Bladed: Overdådig og minimalistisk kunstpop

– Jeg hører gjerne for meg lydbilder tidlig i prosessen når jeg komponerer, hvordan «lyden av lyden» skal være. Lyduniverset er like viktig som melodikk, rytmikk og harmonikk for meg. Elektronikken gir meg noen ekstra muligheter til å skape ulike stemninger og lydbilder i et låtunivers, og til å fjerne meg fra den idiomatiske eller menneskelige stemmelyden når jeg ønsker det. Den er et musikalsk virkemiddel som kan gå andre steder og male andre bilder enn den naturlige stemmelyden, forklarer Anita Kaasbøll frontfigur, vokalist og keyboardist i Bladed som nylig slapp platen «The Ballad of the Hammer and the Nail» på Crispin Glover Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Thomas Oxem

Albumet er spenstig, sjangeroverskridene musikk karakterisert av den uttrykksfulle vokalen. Uttrykket er rått og veksler mellom det voldsomme, nesten pompøse og det sparsommelige eller nakne. Grunnfjellet er akustiske instrumenter, men noe av den enorme spennflaten til vokalen kommer av effektene som er lagt på i etterkant og gir rom rundt stemmens klangflater. Den musikalske dynamikken og den sjelfulle tilstedeværelsen i materialet gjør det til en besnærende lytteropplevelse.

Her forteller Bladed om prosjektets ulike kalfatringer, det interessante samvirket med tekstene, forholdet til Maslows hammer og det tette båndet som oppsto med produsenten Kenneth Ishak.

Når og hvordan oppsto din interesse for musikk Anita, og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

• Musikken har på en måte alltid vært der og bare vært noe jeg pusla med nå og da. Da jeg var helt lita hadde jeg en liten xylofon. Mamma hadde laget et utrolig fint «notehefte» til meg, type «g-g-g-g-a-a» osv med kjempefine illustrasjoner. Jeg kunne sitte lenge alene og spille på xylofonen og drømme meg bort i tegningene. Dessuten vokste jeg opp med en morfar som spilte trekkspill (han spiller fortsatt, i en alder av 90!), og trekkspillet var alltid med. I noen år fra jeg var 12-13 år reiste vi faktisk rundt i alle kriker og kroker av Midt-Norge og spilte/sang til dans sammen. Gammeldans og gamle norske og amerikanske slagere. Det var utrolig spennende og lærerikt, og jeg føler meg heldig som har fått dele dette med morfaren min. Jeg spilte også althorn i skolekorpset, og var en av få som syntes det var gøy med blokkfløyte, hehe. Men det virkelig store kicket kom litt før jeg reiste rundt med Morfar, da jeg begynte å synge i klassebandet. På grunnskolen på Hitra spilte vi nemlig i band i musikktimene. Stort kudos til musikklærerne der! Jeg spilte først blokkfløyte i bandet, men en gang rundt fjerde/femte-klasse drista jeg meg til å ta mikrofonen og synge. Det var et voldsomt kick å bruke stemmen sin i et band! Etterpå sprang jeg hjem i eufori, fant frem platesamlinga til foreldrene mine og sang med, til Abba, The Beatles, Kim Larsen og Leonard Cohen. Fra da av var jeg fast vokalist i klassebandet og ble bevisst at jeg ville synge. Det ble ganske raskt en naturlig måte for meg å uttrykke meg på. Etter det første store kicket holdt lidenskapen seg varm gjennom nye kick i form av å oppdage stadig ny musikk og stadig nye muligheter i stemmen, av å bli kjent med ulike sjangre og etter hvert med de uuttømmelige mulighetene som ligger i improvisasjon og komponering. Og sånn har det fortsatt. Jeg elsker å jobbe med noe over lengre tid, å være i en flytsone, å finne ut av ting, og jeg opplever at musikken gir meg mulighet til dette og til forhåpentligvis å fortsette å være i utvikling.

Hva er det som er grunnen til at du først og fremst har valgt stemmen og keyboard som dine instrumenter? Hva er det du liker ved brettinstrument og sang spesielt?

• Jeg valgte stemmen etter den opplevelsen med klassebandet. Det var ikke noen tvil, jeg skulle synge! Jeg har stort sett vært fornøyd med det i ettertid, men ikke alltid. Stemmen er jo et helt spesielt og personlig instrument, noe vi bærer med oss i alle deler av livet og som er tett forbundet med det å være menneske, på godt og vondt. Dette synes jeg til tider har vært utfordrende, hvordan skille den private og musikalske Anita liksom. Nå synes jeg bare at den tette koblingen er spennende. For min del har det også vært veldig frigjørende å erkjenne at jeg ikke må stå lengst framme på scenen og bare synge pent, men at det finnes så mange spennende klangmuligheter i stemmen og mange måter å definere «sangerrollen» på. Så er det jo den unike muligheten som ligger i tekst og tekstformidling selvfølgelig, og at det er så kort vei mellom gehøret og stemmen, noe som gjør den til et veldig intuitivt instrument. Tangentene er ikke mitt instrument på samme måte. De er egentlig ikke noe jeg har valgt aktivt, men de har blitt et støtteinstrument til å kompe øving (med stemmen), til hjelp i komponering og til formidling av musikken min til medmusikere. I Bladed-sammenheng er jeg mye mer glad i klangen av gitar, bl.a. fordi gitaren ikke er så bastant i pitchen, man kan leke seg mer rundt tonene, men jeg har dessverre aldri lært meg å spille gitar selv. Derfor lager jeg ting for gitar med piano eller stemmen, da. Det har nok ført til litt hodebry og fingertøye-øvelser for disse gitaristene, men vi finner alltid ut av det, og det blir iallfall hørende litt annerledes ut. Av og til krever musikken likevel et ekstra instrument, så nå spiller jeg faktisk synth live med Bladed.

Du benytter ofte vokal og elektronikk i et fint samspill og mye prosessering av stemmen. Fortell om denne arbeidsmetoden eller tilnærmingen og hva du synes at den gir. Hva har fascinert deg ved effektbruk og pedaler?

• For meg henger bruken av elektronikk tett sammen med det å synge og å forme lydbilder. Jeg hører gjerne for meg lydbilder tidlig i prosessen når jeg komponerer, hvordan «lyden av lyden» skal være. Lyduniverset er like viktig som melodikk, rytmikk og harmonikk for meg. Elektronikken gir meg noen ekstra muligheter til å skape ulike stemninger og lydbilder i et låtunivers, og til å fjerne meg fra den idiomatiske eller menneskelige stemmelyden når jeg ønsker det. Den er et musikalsk virkemiddel som kan gå andre steder og male andre bilder enn den naturlige stemmelyden. Jeg tenker at jeg bruker elektronikken på to ulike måter; den ene er prosessering av stemmen, altså det å farge den akustiske stemmeklangen min, mens den andre er å bruke elektronikken som et eget instrument og spille med de elektroniske lydene.

Har du hatt noen vokale forbilder underveis og hva har de betydd for deg?

• Mange! Har hatt og har. Fra Agnetha og Anni-Frid i Abba, via Kurt Cobain, Patti Smith og Bob Dylan til João Gilberto og Elin Rosseland, blant mange andre. Alle har gitt meg sanselige kick og vært noe å strekke seg etter opp gjennom årene. Jeg har lært masse av å høre på andre vokalister (og instrumentalister, for den saks skyld), forsøke å kopiere type stemmeklang og teknikker som jeg har blitt fascinert av, måter å frasere på, tonevalg, eller måter å formidle tekst og stemninger på som har truffet meg.

Du er en skolert musiker og har også bakgrunn fra jazzmiljøet i Trondheim. Hvilken betydning har dette hatt for deg og din egen musikalske utvikling?

• Det har først og fremst betydd at jeg har hatt masse tid til å fordype meg i musikken – til å sjekke ut forskjellig musikk og øve, både alene og sammen med andre. Det å være i miljøer med andre spillesugne og musikalsk nysgjerrige i skole- og studietida, å få testet ut masse i samspill med andre, var utrolig lærerikt. Jeg flytta jo hjemmefra som 16-åring for å gå på musikklinja ved Heimdal VGS i Trondheim. Der ble jeg presentert for «Fairytale»-plata til Radka Toneff, og den åpnet døra til en ny musikalsk verden for meg. Jeg ble kjempenysgjerrig på det klanglige universet, friheten og lekenheten i musikken, og begynte å synge jazz. Derfra gikk det videre til jazzlinja ved Sund folkehøgskole, og etter hvert til jazzlinja ved NTNU i Trondheim, hvor jeg tok mastergrad. Årene ved jazzlinja var kjempeviktige. Der ble jeg presentert for en type metodikk som gjorde at jeg lærte å lytte til flere lag i musikken. Utrolig bevisstgjørende, og avgjørende for måten jeg jobber med musikk i dag.

Hva er den største forskjellen på den musikalske tilnærmingen i Bladed og andre prosjekter som du har vært med på som Susannas the Brotherhood of Our Lady, Jenny Hval / Susanna: Meshes of Voice, Song Circus, Trondheim Jazz Orchestra, Trondheim Voices?

• Jeg finner egentlig mest likheter i å musisere i ulike prosjekter og sjangre. Man må lære seg et materiale, og så finne ut hvordan man kan kanalisere sin egen musikalitet inn i det og inn i samspillet med de andre. Alle disse prosjektene kombinerer komponert materiale og improvisasjon, bare med forskjellig balanse i hvor mye som er skrevet og hvor mye som er improvisert. I Bladed jobber vi innafor et rammeverk av konkrete låtstrukturer, men med improviserte lydelementer som del av låtene. Denne kombinasjonen er en viktig del av lydbildene, og noe vi fokuserer mye på å finne frem til. Strenge strukturer settes også gjerne opp mot løsere deler og en viss frihet i musiseringen. Bladed bruker dessuten referanser fra rock/punk/pop, i motsetning til f.eks. Trondheim Voices, hvor andre typer referanser er mer naturlig.

Bladed har på de fire platene hittil vært i flere ulike musikalske variasjoner og med ulikt personell involvert som et stadig skiftende band. Hva tenker dere selv at Bladed er? Hva er det gjennomgående i alle de ulike inkarnasjonene?

• Bladed er mitt soloprosjekt, hvor jeg lager musikk innenfor et vidt pop/rock-format. Utover dét er ikke Bladed noe som er konstant. Jeg ønsker heller å kunne være utforskende innenfor formatet. Det har ikke vært noe poeng i seg selv at besetningen skal skiftes ut, mer en naturlig konsekvens av at musikken har endret seg såpass fra plate til plate og at det har blitt naturlig å finne samarbeidspartnere med utgangspunkt i dette.

 I hvor stor grad er Bladed ett band og i hvor stor grad er det Anita Kaasbøll med varierende hjelpere for å realisere hennes musikalske visjon?

• Det er nok mest det, ja, Anita med hjelpere. Og det samspillet arter seg selvfølgelig annerledes enn når en vennegjeng starter et band sammen. Men det er klart at de ulike musikerne setter sitt unike preg på materialet både på platene og live. Og så lenge vi spiller sammen kan vi vel kalle oss et band.

Fortell om de ulike musikernes musikalske styrke og rolle i prosjektet og på «The Ballad of the Hammer and the Nail».

Anita Kaasbøll har komponert og arrangert musikken, stått for innspilling av vokal, sax og bratsj, samt mikset og produsert albumet sammen med Kenneth. Synger og spiller trøorgel, piano, synth og elektronikk på albumet.

• Kenneth om Anita: Anitas kanskje viktigste musikalske styrke utenom å synge som svært få andre, er å ha en fullstendig klar visjon og identitet i det hun lager. Samtidig er hun alltid diplomatisk og mottar innspill uten å nøle.

Kenneth Ishak har spilt inn det meste, samt mikset og produsert albumet sammen med Anita. Spiller gitar, bass og trommer på albumet.

• Anita om Kenneth: Kenneth er utrolig musikalsk. Han har en ganske annerledes bakgrunn enn meg, og har virkelig kunnet være «et friskt øre utenfra» på dette materialet. Det synes jeg har vært utrolig forfriskende og inspirerende. Han spiller – med den største selvfølgelighet – både gitar, bass og trommer og hva det ellers måtte være behov for, alltid ut i fra hva låta trenger. Det er en tilnærming jeg liker veldig godt, og noe som har tvunget meg til i enda større grad å finne kjernen i mine musikalske visjoner for albumet. Dessuten har det bidratt til at jeg spiller tangenter på flere låter enn jeg hadde tenkt.

Mattias Krohn Nielsen spiller gitar på «The White Choice» på albumet. 

• Anita om Mattias: Jeg hadde laget et riff som viste seg å være en del vanskeligere på gitar enn på piano. Men jeg var overbevist om at det        måtte spilles på gitar for å få den riktige lyden, så gode råd var dyre. Kenneth «ringte en venn», supergitarist Mattias som han spiller med i Beezewax, og Mattias tok utfordringen på strak arm. Veldig hyggelig fyr.

Dario Fariello spiller sax og bratsj på albumet.

• Anita om Dario: Dario er fra Napoli, men har bodd i Oslo i noen år. Han er verdens hyggeligste fyr og en støy- og improvisasjonsmusiker som er veldig åpen for ulike sjangre. Jeg har blitt kjent med han gjennom Thomas som spiller med han i improvisasjons-trioen Skaset/Oxem/Fariello. Da jeg hørte for meg noe «topping» på tre av låtene var det veldig naturlig å spørre Dario. Vi hadde noen fine timer på øvingslokalet, hvor jeg gjorde opptak av at han improviserte over låtene, bl.a. på soprillo-sax, som visstnok er det minste medlemmet i sax-familien. Gøy at den ble med på plata!

Kan du/dere også fortelle om den nåværende liveversjonen av Bladed og de som er med der?

• Anita: Ja, det er en veldig fin samling av folk, synes jeg. Jeg har fått med meg Kenneth live også, på gitar og koring. Veldig glad for å kunne fortsette samarbeidet med Kenneth. Han kjenner jo materialet og prosessene bak så godt, og er en veldig dynamisk og fin musiker. Stina Moltu er med på bass, synth, kassettspiller og koring. Stina er en god venn, og vi har samarbeidet i ulike prosjekter gjennom mange, mange år og alltid hatt det veldig gøy sammen. Vi deler mange referanser, har begge både jazz- og pop/rock-bakgrunn, og liker å jobbe på tvers av ulike sjangre. Derfor ble jeg veldig glad da Stina sa ja til å bli med i bandet. Hun lager for øvrig nydelig musikk i Stina Stjern, sitt soloprosjekt. På trommer er det Thomas (Oxem). Han har vært med siden «Once We Were Wild». Jeg liker veldig godt å jobbe med Thomas, og vi samarbeider veldig bra i alle ledd. Han er en klippe som trommis og fyr og en utrolig bra sparringspartner for meg.

Stian Westerhus fra blant andre Ulver, Jaga Jazzist, Monolithic, Puma, Stian Westerhus & Pale Horses, Warped Dreamer og Zanussi Thirteen var også en viktig del av bandet på den første plata. Fortell om hans bidrag til den tidlige utgaven av bandet.

• Anita: Stian og jeg startet en improvisasjons-duo i 2004, mens vi gikk på jazzlinja i Trondheim. Vokal og baritongitar og masse bokser og pedaler. Vi hadde en del felles referanser i rock og støymusikk, og ganske raskt tok improvisasjonene mer form av låtstrukturer, men fortsatt med elementer av lydimprovisasjon. En slags løs form for seig støyrock. Dette ble starten på Bladed, og vi spilte som duo i 4-5 år. Det var veldig gøy. Men etter hvert tok vi ulike veier. Stian er en fantastisk musiker. Han hadde – og har – en voldsom energi i spillet sitt, og er veldig bra på forming av lydbilder. Jeg lærte masse av å spille med han, ikke minst om det som handler om 100% tilstedeværelse på scenen.

Hvilket avtrykk har tidligere musikerne lagt igjen og hvor mye har musikken beveget seg videre med nye bandmedlemmer som har kommet til etter hvert?

• Anita: Grunnlaget Stian og jeg la sammen var selvfølgelig viktig for hva Bladed ble. Martin Langlie (Valkyrien Allstars, Dadafon, Gåte, Last Heat) kom med på innspillinga av den første plata, «Mangled Dreams» (CGR 2009). Han er en veldig musikalsk trommis med et stort dynamisk spekter, og som svinger på en helt egen måte. Hans bidrag var med på å gjøre låtene mer konkrete og musikken tydeligere forankret i rocken. Etter den tid har det stort sett vært sånn at jeg har laget musikken og så funnet samarbeidspartnere, i den rekkefølgen. Musikerne har jeg valgt ut i fra sine kvaliteter, for forsøksvis å skape et bestemt sound. Måten Guro Skumsnes Moe (MoE) på bass, Håvard Skaset (MoE) på gitar og Thomas spiller på var viktig for å skape soundet på «Once We Were Wild» (CGR 2013) – et tørrere og tyngre rock-orientert sound med mer sjangertro låtstrukturer, samtidig som de gjorde det mulig å blande inn supplerende og kontrasterende støyelementer. På samme måte var Ola Høyer (Moon Relay, Cortex) på bass og Jørn Erik Ahlsen (köök) på gitar sine spillestiler viktig for å skape soundet på «Halloween In Bagamoyo» (CGR 2015). De muliggjorde blandingen av elementer jeg ønsket meg, og plata ble en slags fusjon av vestlig rock, avantgarde støy, afrikansk blues og nordisk soul.

Thomas Oxem har som på forrige albumet skrevet alle tekstene, mens de synges av Anita Kaasbøll som også har komponert musikken. Hvordan var det samarbeidet?

• • Thomas: Helt konkret foregår samarbeidet slik at Anita bestiller tekster av meg, og jeg leverer et tekstutkast som Anita bygger en låtskisse over. Hun spiller inn en demo av sin låtidé som gir meg en ramme for å justere strofer og ordvalg tilpasset rytmikk og melodi, og eventuelt skrive flere vers. Anita kan velge å endre rekkefølge på strofer, eller repetere utvalgte linjer som hun ønsker å vektlegge. På «Once We Were Wild» var tekstene i stor grad ferdige før Anita begynte å jobbe med dem, og hun presenterte låtene fullstendig arrangert og skrevet ut på noter. Men etter hvert gjennom Halloween og The Ballad har vi begynt å utveksle mer uferdige skisser begge veier der noen tekster/låter går flere runder mellom oss med gjensidig påvirkning. Et eksempel på dette er «Reality Got Me» som blant annet fikk et ekstra vers ganske langt ut i prosessen. Et annet eksempel er «Dancing Star» hvor jeg gir Anita to eller tre versjoner av enkelte verselinjer for å holde metrikken mer åpen og gi rom for at hun skal definere hva som blir riktig rytmikk, eller plassering av vokaler og frasering. «Mystery» og «Odysseus on the Beach» er derimot eksempler på det motsatte hvor skriveprosessen var mer inspirasjonsbasert og tekstene ikke har blitt revidert. Jeg går aldri inn i tematikken eller forklarer tekstene når jeg sender dem til Anita, låtideene kommer ut i fra hennes lesning og den stemningen hun får.

Hvordan er det å synge noen andres tekster så å si? Hva må til for å kunne leve seg ordentlig inn i tekstene og gjøre de til sine egne?

• Anita: Foreløpig har jeg valgt å ikke skrive tekster selv. Det betyr ikke at tekst ikke er viktig for meg. Tvert i mot så er jeg svært opptatt av relevanse og kvalitet i det tekstlige innholdet og formidlingen av det, og det er derfor viktig for meg å ha en viss påvirkningskraft på tekstene jeg skal formidle. Jeg synes vi har funnet en god form som ivaretar dette gjennom den prosessen som Thomas beskriver, hvor ideer får gå fram og tilbake mellom oss fram til ferdig tekst og musikk. I komponerings-prosessen jobber jeg mye med å lese tekstene og si de høyt. Hva er det jeg sier, hva kan det bety for meg, kan jeg si det på den måten osv. Og så er jo tekstens vei fra hode til instrument også en del av prosessen – hvordan ligger ordene i munnen, hvordan forme ordlydene og ta vare på tekstsammenhengen i melodien. Tekstene vil jo aldri bli mine, men jeg opplever at jeg tar eierskap i dem når jeg jobber med dem som komponist og sanger.

Og hvordan er det å sette tekster til noen andres melodi eller se ens tekster realiseres med et musikalsk uttrykk?

• Thomas: Det er selve drivkrafta for å skrive at jeg vet tekstene vil bli brukt til låskriving. Jeg har skrevet lyrikk som jeg har tenkt på som sangtekster uten at de har vært tiltenkt et spesifikt prosjekt, de ble verken bra eller fullført. Jeg trenger ekstern motivasjon. Det er selvfølgelig alltid spennende om en tekst vil gi Anita nok å jobbe med, og om det til slutt blir ei låt som i tillegg når helt fram til trykken.

Anita må vel kunne sies å være kjernen eller senteret i dette bandet som for noen år siden flyttet fra Trondheim til Oslo. Hvilken effekt hadde dette byttet av geografisk utgangspunkt på det musikalske uttrykket?

• Anita: Jeg tror vel ikke at geografien har så mye å si for det musikalske uttrykket, men det har jo hatt en indirekte påvirkning gjennom hvem det har vært naturlig og praktisk gjennomførbart for meg å samarbeide med.

Albumet har fått navnet «The Ballad of the Hammer and the Nail». Hvorfor valget av albumtittelen og hva ønsker dere å kommunisere med den?

• Thomas: Dersom det eneste verktøyet du har er en hammer, er det fristende å behandle alt som en spiker. Tematikken bærekraft, miljøvern og skjev ressursfordeling er på en og samme tid utrolig komplekst og frustrende enkelt. En siviløkonom ville ristet oppgitt på hodet av min naive betraktning av verdensøkonomiske strukturer, mens jeg på min side ikke godtar premisset om at vekst er løsningen. Okkultistene innen markedsliberalismen påstår blant annet at når havet stiger, heves alle båtene. I den virkelige verden vil havstigning føre til oversvømmelse av jordbruksområder, stigende matvarepriser og enorme flyktningestrømmer mens de som har akkumulert rikdom kan trekke seg tilbake til beskyttede områder. Anita beskriver den forenklede økonomiske analysen min med en pentaton melodi. Håvard tok referansen til Maslows hammer og illustrerer det veldig presist i coverdesignet.

Albumet «The Ballad of the Hammer and the Nail» er produsert av Anita Kaasbøll sammen med Kenneth Ishak. Fortell om det valget og hva Kenneth har bidratt med til dette prosjektet. Hvordan har han vært med på å prege albumet?

• Anita: Kenneth har jobbet med veldig mye forskjellig musikk. Det jeg hadde hørt han gjøre både som musiker og produsent, ga meg inntrykk av at dette måtte være en person med «åpne ører», noen som tar musikken på alvor uansett sjanger og uttrykk. Jeg ønsket å prøve noe nytt med dette albumet, nemlig å dele produsentrollen med noen. Så jeg sendte et par enkle demoer til Kenneth og lurte på om han kunne være interessert i dette.

• • Kenneth: Jeg har lenge visst om Bladed, hadde hørt noe nå og da og likt det, men kun møtt Anita én gang, selv om vi har en felles venn i Stina Stjern. Jeg visste ikke på forhånd hvordan vi kom til å jobbe, men at jeg skulle spille trommer, bass og gitar. Som regel når dét er planen, spiller jeg bare det jeg føler for, tester ut ulike ideer og går for det som føles best, men her gjorde vi noe helt annet. Anita hadde nemlig mange konkrete ideer om hva som skulle spilles. Alt av gitar f.eks. hadde hun spilt inn på piano. Vi fant ut hvordan jeg kunne spille det på gitar sammen, og det funket veldig bra. Det er ikke alle bevegelser på et piano som er like lett (for meg iallfall) å overføre til gitar, men så fort jeg forsto at dette ville funke, forsøkte jeg bare å være en forlengelse av hennes ideer og gjøre det slik hun hadde tenkt, vel vitende om at jeg ville like resultatet. På trommer løste vi det litt annerledes. Der begynte jeg med å spille det første som falt meg inn, og så justerte vi det helt til det funket. Det var veldig gøy å ikke tenke som en trommis, men å finne ulike mønster og holde seg til dem. Det var inspirerende hvor fort hun hørte hvor hun ville, og gøy å forsøke å spille tromme-grooves som jeg aldri hadde spilt før. Det ble en del tromme-grimaser. Mye av det vi spilte inn var veldig arrangert og ryddig, men vi gjorde også ganske mange takes av gitar hvor jeg spilte helt fritt. Dette tok Anita med seg hjem på kvelden, hørte gjennom og fant de bedre delene slik at vi kunne klippe det sammen dagen etter. Veldig utypisk måte å lage en plate på, men vi kom inn i en veldig god flow med faste rutiner for lunsj, kaffe og jobbing. Fine dager.

Martin Brinks (fabuleer.com) har laget en tredimensjonal skulptur som preger albumcoveret som ellers har blitt designet av Håvard Winther Gjelseth. Fortell mer om denne skulpturen, valget av kunstneren og hva dere ville uttrykke her.

• • Håvard: Hehe, måten jeg kom i kontakt med Martin på er ikke en så veldig spennende historie. Jeg designet en software for å designe ditt eget bad og kjøkken for en 5 års tid siden – og så var tanken at i stedet for å ta foto av 750 (!) variasjoner av fliser i et miljø at man skulle bygge det i fotorealistisk 3D – og da ble jeg anbefalt Martin av en tidligere kollega som sa han var veldig flink i 3D. Det jeg skjønte tidlig var at Martin har kunstneriske ambisjoner langt utover kommersielle produkter (se hans kunstprosjekt (https://www.sershareich.com) – og at vi hadde en veldig god kjemi. Designkonseptet tar utgangspunkt i albumtittelen «The Ballad og the Hammer and the Nail». Sitat fra Maslow: «Om alt du har er en hammer, så vil alt se ut som en spiker.» Selv det mest fundamentale vil se ut som en spiker, også Maslows behovspyramide. På coveret er pyramiden snudd på hodet sånn at den får spikerform. Den er i oppløsning etter at en hammer har truffet den. 3D-modellen ble for øvrig brukt til å lage en musikkvideo til singelen «Mystery».

Håvard Winther Gjelseth designet også coveret til den forrige plata «Halloween in Bagamoyo» som fikk den internasjonale prisen ED Awards for beste innpakning i musikk/filmkategorien for det arbeidet. Fortel om valget å samarbeidet med ham, arbeidsprosessene og hva det er som appellerer så sterk med hans uttrykk.

• Håvard: Jeg håper at musikere som kommer til meg føler at de ikke får en fastsatt stil, men heller en konseptuell tolkning av platetittel (og tekster) – som kan få en stor og overraskende estetisk bredde som resultat, gjennom stadig nye samarbeidspartnere (være det seg illustratører, typografer, fotografer, 3D-kunstnere etc. etc.) som er valgt for best mulig å kunne formidle konseptet jeg kommer opp med. Nå har jeg nettopp runda 70 platecover og jeg håper ingen kan peke på noen av dem og si at det coveret må Håvard ha designet!

• Anita: Der pinpointer Håvard hvorfor jeg synes samarbeidet med han funker så bra. Håvard har designet coverene til alle de fire Bladed-skivene, og jeg synes alle har blitt superfine. Jeg opplever at han tar det enkelte albumet på alvor, – han setter seg godt inn i musikken og tekstene og tolker det visuelt, og er dessuten åpen for en utforskende tilnærming. Jeg opplever også at han har en visjon med det han lager, at han ønsker å gjøre det til noe unikt.

Plata er også delvis innspilt i Observatoriet, Oslo i 2018 og 2019 av Kenneth Ishak, mens vokal, saksofon og bratsj ble tatt opp i Møllergata 37 Studio, Oslo i 2019, av Anita Kaasbøll. Fortellom de to ulike studioene og hvordan rommene har preget lydbildet og atmosfæren på plata.

• Kenneth: Observatoriet er et studio jeg har hatt i ca. ti år nå. Her har jeg spilt inn og produsert alt fra punklegendene Death Is Not Glamorous til countryartister som Signe Marie Rustad. Jeg har ikke ett sound jeg vil presse på andre, jeg prøver heller å forstå og la meg inspirere av artistene, for så forsøksvis å reflektere deres visjon i produksjonen. Det meste av lyden lages før det kommer til datamaskinen – jeg bruker nesten aldri virtuelle instrumenter, men elsker derimot mikrofoner, forsterkere og analoge instrumenter.

• Anita: Møllergata 37 er øvingslokalet mitt, men funker bra til innspilling av enkelte instrumenter. Alt på de to forrige Bladed-skivene er faktisk spilt inn der, mest av Thomas, litt av meg. Det har ikke akkurat havutsikt, men etter bl.a. å ha laget musikken til tre album i det lokalet, er det enkelt for meg å «gå inn i bobla» og finne en god konsentrasjon der. Siden innspillingsprosessen strakk seg over lang tid, ble det et naturlig og godt sted for meg å jobbe med innspilling av vokalen, og av Dario. Jeg fikk låne en veldig god mikrofon (en U47-kopi) av Kenneth til vokalopptakene. Den hadde han jo også bruk for innimellom i Observatoriet, så i en travel periode handlet møtene våre kun om overlevering av denne kofferten i Torggata. Ganske vittig, litt sånn Arne Treholt.

Plata har blitt mastret av Helge Sten i Audio Virus Lab. Hvor viktig er selve masteringen for lyduttrykket på en plate og hvorfor har dere valgt å gi dette oppdraget til Helge Sten? Hvordan har han satt sitt preg på sluttresultatet?

• Anita: Masteringen legger den siste finishen på lyden etter miksen, og Helge er en lydkunstner. Han har mastret alle de fire Bladed-skivene, og jeg er veldig fornøyd med det samarbeidet. Jeg kjenner meg trygg på at han gjør estetisk gode valg, samtidig som han er åpen for innspill. Jeg tok kontakt med han første gang etter å ha hørt og likt andre ting han har mastret. Han er utrolig musikalsk og flink til å fremheve dynamikken som ligger «naturlig» i musikken. Dessuten er jeg stor fan av musikken hans i Deathprod og Supersilent.

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for Bladed og «The Ballad of the Hammer and the Nail».

Digitalisering

• Thomas: Litt usikker på hvorfor dette stikkordet kommer opp, muligens på grunn av «I Want More»? Digitalisering er et verktøy for å effektivisere samfunnet og forenkle et stort antall prosesser, en viktig hjelper i å gjøre livene våre bedre. Men digitalisering åpner også døra til mer overvåkning, mer avstand og ensomhet, høyere forbruk og skatteunndragelse.

Politisk / Samfunnskritisk

• Thomas: Jeg mener det er viktig å være bevisst sine valg og hvordan disse påvirker verden. Å ikke velge er også et valg. En annen framtid kunne vært mulig om vi var mange nok som ønsket oss bort fra stadig mer forbruk og høyere boliglån, økte klimagassutslipp, skjev fordeling, vold som løsning på konflikter og utryddelsen av arter.

Bearbeidelse av personlige traumer

• Thomas: Denne er knyttet til «Dancing Star». I Norge er det årlig 500-600 mennesker som tar sitt eget liv. Etter de fleste av disse står det familie og venner, sannsynligvis til sammen mange tusen mennesker hvert år, som opplever sjokk og knusende sorg. For min del hjelper det lite å prøve si til seg selv at jeg ikke kunne gjort mer.

Atmosfære

• Anita: Det er viktig for meg å prøve å skape ulike atmosfærer i musikken. Det er vel fordi jeg selv som publikummer liker så godt å bli «tatt med på en reise». Jeg henter stor inspirasjon fra atmosfærene i f.eks. David Lynchs filmer og Haruki Murakamis bøker.

Mangfoldig musikalsk

• Anita: Bladed har alltid gått på tvers av sjangergrenser. Jeg hører på og liker så mye forskjellig musikk, og tenker derfor at det er helt naturlig at musikken jeg lager henter inspirasjon fra ulike sjangre.

Overdådig og minimalistisk om hverandre

• Anita: Jepp, Bladed er overdådig og minimalistisk om hverandre. Jeg liker å jobbe innafor det spennet, å kunne ha alle muligheter åpne, og jeg liker kontrastene som kan skapes ut i fra det.

Moderne klassisk musikk

• Anita: Jeg synes det er spennende å kunne ta i bruk mikrotonalitet og alternativ lydbruk innenfor formen av ei låt. Det kan skape helt egne atmosfærer og lage flere lag i musikken. Masse inspirasjon å hente fra både klassisk og improvisert samtidsmusikk på den fronten.

Folk

• Anita: Går ut i fra at det er folk som i sjangerbetegnelsen. Jeg har hørt mye på og liker veldig godt Bob Dylan og  Joni Mitchell, og Linda Perhacs da jeg først oppdaget henne. Deres musikk kan vel relateres til denne sjangeren, men er samtidig så mye annet.

Kunstpop

• Anita: Jeg bruker gjerne denne knaggen for å forklare at Bladeds musikk henter inspirasjon på tvers av ulike sjangre, inkludert det som gjerne kalles kunstmusikk, men innenfor et popformat. Det sier vel også noe om at dette ikke er den mest kommersielle eller vanlige formen for popmusikk.

Indierock

• Anita: Dette er også en knagg jeg bruker om Bladeds musikk, på samme måte som «kunstpop», bare rock-relatert.

Jazz

• Anita: Jazzbegrepet er noe jeg relaterer meg til i litt varierende grad, avhengig av om det brukes kun om tradisjonell jazz eller som en videre sjangerbetegnelse som også kan inkludere musikk som henter inspirasjon fra jazztradisjonen. Jeg har et forhold til tradisjonen og håndverket gjennom å ha lyttet til plater og lært meg utallige låter, plukket vokal- og trompetsoloer, akkordprogresjoner og trommegroover på øret opp gjennom årene. Jeg hører fortsatt på tradisjonell jazz innimellom, men utøver det ikke selv lenger. Derimot jobber jeg mye med friere former for improvisasjon, og jeg har tatt med meg en måte å lytte på samt en generell frihet i musiseringen fra jazzen. Det å jobbe med musikk på denne grundige gehørsbaserte måten har stor overføringsverdi til å jobbe med musikk uansett sjanger, særlig når det kommer til rytmisk-harmonisk oversikt og det å kunne lytte til flere lag i musikken.

Spoken word

• Anita: Jeg er fascinert av de musikalske mulighetene i spennet sang – tale, og synes at det er et grenseland som er spennende å utforske. Har hørt masse på Patti Smith bl.a.

Tilbakeholdenhet / Ikke overlesset med elementer, ingredienser

• Anita: Instrumenteringen på «The Ballad of the Hammer and the Nail» er mer tilbakeholden enn på de forutgående utgivelsene og overlater enda større plass til vokalen og melodiene. Musikken har utviklet seg i retning av et mer organisk og lavmælt uttrykk hvor det har handlet om å tone ned de høylytte virkemidlene uten å miste energien, om å rope med innestemme.

PJ Harvey

• Anita: PJ Harvey har vært en stor inspirasjon for meg gjennom at hun følger sine kick, tør å ta sjanser og er i stadig utvikling som komponist og musiker. Synes hun er en fantastisk kunstner.

Nico

• Anita: Jeg har hørt masse på Velvet Underground & Nico, bananskiva. Herlig skranglete, stemningsfullt og bra!

Marianne Faithful

• Anita: Har jeg ikke hørt noe på, men må jo sjekke ut nå, da.

Roy Andersson tribute- Ode to Roy

• Anita: Jeg elsker Roy Anderssons filmer! Enkelheten i bildene, det triste og grå, men samtidig nære og vakre, menneskelige, det absurde og komiske i det alvorlige. At enkeltbilder kan få stå for seg selv eller settes sammen uten nærmere forklaring gir masse rom til publikums egen fantasi. Sånne rom vil jeg lage med musikken min også! Thomas skrev «Ode to Roy» som er en direkte hyllest til Roy Andersson og filmen «Härlig är jorden». Den ble til ei låt på «Once We Were Wild», Bladeds andre album.

Dere gis ut av Crispin Glover Records. Fortell om forholdet til dette plateselskapet og om deres rolle for egen og andres musikk i Norge og Trondheim spesielt.

• Anita: Torgeir som driver CGR har alltid gitt meg full kunstnerisk frihet, og den tilliten setter jeg enormt stor pris på. Jeg kjenner Torgeir som en idealist som drives av en stor entusiasme for musikken, og verdien av dét tenker jeg er uvurderlig for Trondheimsmiljøet. Her må jo også nevnes at CGR har en egen vinylbutikk, Crispin Glover Record Shop som driver med salg av musikk på vinyl, innenfor alle sjangre. Synes det er fantastisk at Trondheim har sin egen indielabel som favner så vidt og ambisiøst som CGR gjør, fra Bladed, via bl.a. Mattis Kleppen, Patrick Fitzgerald og Spidergawd til Brutal Kuk. Jeg har lyst til å trekke frem en personlig favoritt fra CGR-katalogen, nemlig Dog & Sky, et kjempefint band med Matt Burt i spissen. De har gitt ut noen fantastiske skiver der – sjekk ut! Dessuten vokser CGRs kontaktnett stadig lengre ut fra Trondheim, bl.a. med et velfungerende samarbeid med Stickman Records i Tyskland, og etter hvert også samarbeidspartnere i Storbritannia.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

• Anita: Vel, albumet skulle egentlig gis ut i mai, men kom altså 28. august, med tilhørende utsatte konserter. Til gjengjeld fikk vi mye tid til å øve med det nye bandet, noe som var utrolig verdifullt og gjorde at vi kunne spille plateslipp-konserter med et mye større overskudd. I et større perspektiv er det klart at påvirkningene, både for Bladed og hver enkelt musiker, er mer sammensatt og en stor utfordring pga. uforutsigbarheten som gjør det umulig å planlegge, avlyste konserter og tapte inntekter for alle ledd i kulturlivet. Vi er helt avhengig av gode statlige støtteordninger for at kunstnere skal komme seg gjennom denne perioden, men det er også svært viktig å hjelpe spillestedene og arrangørene over kneika, dersom vi skal kunne ha et mangfoldig kulturliv i framtida.

Til slutt vil jeg at dere skal velge ti låter som på en eller annen måte har vært inspirerende for bandet eller albumet «The Ballad of the Hammer and the Nail» og si hva dere har likt med disse tekstene eller melodiene?

 

Anita:

• • Tinariwen «Tiwàyyen» fra Elwan — Dette synes jeg svinger helt vilt! Liker renheten i ideene og det upolerte lydbildet. Synes dessuten hovedsangeren her synger utrolig fint, og det skurrete i stemmeklangen hans gjør det så nært og lunt. Jeg er veldig stor fan av Tinariwen og har vært så heldig å høre dem live et par ganger. De har en helt egen naturlighet i musiseringa si, og får liksom alt til å høres så enkelt ut.

• • Beach House «Irene» fra Bloom — Jeg elsker den insisterende gitaren og den sakte bygginga av låta. Både melodi og harmonikk er ganske enkel, men kjempefin. At det repeteres og repeteres gjør det til en deilig meditativ opplevelse, og samtidig er det masse spennende småkrydder som gir forholdet melodikk&harmonikk stadig nytt liv og gjør det spennende å høre på hele strekket. Jeg liker også så godt stemmeklangen til Victoria Legrand, stødig som fjell.

• • PJ Harvey «The Glorious Land» fra Let England Shake — Synes dette svinger noe sinnsykt! Elsker gitarene som liksom flyter avgårde oppå trommene. Harmonikken er også utrolig fin, og lager en hjerteskjærende kombo sammen med teksten og melodien. Den «malplasserte» trompeten synes jeg lager et genialt lag i låtas historiefortelling.

• • Ingar Zach «L’inno dell’ oscuritá» fra Le Stanze — Dette er så deilig meditativt. Jeg synes Ingar er en sann lydkunstner. Selv om dette er improvisert, er det ingenting som virker tilfeldig. Her er det nydelig klangrikdom i alle lydene, langsomme transformasjoner og aktiv bruk av stillhet som musikalsk virkemiddel.

• • Patti Smith «Birdland» fra Horses — Patti Smith er utrolig bra på historiefortelling. Dette var en åpenbaring for meg å høre, en oppdagelse av at resitering av tekst – såkalt spoken word – og sang kommer ut av det samme og veldig fint kan henge naturlig sammen musikalsk. Og dessuten lage en helt egen energi. Stemmen altså!

• • David Bowie «Black Star» fra albumet med samme navn — Denne låta berører meg veldig, som hele dette albumet. Bowie skaper helt egne fantasirom i låtene sine,  – når man går inn den døra kommer man rett inn i noe, en helt spesiell atmosfære. I løpet av denne låta åpnes det flere dører, som om man går gjennom et hus med flere ulike rom. Jeg synes det er et fascinerende lydbilde med mange lag som gjør den spennende å høre gang på gang. Jeg liker hvordan det groovy og flytende kombineres og måten de stramme strukturene går i oppløsning.

• • Jenny Wilson «The Path» fra Hardships! — Dette er så herlig lekent. Jeg liker kontrasten mellom de ulike delene og vekslinga mellom dem, og så er det et veldig fengende refreng. Husker jeg hørte Jenny Wilson for første gang på Blæst i Trondheim i studietida, det var en magisk opplevelse og jeg var solgt.

Thomas:

• • Nick Cave and the Bad Seeds «Higgs Boson Blues» fra Push the Sky Away – Jeg kunne valgt flere titalls låter av Nick Cave, både med The Bad Seeds og Grinderman. Han er en låtskriver og lyriker som jeg har fulgt med på siden jeg fikk «Henry’s Dream» i 18-årsgave fra en musikkinteressert forfatter som bodde på Sortland. Jeg hørte mye på «Push the Sky Away» før jeg begynte skrive tekstene til «The Ballad», og plata ble et viktig lydspor gjennom skriveprosessen. Jeg henter inspirasjon til tekstene fra et bredt utvalg av kilder, hovedsakelig fra andre uttrykk enn sangtekster. Jeg syns det er fascinerende hvordan Cave vever sammen et vidt univers av referanser hentet fra bluesmytologien og oppdagelsesreiser på Google.

• • Bob Dylan «Bob Dylan’s 115th Dream» fra Bringing It All Back Home – Dylan er i likhet med Nick Cave en stor inspirasjonskilde og jeg kunne valgt haugevis av låtene hans. Denne låta hopper av gårde med drømmelogikk fra den ene absurde situasjonen til den neste, og Dylan får det til å høres så lekende lett ut. Jeg blir alltid i godt humør når denne kommer på.

• • Lykke Li «I Know Places» fra Wounded Rhymes – Jeg har hørt mye på de tre siste albumene fra Lykke Li, men stemninga i denne låta og teksten treffer meg ekstra hardt. For meg handler den om å slippe alt og finne heim. «Odysseus On the Beach» er et slags tilsvar.

 

Blade – The Ballad of the Hammer and the Nail

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog