Weserbergland – på eksperimentelle tyske musikkstier

– På “Am Ende der Welt” ønsket jeg at vi hadde en litt annen prosess enn det jeg er vant til, rett og slett. Hvordan kan erfaring bli utnyttet til noe kreativt? Jeg tror et av svarene ligger i å ha en prosess med kaoselementer og uforutsigbarhet. Jeg synes at det å droppe øvinger og la folk bare kjøre på med sine egne kompromissløse ideer tilfører et kaoselement som endrer musikken i en retning av noe jeg liker veldig godt. I praksis betyr dette at noen medlemmer har improvisert hele sitt bidrag i et langt take, mens andre har spilt inn ting skrevet på noter. Noen har levert mange bidrag over tid, andre har gjort en session, forklarer datamaskinist og bandleder Ketil Vestrum Einarsen i bandet Weserbergland som fikk albumet “Am Ende der Welt” utpekt som et av fjorårets beste album blant annet i Klassekampen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Dag Thrane

“Am Ende der Welt” er en spennende musikalsk reise der musikken endrer seg sakte, men sikkert over tid og gir lytteren en følelse av velbehag eller kontemplasjon med sine langstrakte suggererende, repeterende, flytende rytmer. Samtidig er det en form for friksjon, erosjon eller motstand i form av støyinnslag eller til og med mer stillestående partier. Improvisasjoner og mer stramt planlagte elementer i radikal samflyt. Elektro akustisk musikk, samtidsmusikk, prekraut, fri improvisasjon, rock og ambient elektronika sydd sammen til en spenstig musikalsk reise i ukjent farvann. Musikk som gradvis kryper mer og mer inn jo flere ganger man lytter til den.

Her gir de to mest aktive bandmedlemmene Ketil Vestrum Einarsen og Gaute Storsve en inngående innsikt i prosjektet og den særegne plata som de slapp i 2020 og et frempek om det som skal komme i løpet av 2021.

For de som ikke kjenner dere fra før, hvem er Weserbergland?

Ketil: Vi er et band, eller et ensemble om du vil som har gitt ut to plater. Og skal snart gi ut den tredje plata. Den første plata var en slags moderne krautrock møter progrock-plate, tenker jeg. På den neste plata tok vi et steg videre eller til siden og laget noe som karakteriseres som mer eksperimentelt.

Jeg liker å tro at vi lager musikk basert på Shakiras filosofi “Hips Don’t Lie”. En låt er klar for verden når hun får en fysisk reaksjon og begynner å danse. Men der Shakira begynner å danse etter solide rytmer fra Sør-Amerika så blir nok jeg og resten av gjengen som er med i bandet mer beveget av ting som Sonic Youth, Glenn Branca, Karlheinz Stochhausen, Tim Hecker, Ornette Coleman, Neu! og veldig mye annet. Nå må det sies det er en veldig lite enhetlig gjeng, når det gjelder musikksmak, så når jeg sier “ting som”, så er det vel vitende om at ikke alle har hørt det jeg nevner. Men det funker som en slags oppsummering.

Vi slipper snart en tredje plate, som fortsetter i samme gate som nummer to. For tiden består bandet av meg (Ketil Vestrum Einarsen) på datamaskin, Gaute Storsve på gitar, Jan-Terje Augestad på piano, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Jørgen Mathisen på Sax og Vetle Larsen på trommer. På den neste plata har vi også med oss fiolin, obo og horn.
Besetning høres nokså standard ut, men alle elementer går i en slags loop der alt går inn og ut av datamaskiner, så det låter neppe som en jazz-kvintett med akustiske instrumenter.

Hva er bakgrunnen for artistnavnet og hvordan er forholdet til Tyskland og den tyske fjellkjeden Weserbergland?

Ketil: Et av favorittbandene mine er Harmonia. De flyttet til landlige Weserbergland og laget pastoral krautrock. Det er dessuten moro å være i et slags selskap med Europe, Kansas, Boston og Chicago. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig fan av Tyskland, litt som med tyskere som har “Pippi Langstrømpe”-syndromet og liker alt skandinavisk? Da jeg fant et tysk metalband som het Hammerfest, ble vi bare nødt til å bruke Weserbergland som navn. Kan de kalle seg opp etter et norsk sted, så kan vi kalle oss opp etter et område i Tyskland.

Ketil og Gaute, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Ketil: Jeg kan egentlig ikke huske at jeg ikke har vært det. Jeg fremførte Jahn Teigen på melodica i barnehagen. Det var i tillegg mye musikk rundt meg som barn. Min interesse ble også forsterket av at jeg havnet i, eller oppsøkte, miljøer der musikk er viktig. Skole var stort sett dørgende kjedelig. Musikk var både utfordrende og noe jeg følte at jeg mestret.

Gaute: Jeg kommer fra en familie med musikanter i flere generasjoner bakover. Oldemoren min spilte trekkspill, bestefaren min spilte trekkspill, faren min og onkelen mine er begge gitarister og jobber/jobbet med musikkopplæring i høgskolesystemet. Flere i min generasjon og generasjonen under er også musikanter. Jeg startet tidlig å spille piano siden det sto et i stua. Etter hvert begynte jeg å spille gitar siden det er tøffere.

Når begynte dere selv å spille og hvorfor valgte dere de instrumentene som dere har gjort?

Ketil: Jeg regner både tverrfløyte og data som mine instrumenter, men begynte ikke med data seriøst før jeg var tidlig i tyveårene. Så det var fløyte jeg startet med. Da jeg var syv år gammel fant jeg en steingammel piccolo hos min mors eldre tante, som en slektning hadde brukt i Larvik Byorkester for rundt 120 år siden. Den virket og jeg fikk i grunnen til å spille på den med en gang. Hvorvidt det låt fint, det vet jeg ikke. Men jeg likte det. Og følte at jeg fikk det til. Og så var det bare å vente på å få lov til å begynne i korpset. Da mulighetene åpnet seg for rask og rimelig audioproduksjon på data, så ble jeg fort solgt. Musikkskaping med like høy dopaminfaktor som dataspill? Hell yeah!

Gaute: Det var lyden av akkorder på stålstrengs kassegitar som fikk meg til å få lyst til å spille gitar. Jeg kan ikke helt svare på akkurat hva. Det kan ha vært pappa som spilte The Band eller Bob Dylan-plater, eller det kan være bandet hans som øvde i stua vår mens jeg prøvde å sove. Instrumentet falt veldig lett for meg, så jeg ble raskt bedre på det enn piano som jeg hadde spilt i flere år uten å bli så veldig god. Snart flyttet fokuset seg over på elgitar, som viste seg å låte enda tøffere. Først lånte jeg en gammel Klira halvakustisk gitar faren min hadde kjøpt i 1965. Den føltes klumpete og rar. Ting falt på plass da jeg fikk en ESP Stratocaster-kopi til 13-årsdagen. Den gamle Kliraen etter faren min fikk en ny vår da jeg spilte inn Gaute Storsve Trio-plata. Den har en nydelig klang og brukes på to av låtene.

Hvorfor instrumentalmusikk?

Ketil: Det er en spennende utfordring, særlig med tanke på hvordan man må tenke repetisjon, når man mister både det fokuset en sangstemme gir, og når man mister teksten. I tillegg, jeg liker prog, men synes tekstene er det aller minst imponerende i sjangeren. Sang vil også ta et naturlig fokus fra helheten. Det er absolutt ikke noe galt i det, men jeg tenker litt mer i rammene av polyfoni i Weserbergland, og dermed vil tekst fjerne fokus fra helheten, føler jeg. Dessuten er jeg elendig på tekst. Skal man få til noe bra, må man være en skikkelig nerd. Og det er jeg ikke på litteratur.

Gaute: Stemmen tar veldig mye fokus i musikk på godt og vondt. Tekst tar også mye fokus. Jeg elsker det fokuset i mye musikk jeg lytter til. En av mine favorittplater er Ornette Colemans “Science Fiction” fra 1971. Det er en instrumentalplate med unntak av to spor. Det er lyden av vokalsporene som på mange måter er lyden av albumet for meg. Lyden av stemmen til Asha Puthli. Jeg prøvde å gjøre noe av det samme med platen “Happiness Not Yet Won” jeg ga ut med bandet mitt Ignore i 2006. Der er det små dråper av stemmen til Hanne Hukkelberg mellom lengre partier med instrumentalmusikk. Også på den platen tror jeg de fleste sitter igjen med lyden av Hannes stemme som viktigste inntrykk.

Hva opplever dere som den største forskjellen mellom det å jobbe med instrumental- og vokalmusikk?

Ketil: Jeg tenker at det er viktig å tenke på form i både instrumental og vokalmusikk, men at det krever noe mer av låtenes utvikling dersom man gjør det instrumentalt. Man kan ikke bare ta bort vokalen eller erstatte den med lead i et instrument. Da blir det fort kjedelig.

Gaute: Vokal er på mange måter et instrument på lik linje med andre instrumenter, men så er det ikke det heller. Stemmen må være det mest fleksible og nyanserte instrumentet som finnes. Jeg tror også det er noe veldig menneskelig å sette pris på lyden av menneske. I tillegg så kommer tekst inn som et helt eget lag i musikken. Et lag ingen instrumenter kan gi. Alt dette gjør det krevende å bruke.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Weserbergland i forhold til andre band og prosjekter som dere er eller har vært med i som Fruitcake, Galasphere 347, Geir Lysne Listening Ensemble, Jaga Jazzist, Kaukasus, White Willow, Gaute Storsve Trio, Neon etc.?

Alle band befinner seg stort sett i et slag spenn mellom totalt enevelde og likeverdige bandmedlemmer. Og forskjellige deler av prosessen i innspillingen av plater kan ha ulike maktforhold. På “Am Ende der Welt” ønsket jeg at vi hadde en litt annen prosess enn det jeg er vant til, rett og slett. Jeg har sett eksempler på musikere som absolutt ikke klarer seg uten et kreativt band for å gjøre musikken interessant og jeg har sett eksempler på at plater blir dørgende kjedelige av at musikere “avradikaliserer” musikken fordi de er pragmatikere.

Det som funket i går funker i dag også, rett og slett. Hvordan kan erfaring bli utnyttet til noe kreativt? Jeg tror et av svarene ligger i å ha en prosess med kaoselementer og uforutsigbarhet.

Kjemien mellom personene i bandet må stemme, det må sies. Men jeg synes at det å droppe øvinger og la folk bare kjøre på med sine egne kompromissløse ideer tilfører et kaoselement som endrer musikken i en retning av noe jeg liker veldig godt. Alle har dessuten forskjellige tilnærminger på hvordan de jobber med dette, og tanken er å utnytte dette til noe spennende. I praksis betyr dette at noen medlemmer har improvisert hele sitt bidrag i et langt take, mens andre har spilt inn ting skrevet på noter. Noen har levert mange bidrag over tid, andre har gjort en session. Noen har hørt deler av verket i løpet av prosessen mens andre har vært med under utviklingen av en storform.

Jeg har i grunnen vært med i veldig mange forskjellige typer band. Jaga var et band der man både hadde en tydelig skaper, men i tillegg en veldig demokratisk prosess. White Willow likner, men der er Jacob Holm-Lupo sjefen, og medlemmene får en mer personlig frihet til å gjøre sine bidrag fremfor en demokratisk prosess. Kaukasus var totalt flatt, vi skrev og spilte inn en plate på to uker sammen. I Galasphere, der har jeg ikke møtt Stephen, men vi sender låter til og fra hverandre. Etter en god del år og en god del plater så føler jeg at jeg kan tillate meg å oppsummere med at et band kan drives på mange måter. Men at det for meg er noen ting som peker seg ut for å et godt resultat i mine ører: En balanse mellom kaos og orden. Begge deler er uansett konstruksjoner som handler om perspektivet man opplever det fra.
En streng ryker og gitaristen opplever kaos, som publikum kanskje ikke opplever? Kanskje de, tvert imot, opplever en veldig bra solo, fordi gitaristen måtte bruke erfaringen til noe kreativt? Eller fikk panikk og gjorde noe impulsivt som var underholdende? Og i motsatt ende:
Stockhausen legger liv og sjel i strukturen på musikk og publikum kanskje opplever kaos og ikke den ordenen han tenkte på? På grunn av dette ønsker jeg at Weserbergland har kaoselementer. Og jeg tenker at det er en glimrende måte å benytte seg av erfaringen til musikere som har vært med i gamet lenge.

Gaute: Bandkjemi handler i stor grad om rolleforståelse. Det er lenge siden jeg har vært i et demokratisk band. Det kan godt hende det fungerer for noen, men jeg opplever det som svært tidkrevende og frustrerende. Alle band og prosjekter jeg har vært involvert i de siste 15-20 årene har hatt en tydelig leder.

Gaute: Gaute Storsve Trio er mitt band. Jeg skriver låtene og legger premissene. Det betyr ikke at jeg ønsker å kontrollere hele prosessen. Det er utrolig viktig for meg at de musikerne som er med får uttrykt seg gjennom mine låter. Da er det helt nødvendig at de føler et eierforhold til materialet. Jeg skriver riff, akkordskjemaer, melodier og basstemmer. Og jeg har noen ideer rundt trommene. Men så er jeg helt avhengig av at musikerne i bandet konkretiserer dette i skikkelig musisering. Petter Barg viderefører basstemmer, lager utviklinger og improviserer masse. Henning Carlsen konkretiserer mine til tider vage ideer til groover. På mange måter er bass- og gitarstemmene underlag for hans rytmiske improvisasjoner. De kan ha noen ideer, men det viktigste de gjør er å tolke mine til konkret musisering. Petter Barg mikset også plata. Der har han hatt masse frihet, og på den måten satt sitt klare stempel på produktet. Selv om jeg også der hadde siste ordet så er det hans lyduttrykk.

Gaute: Weserbergland er Ketils band. Han har siste ordet i alt. Det betyr ikke at han vet hvordan alt skal bli, men han setter i gang prosesser. Det gjør han på svært ulike måter. Om jeg husker riktig så fikk jeg bassen på “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” enten spilt inn med midi eller skrevet ut på noter. Det betyr ikke at det bare er å spille inn det som står. Det er masse å ta stilling til rundt hvordan det blir spilt og hvordan det blir tatt opp. “Tristrant” har en ganske enkel basslinje, men alt er spilt inn på den tykkeste strengen med plekter. For meg er “Tristrant” lyden av bass spilt lyst på tykk streng. Den ville fått et helt annet uttrykk om alt ble spilt med fingre dypt på lysere strenger. Jeg spiller tre gitarsoloer på den plata. En er skrevet ut på noter av Ketil, en er improvisert over akkordskjemaet i låta og en er improvisert over hele låta. Svært ulike prosesser, men alt igangsatt av Ketil.  har vært svært annerledes igjen. I åpningen spiller jeg gitar etter noter Ketil har skrevet. Det er fiolinstemmen spilt inn i dobbelt tempo. Dette ønsket Ketil flatt spilt, så det er prima vista bladlesing og gjort i et take. Det er en del mer gitar på plata som ikke nødvendigvis høres ut som gitar. Her har Ketil og jeg jobbet sammen med uttrykket i studio. Vi har tatt utgangspunkt i noen av tonene i komposisjonen. Ved hjelp av en capo og ganske radikale omstemminger av gitaren er det ca. samme toner bak og foran bridgen. Det gir masse overtoner. Vi brukte også diverse andre eksperimentelle teknikker som blant annet involverte tråder, glass slide og buer. Selve gitaren er bygd av Oslo Instrumentfabrikk aka Thomas Kaldhol. Vi manipulerte flygelet Jan Terje Augestad spilte med lignende og andre teknikker. Det er derfor det står i coveret at vi spiller preparert gitar og piano. Det klanglige er på mange måter viktigere enn det tematiske. Og så har Ketil bearbeidet dette videre digitalt. Banddynamikken i Weserbergland handler for meg mye om daglige diskusjoner med Ketil om hva slags lyd som skal sendes inn i datamaskiner, hva man gjør med dem der og så hvordan dette skal settes sammen for å danne en helhet. Og ikke minst lytterens opplevelse. Hvem nå det er.

Gaute: Haakon Ellingsen er en jo en artist, men det er også et band. Dette tror jeg må være det bandet jeg har vært involvert i over lengst tid. Jeg ble først med i bandet da Haakon skulle spille på Quartfestivalen og by:Larm i 2002. Siden den gang har det vært mye utskiftninger i besetning og musikalsk profil. Haakons solide låtproduksjon forankret i et slags 60-tallsuttrykk har alltid ligget i bunn. De ulike besetningene har skapt ganske ulik banddynamikk. Noen musikere har hatt sterkt behov for å uttrykke seg selv gjennom hans musikk, andre har hatt en mer nøytral yrkesmusikerholdning. Ulike produsenter på de ulike platene har igjen trukket inn litt andre musikere, eller trukket Haakons musikk i ulike retninger. Det kan ha ført til et veldig annerledes uttrykk på platene enn live. Igjen er klar rollefordeling viktig. Live er Haakon sjefen, men gir stor frihet til musikerne. På platene er produsenten sjefen og har siste ordet. I praksis har det betydd for meg at jeg på sett og vis må “selge meg inn” på platene. Haakon spiller jo mye gitar selv, så da har jeg måttet fylle funksjoner han ikke kan fylle selv. Det har blitt en del soloer og ganske mye lapsteel.

Gaute: Ymist. Er en teatergruppe som ledes av regissør Erlend Samnøen og skuespiller Morten Espeland. De har med seg litt ulike folk i ulike produksjoner. Jeg er av og til involvert som komponist. Ketil og jeg startet vårt samarbeid med bl.a. Erlend som da var danser på slutten av 90-tallet (?). På mange måter så ligner dynamikken i en teaterproduksjon den i et band. Alle har man sine funksjoner som fyller ut helheten. Men i stedet for bass, trommer og vokal så har man regissør, lysdesigner, skuespillere, scenograf osv. Da vi startet å jobbe sammen var vi ganske naive med tanke på rollefordelinger og ledelse. Det kunne føre til svært ulike ideer om hvordan ting skulle bli. De tingene vi holdt på med i starten var nok ganske originalt, men det manglet totalt retning sånn jeg ser det i dag. De siste produksjonene jeg har vært med på er noe helt annet. Erlend leder arbeidet, og er utrolig bra på å gjøre alle gode. Han får meg stadig til å gjøre ting jeg ikke visste at jeg kunne. For meg er det utrolig spennende å jobbe med folk innenfor helt andre felt enn musikk. Det er veldig fascinerende å oppleve hvordan scenografi, lys og musikk kan fungere sammen. Den siste produksjonen jeg var med på var en oppsetning av Jon Fosses “Melancholia II”. Det er noe av det jeg har vært involvert i jeg er mest stolt av i ettertid.

Gaute: Neon? Bandet jeg hadde med Even Ormestad (Jaga Jazzist, a-ha), Jørgen Munkeby (Shining) og Christian Berg for 1000 år siden? Vi øvde utrolig mye. Tre ganger i uka. Jørgen var 12 år da han ble med, og var allerede da dritgod. Han kom aldri inn på riktig sted fordi han så på “Baywatch” på TV mens vi øvde. Men når man er så god som han så går det helt greit. Den skapende prosessen var ganske ubevisst. Stort sett så foregikk det sånn at det neste riffet som ble laget ble det neste riffet i låta uten så mye bevissthet rundt det som skjedde før.

Fortell  om hverandres musikalske styrke og rolle i Weserbergland.

Ketil Vestrum Einarsen

Gaute: Er han med? Må man ikke spille et instrument for å få være med i band? Neida! Jeg tror det er litt vanskelig for noen å forstå hva det vil si å spille instrumentet datamaskin. Greia er den at Ketil har spilt hele livet. Han har en lang instrumentutdannelse. Han har spilt i masse bra band i mange år. Kunnskapene og ferdighetene han har tilegnet seg derfra har han tatt med seg og bruker når datamaskin nå er instrumentet hans i Weserbergland. Jeg kunne gått inn på hva han konkret gjør, men det er så mye forskjellig. Til syvende og sist gjelder de samme musikalske prinsippene som på andre instrumenter.

Gaute Storsve

Ketil: Gaute og jeg er kjernen i bandet, selv om jeg lager musikken. Det er fordi Gaute både er med på den intellektuelle prosessen og på den skapende prosessen og fyller rollen som en slags medprodusent, eller en kreativ sparringspartner. I tillegg spiller Gaute tidlig i prosessen, og det preger gjerne musikken.

Gaute: Ketil har en filosofi om at take 1 eller take 70 er de beste. På “Sehr Kosmisch…” ble det mye bruk av take 70, men på “Am Ende…” og #3 er det mye take 1.

Jan Terje Augestad

Ketil: Jan Terje er en fyr som merkelig nok ikke har spilt på mange plater. Som musiker er han rett og slett et unikum og svært kreativ. Han har klassisk bakgrunn, men har et øre som andre hans bakgrunn ikke har og kan improvisere, også musikk som er i en klassisk tradisjon.
Jeg er veldig glad for at flere med klassisk bakgrunn er med her, slik at vi ikke får en dominans folk med jazzbakgrunn. Jeg liker hvordan det at vi har forskjellige bakgrunner påvirker musikken.

Gaute: Vi er store fans av Jan Terje. Han er en musiker med svært få svakheter. Vi tror og håper han vil spille en enda større rolle i de skapende prosessene fremover.

Jørgen Mathisen

Ketil: Det er veldig moro at Jørgen er med, fordi jeg er så fanboy av det han driver med. Han er virkelig en av landets aller beste musikere i mine ører. Jørgen ble med på “Am Ende” og hans bidrag er i stor grad basert på improvisasjon, han fikk ikke en eneste note eller melodi servert. Og hans bidrag har ført til at vi har endret musikken i den retningen han tok det.

Ketil: Mattias var trommis på “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch”. Han klarte å løfte motorik-trommer ut av Tyskland og inn i et hardtslående og personlig sound. På “Am Ende der Welt» brukte vi ikke trommesett i det hele tatt, men Mattias bruker i stedet turntable som instrument. Han driver ikke med beats på turntable, men han tilfører plata en rekke atmosfæriske lyder og psykedelisk galskap.

Maria Grigoryeva

Ketil: Maria er en russisk session-stryker. Både “Am Ende der Welt” og neste plate startet med at Maria spilte inn strykere. Vi ønsket å snu på prosessen der strykere alltid kommer som et element til slutt. Maria har blitt en viktig del av soundet, og er en utrolig dyktig musiker, rett og slett.

Låtene er skrevet og produsert av Ketil Vestrum Einarsen. Hvordan blir de til, hvor mye er klart før det blir presentert for de andre musikerne? Hva er bandets rolle?

Ketil: Det er veldig varierende. På “Am Ende der Welt», og på en ny plate  fikk Maria strykerstemmer aller først. Så oppstår det gradvis en større form, gjerne i form av en kombinasjon av ting jeg skriver og Gaute og Jan-Terje og spiller, i tillegg til at de improviserer. Hele tiden samler jeg inn ting, og endrer dette i programmet Ableton Live, som er et program som gir meg muligheten til å gjøre selve studioet til et liveinstrument. Helheten kommer etter hvert og er et resultat av det som skjer i spennet mellom det som er skrevet av meg og improvisert av andre, og alt sammen sys sammen etter hvert av meg, men i samarbeid med de andre i varierende grad.

Gaute: Dette skrev jeg en god del om under spørsmålet om bandkjemi.

Hvordan samarbeider dere som band i studio?

Ketil: Vi møtes egentlig aldri i studio. Jeg vil helst unngå alt som ligner tradisjonelle studio sessions. Det nærmeste vi har vært å være i studio var da Gaute og Jan-Terje tok opp noe på likt. Ellers foretrekker jeg at folk bare gjør sin greie på sitt utstyr. Ikke av praktiske årsaker, men fordi jeg tenker at det gir mer uforutsigbare og kompromissløse bidrag. Veldig mye av “Am Ende der Welt» og neste plate er tatt opp i hjemmestudioer. Noe er tatt opp på håndholdte opptakere. Andre ting er tatt opp med fancy studioutstyr. Men aldri på den gode gamle “nå møtes vi og gjør plate”-måten. Vi kunne fint gått i studio og gjort en plate på noen dager, men jeg vil ikke. Jeg ønsker denne kaotiske prosessen og muligheten den gir oss til å la platene utvikle seg over tid. Og jeg liker lyden dette gir. Jeg vil ikke ha nøytralt utstyr, jeg vil heller ha lyden av billige datamaskiner, dårlige håndholdte opptakere og barn som forstyrrer opptaket (med på neste skive, barna til Gaute har en så vidt hørbar gjesterolle). Det er også dyre “bra” mikker på plata, for all del. Men da vi tok opp flygel på forrige skive, så låt det finest med en SM57 (verdens beste mikk, og ikke dyr, for de som lurer) rett på strengene på flygelet. Vi satte opp en dyr sak også. Men den låt kjedelig til dette og jeg brukte det ikke.

Gaute: Jeg vil trekke frem trommetrackinga på neste plate som spennende. Det ble gjort i et bra studio i et digert rom både med tradisjonell nærmikking og en stereomikk som sto 10 meter unna. Dette ga til sammen veldig spennende klangmuligheter for trommelyden. Vetle Larsen la trommene sent i prosessen. Han forholdt seg dermed til hele formen på låta, og tok noen spennende valg som dro musikken i en uventet retning. Dette er et godt eksempel på hvordan Ketil setter i gang prosesser, men også lar musikerne forme musikken i stor grad.

Er Weserbergland også et liveband eller er det først og fremst eller eksklusivt en studioaffære?

Ketil: Vi har spilt live. Det var forrige skive vi fremførte. Den var mer livevennlig og vi gjorde noen konserter som kanskje var bra, men vi lå mye tettere opp mot et tradisjonelt krautrockuttrykk enn det vi gjorde på plata. Og jeg er personlig mest fan av plater fremfor konserter. Det handler om begrensningene jeg føler liveformatet gir lydmessig. Når det er sagt, vi har noen planer. Men de innebærer at vi gjør noe som kun funker live, der vi benytter oss av mulighetene som forskjellige rom gir.

Gaute: jeg vil si vi har noen svært spennende liveplaner på gang. Følg med!

I hvor stor grad vil dere si at Weserbergland er et band eller et prosjekt i evig forandring og med ulike medlemmer fra skive til skive/ anledning til anledning?

Ketil: Det er en en slags hybrid, tenker jeg? Et band og et prosjekt?
Kun Gaute og jeg er med på de to vi har gitt ut, og neste plate. Men både Jørgen, Jan-Terje og Maria er med fra forrige skive, så det er en form for stabilitet der. Men på neste skive har vi allikevel med oss fire stykker som ikke var med på noen av de foregående skivene. Blant annet Ingebrigt Håker Flaten og Vetle Larsen.

Albumet har fått navnet “Am Ende der Welt».  Hva vil dere kommunisere med det navnet?

Ketil: Det har en forbindelse til bildet på coveret. Mehamn i Finnmark. Et stort og svart hav på enden av verden oppfatter jeg som en slags total enhet, en slags drone, mensom  i virkeligheten er full av detaljer når man ser nærmere på det. Og i tillegg så har alt en ende, og det er en brutal sannhet som er overveldende. Vi ønsket nok også å signalisere et brudd med forrige album, som er en slags varm hyllest til tysk krautrock. Og  jeg likte tanken om å ha en veldig pretensiøs tittel som er litt i “havet, døden og kjærligheten”-kategorien, som en kontrast til humoren på første skive.

Per-Einar Einarsen har tatt det vakre coverbildet. Fortell om ham, dette fotografiet, hvor er det tatt, hvilken stemning det fanger og hvordan det står forhold til musikken på “Am Ende der Welt”.

Ketil: Per Einar er rett og slett faren min. Han er og har alltid vært en lidenskapelig og flink hobbyfotograf. Av yrke er han lærer og han tok med seg min bror og min mor nordover for å jobbe i Finnmark, nærmere bestemt i Mehamn. Jeg er født der oppe, men husker dessverre ingenting. Derimot er Mehamn med meg gjennom de mange bildene faren min tok der oppe.
I tillegg, dette bildet, og de andre bildene har en veldig spesiell atmosfære. Ikke bare er de fra et sted som selv for andre nordmenn nok er ganske eksotisk, men fra en annen tid. Bildet er nok fra midten av syttitallet. Og tidens slitasje gir også bildet en spennende dimensjon, synes jeg.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Weserbergland eller “Am Ende der Welt”.

Elektroakustisk musikk

Gaute: Jeg tenker det i aller høyeste grad er et treffende begrep for hva vi driver med i Weserbergland. Mye av komponeringen dreier seg om å “høste” gode lyder som så bearbeides videre ved hjelp av digitale verktøy. Når det er sagt så gjelder dette også veldig mye annen moderne musikkproduksjon. Måten man jobber med plateproduksjoner er ofte en kombinasjon av gode takes, og videre bearbeidelser av lyden. Lyden av gitar vi hører på plate er aldri det samme som det vi hører akustisk i et rom. Behandlingen lyden får gjennom ulike digitale verktøy farger den svært mye. Forskjellen hos oss er kanskje at disse bearbeidelsene har en mer sentral plass i den kreative prosessen enn normalt.

Samtidsmusikk

Gaute: Glenn Branca er et av de viktigste navnene for meg i denne sammenhengen. Han var kanskje den første som plukket ned den rene klanglige lyden av elektrisk gitar, og skrev komposisjoner med det. Jeg ble oppmerksom på ham ved at både Lee Ranaldo og Thurston Moore fra Sonic Youth spilte i hans gitarensembler. Spørsmålet er om dette kan kalles for samtidsmusikk i dag 40 år etterpå.

Ketil: På sitt beste er det radikalt og spennende, og på sitt verste er det radikalt og kjedelig. Jeg synes kompromissløsheten i samtidsmusikk er spennende, og jeg liker flere ting, inkludert norske ting. Men mye samtidsmusikk er musikk som ikke beveger meg på noen som helst måte. Det kan være så enkelt som at “the hips på samtidskomponister beveger seg til helt andre ting enn hos meg.
En vanlig kritikk av samtidsmusikk er kanskje at den er for akademisk? Jeg tenker at det har to løsninger. Enten tenke som Kraftwerk og gjøre den mer tysk når de blir beskyldt for å være for tysk, eller – vi kaster dette ut av institusjonene og lar musikken klare seg på egenhånd.

Droner

KetiI: Med dronemusikk så lager man det “totale sound” som i seg selv er fett nok til å høre på uten veldig mye melodier. Det er et mål i seg selv å både bruke droning, og i tillegg lage lyder som er veldig kule i seg selv. Og det prøvde vi hardt på “Am Ende…”.

Fluktuerende

Ketil: Endringer som ikke er brå. Dette er noe jeg ønsket å oppnå på “Am Ende…”.

Små endringer

Ketil: Mange små endringer er på den ene siden noe interessant man kan se/høre, men de blir også til noe større. Dette spennet er jeg veldig interessert i og danner mye av utgangspunktet for “Am Ende…”.

Morton Feldman

Ketil: Morton Feldmans pianomusikk er en direkte påvirkning på “Am Ende…”, sammen med noen av John Cage sine pianostykker.

Sunn O)))

Ketil: Det finnes veldig få band som låter så fett. Kompromissløsheten er også noe jeg liker. Bunndraget og det totale mørket hos dette bandet er alltid noe jeg prøver å få til.

Amon Düül II

Ketil: Et band som med solide føtter i psykedeliaen klarte å lage musikk der blomstene fra the summer of love trampes ned i bakken. Mørket på “Wolf City” er noen av mine favorittøyeblikk i rockens historie, og samme med de tidligste platene til Tangerine Dream er dette viktig inspirasjon for “Am Ende…”.

Neu!

Ketil: Hvordan Neu! våger å gjenta ting uten mye variasjon er spennende. Ikke bare fordi dette låter så hinsides fett, men fordi de ved å gjøre dette tar et valg der alles innsats er veldig rettet mot å skape et kollektivt sound, der alle er like viktige. Dette er absolutt en tanke som er er til stede på “Am Ende…”. Og Neu! er et av favorittbandene til i alle fall Gaute og meg.

Gaute: Neu! er det krautrockbandet jeg har hørt absolutt mest på. Jeg likte det lenge før jeg visste hva Kraut var. Jeg er veldig fascinert av minimalistiske riff som gjentas. Generelt er jeg veldig glad i enkel musikk. Det var min interesse for Sonic Youth som gjorde meg oppmerksom på Neu!. Noe av det jeg liker er den dynamiske pulsen. Det er tilsynelatende jevne åttendedeler, men så er det ofte ikke spilt inn på klikk slik at pulsen øker og sakker litt. Dette er også spilt inn før det var vanlig å loope. Dermed blir det mennesket som imiterer maskinen. Nydelig spør du meg.

Ambient

Ketil: Eno is my homeboy.

Mer eksperimentell

Ketil: For meg virker det som om “eksperimentell” har blitt til en forståelse av bestemte sound eller uttrykk. Det er elementer jeg tenker på som veldig eksperimentelle på “Sehr Kosmisch, Ganz Progish”, men det gjøres nok innenfor rammene av noe som er tettere på et etablert progrockuttrykk. Et eksempel der er kanskje “Die Kunst der Fuge” på “Sehr kosmich…”. Der møtes klassisk musikk, krautrock og inspirasjon fra italiensk progrock (Premiata Forneria Marconi). Og på slutten endres det hele gradvis til å bli elektronikaorientert, med et annet rytmisk stilspråk. Jeg tenker dette er eksperimentelt. Men fordi det er klare melodier og dur og moll så er nok ikke dette ansett som eksperimentelt? Men intensjonen bak det hele er absolutt eksperimentell.
Men når det er sagt, det er ikke til å stikke under en stol at “Am Ende…” likner på det som blir beskrevet som eksperimentell musikk og at det er inspirert at Stockhausen og den slags.

Fri improvisasjon

Gaute: Fri improvisasjon er både en sjanger og en metode vi bruker i Weserbergland. Ketil og jeg jobbet en hel del sammen med det tidligere. Det er en utrolig bra arbeidsmetode for å jobbe med kommunikasjon, lytting, klang, tydelighet, spontanitet og kreativitet. Nå har vi også fått med oss Vetle, Jørgen og Ingebrigt med sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. På kommende plate er noe av spenningen hvordan disse ulike lagene jobber sammen. Noen av av platene jeg er aller mest glad er også godt forankret i dette. For eksempel platene til Extended Noise, Ornette Coleman og John Zorn.

Samples

Ketil: Sampling er en av grunnsteinene i soundet på “Am Ende…” . Nesten alle elementene er samplet, men av originale lyder fra oss. Dette handler stort sett om lange strekk, gjerne over flere minutter. Men det de har til felles er at vi har brukt samplingteknikker for å endre lyden. Særlig for å tilføre lyden elementer av kaos, eller det folk sikkert vil kalle lofi-elementer? Det er faktisk ingenting på “Am Ende…” på plata som man hører i originaltonearten. Ikke et eneste element har samme pitch som da det ble tatt opp. Og vi bruker konsekvent ikke de mest fancy algoritmene for å flytte rundt på dette. På ny skive bruker jeg 5 forskjellige DAWer og en rekke andre programmer, kun fordi jeg har funnet bestemte klangendringsmuligheter der. Og gjerne er dette knyttet til det folk vil kalle svakheter. Et praktisk eksempel er deler av gitaren. Spilt inn i ett program. Flyttet til et annet. Dratt til 20 ganger original lengde. Inn i det første programmet og dratt tilbake. Så inn i et nytt program som er laget for støyreduksjon til tale, så tilbake til det første. Kanskje mange tenker unødvendig her? Men for de av oss som er med i the Church Of Kevin Shields, så er dette en plikt vi gjør med glede. Fordi når noe låter fett så er det loven.

Turntablism

Ketil: Som regel er dette knyttet til beats i hiphop, antar jeg. På “Am Ende…” er dette Mattias som rett og slett lager kule lyder basert på noen underlige lydbiblioteker har han på vinyl. Mattias har et stort og eksentrisk lydstudio med muligheter til å gjøre, ja – ting han gjør….

Space rock

Ketil: Jeg liker space rock. Særlig Hawkwind. En dag må vi lage spacerock. Særlig fordi jeg har lyst på både mer space og mer rock i space rocken (men legger til at Tangerine Dream er inne på noe på “Force Majeur”).

Krautrock

Gaute: dette har vi vært inne på i flere av svarene tidligere.

Rock på sitt fineste

Gaute: Krevende øvelse. Jeg liker rock som har ganske enkle strukturer, mensom utforsker det klanglige i elgitaren. Jeg liker også låtmateriale som fjerner seg fra blues-tonalitet. Noen band jeg liker er Sonic Youth som er aller best på sitt mest lavmælte, Pixies som har rockehistoriens mest undervurderte gitarist i Joey Santiago, Ramones med sine übercatchy melodier og Television med sine episke gitararrangementer. Favorittrockebandet mitt er nok likevel The Velvet Underground. De hadde alt.

Avantgarde

Ketil: Jeg synes ofte musikk som rett og slett er laget med tanke på å være utforskende er spennende å høre på. Og ofte kalles denne musikken avantgarde. Mange synes nok at dette ofte er utilgjengelig og intellektuelt, men hvor Weserbergland ligger her, det vet jeg ikke. Jeg tenker bare at Weserbergland er noe som begeistrer meg, vel vitende om at jeg er fan av mye som beskrives som avantgarde. Jeg søker nye sound og nye opplevelser rett og slett av underholdningsverdien det gir meg.

Gaute: Jeg kan få inntrykk av at begrepet avantgarde ofte mer beskriver et lydunivers på samme måte som country, r&b eller pop enn at det betyr noe som nødvendigvis er i front eller nyskapende. Lyden av avantgarde forbinder jeg med atonal kunstmusikk fra 1960-tallet. Det er ikke noe galt i det. Jeg digger atonal kunstmusikk fra 1960-tallet, men det er ikke nødvendigvis nyskapende i dag. Weserbergland har ingen ambisjon om å være avantgarde, vi har en ambisjon om å lage musikk vi liker. Jeg har personlig en tendens til å like kunstmusikk som låter som pop, og jeg liker popmusikk som låter eksperimentelt.

Progrock

Ketil: Popmusikk fra syttitallet. Jeg liker den for den totalt upretensiøse holdning til alt pretensiøst og fordi det er mange kule klanger og arrangementer i sjangeren. Og det er ingen tvil om at dette er en stor del av min bakgrunn og påvirker Weserbergland. Men akkurat nå, der jeg er som lytter og musiker, så er det en sjanger jeg hører lite på og som jeg har svært liten motivasjon til å drive med. Men når det er sagt, det kan godt være Weserbergland er progrock. Aner ikke. Jeg bare tenker på det som musikk jeg liker å lage og høre på. Og legger til, dette endrer seg hele tiden. Kanskje det blir en vill progbølge i morgen? Eller om to år? Å stå stille er kjedelig…

Gaute: Jeg har aldri hatt så nært forhold til progrock, men flere av uttrykkene i nærheten som jazz, rock og diverse eksperimentelle sjangere. Dette må nesten Ketil svare på, men jeg tror han ofte har tatt meg med på prosjekter fordi jeg ikke er så vel bevandret i progklisjeene. For å sitere Trond Berg Eriksen: “Kunnskap er makt, men kunnskap kan også være maktesløshet”.

Rock

Ketil: Populærmusikk med mye gitar. Rock er, som annen pop, grunnleggende eklektisk. Og jeg tenker at vi også er det. I alle fall prøver vi på det.

Gaute: Jeg har lenge lurt på om jeg er en rockegitarist som liker jazz, eller en jazzmusiker som liker jazz. Det jeg vet er at jeg ikke er så begeistra for jazzrock. Det blir stort sett for glætt!

Låtlengde

Ketil: Legenden sier at det var Pjokken Eide i Popol Vuh som sa at alt under åtte minutter er kommersielt?
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid vært tiltrukket av lange låter i rocken. Vi bruker også veldig mye repetisjon, som vi har plukket opp i musikk som amerikansk minimalisme, gamelanmusikk, krautrock osv. Ofte krever det noen repetisjoner for at asymmetriske mønstre trosser hverandre og slår ut i full blomst.
Personlig tenker jeg at 35-40 minutter er en fin albumlengde. Det er både lengden på mange klassiske album og mange romantiske symfonier ble strukket til denne lengden. Jeg er ikke så fan av å lytte til hele album, jeg driver ikke og setter på musikk i andakt og hører gjennom albumet. Unntaket er gjerne klassisk musikk, der jeg gjerne hører et helt verk, dersom jeg føler det henger bra sammen. Og i tillegg, når Solange ga ut et sammenhengende album, da er jeg fullstendig med. Dette er noe av effekten jeg ønsker, rett og slett. Følelse av helhet og elementer som går igjen på forskjellige måter, slik at fokuset mitt hele tiden er til stede.

Gaute: Jeg tenker at 40-50 minutter musikk er topp. Det er en typisk lengde for en symfoni eller et klassisk album innenfor de fleste sjangre. Om det er satt sammen av 20 Ramones-låter, en Weserberg-slager eller 10 FKA Twigs-perler går ut på det samme. Jeg er kanskje ikke helt i takt med tiden, men jeg liker å konsumere musikalske helheter på den lengden.

Musikalske paradigmer

Gaute: Vi setter ofte opp strikte regler for for å tvinge oss selv til å måtte tenke annerledes, men vi ender gjerne også opp med å bryte dem. Ellers så er vi helt skruppelløse. Målet helliger alltid middelet.

Fortell om debutplaten “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” fra 2017 og veien derfra og til “Am Ende der Welt”.

Ketil: “Sehr Kosmisch…” var en slags kjærlighetserklæring til de tyske krautrockscenen. Både fordi det er åpenbare pastisjaktige elementer der, men også fordi vi prøvde å bli inspirert av et åpent og eksperimenterende tankesett og ikke bare gjenskape krautrocken, men å la den inngå i en slags symbiose med moderne teknologi.

Gaute: Jeg har skrevet en del om dette under bandkjemi. Jeg kan legge til at prosessen med “Sehr Kosmisch, Ganz Progisch” var svært lang. Jeg tror Ketil jobbet med den i ni år. Jeg var med på det meste av prosessen og har spilt inn svært mye gitar på veien. Ketil skriver om musikken sin på svært radikale måter.

Jacob Holm-Lupo har mastret platen. Fortell om viktigheten av en god mastring og om Holm-Lupos rolle på “Am Ende der Welt”.

Ketil: Ofte så hører jeg ikke forskjell på hva som gjøres, men innrømmer at det absolutt kan handle om min kompetanse. I tillegg så har jeg også hørt mange ting bli alt annet enn bedre etter mastring. Men dette gjelder ingen av Jacobs mastringer.

Og når det gjelder “Am Ende…”, så skjedde det mye i mastringen. Jacob mastret på stems, noe som strengt tatt gjorde at det burde betraktes som en polering av miks i tillegg til mastring. På en eventuell fremtidig utgivelse skal vi sørge for å spesifisere dette.

På bandcamp og vinyl har låten blitt delt opp i to, mens den ellers foreligger som et dobbelt så langt sammenhengende spor på Spotify og i CD-versjon. Hvorfor det valget og synes dere det gjør med komposisjonen å dele den opp kontra å la den stå i sin fulle lange helhet?

Ketil: Det er av rent praktiske årsaker. “Am Ende…” er et sammenhengende verk, men det går ikke å gi ut på vinyl, så den er delt i to på vinyl.
Jeg tipper det endrer lytteopplevelsen, men jeg er ikke sikker på om det er en bra eller en dårlig ting. Men jeg tenker på “Am Ende…” som en sammenhengende låt, i alle fall. Men det er vanskelig å vurdere vinyllyd for meg. Jeg liker det ikke, og jeg har ikke platespiller. Det funker på gammel musikk som er laget med tanke på det, selvsagt.
Men jeg overlater dette med å vurdere vinyl til mer kompetente ører. Jacob hjalp med både delingen av låta og lytting av testpressingen, og jeg stoler på ham her.

Hvilket forhold har dere selv til ulike formater for gjengivelse og lytting til musikk?

Ketil: Dersom folk kjøper fysiske album så er det absolutt en bra ting for oss. Ikke bare er det bra, men vi tjener, som de fleste andre, ingenting på streaming. Men jeg burde ikke kaste noen stein. Jeg kjøper ikke fysiske album. Men bandcamp liker jeg, der kan man gi band det de fortjener, og det er dessuten veldig mye bra å oppdage der.

Gaute: Jeg lytter nesten bare på musikk fra streaming fordi det er svært tilgjengelig og veldig praktisk når man er ute og reiser. Jeg hører mest på musikk utenom jobb når jeg er på vei til og fra steder. Når det er sagt, er jeg veldig glad i den helhetlig vinylopplevelsen. Det store coveret får  virkelig frem albumets visuelle kvaliteter. Alt som er skrevet på coveret. Aktiviteten du gjør som lytter når du må snu plata etter ca. 20 minutter. Jeg har et Bang & Olufsen anlegg fra 1982. Jeg synes vinyl fra 50- ,60-, 70- og begynnelsen av 80-tallet låter helt nydelig på det. Det er som om musikken er laget for det formatet. Og det er den jo.

Ryktene forteller at dere allerede er godt i gang med arbeidet til oppfølgeren, deres tredje album “Sacrae Symphonia”. Hva kan vi vente oss der?

Ketil: Vi har delvis fulgt samme oppskrift som på “Am Ende…”, noe som kanskje mange synes er overraskende?

Dvs, vi operer nok i samme sjanger og lydlandskap som på “Am Ende der Welt”, men vi gjør noen andre ting der. Denne gangen har vi med trommesett, som Vetle Larsen spiller, og Ingebrikt Håker Flaten på bass. De tilfører et eller annet i skjæringspunktet mellom Burzum og frijazz, så jeg er veldig begeistret for retningen dette har tatt nå. I tillegg så har vi utvidet besetningen med obo og horn i tillegg til strykere. Og Gaute på gitar og Jan-Terje på piano er med videre.
“Am Ende…” var veldig inspirert av Palestrina og hans polyfone kormusikk, der alle stemmer er likeverdige. Det var ikke et strengt dogme, men det kan nok høres i åpningen og hvordan veldig mange stemmer er lange linjer som jobber mot hverandre over tid.
“Sacrae Symphonia” er rett og slett oppkalt etter noen veldig spennende verker fra tidlig barokk, der grupper plasseres forskjellige steder i kirken og spiller mot hverandre. Jeg kan ikke på skrivende tidspunkt si at dette er noe lytteren vil kjenne seg igjen i på det som ender som plata, men det er i alle fall en svært viktig inspirasjon.

 Fortell litt om forholdet til plateselskapet dere er på:  Apollon Records Prog.

Apollon aka Robin var selskapet som likte første skiva vår og tok sjansen på denne. Apollon har klart å bygge seg opp til å bli en stor underdog med plass til blant annet oss. Jeg må innrømme at jeg var nokså usikker på hva Robin ville si da vi sendte ham “Am Ende…”, men han tok en stor risk og kjørte på. Det får være opp til ham å svare på om det var klokt av ham, men vi er glade for det. Ikke en eneste gang har Robin sagt at vi må endre noe for å treffe et marked. Tvert imot oppmuntrer Robin oss til å gjøre akkurat det vi vil.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Ketil: Personlig så har dette rammet meg svært lite. En av grunnene er at jeg spiller veldig lite live. Men det er leit å se alle tidligere kolleger slite og særlig å se hvordan alle som jobber med det tekniske i musikkbransjen står uten arbeid.

Gaute: Jeg jobbet med å skrive musikk til en teateroppsetning av Jon Fosses “Melancholia II” med premiere 30. september da Norge ble stengt ned. Jeg hadde hele tiden tro på at vi skulle få gjennomført den planlagte turneen, men jeg var ganske nervøs. Ikke for det økonomiske, men for det kunstneriske arbeidet. Heldigvis fikk vi gjennomført turneplanen med litt begrenset publikum. Det føltes veldig bra. Noe av årsaken til at vi kunne gjennomføre var at dette er relativt smalt, og i teatre med faste seter osv. Det var trist å se all fortvilelsen i andre deler av bransjen som blødde langt mer, og som fremdeles blør. Ellers så har det for meg vært litt avlysninger og utsettelser. Det mest frustrerende er at det er mye vanskeligere å planlegge for live fremover.

Weserbergland – Am Ende der Welt

 

Weserbergland – Sehr Kosmisch, Ganz Progisch

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog