15 lys på bursdagskaken – Et sonisk nedslag i 2006
Tekst: David Jønsson / Foto: Sub Pop/Anti/Stickman Records/Vagrant
«15 år, det kan jo ikke stemme?». Det er som regel den første tanken som slår meg når jeg har lest flere jubileumssaker de siste ukene. Spesielt har oppslag om J Dillas «Donuts» og The Knifes «Silent Shout«, fått meg til å grave frem årsbestelisten min fra 2006 og satte meg på sporet av den tapte tid. Det jeg oppdaget var at mange av albumene som ble spilt sunder og sammen i ’06, fortsatt får dugelig med spilletid.
Det er ikke rart at musikk fra formative år, da man var sånn passe ung og sånn passe lovende, har en så viktig plass i det indre musikkarkivet. Kall det gjerne en nostalgitripp (eller nostalgikompetanse? For å vri litt på uttrykket til Aksel Kielland), men det er ikke til å komme fra at nivået dette året var gjennomgående høyt.
For selv om hvert år er et bra musikkår, var 2006 et særdeles godt musikkår. Bare i løpet av drøye seks uker i februar og mars, kom det albumslipp fra Band of Horses, Motorpsycho, The Knife, Neko Case, Ghostface Killah, J Dilla, Belle & Sebastian og Loose Fur. Snakk om et kvalitetstungt kvartal.
Her er 15 utvalgte album som når konfirmasjonsalder i år:
Band Of Horses – Everything All The Time
Fra første strofe satt det. De store akkordene med romklang gav absolutt gjenklang hos meg. Phil Ek tok med seg studiogrepene fra Built To Spill-samarbeidet og drysser det fornuftig utover debuten til Band Of Horses. Nerven i stemmen til Ben Bridwell gjør mye av magien på albumet, det samme kan sies om veggen av gitarer i sangene. Øyafestivalen var tidlig på ballen og hadde dem på plakaten i 2006. Jeg mener å huske at bandet stilte som en trio, de var synlig nervøse og hadde en sjarmerende, men absolutt ikke feilfri opptreden. Like etterpå var de verdensstjerner. Bestill platen her.
Comets On Fire – Avatar
Fra et Sub Pop-album til et annet. Der hvor Band Of Horses er ganske pent og pyntelig, er Comets On Fire en helt annen servering. Intenst og hektisk, med ekstreme musikere i hvert ledd. Gitarene til Ethan Miller og Ben Chasny smelter sammen psykedelisk rock, blues, jazz og støyrock, til en heseblesende blanding. «Avatar» ble det siste albumet til Comets On Fire, før Miller startet Howlin’ Rain og Chasny konsentrerte seg om Six Organs of Admittance. Det er også to ypperlige band med solide album i sekken, men det er vanskelig å toppe det albumet her. Se hva vi har av Comets On Fire her.
Neko Case – Fox Confessor Brings The Flood
Det er vanskelig å ikke la seg trollbinde av Cases dominerende altstemme. Både som soloartist og som sentralt medlem av The New Pornographers, stjeler stemmen til Case all oppmerksomhet. De underfundige og filmatiske tekstene bidrar også til en særegen stemning i Case-universet. På «Fox Confessor Brings The Flood» er det nesten som man blir tatt tilbake til dust bowl-perioden, tidløs folk-rock med uortodoks låtoppbygging. The Sadies bidrar også med sin taktfaste twang i lydbildet. Se hva vi har av Neko Case her.
Motorpsycho – Black Hole/Blank Canvas
Det er litt rart å tenke på nå, men det var faktisk en periode der Motorpsycho hadde en pause. Mangeårig trommeslager Håkon Gebhardt tok trommestikkene og banjoen, og takket for seg. Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan ble stående igjen som en duo, og i en litt perpleks tilstand ble det en «hva gjør vi nå?/»Nå kan vi gjøre alt!»-tilnærming som også gjenspeiler seg i albumtittelen. Sæther tok trommestikkene i egne hender og den nybakte duoen freste ut et dobbeltalbum med fuzzpop, som bare de kan. Bestill platen her.
J Dilla – Donuts
«Donuts» er mesterverket til produsenten James Dewitt Yancey, hovedsakelig innspilt mens han var innlagt på sykehus for den sjeldne blodsykdommen TTP. Stor kunst spredd utover 31 delikate småretter, som viser Dillas innovative og grenseløse tilnærming til å skape beats. Gitt ut på Stones Throw kun 3 dager før han døde 32 år gammel. Låter fortsatt ufattelig friskt. Se hva vi har av J Dilla her.
120 Days – 120 Days
Hypen rundt 120 Days i 2006 var enorm og den hadde bygget seg opp i løpet av et par år. Bandet hadde hatt en lengre metamorfose fra The Beautiful People til Sex Beat, før de endte opp som 120 Days. En nesten uvant høy selvtillit og tiltro til egne musikalske evner, og med sitatmaskinen Ådne Meisfjord i front, bidro til store presseoppslag og store forhåpninger. Ikke minst fornyet det interesse rundt kosmische klassikere fra Neu! og Harmonia. Bestill platen her.
The Knife – Silent Shout
Søskenparet Olof Dreijer og Karin Dreijer Anderssons kjølige og fordreide elektronikaunivers toppet seg med «Silent Shout«, og er fortsatt en kraftig lytteopplevelse. Det dystopiske lydbildet på albumet har fungert ypperlig bak ansiktsmasken de siste dagene, ukene og månedene. Bestill platen her.
Mojave 3 – Puzzles Like You
Mojave 3 steg ut av asken etter at Slowdive hadde (foreløpig) brent ut. Etter at Slowdive ble droppet av Creation Records, bestemte Neil Halstead, Rachel Goswell og Ian McCutcheon seg for å endre retning. Mindre shoegaze, mer drømmepop og countryrock. «Puzzles Like You» er bandets siste album til nå, og er en virkelig oppvisning innen solskinnspowerpop og lettbeint countryrock. En av mine absolutte sommerfavoritter. Bestill platen her.
Ghostface Killah – Fishscale
Ghostface Killah må sies å være den i Wu-Tang Clan som klarte å holde et jevnt, høyt nivå over en lengre periode. I hvert fall på albumfronten. Selv om «Fishscale» er litt av en munnfull med 25 kutt, deriblant flust av skits, er Ghostface Killah virkelig påskrudd her. Det samme kan sies om produksjonen, fra blant annet Just Blaze. Jeg holder en knapp på «Supreme Clientele» som Ghostface-favoritt, men «Fishscale» er neimen ikke langt bak. Sjekk ut utvalget vårt av Ghostface Killah her.
Atomic – Happy New Ears!
«Happy New Ears!» var en stor jazzfavoritt dette året. Lekende lett og fabelaktig fritt i utførelsen, der de fem medlemmene og bestanddelene alle skinner som individer og som enhet. Bare hør hvordan Håvard Wiiks trillende pianotoner fargelegger «St Lure Plass». Ikke uventet ble det en fortjent Spellemannpris på jazzkvintetten for «Happy New Ears!«. Sjekk ut utvalget vårt av Atomic her.
Loose Fur – Born Again In The USA
La oss holde det løst og ledig. Loose Fur består av Jeff Tweedy, Glenn Kotche og Jim O’Rourke, litt av en powertrio. Tweedy og O’Rourke begynte å samarbeide i 2000, da Tweedy skulle spille konsert og ville ha noen nye impulser. Han kontaktet O’Rourke som tok med seg den talentfulle trommisen Kotche, og trioen var et faktum. Ikke bare fant de tonene seg i mellom relativt kjapt, men friheten som ble skapt i Loose Fur-samarbeidet skulle få ringvirkninger også innad i Wilco. Kotche ble fast medlem av Wilco mens O’Rourke ble æresmedlem, og de hadde enorm påvirkning på albumet «Yankee Hotel Foxtrot«. «Born Again In The USA» (flott tittel!) er bandets andre og beste album. Bestill platen her.
The Hold Steady – Boys and Girls in America
Over til classic, litterær rock. Craig Finns tekster minner mer om noveller der de flyter avgårde, med historier om alle mulige skjebner i samtidens USA. «Boys and girls in America, they have such a sad time together», som Jack Kerouac skrev i «On The Road». Ikke så ulikt fortellerteknikken på de tidlige platene til Springsteen. Sammen med noen meget helgete riff, ble «Boys and Girls in America» bandets definitive gjennombrudd. Bestill platen her.
Belle & Sebastian – The Life Pursuit
Dette var på mange måter et kvalitets-comeback fra de skotske indieyndlingene, etter et lite tiår med ørkenvandring. Jeg har «The Life Pursuit» på pallen blant Belle & Sebastian-utgivelsene, bak klassikerne «If You’re Feeling Sinister» og «The Boy With the Arab Strap». «The Life Pursuit» er gjennomgående god, men har noen solide høydepunkt i «Funny Little Frog» og «Another Sunny Day«. Men «The Life Pursuit» ble kanskje det siste virkelig gode albumet fra den fronten? Bestill platen her.
Midlake – The Trials of Van Occupanther
«The Trials of Van Occupanther» var en uventet komet den sommeren, med en miks av progfolk og varme vestkysttoner som mange lyttere omfavnet. Med tekster om nybyggerlivet i skogen, satt til en annen tid, tråkket de stier til for eksempel Fleet Foxes som skulle følge etter et par år senere med samme «tilbake til naturen»-innstilling. Midlake hadde også en virkelig god ettermiddagskonsert på Øyafestivalen samme år, sterk sol og passende omgivelser i Middelalderparken. Bestill platen her.
Snöras – Heart of Weakness
Med medlemmer fra band som Lukestar, JR Ewing og Kaospilot, var Snöras et kjærkomment tilskudd på den norske hardcorescenen. Hissige gitarer og avanserte overganger, men med meloditeft i bunn var gjennomgående på debuten «Heart of Weakness«. Jeg har muligens oppfølgeren «Plague Waters» som knapp favoritt, men «Heart of Weakness» er fortsatt rasende god.
Under finner du en spilleliste med noen personlige favoritter fra 2006.
