Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. desember 2020

Harald Lassen: Inderlig jazz

– Musikk har en emosjonell sprengkraft jeg tror de fleste har opplevd. Jeg lager jo ikke sakral/emo bedroom musikk akkurat, men jeg er utrolig opptatt av at musikken må ha soul og pasjon. Jeg har alltid vært opptatt av mennesket bak instrumentet og får sjeldent kick når det blir for adskilt, forklarer Harald Lassen, som sammen med sine fire musikere er aktuell med albumet «Human Samling» på Jazzland.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Ringen

Harald Lassen sitt album «Human Samling» setter et ømt, lidenskapelig avtrykk hos lytteren med sin inderlig og tandre uttrykk i et slags skjæringspunkt mellom jazz, klassisk musikk og en slags gospel eller soul. Låtene fyller en med en slag indre ro og harmoni. En slags oppstemt form for melankoli. Det er melodiøst, varmt og fylt av en slags åndelig tilstedeværelse men aldri fremmed for det utforskende. En rekke omkalfatringer og den drivende musikalske pulsen som gjennomsyrer det hele forhindrer at det blir stillestående. «Human Samling» er en plate det er lett å bli glad i .Her kan du lære Harald Lassen og hans kvintett litt bedre å kjenne.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mamma og pappa, selvsagt. Opp igjennom har gleden vært der hele tiden og jeg kan huske musikalske kick-opplevelser fra jeg var barn. Men jeg har brukt noe lenger tid på å klare å uttrykke meg gjennom musikk. At den liksom er en forlengelse av meg selv. Blant mange vendepunkt kommer jeg stadig tilbake til da jeg som 16-åring var på korturné i Chicago og fikk oppleve de svarte kirkene og den enorme kraften som ligger i musikken der. Kirkemusikkens kraft ligger nok i at den er ment for noe større enn oss selv. Enten man tror på det eller ei er det viktig å oppleve, synes jeg, også fordi svært mye av den svarte (kirke)musikk-kulturen er opphavet for all musikk vi lytter til og spiller i dag. Se f.eks. filmen Aretha Franklin – «Amazing Grace».

Når begynte du selv å spille og hva følte/føler du at denne måten å uttrykke seg på har gitt/gir deg personlig?

Det tok som nevnt litt tid å klare å uttrykke seg ordentlig gjennom saxofonen. Jeg syntes den var et litt forstyrrende element på utsiden av kroppen. Mulig det var fordi jeg begynte med saxofonen litt sent. Pianoet derimot har jeg helt siden 6-årsalderen følt en voldsom nærhet til. Men i voksen alder har jeg lært meg å tenke at jeg synger gjennom saxofonen fremfor å spille – om det gir mening. Vi liker hverandre svært godt!

Hvorfor ble saksofon hovedinstrumentet ditt?

Mye tilfeldigheter, egentlig. Men med 90-talls barndom var det vanskelig å unngå OL og «statsjazzen» til Jan Garbarek. Jeg tror et hvert hjem med en viss musikkinteresse hadde en plate med Garbis den gangen. Eller kanskje Arild Andersen, og der spilte jo Bendik Hofseth som spilte kliss likt som Garbarek. Så Garbarek kan vel være et av mange svar.

Når begynte du selv å komponere låter og hva opplever du som den viktigste forskjellen mellom å spille egenkomponert materiale og andres låter?

Ideene har vært der hele veien, egentlig. Men å sette dem ordentlig ut i livet skjedde vel ikke før folkehøgskole-alder. Og jeg har egentlig alltid hatt litt lav selvtillit på egen musikk. Men uttrykksbehovet er jo sterkt til stede og jeg har skjønt gradvis at musikken min funker på et vis. Jeg føler meg veldig fri når jeg spiller andres musikk og jeg trives med å tilføre ting jeg hører. Men jeg tillater meg alltid å komme med innspill, jeg kan aldri være en passiv musiker. På godt og vondt, tror jeg.

Hvorfor jazz?

«Jazz er pinnsvinene i hagen som sloss mot den fjernstyrte gressklipperen» (Lars Saabye Christensen). Med andre ord: Det føles viktig!

Hva er den største forskjellen på prosjektet Harald Lassen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band eller prosjekter som du er eller har vært med på, som Andrea Kvintett, Duplex, Matona’s Afdhal Group, Mopti, Pixel, Ronja, Sjøen, og hva har du tatt med deg videre fra de andre bandene til solo prosjektet?

Hjelpes. Hadde glemt halvparten av disse bandene. Haha! Vel – de har vel alle i mer eller mindre grad vært et viktig steg på veien og lært meg hva jeg vil og jeg ikke vil. Jazz har ingen pensjonsalder og man har god tid til å sjekke ut masse prosjekter og fellesskap. Det er fantastisk.

Kan du fortelle om de andre musikerne du har valgt å ta med deg og deres musikalske styrke og rolle i bandet/prosjektet Harald Lassen.

Tore Flatjord – trommer, perkusjon
Tore er en karakter. I en musikalsk sammenheng verdsetter jeg ofte det høyere enn skills. Men Tore har begge deler.

Stian Andreas Andersen – bass
Stian er 70 år til sinns, men er veldig oppdatert på all ny god musikk. Kul kombo og kompentanse jeg alltid lytter til. Ekte bassist.

Bram De Looze – piano, rhodes
En trollmann uten eksponeringsbehov. En luring, altså. Han kan i løpet av et par takter snu den teiteste ideen jeg kommer med til å bli virkelig stor musikk.

Sander Eriksen Nordahl – gitar
Sander har også noe karakteristisk og artistisk ved seg. Og er velsignet med ekstremt god smak og forståelse av tid og rom i musikken. Bra skill når man har en gitar og masse effekter.

Kan de andre fortelle hva det er som kjennetegner deg som musiker og komponist, hvorfor de hadde lyst til å være med i dette bandet og hva de får utløp for her?

Stian Andreas Andersen(bass): Harald er strukturert, gjennomtenkt og «på stell», på same tid som han er veldig spontan, dogmefri og utforskande. Det gjer seg mellom anna uttrykk i musikksmaken hans.

Tore Flatjord(trommer): Harald er en ekstremt inderlig type, med sterke meninger og sterkt uttrykk! Vi kjenner hverandre veldig godt, og havner ofte i både saklige- og usaklige diskusjoner om musikk og mye annet. Mange ganger har jeg vært megafornøyd med en idé på en låt, mens Harald ikke digger det. Da krangler vi litt, også hater jeg ham litt, men etter hvert eksperimenter vi oss fram til noe som er mye fetere, og alle får kick og stemningen blir god. Harald har en enorm motvilje mot å gå for første og beste løsning, som da tvinger fram utrolig mye hipt! Det digger jeg. Store deler av «Human Samling» er gode eksempler på dette.
Harald har også etter hvert fått en veldig tydelig melodisk signatur, som jeg liker veldig godt. Jeg vet ikke akkurat hva det er, men det er i hvertfall noe sørlandsviser + Jarrett inne i mixen der, som gjør både hans komposisjoner og improvisasjoner svært gjenkjennelig.

Jeg digger å være med på dette prosjektet av mange grunner, men kanskje først og fremst pga. den nevnte eksperimenteringen. I ingen av de andre bandene jeg er med i blir så mange stener snudd før vi lander på en idé, som igjen tvinger oss til å tenke nytt og utvikle oss som utøvere. En annen fellesnevner for alt låtmaterialet er at det rett og slett er veldig gøy musikk å spille, kanskje fordi grunnideene er så sterke og tydelige, slik at man kan leke og dra ting i mange retninger uten å gå seg bort.
For min egen del var det ekstra spennende med denne utgivelsen, siden jeg spilte inn alle trommesporene helt selv i stua hjemme, noe jeg aldri hadde gjort før! Det ble en stupbratt læringskurve, og jeg brukte forferdelig mye tid på det, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med resultatet!

Hvorfor valget av albumtittel og hva vil dere uttrykke gjennom den?

Dette albumet er en måte å uttrykke mangfoldigheten i meg som menneske. Jeg er ikke én ting, har ikke én smak eller ett tankemønster. Vår tids stadige krav om renhet og valg av side er for meg helt absurd og inhumant. Mennesket er i likhet med kunsten, jazzen og improvisasjonen så mye mer komplekst enn det. Det er hverken ja eller nei, stygt eller fint, eller én sannhet. Jeg tiltrekkes av alt som er et sted i mellom. Dette albumet er en samling av mange ulike ting og historier. Det synes jeg er veldig vakkert og viktig.

Hva i er den største forskjellen mellom «Human Samling» og de tidligere innspillingene «Rainbow Session» (2016) og «Eventyrer» (2018)/ «Remix Eventyr» (2019)?

Jeg vil egentlig bare kalle det en naturlig utvikling. Jeg er nok mer opptatt av de lange linjene i en artistkatalog enn album for album. Det er spennende at jeg selv først nå kan se konturene av hva jeg holder på med. Jeg er sånn sett veldig intuitiv og bryr meg ikke så mye om å definere «greia mi».

Hvor viktig er det for deg/dere at det skal låte vakkert eller harmonisk?

Det kan gjerne være noe motstand og friksjon i musikken, men summen av det må være digg eller behagelig. Det er jeg alltid opptatt av. Det skaper en god balanse.

Dere blander akustiske instrumenter og det elektroniske på fortreffelig vis og lykkes med å skape et varmt lydbilde som som fyller lytteren med velbehag. Hva er nøkkelen til å oppnå denne gode klangen?

Det akustiske måtte ligge til grunn på «Human Samling». Det var viktig, men jeg ønsket en twist i lydbildet. Her spiller gitarist Sander en nøkkelrolle med sine smakefulle valg og hans gode sans for lyd og effektbruk. Jeg bruker også en slags saxofon-synth(MidiMe), som jeg har laget selv, og som går igjen på ganske mange låter. Den gir en følelse av noe elektronisk, men har akustisk saxofon som lydkilde.

Om jeg sier at musikk er en måte å gi uttrykk for følelser hva sier dere da?

Ja, kjør! Selvsagt er det det. Og stemninger. Musikk har en emosjonell sprengkraft jeg tror de fleste har opplevd. Jeg lager jo ikke sakral/emo bedroom musikk akkurat, men jeg er utrolig opptatt av at musikken må ha soul og pasjon. Jeg har alltid vært opptatt av mennesket bak instrumentet og får sjeldent kick når det blir for adskilt.

Hvor viktig er det at musikken skal svinge eller ha eller annen form for groove?

Det er viktig. Jeg liker abstrakte ting svært godt, men jeg foretrekker at det alltid ligger en puls til grunn.

Her er noen stikkord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for «Human Samling» eller Harald Lassen.

Musikalsk balanse
Vi søker vel alle balanse i livet. Livet påvirker musikken man lager.

Musikalsk utforskning
Nysgjerrighet er ekstremt viktig. Den gjør deg åpen, mottakelig og rund i kantene. Men det må jobbes for å holde den ved like merker jeg når man blir litt eldre. Personlig søker jeg jo etter «greia mi» som kunstner, men håper på mange måter jeg aldri finner den. Da er man jo ferdig.

Klangfylt/velklingende
Ja, takk. Men igjen; balanse. Man blir lei alt som er søtt, òg. Typ 2. januar.

Upbeat/ oppstemt lydbilde

Jeg synes «Human Samling» har en optimisme i seg. Men en realistisk optimisme.

Melankoli
Der har du meg.

Jazz og improvisasjon
..er noen av det mest menneskelige du kan drive med.

I hvor stor grad vil du si at Harald Lassen er et soloprosjekt med hjelpende musikere eller et band med Harald Lassen som bandleder?

Hm. Det er mulig du må spørre mine medmusikere om det. Men jeg tror ikke de vil være uenige i at dette er mitt prosjekt. Siste ordet, men også ansvaret, ligger til slutt hos meg. Jeg håper jeg gir dem nok plass til å uttrykke seg og jeg krever på mange måter innspill fra dem. Passive musikere passer ikke meg så godt. Men det å være en god bandleder ER virkelig en treningssak og man gjør feil der som alle andre steder. Jeg tror de tilgir meg.

Du/dere har valgt å produsere platen selv med Stian A.E. Andersen som co-produsent. Fortell om det valget og fordelen med å holde det i egne hender.

Egentlig tenker jeg at flere jazzalbum burde inkludere en produsent. Det er godt med utenforstående ører i all musikk. Blant «de vanlige» produsentene som finnes nå, er det kanskje få eller ingen som kommer fra jazzen og forstår musikken natur og vesen. Det er utrolig viktig for å få improviserende musikere til funke bra. Kanskje jeg skal slå meg opp på det? 🙂 Men jeg valgte internt samarbeid denne gangen. Men bassist Stian, men også lydtekniker Magnus S. Nergaard som er impromusiker selv og som gjerne bidrar med kunstnerisk input.

Platen ble spilt inn i Flerbruket studio samt noe hjemme i musikernes egne stuer. Fortell om det valget, innspillingskonteksten og hva som kjennetegner de ulike lokalene som har vært brukt. Hvilke spor har de ulike rommene lagt igjen i form av atmosfære og klang på «Human Samling»?

Pga. «det du vet» kunne vi ikke møtes i studio alle sammen i april/mai. Alt av trommer og piano er spilt inn i deres respektive stuer. En del saxofon, all perkusjon og vokal er også spilt inn ulike steder. Det var en komplisert prosess å få til jazzmusikk uten å være sammen, men en gledelig utfordring og prosess som krever en times tid å forklare. Men jeg synes det er kult at du kan høre ulike rom på de ulike instrumentene, og at det kan skifte fra låt til låt. Jeg valgte å beholde den vibben i miksen. Det er tre ulike pianoer fra tre ulike rom f.eks. og jeg synes summen av det hele gir en rik, varm og fargerik sound.

De to sporene «ListenTo» og «About Music» ble til under en strømmekonsert i april. Var det planlagt at de skulle bli en del av platen eller var det fordi det låt så bra at dere valgte å ta de med også her?

Spillekåtheten slo raskt inn i april, som hos ekstremt mange andre i samme periode. Men jeg følte ikke for å strømme noe som helst offentlig. Jeg vet ikke – det bare passer ikke meg å formidle noe over lengre tid inn i en tom skjerm og jeg har vel aldri kastet meg på trender/greier i stor grad. Liker å avvente litt. Men vi fant en fiffig metode for å kunne spille sammen over internet i realtime og samtidig ikke slite med forsinkelse via en app/plugin som heter Listen To. Se for deg en rekke av musikere. Musiker 1 spiller og strømmer direkte til musiker 2 som reagerer på det og strømmer summen av 1 og 2 til musiker nummer 3. Summen av 1, 2 og 3 går til musiker nummer 4 og slik kan det fortsette. Den siste i rekken tar opp resultatet. «About Music» og «ListenTo» er altså helt fritt improvisert musikk hvor musiker 1 ikke aner hva som foregår i de minuttene det spilles, mens siste musiker i rekken hører alt. Vi hadde nok spilt annerledes enn dette om vi var i samme rom. Det synes jeg er interessant nok til ta det med på albumet. Fine stemninger.

«Visdommen» i NRK-klippet på sistnevnte (altså «About Music»), som er med her, stammer fra John Stevens fra Spontaneous Music Ensemble som blir intervjuet etter en konsert på Høvikodden i mai i 1971.

Rune Mortensen står for det ganske minimalistiske, men stilfulle coveromslaget. Fortell om ham og samarbeidet, og valget å gjøre det såpass enkelt.

Rune er husdesigneren hos Jazzland. Han har en ganske minimalistisk, men varm stil, synes jeg. Freshe farger og sånn. Akkurat fargene på singel -og albumcover knyttet til «Human Samling» er det min samboer som har foreslått med en sjeldent sans for fargekombinasjoner liggende til grunn. Men Rune har stått for hoveddesignen. Jeg ønsket det enkelt og stilrent denne gangen, men at det skulle stå ut eller «poppe». Jeg kan vel røpe at inspirasjonen var klassiske ECM-cover fra syttitallet, men med en twist som tok det til vår tid. Og det måtte være fargene. Man kan ikke undervurdere covere og blikkfanget de i beste fall kan være. Enten man scroller seg gjennom spillelister på Spotify eller kommer inn på en vinylbutikk. Du må liksom få øye på det ved første overblikk.

Hvordan er forholdet til plateselskapet ditt Jazzland og hva er deres betydning for moderne norsk jazz?

Jazzland stoler på meg og gir meg full kunstnerisk frihet. Musikalsk og visuelt. Det er klart man kan si det er tidvis vel eklektisk katalog, men jeg kan bli helt svett av for mye stilisme og dogmer. Sånn sett er Jazzland et befriende sted å høre til. Og labelet er ikke større enn artisten. Det synes jeg er kult. Altså det er få som ville brukt karakteristikken «jazzland-musikk». Jazzland sin betydning rundt årtusenskiftet er udiskutabel, selv for oss som ikke var tørre bak ørene den gang. Bugge Wesseltoft, Atomic, Beady Belle og Sidsel Endresen og hele sulamitten. Men man kan jo ikke sveve på gamle bragder for lenge og jeg synes det er ny vår nå i Jazzland med artister som Harpreet Bansal, Finity, Neon Ion, Lilja og Kalle, ispedd klassikere som Håkon Kornstad og Maria Kannegaard.

Hva med de tidligere utgiverne Hagen Recordings som ga ut «Rainbow Session»?

Det var bare et label jeg opprettet for å få gitt ut et album jeg spilte inn i løpet av en dag i Rainbow Studio med bl.a. Jan Erik Kongshaug. Ville bare teste den greia der samme uke som jeg skulle på en turné med en belgisk trio. Synes det gikk sånn passe. Men det første og siste sporet på det albumet funker veldig bra, synes jeg

Hvordan har du/dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Tilgi meg, men jeg ER så lei av å snakke om korona. Det er jo naturlig at folk spør ettersom vi i kulturverdenen har blitt viet mye oppmerksomhet etter restriksjonene og jeg setter pris på omtanken. Jeg kjeder meg, men har det bra. Ferdig. Det som virkelig plager meg nesten daglig er alle de som nå er mer ensomme enn noen gang av ulike årsaker. De som ikke har en stemme, ressurser, guts eller overskudd til å skrive en kronikk om hvor fælt man har det. Jeg skammer meg så inderlig over åpenbart privilegerte nordmenn som konkurrerer i fælhet og fravær av frihet og normalitet. Da jeg så skilandslaget møte pressen i vernebriller, hansker og masker etterfulgt av et fotballandslag som ble beskrevet som «folkehelse», meldte jeg meg som besøksvenn i Røde Kors. Folk trenger å bli sett. De trenger ikke se på andre.

Kan Harald til slutt velge fem låter som har inspirert han som musiker og fortelle hva han har fått ut av disse låtene. Og så kan de andre musikerne velge to låter hver som de forbinder med Harald Lassen og fortell om hvorfor disse låtene får de til å tenke på ham/dette bandet?

Harald Lassen

Huff. Dette er det vanskeligste jeg gjør. Den listen endrer seg hele tiden, men her er et forsøk basert på dagsfølelsen.

Keith Jarrett – The Survivors’ Suite

Arvo Pärt – Cantus in Memoriam Benjamin Britten

Sidsel Endresen – Dreamland

Steely Dan – Aja

Nils Berg Cinemascope – Hjärtats Sång

Sondre Bratland – Stille Natt

Klassisk musikk – Haralds spilleliste

Tore Flatjord

Sånn rent «lyd i hornet»-messig, får alltid Gato Barbieri meg til å tenke på Harald. De har begge en veldig autoritær og dramatisk tone, og velger alltid sterke melodier fremfor jazzchops.

Gato Barbieri – Introduction

Et av hovedmålene med låtene på «Human Samling «var å skape «et fint sted å være». Fundamentet i låtmaterialet skulle være en unik vibb, eller musikalske rom, som det er behagelig å oppholde seg i. En av skivene som satte i gang denne ideen var «You | me» av Kim Myhr.

Kim Myhr – You | me

Stian Andersen

Vinnie Who sin «39» er smart popmusikk på sitt aller beste, med ein kjempesmart produksjon, frekke modulasjonar og ekstrem tydeleg stemning.

Vinnie Who – 39

Eg fekk den sjølvtitulerte plata til The Source i julegåve av Harald for fleire år sida (saman med ein refleksvest). Her kunne eg valgt fleire låter, men «Libanera» er liksom pur leik og speleglede.

The Source – Libanera