Av: Victor Josefsen Intervjuer 22. februar 2021

Hayeminol: Tempo, energi og riff

– Punk er ADHD i musikkform, noe som passer godt for spesielt to av medlemmene i bandet. Det handler om ren energi og back-to-basic rock’n’roll. Punkrock er rock’n’roll i sin reneste, mest ekte form, mener trioen Hayeminol, som er aktuelle med sitt andre album «Kollektivt Selvmord» på Hærverk Industrier.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Paal Ritter Schjerven (Front), Marius Kromvoll

I heseblesende tempo, med upåklagelig energi og trøkk gyver den unge Oslo-trioen løs. Det vi får servert er heftig, rå og rufsete rock tuftet på Jokke & Valentinerne, AC/DC, Ramones, Motörhead, The Chats, The Stooges, MC5, The Hellacopters og mye annen fet musikk fra de siste femti årenes rockehistorie. Ny eller gammel riffbasert rock smeltet sammen til et herlig rifforama. Du kan nikke gjenkjennende til små tyverier fra rockehistorien samtidig som du vet at tradisjonen er i ferd med å få et nytt alen lagt til på stammen.

Her kan du lese mer om barnehagens Angus Young, forholdet til animasjon, tegneserier og bretttspill og om rollen Geir «Bulle» Underdal fra Betong Hysteria, Kaare Og Partiet, Løver og Tigre, The Lust-O-Rama, Matchstick Sun og The Popcorn Explosion med flere har hatt for å videreføre arven av den gamle punken.

Hvem eller hva er Hayeminol?

Hayeminol er oss; Ånon, Álvaro og Lasse. Vi har spilt sammen siden 2013. I år fyller vi 18 og bandnavnet uttales «Hajeminål».

Hva er historien bak bandnavnet og hva er hayeminolsk for noe?

Hayeminol var navnet på det (halvveis) fiktive bandet mitt (Ånon) i barnehagen. Det var jo også en ekte side. Når jeg og storebroren min Neri spilte sammen, meg på ukulele, han på trommer, het det også Hayeminol. Når jeg var så liten kunne jeg ikke engelsk så jeg endte opp med å synge på et engelsk-etterliknende språk; hayeminolsk.

Ånon, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så opptatt av den?

Musikk har alltid vært en del av livet mitt. Begge foreldrene mine jobbet og jobber fortsatt med musikk, men ikke rock. Jeg ble likevel i en tidlig alder introdusert til Metallica, Motörhead og kanskje viktigst: AC/DC.

Når begynte du selv å spille og synge og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Da jeg var liten ville jeg være Angus Young. Da jeg gikk i barnehagen teipet jeg pinner til ukulelen min som horn for å få den til å se mer ut som en SG. Jeg har alltid skapt ting inspirert av de tingene jeg liker: tegneserier, animasjoner, brettspill… men musikk var det jeg var mest opptatt av, jeg merket veldig fort at jeg hørte musikk i hodet mitt hele tiden, så det å skrive låter kom veldig lett. Dessuten elsker jeg å stå på scenen.

Hvorfor valgte dere å synge på norsk?

I starten sang vi bare på engelsk og hayeminolsk helt til jeg virkelig begynte å høre på Jokke & Valentinerne. Da forstod jeg plutselig hvor jævla bra rock kunne høres ut på norsk, og derifra kom det norske låter.

Her er det også noen låter på engelsk.

Ja, faktisk nøyaktig halvparten. Når jeg skriver låter er det ofte jeg får tekststrofer eller titler til låtene som binder låta til et språk. Språket kommer rett og slett bare an på hva jeg føler passer for låta.

Har du ellers hatt noen forbilder og mentorer langs veien som har vært viktige? I så fall hvem og hva har de bidratt med?

Definitivt Bulle. Fyren har introdusert meg til massevis av dritbra musikk og hjulpet bandet på utallige måter. Han har skaffet oss spillejobber og plateselskap med mer. Dessuten er fyren en legende innenfor norsk punk og garasjerock med band som Betong Hysteria, The Lust-O-Rama og Matchstick Sun.

Hvorfor punk og rock?

Ånons svar:
Punkrocken er essensen av det jeg liker med band som AC/DC og Motörhead. Tempo, energi og fete riff. Noe jeg også digger med punk er hvor melodisk det kan være til tider.

Bandets svar:
Det var det Ånon ville spille og han skriver jo alle låtene.

Hva innebærer punk for dere?

Punk er ADHD i musikkform, noe som passer godt for spesielt to av medlemmene i bandet. Det handler om ren energi og back-to-basic rock’n’roll. Punkrock er rock’n’roll i sin reneste, mest ekte form.

Hva betyr D.I.Y. og gjør-det-selv-mentalitet for dere?

At vi kan gjøre som vi vil, få det til å låte, bruke så lang tid vi vil og slippe å betale noen for å gjøre det for oss.

Hvordan skiller Hayeminol seg fra andre band og prosjekter som dere er og har vært med i?

Hayeminol var strengt tatt alle sammens første prosjekt. Vi har drevet med sideprosjekter langs veien, for eksempel Ultradur, Aldo & the Harassments og Álvaro har nylig blitt med i 75%, men Hayeminol er alltid førsteprioritet. Sideprosjektene våre tar seg vanligvis mindre seriøst.

Aldo & the Harassments

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Hayeminol.

Bandet har til tross for å ha en tydelig leder et nokså flatt hierarki.

Ånon Sørnæs Bakkjen: Vokal, gitar, perkusjon, tangenter, alle instrumenter på «Bleed», bass og trommer på «Gingerbread», slidegitar på «Second Nameless».

Bandets kritiker, perfeksjonist (relativt), hovedlåtskriver og multi-instrumentalist. Ånon er flink til å få publikums oppmerksomhet på scenen og er en sterk lederfigur, men av scenen er han soleklart bandets mest innadvendte.

Lasse Bull: Bass, kor, gitar på «Gingerbread».

Det obligatoriske bandmedlemmet som liker å snakke om gitarutstyr. Syns det er kjedelig å ikke bytte gitar hver måned til tross for å egentlig være bassist i bandet. Bidrar en god del på den kreative siden med noen av bandets sterkeste riff, f.eks. «Lille Snegle».

Kofi Álvaro Kjølstad Erdal: Trommer, kor, lead vokal på «Gingerbread».

Sannsynligvis bandets egentlig minst naturlig talentfulle medlem, men gjør opp for det med ren energi og entusiasme. Han er bandets motor og drivkraft, men kan ofte være litt uforutsigbar. Hvis han ikke får lov til å slå steinhardt på trommene begynner han å spille dårlig. Vi kjenner uansett svært få tromisser som klarer å spille «I Want Out» i sin helhet.

Dere har også hatt med dere noen dyktige gjestemusikere i studio. Fortell om dem, deres musikalske karakter og hva de har bidratt med.

Mikael Lindqvist: Hammondorgel på «Green Screen» og «(Jeg Vil Være) Rock’N’Roll».

Spiller til vanlig i DumDum Boys. Under innspilling stakk vi innom øvingslokalet deres og hamra inn orgelsporene. Vi var ferdig på under en halvtime. Utrolig flink fyr.

Bjørn Støle Almlöf: Saksofon på «Lille Snegle».

Bjørn går i klassen til Ånon på videregående. Etter at Ånon hadde lagt en slags blåselinje på «Lille Snegle «ved å rope «tuut tuut» inn i en megafon, fant vi ut at det låt litt for mye som en kazoo så vi bestemte oss for å bytte det ut med ekte blåsere. Bjørn gjorde det han skulle og litt til da han også la saksofon på hovedriffet etter første refreng. Dette gir låta en herlig bombastisk kvalitet.

Lukas Hjermann: Gitarsolo på «Gingerbread».

Da vi skulle ha gitarsolo på «Gingerbread» ringte vi først Simen (nevnt senere), men når han ikke kunne fikk vi inn Lukas til å gjøre gitarsoloen. Han var perfekt for jobben, og den hysteriske shreddingen gjør trommesoloen den kommer etter enda morsommere. Prikken over i-en er at låta handler om pepperkaker. Det var en liten periode vi lurte på å inkludere han som bandets fjerde medlem.

Anitra Beatrice Meyer Andersen: Backingvokal på «Nyttårsfobi».

Backingvokalen på «Nyttårsfobi» var egentlig bare veldig spontan, men det funka. Backingvokalen får veldig effektivt låta til å skille seg ut fra pakket, og gjorde om låta fra en litt lite minneverdig låt til noe som føltes mye viktigere.

Simen Jacobsen Harstad: Gitarsolo og feedback på «Second Nameless».

Simen er jævlig flink. Shoutout til Golden Core. Vi ble så fornøyde med den melodiske feedbacken han gjorde på «Second Nameless» at vi lot han være det siste du hører på plata. Simen, Ånon og Lasse var jo også medlemmene i Ultradur. Kanskje de gjør comeback?

Hva vil dere si er den viktigste forskjellen mellom Hayeminol som albumdebuterte med «Hayemania!» og bandet slik det er i dag?

Det er bare ett år siden, men vi har blitt mye bedre. Når «Hayemania!» ble spilt inn var bandet i en overgangsfase. Midt i innspillingen sluttet Audun i bandet og vi ble en trio. Etter det hadde vi en litt ustabil periode hvor låter hadde en tendens til å gå litt for fort live, men det roa seg rundt plateslipp.

Hva er den viktigste forskjellen mellom de to albumene?

Den største utviklingen er låtmessig. Første skive var på en måte mer en «early years»-samling. Dessuten var det også befriende riffmessig å skrive låtene til trioformatet istedenfor kvartett. Produksjonen er forbedret og tekstene er mye mer personlige denne gangen.

Hvor henter dere tekstlig inspirasjon fra?

Mye av tekstene fra Ånons side kommer fra personlige ideer og tanker han har hatt, men det er også ofte det blir skrevet en tekst for å få skrevet en tekst. Det siste skjer oftere når vi skriver låter sammen. De som faktisk handler om noe forteller ikke alltid det de handler om direkte, men blir ofte fortalt fra et mer abstrakt perspektiv. «(Jeg Vil Være) Rock’N’roll» er derimot en veldig direkte satire.

Ånon er hovedlåtskriver og Lasse og Álvaro bidrar til skrivingen. Hvordan foregår dette samarbeidet og hva er den viktigste forskjellen mellom de låtene dere har laget sammen og de som Ånon har kommet med?

Det som oftest skjer når vi skriver låter sammen er at Lasse gjerne kommer med et kult bassriff i begynnelsen. Så blir det slengt en del ideer frem og tilbake og så blir det opp til Ånon å snekre det sammen til en ordentlig låt. Álvaro bidrar tekstmessig når Ånon har skrivesperre. Ånon overtenker ofte ting, men når vi skriver sammen går det mye fortere. Derfor blir låtene vi skriver sammen mer impulsive og riffbaserte.

Hayeminol. Foto: Marius Kromvoll

Dere har også fått hjelp på låtskriversiden av Lucas Escobar Fjeld og Martin Havrøy på «Du Er En Leb».

Historien bak «Du Er En Leb» starter på den tysk/polske grensen høsten 2018. Oppsal skoles tiendeklasse var på Hvite Busser-tur, på vei til Auschwitz. På veien stoppet de på grensa til Polen. Der tok vår gode venn, Martin Havrøy, et innzoomet bilde av et tysk veiskilt.

«Leb,» sa Havrøy til Ånon og Lucas og deretter skrev de en låt. Etter det løp de rundt som galninger og skrek teksten til hverandre og levde lykkelige i alle sine dager.
Slutt.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til.

Pepperkaker

Vi er alle egentlig enige om at rå pepperkakedeig er bedre.

Rus

Ånon er den eneste i bandet som ikke drikker, men på grunn av hyperaktivitet kan det noen ganger virke som om han er beruset.

Sene netter

Alle i bandet er B-mennesker.

Ensomhet

Jeg (Ånon) har merket at jeg syns det er veldig rart måten folk beskriver ensomhet på. Som om det er det verste i verden, som om alt blir bare tomt og meningsløst og jævlig uten å være sammen med noen. For meg høres det helt fremmed ut. Jeg liker å være alene.

De fire store (Jokke & Valentinerne, Raga Rockers, Delillos, Dum Dum Boys)

Vi har respekt for alle sammen, men det er vel egentlig soleklart Jokke & Valentinerne vi har hørt mest på. Vi har jo faktisk covret to forskjellige Jokke-låter, noe som vi ikke har gjort med noen andre. Med det sagt, er «Min Beibi Dro Avsted» en av Norges beste låter (ifølge Ånon) og DumDum og Raga har bøttevis med bra materiale. Jokke er likevel litt viktig for oss ettersom han var fra samme bydel (Østensjø) som oss, gikk på samme barneskole som Ånon og Álvaro og lærte oss at det var kult å synge på norsk.

Albumet er produsert av dere selv, det vil si det er produsert av Ånon Sørnæs Bakkjen. Hvorfor det valget og hva er fordelen med selv å ha kontrollen?

Ånon er jævla kresen og misliker mye moderne produksjon. Han liker derfor å ha kontrollen på lyden som går inn i pulten og miksen som kommer ut. Dessuten betyr det også at vi sparer penger (vi har brukt totalt 0 kroner på innspilling av våre første to album) og kan ta tiden vi trenger med å få alt på plass og gjøre overdubs.

Plata er spilt inn på Riksscenen og hos Ånon. Fortell om disse lokalene og hvordan selve rommene har bidratt til lydbildet som vi kan høre på «Kollektivt Selvmord».

Vi har ikke brukt rommene så mye som effekt under innspillingen, men det har jo selvsagt en liten effekt. Kan ihvertfall si at det nesten ikke er lagt på noe romklang i post-produksjon.

Grafisk design er gjort av Herjus Sørnæs Bakkjen. Fortell om ham og albumomslaget.

Selve coverfotografiet er gjort av Ånon. Det avbilder en flue som sitter fast i nettingen til trampolinen i hagen. Greia er at når flua sitter fast i nettingen, er den rett og slett dødsdømt. For den klarer ikke å komme seg løs, og hvis du prøver å hjelpe den løs må du trykke den ut av hullet, noe som vanligvis resulterer i at den dør. Ånons lillebror, Herjus. gjorde finishing touches på framsida og satte sammen baksida.

Fortell om forholdet til plateselskapet deres.

Plateselskapet er eid av favorittspillestedet vårt Kafé Hærverk. De driver mye med frijazz, og greier der, så når vi skulle til å gi ut debuten påsto Petter at vi var det mest kommersielle de hadde gitt ut på labelen så langt. Det kan for så vidt påstås at Kung Fu Girls er hakket mer kommersielt eller mindre kommersielt.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Det var en del avlysninger i begynnelsen og vi har ikke fått øve så mye som før, men nedstengningen ga oss faktisk tid til å spille inn skiva. Hærverk har også vært hyggelige og latt oss øve der et par ganger.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere?

Ånon:

AC/DC – Rock ‘N’ Roll Damnation