Av: Victor Josefsen Intervjuer 9. januar 2021

Ring Van Möbius: Vill og fargerik progressiv reise tilbake til 1971

– Gamle instrumenter ser bare kulere ut! Vi prøver også å tøye grensene for hvilke lyder vi kan få ut av instrumentene, og pusher det gjerne til smertegrensen noen steder. Med ekte instrumenter kan man frembringe helt unike og uvanlige lyder som ingen simulering vil kunne gjøre, av den enkle grunn at det ikke burde gjøres! I Ring Van Möbius liker vi best lyden rundt tidlig 1970-tallet. Da studiolyden fortsatt var under utforsking. Vi synes den type lyd passer til musikken vi skaper, og vi ønsker å skape illusjonen av at det er laget rundt 1970, forklarer bassist og thereminist Håvard Rasmussen i Ring Van Möbius, som er aktuelle med albumet «The 3rd Majesty» på Apollon Prog .

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kristian T. Eikeland

«The 3rd Majesty» låter fargerikt, vilt og utenomjordisk. Dette er en form for spacerock som tar deg med på lange utflukter i det gamle progrock-universet da standardlåtene kunne dekke en hel albumside. Det er tungt, heftig, pompøst og fremfor alt innfallsrikt der komposisjonene dynamisk går inn i ulike faser. På reisen blir vi kjent med en haug ulike instrumenter. Her er selvbygde modulære synther, klokkespill, theremin, bariton bass, xylophon, bjeller, klavinett og gudene vet hva.

Her forklarer Karmøy-trioen selv om veien fra å være unge metal-kids til å eksperimentere i proggens lydlaboratorier.

For de som ikke har rukket å bli kjent med det fine retro-progbandet som dere er, hvem er Ring Van Möbius? Og hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvordan er forholdet til Dieter Moebius (Cluster, Harmonia med mer) og «Ringenes herre»?

TEH: Ring Van Möbius er et resultat av en spontan trang til å utfolde oss innen et område ingen av oss hadde prøvd oss på før; Progressiv Rock. Vi har forskjellig bakgrunn innen heftigere musikalske uttrykk, men har samtidig hatt en viss fascinasjon for nettopp nevnte sjanger alvorlig mange år. Når det gjelder navnet på vårt heller umoderne orkester falt valget på et fascinerende matematisk konsept, som med kunstnerisk frihet lett kan tilegnes egenskaper som heller mot det abstrakte, parallelle univers, uante dimensjoner i vårt rom, med mere til. Mye mer.

HR: Det er vel et tegn på et godt bandnavn hvis folk legger sine egne betydninger inn i det. Det har vel kanskje ikke noen direkte tilknytning til Dieter Moebius, eller for den sags skyld Jean Giraud Moebius, «Ringenes herre» eller Møbelringen. Eller kanskje det har det, hvem vet helt sikkert?

Hva med førstnevntes album «Ding»?

HR: Jeg har stor sans for tidlig tysk minimalistisk ambient og elektronisk musikk slik som Tangerine Dream, Klaus Schulze, Cluster, Kraftwerk og mange andre. De laget musikk for 50+ år siden som fortsatt høres moderne ut den dag i dag. Kult at Dieter holder det gående!

Dere benytter også navnet The Royal Möbius Ensemble. Når og til hvilke anledninger er det den inkarnasjonen trer frem?

TEH: Når vi føler oss passe pompøse. Som til eksempel i omslaget til siste skiva.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

DOH: Først gjennom foreldrene mine og etter hvert en eldre bror og hans venner. Jeg har ikke analysert det så nøye, men det var vel bare noe som fascinerte meg mer enn andre ting. Fint lite prog på den tida, mer den popen og rocken som var tilgjengelig gjennom radio og det rimelig snevre utvalget i kassettstativet på den lokale elektronikksjappa.

TEH: Knutsen og Ludvigsen ble snurret på platespilleren hyppig hjemme, og med onkler og far som spilte gitar ble musikken et naturlig innslag i heimen. Straks man hørte a-ha og TNT på radio ble det heftig på gutterommet; jeg visste jeg skulle bli rockestjerne tidlig, og etter mange år med miming ble det hjemmelaget spetakkel.

HR: Jeg var ikke spesielt interessert i musikk på barneskolen. Jeg husker at det var et mareritt med blokkfløyte! Da jeg startet på ungdomsskolen og vi begynte med gitarundervisning endret jeg synet på musikk. Jeg ble introdusert for rock gjennom min eldre bror. Jimi Hendrix, Deep Purple, AC/DC og mange andre 60-70-talls band. Det var kult! Min far spiller gitar, og er god på slide og blues, og har en pen samling med akustiske og elektriske gitarer. Og etter hvert begynte jeg å plukke på de.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som var så fascinerende med det å uttrykke seg på denne måten?

DOH: Jeg spilte tangenter (he-hey!) i bandet til broren min da jeg var sånn 9-12 år og spilte baryton i skolekorpset i 10 år. Det var ikke før mot slutten av tenårene at jeg dro i gang noe greier på eget initiativ, og da ble det metal i en del år før jeg ble headhuntet til progrocken. Igjen, jeg har ikke reflektert så mye over hvorfor det ble sånn, det bare falt seg naturlig.

TEH: Ønsket meg trommer til jul som 10/11-åring – fikk kassegitar i stedet, lærte tre akkorder, og startet band. Gamle malingsspann, hjulkapsler og en vinkagge utgjorde slagverket som var i bruk et par år i vedskjulet vi benyttet som øvingslokalet. Har spilt i band siden, som gitarist & vokalist, helt frem til vi startet Möbius, da jeg ble hodestups forelsket i lyden av ekte Hammondorgel, Fender Rhodes piano og eldgamle synthesizere. Det er og blir noe helt annet enn alle etterligninger i dagens plastikktangentinstrumenter. Hangen mot et hardere uttrykk var alltid til stede, noe som førte til mange år med svartmetallband. Søttitallsrocken har alltid vært der, men i militæret ble jeg introdusert for 70-talls progrock via Daniel Måge (som senere startet D’Accord). Siden vokste det på meg, og for en god del år siden var det det som var greia, fullt og helt. Galskapen, det er vel der det ligger. For det er galskap prog dreier seg om for min del.

HR: Interessen for gitar startet på ungdomskolen med “rockeverksted”. Absolutt alle skulle spille gitar, fordi vi så opp til Slash, Van Halen, Steve Vai og masse andre. Vi trodde vi også var gitarguder hvis vi greide å etterligne dem, og hadde litt intern konkurranse mellom oss. Det var gøy en stund, men etter hvert ble det ganske ensformig, så jeg måtte søke videre i musikken for å finne noe som var mer spennende. Noe som dreide seg om mer enn bare gitar. Det fant jeg i progrocken. Skolebiblioteket hadde «Historien om rock» i hyllene og jeg kan huske å studere de bindene om prog og 60-70-årene inngående. Horisonten ble etter hvert utvidet gjennom venner, musikkmagasin og å dra mye på konsert. Jazz, blues, klassisk, metal, folkemusikk, avantgarde, alt mulig. Jeg har spilt i noen få sporadiske band, men det har ikke vært ordentlig seriøst før nå i Ring Van Möbius. Jeg anser meg som hverken gitarist eller bassist, og liker begge deler like godt, og synes bass bare er en forlengelse av gitaren. Det at vi ikke har gitar i bandet åpner opp mange muligheter for meg. Det passer meg helt midt i blinken.

Har dere hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I så fall hvem og hva har dere lært av de?

DOH: Mange, litt for mange til å ramse opp. Det er alltids noe å plukke opp, og det kan like fort være fra en nybegynner, bare noen har et særegent uttrykk eller gjør noe jeg ikke hadde tenkt på før. Den viktigste lærdommen jeg har tatt med meg er vel den klassiske om at man skal tjene låta, hele tiden spille det som er rett for låtidéen. Noe som går rett ut av vinduet når man spiller prog selvsagt, da er det soloer på alle hele tiden!

Når og hvordan ble Ring Van Möbius til og hvordan har utviklingen vært eller hva har skjedd langs veien fra debutplaten «Past the Evening Sun» til der dere er i dag?

TEH: Som nevnt tok progrocken over mer og mer på platespilleren, men det å starte et progband falt meg aldri inn. for fem-seks år siden satt jeg en kveld med kassegitaren sammen med en kul kar med navn Ove som trakterte tverrfløyte. Vi spilte klassiske småstykker, og etter hvert datt vi utpå med litt Jethro Tull og Led Zeppelin. I en liten pause kom plutselig et riff til meg, og jeg nynnet tonene Ove skulle spille, imens jeg hadde et riff gående. Neste riff kom, og det etter det.. Kort sagt var jeg plutselig utømmelig, jeg hadde med meg opptaker overalt, skrev ned nye riff, sov med notisblokk under puta; det tok ikke slutt! Etter noen måneder innså jeg at disse idéene mine fortjente et band, det ble bare for dumt å ha alt dette liggende uten å få brukt noe. Bandet jeg allerede spilte i var flott, og jeg ville nødig ødelegge det uttrykket vi hadde med å slenge inn disse riffene. Samtidig tenkte jeg det kunne være spennende å se hva som kunne skje om jeg satt sammen et helt fersk band uten folk jeg hadde spilt med før, siden dette også var musikk jeg ikke hadde skrevet tidligere. Jeg innså imidlertid at jeg ikke kjente musikere utenfor metallsjangeren, men kom raskt til å tenke på herr Rasmussen, som også var tape engineer på siste plata til mitt daværende band; han digget gamle båndopptakere, prog og var musiker. Etter en kjapp bekreftende telefonsamtale med ham, ringte jeg til Dag Olav som jeg visste likte Rush. Ingen av oss hadde prøvd oss på prog, eller noe lignende, noe som kanskje var en god grunn til å prøve det ut nå. Det gjorde vi. Det låt nok ikke vakkert, men vi så potensialet. Etter mer øving bygde vi oss helanalogt studio, ettersom vi er lydnerder, nysgjerrige, elsker å skru, og følte at vi måtte gjøre dette ekte, slik som platene ble lagd før. Dette tok tid. Bilturer rundt om i landet for å kjøpe, eller se på utstyr når økonomien tillot det. Etter hvert sto det klart, eller klart nok, og vi gjorde første plata med bratt lærekurve. Eksperimentering med gamle, utdaterte teknikker og metoder ble benyttet, en tidkrevende, men tilfredsstillende erfaring. Resultatet ble kult, det var jo soundet vi var etter! Apollon var med på laget, og vi fikk gitt ut plata. Først gav vi ut en syvtommer, det er klart. Det ville vært uhøflig å komme brasende med en fullengder med en gang. Noe etikette må man da ha innen fjompete progrock!

Dere beskriver dere selv på Discogs på følgende måte: «Progressive rock straight from 1971, but made today». Kan dere forklare den setningen nærmere og si noe om hva det er som gjør 1971 til det gyldne året?

TEH: Oooh, alle de fantastiske utgivelsene med fantastisk stilig produksjon, instrumentene, omslagene, bandbildene.. Det er mange grunner til at ‘71 blir dratt frem, kanskje også siden det er noenlunde midt i den gyldne perioden, ‘68-’74, men kanskje mest av alt for å konkretisere nerven i vårt uttrykk. Hadde vi sagt ‘70 blir det litt enkelt, mens ‘71 er mer konkret, og et oddetall. Legger vi til februar er vi i boks.

Kan der fortelle om hvert enkelt bandmedlems musikalske fortrinn og funksjon i besetningen og rolle i bandet?

Dag Olav Husås, Trommer, Chimes, Cymbaler, Pauke, Klokkespill, Gong, Rørklokker, Backing vokal

TEH: En hengiven trommeslager, som ikke er redd for å begi seg ut på ukjente farvann, og ofte kan gi deg den rytmikken du ikke visste at låten din trengte. Dag Olav tilfører bandet diversitet, og har et stort register som stadig vokser. Det er det som er så moro med dette bandet, vi tar sjanser, og spiller helt på grensen av våre evner, men tyner det alltid så mange hakk at det blir interessant for oss selv. Samtidig har Dag Olav en vanvittig god evne til å arrangere, noe som gjør at et utkast til en låt fort kan bli endret utallige ganger, frem til det sitter. Det å ha en trommis som spiller pauker, tubular bells, klokkespill og ymse lydeffekter gjør at vi kan drømme oss helt vekk, eventuelt rote oss helt bort, i lydlandskaper en sjelden hører om dagen.

Håvard Rasmussen, Bass, Theremin

TEH: Rasmussen er mannen med penslene, som fargelegger låtene med de tonene jeg ikke hadde i hodet når riffene ble lagd, som krydrer opp idéer, og gjør at helheten blir en ganske annen. Det at han velger baritone bass fremfor tradisjonell bassgitar gjør det også spennende, det blir en annen sound, og litt utenfor normen. Det er der vi vil, litt utenfor det som er trygt og satt. Tonevalgene er et godt stykke utenfor nettopp det; det normale. Det at han i tillegg spiller Theremin gjør også at han tilfører et utenomjordisk element i lydbildet, gjerne kombinert med Space Echo og ymse obskure effektpedaler. Hvert medlem i bandet er et lydlandskap i seg selv.

Thor Erik Helgesen, Hammondorgel, Fender Rhodes piano, Clavinet, Modular synthesizer, Leadvokal

DOH: Ingen Thor Erik, intet Möbius. Thor Erik er jo maestroen, og mannen med de store vyene. Det meste av musikken kommer fra hans hode, den går riktignok gjennom Möbius-maskineriet etterpå, men mannen er en komponist av rang. Når kranen hans er påskrudd er det bare å skygge banen til han har fått greiene ut, for du vet det blir genialt. I tillegg bygger han sine egne instrumenter og er generelt primus motor og den som får ting til å skje. Kaospiloten!

Dere har også med dere noen fornemme gjester som har vært med å spilt inn i Hellion i Stavanger. Fortell om disse musikerne, hvorfor dere ville ha de med og hva de har bidratt med.

Strengekvartetten
Naho Nayuki – 1st violin
Nora Myrset Asheim – 2nd violin
Darya Govorun – Viola
Petro Sokach – Cello

TEH: Da vi holdt på med låten «Distant Sphere» slo det meg; i stedet for orgel, og klassisk besetning, hva med å gi denne plassen til noen andre, at vi ikke spiller selv? En strykekvartett var det vi var ute etter, og etter Dag Olav fikk kontakt med Petro fikk vi sendt over noteark, og avtalte tid for innspilling. Petro hadde kontakter, og fikk raskt stablet en kvartett på beina. Et visst virus gjorde det imidlertid vanskeligere for oss, og vi måtte se oss etter alternative innspillingssteder i Stavanger. Hellion Rock & Metall Pub skulle egentlig ha startet opp på denne tiden, men det ble utsatt av samme grunn. Vi fikk låne deres lokale, og vi pakket opp bilen med båndspillere, rørkompressorer og mikrofoner, og fikk unnagjort innspillingen. Det var en opplevelse utenom det vanlige; å få høre de tonene man hadde i hodet, utført av profesjonelle musikere – det var ren magi!

Hvorfor valget av albumtittellen «The 3rd Majesty» og hva ønsker dere å uttrykke med den?

HR: Det er Thor Erik som skriver tekstene og derfor den som vil kunne forklare dette best, men det er selvfølgelig åpent for personlige fortolkninger. Thor Erik er en mester i å male med ord og arbeider mye med ord og formuleringer som låter kult og samtidig gir mening. Ofte beskriver tekstene bilder fra det store kosmos, men de lager parallelle meninger til gjenkjennelige menneskelige begivenheter og situasjoner her nede på kloden. Kanskje det ikke er så utenkelig, som Carl Sagan sa: “We’re made of star stuff”.

Platen er spilt inn i Spectral Tape Studio. Fortell om dette innspillingslokalet og hvilket preg rommet og atmosfæren der har satt på «The 3rd Majesty».

HR: Spectral Tape Studio er vårt øvingslokale, innspillingsstudio og generelt fri-sted fra virkeligheten der vi drømmer oss tilbake til 1971, eller nærere vår oppfatning av hva musikken var på den tiden. Frihet til å skape, og være kreativ uten hindringer. Det er selvfølgelig masse utstyr der, og masse teknisk som burde fikses og justeres, og det er langt ifra perfekt. Men dette gjenspeiler på en måte bandet også. Vi liker tanken på “å gjøre det selv”, og vi liker måten de gjorde det på før alt ble digitalt. Det er selvfølgelig mye enklere måter å spille inn musikk på, men det kan trigge kreativiteten å jobbe med slike begrensninger. Et uendelig hav av valgmuligheter kan totalt kvele skaperkraften, hvis man ikke vet hvordan man skal begrense seg. Vi velger å spille inn analogt fordi det er utfordrende, kreativt stimulerende, og musikalsk krevende. Og så låter det himla kult også!

Platen har en spenstig innpakning, laget av Line Sverdheim, og art design som ser både mystisk, rojalistisk og herskapelig ut i all sin pomp og prakt, der man kan se bandets medlemmer i barokk klær, kongekroner, det tredje øyet, en blekksprut, en van og masse annet rart. Fortell om dette kunstverket, arbeidet med å lage det og kunstnerne som har vært involverte.

HR: Det er Thor Erik som er art designer, men han er helt klart inspirert av platecover fra 60-70-tallet slik som disse du nevner. Vi har vært utrolig heldige å samarbeide med to fantastiske kunstnere, Therese Walland på første plata og 7” singelen, og Line Sverdheim på denne nye. De har tatt imot vanvittige, sprø ideer og forslag fra Thor Erik og forvandlet det om til noe som ble to fantastiske platecover. Det ligger masse hints og skjulte budskap inne i disse maleriene. Finner du alle er du god!

TEH: Lange, hyggelige og produktive prosesser har ført til nydelige resultater, og vi har vel alle kommet med innspill, samtidig som kunstnerne selv har supplert med mange sprø idéer. Vi kunne ikke vært mer fornøyd!

Dere har produsert platen selv. Hvorfor det valget og hvordan har det preget resultatet?

HR: Det har vært naturlig for oss å produsere musikken selv, i hvert fall slik det er nå. Innspillingsprosessen er lang og krevende, og det ville blitt nesten umulig å finansiere en innspilling i et studio. Men jeg tror vi er gode på å produsere hverandre. Vi greier å veksle mellom å være støttespillere og pushe hverandre litt. Innspillingen er også en forlengelse av komponeringsfasen, der låtene ikke er ferdige før de sitter festet på tape, bokstavelig talt. Vi har en begrensning i antall innspillingstaper også, så hvis vi ikke er fornøyd med noe så må vi slette det forrige, og spille inn på ny. Det kan være nervepirrende, men jeg tror det skaper noe helt unikt.

Hvor opptatt er dere av at det skal låte autentisk?

HR: Det handler selvfølgelig om lyden, men for vår del handler det også helt klart mye om det estetiske. Gamle instrumenter ser bare kulere ut! Vi prøver også å tøye grensene for hvilke lyder vi kan få ut av instrumentene, og pusher det gjerne til smertegrensen noen steder. Med ekte instrumenter kan man frembringe helt unike og uvanlige lyder som ingen simulering vil kunne gjøre, av den enkle grunn at det ikke burde gjøres! I Ring Van Möbius liker vi best lyden rundt tidlig 1970-tallet. Da studiolyden fortsatt var under utforskning. Vi synes den type lyd passer til musikken vi skaper, og vi ønsker å skape illusjonen av at det er laget rundt 1970.

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og hvordan det preger Ring Van Möbius.

Analog lyd

Ja takk!

Majestetisk

Pompøst (er det positivt eller negativt?).

Kreativ galskap

Ingen hindringer, klampen i bånn!

Hammondorgel

And a Leslie, please!

Emerson, Lake & Palmer

Et godt eksempel på hvor langt det er greit å dra det, og så dra på litt til.

Gentle Giant

DET er kreativ galskap det.

Canterbury

Mye kul musikk!

Lange opus

Svar skyldig.

Låtlengde

DOH: Låtene og låtskrivingsprosessen bestemmer selv hvor lange de skal bli, hver låt får leve sitt eget liv. Så lenge de passer inn på en vinylside.

Modulære synther

TEH: Jeg gikk til innkjøp av en Moog Satelitte, og etter hvert Korg MS20, og det låter herlig. Det som var i bruk på første plata. Men etter hvert så jeg at jeg ønsket flere muligheter enn det disse flotte ikonene fra 70-tallet kunne levere. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv. Keith Emerson hadde en modulær vegg, det så og hørtes fantastisk ut! Etter å ha konstatert at det ikke passe med min økonomi ble løsningen å bygge den selv. Helt fra bunn av har krets etter krets blitt designet, laget, reparert og montert på hjemmelagde panel, i hjemmelagde kasser. En vaskeekte analog modulær synthesizer har det blitt! Nå er det to år siden jeg startet reisen, og den vokser fortsatt. Mulighetene er endeløse, og det er utallige moduler jeg fortsatt ønsker å lage.

Massiv lydvegg

HR: Vi kan lage mye lyd, men vi har også mye dynamikk og tar gjerne lyden helt ned til at man helt tydelig kan høre han som hvisker “bare en solo, takk” helt bakerst i baren.

Illuminati

The all-seeing Eye!

H.P. Lovecraft

En god venn på nattbordet. “Ygnaiih . . . ygnaiih . . . thflthkh’ngha . . . Yog-Sothoth . . .”

Robert Moog

TEH: Sjefen. Mange av mine kretser er basert på hans idéer. Vel strengt tatt er vel de aller fleste det, om ikke alle, om man ser det i et historisk perspektiv. Hans prinsipper er fortsatt grunnsteinene i det vi i dag tar for gitt i analog synthese.

Haugaland Prog & Rockfestival

DOH: Fantastisk flott at det finnes en sånn festival i vårt distrikt. Her gjorde vi vår debutkonsert, og her kjørte vi release på Majesty-skiva, så det føles nesten som hjemme etter hvert.

Haugaland Progklubb

En flott og kreativ gjeng med stor formidlingslyst!

Shabby Records

Selve juvelen av en platebutikk og innehaver Vidar Aas leverer ekte musikalsk inspirasjon!

Hva er det som gjør at norsk prog rock hevder seg så bra internasjonalt om dagen? Hva kjennetegner det norske miljøet?

HR: Progrock -sjangeren er ikke særlig stor hvis man tenker nasjonalt, men det finnes et betydelig marked for denne musikken hvis man tenker internasjonalt. Norsk prog har sakte, men sikkert opparbeidet seg et kvalitetsstempel med en lang liste med band som leverer knallbra album og konserter. Det er et kjempehøyt musikalsk ambisjonsnivå i miljøet, og det tror jeg trigger alles konkurranseinstinkt til å yte sitt aller beste.

Fortell om plateselskapet deres, Apollon Prog, og deres betydning for norsk prog rock.

HR: De jobber knallhardt for at norsk prog skal bli hørt over hele verden. Robin og Otto og alle de andre på Karisma Records og underlabelen Apollon Prog, som vi er på, begynner å hevde seg i toppen av plateselskapene innenfor denne sjangeren.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

HR: Våren og det meste av sommeren jobbet vi fortsatt med innspillingen og miksingen av den nye plata, så vi hadde ikke planlagt så mange konserter i den tiden allikevel. Vi fikk ha en releasekonsert på Haugaland Prog & Rockfestival, og en liten gig på Hellion Rock & Metal Pub i Stavanger, før en ny nedstengning skjedde i november. Vi får spilt noe her lokalt, men vi håper å kunne dra litt lengre av sted å spille den nye plata vår live til neste år.

Litt på siden, Dag Olav Husås er også aktuell med en fin pågående dokumentar på TV Haugaland og YouTube om den lokale stoltheten Enslaved. Hva var bakgrunnen for dette prosjektet og hvordan opplever dere den enorme responsen på dokumentarserien som fortsetter å gå hver lørdag frem til et godt stykke ut på nyåret`?

DOH: Jeg er jo en gammel metal-kar som jobber for TV Haugaland, så det er en viss logikk i at jeg skulle lage en sånn serie om det største lokale metal-bandet. Nå var alle planetene i posisjon, og finansieringen, muligheten og tiden til å gjøre det kom på plass. Det har vært gøy, og gøy at folk ser ut til å like det.

Til slutt vil jeg at dere velger 12 låter, fire hver, som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Ring Van Möbius og sier litt om hva det er dere har fått ut av disse låtene

DOH

Rush – «Cygnus X-1 Book II: Hemispheres»

Den aller ypperste Rush-låta, tidvis helt ned på detaljnivå perfekt. Rush «Subdivisions» – perfekt tromming på denne, en av overgangene finnes det en «homage» til på første Möbius-skiva.

The Residents – «Hello Skinny»

Nok en bekreftelse på at alt er lov. Ei såpass relativt mørk låt er spilt inn på leketøyinstrumenter.

Eldar Vågan – «Pultost»

Mørk rock og jazz i skjønn forening, en tidlig inspirasjon.

TEH

Van Der Graaf Generator – «A Plague of Lighthouse Keepers»

Låten, ja, men denne plata («Pawn Hearts») snudde verden på hodet for meg. Fullstendig.

Emerson, Lake & Palmer – «Pictures at an Exhibition»

Joda, det er et album, men selvfølgelig ett verk, så det må være innenfor. Her får man innblikk i hvordan klassiske verk kan aktualiseres i en forrykende heftig drakt! Smakfullt, og fullt av galskap!

Egg – «Symphony No. 2 (Movement 1, Movement 2, Blane, Movement 4)»

Kunne valgt en hvilken som helst låt fra dette bandet. Utmerket!

Mort Garson – «Symphony for a Spider Plant»

Under byggingen av min modulære synthesizer ble det mye lytting til plater, og kanskje spesielt den veldig tidlige Moog-baserte musikken. Som regel var det særs eksperimenterte og i retning samtidsmusikk som kom ut i starten (vi snakker 60-tallet), men også en del plater som kommer inn under kategorien “taffelmusikk”, hvor ofte etablerte komponister ble til forskere, og stod med gigantiske vegger av knotter og kabler, iført labfrakker, og lagde meget interessante lyder. Denne låten kommer inn under sistnevnte kategori, riktignok utgitt i ‘76. Verden ble til et kaldere sted da man sluttet å lage musikk ment for planter.

Yes – «Starship Trooper»

Bassist Chris Squire er en stor inspirasjon for meg, jeg har “lånt” en god del av hans teknikk og sound her og der i musikken vår, tremolobassen i denne er en av dem.

Jimi Hendrix -» Voodoo Child (Slight Return)»

Jimi Hendrix var starten på hele gitar-interessen min, og jeg ville gjerne spille sånn, men jeg ble aldri noe annet enn en halvbillig kopi. Jeg liker det kaotiske og uvørne i spillestilen samtidig som det ligger uendelig mange vakre kule ideer inne i all støyen og kaoset.

The Beatles – «I Want You (She’s So Heavy)»

Beatles var alt, og gjorde alt. Det de skapte i studio er fortsatt nyskapende den dag i dag. Utrolig kult å blande smooth soul funk med tung proto-doom. Vi blander ofte sammen kontrasterende partier i musikken vår.

John Fahey – The Great San Bernardino Birthday Party

Denne gitaristen var veldig viktig for meg i mange år da jeg studerte akustisk gitar veldig inngående. Han lagde 20 minutter lange instrumental komposisjoner lenge før progrock fantes.