Av: Victor Josefsen Intervjuer 5. januar 2021

Trevor Beld Jimenez: Lengselsfull myk harmonisk pop fra Sør-California

– Sånn jeg husker det med «Comeback Kid», er det en legering av sannhet og oppdiktet. Jeg fikk den opprinnelige ideen til den ved å være vitne til noe som en venn gjennomgikk. Lengselen som finnes der. Jeg tror at alle mennesker føler det og jeg prøver å legge noe av det i de fleste sangene mine, forklarer den amerikanske låtskriveren Trevor Beld Jimenez, som er aktuell med albumet «I Like It Here» på Curation Records.

Av: Jan-Olav Glette / Foto:  Emily Badgley

Trevor Beld Jimenez’ «I Like It Here» er deilig forfriskende sjelfull musikk som setter seg dypt i hjerterøttene der den glir behagelig inn i ørene. Det smidige harmoniske lydbildet, og den oppriktige tilnærmingen sammen med en dyp musikalsk forståelse og lidenskap, gjør dette til mer enn bare radiovennlig FM pop. Sammenvevingen av 1970-tallets singer/songwriter-musikk, kosmisk americana, harmoni pop, soft rock og en slags from for heartland rock/pop, er delikat og finslipt og man får sterke reflekterte, inderlige og ofte håpefulle tekster.

Her kan dere lese mer om familiemannen Trevor Beld Jimenez punkerøtter, forholdet til hans tidligere bandkolleger Neal Casal og Brent Rademaker fra GospelbeacH, om et hjem fylt av musikk og en dyp kjærlighet for Jackson Browne og Joni Mitchell, men også beundring for håndverket til Fleetwood Mac og Dire Straits.

Hvem er Trevor Beld Jimenez?

Jeg er en ektemann og far. Jeg er en sønn, bror og venn. Leser av bøker, musikklytter, seer av «M*A*S*H».Født og oppvokst I Sør-California.

Når og hvordan oppdaget du musikk?

Det aller første minnet av musikk som jeg har er av meg selv kjælende med min mors utgave av «Abbey Road». Lyden og omslaget til den platen fikk meg hektet. Det var en mystisk kvalitet ved den. Da jeg var omtrent ni år gammel begynte jeg for alvor å lytte til radio Arrow 93.1 FM. Jeg fikk et kick av å lære historien om ulike band og artister og all mulig nødvendige klassiske rocktrivialiteter som en niåring skule behøve. Dette var på 90-tallet hvor de fleste barn på min alder nok var mer opptatt av MTV.

Når begynte du selv å spille?

Da jeg var tolv år gammel fikk jeg min første akustiske gitar til jul. Jeg lærte meg et par akkorder den første dagen jeg fikk den. G-dur, C-dur og D-dur. Det var det jeg trengte til en Bob Dylan-sangbok som jeg fikk av min onkel.

Hvordan fant du ditt musikalske uttrykk og håndverk?

Jeg vil si at mitt yngre musikalske liv er ganske typisk for ungdommer i California på 90-tallet. Jeg begynte å spille i punkband når jeg var 15, som ledet meg videre til å finne ut mer om indiegrupper som Beachwood Sparks, og det gjorde meg mer interessert i å dykke dypere ned i materien og oppdage, lage og spille alle mulige typer musikk.

I hvor stor grad anser du det å lage musikk som håndverk, drevet av talent eller inspirasjon?

Jeg tror det faller under alle tre. Jeg tenker at om du er heldig kan alle de tre sammenfalle i en sang eller forhåpentligvis på et album. Eller noen ganger kan en artist ha og forstå alle tre, men det tror jeg er sjelden.

Har du en favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon?

Jeg har en 1963 Telecaster Reissue som en venn satte opp for meg med 62 pick-up-er. Det er definitivt det kjæreste instrumentet jeg noen gang har eid. Jeg kopler den inn i min Blues Junior og så er jeg klar. Jeg er virkelig bare en ikke-praktiserende utstyrsfreak.

Slik jeg forstår det er du noe av en multiinstrumentalist (piano, gitar og trommer i mange ulike band oppigjennom årene). Hvordan ble det slik og hva er fordelen med å kjenne sin vei med med mange instrumenter?

Jeg føler at min historie med instrumenter er at jeg kan akkurat nok om instrumentene til å passe inn i et rockeband der hvor det behøves. Jeg spiller mest med låtskrivertyper, og det som er med singer/songwritere er at de ikke liker overdreven spilling. Så jeg glir naturlig inn i det ved at mine tekniske ferdigheter er begrenset. Jeg hadde ikke blitt tatt opp i The Mothers of Invention.

Hvor viktig anser du det å ha «riktig» utstyr for å få det til å låte slik du vil?

Jeg tror definitivt at det å ha korrekt musikkutstyr er vesentlig, men det er absolutt ikke alt. Jeg vil faktisk hevde at om du drar inn i studio med en fem strengers akustisk gitar, som du kjøpte på brukthandelen/loppemarkedet når du var tre år, og alt du benytter deg av er en iPhone-mikrofon, men har en fabelaktig låt, så vil du klare deg. En fantastisk sang kan utgjøre en forskjell i noens liv.

Hvordan vil du si at soloprosjektet ditt er annerledes enn tidligere og nåværende band og prosjekter du er involvert i som all Tales & the Silver Lining, Parting Lines, Dios, GospelbeacH, Fruit Bats og Kacey Johansing? Og hva tar du med deg fra disse inn i musikken som Trevor Beld Jimenez.

Jeg vil si at soloprosjektet mitt, eller i det minste på denne plata, er veldig basert på samarbeid. Jeg ville komme inn med en låtarrangementsstruktur, ordene og den grunnleggende musikken ferdig skrevet. Jonny satte meg bak trommene og så var jeg gå gang. Jeg legger på akustisk rytmegitar og så en skrape-/røff -vokal , og så vil Jonny legge på lag med piano og keyboard. Så legger vi det bort for en stund og får noen til å komme inn og spille bass og gitar. Jeg spilte noe perkusjon, men vi hadde også andre som kom inn og spilte det. Jeg prøvde å holde meg unna og la folk uttrykke seg. Jonny ville også hjelpe til og forme det og inspirere de som kom inn.

Hva anser du for å være den viktigste forskjellen mellom det å være en soloartist og å være del av et band?

Jeg vil mene at den største forskjellen mellom det å gjøre noe på egenhånd og som del av et slags for et kollektiv, er at du solo ikke har noe å gjemme deg bak. Med det mener jeg at om du så ikke spiller noe på en skive folk assosierer med ditt navn vil de uansett forbinde det med deg, og du må stå for det. I et band står du virkelig sammen om noe.

Dine låter kan både være inspirert av andre menneskers historier, som for eksempel med «Comeback Kid», og av mer personlig art. Hvor finner du inspirasjon til dine låter og hvor setter du grensen mellom det personlige og det private?

Sånn jeg husker det med «Comeback Kid», er det en legering av sannhet og oppdiktet. Jeg fikk den opprinnelige ideen til den ved å være vitne til noe som en venn gjennomgikk. Lengselen som finnes der. Jeg tror at alle mennesker føler det og jeg prøver å legge noe av det i de fleste sangene mine.

Fortell om musikerne du har samarbeidet med på dette albumet.

Jonny Niemann, piano, gitar, produksjon

Jonny tok seg av veldig mye. Han er den typen produsent som virkelig bryr seg om låtenes beste. Han vil at du skal få frem alt der og da, han ønsker at du skal være fornøyd med det og han vil til slutt forme det på en måte så alle de involverte blir stolte/glade. Jeg skrev mange av disse låtene på piano, men Jonny var den som spilte piano på albumet. Veldig sjelfullt, må jeg si. Jeg trengte aldri å forklare noe til ham i forhold til noen av instrumentene han spilte. Han spilte intuitivt, slik jeg ville. Vi har et slags språk sammen hvor vi gir hverandre bekreftelse ved et nikk, eller «Det er perfekt» eller «Prøv en gang til og la oss legge til noe annet». For noen kan det å lage musikk være veldig komplisert, men ikke for ham.

Matt Hill, gitar

Jason sang og spilte gitar. Jason har sitt eget hjemmestudio og produserer plater. Han var også med i GospelbeacH. Han er en enormt følsom musiker med touch (berøring). For meg spiller og høres han ut som en av de store.

Tim Ramsey, guitar, pedal steel (Parting Lines, Tall Tales & the Silver Lining)

Tim og jeg har spilt sammen i ti år. Vi går langt tilbake. Han er min sjelebror. Han spilte gitar, pedal steel og slidegitar. Med Tim er det også slik at jeg bare trekker meg tilbake og lar intuisjonen hans lede. Hans tilnærming er også sjelfull, men den er også cerebral (engelsk) på en Brian Wilson-aktig måte. Den er musikalsk. Han er sannsynligvis den som forstår meg aller best musikalsk av alle jeg kjenner utover konen min Tania.

Kacey Johansing, vokal

Jeg spiller trommer i Kaceys band! Hun synger og spiller synth sammen med meg i Tims prosjekt og mitt band Parting Lines. Hun er en utrolig låtskriver på egen hånd. Og stemmen hennes er en gudegave. Hun har en fantastisk rekkevidde og så mye stil og egenart.

Pearl Charles, vokal (eks-The Blank Tapes)

Jeg og Pearl har skrevet noen sanger sammen. Hennes sanger og stil har mye schwung (swagger). Hun har en vakker, oppriktig stemme som virkelig skiller seg ut.

Eric Johnson, vokal (Fruit Bats, Bonny Light Horseman, Nathaniel Rateliff & the Night Sweats)

Eric er en kraftstasjon. Vi sendte han noen retningsløse låter og han ga oss de nydelige lagdelte harmoniene til «When Your Love Surrounds Me».

Nelson Bragg, vokal (Brian Wilson, Anny Celsi, Jeff Merchant, The Mockers med flere)

Nelson spilte lenge med Brian Wilson. Han kan spillet med harmonier bedre enn noen andre jeg kjenner. Han kommer til mikrofonen uten noen form for veiledning og bare leverer. Du kan gi han en referanse eller to så vet han hvordan han emulerer det.

Clay Finch, vokal (Mapache)

Clay har en vakker stemme. Han vet hvordan man skal fylle rommene. Er dyktig til å skape de nære harmoniene.

Bob Glaub, bass (Jackson Browne, David Lindley, Lone Justice, Patti Smith, Rod Stewart, Booker T., Bob Dylan, Warren Zevon, Dusty Springfield, Linda Ronstadt, Stevie Nicks, Donna Summer, Crosby, Stills & Nash, John Prine, Don Henley, USA for Africa etc.)

Bob er en absolutt legende. Han spilte på noen av mine favorittplater og er trolig min favorittbassist. Jeg holder ham der oppe med McCartney og Rademaker.

Andres Renteria, perkusjon, conga (Bart & the Bedazzled, Build an Ark, From Leaf to Feather, Go: Organic Orchestra)

Andres skulle egentlig spille på tre låter, men vi endte opp med å ha hans bidrag med et eller annet på alt. Ikke bare er han en uhyre talentfull musiker, han er også en vanvittig kul fyr med masse musikkunnskap.

Brent Rademaker, bass, Harmony (Beachwood Sparks, Further, GospelbeacH, The Tyde med flere)

Brent har visjoner. Alt du trenger å gjøre er å høre på platene han har gjort. Han var i utgangspunktet veldig motvillig til å hente frem bassen ettersom Bob spiller løvens andel (brorparten av låtene) og jeg tror at han oppriktig ønsket mer å være en coach, men siden jeg er en Beachwood Sparks-fan så måtte vi ha ham på platen også, og han skuffet på ingen måte. Utover det så har vi utviklet en musikalsk forståelse fra å skrive og spille inn sammen, og det er nå et uutalt språk vi har sammen.

I hvor stor grad var innspillingen og sangarrangementene et samarbeid og i hvor stor grad realiserte musikerne dine visjoner?

For å svare på første delen. Jeg skrev og arrangerte låtstrukturene og tekstene til låtene. Når det gjelder samarbeidet, så sørget jeg for det meste for å holde meg unna så fort vi fikk musikerne i studio. Om noen ba om feedback, ga jeg dem det, men jeg tror for eksempel ikke at jeg fortalte Jonny en eneste gang hva jeg ville at han skulle spille. Han kan ha hørt meg spille det på pianoet opprinnelig, men har tolket det til den versjonen som du kan høre på plata.

Fortell om valget av albumtittel.

Det kommer fra låta «Moment». Jeg tror at det fikk en ny mening og dybde i løpet av 2020 i det vi nå alle befinner oss i.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til.

Soft rock
Lyden av barndommen min.

Yacht rock
Litt utenfor mitt felt, men jeg liker det.

Alt-Country
Wilco? Jeg elsker Wilco.

Psychedelia
Ikke noen større innflytelse utover noen av standard-klassikerne.

Bread
Elsker dem.

America
Elsker dem.

Jackson Browne
Elsker han. En av mine absolutte favoritter.

Harry Nilsson
Har mye respekt for han. Jeg har et par plater, men er ikke velbevandret.

Tom Petty
Trolig min største favoritt gjennom alle tider.

John Lennon/The Beatles
Leste akkurat en biografi om John. En kompleks personlighet, men hvilken original. Noen mennesker har bare gaven.

Carpe Diem
Jeg prøver.

Ekte kjærlighet/familie
Det aller viktigste. Min drivkraft.

Albumet inneholder også en hyllest til din nylig avdøde venn og tidligere bandkollega Neal Casal i «Saying Goodbye to a Friend».

Neal var en god venn. Han var også en sann musikkfan, og så fant jeg ut at han også var en heiagjengleder for mange. Han formet og bragte frem kunstnere fra alle samfunnslag. Jeg savner hans vennlighet og oppriktighet. Alt var ekte. Det var ingenting falskt ved ham.

Hvilken funksjon fyller musikk i livet ditt?

Vi er omgitt av musikk i huset vårt fra morgen til kveld. Det er på kjøkkenet og i bilen. Gitarer i sofaen og rockebiografier på middagsbordet. Jeg elsker at treåringen min kjenner The Beatles og at min åtte år gamle datter er besatt av Elvis. Jeg og Tania har virkelig forsøkt å gjøre musikk til en integrert del av familien vår.

Hvilket forhold har du til ulike musikkformater?

Vi lytter for det meste til plater hjemme. I bilen, som man i Sør -California ofte befinner seg i, så strømmer vi.

Jonny Niemann produserte albumet. Fortell om det valget og hvordan han var å jobbe sammen med.

Jonny er en av de mest talentfulle musikerne jeg noen gang har truffet. Han har en rik og dyptgående musikkhistorie. Han har spilt med mange ulike artister og har reist verden rundt. Det var åpenbart for oss å arbeide sammen igjen ettersom vi akkurat hadde spilt inn den nyeste GospelbeacH LP-en. Om du er heldig treffer du noen få mennesker på din musikalske reise som du virkelig får en samforståelse med, og for meg er Jonny en av dem.

Hva skjer med GospelbeacH for tiden?

GospelbeacH har akkurat spilt inn en EP med coverlåter som kommer ut snart. Jeg sto over den, men det er snakk om å jobbe med nytt materiale ganske snart.

Fortell om labelen Curation Records.

Curation blir drevet av Brent Rademaker og The Clonts. Brent er veileder. Han har Jedi-evner og en intuisjon om hva som fungerer for etikettens vibe og retning. Det fremtrer virkelig som en en familiebedrift.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Jeg har vært velsignet ved å gjennomgå dette sammen med min kone Tania og våre to døtre River og Sunny. Vi er en enhet og sammen om dette. Hver dag er ny og annerledes… noen dager er vanskeligere enn andre, men jeg takker Gud for at våre veier sammen er del av hans plan.

Til slutt vil jeg at du skal velge fem sanger som har hatt innvirkning på deg som sanger, musiker og komponist.

For a Dancer – Jackson Browne

«Keep a fire for the human race
Let your prayers go drifting into space
You never know what will be coming down»

Første gangen som jeg hørte disse ordene med disse akkordene traff det meg mitt rett i hjertet. Jeg tror det er den overhengende stemningen formidlet fra dette perspektivet som trakk meg inn.

Crawling Back to You – Tom Petty

«I’m so tired of being tired
Sure as night will follow day
Most things I worry about
Never happen anyway»

For meg føles det som Tom bare ble bedre med alderen. Her er det en del sentral visdom.

People’s Parties – Joni Mitchell

«Court and Spark» er en av mine absolutte favorittplater gjennom alle tider. Det har hatt utrolig påvirkning på meg. Dette er ikke min favorittlåt på albumet, men tekstlinjen:

«One minute she’s so happy
Then she’s crying on someone’s knee
Saying laughing and crying
You know it’s the same release»

Den åpnet opp en døren til musikalske og lyriske sannheter. Hvordan være ærlig og oppriktig.

Hold Me – Fleetwood Mac

Dette valget er basert utelukkende på musikalske og arrangementsmessige grunner. Det er kombinasjonen av den perkussive naturen i Lindseys gitar, den minimalistiske tilnærmingen Mike har til trommene og det som binder de sammen; tamburinen. Det brusende pianoet og de frodige harmoniene på toppen. Det er virkelig et pop-mesterstykke. En av mine favorittgitarsoloer.

Romeo and Juliet – Dire Straits

Hvert eneste ord og note i denne låten er perfekt. Jeg har sikkert lyttet på den tusenvis av ganger og den blir aldri gammel. «Wild West End» er like bak av ulike årsaker.