Plateanmeldelse: The Hives – «Veni Vidi Vicious»
Artist: The Hives
Album: «Veni Vidi Vicious» (2000)
Plateselskap: Epitaph
5
The Hives’ «Declare Guerre Nucleaire» åpner kalaset. En klassisk 60´s garasje/punk-rocker, som vi kjenner fra The Sonics og andre garasjeband. I ettertid vel dokumentert på samlealbum fra bl.a. Crypt og Way Back Records, Nuggets og Teenage Shutdown-serien. Låta avsluttes humørfylt med sprudlende og ikke minst sprutende boblebadsynther.
Deretter går det bokstavelig talt slag i slag. «Outsmarted» er skitten punk tilsatt en aldri så liten powerpop-vitamininnsprøytning. Rullende, frenetisk bass driver det hele fremover. «Find Another Girl» er en rolig og melodiøs sekstitalls poplåt tilsatt noen morsomme synth blipp-blopp lyder. «Statecontrol» tramper videre med tøffe rockabillytakter, mens «Knock Knock» er en fengslende drivrocker.
«Die Allright», «Main Offender» og «Hate To Say I Told You So» er blant platas høydepunkter – og hvilke høydepunkter! «Die Allright» er full sprut – og energikjør – fra første taktslag. Riffene og de kontante trommene slår og hopper mot deg , og allsangrefrenget må definitivt høres:
I filled my pockets now I might as well- Die
‘Cause I found the backdoor out of teenage hell- All right
Filled my account cause I might in fact- Die
But I rely on science, yeah to bring me back- All right
I´m gonna die
«Hate To Say I Told You So» består av nesten usannsynlig fete og fengende gitarriff – med noen synth/keyboardlyder – som erstatter det så obligatoriske farfisaorgelet innen garasjerocken, det funker som bare det. Låta er en «ny» garasje/punkrock klassiker. Den innehar alle ingrediensene for å oppfylle disse kravene: De sugende riffene, det kontante drivet, nerven og ikke minst innlevelsen. Det låter tight og samspilt. Kompet er som limt sammen. Sjekk det fyldige, men samtidig sylskarpe gitarriffet, som stikker seg fram med jevne mellomrom.
I «Supply And Demand» er et nedstrippa steinalderriff gjennomgangstema, og dette er steinalderrock som virkelig funker. Oppskriften er latterlig enkel: Finn et hektende riff, fyll ut med drivende bass, kontante trommer og en heseblesende (her positivt ment) skrikende vokalist- og vips: Så har du en knall rockelåt.
Og mens vi snakker om vokalen: Howlin’ Pelle Almqvist har valgt seg et særdeles passende navn. Ordene spyttes og freses ut med munnen full av innlevelse og attitude. Hør for eksempel tidligere nevnte åpningslåt eller «Main Offender». Almqvist har neppe lært disse vokalteknikkene hos en sangpedagog – enkelte har det bare i blodet. Her er det ikke teknikken som gjelder, men rett og slett feeling.
The Hives har med andre ord skjønt plate-pakka: Poenget er helheten i musikken. Det er altfor mange band i denne sjangeren The Hives vaker i, som bare har noen få bra låter på plata sitt. Resten fylles opp av anonyme låter med noen småtøffe riff slengt imellom heller slapp vokal og gitar.
I år slapp The Hives liveplata «Live at Third Man Records». Svenskene er enda bedre live enn på plate eller på denne live-plata, men live-utgivelsen gir en lysten til å oppleve The Hives live igjen på ordentlig.
Apropos live, The Hives spilte en legendarisk konsert, som oppvarmere for The (International) Noise Conspiracy, i forbindelse med slippet av «Veni Vidi Vicious» på Last Train i Oslo under Oslo Threebute Festival. Kanskje den eneste konserten de har spilt uten den daværende bassisten Mattias Bernvall – fordi scenen på Last Train var så liten at de bestemte seg for å være kvartett den kvelden – før Johan Gustafsson fra Randy overtok i 2013. En del folk samlet seg utenfor underveis i konserten hvorpå Pelle åpner døren og sier: «Era eftärkommara kommer aldrigen att tilgje at ni inte kom in och kollade på The Hives!!!»
Dette er en redigert versjon av anmeldelsen tidligere publisert på Puls.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
