lov til å spille for et lyttende publikum som responderer positivt, er et privilegium. Og til slutt, å få være i ei intens boble sammen med bandkameratene i ei uke eller halvannen er et minne for livet.

Hvordan er musikkmiljøet på Jæren om dagen. Hvilke andre artister bør vi følge med på?

Det er mye bra her, og vi har bare oversikt over noe. Nevnte General Forsamling og Olav Larsen & the Alabama Rodeo Stars er selvskrevne. Bård Halsne lager mye flott, og vi er jo velsignet med en av de vakreste vokalene her til lands i Dag Sindre Vagle, selv om han strengt tatt ikker er fra Jæren (må være lov å tenke litt utenfor «boksen»). Ellers venter vi i spenning på mer fra Laila Engedal. Hennes singel «Streetwalker» er bare nydelig. Og så kunne vi nevnt mange, mange flere.

Dere gir ut musikken selv på eget selskap.Hvorfor det valget og hva er fordelene og ulempene ved å gjøre alt selv?

Vi hadde vel strengt tatt ikke noe valg. Skulle vi få ut noe musikk, måtte vi styre spakene selv. Og så lenge vi ikke har noen som helst erfaring med å være «signet», er det vanskelig å sammenligne, men det hadde vært herlig å slippe å selge seg selv. På det feltet mangler vi betydelig kompetanse:)

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Flere av konsertene våre i vår ble avlyst, så vi måtte grave dypt i lommene for å komme i mål med «To Moritz», men nå krysser vi fingrene for at vi får gjennomført noen i høst. Ellers har ingen av oss dette som levebrød, så vi skal strengt tatt ikke klage.

Kan dere til slutt velge femten låter, tre hver, som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere eller Johnny Red and the Prayerhouse People som musikere?

I tilfeldig rekkefølge:

The Pearl Fishers Duet av Jussi Bjørling