Av: Victor Josefsen Intervjuer 25. november 2020

Enslaved: Svart prog metal fra Vestlandet

– Det jeg opplever i Enslaved er virkelig unikt på alle måter. Det er noe med (snart) 30 års historie; alle de ulike «ups and downs», reisene, platene, fansene og så videre – som skaper et unik univers som det er helt spesielt å være en del av forklarer gitarist og keyboardist Ivar Storm Peersen eller Ivar Bjørnson om du vil benytte artistnavnet, i Enslaved, som er aktuelle med albumet «Utgard» på Nuclear Blast.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Roy Bjørge

Enslaved kombinerer viking- og gammel hedning tro med komplisert progrock og mørke og tyngden til svartmetall på overbevisende vis med episk kraft. Musikken på «Utgard» er viltvoksende, teatralsk og lengselsfull, blek, intens og ambisiøs. Melodiøs og fandenivoldsk om hverandre. Utforskende, kosmisk, hardt riffende, eterisk eller drømmende. Uansett henger alt sammen på et forunderlig egensindig vis som bare kan være Enslaved og en oppdatering av progrocken. På selvsikkert og overbevisende vis tas lytteren med på en reise innom mange ulike musikalske uttrykk og stemninger. Det unike samspillet og egenarten til bandet har blitt hedret med Spellemannpris hele fem ganger og de kan kanskje vente seg en ny allerede neste år.

Her kan du lese om da de to frontfigurene og låtskriverne Ivar Storm Peersen (Ivar Bjørnson) og Kjetil Grutle (Grutle Kjellson) fikk befatning med både black metal og progrock, og fascinasjonen for norrøn mytologi.

Ivar og Kjetil, når oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

ISP: Det var LP-spiller i stuen hjemme, og jeg likte stemningen som oppsto når den ble brukt. Så kom det ganske snart en CD-spiller tidlig på 80-tallet, som gjorde det litt lettere å sette på musikk selv – med hodetelefoner kunne jeg høre på hva jeg ville når jeg ville; og da var det mye spennende å tråle gjennom. Jeg var som de fleste andre småtasser eksponert for barnemusikk, og en «hit» jeg husker spesielt godt var «Barkebille boogie» av Øystein fra bobla vi kjørte rundt i med familien. Den var det trøkk i. Så var det vel Vill Villere Villaveien-TV-serien som gjorde meg oppmerksom på Kiss, og Kiss-kortene – min bestefar la merke til interessen og skaffet meg «Dynasty» på kassett en jul. Derfra fra det ingen vei tilbake!

KG: De aller første låtene som festet seg for min del var «Ob-La-Di,-Ob-La-da» med The Beatles og «This Is My Life» med Gasolin´. Det var antagelig ifb med festligheter foreldrene mine stelte istand, og uten å ane hvilke artister dette var, så var nok disse de første som festet seg. Ellers så husker jeg jo selvsagt Elvis fra tidlig barndom, og jeg husker sågar at min mor fortalte meg at Elvis var død i 1977. Det var 16. august 1977, så det var definitivt et tidlig barndomsminne. Jeg var ennå ikke fylt fire, og Ivar var ennå ikke født! Siden gikk det slag i slag; Kiss ble oppdaget via Kiss-kort, som var minst like hard valuta som engelske fotballkort, Rainbow, Nazareth, Deep Purple etc. ble oppdaget via kassett- og vinylsamlingene til eldre søsken, og vips så var vi gamle nok til å bruke ukepengene våre på kassetter og plater selv. For min del var det energien i musikken som fanget, og da spesielt den utemmede og tilsynelatende ustyrlige energien i heavyrocken, det er det forsåvidt fremdeles.

Ivar, når begynte du å spille gitar og hva var det som fenget spesielt med dette instrumentet?

ISP: Hjemme hos oss var gitar og sang et fast innslag i helgeunderholdningen. Far dro frem kassegitaren og spilte og sang Bob Dylan og Bjørn Afzelius, og det var noe med det som appellerte voldsomt. Han hadde to kassegitarer og etter hvert fikk jeg være med og spille basstonene – etter hvert lærte jeg meg også de første akkordene. Det var kjærlighet til gitaren som instrument og «historieforteller» som samlet folk, og selvsagt fikk gitaristen til å se kul ut; fra første kord!

Kjetil, hvorfor ble det bass og vokal på deg?

KG: Den er lett. Lemmy såklart.

Hva var det som gjorde dere så opptatt av metalmusikk og etter hvert også de mer ekstreme formene som death- og black metal?

KG: Tja, vi vokste jo på mange måter opp med heavyrocken, iallefall når vi ble gamle nok til å kjøpe musikk selv. Jeg ble tidlig introdusert til band som Nazareth, Rainbow og Deep Purple, og da var jo mye gjort i utgangspunktet. I tillegg var jo heavy en ganske så populær greie iblant unge midt på 80-tallet da jeg begynte på ungdomsskolen, og da traff man jo også flere likesinnede.

Så er det jo ofte sånn da, at man går lei av å høre de samme gruppene som alle andre digger, og da begynte vi å søke etter litt mer obskure greier. Først via det svenske bladet OKEJ, som viet masse plass til hardere musikk, og deretter til utenlandske blad som Kerrang!, Metal Forces og Metal Hammer. Etter hvert oppdaget vi jo også at det fantes en undergrunn med fanziner, demotapes etc., og da var jo løpet kjørt…

Når og hvordan dukket interessen for norrøn mytologi, vikinger og historiefortelling opp? Hva var det som fascinerte så voldsomt?

ISP: Det var en følelse av tilhørighet, noe som hadde med meg å gjøre, selv om det var fjernt i tid og «form» om man kan si det sånn. Det var i 9-10 års alderen at den interessen begynte for meg; hjemme hos oss var det bøker om mange ulike mytologier, samfunn, historie og religion. Jeg bladde i de fleste, men det var to bøker om «vikingene» og historien deres som fanget min interesse for alvor. Det var selvsagt fargerik historie, med slag og storslåtte fortellinger, men også kobling til natur og vær som fascinerte meg. Alle de ulike gudene, med ulike og tidvis svært så menneskelige trekk var også veldig spennende.

Dere hadde tidlig ambisjoner med musikken. Første gangen jeg så og hørte dere spille på en scene – og ble imponert nok til å stemme dere frem som min vinner for kvelden – var med bandet Phobia (hvor også Theatre of Tragedy-trommis Hein Frode Hansen var med) – under Haugesundsmesterskapet i pop og rock i Festiviteten i 1991 om jeg ikke husker feil.

Når fant dere ut at det var dette dere ville satse på og drive med?

KG: Da er jeg redd du husker littegrann feil! Phobia spilte aldri på Haugesundsmesterskapet, det gjorde derimot Enslaved i 1991 og 1993. Vi bestemte oss for å legge ned Phobia i juni 1991, og hadde da egentlig allerede danna Enslaved, meg, Ivar og Kai Johnny Mosaker på trommer. HM i 1991 var etter det jeg kan huske den andre gangen vi spilte med Enslaved, det var i desember 1991. Tusen takk for at du stemte oss fram! Tror ikke det var så veldig mange andre i salen som syntes vi var så fantastiske… hehe.

Vi var ambisiøse allerede fra starten av med Enslaved, men vi var jo veldig unge da, så jeg skal ikke, for min egen del, påstå at jeg visste at det var dette jeg kom til å drive med de neste 30 årene!

Hein Frode Hansen hadde også en viktig rolle som lokal konsertarrangør på denne tiden og bragte for eksempel etter hvert legendariske Old Funeral til Gamle Slaktehuset 11. mai 1991 (hvor tre av låtopptakene finnes på deres plate «Grim Reaping Norway») og blant andre blant andre Artch, Equinox, Emperor, Immortal og Witchhammer til samme sted.

Hvor viktig var denne formen for inspirasjon i den tidlige fasen av bandets eksistens?

KG: Hein Frode var en barndomsvenn av meg, han bodde på Tittelsnes, mens jeg bodde i Valevåg. Vi gikk på samme skole, foreldrene våre var nære venner, og vi reiste jo på sommerferie sammen omtrent hvert eneste år. Så, da Hein Frode flyttet til Haugesund og begynte på ungdomskolen der, ble han en del av et mye større musikkmiljø der. Etter hvert ble han en del av miljøet rundt Gamle Slaktehuset, og drog således meg inn i den malstrømmen der. Den konserten med bl.a. Old Funeral, kom som et resultat av at Phobia hadde spilt sammen med Old Funeral og Cadaver fra Fredrikstad på legendariske Garage i Bergen i april 1991. Da spurte vi gjengen i Old Funeral om det ikke hadde vært kult å snekre i hop en konsert i Haugesund også, og det syntes de var en god idé. Andre band den kvelden var forresten Witchammer fra Sarpsborg, Embryonic fra Notodden og Serpent fra Haugesund (Der Hein Frode var vokalist!).

At vi hadde Gamle Slaktehuset som boltreplass var utrolig viktig for oss og enormt mange andre band også! For å verdsette den institusjonen Gamle Slaktehuset er, donerte vi bort Spellemannprisen for «E» i 2017 til dem. Ære være Gamle Slaktehuset!

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Enslaved og andre band dere er eller har vært medlemmer i som Ivar Bjørnson & Einar Selvik, Borknagar, Taake, Trinacria, Gorgoroth, Seven Impale, Phobia, Desekrator, Vardlokk, BardSpec, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Ilti Milta, Manngard, Oppnedbass, Audrey Horne og Malignant Eternal?

ISP: Det er alltid kjekt å få andre impulser, det være seg i form av musikalske, sosiale eller andre typer impulser – men det jeg opplever i Enslaved er virkelig unikt på alle måter. Det er noe med (snart) 30 års historie; alle de ulike «ups and downs», reisene, platene, fansene og så videre – som skaper et unik univers som det er helt spesielt å være en del av. Nå er det flere av disse konstellasjonene du nevner som er langt mer enn «bare prosjekter» også, men siden Enslaved nå er mitt første og absolutte hovedband, er og vil det alltid være helt unikt. Den største forskjellen er kanskje hvor mye bandet «i seg selv» legger føringer for hva som skapes og utføres – uten at det oppleves som noen hindring for fri kreativ utfoldelse. Det skaper heller en trygghet og gir en følelse av en slags «pondus». Det er befriende og spennende å arbeide ut et nytt prosjekt med for eksempel Einar i Ivar Bjørnson & Einar Selvik, der vi står 100% fritt til å skape en ny stilretning når vi setter i gang et nytt prosjekt/album – ikke engang instrumentering er gitt der. Så jeg føler det som et stort privilegium å få holde på med begge deler. Ja takk!

Hva er den største forskjellen mellom Enslaved i dag og bandet som først lagde «Yggdrasil»-demoen i 1992 og så i rask rekkefølge lagde albumene «Hordanes Land» i 1993, «Vikingligr Veldi» i 1994 eller bandet som gjorde klassikeren «Below the Lights» i 2003?

KG: Mye er likt faktisk! Drivkraften og lysten til å lage musikk er der fortsatt, energien likeså. Hovedforskjellen er vel, foruten evner og erfaring, at horisonten er mye breiere nå enn den var i starten. Musikk en lager blir jo farget av musikk en hører på, og den ballasten av inspirasjon en har etter 30 års eksistens, er naturligvis tyngre enn den var i starten. Vi har heldigvis aldri vært så opptatt av HVA en skal la seg inspirere av, så du finner mye rart oppi smeltedigelen vår.

Når dukket interessen for progrock opp og hva var det som var så tiltrekkende med den og hvordan har progrock, og denne gangen også til dels krautrock, bidratt til utviklingen av uttrykket til Enslaved?

KG: Progrock, krautrock, spacerock etc. sneik seg inn temmelig tidlig, og har egentlig alltid ligget og ulmet i bakgrunnen både bevisst og helt sikkert også ubevisst. Kraftwerk f.eks. har vært med der hele veien, siden vi fant «The Man Machine» på kassett i samlingen til en eldre bror av en kompis rundt 1980. Vi syntes jo den musikken var minst like kul som heavyrock. Spacerock kom jo inn via Hawkwind ettersom det naturligvis måtte sjekkes ut pga. at Lemmy hadde spilt der. Progrock var jo med i fundamentet via Pink Floyd, Jethro Tull og Rush, for å nevne noen, og senere oppdaget vi jo King Crimson, Van der Graaf Generator og gammel Genesis. Så går en jo ofte dypere inn i materien og leiter, og på veien blir en jo inspirert, og så endrer det musikalske uttrykket seg. Som det skal. Vi er jo ikke AC/DC.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og roller i Enslaved i dag?

Ice Dale/Arve Isdal, elektrisk og akustisk gitar

ISP: Arve er en av mine favorittlead-gitarister, ikke bare i egenskap av å være Enslaved-gitaristen, men generelt – fyren har en allsidighet som er helt hinsides; han kan være subtil og understated, men også dra de drøyeste løpene og licksene; trickset hans er at han gjør akkurat det rette til akkurat rett tid. Hver gang! Og så er han en fantastisk rytmegitarist-kollega, av alle jeg har spilt med har ingen skjønt riffene mine slik Arve gjør. Den perfekte metal-, prog- og alt mulig annet-gitarist.

Grutle Kjellson/Kjetil Grutle, vokal, bass, synth

ISP: Grutle er selvlært i alt han gjør og har dermed en helt egen sound – som er svært viktig i Enslaved-soundet. Det er ikke Enslaved uten Grutle-bassen som dundrer i bunn. Mens det på de første utgivelsene er mye unison bass og gitar; slik at bassen inntok en slags «2. gitar-rolle» i arrangementene, har han utviklet stilen til også å inkludere den mer «tradisjonelle» bassrollen i bunnen, med mer rom for melodiøse gitar-krumspring i toppen. Bassingen hans på «Utgard» er på alle måter perfekt; både i dynamikk og lyd – jeg vet ikke om mange som skjønner og er bass på samme måte som Grutle. Som vokalist har han jo intet mindre enn verdens beste «Black Metal»-vokal, som jo er smått ironisk all den tid vi aldri har vært et Black Metal band, men vokalen er ikke mindre fantastisk av den grunn. Det samme gjelder «rein-vokalen» hans; den er unik og har virkelig funnet sin plass i bandet på «Utgard» – bassrøsten er utvidet til et ganske så spektakulært arsenal av det sakrale til det som må sies å minne litt om Bowie og Walker til tider! Fy fransiskaner for en utvikling denne mannen har hatt, jeg bøyer meg i støvet. For ikke å snakke om at han har en energi og en kraft som ikke bare holder Enslaved fra å spore av når ideene mine blir litt for «luftige», men det er også hans energi som driver det fremover. Uten Grutle, intet Enslaved.

Håkon Vinje, keyboard, piano, vokal

ISP: Den beste keyboardisten there is, som de sier i kaffereklamen. Som en slags pseudo-keyboardist i alle år fikk jeg full bakoversveis når Håkon begynte å jobbe med oss. Han fikser som Arve (og Iver) alle stilartene vi er innom, og det som har gjort meg tidvis rørt til tårer er den intense lysten, nesten trangen, til å skjønne hva som er tanken bak – hvordan kan han bruke sine skills til fulle samtidig som han respekterer og viderefører tangentrollen i Enslaved? Det er jo en utrolig kul måte å tenke på når en på hans tekniske og musikalske nivå trer inn i et band som Enslaved. Som vokalist er han rett og slett et naturtalent – han ble shanghaiet inn som keyboardist, men fikk beskjed om at han også fikk hovedansvaret for «clean» vokal på «E». Han hadde et halvt år på seg, hadde bare koret her og der tidligere, men klarte jaggu meg de brasene også. Så sammen med Iver som vel trådde frem som hovedvokalist sammen med Grutle på «Utgard», er han nå en av tre briljante vokalister i bandet.

Ivar Bjørnson/Ivar Storm Peersen, elektrisk og akustisk gitar, synth, keyboards, sequencer, fx

KG: Ivar er jo min favoritt-riffmaker/låtskriver, det er det jo ingen tvil om. Tror neppe det finnes mange som har klart å lire av seg så mye kvalitet over mer enn 15 album enn han. Det er jeg jo så klart evig takknemlig for. Uten drivkraften hans, hadde jo simpelthen ikke Enslaved eksistert. Han har jo vært min sparringspartner og bror i 30 år nå, så mye kan jo sies om han og meg, men kanskje ikke akkurat her og nå… hehe

Iver Sandøy, vokal, trommer, perkusjon, keyboard, fx

KG: En utrolig musikalsk, dyktig, grundig og ikke minst vågal og eventyrlysten kar!!! Han har jo vært lenge med i kulissene rundt Enslaved, helt siden han stemte trommene til Per før innspillingen av «Below the Lights» i 2002. Han har også ved flere anledninger vært vikar for Cato, og har vært studiotekniker og co-produsent siden 2010. Han var den eneste vi hadde på blokka når Cato sluttet, så det var jo flaks at han sa ja til å bli med.

Dere har også med noen få utvalgte gjester på albumet. Hvem er disse, hvorfor har dere valgt å ta dem med og hvordan har de satt sitt preg på låtene som de er med på?

Martin Horntveth, perkusjon, synth, klokkespill, rørklokker, rototom og programmering

ISP: Et unikum av en norsk musiker og en jækla bra fyr. Når jeg presenterte låten for bandet, kjente Håkon med gang igjen de klokkeklare Jaga Jazzist-referansene – noe som igjen inspirerte meg til gå rett til kilden; hvorfor stoppe ved å bli sterkt inspirert; hvorfor ikke få med originalen også. Det var jo enormt kult når Martin på rappen svarte at ja, det var han med på. Skremmende musikalsk type.

Inger Sunneva Peersen og Sonja Elisabeth Peersen, backing vokal

ISP: Det er rett og slett mine to små døtre – låten «Distant Seasons» er skrevet til og inspirert av de, så da måtte de med og kore på siste refrenget! En stor takk til Iver som med sin erfaring fra Christine Sandtorv-verdenen er den beste studiovennen et barn kan ha!

Dere har altså nå hele tre gode vokalister i bandet som dere benytter dere av til fulle på den nye skiva. Kan dere fortelle om vokalbruken og vektingen av de ulike vokalistene? Hvordan kommer dere frem til hvem som skal synge hva og hvordan samarbeider dere vokalt?

KG: Jo tusen takk! Der var da hyggelig å høre!

Det foregår stort sett slik at Ivar lager en instrumentaldemo, med programmerte trommer. Så lager jeg en skisse for hvor og hva slags type vokal som passer på de ulike låtene, og presenterer den for Sandøyen. Så synger vi inn demoer, og bestemmer da hvilken av oss som passer best til å synge på de forskjellige partiene. Jeg tar meg kort sagt av «ekstrem» vokalene, og en del av de dypere og mellomtone-register vokalene, mens Iver tar seg av de lenger opp i registeret. Men, ofte så er det en fin blanding av hans og mine stemmer. Enkelte ganger er også Håkon inne med noen stemmer, men ingen lead vokal stemmer på «Utgard», da hovudfokuset hans denne gangen, er de magiske fingrene!

Hvordan er vektingen av dur, moll og 9er-akkorder i musikken til Enslaved?

Arve Isdal (lead guitar): Vil tro vektingen på de tidlige platene er nok ca. 80-90% moll mens det nå kanskje er nærmere 70%. Men kommer litt an på hvordan en tenker. Det er jo 3-dur og 3-moll akkorder + 1dim i både en durskala og mollskala, så en bruker jo durakkorder i molltonearter også. Vil nok uansett anta at minst 90% går i molltoneart. Eller brukes det mye add9 akkorder uten ters, som jo er «kjønnsløse» og litt maj9 akkorder.

Det er lite vanlige 9’er akkorder og 7#9 (Hendrix akkorden); siden de er ganske «harde» klanger og ikke passer like godt inn i Enslaved-klanguniverset.

Fortell om valget av albumtittelen «Utgard»; den tredje verden – en uteplass eller arena- i Yggdrasil etter Midgard og Åsgard, som ble sagt å være hjemmet til eksterne kosmiske krefter og kjempen Útgarða-Loki og hvor det ble utkjempet kamper. Hva vil dere kommunisere gjennom tittelen?

KG: Utgard kan først og fremst sees på som et sted, eller tilstand, hvor en har liten eller begrenset kontroll, der Midgard og særlig Åsgard er et sted som representerer kontroll og indre bevissthet, er Utgard motpolen og den kollektive bevisstheten, kaoset om du vil. Utgard er et sted der gudene/bevisstheten ikke har fotfeste, og det har veldig uforutsigbare konsekvenser, som i historien om Utgards-Loke, som du nevner, der Tor, Loke og Tjalve blir utsatt for synsbedrag, illusjoner og Jotunseid! Utgard kan således kobles til f.eks. drømmene dine, der du fullstendig er prisgitt underbevisstheten din, og alle vet jo at den stadig kan drive en fra vett og forstand. Det er derimot nettopp på sånne steder en finner det spennende, ukjente, energiske og spontane, og å foreta en reise til Utgard fører med seg mye positivt også, for den som tør. Her finnes det kreativ energi i mengder!

Det nye albumet «Utgard» er en mangesidig plate, som tar innover seg mye forskjellig, men jeg føler også at den på noen måter er en vending tilbake til dette gamle og urinspirasjoner, som Bathory på «Jettegryta».

Var det noe som skjedde bevisst, var det resultat av at dere spilte konserter basert på de tidlige platene «Hordanes Land», «Vikingligr Veldi», «Frost», «Eld» og «Blodhemn» på Blå i forbindelse med 25-årsjubileumet i 2016 og «Vikingligr Veldi» i sin helhet på Beyond the Gates i Bergen samme år? Dere skal også skal gjøre det på samme festival neste år om alt går etter planen.

ISP: Det var definitivt en konsekvens av disse tingene du nevner (bra observert!); det er i det hele tatt lite til ingenting av det musikalske som blir til gjennom diskusjon, bevisste prosesser – jeg tror nå, som for 30 år siden, utelukkende på låtskriving ved hjelp av «go with the flow»-metoden. Noe annet hverken vil eller tør jeg – jeg har sett for mange skrekkeksempler på band som «bestemmer» seg for å skulle bli et eller annet enn de er, og det funker aldri.

Truls Espedal står for artwork til plata; det vil si han har malt det som er omslaget, mens Marcelo Vasco står for layout. Fortell om Espedal, hvorfor dere har valgt ham til oppgaven, samarbeidet og hva dere ville kommunisere med dette mystiske, melodramatiske og dunkle omslaget hvor man bak en sittende og en flyvende ravn vel kan skimte en slags festning/Utgard i skumringen?

KG: Truls Espedal har tegnet eller malt samtlige albumcover siden «Monumension» i 2001, og «Utgard» er faktisk hans tiende cover-maleri for oss! Samarbeidet startet for 20 år siden på puben Checkpoint Charlie i Stavanger, der min eks introduserte oss. Vi begynte å diskutere coverarten til Yes, og før visste ordet av det hadde vi avtalt at han skulle ordne coveret på neste Enslaved-album!

Vi ble jo såpass fornøyd med resultatet at vi ennå ikke har sett noen som helst grunn til å avslutte det samarbeidet. Truls har blitt en viktig del av Enslaved-mytologien, og er nok den eneste som klarer å kanalisere det virvaret av visjoner og ideer jeg og Ivar kommer opp med når vi har brainstorming om nytt cover. Hva du ser på omslaget til «Utgard», er selvsagt helt opp til deg selv, men det høres ganske riktig ut det altså!

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at dere sier litt om forholdet til og hvordan det gir seg til uttrykk hos Enslaved.

Reise

ISP: En utrolig sentral del av Enslaved – både for musikken og oss som personer. Det er også mye av det i tekstene. De seinere år har vel også kanskje reisen gjort oss enda mer oppmerksom på hvor viktig «hjem» er for å kunne reise i ordets rette forstand.

Krautrock

KG: Opprinnelig et økenavn engelske journalister brukte om den nye tyske rocken på tidlig 70-tall. Tyskerne selv omtalte den som “kosmische music” og det synes jeg er en bra beskrivelse. Ofte langsom, dronete og meditativ musikk, som har fenget meg helt siden jeg fikk øynene opp for genren via Kraftwerk (som jo opprinnelig var et rockeband). Mange bra band som Tangerine Dream, Can og NEU!.

Progrock

KG: Det er vel strengt tatt prog rocken på 70-tallet som har inspirert Enslaved. Det var en rå fusion mellom jazz eller klassisk musikk og rock, som utløste den bølgen. Mange bautaer fra den epoken, King Crimson, Genesis, Rush, Van Der Graaf Generator, Gentle Giant, Jethro Tull, PFM, Goblin etc. De opererte fullstendig uten skrupler og grenser! Ganske ironisk at dagens “prog rock” egentlig er så regressive at det er til å grine av.

Black metal

ISP: En sjanger hvis klassikere har vært og er viktige for oss; «De Mysteriis Dom Sathanas», «A Blaze in the Northern Sky» og «Under A Funeral Moon» er essensielle den dag i dag!

Viking metal

ISP: Når vi startet i 1991 var det ingen metalband som hadde samme norrøne konsept (tro det eller ei), og i tillegg ønsket vi å skille oss fra banda vi låt ganske likt som, men som vi ikke delte ideologi med: black metal-banda. Derfor kalte vi oss «Viking Metal» i et par år; før det ble en svær greie mot slutten av 90-tallet. De drev med noe helt annet som vi ikke ville bli assosiert med, så da lot vi de «få» hele sjangerbenevnelsen.

Rock’n’roll

KG: Altså ALT vi driver med er jo strengt tatt rock! Egentlig er det bare fjas å dele det opp i tusenvis av underarter. Har igrunnen aldri hatt sans for de der evinnelige sjangerdiskusjonene. Gjesp.

Trolldom

ISP: sannhet og humbug

Mestring, mangel på kontroll

ISP: Livet er vel en blanding av de to der, det samme gjelder å spille i band.

Himmel, fjell, sjø

KG: Tre elementer som hjelper til med å holde psyken min sånn noenlunde i vater.. Hadde jeg ikke kommet meg ut i naturen så ofte som jeg gjør, tror jeg ikke jeg ville ha bodd inne i meg selv..

Carl Jung

ISP: En brobygger.

King Crimson

KG: Selve yppersteprestene innen prog’en, og et veldig viktig band for Enslaved. Vi har faktisk covra «Red» ved to anledninger også!! Jeg fikk endelig sett dem i 2017, med tre trommiser! Det var stort. I tillegg er Robert Fripp muligens verdens beste gitarist, sammen med Ronni Le Tekrø.

Iver Sandøy, Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson – alle fra bandet selv – var produsenter for albumet. Hvorfor det valget og hva er fordelen ved å beholde kontrollen selv på denne måten i forhold til det å jobbe med en ekstern produsent?

ISP: En oppskrift som fungerer utrolig bra; vi har en god blanding av teknisk kompetanse og selvlærte røverkunnskap.

Hvilke tanker gjør dere dere om NRKs aktuelle dokumentar «Helvete- historien om norsk black metal»?

KG: Jeg så den nettopp, og jeg synes det var en kjempegod Mayhem-dokumentar! Virkelig. Veldig bra sekvensene med Pelles bror, og historien rundt ham. Også interessant at de hadde fått de gamle Vomit-gutta i tale! Jeg registrerer at mange mener de går altfor fort igjennom resten av historien, at mange viktige band ikke er eller knapt blir nevnt, og det kan nok hende. For egen del, så klager vi ikke. Vi var et av mange band som takket nei til å være med, og da skal vi ikke syte for at vi ikke fikk større plass. Vi takket nei pga. av at vi hadde en berettiget mistanke om at også denne dokumentaren ville gå i sensasjonsfella, og ikke dreie seg om selve musikken. Vi fikk jo rett i det; selve musikknerdinga begrenser seg vel strengt tatt til når Snorre Ruch forteller og demonstrerer teknikken han og Øystein utviklet… altså til ca. 10 min på fire episoder. Enslaved, og andre band med oss, passer ikke inn i det narrativet de hadde lagt opp til, derfor takket vi pent nei. Men, som sagt, jeg likte den for så vidt jeg.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

KG: Det er jo klart at vi, som mange andre, har fått livene våre snudd opp ned. Men, det er hva det er, og vi prøver å gjøre det beste ut av det. Vi har jo så klart måtte avlyse spillejobber i inn og utland, men har kjørt ganske hardt på med online-konserter, med skikkelige produksjoner og greier, så vi har stort sett vært aktive hele veien. Vi har jo så klart måttet tatt på oss mer «sivile» jobber underveis for å holde hode over vannet, men vi klarer oss vi. Nå får vi se hvordan det går med vaksiner og sånn, og håpe vi snart er tilbake til normalen igjen. Vi klarer dette, det er ikke svartedauen eller imbulvinteren dette her

Kan dere til slutt velge fem låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Enslaved eller «Utgard» og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene?

KG (5 låter): Siden jeg ikke har laget selve riffene i låtene, blir dette en slags «inspirert av energien i låtene», men det er jo jævlig viktig det også, så her er mine picks;

-Led Zeppelin «Achilles Last Stand»