5 plater som har inspirert Family Values
Skrevet av: David Jønsson
Hvor blir det egentlig av Family Values-albumet? Family Values har over lengre tid levert flere uimotståelige bidrag til den norske powerpop-kanonen, men debutalbumet lar fortsatt vente på seg. Det gjør ingenting altså, i hvert fall ikke når de mestrer singel- og EP-formatet så til de grader.
I bastardåret 2020 har bandet utgitt «#1 EP» og «#2 EP» på Snertingdal Records, fylt med oppløftende, tre minutters gitarpop-skatter. Uttrykket er tuftet på grunnlaget lagt av klassiske band som Big Star, The Go-Betweens, og kanskje en liten dose med Television Personalities. Når man i tillegg slenger inn Tomas Dahl (Caddy, Turbonegro, Yum Yums ++) inn i miksen som produsent, er det ikke noe rart at dette svinger.
Family Values har lenge stått på blokken vår over band vi burde ha med i denne spalten, og hey presto! Nå er dagen her. Bandet har slått sine pjalter sammen og kommet til en bred konsensus om disse fem albumene. Et ikke overraskende fellestrekk, er sunne powerpop-verdier.
Big Star – #1 Record
– Big Star er Family Values’ eksistensberettigelse, og alle tre platene kunne vært med på listen. Titlene på høstens to utgivelser refererer utilslørt til #1 Record. Flere av låtene våre har opprinnelig hatt arbeidstittelen «Big Star-låten». Dessverre får de aldri helt den magiske Big Star-følelsen. Men det er det uansett et par hundre andre band som har forsøkt på, uten å få til. Så det går fint.
The Go-Betweens – 16 Lovers Lane
– Leter man litt lenger en INXS og Midnight Oil oppdager man at australske popband fra 80-tallet er en musikalsk gullgruve. Mange av disse bandene som The Church, The Stems og The Triffids har vært viktige for oss. Aller finest er kanskje The Go-Betweens’ «16 Lovers Lane». Med interne kjærlighetsintriger og smellvakre låter er dette en slags indie-versjon av Fleetwood Macs «Rumours».
The Lemonheads – Come On Feel The Lemonheads
– På 90-tallet, mens Evan Dando fremdeles dusjet og vasket seg, var han verdens diggeste. Har sett ham et par ganger live i de senere årene. Det var like oppløftende som å se en sirkuselefant i bur, men låtene holder seg.
Modern Lovers – Modern Lovers
– Uansett hvor i livet man befinner seg vender man tilbake tenårene. I den perioden oppleves alt for første gang, og alt oppleves mer intenst. Denne platen gir meg følelsen av å være tenåring. Jonathan Richman blander det ungdommelige, såre og naive. Jeg burde oppdaget denne platen da jeg var sytten, da jeg var midt i målgruppen. Men på den andre siden er det kanskje finere å mimre tilbake til tenårene når man har fått de på avstand. Det er vel det som kalles nostalgi. Platen er en fin påminnelse om at det enkle ofte er det beste, og at det å gjøre låtene enkle ofte kan være veldig vanskelig.
Astroburger – Inferno in Fano
– Astroburger er en evigvarende norsk institusjon. Verdensstjerner i sitt eget mikrounivers. I en tid der Last Train holder kronerulling for å overleve føles det riktig å ha med Astroburger.
Hvis du vil ha ytterligere solskinnsakkorder og fengende refrenger, kan du ta en lytt eller to på Family Values’ ferske utgivelse «#2 EP»:
