Av: Victor Josefsen Intervjuer 17. februar 2021

The Pink Moon: Vimsete R&B garasjerock fra Trondheim

– Punk før punk. Altså, The Stooges og MC5 var mer punk enn det meste som kom 10 år senere! Den kraften, råskapen og samtidig opprørske holdningen til samfunnet treffer meg hardere enn Ramones, Pistols og dets like, som i forhold virker mye mer kalkulert. Har hatt mye å si for min musikalske læring, både i tanke og musisering, forklarer låtskriver, vokalist og gitarist Morten Kristiansen i The Pink Moon, som er aktuelle med albumet «Cosmic Heart Attack» på Crispin Clover Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«Cosmic Heart Attack» byr på tung R&B med vimsete psykedeliske orgelpartier og heftig rockesaksofon her og der. Garasjerockerne fra Trondheim låter intenst og hardtslående. Fuzz, vreng og ekko krydrer det mer utflippa uttrykket som preger bandets andre album. Det svinger, rocker og vibrerer såpass heftig at albumet har blitt en flittig gjest på platetallerkenen mot slutten av 2020.

Her kan du lese om bandets forhold til motsetninger, britisk R&B og The Who i særdeleshet, fascinasjon for protopunkens energi og hvor lytting til Kiss i barndommen kan lede deg.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

Ja, altså, navnet stammer jo fra Nick Drakes legendariske album fra ‘72. Musikalsk er det ikke noe slektskap her, men vi satt og diskuterte bandnavn, drev å tullet litt med motsetninger, og til slutt var det vel Even som foreslo å sette artikkelen The foran Pink Moon. Et energisk garasjerock-band som låner navnet sitt fra en introvert singer/songwriter er jo en slags kontradiksjon.
Vi er veldig glade i Nick Drake, men platene hans er ikke en direkte inspirasjon til dette bandet.

Hvilket forhold har dere til Nick Drakes klassiske album «Pink Moon» og månefenomenet rosa måne eller superrosa måne?

Altså, hadde det ikke vært for månefenomenet så hadde det ikke vært noe oss. Dette fenomenet, som foregår i april, var helt avgjørende for vårt musikalske møte og forbrødring, og påvirker helt klart de musikalske retningene vi opererer innenfor. Neida, men joda.
Vi liker selvfølgelig både Nick Drake og nevnte skive.

ØH: Jeg har et sterkt forhold til Nick Drake, og da ikke først og fremst albumet «Pink Moon». Hans låtskriving, melankoli og formidling har alltid resonnert godt hos meg.
Min personlige favoritt er nok skiva «Five Leaves Left».

Morten, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Det var nok barndommens nabolagsbølle, la oss kalle han “Bjarne”, som tente den musikalske ilden i meg, da han introduserte meg for Kiss og liveskiva «Alive II». Å høre “Detroit Rock City” og se bildene på albumcoveret, hvor Kiss er omgitt av blod, ild og drager…! Heftig!
Jeg var rundt 6-7 år, og ble fanatisk opptatt av Kiss, fenomenet vel så mye som musikken, kanskje.
De produserte en hel eventyrverden som det var lett å bli fanget i som ung. I ettertid kan mye av det fremstå som vel kalkulert og lettbeint, men de låtene sitter så jævlig i ryggmargen at de fremdeles rører meg. Etter hvert var det David Bowie som overtok. Jeg husker fremdeles at musikklæreren på barneskolen spilte “Cat People”, og det plutselige løftet i intensitet når Bowie nesten brøler ..with Gasoline! Det gjorde inntrykk. Fikk vel en dose The Beatles via mine foreldre også, men lyttet egentlig ikke aktivt til katalogen deres før jeg ble eldre. Knutsen og Ludvigsen må nevnes. Deres absurde vinkling på tekst og musikk står seg den dag i dag! Men ut i ungdomsskolen var det en kompis som introduserte meg for The Cure, og det var en gateway inn i den alternative musikkverden. De var ganske viktig for meg i formative år, og la nok grunnlaget for mye av det jeg har hørt på etter hvert. Jeg har fremdeles en tendens til å gå “all in” om jeg finner noe jeg liker, uavhengig om det er Sonic Youth, Charles Mingus eller Mahler.

Når begynte du selv å synge og spille og hva fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte faktisk ganske sent. Jeg prøvde meg først med akustisk gitar i musikkskolen, men syntes det var grusomt kjedelig. Det ble vel ikke noe før jeg kjøpte meg en gammel Strat-kopi da jeg var 17. Da begynte jeg så smått å øve sammen et par kompiser. Eller det vil si, jeg hadde såpass lite greie på gitarer og det å spille, at trommisen måtte stemme gitaren for meg på første øving… men det ble da noen grep etter hvert.
Hvorfor bruker jeg det som en måte å uttrykke seg på? Hm, ikke godt å si, men det kan delvis skyldes den drømmen om å “bli som KISS” som ble så til de grader brent inn i underbevisstheten, delvis at jeg har introverte sider som jeg tror trenger en form for kompensasjon? Musikken og spillinga blir en slags kanal for noe som må ut(trykkes).
Og, vi vil vel alle “bli sett” på en eller annen måte…

Hvordan skriver du låtene dine? Hvor mye er ferdig og klart når du tar det med til de andre i bandet?

Som hos mange andre som skriver låter, starter det ofte med en idé om en melodi, eller et riff jeg liker. Jeg spiller inn ideene på mobilen, deretter jobber jeg videre med de i et studio jeg leier. Da prøver jeg å få melket mest mulig ut av den ideen, prøver å lage en melodi, eller et arrangement, slik at låta får en form for struktur. Noen ganger åpner det seg ei god låt, og noen ganger ikke.
Jeg er nok en som må anstrenge meg og virkelig jobbe med låter for at de skal manifestere seg. Selv om det noen ganger tar et kvarter å lage ei låt, så ligger det ganske mange arbeidstimer i studio før du kommer til det gode kvarteret. I The Pink Moon er låta og mye av arrangementet klart før jeg presenterer det for de andre. Det skyldes rett og slett at det var slik prosjektet startet. Det skulle ikke være et øvende band med jevnlige treff, og det er fremdeles slik. Vi møtes kun til innspilling, og øvinger før konserter.
Selv om alle bidrar med sitt i aller høyeste grad, så er det jeg som lager låtene og tar de musikalske valgene.

Hvordan skiller The Pink Moon seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er og har vært med i som Hedge Hog, Diamond Dancers, Skeletones, Bomber, Schtöggminator, New Violators, Ryanbanden, Sanderfinger, Sugarfoot, Moving Oos, Seid, Tremelo Wankers, Thrush, The International Tussler Society, Deleted Waveform Gatherings og Dipsomaniacs?

Hva har dere tatt med dere videre fra de andre prosjektene til the Pink Moon?

Hehehe, det er en god liste med mer eller mindre semi-proffe band du nevner her.
Jeg kan bare snakke ut fra min erfaring, men den største forskjellen er vel at vi ikke lenger har tid til å øve og være så mye sammen. I Hedge Hog levde vi bandlivet 24-7, øvde nesten hver eneste dag, var ute og spilte nesten hver helg, dro på turneer i utlandet, gikk i studio jevnlig for å spille inn nye album osv. Vi forsøkte vel det samme i Thrush, men etter hvert tok familieliv og arbeidsliv mer og mer tid, som det naturlig nok skal gjøre, og dermed blir det annerledes.
Men jeg tenker også at jeg har en mye friere holdning til det å drive med musikk nå kontra tidligere. Før skulle vi liksom bli musikere og leve av det, og dermed blir det et slags overhengende alvor av “make or break” knyttet til det. Nå lager vi musikk og spiller sammen fordi vi virkelig liker det. Men alle har med seg enormt mye erfaring om bandlivet fra de ulike konstellasjonene vi har vært innom. Og jeg tenker det er en slags musikalsk rød tråd i mange av de bandene vi har spilt i, og ikke minst dette behovet for å fremdeles drive med det.

ØH: Den største forskjellen for meg er kanskje at jeg spiller bass i Pink Moon. Det har jeg aldri gjort i noen av de andre bandene jeg har vært en del av. Det synes jeg er kjempegøy.
Det er også interessant å se hvordan det farger musikken på en helt annen måte enn når man spiller gitar. Utover dette, er det jo ikke noen tvil om at The Pink Moon først og fremst Mortens band.
Det betyr at det er han som skriver låtene og har siste ordet i forhold til ting skal låte. Pink Moon er således et av veldig få prosjekter jeg har deltatt i, der jeg ikke aktivt har bidratt i låtskrivingen.
Jeg tror ikke det er opplest og vedtatt at man ikke kan bidra, men det føles også befriende og ha et sted der man kun bidrar som musiker.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller i The Pink Moon.

Morten Kristiansen (vokal, gitar)

O.M.: Lokomotivet som serverer gode låter og kjeks. Balanserer med kyndig plekterhånd mellom å holde gjengen på sporet og slippe løs gutta på tur.

ØH: Morten har teft for catchy melodier og riff. Han er levende opptatt av musikk og har et bredt nedslagsfelt med tanke på hva han hører på. Stadig på søken etter nye og gode musikkopplevelser.
Han kjenner sin musikkhistorie godt, og det er en styrke i et såpass typete band som Pink Moon.
Selv om låtene helt klart står stødig på egne bein, er det alltid noen små, subtile nikk til inspirasjonskilder knadd inn i konfekten.

Even Granås (trommer)

M.K.: Limet, både sosialt og musikalsk. Har en kraft i spillet som motiverer og dytter oss andre i riktig retning. Spiller med en enorm forståelse, har en vid referanseramme og spiller alltid det som er viktig for låta.

O.M.: Gode ører for hva som skjer, byr på en solid miks av brekk fra musikkhistorien og egne stikkekast.

ØH: Even er også et unikum i forhold til musikalske referanser.
Den brede kunnskapen og den gode oversikten, kombinert med en kjapt og intuitiv tilnærming i kreative situasjoner er spennende og være en del av.
Han er en mester på å løse opp i kreative floker når vi kjører oss litt fast. Kaster rundt på ideer og finner ofte den forløsende nøkkelen inn dit kanskje ikke visste vi ønsket å gå.
Topp fyr, topp trommis 🙂

Øyvind Holm (bass)

M.K.: En herlig musikalsk utforskende medspiller. Er opprinnelig ikke bassist, og det fører til andre og mindre tradisjonelle valg i spillet. Trondheims nest beste bassist, spør du meg.
Besitter også ei vid musikalsk referanseramme.

O.M.: Topp villbass med solid musikalsk teft og halsbrekkende lek i bassinga, veldig artig å spille med og mot.

Organ Morgan ( Lars Støre Gullichsen) (keyboards)

M.K.: Teknikeren og fargeleggeren. Nerd på utstyr, teknikk og lyd, og avgjørende for at denne plata ble til. Pusher oss godt i psykedelisk retning med sine tangenter.

ØH: Lars kom inn da Mathias Nylenna måtte gi seg. Han spikket på mange måter garage-brygget vårt; tilførte hallusinogener. Han er lidenskapelig opptatt av gamle synther og keyboards, og har utvilsomt brakt mer psykedelika inn i bandets musikalske uttrykk. Mye herlig humor og kreativitet i Lars.

Dere har også med noen dyktige gjester. Kan dere si hvem de er, hvorfor dere har hentet de inn og hva de har bidratt med til «Cosmic Heart Attack»?

Vi hadde vel helt fra starten av en idé om at vi ville gjøre noe nytt, noe som var annerledes enn det vi gjorde på forrige plate. Mange av de nye låtene strekker seg mer mot et slags psykedelisk landskap enn tidligere, og saksofon dukket ganske kjapt opp som et alternativt instrument vi kunne fargelegge noen av låtene med. The Stooges hadde jo Steve MacKay, som dro primalrocken deres i mer retning av frijazz/avantgarde, og gjorde rocken deres enda mørkere og mer mystisk.
Vi endte med å spørre Rolf Martin Snustad, som de fleste kanskje kjenner fra Spidergawd.
Han er ganske allsidig som musiker, en utrolig likandes kar, og spiller i et relatert rockeband, som også gir ut plater på Crispin Glover Records. Rolf Martin endte opp med å blåse på to låter.
“Cut You Loose”, som er/ble en slags soul-rocker med nikk til nettopp The Stooges, selv om det kanskje er vel så mye Clarence Clemons på refrengene!
“New Beginnings” er en mer flytende og ustrukturert låt/stykke. Her ligger det flere lag med saksofoner, som bare flyter med i et slags jazz/psych-land. Som et forsøk på motsats til det meste av garasjerock, som er ganske formatert, er denne låta i høy grad improvisert.

O.M.: Gjest nummer 2 er såpass undergrunn i sin platedebut, at han kun blir omtalt på det medfølgende CD-coveret. Min eldste sønn var vel 8 år da han fikk teipet fast en dronete A på en av husets analogsynther, med forslag om hvilke knotter han kunne skru på, før jeg satte igang ekko og opptak på “Le Mysterie Femme Nuit” og stakk av for å hjelpe lillebror på do.

Hva vil dere si er den største forskjellen mellom bandet som EP-debuterte i 2014 med et selvtitulert sekspors mini-album og bandet som så slapp «Let The Devil Take Tomorrow» i 2017 og bandet slik dere er i dag?

Den største forskjellen er vel kanskje viljen til å eksperimentere, lysten til å strekke seg utover det opprinnelige litt snevre garasjerock-uttrykket. Vi bruker å spøke med at den EP’en er oss anno 1966, «Let The Devil Take Tomorrow» er 1967, og nå er vi i 1968 med den nye skiva.
I tillegg har det vært flere medlemmer inn og ut av bandet som har påvirket stil og uttrykk.
Mathias Nylenna spilte gitar en stund, og han har en ganske kvass, litt sånn punkete stil, som kledde den forrige skiva godt. Han spiller for øvrig nå i et meget kult emo-band som heter Onslow.
Så kom Lars trekkende med alle keyboardsa sine, han har jo en kjeller med utstyr som ser ut som kontrollrommet på Cape Canaveral… Dermed ble det naturlig å gi mer plass til noe annet enn gitarer. Det har ført oss i en mer eksperimenterende psykedelisk retning.

ØH: Selv om garasjerocken ennå er ryggraden i Pink Moon, syns jeg bandet nå kanskje mer enn før trekker inn psykedeliske elementer.
Vi har av og til snakket om at vi er mer sen 1967 nå enn 1965-1966. Mye av det tror jeg handler om Organ Morgan og alle de gamle keyboardene hans.
De inviterer nok mer til mer flørting med tidlig Pink Floyd enn en standard gitar-tromme-bass-besetning.

Første gang jeg traff på Morten var 15. mai 1993 på Kroa i Bø da Hedge Hog sammen med Motorpsycho spilte på avslutningskonserten som vi hadde på studentscenen. Allerede da kunne man høre noe inspirasjon fra protopunk og garasjerock som The Stooges og MC5, men da var likevel røttene mer i indie, heavy metal og grunge – slik jeg opplevde det også med senere prosjekter som Thrush. Hva fikk deg til å ville dykke tilbake i den hardtslående garasjerocken og ennå dypere ned i den psykedeliske delen?

Hahaha, jeg husker veldig godt den konserten! Var det i 93? Eller i 92? Vi spilte en del sammen Motorpsycho på den tiden, og de fleste var vel skjønt enige om at de var et hakk mer ambisiøse enn oss. Men i Bø hadde noen laget en flyer som hevdet at vi var i ferd med å ta tronen fra Motorpsycho, og det falt ikke i god jord hos Bent, for å si det slik… Husker også at vi måtte kjøre rundt dagen etterpå for å finne trommisen vår, han hadde havnet på et eller annet nachspiel.
Hm, men ja, spørsmålet var hvorfor jeg ville tilbake til garasjerocken? Det skyldtes vel først og fremst et ønske om å starte på nytt, og derigjennom forenkle uttrykket noe. Jeg følte at jeg hadde rotet meg inn i et hjørne hvor låtene jeg skrev hele tiden måtte være smartere og mer kompliserte enn den forrige. Jeg trengte noe nytt, en ny innfallsvinkel. Da “White Sands” fra den første EP’n kom flygende, gjenoppdaget jeg hvor gøy og effektivt det er med tre grep og E-G-A. Den enkelheten var jo også det jeg begynte med i det første bandet jeg spilte i; The Skeletones, både utfra musikalske interesser og ut fra begrensede ferdigheter.

Når og hvordan oppsto interessen for den psykedeliske musikken?

Ja, si det, og hva er psykedelisk? Det kan være både The Beatles og Led Zeppelin, som fremdeles er to av de viktigste bandene jeg har hørt på, selv om jeg nok ikke oppdaget deres psykedeliske sider før senere. Jeg hadde også et ganske intenst forhold til The Doors i slutten av tenårene, det har nok satt sine spor. I dag er det jo mye som kan karakteriseres som psykedelisk, innenfor mange genre. Vi er alle glade i musikk fra seint 60-tall , og tidlig 70-tall.

Hvor viktig er det at det skal låte autentisk som noe som kunne ha kommet på 1960- eller tidlig 1970-tall?

For meg er det overhodet ikke viktig. Jeg tenker at mye av låtene og riffene kanskje kunne vært innspilt på 60/70-tallet, men lyden vi opererer med er relativt annerledes.
Men det er klart, bruker du en Vox-forsterker og Farfisa så låter det automatisk ganske retro.
Men det er ikke noe poeng i seg selv, det er ikke noe vi streber etter.
Vi er jo et slags konglomerat av det vi hører på, men vi lytter vel så mye til nyere band som Thee Oh Sees, Flying Lotus eller Ty Segall.

Hvor opptatt er dere av originalitet og musikalsk egenart?

Hva er det, egentlig? Med mindre du reint ut planker andre sine låter, er ikke alt du gjør et uttrykk for egenart?
Om andre hadde spilt i bandet ville det hørtes annerledes ut, om andre hadde skrevet låtene og sunget, hadde det hørtes annerledes ut. Så i utgangspunktet er alt vi gjør som The Pink Moon egenart. Har det originalitet? Kanskje ikke. All den tid det er tuftet på pop/rock-formelen som The Beatles gjorde til lærebok for alle som begynner å spille i band, er det ikke det.
Jeg tror også at en er mer opptatt av det når en er yngre, det å utfordre det bestående på noe vis. Vi er jo blitt eldre, og ikke like brennende opptatt av det lenger. Det betyr ikke at idealene er borte, men mer aksepten for at selv noe du har hørt før kan være bra.
De fleste som driver med musikk gjør jo bare sine egne variasjoner over et kjent tema.

Hvorfor valget av albumtittelen «Cosmic Heart Attack» og hva vil dere kommunisere med den?

Tittelen fikk jeg fra Johnny Kristiansen, som jeg spilte i The Sound Syndicate sammen med. Han hadde en plan om å kalle ei skive for det, men bandet ble oppløst før vi kom så langt. Siden har tittelen bare hengt med meg. Liker assosiasjonene jeg får av det. Tittelen kan konnotere både personlige, aktuelle politiske og mer musiske temaer, men det kommer vel an på hjernen til den som leser?

Hvilket forhold har dere til kosmiske krefter og hjerteattack?

Det er åpenbart at det er kosmiske krefter som har ført medlemmene i The Pink Moon sammen.
Det er mye vi ikke rår over. Lyden av vår musikk er lyden av kosmos i bevegelse, og om du ikke er tunet inn på rett frekvens er det sannsynlig at du får trøbbel med hjertet…

ØH: Ikke spesielt opptatt av kosmiske krefter annet enn som metaforiske virkemidler i musikken.
Når det gjelder hjerteattakk så viser sikkert statistikken at hele bandet aldersmessig danser rundt på et farlig sted på grafen 🙂

Marie Capriato har laget det kule album-kunstverket der vi kan se et grønt monster med klør stå foran en vettskremt kvinne som lytter til The Stooges’ “1969”, og det er en plakat av Ramones-albumet «Pleasant Dreams» i bakgrunnen. Per Spjøtvold har stått for cover-layout og 3D-behandling. Tredimensjonale briller er lagt ved albumet slik at bildet kan bli levende fremfor en.

Fortell om dette spenstige albumomslaget, kunstnerne som har laget det, hvordan dere har jobbet sammen og hvilken stemning eller atmosfære dere ville skape med dette?

Ja, det ble veldig bra! Kunstnerne har gjort en fremragende jobb!
Vi har i utgangspunktet ikke hatt mye med prosessen å gjøre, det er det Torgeir Lund hos Crispin Glover Recordssom har styrt. Men den opprinnelige ideen var at vi ville ha noe comic-aktig, litt den estetikken som mange forbinder med garasjerock ‘a la The Fuzztones eller f eks. «…Off the Bone» av The Cramps

Jeg ga Torgeir en tegnestripe av Frank Frazetta og lurte på om vi kunne gjøre noe slikt, deretter kastet han seg rundt og satte i gang. Han liker jo å gjøre noe spesielt med plateutgivelsene sine, så jeg foreslo at vi kanskje kunne gjøre det i 3D. Det var visstnok mye styr, både å få ordnet brillene og få til den riktige 3D-effekten, men resultatet har blitt meget bra.

Hvilket forhold har dere selv til skrekkfilmer, horror, pulp-litteratur og 1950-talls rockabilly-kultur som alle har hatt en del lignende illustrasjoner?

Egentlig ikke så mye. Jeg gikk i filmklubben da jeg var yngre, så jeg har jo sett de fleste av klassikerne, mye morsomt der! Jeg oppfatter det som en veldig tydelig estetikk, men vi er jo egentlig ikke en del av den kulturen. Hverken musikalsk eller ideologisk. Det er vel mer det visuelle gjennom platecover av tidligere garasjerock-band vi har sans for.

La oss bevege oss tilbake til musikken. Dere har valgt å gjøre en cover av Gene Clarks “So You Say You Lost Your Baby” fra «Echoes» og «Gene Clark with the Gosdin Brothers», som også har blitt tolket av blant andre Los Plantronics, Death in Vegas, The Stingrays,The Grapes med flere.

Hva er forholdet deres til denne eks-The Byrds og Dillard & Clark musikeren og denne låten i særdeleshet (og eventuelt de to albumene som man kan finne den på)? Og hvordan har dere valgt å angripe låten og på hvilken måte skiller den seg ut fra originalen?

Flere av oss har et nært forhold til både The Byrds og Gene Clark, kanskje spesielt Øyvind, så jeg var litt spent på om han godtok å gjøre en versjon av denne låta! Men det funket utrolig bra! Innspillinga på skiva er omtrent første take. Så den satt med en gang.
Jeg har faktisk ikke hørt andre versjoner av den. Jeg hadde et gjenhør med Gosdin Brothers-skiva her i fjor, og da slo det meg ganske umiddelbart; det der er jo nesten ei garasjerock låt det!
Vår versjon er mer som om The Who hadde backet Clark! Mer power og ekstroverthet enn originalen, som er mer tilbakelent og americana.

ØH: Gene Clark er en av de låtskriverne jeg setter aller høyest, både som en del av Byrds og på egen hånd. Morten må nesten svare på hvorfor han bestemte seg for denne låta, men det er jo et perfekt coverlåt for oss.
Vår versjon er vel egentlig ganske tro mot originalen. Litt røffere i kantene og noe mer energi kanskje.
Mitt forhold til Gene Clark er nok mer knyttet til folkrock og country, men også mesterverket «No Other». Og apropos kosmisk hjerteattakk – der er det ikke spart på mye.
Fantastiske låter i store, svulmende arrangementer.

Apropos covere så gjorde dere “Baby, Let Me Follow You Down” av Bob Dylan, første gang popularisert av Eric Von Schmidt. En tradisjonell låt skrevet av Gary Davis, som også har blitt covret av Bryan Ferry, Marianne Faithfull, Jackie DeShannon, Robyn Hitchcock med flere på «Let the Devil Take Tomorrow».

Fortell om forholdet til Bob Dylan, låten, valget å tolke den og deres versjon.

Øyvind og jeg er veldig fan av Dylan! Han har jo en voldsom katalog å dykke ned i, og spesielt med den bootlegserien i tillegg. Herrefred! I tillegg leverer han fremdeles gode album, det siste er tidvis fantastisk. Nå er jo ikke dette opprinnelig en Dylan-låt, men det er nok hans versjon som er mest kjent. Jeg hadde bare hørt Bryan Ferrys versjon før, og den er jo veldig annerledes enn vår. Jeg hørte en liveversjon av låta og tenkte ganske raskt at dette kunne jo vi prøve i garasjeformatet vårt. Synes vi fikk god sving på den!

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan de kan si noe om The Pink Moon.

Tyngre

MK: Liker jo veldig godt tyngre rock fra 70-tall; Sabbath, Steamhammer, Purple etc. Vi er nok ikke blitt så veldig mye musikalsk tyngre siden debuten, men tror nok at vi med en gitarist ekstra i liveformat, kanskje fremstår som mer tyngre enn på plate.

Energi

MK: Det er en slags rastløs energi i låtene våre, selv om det muligens var enda litt mer på de første utgivelsene. Mye av det ligger i den energien som kompet bidrar med. Der er det en voldsom utforskertrang og bevegelse.

Vimsete

MK: Ja, det er vel her Organ Morgan kommer inn i bildet… hehe. Det er noe med de farfisa- og litt vindskeive keyboardmelodiene som får det til å fremstå litt vimsete til tider.

Fuzz

MK: Aldri en låt uten.

Vreng

MK: Se forrige svar.

Ekko

MK: Det hører med til garasje-estetikken!

Freakbeat

MK: Tenker på The Pretty Things og en del av de mer røffe bandene fra England rundt midt til sein 60-tall. Nuggets-samlerne var veldig viktige for meg i oppdagelsen av andre beat-band enn The Beatles.

Psykedelia

MK: Musikk du må jobbe litt ekstra med for å komme inn i, eller som setter deg i en spesiell tilstand, kan jo være mye forskjellig, fra The Byrds til Pink Floyd.

Mod jazz / psykedelisk jazz

MK: Har ikke hørt så mye modj azz, det er det vel mye Hammond, Xylophone og fine dresser?
Men flere av oss bruker mye tid på jazz som heller mot psykedelia. Men igjen er det vel ulike definisjoner av hva som regnes som psykedelisk jazz? Men Coltrane, Dolphy, The Mahavishnu Orchestra og Sun Ra ligger ofte på spilleren.

Garasjerock

MK: Jeg forbinder det med noe veldig direkte, ærlig, enkelt og kanskje litt uferdig? Det er hverken overprodusert, glatt eller polert. Mer som punk, bare før punken.
The Sonics er vel det ultimate garasjerock-bandet!

Rhythm & Blues (The Who, The Pretty Things, The Yardbirds, The Animals etc.)

MK: Ja, dette liker vi! Vi er vel nærmere disse bandene enn The Sonics. Så hele den engelske bølgen av R & B-band som spiller hardt, fort og med mye sjel, er vi glade i. Kanskje spesielt The Who, som hadde en voldsom energi i alle ledd!

Protopunk

MK: Punk før punk. Altså, The Stooges og MC5 var mer punk enn det meste som kom 10 år senere! Den kraften, råskapen og samtidig opprørske holdningen til samfunnet treffer meg hardere enn Ramones, Pistols og dets like, som i forhold virker mye mer kalkulert.
Har hatt mye å si for min musikalske læring, både i tanke og musisering.

Progressiv rock

MK: Hør med keyboardisten vår! Neida… flere av oss som er glade i progressiv rock. Vi enes ofte om King Crimson og The Soft Machine, spesielt skiva «Thirds». Personlig kan jeg styre meg for den hobbit-progen, er mer glad i Yes, Genesis og Rush.
Foreløpig har det ikke påvirket musikken vår i så stor grad, men med tanke på at vi driver og jobber oss gjennom musikkhistorien, kommer vi nok hit om et par plater.

Saksofoner og rock

MK: Tja, det er ikke mange som funker så bra. Men tidligere nevnte MacKay i The Stooges bidro til å utvide bevisstheten. Bobby Keys og Rolling Stones har en god del heldige treff, og Springsteen med Clemons har vel sneket seg inn alles bevissthet.

Plata er spilt inn i Dockland Studios i Trondheim og Bekksvingen Studio. Hvordan var atmosfæren og stemningen i de to lokalene og hva er det som gjør de til bra lokaler for å spille inn deres musikk?

Låtene er stort sett spilt inn live i Bekksvingen Studio, som er i kjelleren til Lars. Det gjør at vi kan henge litt på kjøkkenet hans først, drikke kaffe og slarve før vi går ned og spiller. Jeg tror det var ganske avgjørende for at stemningen er såpass laidback og psykedelisk på skiva. Vi kunne henge litt før vi presterte. Det gjør også at vi ikke trenger å tenke på tid og penger. Ofte MÅ en prestere i studio fordi man har booka bare 3 dager, fordi det var det du hadde råd til, osv. Nå kan vi bare fokusere på spillinga. Mange av låtene ble spikra i løpet av de tre første tagningene, og det er med på å prege plata på en positiv måte. Chill stemning, liksom.
Vokal og noe av gitar ble lagt på i Dockland Studios hvor jeg leier tid. Der kan jeg jobbe alene i kontrollrommet med å få vokalen rett, og sitte å prøve ut ulike gitarlyder og soloer uten at tid og penger stresser meg.

O.M.: Jeg hadde et brennende ønske om å spille inn live sammen, for å fange gløden i samspillet og spontaniteten vi har hatt i møte med låtene. Må innrømme en viss metning på mye innspilling via headset i hver sin kjeller eller i studio, hvor bandfølelsen må manes frem i all sin ensomhet. Samspillet i rommet og lekenheten havner da fort i skyggen av å spille noe som skal passes inn og som en kan flikke og spikke på, og er ganske enkelt ikke like artig når vi først skal lage noe sammen. Rommet i kjelleren er passe stort til å presse inn et band, malt opp i oransje og brunt, og har en god blanding av demping og grovt treverk. Har en 90-talls analog mikser som input for å unngå for mye datatafsing i opptaksprosessen, og utstyret kunne da stå ferdig oppsatt mellom de ulike innspillingsøktene, med hederlig unntak av at de fleste mikrofonene ble fjernet før barnebursdag.

Fortell litt om forholdet til plateselskapet deres Crispin Glover Records og platebutikken og etikettens betydning for musikkmiljøet i Trondheim.

Torgeir er jo en kompis og er en like stor del av bandene og miljøet som de som lager musikken og spiller. Han er absolutt en katalysator i den delen av musikkmiljøet i Trondheim, og en veldig viktig brikke i det band som Spidergawd, Soup og Sugarfoot har oppnådd. Han involverer seg raskt, er veldig løsningsorientert og har mange kontakter han knytter sammen for å få realisert bandenes prosjekter. Platebutikken er blitt et naturlig møtested for musikkelskere i Trondheim.
Det holdes også noen ganger konserter der, bla under forrige Trondheim Calling, da ble det avholdt labelnight to kvelder på rad!

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Tja, vi skulle egentlig slippe den nye skiva vår i mai, men det ble det jo ikke noe av. Så booket vi Verkstedhallen i november, men det ble også avlyst pga. den andre smittebølgen, så vi har jo blitt direkte rammet av det. Plata ble sluppet både i digital og fysisk form allikevel, men slippfest og konserter må vi nok bare vente litt med.

Kan Morten til slutt velge fem låter som har inspirert ham som tekstforfatter og fem som har inspirert ham som låtmaker. Og kan de andre plukke tre låter hver som de forbinder med The Pink Moon.

Alltid utfordrende å plukke ut noen blant mange, men alle disse artistene har betydd mye for meg, og har et tekstunivers som er mangfoldig og lett å bli inspirert av.

5 med god tekst

Bob Dylan – Masters of War

David Bowie – Life On Mars

Nick Cave – Mercy Seat

Sonic Youth – Beauty Lies in the Eye

The Cure – A Night Like This

5 gode låter som på ulike vis har inspirert meg som låtskriver

The Stooges – Loose

The Stooges representerer energien, det primale med sine repetitive riff og en generell coolness som ingen verken før eller siden har matchet.

The Beatles – She Said She Said

The Beatles er mer oppskriften på god popmusikk, er det ikke? Det høres så enkelt ut, men jeg har forsøkt å spille en del av låtene, og det ligger mye quirkiness i selv de mest åpenbart enkle poplåtene deres.

The Who – A Quick One While He’s Away

The Who er mer energi, men på en litt annen måte enn The Stooges, ikke så mørkt og dystert, mer kraftfull tidvis gøyal energi, med gode historier om nabokjerringa etc.

The Velvet Underground – White Light/White Heat

Mørket og monotonien kommer fram med Velvet. Det er et helt annet univers enn det de andre bandene presenterer, selv om Stooges også har det mørket og den råskapen, representerer Velvet en mer smygende uro om noe du ikke helt vet hva er.

Hüsker Dü – Don’t Want yo Know if You Are Lonely

Dette er litt seinere enn de andre låtene her, men det var da jeg oppdaget Hüsker Dü jeg forsto at det gikk an å lage raske, støyete poplåter med såre tekster. Den kombinasjonen av rastløs energi og voldsom sårhet har vært ganske definerende for meg som låtskriver, mer generelt enn opp mot The Pink Moon, kanskje.

3 låter / trommeslagere som har vært en tydelig inspo for denne skiva

The Who – Can’t Explain

Råskap og spontanitet.

Jimi Hendrix – Little Miss Lover

Attitude og tidløse breaks.

Animal – (Ronnie Verrell)

Minimalisme og barnslighet i trommespillet.

Organ Morgan

The Doors – Break On Through (To the Other Side)

The Who – Won’t Get Fooled Again

The Animals – House of the Rising Sun

Energien fra The Who er definitivt en ledestjerne, her med noe av Petes fantastisk innflettede tangentverk. Alternativt kunne kanskje det like gjerne vært en låt med en villere John Entwistle. Orgelarbeidet som veksler mellom motorvirksomhet og lek på de to andre låtene slutter aldri å fascinere. Bevæpnet med gode gamle røde orgel fra tiden lenge før svenskene erobret dette domenet, er det bare å sage plass i lydbildet.

ØH

Her er tre låter jeg fint syns oppsummerer det The Pink Moon representerer for meg. Det fins mange andre låter også, men disse har alle den rå, rufsete, nesten punkete tilnærminga vi liker å strekke oss etter når vi spiller og recorder.

The Who – My Generation