10 strålende album i en ellers mørk måned

Tekst: David Jønsson / Foto: Lokoy/Propeller Recordings

Dette var vel helt slik vi håpet at 2021 skulle starte? Der vi stod på nyttårsaften og tok farvel med møkkaåret 2020 med et bredt smil. Takk for det gamle, liksom. Vi hadde en falsk tro på at alt skulle bli mirakuløst mye bedre bare vi byttet kalender. «2021 tattooed on my ass», som Kiwi jr. synger på «Omaha» (mer om dem lenger ned).

Stormingen av den amerikanske kongressen, daglige meldinger om vaksinekappløpet med daglige kontrabeskjeder, diverse mutasjoner av viruset og ny nedstenging, er bare noe av det som har vært med å bidra til at januar føles som en drøy og unødvendig oppfølger av fjoråret.

Som en kontrast til alt det håpløse, har musikkåret startet på en forbilledlig måte. Eller rettere sagt, det er nettopp på grunn av alt det håpløse at vi får et snøskred av musikalsk kreativitet nå. Dette gjaldt i høyeste grad også i fjor, med strømmekonserter og flust av karantenealbum som ble utgitt in medias res. Avlyste konserter og lockdowns verden over fører til frislipp av kreativitet. Dette var også Ando Woltmann inne på i sin glimrende spalte i forrige ukes Morgenbladet.

I løpet av januar har det kommet flust av album og singler som byr på store lytteopplevelser. Vi har alltid musikken. Heldigvis. Her er 10 av mine albumfavoritter som har kommet i januar. Forhåpentligvis markerer dette starten på et musikalsk toppår. Jeg håper disse albumene kan være med å fargelegge en ellers blek start på året.

Pom Poko – Cheater

«Cheater» er det forrykende og fargesprakende andrealbumet til kunstpop-kvartetten. Anført av singlene «Andrew», «Like A Lady«, er «Cheater» en ellevill lyttefest. Debuten «Birthday» var også et solid album, om enn noe undergjæret. «Cheater» som helhet har mer tyngde, mer kjøtt på beina, og føles som en naturlig progresjon. Vokalist Ragnhild Fangel Jamtveits dynamiske vokallinjer og tilstedeværelse er oppsiktsvekkende, og Martin Miguel Tonnes innovative gitarspill har fått mer plass i lydbildet. Dette bidrar til å utvide den allerede fargesterke paletten. Bandet har nå også blitt Pitchfork-yndlinger. Les min anmeldelse av albumet her.

Lokoy – badminton

For en god måned for norsk eksperimentell pop! Sløtface-bassist Lasse ‘Lokoy’ Lokøys debutalbum «badminton» nærmest bobler over av innfall og ideer. Dansbart og friskt, med fantastiske gjesteopptredener av blant annet Nils Bech («relay»), Emilie Østebø («a mistake»), og Safario («both eyes»). Pop-begrepet blir malt med den bredeste pensel her. Lokoy er en av de artistene vi i musikkbloggen har størst tro på i år.

Kiwi jr. – Cooler Returns

Debuten «Football Money» fra canadiske Kiwi jr. fungerte perfekt som soundtrack til joggeturer, bilturer, oppturer og nedturer. Jangly indie med fantastiske tekststrofer, der man må henge med for å få med alle referansene. Det var uten tvil det albumet jeg hørte mest på i 2020. Oppfølgeralbumet «Cooler Returns» tilfører en viss modenhet til bandets lydbilde, men preges heldigvis fortsatt av den særegne sjarmen og energien som gjorde at jeg falt sånn for debuten. Ute nå på Sub Pop.

Cheekface – Emphatically No.

Ok, la oss skru opp snakkesynginga og ironinivået. Los Angeles-trioen Cheekface er ute med sitt andre album «Emphatically No.», som bør få opp humøret på de fleste. Hør på «Best Life» eller «(I Don’t Want to Go to) Calabasas», og bli hektet på Amanda Tannens pumpende basslinjer.

Lande Hekt – Going To Hell

Britiske Lande Hekt er til vanlig medlem av Muncie Girls. Med «Going To Hell» (heihei, 2020/1!) tar hun det store steget utenfor bandets trygge rammer og går solo. Albumet er fylt av fengende shoegaze-filtrert indie, og bør appellere til fans av Girl In Red, Snail Mail og Soccer Mommy.

Pearl Charles – Magic Mirror

Det er først med «Magic Mirror» jeg føler Pearl Charles har funnet seg selv. Hun har funnet skjæringspunktet mellom disco og Laurel Canyon, der du kan høre alt fra Fleetwood Mac, Emmylou Harris, Karla Bonoff, Nicolette Larson og ABBA. Selv om åpningskuttet «Only For Tonight» er pur «Dancing Queen«-plagiat, er det vanskelig å ikke la seg forføre. «What I Need»  var en av fjorårets beste sanger og magien består ved hver lytt. Dette er den nye queen of the canyon.

Madlib – Sound Ancestors

Dette er noe så sjeldent som et soloalbum fra Loop Digga himself. Eller solo og solo, her har Kieran Hebden fra Four Tet hatt en viktig rolle som klipper og skredder. Han har manøvrert seg i hundrevis av timer med Madlib-påfunn og satt det helhetlig sammen til et album. Resultatet er like elektrisk og fascinerende som vi kunne håpe på. En fragmentert, men allikevel holistisk reise inn i musikkarkeologen Madlibs liv og virke. Hør bare på «The New Normal», en tittel som for øvrig passer perfekt inn her.

Needlepoint – Walking Up That Valley

Dryppende ferskt album fra fabelaktige Needlepoint. Bandet finmanøvrer seg i kjente Canterbury-trakter, med noen av landets fremste musikere i sine rekker. Hør bare hvilken groove Olaf Olsen og Nikolai Hængsle koker opp på «I Offered You The Moon». David Wallumrød trakterer all verdens vintage synther og tangenter som en esoterisk trollmann, og Bjørn Klakegg får frem en helt egen tone i gitaren. Det bobler og bruser i progjazz-kjelen hele veien og når en storslagen avslutning med det 11 minutter lange tittelkuttet.

The Besnard Lakes – The Besnard Lakes Are The Last Of The Great Thunderstorm Warnings

The Besnard Lakes var store personlige favoritter med albumene «The Besnard Lakes Are The Dark Horse» (2007) og «The Besnard Lakes Are The Roaring Night» (2010). Sett bort fra noen litt vel pretensiøse albumtitler, var disse to albumene viktige bidrag til indiescenen, der Arcade Fire var de ubestridte regenter. Etter ganske mange år uten retning, mål og mening, virker kvintetten å ha funnet igjen verktøyene som funket så bra med de to ovennevnte albumene. Se opp for det avsluttende tittelkuttet som klokker inn på nærmere 20 minutter.

Dezron Douglas & Brandee Younger – Force Majeure

Ok, her har jeg jukset litt. «Force Majeure» kom ut i starten av desember, men jeg har hørt mye på albumet i det siste. Bassist Dezron Douglas og harpist Brandee Younger samlet seg i lockdown-New York og streamet konserter hver fredag fra mars til juni, der de tolket personlige favoritter. De beste opptakene ble samlet til et album og her får vi høre alt fra Alice Coltrane («Gospel Trane»), Pharoah Sanders («The Creator Has A Master Plan») og Kate Bush («This Woman’s Work»). En hjemmesnekret sjarm og smittende ro, gjør «Force Majeure» til et ypperlig musikkvalg til hverdagsmeditasjon. Utgitt på kremselskapet International Anthem.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog