Av: janolav Intervjuer 1. desember 2020

The Fat Rats: Gøyal Ráisa rockabilly

– Rock’n’roll skal lage liv, provosere tullinger og gi folk lyst til å pule eller invadere Polen. Folk trenger av og til en pause fra miljøvern, politisk korrekthet og en døll tilværelse. En time eller to hvor en kan være en primitiv apekatt er topp, forklarer vokalist og låtskriver Per Ivar Jensen i bandet The Fat Rats, som albumdebuterte med en spenstig selvtitulert skive på Sado Polaris Productions på tampen av fjoråret og som slipper den enkeltstående singelen og videoen «Rock’n roll party» 4. desember.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

The Fat Rats er for de av dere som vil ha mer humor, energi og action i rocken og som er glade i å danse. Med stor forståelse og engasjement gjør de sin egen vri på 1950-tallets rockabilly tilsatt noen elementer av psychobilly og punk, men har likefullt mer til felles med Johnny Burnette, Charlie Feathers, Gene Vincent og Eddie Cochran selv om det kanskje er mulig å høre noe inspirasjon fra nyere band som The Stray Cats her og der.

Her forklarer låtskriver, frontfigur og sprellemann Per Ivar Jensen mer om hvem og hva The Fat Rats er. Les og kom deg på konsert om de spiller i din nærhet når Covid-19 har gitt seg og dansegulvene er gjenåpnet.

The Fat Rats består av:

Ottar «Dårelokken» Tøllefsen -Trommer, Øyvind «Hotrod» Nilsen – Kontrabass, Tore-Morten «Saunakongen» Andreassen Figenschow – Gitar, Per Ivar Jensen – Sang.

Alle egne låter er skrevet av Per Ivar Jensen.

Ettersom bandet ikke er kjent for alle og enhver helt ennå, kan dere først fortelle hvem The Fat Rats er? Når startet bandet etc.?

The Fat Rats ble dannet i slutten av 2014 med hovedbase i Tromsø og med sanger i Oslo. Jeg og Øyvind Nilsen er begge musikere fra Nordreisa. Under en øl syntes vi det var merkelig at vi ikke hadde spilt i lag, han Øyvind har jo spilt med absolutt alle andre. Jeg så en mulighet til å gjøre noe jeg hadde drømt om siden jeg så bilde av Stray Cats i ukebladet Allers i 1980 når førsteskiva deres kom ut, å spille rockabilly. Gitarguruen Tore Morten og trommeunikumet Ottar var selvskrevne å spørre om å bli med siden dem er best. Vi hadde flaks med dem.

Hva er den første forskjellen mellom The Fat Rats med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming med andre band du er eller har vært involvert i som Diddy Wah Diddy, Per Ivars Orkester, The Replaceable Heads, The Late Great, Cazadores, Just Did Doris, Duo Holistique, Neograss?

For meg var det helt nytt å aldri øve. Vi har øvd 2 ganger på fem år. Her møter vi opp på spillejobb uten å vite hvor det ender. Gutta er så inngrodde musikere at vi får det til uansett, men det krever fokus. Vi må bruke ørene og følge hverandre. Tore Morten kan finne på å spille hele «Starway to Heaven» som gitarsolo eller så bryter vi plutselig ut i jødisk folkemusikk for så å gå tilbake til låta vi holdt på med. Sånt er morsomt som musiker å holde på med, musikalsk risikosport, men det var skummelt for meg som var øvingsnazi i punkeband. I de andre bandene jeg har spilt i har låtene vært innøvd til minste detalj, ja foruten Diddy Wah Diddy hvor vi tillot oss å jamme en del, finne-på-i-farta. Men Diddy øvde mye, opptil 10 timers øvinger når vi var unge. Galskap.

Kan Per Ivar som bandets låtskriver fortelle om veien fra punk o.l. via psychobilly til rockabilly?

Jeg har alltid likt rockabilly, Eddie Cochran, Charlie Feathers, Hasil Adkins, Little Richards, The Cramps og Stray Cats. Gutta var stilige, hadde fet sveis, skinnjakke, gjerne motorsykkel og var vill og gal. Tøffinger som ga jamt faen i hva som var innafor eller populært. Sånn er det med punken som kom senere også. Når jeg startet mitt første band i ’83 var det punk (og Motown-coverversjoner selvfølgelig) vi holdt på med. Ramones og Johnny Thunders & the Heartbreakers var og er fortsatt konger. Rockabilly krever at en kan spille, det kunne ikke vi så det ble punk. Vi fikk snart erfare at punk ikke var spesielt innafor på bygda, men det er en annen historie.

Per Ivar er noe av kulturens altmuligmann. De som er gamle nok kan også huske ham som DJ på Blårock i Tromsø, og i nyere tid har han/du også utpreget deg som filmskaper og manusforfatter.

Hvordan kommer disse andre sidene til uttrykk og til gode innenfor The Fat Rats-universet og hvor mye har de med hverandre å gjøre?

Jeg liker å fortelle, skrøne, lyge og underholde. Den eneste bevisste røde tråden jeg har mellom uttrykkene musikk og film er humor. Humor er sørgelig fraværende spesielt i musikken og noe jeg alltid forsøker jobbe med. I disse krenketider er humoren snart en utdødd uttrykksform. Rock’n’roll skal lage liv, provosere tullinger og gi folk lyst til å pule eller invadere Polen. Folk trenger av og til en pause fra miljøvern, politisk korrekthet og en døll tilværelse. En time eller to hvor en kan være en primitiv apekatt er topp.

Magnus Leirvaag har laget illustrasjonen.

Dere kommer opprinnelig fra Nordreisa i Troms og jeg har ihvertfall tidligere hørt Per Ivar snakke om samisk identitet. Hvordan har det preget dere og gir det seg på noen måte uttrykk i det musikalske?

At jeg og Øyvind er fra er fra Ráisa har nok mer å si enn våre samiske og finske gener. Vi er oppvokst i en røff kultur. Bannskap, blod og brennevin. Folk heftet ikke med å be deg dra til helvete eller gi deg en knyttneve rett i trynet. Da jeg spilte i danseband som purung var det plasser hvor folk måtte levere inn knivene i garderoben. Jeg har opplevd å blitt bombet på scenen. Sånt tror jeg farger en. Jeg og han Øyvind blir stadig minnet på om at vi er fra Ráisa av tromsøværingen Tore Morten. Jeg tror han sikter til at vi er ikke helt tam.

Hvordan er låtskriverprosessen og hvordan blir låtene til?

Jeg forsøker først finne en tittel. Det kan jeg finne overalt, fra grafitti, filmer, dikt, dans og andre ting. Finner jeg et tema er det topp, da kan en bare skrive. Eller det kan dukke opp et riff i hodet som jeg senere finner en tekst til. Men en greie er at det alltid må være noe som det kan danses til.

The Fat Rat albumdebuterte med en spenstig selvtitulert skive i fjor.

I tillegg gjør dere et par coverlåter på albumet. Hvorfor har dere valgt å tolke disse og hva er likhetene og forskjellene og i deres versjon fra originalen og andre versjoner som har betydd noe for dere?

«I Got a Rocket in My Pocket» – Jimmy Lloyd. Skrevet av Vic McAlpin og Jimmy Logsdon. Covret av Johnny Devlin, The Cramps, Little Feat, The Refreshments, Jerry Williams, NRBQ, Jimmy LaFave, Becki Sue & Her Big Rockin’ Daddies, Lou Ann Barton, Bill Kirchen, Hoodoo Gurus («Stomp rhe Tumbarumba»).

Dette er en av verdens kuleste låter som har alt. Selvtillit og en rakett i bukselomma, alt en mann trenger. En selvskreven låt på skiva.

Rock on the Moon – Jimmy Stewart. Covret av The Cramps, Thee Waltons, The Dukes, Rockin’ Ryan & the Real Goners

Denne låta er rockabilly så det holder! At de tar inn space er gøy! Space er rock! Hvem får ikke lyst til å bli astronaut når en hører denne?

Per Ivar Jensen har laget illustrasjonen.

En egen coverlåt har dere også tidligere gitt ut. «Kana Kapila» av Hep Stars, som Per Ivar har gjort allerede med både Diddy Wah diddy og Per Ivars Orkester.

Hva det er som gjør at denne låta står så nært hjertet og er så anvendelig i ulike sammenhenger?

«Kana Kapila» er fest og moro rett og slett! Alle elsker den! Jeg har spilt den i 1021 år og folk vil høre den igjen og igjen. Så da må man jo spille den?

Magnus Leirvaag har laget illustrasjonen.

Live spiller dere også andre coverlåter. Hva er forholdet deres til coverlåter versus egne låter og hvor viktig er det å føre videre tradisjonen til nye generasjoner med visse standardlåter?

Gode coverlåter er morsomme å spille rett og slett fordi det er brillefine låter som vi liker. At man kan presentere låtene for et publikum som ikke har hørt dem før er en sann glede. Gleden er ofte stor hos dem som har hørt låtene før også.

Hva er det som gjør at coverlåter står så sterkt innenfor rockabilly-tradisjonen?

Å lage nye gode rockabillylåter er særdeles vanskelig. Sjangeren er ganske smal og publikum vet hva de vil høre og det er gjerne sanger de kjenner til. Det er lett å bomme og jeg er langt fra fornøyd med mine egne låter, men man må jo forsøke?

Kan man se på coverlåter som en måte å lære seg genrens grunnleggende bestandenheter og groove?

Helt klart! En lærer mye av å spille gode låter uansett sjanger. Låter kan høres «lette» ut, for en ikke-musiker, men å lage en god låt er drit vanskelig.

Hvor viktig er dette med livespilling og dans for dere og som en bestanddel for rockabillykulturen? Har dere noen gode tips hvordan man kan bli en god rockabilly danser?

Vi lever for å spille live, skape liv og få folk til å danse. Når vi lykkes er det som om publikum og oss er en eneste stor smørje, en pøl av med svette, rytmer, bevegelse og glede. Hvis dem går hjem og lager unger etterpå er jo samfunnsnytten enorm. Hvis en vil bli en god swing danser bør en tørre begynne å danse.

Carl Perkins sa at rockabilly var feelgood music. Hva er deres synspunkt rundt denne påstanden?

Mannen har så rett som kan bli! Rockabilly er flukt fra det dørgende kjedelige, fra tidlig-opp-på-arbeid, konformitet og korrekthet. Rockabilly er livsglede og hurra-hei-og-hopp! De eldste i søskenflokken til rockabilly, country og blues er mer mer realisme og triste greier. Så som mange ganger ellers ble minstemann i søskenflokken full av futt og en skikkelig ramp. Alt til sitt bruk.

Hvilket forhold har dere til 1950-tallet og amerikansk kultur?

Vi liker estetikken fra 50-tallet. Uskylden som ble besudlet av rockabilly og vrikkende hofter. Det må ha vært en morsom tid.

Jeg gir dere nå noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om deres forhold til og hvordan det eventuelt har påvirket The Fat Rats.

Stil

Rockabilly er uslåelig stilfull. Man ser at nå for tiden er det spesielt kvinner som liker stilen. Ja musikken kommer i andre, tredje rekke hos mange.

Autensitet

At rockabilly låter autentisk er et must. All rock skal ose av små feil, vi-gir-faen-vi-bare-spiller-og-er -tøffe-som-tog.

Hot rod

Er en del av pakka. Stilig og tøft.

The Cramps

Hø hø! Dem hadde stil! Både i klær og musikk. Fantastisk band. Om dem er rockabilly kan kanskje diskuteres?

Over til nordnorsk musikkhistorie. «Jeg hører mye på musikk og er ganske så oppdatert på hva som har vært utgitt tidligere og jeg påstår derfor at dette er det første ekte rockabillyskiva som gis ut i Nord-Norge noensinne, så vi er ganske så stolte over akkurat det», sier vokalisten stolt i Altaposten.

Utdyp dette utsagnet, hvorfor tror dere det har tatt så lang tid før denne musikkgenren har fått ordentlig fotfeste i nordlige deler av landet? Det har jo allerede vært flere store konserter med utenlandske navn som Linda Gail Lewis, og Steinar Albrigtsen hadde vel et rockabillyband på 1980-tallet (som ikke ga ut skiver).

Øyvind spiller bass med Linda Gail Lewis når hun turnerer i Nord-Norge. Sannheten er vel at rockabilly ikke er no spesielt stor i Norge i det hele tatt? Rockabilly er en liten sjanger overalt, med unntak av noen land i Europa. Hvorfor er for meg en gåte? Hvorfor sitte høre på depressive greier når en kan få litt lys inn i livet?

Men, hei se her: Steinar Albrigtsen and the Blue Cats – «Bop ‘N Roll» (2006) – et knippe egne låter sammen med låter av Gene Vincent & the Blue Cats, som han har lånt navnet fra, Buddy Holly og Johnny Burnette.

Så da er det kanskje likevel ikke slik at The Fat Rats er det første bandet fra Tromsø som gir ut rockabilly skive?

Det var da som faen! Her har vi skrytt folk huden full og så har vi ikke gjort leksa vår?

Hvordan står det til med rockemiljøet og rockabillymiljøet i Tromsø?

Rockemiljøet i Tromsø er stort og holder en skyhøy standard. Tromsø liker Rock’n’roll og det ser ut til at dem liker rockabilly også når dem får det servert. Uteplassene Bastard og Blå rock har gitt bandene en scene og er mye av grunnen til at miljøet er bra. All ære til dem for det!

Fortell om Sado Polaris Productions.

Det er mitt eget selskap som jeg har gitt ut egne skiver med. Når ingen andre gjør det må en gjøre det sjøl. Tror det første utgivelsen var i ’94 med Diddy Wah Diddy. En sjitskive forøvrig.

Hvordan har dere taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har Covid-19-tiltakene rammmet The Fat Rats?

Jævla Covid-19! Får jeg tak i den jævelen skal jeg gi han en lusing rundt øran!

Til slutt vil jeg at du skal velge tre favorittlåter som har vært til inspirasjon for The Fat Rats og at du sier hva du liker med disse låtene og hva du har tatt med til egen spilling, komponering eller tekstskriving.

No More Hot Dogs – Hasil Adkins

Denne låta har inspiret meg enormt. Han var en villstyring som ikke kunne bry seg mindre om hva som var kjørereglene for hva musikk og tekst skulle være. Han skrev om å kutte hodet av damer og henge dem på veggen mens Beatles gikk i bleier og drømte om å synge «Love Me Do» eller «Ob-La-Di, Ob-La-Da». Av han og John Lee Hooker har jeg lært at man trenger ikke høre på dem som sier hvordan strukturen i en låt skal være. Låter det tøft er det tøft.

Summertime Blues – Eddie Cochran

Her er kongen av rock. Tenåringsgeniet som døde før han kom skikkelig i gang. Han revolusjonerte rocken fullstendig. Alt han skrev har skyhøy kvalitet. Ja, bassisten i Beatles fikk jobben i bandet fordi han imponerte med å kunne «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran.

Cretin Hop – Ramones

Keep it simple muddafukka! Man trenger ikke skrive tre vers. Hvorfor ikke bare skrive ett og repetere det tre ganger? Man trenger ikke noen soloer eller dilldall, kutt alt til beinet og trø klampen i bånn.