Murder Maids: Manisk Punk Rock

– Covid gjorde at vi ble pælmet ut av folkehøgskolen vi gikk på. Før det skjedde hadde vi jo allerede booket studiotid 8 uker fram i tid, men plutselig satt vi der da, på hver vår kant i landet og vi hadde ikke halvparten av låtene klare engang. Det resulterte i at gjengen flyttet inn hos Bendik en drøy uke før vi skulle i studio og fikk leid et øvingslokale og fikk i løpet av disse dagene banket ferdig 5 låter. Siden Noah på samme tid var i et opphold på sykehuset hadde ikke han hørt oss spille flere av låtene før vi var innlosjert i studio, «Too Fast, Too Young», «ADHD» og «Murder Maids» hadde vi aldri spilt sammen når Noah la vokal på de, forteller Trondheimskvintetten Murder Maids,  som slapp albumet «Knives Out» på Fucking North Pole Records i dag fredag 16. januar.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øyvind Malum (livebilde Totsåsrock 2020, øverst),  Sebastian Lyng Malmo og pressebilde

«Knives Out» er angstfylt, intens, manisk, selvsikker og konfronterende der lydbildet hele tiden raser av gårde i forrykende tempo mot et sted hvor den tidlige New York-punken og den mer hardtstlående hardcoren fra den amerikanske vestkysten slås sammen til noe passe nytt. Plata karakteriseres av et herlig driv, hardtslående trommer og en allestedsværende vokal som gauler, skriker og glefser hva han har på hjertet om barnevern, ADHD, rus eller morderiske ungpiker over riffsterke gitarer, rytmisk drivende bass og hurtig bankende trommer som flenger ut innestengt sinne og aversjon.

Her kan du lese om bandets forhold til «The Decline of Western Civilization», Bad Brains, norsk folkehøgskoleliv, pop punk, skating og lykkelige tilfeldigheter.

Murder Maids er et punk/hardcoreband basert i Trondheim bestående av Noah Valentin Foshaug (23), Jon Anders Venger (21), Bendik Melting Rødli (20), Max Westen Aune (22) og Elias Motzfeldt Fredriksen (20).

Først, hvorfor har dere valgt av bandnavnet Murder Maids/drapspiker?  Har dere noe forhold til den franske filmen regissert av Jean-Pierre Denis med samme navn, boka til Paulette Houdyer, som den er basert på, og den sanne historien om Christine og Lea Papin, som er bakgrunnen for store medieoppslag i 1933?

For å være ærlig har ingen verken lest boka eller sett filmen og ingen av oss hadde kjennskap til historien før navnet var satt. Navnet ble til som et resultat av at jeg prøvde å sette sammen ord som hørtes kule ut sammen, og da gjerne med bokstavrim. Men for all del, vi har satt oss inn i historien i etterkant og det er noe mystisk over de to franske tjenestepikene, som også var søstre, som tok livet av familien de jobbet for med kniv og hammer. I tillegg reiv de jo øynene ut av moren i huset, en referanse vi også har inkludert i artworket. For øvrig syns jeg det er rart at bandnavnet ikke var tatt.

Dere har også en låt med samme navn som avslutter albumet. Fortell om den.

Noah: Vel, det er veldig simpelt hvorfor denne låta ble kalt for «Murder Maids», eller «Murder Maids theme song» som jeg liker å kalle den. Melodien hadde i mine øyne slagkraften til og skape en kanon avslutning konsertvis, og passet meget bra med teksten og lyrikken. Teksten på denne låta har også flere referanser til historien om Papin-søstrene du refererer til.

Noah, Bendik og Elia, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Elias: Husker jeg hørte Stevie Wonders «Sir Duke» når jeg var 3-4 år som fikk meg skikkelig gira på å spille musikk, og etter jeg oppdaga Angus Young og begynte å spille gitar var jeg helt hekta.

Noah: Oppdaget musikk i ung alder som alle andre folk på planeten, ble mye rap og hip-hop. Ble ikke ordentlig satt inn i det før jeg ble 13 år og ble introdusert til piano.

Bendik: Har alltid hatt et forhold til musikk, men det var vel først da jeg fikk en fascinasjon for Beatles som 11/12 åring at interessen tok seg opp og etter hvert som jeg fant andre å spille sammen med.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Elias: Begynte å spille og synge når jeg var 8, fikk etter hvert smaken på å spille live, skrive sine egne låter og å få spille med flinke folk, og innen da var det ikke så mye annet jeg ville holde på med.

Noah: Har vært dusjvokalist helt siden barnehagen. Jeg ble nok ikke ordentlig indoktrinert i musikken før jeg begynte med piano i en alder av 13. Pianolæreren min var ei hardbarka russisk dame, noe en kid proppfull av ADHD hadde god bruk av.
Det startet en del med mye klassisk, noe jeg for så vidt liker enda den dag i dag. Senere ut åra oppdaget jeg jazz (Herbie Hancock, Thelonious Monk, Joey Alexander), noe som var mer frihet i, veldig likt punk hvis man kan se det sånn.

Det er mulig å spille/like jazz uten å være en snobbete bedreviter som er medlem av en privat losje for impotente kvinnehatere og fusion-øl entusiaster, tro det eller ei.
Jeg synes selv at jeg aldri har vært noe stort til vokalist, men siden jeg sugde på gitar, bass og trommer ble det min rolle og lidenskap i bandet.

Bendik: Begynte vel å spille gitar da jeg var rundt 12. Jeg har aldri hatt noe særlig interesse av å lære meg kjente låter på gitar og satt heller aldri å terpet teori og skalaer opp og i mente. Det var å jamme på øvingsrommet og lage riff og låter som drev meg til å fortsette. Så lenge ting låter kult så er det kult, da er det same shit hvor god man er eller hvilken bakgrunn man har.

Max og Jon Anders, hvorfor ble det de instrumentene som det har blitt på dere?

Jon: Vel, jeg vokste opp i et hus fullt av instrumenter, så jeg ble veldig tidlig nysgjerrig på det meste som lager lyd. Storebror pleide å øve med bandet sitt hjemme i stua, og trommeslageren hadde settet sitt stående der i en lengre periode, hvilket ga meg plenty med tid til å hamre løs på det (sorry, Muttern) når de var på skolen. Jeg var en jævlig hyper unge og trommene var en veldig frigjørende måte å få ut energien på, så jeg ble fort hekta.

Max: Da jeg var rundt 11 år gammel så fikk jeg tilbud om å starte på bandskole for nybegynnere i Trondheim Musikkpark. Hvor det hadde blitt satt opp en gruppe og de manglet bassist. Jeg tenkte ikke så mye over det, enn at det hadde vært fett å prøve det ut. Første dagen klikka det fullstendig og merket fort at jeg digga å cranke opp ampen (for å drukne gitarene) og hamre skiten ut av bassen.

Hvor opptatt er dere av spesifikke basser eller trommesett, forsterkere, cymbaler eller mikrofoner? Har dere noen favoritter? I så fall hvilke og hvorfor? I hvilken grad bidrar spesifikt utstyr til å få frem det lydbildet som dere ønsker?

Jon: I bunn og grunn så er jeg vel av den oppfatning at en ordentlig god musiker kan få ei bøtte til å låte bra, men etter å ha spilt i snart 16 år så er det jo selvsagt fort gjort å bli litt jålete når det kommer til utstyret, hah. For tiden spiller jeg på et sett av Orange County Drums & Percussion som jeg fikk sendt over dammen til en uhyggelig pris, og som jeg er ekstremt fornøyd med. Store, massive trommer som passer godt til en trommis som liker å sparke fra seg. Cymbaler er kanskje det jeg er mest kresen på, noe jeg mener enhver trommis vil gjøre rett i å være. For meg er det viktig at cymbalene kutter godt nok igjennom miksen i bandet, og derfor bruker jeg et fint utvalg av Zildjian-cymbaler etter min smak på settet.

Max: Jeg personlig har alltid likt den bass-attituden der man bruker deilig overdrive/fuzz pedaler som hjelper til å stikke ut og rett å slett skape litt bråk. I dette bandet så ville jeg ha litt mer minimalistisk tilnærming når det kommer til pedaler og annet utstyr. Så akkurat nå bruker jeg Darkglass Harmonic Booster, Darkglass Vintage Deluxe MK2 og har nylig kjøpt en Pro Co Rat 2 Distortion for å skitne til mere når vi spiller de mere «Hardcore»-låtene vi har. Også har jeg Tuner!! Bassen jeg spiller på er en Fender American Pro Jazzbass fra 2017 for å få litt mere «spank» når jeg hamrer løs med plekter. Når det kommer til bassforsterkere så har jeg alltid holdt meg til Ampeg.

Hva skiller Murder Maids fra andre band som dere er og har vært aktive i?

Punk er jo selvsagt en fellesnevner i flere av prosjektene vi holder på med, men Murder Maids har helt klart et mer aggressivt og rått uttrykk enn mye av det andre. Jon og Elias kommer fra en mer melodiøs pop-punk-bakgrunn med bandet Singled Out, som er mer inspirert av det band som The Offspring, blink-182 og Green Day holdt på med på 90-tallet.

Om jeg har forstått det riktig så startet Murder Maids opprinnelig som et sideprosjekt til andre ting før det etter hvert tok mer og mer fokus. Fortell  om det valget.

Det var veldig tilfeldig at Murder Maids i det hele tatt ble et band. Noah sto inne på et øvingsrom på folkehøyskolen vi gikk på, banket atonale lyder på en drittgitar og gaula så ufint som mulig. Max gikk tilfeldigvis forbi øvingsrommet og overhørte det hele, åpnet døra og de kom i dialog. Max visste at Bendik ville starte punkband og slik kom han med i bildet. Vi fikk med oss Jon på trommer og ting klikket raskt på øvingsrommet, som resulterte i at «Bleeding Skin» ble skrevet under første øving. Elias kom inn på et senere tidspunkt og med ett var lineupen komplett. Vi skjønte raskt at dette var noe å satse på basert både på responsen vi fikk og hvor gøy vi hadde det når vi spilte sammen, noe som førte til at andre musikalske prosjekter havnet på sidelinja i en periode.

Hvorfor punk og hardcore punk?

Det bare er sånn.

Hva innebærer punk og hardcore for dere?

Det appellerer til den delen av oss som vil gi mer faen og det gir et utløp for oppbygd frustrasjon og sinne. I tillegg er det kanskje den ærligste sjangeren som finnes der uttrykk og stil nødvendigvis ikke trenger å stå i stil med musikalske prestasjoner.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Murder Maids.

Noah Valentin Foshaug – vokal
Noah er den perfekte frontmann for gruppa vår. Han er en ordsmed uten like og skriver flere tekster enn vi klarer å lage riff til. Han er en sentral del av bandets hardcore-uttrykk med sin råe fremtoning og han tilfører bøtter med energi både live og på plate.

Elias Motzfeldt Fredriksen – gitar
Til tross for at Elias kom inn senere enn resten av gutta og mange av låtene på den nye plata var ferdig skrevet innen da, rakk han på kort tid å sette sitt preg på låtene og tilføre linjer og riff som tok sangene til nye høyder. Han har en stor musikalsk verktøykasse og er flink til å implementere ting som ikke er fullt så vanlig innen tradisjonell punk.

Bendik Melting Rødli – gitar
Alle band trenger en som kan holde resten av idiotene i sjakk, samt tilføye musikalske ideer/innspill som ikke virker for avanserte for den vanlige «pønker-rotta», og i tillegg melodier man får et nostalgisk blikk over og kan resonnere med. Det er akkurat der Bendik kommer inn, og han gjør jobben skikkelig!
I tillegg til dette føler vi han er en manager som får hele skuta til og fungere. Uten han regner jeg med at vi hadde endt opp som ubrukelige gatemusikanter uten inntekt, på grunn av han der fyren med trekkspillet utenfor Ark Bruns bokhandel (dyktig kar), og heller aldri fått sett dagens lys innenfor nåtidens musikkverden.

Max Westen Aune – bass
Ingen band er komplett uten en god bassist, og med sin ekle, skitne basslyd tilfører Max en helt spesiell sound til bandet, både rytmisk og melodisk. Han står for mange av de mest heavy punkriffene vi skriver, og er med å fremme bandets hardcore-uttrykk til tross for at han ser ut som han spiller i Soundgarden.

Jon Anders Venger – trommer
Hvis det er en ting vår trommis Jon har vist punkmiljøet, så er det at det faktisk går an å spille mer enn en simpel, utpult D-beat takt med fills fra en DIY-YouTube-kanal for avdanka trommiser med rusproblemer. Jon spiller tight og han spiller hardt, og får man øyekontakt med han på øving eller konsert kan man ikke gjøre annet enn og hive seg vilt rundt som en apekatt i en bananplantasje, samt kjenne på den ekstreme og smittende energien han gir fra seg. Han har også et godt øre for komposisjoner og er rett og slett en latterlig bra trommis.

Hvorfor valget av albumtittelen «Knives Out» og hva vil dere uttrykke gjennom det?

Valg av albumtittel var egentlig ganske tilfeldig, men siden vi bruker den linja i slutten på «Murder Maids»-låta i tillegg til at navnet passet godt med ideen vi hadde om artworket og profilen til bandet for øvrig tenkte vi det ville være et logisk «stikk» (hehe).

Plata er spilt inn i Sørgården Studio. Hvordan har rommet og stemningen der satt sitt preg på lydbildet på albumet?

Sørgården føltes fra første stund veldig hjemmekoselig, noe som kom godt med i og med at vi skulle bo i selve huset de 5 påfølgende dagene det tok å spille inn skiva. Den hjemmefølelsen gjorde oss mer avslappet og trygge i innspillingsprosessen, som i seg selv var et kappløp med tida. Studioet holder høy standard og er fullt av gode forsterkere og bokser som vi fikk bruke på plata. Selve innspillingsrommet har jo en vanvittig takhøyde og har nok bidratt til at alt låter så svært som det gjør.

Dere har produsert «Knives Out» sammen med Per Borten. Fortell  om det valget og hans rolle i det hele.

Per er utover å være en tvers igjennom trivelig fyr helt suveren å jobbe i studio med. Han skjønte raskt hvor vi ville musikalsk og kom også med gode innspill og ideer som løftet låtene flere hakk. Han har vanvittig peiling på å veilede og å stille riktig lyd til alle instrumentene, samt det rent tekniske med å være i studio. Per er opptatt av å holde ting «ekte», som blant annet betyr å ikke ta 400 takes på et gitarspor fordi det ikke låt heeeelt perfekt, noe som også ga oss litt lavere skuldre.

Artworket i form av en fin sort/hvit tegning av en tjenestepike med en kniv i hånden er laget av Linda Pedersen Baara. Fortell  om henne og illustrasjonen som hun har laget.

 

 

 

 

Vi hadde tidlig en visjon om hvordan vi så for oss artworket, men etter vi fikk se utallige instagram-designere sine tolkninger av «we want a almost full body 50’s/60’s style maid facing front/towards while holding a knife with a creepy smile on her face», var det like før vi mistet håpet om å få det slik vi så for oss. Det var her Linda kom inn og reddet oss, og skissene hennes var spot on. Til slutt sto altså valget mellom disse to: Vi valgte den uten brystspreng og vampyrhorn.

 

 

 

 

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Murder Maids og/eller «Knives out».

Aggresjon
Det har vi en del av på plata.

Innestengt aggresjon
Det kommer ut av plata i form av lydbølger.

Vold
Tom & Jerry.

Pekefingre/sosial kontroll
Neste album?

Barnevern
Maktgale sosiopater som kan stikke dit gloen er varmest.

Rus
Vi har kun behov for én rus, og det er Jesus! Ja, han er da mye bedre enn den største methpipa i hele universets uendelighet!

ADHD og adderal
Noah har ADHD og prøvd flere ulike medisiner, en av de gjorde han om til et autistisk følelsesløst kneippbrød i en periode.
Adderal er en ikke-eksisterende medisin i Norge.
For mer info om ADHD-medisiner gå inn på Felleskatalogen.no

Lange låtnavn
Noah: «Æ hakje nå forhold te det. E bare det låtan hete.»

Musikalsk driv
Betale telefonregninger.

New York Dolls
New York Dolls er jo et av de protopunk-bandene som satte en grunnmur for det som er kalt for punkrock i dag. Nærmest tilknytning vi har med Dolls kan du kanskje høre i «Bleeding Skin»?

The Decline of Western Civilization
En av de beste musikkdokumentarene vi har sett. Vi har blitt inspirert av mye, der man får følge Darby Crash i Germs, Black Flag, se Keith Morris og alle de andre gamlingene i sine yngre dager.
Digger energien og scenelivet. Føler det har blitt vår inspirasjon, guide og utgangspunkt i hvordan vi ønsker at livekonsertene våre burde være.

LA hardcore punk
En av de mer sentrale punk-scenene vi hadde tilbake da, som vi har nerdet en del på av forskjellige ulike stor band som f.eks. Black Flag, Circle Jerks, Wasted Youth, T.S.O.L. Og Descendents osv.

Germs
Darby Crash er et jævla geni i mine øyne, og hvis man faktisk leser tekstene er de mye mer innviklet enn når du hører Darby synge. De som vet, de vet. Glad vi ikke har samme problem med trommisene slik de visstnok hadde.

Black Flag
Er mange som liker første-LP’en og de tidligere utgivelsene, men med albumet «My War» viste de fram hvordan hardcore punk kan være litt mere dynamisk. Gitarene er ganske mer variable enn de fleste punkbandene tilbake da og Henry Rollins sine «Hooks» er on point her. Noe som vi tok inspirasjon både bevisst og ubevisst.

Skating
Utenom den åpenbare koblinga mellom skating og punk som har vært der i flere tiår, har det alltid gått hånd i hånd for min del. Det var først når jeg begynte å skate i 10-årsalderen at jeg samtidig begynte å trøkke litt punk gjennom øreganga og oppdaga fort at det her var en jævlig bra combo. I (ikke) stor frykt av å tråkke på tærne til de gamle gubbene som sitter huka over tastaturet med «dE æKkE eKtE pØnK» allerede klart i kommentarfeltet, må jeg dessverre meddele at det gikk i pop-punk for min del, ikke så mye skatepunk. Band som Sum 41, Blink-182, New Found Glory og ikke minst The Story So Far var med på å utvikle både musikksmaken og rulljebrettinga i en positiv retning. – Elias

Skatepunk (Agent Orange, Faction, etc.)
The Faction sin ‘»Skate & Destroy’» Og JFAss «Skateboard/We Know You Suck»’ er soleklart en av de mere skatepunk-låtene som vi liker veldig, og vi kommer mest sannsynlig til å legge mer vekt på skatepunk inspirerte låter i framtida som kommer!

Silver/Ivar Nikolaisen
«World Against World» – skiva til Silver er jo skambra, med eller uten kristenrock-stempel. Og Ivar skal visst være en veldig trivelig type.

2020: Pønk i Norge
«Pønk i Norge» er en pønksamler som har blitt utgitt årlig de siste åra av Fucking North Pole Records og viser noe av det som rører seg på punkfronten i Norge. Vi er med på fjorårets utgave med en tidlig innspilt versjon av «Child Protective Services» som vi spilte inn på folkehøgskolen og prøvde å mikse etter beste evne selv (noe som ikke gikk så bra).

I en uttalelse på hjemmesiden til Byscenen i forbindelse med at dere spilte support til Combos sier dere følgende: «Vi er her for å fornye punken. Den har ligget i stabilt sideleie alt for lenge. Nå skal vi vekke den til live igjen, samtidig som vi skal ha respekt for det som var før oss», sier vokalist og frontfigur Noah Foshaug.

Store ord vil en del si. Hva vil dere tilføre punken med deres vri og hvorfor har punken stagnert slik dere ser det?

Ja, en del folk har rett. Det er store ord. Slik som vi alle i bandet har observert så er mye av punken i Norge (bortsett fra de som allerede er blant de store) lite banebrytende, kreativ, for repeterende og ikke minst, nedgravd i et hjørne av politikken der alle deler brystmelk fra moralens pupp. Nesten så man skulle tro at noen av banda sliter med å bruke høyre blinklys når de kjører ute i trafikken.

Om vi greier å gjøre noen endring eller ikke er jo ikke garantert, men vi vil gi svette, blod og andre kroppslige væsker i forsøket for å holde punken i live.
En av hovedgrunnene til at det har stagnert er vel kanskje fordi tematikken i en del norsk punk er gjentagende og mangler en ny twist. Men vi ser at det er noen band der ute som er veldig unike og rå som forhåpentligvis kan redde liv i en synkende skute, og gøy om vi får være med og ro sammen med de!
Så klart skal det skal være lov å ytre sin mening, det brenner vi for, men hvorfor virker det som om ingen våger å se ting fra et flersidig perspektiv og komme med noe nytt og friskt? Er det frykt for hva andre mener? Frykten for å si noe feil? Eller bare tryggheten i og gjøre som alle andre?

Noah: Jeg føler punken har blitt skadet av politisk (over) korrekthet og går i utvikling mot å ende opp som en svart-hvitt 2D-verden der folk tar seg selv og andre for høytidelig i frykt for å såre både seg selv og andre. Er så vidt man kan være enig om å være uenig uten at det blir dårlig stemning og kasting av pisskrukker.
«Å det må da før faan vær lov og ha litt køddefrihet i 2021 og, hmm?»

NRK P3 anbefalte deres første singel «Pogojumpingschizotrip» i oktober. Hva betyr sånt for dere?

Det er noe vi setter veldig pris på. P3 når ut til folk som kanskje ellers ikke ville ha oppdaget musikken vår og det er kult at punken får en plass i slike kanaler og blant musikk «som ungdommen lika eh»”… Det er alltid hyggelig å få en anerkjennelse om at musikken vår treffer andre enn oss selv.

Hvordan er forholdet til plateselskapet deres Fucking North Pole Records?

Fucking North Pole Records er altså plateselskapet til Robert Dyrnes. Han har vært med oss helt fra starten, siden vi la vi ut en demo på bandcamp av «Child Protective Services» som vi hadde spilt inn på skolen. Robert fikk nyss i denne og vi fikk da tilbud om å være med på punksamleren «2020: Pønk i Norge». Det vises tydelig at Robert er genuint interessert i å løfte nye band han har troen på opp og frem, og spiller en viktig rolle i forhold til å holde liv i punken i Norge. Det var også Robert som satte oss opp som support for Turbonecro på Lobbyen som vår første konsert. Det ble veldig naturlig at han med FNPR hjalp oss med utgivelse av debutplata og vi kommer nok til å ha mye med han å gjøre i tiden fremover også forhåpentligvis.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Covid gjorde at vi ble pælmet ut av folkehøgskolen vi gikk på. Før det skjedde hadde vi jo allerede booket studiotid 8 uker fram i tid, men plutselig satt vi der da, på hver vår kant i landet og vi hadde ikke halvparten av låtene klare engang. Det resulterte i at gjengen flyttet inn hos Bendik en drøy uke før vi skulle i studio og fikk leid et øvingslokale og fikk i løpet av disse dagene banket ferdig 5 låter. Siden Noah på samme tid var i et opphold på sykehuset hadde ikke han hørt oss spille flere av låtene før vi var innlosjert i studio, «Too Fast, Too Young», «ADHD» og «Murder Maids» hadde vi aldri spilt sammen når Noah la vokal på de. Når det kommer til konserter har vi jo vært veldig privilegert med å ha fått spilt 5 konserter på Byscenen; 4 som support for Spidergawd og en med Combos. Det å i det hele tatt fått spilt gigs har jo ikke vært noen selvfølge dette året så det er vi veldig takknemlige for.

Kan dere til slutt velge 20 låter, fire hver, som på en eller annen måte har inspirert Murder Maids og si litt om hva dere verdsetter med disse låtene eller hva dere har lært av disse låtene.

Bendik

The Hives – No Pun Intended

Ja, The Hives er kanskje litt arrogant, men det er driv, driv og atter driv og de har nok påvirket min tilnærming til låtskriving. For meg er det det som er punk. Hvis en låt ikke har et driv så er det heller ikke morsomt å spille den. Derfor er ikke «se hvor flink jeg er» – prog/jazz helt min greie, heh (ikke for å dra alt under samme kam). The Hives går heller ikke på kompromiss med seg selv. Det er kule riff og full pinne hele veien.

Spidergawd – Tourniquet

Boogie, fuzz og rett fram. Veldig kul melodilinje som går over hovedriffet.

slowthai, Mura Masa-  Doorman

UK Grime med bøtter og spann av punk-spirit. Skulle gjerne likt å sett han komme med flere låter i samme gate som denne. Er personlig veldig fan av å blande inn elektroniske elementer med akustiske instrumenter. Dritkul musikkvideo til denne låta også! Sjekk ut.

The Good The Bad And The Zugly – H-Bomb

Når det kommer til punk og hardcore står Zugly sterkt hos meg. Leverte også en av fjorårets beste fullengdere med «Algorithm & Blues«.

Max

Bad Brains – Supertouch/Shitfit

Det er ufattelig mange punkband som har inspirert meg til å spille og skrive punk. Men jeg mener at Bad Brains uten tvil er det aller beste hardcore punk bandet som kom fra tidlig 80-tallet, og som la størst vekt på meg. Energien de hadde da både på scenen og de 2 første albumene sier nok.. Darryl sin måte å spille bass på er noe jeg ser opp til og prøver å få fram til Murder Maids. Bare hør på låta her og spesielt bassen!

Trash Talk – Cloudkicker

Det Trash Talk er veldig flink til, er gitarriff som har skikkelig driv og god punch. Noe som jeg og resten av bandet prøver å oppnå når vi skriver de mer hardcore-drivende låtene. Det Bad Brains klarte å oppnå tilbake da, tok Trash Talk videre med litt mer moderne preg.

Tool – Intolerance

En av mine største inspirasjonskilder som bassist. Basslyden til albumet her var noe jeg personlig ville prøve å emulere til «Knives Out». Tool generelt har en basslyd som er veldig «In your face’» som jeg digger! «Pogo»-låta har en bitteliten fnugg av typisk «Toolbass» spilling under bassbreaket.

Motorpsycho – Feed Time

Motorpsycho er en av mine favorittband som jeg har vokst opp med så lenge jeg kan huske. Og en av grunnene til at jeg fikk en skikkelig inspirasjonsboost da jeg var liten, var pga .Bent Sæther. Jeg lærte fort etterpå hva en overdrive basspedal var etter jeg hørte låta her for første gang, og så aldri tilbake siden! De har laget veldig mye forskjellig type musikk, men når det kommer til Murder Maids så kommer jeg tilbake til låta her og generelt tidlig aggressiv-Motorpsycho era!

Jon

Blink-182 – Dumpweed

Jeg har uten tvil Travis Barker å takke for veldig mye av det jeg har lært oppigjennom åra. Han klarte å tilføre punken ukjente og teknisk kompliserte elementer som ikke før hadde blitt gjort, og satte en ny og langt høyere standard for punketromming enn verden hadde sett tidligere, en standard jeg jobber hardt for å leve opp til. «Dumpweed» er et godt eksempel på hvordan en punketrommis kan veksle mellom half- og double-time, legge inn artige aksentueringer og bryte opp kompet uten å miste driven og energien oppi det hele.

Pantera – Fucking Hostile

Er det noen som kunne å lage musikk som både er blodtight og gir deg lyst til å ødelegge ting, så var det Pantera. Og sånn musikk liker jeg. Her snakker vi et solid komp med en dritforbanna vokalist, og det er noe jeg også vil si er tilfellet for det vi holder på med.

The Offspring – Have You Ever

Bror min hadde de fleste Offspring-skivene da jeg var liten, og dermed ble naturligvis Offspring min første introduksjon til punk. Det var alltid like kult når bruttern satte på «Americana»-plata i bilen og jeg fikk høre den velkjente fortellerstemmen på starten av plata, etterfulgt av denne bangeren.

Goldfinger – Here In Your Bedroom

Et av mine favorittband innen ska punk-sjangeren, som er kjent for å ha livlige sceneshow og som fortsatt holder seg overraskende godt. Vi bevegde oss inn på ska punk-territoriet med låta «Surf & Skate», og til den hentet jeg inspirasjon blant annet fra grooven på introen til denne.

Noah

GG Allin – Drink, fight and fuck

Helt siden jeg oppdaget GG Allin har jeg alltid vært fascinert og interessert i hvordan et menneske kan bli slik.
Han er også læreboken til hva man kanskje ikke burde gjøre på scenen, han viser hvor grensa går, for min del er det generelt bare en jævli god baktanke og ha i hodet, «ikke gjør som GG!».

I tillegg finnes det vel ingen som har hatt mer ‘fuck you’ attitude enn denne karen her.
Og jeg tenker de «pønkerne» som hater på individer som hører på GG bare fordi han var en forskrudd skapning kan ta seg en føkkings bolle på ytterkanten av Senja. Det er mulig og skille artisten fra sitt verk. :^)

Gang Green – Alcohol

Gang Green som band handler for meg om fart, alkohol, skating, mer fart, mer alkohol, tryne på skateboard, knus trynet og drikk mer.
Det er bare jævlig rått og ekte, ingen bullshit bak det, det er bare meningen og gi god stemning og samle folk føler jeg. Noe av energien jeg vil ta med meg i Murder Maids låter!

Nas – N.Y. State of Mind

Rap og hip-hop kom lenge før punken spikret seg i hjernebarken min. Det var break dancing (ja.. Hvem skulle trodd), rapping, Big L, Gang Starr og hele den greia når jeg var ganske ung.
Jeg har alltid respektert rap samfunnet og den sinnsyke lyriske kreativiteten de har, noe jeg jobber hver dag for og beherske, da det kan hjelpe veldig på låtskriving og flow. All respekt til rap community’en!

Banana Airlines – Lån Mæ En 100-lapp

Jeg må innrømme at det er ingenting som har hjulpet meg bedre før man skal gå på scenen enn ei Banana Airlines låt og en god Mack øl.
Jeg er jo for godt og vondt oppvokst på Rundhaugen i Målselv kommune, (se for deg Mordor fra LOTR, der den lokale Joker’n er Saurons øye, tillegg er det jævlig kaldt) så litt redneck musikk blir vel alltid og befinne seg godt gjemt i hjerterota mi.
Men det har iallfall kommet noe positivt ut ifra det da!

Elias

The Story So Far – Face Value

Ei god bøtte med følelseslada gladpunk, rett og slett. Umulig å velge låt, fordi jeg digger alt dette bandet har gjort gjennom åra. Til tross for å være en sjanger som ikke akkurat er kjent for sin kompleksitet, ligger det mye tanke bak alle deler av låtskrivinga her, og de har mer bakgrunn i tyngre musikk enn de fleste andre pop-punk band. Også beste miksen jeg har hørt på ei punkeplate til dags dato, for de som bryr seg om sånn.

Spidergawd – Master Of Disguise

Ikke for å slikke ræva til Per, men Spidergawd var nok det bandet som fikk meg til å finne tilbake til kjærligheten min for ren rock igjen, og gamle barndomsfavoritter som Deep Purple og Sabbath. Driven som Kapstad skaper bak trommene på den låta her får et eller annet til å krible inni meg hver gang jeg hører’n, og det burde vel egentlig si nok.

Toska – Prayermonger

Ikke mange band nå til dags klarer å skape et så gigantisk lydbilde med kun tre medlemmer. Derfor synes jeg Toska er et av de mest spennende moderne og progressive banda innenfor rock/metal. Oppmerksomheten til de aller minste nyansene og detaljene i låtene samtidig som at alt låter «ekte» og ikke overprodusert får nerde-sansene mine til å dirre med glede.

Pantera – I’m Broken

Tungt, catchy, og jævlig forbanna. Dimebag = gud. Må høres.

 

Murder Maids – Knives Out

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog