Av: Victor Josefsen Intervjuer 3. februar 2021

Jørgen Myhr Stokke: Vil samle lyden av Oslo

– Det som skiller Gazze Records fra andre plateselskap, er at det er en plattform eksklusivt for samarbeidsprosjekter. Det vil si at jeg skal aldri signere et band å gi ut en skive, det skal alltid være flere band og artister på utgivelsene. «Oslosphere»-serien er hovedfokuset, men ser også på mindre splits på 7” og andre mindre prosjekter. Målet er jo også å bruke det litt som et bookingselskap også, arrangere fete konserter med lokale og mindre internasjonale band, men det er satt på vent av åpenbare årsaker, forteller plateselskapsdirektør og The Wit-medlem Jørgen Myhr Stokke, som er utgiver av den fine samleplaten «Oslosphere Vol 1.» på sitt nystartede Gazze Records. Diger Disto er distributør til alle kriker og kroker hvor man har et åpent øre for Osloindie.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Maria Caballero

«Oslosphere» viser bredden, frodigheten og vitaliteten i øvingslokalene spredt rundt om i Tigerstaden, som vi så veldig gjerne også skulle ha hørt på byens mange trivelige konsertlokaler og ølbuler. Samlingen viser at det spirer og gror i undergrunnen av norsk musikk og blander på beste vis artister som har funnet veien til festivalscenene på Øyafestivalen og indie/D.I.Y-scenene utenlands, med mer ferske artister klare til å ta steget.

Fellestrekket, utover at de alle bidrar med låter her som ikke har vært utgitt tidligere i fysisk format når plata ble sluppet, om det finnes noe slikt, er vel at alle de deltagende artistene sikkert en eller flere ganger har fått høre ordet indie blir benyttet for å beskrive sin musikk. Om det er alternative rock, drømmepop, psykedelisk rock eller shoegaze, så karakteriseres musikken av særpreg og egenart.

Det er lett å se disse bandene for seg i kjelleren på Revolver, men også med egne slippkonserter eller som support for andre på steder som Blå eller John Dee. Mens du venter på det foreslår vi at du skaffer deg skiva og finner ut hvem som er din favoritt blant disse oslobandene.

Her kan du lese om hvordan «Bransjevelter»-samlingene til Fysisk Format og Tiger var en inspirasjon både til denne serien og oppdagelse av nye favoritter for den ferske plateselskapsdirektøren. Vi får også høre om sjokket da han oppdaget Anti-Flag i farens MP3-samling, hvordan fascinasjon for J Mascis og Lou Barlow ledet til dannelsen av et band og om genialiteten til My Bloody Valentine og Serena Maneesh.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Godt spørsmål! Det har liksom alltid vært sånn. Jeg hadde en stor fascinasjon med Michael Jackson når jeg var 10, så hørte jeg Billy Talent på SSX Snowboard-spillet, og The Offspring på Crazy Taxi (Hadde aldri Tony Hawks Pro Skater..). Så har det vel bare utviklet seg derfra.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget så sterkt med denne måte å uttrykke seg på?

Jeg startet første bandet i 7. klasse, som trommis, etter å ha sett «School of Rock». Etter det har jeg alltid hatt minst et band som jeg har spilt i.
Det fellesskapet man får i band er jo ofte veldig spesielt. Også var vi jo ikke så inkludert i fotball og håndball gjengen når vi vokste opp. Men musikken var noe fritt, vi kunne gjøre hva vi ville, ingen som ba oss gjøre noe, alt var for vår egen del og på egne premisser.

Kort shout out til Kjeller’n fritidsklubb i Ski! Mulighetene vi fikk der, gjennom øvingsrom og shows, var viktige i oppveksten!

Hvorfor indie?

Hva er egentlig indie? Jeg liker godt stilen, å gjøre det independent og heller bruke indie litt som D.I.Y. Ingen gjør noe for deg, du må gjøre det selv. Men du kan gjøre det akkurat som du vil.

Et av dine nåværende band er The Wit. Hvem er dere, hva betyr musikk og spilling for dere og hvor vil dere med musikken deres?

The Wit er hovedsakelig Eirik «Hauken» Haukland sitt prosjekt, som har holdt på i rundt 15 år. Jeg har spilt synth i bandet, uten egentlig aldri å ha rørt synth før jeg ble med, men nå er lineupen litt mer flytende.
Vi var jo såpass heldige å rekke en kort tur ned i Europa i mars med det franske post-rock-bandet Bank Myna, dager før lockdown traff og korona fortsatt var nytt og ukjent. Det var en helt fantastisk tur jeg sent vil glemme.

Slenger inn et lite ord fra Hauken selv her:
«The Wit er Eirik Haukland, Peter Hiley, Jørgen Myhr Stokke og Emil Kjærnli. I løpet av Koronatiden har vi startet et slags kollektiv-prosjekt hvor vi møtes i helgene og jammer. Gjerne med andre folk også. Alt blir tatt opp, og vi planlegger å lage ei ny skive med utgangspunkt i det som kommer ut av disse jammene. Jammekonseptet tilfredsstiller også behovet for å komme sammen og henge musikalsk, den viktigste grunnen til å drive med musikk. Og, vi skal få til en ny turné så snart Covid tvinges i kne. Miniturneen i mars 2020 (booket av Jørgen) var vill!»

Hva gjorde at du fikk lyst til å starte plateselskap?

Hele plateselskapet var i starten et bi-produkt av samleskiva. Men når det først var i gang så måtte jeg jo bare kjøre på! Det som skiller Gazze Records fra andre plateselskap, er at det er en plattform eksklusivt for samarbeidsprosjekter. Det vil si at jeg skal aldri signere et band å gi ut en skive, det skal alltid være flere band og artister på utgivelsene. «Oslosphere»-serien er hovedfokuset, men ser også på mindre splits på 7” og andre mindre prosjekter. Målet er jo også å bruke det litt som et bookingselskap også, arrangere fete konserter med lokale og mindre internasjonale band, men det er satt på vent av åpenbare årsaker.

Hvorfor valget av navnet til plateselskapet, Gazze records?

Det kommer fra et kallenavn jeg fikk av min longtime venn og faste bassist Jan Olav Andersen, hva det betyr, eller hvor det kom fra er jeg ikke helt sikker på, men det ble DJ-navnet jeg brukte, så tenkte jeg det passa som et plateselskap-navn også. Umulig å finne gode navn på ting, så jeg bare gutsa på med Gazze.

Hva var det som gjorde at du ville lage en statusrapport eller oppsummering av noe av den kuleste musikken man kan finne på Oslos indiemusikkscene?

Vi har jo vært gjennom en mildt sagt interessant tid. Konserter har jo stort sett vært bannlyst, så tenkte det passer bra med en sånn type plate nå. Vi har jo også nettopp gått inn i et nytt tiår, så timingen vil jeg si er nokså god, selv om det tok noen måneder lengre å få til det her en jeg originalt hadde tenkt.

Hvilket forhold har du selv til musikklivet i hovedstaden utover selv å spille i band?

Jeg har møtt så utrolig mye bra folk gjennom å dra på konserter rundt i byen. Det gjorde at jeg følte meg hjemme i Oslo.

Det er ikke den første samlingen med Oslorock eller Osloindie. Tidligere har blant annet Spoon Train Audio gitt ut samlingene «Oslo!», «Oslo 2». Noen andre samlinger er «Osito Records Presents», » Blitz Hits», Radio Nova Records «Nova 92», de to samlealbumene til Last Train; «No Music Requests» og «Peek-A-Böö!», Perfect Pop oppsummeringen «A Perfect Pop Compilation 1991-1994», Big Balls Records’ «Shit! – Too Early… : A Compilation Of Contemporary Oslo Guitarfuzz», Progress Records’ «Blitz Live Hitz V – 10 År På Pur Faen», Rabagasts «No Power No Punk Blitz Hitz» må vel også kunne sies å være fokusert på kvaliteten i musikken med utspring i Oslo.

Hvilket forhold har du til disse samlingene? Har noen av de vært veiledende på noen måte i forhold til «Oslosphere»?

Jeg husker godt rundt 2013-14 når jeg først dro inn til Oslo og stakk innom Tiger for å hente nyeste «Bransjevelter- CD’en. For å så sitte på soverommet i Ski og høre den i hjel. Men utenom det så kan jeg ikke si de du nevner her har hatt en stor innflytelse.

Hvordan opplever du kvaliteten i Oslos musikkscene her og nå?

Den er stort sett ganske høy! Utrolig mange som lager kule ting på lite midler. Oslo er jo stappfullt av band, bare på Øveriet, der jeg øver er det vel mer en 300 band som øver, og det er bare et av flere sånne steder i byen, og vi er ikke en så stor by!
Man finner mye rart der ute, men en ganske høy andel av det som kommer er av kvalitet og verdt å høre på.
Det er imponerende hvor høy kvalitet mange får til hjemme eller på øvingsrommet når det gjelder produksjonskvalitet.

Hva er bra med musikkscenen i Oslo og hva kunne vært bedre?

Et av målene med «Oslosphere» er å samle scenen litt mer. Den kan føles litt spredt! Som masse små bobler rundt i byen, jeg tror vi kunne blitt en sterkere musikkscene om folk var litt mer åpne for hverandre og kunne dratt på en liten konsert til noen vi ikke er kompis med, eller kanskje spiller litt annen musikk.

Hvilke utfordringer står bandene og spillestedene overfor post-korona?

Jeg tror de har en lys fremtid så fort korona-teppet letter skikkelig. Det er mye som skal tas igjen når det blir mulig, mye nytt som har kommet under korona, og jeg tror folk har en driv og lyst til å gjøre noe kult som vi ikke har sett på lenge. Det ser mørkt ut nå for flere små venues, og jeg heier virkelig på at de overlever, og synes kommunen og staten bør ta bedre grep og ikke glemme de små viktige stedene!
Men uansett hva som skjer vil det alltid komme noe nytt, kanskje noe friskere enn det som har vært. vanskelig å si. Mitt største mareritt er at askeladden og co. tar over Oslo og gjør det til en monogam drittby.

Hvordan har du opplevd prosessen med å sette sammen denne samle-skiva?

Det har vært en bratt læringskurve, i starten var det dødskult at bandene var så gira på det her, men ting tar lenger tid enn man tror, det krever mer masing enn man tror, og man vil alltid møte på motstand. Det har definitivt vært ganger hvor jeg lurte på hvorfor i helvete jeg starta med det her, men så fikk jeg sangene levert, og når jeg hørte masteren så ga det mening igjen.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer med tanke på dette med å sette opp en label?

Jeg har vært veldig inspirert av Fuzz Clubs sin samleskive serie «The Reverb Conspiracy». Kristian Kallevik på Tiger hjalp meg også å definere hva labelet skulle være.

Hva er god musikk for deg?

Det må ha en attitude og være genuint. Det trenger ikke være en aggressiv attitude, kan godt være chille på stranda og ha det helt topp attitude. Hva attituden er trenger heller ikke være så klart, men det føles når det mangler.

Hvordan har du valgt hvem som skal være med på platen og hvordan har dere funnet frem til hvilken låt de ulike bandene skal bidra med?

Jeg har valgt ut de bandene som har fascinert meg, det føltes egentlig nokså naturlig hvem som skulle være med. Det var et par jeg kontaktet og fikk nei, men det var ikke mange.
At band jeg har sett opp til tør å bli med på et helt nytt konsept fra en fyr som ikke har gjort noe sånt før synes jeg er utrolig kult. Men av den grunn måtte jeg bli med på noen kompromisser.
Jeg latet så godt jeg kunne som jeg viste hva jeg drev med, men det var veldig «learn as you go»-stil.
Låtene er en blanding av nyinnspilte til skiva, låter bandene har hatt liggende men aldri sluppet, og en singel fra Misty Coast.

Hvordan har du kommet i kontakt med de ulike bandene?

Noen av de kjenner jeg litt personlig, så da var det bare en facebook-melding eller ansikt til ansikt. Ellers var det mye mail.

Hvilket forhold har du selv til samleplater?

Jeg er egentlig ikke noe glad i spillelister, jeg er mer av typen som hører hele album. Men samleplater er en utrolig fin vei å finne ny musikk. De siste årene har jeg også begynt å samle en del av de på vinyl, og noen av de har et kult særegent design.
Interessen for det kom litt etter min kollega på baren Meyers og gode venn Joao pushet en rekke 60s Nuggets og «Back From the Grave«-compilations på jobb. Jeg likte formatet og begynte å dykke mer inn i det.

Er det noe(n) av de nyere bandene på denne første samlingen som du har spesielt tro på? Hvilke kvaliteter mener du i så fall disse har og hva gjorde deg fascinert av musikken deres?

Ingvild4 eller Ingvild Nærum har tidligere gjort det ganske bra med band som Ē og Are You Having Fun Yet, men det her er første låten hennes som soloartist. Det var en sjanse jeg tok siden hun har alltid vist et pågangsmot som jeg savner hos en del artister. Hun har en klar visjon og får det gjort. Sangen hun leverte er definitivt noe av det beste som har kommet fra henne hittil! Hun er i gang med å spille inn mer, så det blir utrolig spennende å følge med på hva hun kommer til å lage fremover.

For meg var platen første bekjentskap med Ingvild4 og Erik Lindo. Fortell om disse to artistene og hvordan du fanget dem opp.

Ingvild hørte jeg om gjennom Ē, som delte øvingsrom med The Wit og felles venner.
Erik Lindo er Oslo´ desidert mest produktive musiker. Jeg har fulgt med på han siden 2016 når han ga ut et album i måneden i et helt år på bandcamp! Man kan si at han har vært en skjult perle lenge nå, men nå nærmer det seg en storhetstid for Lindo. Veldig spennende å følge med.

The Basement Shake er også et av de ferskere navnene på samleren, et band det snakkes stadig mer om i underskogen av norsk musikkliv. Hvordan ble du kjent med dette fine bandet?

Jeg var på Volumfestivalen i Elverum for 2 år sia, så endte jeg opp litt tilfeldig med å se The Basement Shake der. Den konserten ga inntrykk, en av de overraskende bra konsertene man tilfeldig ender opp på. Så har jeg fulgt de siden.
Når jeg begynte med dette prosjektet bare visste jeg at jeg måtte ha de med.

Plata har også gitt plass til noen mer etablerte størrelser i norsk musikkliv som Misty Coast, Aiming For Enrike, Mats Wawa, Gold Celeste og Dråpe og veteranene i Le Corbeau.

Hva er ditt eget forhold til disse bandene og deres andre prosjekter som Megaphonic Thrift og Serena Maneesh. Hva har disse bandene og musikerne betydd for deg og hva tenker du om låtene som de bidrar med her.

Serena Maneesh
Emil fra Serena har bidratt på hvertfall 2 av låtene på samleren, han har også vært en støttespiller og alltid vært gira på prosjektet. Serena Maneesh er jo et av de aller beste bandene som har kommet ut av Oslo. R.I.P. Malabar Studio.

Misty Coast
Misty Coast er snart klare for 3. skiva! «In A Million Years«, som kommer på skiva, er også med på «Oslosphere»! Linn og Richard er jo også kjent fra legendeband som The Megaphonic Thrift.
Bare så vidt jeg turte å ha de med, for bandet startet i Bergen, og flyttet til Oslo for så ikke veldig lenge siden. Men de er nok mer Osloband enn bergensband nå.

Aiming For Enrike
Oslos råeste duo kommer med en kraftig låt som skiller seg litt ut fra resten av plata! Også eneste uten tekst.

Mats Wawa
Jeg vil si dette er Mats Wawas beste låt så langt! Sangen handler om de dagene hvor du føler deg bra for en gang skyld, og det treffer hardt på en digg måte. De slapp jo en helt nydelig skive i fjor. Definitivt soundtracket mitt for sommeren 2020.

Gold Celeste
Long time fan! De leverer alltid bra saker. De har fått til en definert sound som er særegen samtidig som den føler kjent og god.

Dråpe
Første nye låt på 5 år fra Dråpe! De beholder sounden fra tidligere som fortsatt fungerer fantastisk. Veldig stolt over å ha fått med de på skiva. Nå bare håper jeg bare de får rævva i gir og spiller noen gigs igjen så fort det er mulig.

Le Corbeau
Gamle travere med nytt giv! Første nye låten ute etter tre fullengdere i 2018! Ryktene sier det er mer på vei fra de om ikke så lenge. Det blir veldig spennende.

Alle artistene bidrar med eksklusive spor som ikke finnes andre steder med unntak for Misty Coast. Hvor viktig har denne delen vært for deg og de involverte?

Avtalen jeg har gjort med bandene er at jeg får gi det ut på samlern, men de har selv rettighetene og kan gjøre hva de vil med låtene digitalt. Det viste seg at de fleste synes at det var kult at man kun kan høre låtene fysisk på skiva!
Misty Coast hadde egentlig en annen låt de tenkte å ha med, men på grunn av tid og penger gikk det ikke denne gangen. Noen ganger må man gjøre kompromisser. Men «In A Million Years» er en knall åpningslåt som passer rett inn.
Det kan ventes at noen flere av låtene kommer digitalt også etter hvert.

Hvilket forhold har du til ulike format for avspilling av musikk og vinylplater i særdeleshet?

Det er så utrolig mye spennende man kan gjøre med vinylutgivelser! Alt fra farge og mønster på platene, inserts, forskjellige utgaver og coverdesign. Det føles som det er bare fantasien som setter stopper for hva som er mulig! Også hører man litt mer aktivt på musikken når man setter på en skive.
Streaming er jo veldig praktisk og det har kommet for å bli, jeg mener det er mulig at de kan leve i en type harmoni.
Men det kan snakkes lenge om hvordan Spotify og de andre tjenestene behandler band og artister.

En del av disse artistene gir til vanlig ut sin musikk på andre selskap som Riot Factory, Jansen, Pekula og Fysisk Format. Hvordan har det vært å samarbeide med de?

Stort sett har kontakten vært rett med artistene, og de har hørt med lablene sine igjen, men av den kontakten jeg har hatt med lablene har det stort sett bare vært positiv.

Du har samarbeidet med Diger Distro med å sette opp denne labelen og om distribusjon av platene. Fortell om det samarbeidet.

Jeg har hatt kontakt med gjengen på Tiger/Diger/FF helt siden jeg og en kompis lagde dokumentaren «Ulmebrann» i 2014. Etter det ble jeg også fast fotograf for Bransjevelter-magasinet i 2016. Topp folk som gjør en viktig jobb for Oslos musikkscene.
Diger har vært en stor hjelp til dette prosjektet også, de svarte alltid på spørsmål jeg har om kontrakter, NCB, pressing av vinyl osv. Kunne ikke gjort det uten dem!

Snorre Log Skage har stått for albumomslaget og coveret. Fortell om ham og illustrasjonen dere har valgt.

Jeg og Snorre bodde sammen på Torshov i det legendariske Knallisreiret når jeg først flyttet til byen. Hvertfall 4-5 som har bidratt på denne skiva har bodd der på et punkt.
Snorre har en rå stil som passet bra til denne utgivelsen. Han har også vært en stor drivkraft i Oslos undergrunn, møter alltid opp på konserter, og booker egne! En ekte ildsjel!

Hvordan skal dere sørge for at denne musikken når ut til folket?

Det er jo det evige spørsmålet. Planen originalt var å booke masse konserter, men det må jo vente av åpenbare grunner. Ellers er det bare å gjøre det som er mulig online, henge opp plakater og pushe det gode ord.

Hvordan finansierer du dette?

Noen investerer i bil, andre dyre gitarer og utstyr, jeg investerte i samleskive. Det er finansiert av mange timer bak baren på Meyers, feriepenger og tilbakebetaling av skatt, men nå fortiden stort sett av Nav.

Hva mer har du planer om å gi ut?

Må jo kjøre i gang med «Oslosphere Vol.2» om ikke så lenge! Utenom det har jeg tanke om en serie med 7”splits, men driver enda å finner ut hva det skal bli. Men det kommer mer, det er sikkert!

Du har valgt å gjøre dette til en utgivelse som bare finnes i fysisk format, men ikke i strømmeplattformene. Hvorfor det valget?

Litt fordi jeg kan, og litt for å gjøre noe annerledes som ikke blir så mye gjort. Avtalen med bandene er jo at de selv kan legge det ut på streaming om de ønsker det, jeg står bare på retten til å gi det ut fysisk.

Kan du til slutt velge ti låter som har gjort spesielt inntrykk på deg og si hva du liker med disse låtene.

Serena-Maneesh – Ayisha Abyss

Jeg fant ut at My Bloody Valentine var the shit når jeg var rundt 17, men når jeg fant ut at noe som det her kom fra Norge, så ble jeg helt frelst.

Black Flag – Nervous Breakdown

Covret den med et band på ungdomskolen, det var rundt da jeg fant ut at Green Day egentlig ikke var så tøft som jeg trodde.

Title Fight – Secret Society

Hele «Floral Green»-skiva definerte ungdomsåra mine.

Honningbarna – Borgerskapets utakknemlige sønner

Til dags dato er Honningbarna under 20 konsertene definitivt de villeste konsertene jeg har vært med på. Det er mye lettere å rive seg med når man ikke har en øl til 95 spenn å passe på.

Dinosaur Jr. – Feel the Pain

Det var gjennom felles kjærlighet for Dinosaur Jr. bandet Sweam ble startet.

Anti-Flag – Fuck Police Brutality

Jeg lånte mye MP- spilleren til pappa når jeg var kid, han var glad i The Police og hadde lastet ned masse av de fra LimeWire, så hadde denne låta lurt seg med der på et vis. Jeg husker en sjokkfølelsen og spenningen når jeg fant den. Dette var noe nytt, noe jeg ville!