Das Body: Sanselig elektropop med mørke undertoner

– Vi er ofte ute etter nye sammenstillinger, generelt sett. Das Body handler mye om å lete etter noe nytt og ukjent, selv om vi oppholder oss innafor popmusikken. En viktig del av å skape noe nytt, er å holde oss unna de aller mest brukte virkemidlene, forklarer Økern-kvartetten Das Body, som er aktuelle med det selvutgitte debutalbumet «Peregrine».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Michaela Klouda (inkl. front), Espen Røst

«Peregrine» byr på utfordrende sanselig elektropop med mørke undertoner. Albumet inkorporerer soul og gospel i synthpop, elektronika, EBM, new wave og en dunkel, men samtidig fengende form for indie, men unngår mange av de vanligste popklisjeene, sentimentalitet og sødme. Den er rytmisk bejaende, atmosfærisk, besk og sensuell samtidig fremmedgjort og egenartet. Måten de vrenger og vrir på uttrykket og lekre detaljer gjør at det oppleves forlokkende og besnærende. Du tar deg tid til å lytte en gang til. Og jo mer du lytter jo mer blir du fanget i deres tøyelige musikalske landskap.

Her kan du lese mer om hvordan frontfigur Emilie Strand alias Ellie Linden opplever scenen som et sted hvor hun får lov til å være seg selv fullt og helt, konstant søken etter nye musikalske inspirasjonskilder, interessante språklige og musikalske sammenstillinger, pressing av vokalens rekkevidde og naturlig musikalsk motstand.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet Das Body og forkjærligheten for tospråklige sammenstillinger? Superfamily navnga også plateselskapet som ga ut «All American» (samt Level & Tyson: «Even Faster Still») Das Kirurg- en plate hvor Ellie gjorde backing vokal og Kim var medlem.

Vi er ofte ute etter nye sammenstillinger, generelt sett. Das Body handler mye om å lete etter noe nytt og ukjent, selv om vi oppholder oss innafor popmusikken. En viktig del av å skape noe nytt, er å holde oss unna de aller mest brukte virkemidlene, slik som sentimentalitet f.eks. Det tyske språket representerer noe usentimentalt, nesten matematisk, så både tysk i seg selv og sammenstillingen av to forskjellige språk forteller noe om holdningen i prosjektet på sitt vis. I tillegg kan ordet Body spille på Ellies uvanlig
langlemmede body, eller faktisk på den opprinnelig tyske sjangeren Elektronische Body Music – musikk for kroppen, ikke for hjernen.

Dere er også opptatt av at musikken skal ha en taktil, sanselig eller kroppslig side. Fortell om det.

Ja, nettopp Body Music. Alle som jobber seriøst med musikk er vel opptatt av dette? Men det er definitivt ikke til stede i all popmusikk. Mye av den industrialiserte popmusikken vil jo ikke trenge seg innpå lytteren, virker det som. Den vil bare være luft og glatt plastikk som ikke forstyrrer og ikke krever noe. Men popmusikk kan jo også være en uttrykksform som har evner til å vise mer enn bare break-ups eller nostalgi-trips. Vi prøver på det, og da må vi greie å skape noe annet som er minst like engasjerende som break-up-songs og nytelse av velkjente og overfladiske følelser. Det holder selvsagt ikke bare å gjøre ting annerledes enn andre – det må også ha evne til å skape en resonans i folk. Vi kaller dette for stofflighet, men det er jo bare et begrep vi har brukt, og det er litt vanskelig forklare nøyaktig hva vi mener med det, slik det ofte er med musikk. Det eneste som betyr noe er jo om det føles sterkt eller ikke. Det må være noe som føles fysisk i rommet, og derfor har vi kalt det stofflighet – noe mer enn en fin melodi i seg selv. Noen vil nok oppleve dette som at musikken får mye motstand, kanskje for mye, at det blir litt lite folkelig. Det er jo uflaks for oss i så fall, for vi må jobbe med litt uvante stemninger og holdninger, for at det skal føles viktig og fett. Dette betyr ikke at vi avviser musikk som er basert på klassisk hjerte/ smerte og nostalgi – for det finnes jo et knippe artister som er sabla gode på akkurat det, kanskje 10 artister i verden i dag, eller kanskje 100 – men det er verre med de 7,2 millionene andre artister som også gjerne vil vise akkurat de samme følelsene i musikken sin…. de bidrar egentlig bare til å skape gnagsår på det stedet i hjernen som oppfatter sentimentalitet. Vi håper å bidra med noe annet.

Ellie og Kim, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Kim: Jeg husker ikke første gang jeg oppdaget musikk, som generell lidenskap. Føler at jeg oppdager musikk i nye omganger hele tiden, og at mye av lidenskapen ligger i de nye oppdagelsene, framfor å gå tilbake til ting som har vært viktig før. Jeg husker at Tarantino sa at det er forskjell på «folk som elsker film, og folk som elsker de filmene de elsker». Tror det samme gjelder musikk. Jeg tilhører første kategori, men jeg har mange musikkinteresserte venner som tilhører andre kategori. Det er selvsagt mulig at jeg også etter hvert kommer til å føle at nye inntrykk ikke er like spennende som å gå tilbake til gamle inntrykk for å kjenne på nostalgien som ligger der. Men tror ikke det egentlig – da tror jeg i så fall at jeg er ferdig med å lage musikk, og det håper jeg aldri skjer.

Ellie: Jeg hater egentlig musikk.

Kim: Haha, ja, det er jo tredje kategori. Den glemte jeg å nevne. Blir vel også en fjerde kategori, da: «de som hater den musikken de hater», eller blir den siste egentlig samme kategori som «de som liker det de liker»?

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fascinerte så sterkt med denne måten å uttrykke seg på?

Kim: Jeg begynte å spille i band med Steven fra Superfamily på barneskolen, uten å kunne noe som helst. Steven var utrolig tidlig utviklet musikalsk sett. Som 10-åring spilte han Jimi Hendrix’ «Purple Haze» for hele skolen – alene på scenen i aulaen – sang med innlevelse og spilte uforståelig bra gitar samtidig. Det var helt sykt. Fullstendig fremmed. Mange av ungene lo av han, siden han gjorde det med en inderlighet de ikke hadde forutsetninger for å forstå, men noen av oss ble nysgjerrige og ville lære.

Hvorfor ble det henholdsvis vokal og keyboard som ble deres hovedinstrument?

Kim: Tror jeg begynte å spille keys fordi det gir lyd med en gang man trykker på det. Steven lå såpass langt foran meg at det føltes håpløst å skulle begynne med et instrument som krevde noen som helst teknikk for å få fram en tone.

Ellie: Det var aldri et valg jeg tok, jeg har sunget hele livet og har alltid elsket det. Flaks at jeg også er god. De andre instrumentene jeg spiller, lærte jeg meg på grunn av nysgjerrighet og for å slippe å synge a capella, men de var aldri i nærheten av å dytte vokal ned fra førsteplassen som favorittinstrument.

Dere behersker og benytter også andre instrumenter. Hvilken nytte har dere hatt av det å være multiinstrumentelle i låtskriverprosessen og samarbeidet generelt internt i bandet?

Kim: Jeg føler meg ikke som en instrumentalist i det hele tatt. For meg har keys vært det mest praktiske instrumentet til det som er det viktigste for meg: å lage musikk. Jeg syns det er nyttig og gøy å spille andre instrumenter i prosessen, f.eks. bass i Das Body, men da handler det alltid om å få til noe helt spesifikt i låtskrivinga.

Ellie: Jeg tror det hjelper å kunne litt av hverandres instrumenter, spesielt hvis man vil komme med innspill til de andre. Det er lettere å formulere seg på en forståelig måte hvis man har litt likt utgangspunkt.

Ellie, hvordan fant du din vokale stil?

Ellie: Ved å lære min egen stemme å kjenne. Da jeg skjønte at det var kjedelig å bare synge pent lærte jeg meg hvordan artister jeg syns synger kult bruker stemmen. På den måten fant jeg fram til deler av stemmen min jeg likte skikkelig godt. Låtene vi lager gir meg også lyst til å utforske stemmen min videre og finne ut av hva som vil gjøre hver enkelt låt så fet som mulig.

Stemmen spenner over et stort register; fra det veldig mørke til mer lyse toner. Hva er tanken bak denne uttrykksfullheten og spennvidden, hva føler du at det gjør med låtenes karakter og hva har du gjort for å opparbeide deg en så stor rekkevidde?

Ellie: Alle instrumenter får ulike uttrykk i de ulike oktavene. Man utnytter jo dette til det fulle, så har alltid føltes naturlig for meg at det gjelder stemmen også. I tillegg er jeg en mezzosopran som skulle ønske hun sang bass. Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i å høre på mørk vokal, og jeg har like lenge blitt irritert når artister synger for mørkt til at jeg klarer å synge med. Staheten min har medført at jeg har presset stemmen mye ned i det mørkeste av registeret mitt, kanskje det har spilt inn på rekkevidden jeg har i dag. Ikke minst irriterer det meg at det er så mange menn som synger lyst, men så få kvinner som synger mørkt, det er ganske kjedelig. Jeg er for det å bruke hele registeret sitt, så lenge det har en hensikt for låta og man klarer å gjøre det kult, ikke hvis man gjør det for å show off. Dette utgangspunktet gjør hvertfall at jeg har en lang rekke med naturlige «karakterer» jeg kan velge å legge på stemmen som kan underbygge stemninger eller bryte opp og kontrastere.

Live trer du inn i en slags sceneperson. Jeg opplever det som det er noe teatralsk/dramaturgisk/iscenesatt over deg da som du går helt inn i. Er det slik at du blir en annen person når du inntar scenen?

Ellie: Jeg føler det motsatte, at jeg i hverdagen på jobb, med mennesker, osv. spiller en karakter, mens på scenen trenger jeg ikke holde tilbake. Og da benytter jeg selvsagt sjansen til å gjøre det jeg føler for. Det er i stor grad et utløp for oppbygget energi og en mulighet til å bare være en forlengelse av musikken uten å tenke. Da gidder jeg jo ikke være forsiktig og kjedelig, det passer ikke musikken eller tankene bak. Dette har kommet naturlig fra første konsert, og vi var enige om at det passet til Das Body så jeg har bare fortsatt med å gjøre min greie.

Kim: Det er sikkert noen som reagerer på at Ellie veksler mellom norsk og engelsk når hun snakker med publikum – dette er jo ikke jordnær og velkjent norsk stil – det er derimot utrygg oppførsel. Men det ligner jo litt på det vi snakket om med bandnavnet ista, og det gir faktisk et større spillerom og større mulighet for å få til noe interessant. Vi er klar over at noen opplever dette som iscenesatt, og noen vil sikkert også påstå at det ikke er «ekte». Typ sånn: «Hvorfor kan hun ikke bare snakke norsk – hun er jo norsk?». Men vi prøver å unngå den absurde diskusjonen om hva som er «ekte». Folk som er opptatt av at musikk skal være «ekte», ønsker seg egentlig bare mer konformitet, har jeg inntrykk av – at musikk bare skal brukes til trygge og velkjente uttrykk, hvor et av kravene er at artisten skal synge lett forståelige ting om seg selv, selvbiografisk korrekt. Andre kunstformer, som litteratur, billedkunst, film eller installasjoner slipper jo mer unna denne håpløse diskusjonen. Tror det er nødvendig å unngå den, også i musikk, hvis vi skal få til noe som føles interessant. Og når det faktisk føles naturlig for Ellie å uttrykke seg med en eksentrisk scenepersonlighet – mer naturlig enn sin egen hverdag – så trenger vi jo egentlig ikke å vurdere om dette er “ekte” nok.

Kim, hvordan føler du at Das Body skiller seg fra ditt tidligere band Superfamily med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi og hvilke veksler drar du/dere på erfaringene som du tok med deg derfra?

Kim: Jeg syns det er to veldig forskjellige prosjekter på nesten alle måter. I Das Body er alle de andre mye yngre enn meg, og alt de opplever er deres første runde med utgivelser, turnéer og bandliv. Jeg tror det er viktig å ligge litt lavt med mine erfaringer og historier fra «gamle dager» – ikke bare fordi det ville vært veldig kjedelig for de andre å høre på, men også fordi det faktisk ikke er så relevant. Das Body må finne fram musikalsk i en helt annen tid, og den prosessen må jeg også henge med på. Da er det lite hjelp i å se seg tilbake egentlig – tror ikke det er så mye å hente rett og slett – situasjonene er så forskjellige. Det som er likt er at det er sykt gøy og meningsfullt å spille i et band med mye tenning, og som du har det bra med på fest i tillegg.

Dere to er også låtskriverne i bandet. Hvilken rolle spiller Patrik og Didrik når det gjelder utviklingen av låtene?

De bidrar mer og mer, ettersom vi har begynt å henge mer i studio sammen alle fire. Alle er med på å snakke om hva vi skal få til, vurdere hvilke ideer som har nok «stoff» i seg, og kommer med egne ideer.
I tillegg til å se bra ut selvsagt.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Das Body.

Emilie Strand alias Ellie Linden, vokal
Kim: Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Føler meg heldig som får spille i band med et så sjeldent talent, både som frontfigur og vokalist, med et uttrykk som ikke ligner på noe annet jeg har hørt eller sett. Jeg så at Audun Vinger skrev at hun er «Norges mest intenst gode frontfigur», og det er korrekt. Hun greier å uttrykke masse forskjellige følelser på en gang, både med vokal og med utstrålingen i utførelsen. F.eks. å være sårbar og nonchalant på én gang, og samtidig både være superpopstjerne og keitete slangemenneske. Ellie er selvsagt Das Body utad. Det tror jeg alle vi andre er veldig glad for. Jeg føler meg også bittelitt flink, siden jeg oppdaget henne før alle andre.

Kim Granholt, keyboard
Patrik: En av Kim sine styrker er at han klarer å visualisere seg en stemning svært tidlig i prosessen og ikke lar seg affisere av utenforstående sine tanker om musikken vi lager i etterkant. Behovet for å snakke gjennom låtene i detalj og klare å ordlegge seg rundt stoffligheten og stemningen vi prøver å fange i studio. Et behov som sakte, men sikkert smitter over fra Kim til resten av bandet, er en nødvendighet for at alle skal kunne være med å dra låtene i riktig retning. Tror også at med den tilnærmingen er det lettere å lage musikk som oppleves helhetlig, noe som kan høres i «Peregrine», det er ingen tilfeldigheter der.

Ellie: Kims musikalske hjerne fungerer på en annen måte enn alle andres, og det er nydelig å se i aksjon. Hvis Das Body var en liten jordklode ville han vært alt fra mantelen og inn.
Og så er han jo en liten Hot boi.

Didrik Karsrud, trommer
Ellie: Å kunne spille trommer er i seg selv superimponerende, men Didrik er i tillegg jævlig god. Er inspirerende å se en som tar instrumentet sitt og spillingen sin så alvorlig, som også klarer å ha det så gøy med det. Liker også at han ikke har et stygt trommeansikt, som mange trommiser får når de konsentrerer seg om å spille.
Og så er han jo en liten Hot boi.

Patrik Alm, gitar
Ellie: Patrik er kanskje en ekstremt dyktig gitarist (spiller så mjukt og fast samtidig, skjønner ikke hvordan), bassist (han har funken i seg), moog-ist (han husker nesten alltid å la den varmes opp før konsert) og vokalist (stemmebåndene er håndsydd i både silke og cordfløyel), men hans viktigste jobb i Das Body er humor og humør. Er det jeg betaler han for. Også er han rå og røff på å lage bra korlinjer.
Og så er han jo en liten Hot boi.

 

Hvorfor valget av albumtittelen «Peregrine»/ vandrefalk og hva ønsker dere å kommunisere med det?

Kim: Det var en vandrefalk som holdt til i den forlatte Økern-blokka, rett utenfor studioet, da vi spilte inn albumet. Som gammel ornitolog visste jeg at den het Peregrine på engelsk, men jeg har aldri vært klar over hva ordet betyr: en fremmed, en som er fra et annet sted og oppholder seg i et ukjent samfunn. Det er mye med dette som passer for Das Body, og kanskje for Ellie spesielt, som bruker mye tid på å føle seg fremmed og ubekvem i de konvensjonelle settingene – de settingene som er hverdagsliv for de aller fleste nordmenn. Dessuten er jakten på nødutganger fra slike settinger et gjennomgående tema på albumet.

Dere signerte først med det amerikanske plateselskapet Luminelle Recordings (Morabeza Tobacco, Helena Deland, Anemone, Hana Vu med flere) som også slapp debut-EP-en i 2018 før de gikk konkurs. Hvilke erfaringer gjorde dere der og hvordan har det påvirket den nye LP-en og hvordan dere jobber nå?

Det var skikkelig dritt. Vi var godt i gang i USA med en EP som ble godt mottatt der, og Luminelle fiksa også en lang USA-turné for oss, som var helt fantastisk. Midt i albuminnspillinga mista de finansieringa fra investorene og koronaen slo ut alle andre muligheter i samme slengen. Vi mista masse tid og momentum. Men jeg tror ikke selve musikken ble så påvirket, kanskje den til og med ble bedre, siden vi fikk bedre tid. Heldigvis hadde vi eget studio og øl. Vi ble en isolert kohort og klarte å holde stemninga oppe. Men vi hadde selvsagt lyst til å bare kjøre på i den flyten vi hadde, og ikke bli satt tilbake et helt år og jobbe med å skaffe finansiering selv.

Hva vil dere si er den største forskjellen mellom Das Body nå og det bandet som ga ut denne EP-en i 2018?

Ellie: For min del føler jeg at det er mer meg i «Peregrine». Var fortsatt litt fersk i låtskrivingsgamet i 2017/18, men denne gangen er det mer meg i alle deler av skrivinga.

Hvordan står de to utgivelsene i forhold til hverandre?

Kim: Er faktisk ikke sikker på det er noe klart skille mellom dem. Vi har recorda og produsert «Peregrine» selv i eget studio, så det er en forskjell, og vi har utvikla oss som låtskrivere, som Ellie sier, og utforsket nye ting, men tror jeg ser på EP-en og albumet som én prosess.

Hva er en god poplåt for dere?

Kim: Haha, må jeg svare på det? Det er jo det alt handler om, da. Jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg vet ikke om jeg har så lyst til å beskrive det heller, hvis du skjønner? Det finnes jo egentlig ikke begreper for sånt. Alle tidligere forsøk på en generell beskrivelse av hva som er bra pop, har jo mislyktes, og jeg tror ikke jeg har noen bedre sjanse enn andre. Men akkurat det at ingen egentlig helt vet hva en bra låt er – før man hører en – og at kriteriene endrer seg helt uforutsigbart hele tida – det er jo også med på å gjøre musikk til noe mer fascinerende enn de fleste andre ting man kan velge å jobbe med.

Har dere en favoritt melodilinje blant deres egne og andres låter? I så fall hvilken og hvorfor?

Kim: Kanskje gospelkoret i «Better Half». Det var noe som løsna da vi kom opp med akkurat det. En viktig brikke, eller viktig sammenstilling. Gospel er helt klart noe vi skal utforske mer.

Låtene deres opererer på flere nivåer. Man føler at man må grave litt ned i dem før man virkelig oppdager de catchy og fengende delene. Noe som sannsynligvis også gjør låtene mer slitesterke i lengden. Hvor bevisste er dere på slike elementer og hvordan jobber dere med arrangeringen av låtene?

Ellie: Jeg vil at det skal være mer å hente enn det man hører ved første gjennomlytting – i det øverste laget. At det ikke skal være fine melodier og så er det alt. Jeg digger album som vokser på meg.

Kim: I den grad det er bevisst, for min egen del, er det i så fall fordi jeg tenker mye på stemninga i låtene, og ikke bare pop-elementene. Det er den delen jeg syns er mest givende å jobbe med, så resten blir en naturlig følge av det. Tror aldri jeg har tenkt: «denne låta må ha mer motstand», som et mål i seg selv. Derimot har jeg nok tenkt noen ganger: «nå må jeg jaggu fokusere på å lage noe mer catchy greier snart, slik at vi kan komme oss ut på radio og bli booka til festivaler».

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det påvirker Das Body.

Atmosfære/stemning/karakter i låten
70%

Popkvaliteter
30%

New wave
Ja, kanskje bittelitt, noen små spor.

Soul/funk/gospel
Vi digger kor, og gospelkor er kulest av alle.

David Bowie
Mann som aldri stivna. Et forbilde så klart.

Giorgio Moroder
Nja, ikke veldig langt framme i bevisstheten, må være Berlin-låta i så fall.

Elvis

Ellie og Elvis burde levd samtidig

Ubehag
Ja.

Låtskriving som katarsis for vonde opplevelser
Nei.

Sårbarhet
Ja.

Manipulerende partnere
Pass.

Skamløshet/manglende beskjedenhet
Skamfull ubeskjedenhet.

Unngå sentimentalitet
Ja.

Letthjertet/lyshjertet
Ja, hvis mulig.

Platen er produsert av bandet selv med Jorge Elbrecht fra bandene Lansing-Dreiden og Violens (som også har produsert blant andre Sky Ferreira, Ariel Pink, Tamaryn, Au Revoir Simone, No Joy, Frankie Rose og Gang Gang Dance) som co-produsent. Hvorfor det valget, hvordan har dere samarbeidet og hvilken påvirkning har han har hatt på sluttresultatet?

Ellie: Det var en i Luminelle som kom med forslaget om Jorge. Vi hadde en lang samtale med han før vi begynte å jobbe sammen og det virka som han tenkte på samme måte som oss om musikk. Han viste seg å være rett mann for jobben, han kom inn med friske ører og kule innspill, og hjalp oss knekke noen koder og heve låtene.

Lydbildet dere har skapt høres veldig levende ut med en slags puls. Hvordan har dere jobbet for å få det til å låte så organisk?

Kim: Nei, det vet jeg ikke. Enten er det flaks, eller så har alle de endeløse diskusjonene våre vært nyttige. Jeg tenker at det er en del av den organiske greia vi prøver å få til – det får jo puls når det er organisk og kroppslig, ikke sant? For meg har det f.eks. vært viktig å bruke gode gamle synthesizere, slike som man må stemme manuelt og som ble laget før digital tidsalder, istedenfor programvare som ligger i datamaskinen. Men om det har noe å si sånn reelt sett – det vet jeg ikke. Men tror kanskje noe å si for hvordan jeg tenker og jobber i hvert fall – det blir en litt annen metode.

Espen Røst har tatt bildene som preget albumomslaget og Thomas Barlund fra Deformat har sammenstilt albumcoveret hvor vi kan se en dansende Ellie på forsiden og en mer tankefull utgave på baksiden, mens innercoveret viser skyggen av henne røykende ved nedgangen til T-banestasjonen og med Økernblokken og en flyvende falk i bakgrunnen, mens tekstsiden viser et mylder av menneskelige lemmer krøllet sammen.

Fortell om de to kunstnerne og samarbeidet med de om albumomslaget og hva dere ønsket å artikulere med denne coverkunsten.

Kim: Noe av dette, må de svare på selv. Begge er veldig smarte og flinke folk. Vi har hatt klare formeninger om hvordan det visuelle skulle bli, og både Thomas og Espen har greid å forholde seg til alle de sære greiene våre, og de har greid å lage noe fett. Dette er folk som klarer å tolke og komme opp med ideer selv også, og det er jaggu sjeldne egenskaper.
Uten å si altfor mye, tror jeg coveret viser litt av fremmedfølelsen til Ellie og måten den er uttrykt på i låtene.

Hvordan forbereder dere dere før konserter?

Ellie: Vi drikker øl.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vi har jo måttet utsette albumet og kansellere/flytte konserter, men vi er heldige som har studioet vi bygde, som lot oss fortsette å skrive låter sammen når alt annet var stengt.

Til slutt vil jeg at dere velger 16 låter, fire hver som har inspirert låtskriving, tekstforfatting eller som dere forbinder med Das Body på et eller annet vis og hva det er som tiltaler dere med disse låtene og hvilke kvaliteter dere føler at disse låtene har.

E:

Nikes – Frank Ocean – superenkelt og vokaldrevet, bra eksempel på hvordan en god vokallinje kan repeteres evig mange ganger.

Close to You – Cosima – fin popmusikk gjort kul fordi hun bruker den mørke klangen i stemmen sin. Pluss svært gode refrenglinjer det klør etter å synge med på. Er også alltid svak for kor som det.

Damn That Valley – U.S. Girls – superinteressant låt, sær og fin, og hun har en av de kuleste stemmene jeg vet om.

That Feel – Tom Waits – gyngende, skeivt og vakkert kor, pluss evig med følelser i vokal mellom kor, så klart nydelig tekst og ekstremt med karakter i vokal.

P:

Jasmine (demo) – Jai Paul – Åtte år gammel låt som fremdeles føles frisk og original.

Young Americans – David Bowie – Låta som har alt og alltid lager god stemning, finnes ingen andre som Bowie!

Faith – Montée – Vokalmelodi, karakter og arrangement, bra poplåt!

Roses – OutKast – Enkel, men ekstremt bra låt, vokallinje og refreng som alle kan synge uavhengig om de faktisk kan synge eller ikke.

D:

Mr. Blue Sky – Electric Light Orchestra – en låt vi hørte på titalls ganger i løpet av de fire ukene i USA. Noe med den låta som får hele bandet opp i ringa med en gang den settes på.

I’m Alone – Ponette – stemningsfull norsk pop som er utrolig gøy å spille trommer til.

Welcome to the Treehouse, pt. II – Let’s Eat Grandma – en låt jeg hørte helt i starten av tiden min i DB og som jeg fortsatt forbinder med flere av demoene som jeg ble tilsendt da.

K:

The Prophet – I Break Horses – akkordfestival med stemningsfull vokal.

Young Turks – Rod Stewart – ekstremt kitchy, men effektiviteten til refrenget er rått.

My Girls – Animal Collective – suggerende greier, med bare små endringer i 6 minutter.

Everything I wanted – Billie Eilish – mest markante vokalist i bransjen for tiden.

 

Das Body – Peregrine

 

Das Body – Das Body (EP)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog