Ping: Absurd og befriende gøyal progjazz

– Jeg tror man fort begrenser seg hvis man alltid tar de samme veiene til målet. Når man eksperimenterer så gjør man jo ikke det for å bekrefte en teori, men for i størst mulig grad å avkrefte den. I låtprosessen havner vi som oftest opp et helt annet sted enn det vi hadde trodd. Og det er disse nye oppdagelsene som driver bandet videre, hevder Jørgen Greiner, bassist og vokalist i det avantgardistiske, lekne progjazzorkesteret Ping.  som kom med albumet «The Zig Zag Manoeuvre» i fjor på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Humor og en slags vilter eller sprø oppfinnsomhet går opp i en høyere enhet på «The Zig Zag Manoeuvre». Det er litt vanskelig å sette ord på hva det er man egentlig hører. Det er sprelsk, særegent, humoristisk og skifter stadig form og fasong. Visst kan man tenke på andre artister som for eksempel Mr. Bungle, Frank Zappa,Ween eller Bjørn Svin, men først og fremst er Ping noe særegent og uortodoks i den norske musikkfaunaen og høres også forskjellig ut fra låt til låt. Det kan være finstemt og melodisk eller heseblesende, spontant, gledesstrålende eller mørkt og urovekkende. Befriende og gøyalt!

Vi snakket med bandet i håp om å få vite hva mer enn hvitløk som fant plass i bandets sikksakk-sammenrørte gryterett. Vi fikk vite om et finsk band vi aldri tidligere hadde hørt om, hva det å henge på platebutikken i Lakselv kan lede til av musikalske ablegøyer og fascinasjon for «fæle klanger» og en voksende angst for at det skal bli slutt på synthbanjoens storhetstid.

Først, fortelle om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til internett-protokoller og sjekk av interaktiv kontakt.

Jørgen: Jeg og Mattis hadde laget en demo med noen låter vi hadde lyst å sende til Harald Are Lund i NRK. Vi var studenter på den tiden, bodde i kollektiv sammen og brukte ekstremt mye tid på å lage musikk, men hadde ikke noe bandnavn. Vi bestemte oss for å finne et bandnavn den kvelden og satte oss ned med ubegrensede mengder hjemmelaget vin vi hadde laget på klementiner. Vi gjorde en avtale om at alt skulle begrenses til ett bandnavn og at alle andre forslag skulle forkastes. På en lapp på bordet dagen etter stod det «PING PONG UFO». Etter en røff språkvask ble vi PING og kunne sende av gårde demoen til HAL. Hvorfor det ble dette navnet er det ingen som husker; bare hvordan det oppstod.

Mattis: Det var veldig billige klementiner!

Jørgen: I ettertid er jo PING et utrolig klønete navn. Men samtidig har vi jo nå et helt konkret mål om at den dagen all interaktiv kontakt også handler om bandet Ping, så har vi oppnådd verdensherredømme.

Tore: Det fødes stadig flere kinesere som heter Ping, og vi kan ikke utelukke at dette er en konsekvens av de mange skjulte budskapene som finnes i Ping-låtene.

Jørgen og Mattis, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Jørgen: Det var jo ikke så god tilgang på musikk når vi var barn på 70-tallet, som det er nå, men vi var heldige og vokste opp i hjem hvor musikk var viktig og høyt prioritert. Vi hørte på det vi kom over, om det var Elvis og Beatles, irsk, kvensk og russisk folkemusikk, eller Knutsen og Ludvigsen. Våre foreldre spilte sammen og hadde visegruppe med øvinger hjemme. Å ta fram gitar og trekkspillet for allsang var en naturlig del av barndommen. Og det lå alltid noen instrumenter liggende som vi kunne øve oss på, eller skiver vi kunne utforske. Har hørt ganske mye på Arja Saijonmaa.

Etter hvert oppdaget vi Kiss, og det ble mye heavy metal på Mattis og meg, særlig Judas Priest, Maiden og Manowar. En kompis startet etter hvert bygdas eneste platebutikk og vi hang mye der og ble introdusert for progrock og Bowie. Mattis fikk en dag en LP av det finske bandet Sielun Veljet (Suomi Finland, 1980). Det var det rareste vi noen gang hadde hørt. Men det albumet inspirerer oss den dag i dag! Sjekk det ut på Spotify.

Jeg kjøpte en Amiga ganske tidlig. Det var da den eneste datamaskinen med lyd. De første ukene brukte vi den til spill. Så oppdaget vi at man kunne lage musikk på den også. Det var en revolusjon. Sammen med en 4-spors kassettopptaker og en mikrofon kunne vi nå gjøre innspillinger!

Vi var tidlig på metall og startet Euthanasia i 1988 og holdt på med dette til begynnelsen av nittitallet. Vi var helt råe på spilling da, alt skulle gå fortere og være mer avansert og ekstremt enn alt annet. Jeg kjøpte «Leprosy» med Death og og vi lo oss skakk på første gjennomlytting. Uka etter var vi et rent death metal-band. Bjørn Arne kom inn på gitar nr. 2 og vi ble etterhvert jævlig gode.

Mattis og jeg dro på sammen folkehøgskole hvor vi fikk tilgang på et studio og kunne virkelig begynne å eksperimentere med alle mulighetene der. Amigaen ble med. Og Silejun Veljet-skiva.

På folkehøyskolen oppdaget vi enda mer kul musikk og kunne gå oftere på konserter i Oslo. Det var da vi innledet vårt lange kjærlighetsforhold til Ween.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

Jørgen: Mattis og jeg vokste opp i Lakselv, et lite tettsted i Finnmark. Det gikk mye i fotball og skuterkjøring, men det var også et musikkmiljø der. En dag banket Mattis på døra og spurte om jeg ville være med og spille bass i et band. Vi var da 13-14 år. Vi mekket sammen et band på musikkskolen og var heldige som hadde gode lærere som jazzbassist Åsmund Snortheim og bra folk som ga oss tilgang på instrumenter og gratis øvingslokaler. Vi hørte mye på Raga, Jokke og Kjøtt på den tiden og særlig Kjøtt ga oss inspirasjon til å skrive egne låter. Istedenfor å fortsette med å covre andres låter begynte vi tidlig å tenke: «Hvordan kan vi lage en slik låt selv»? Vi hadde da et band som het SULT, med egne låter sterkt inspirert av Kjøtt og etter hvert Pixies.

Mattis: Flaks!? Vi manglet bare en bassist. Ingen av oss hadde spilt en tone før, så kvalifikasjonene vi så etter var at personen hadde lyst (til å spille bass). Vet ikke helt hvorfor vi gikk til Jørgen? Hadde du et eller annet merke på jakka di, Jørgen? En annen ting kan ha vært at Jørgen bodde i sentrum. Det var kaldt (vinter i Finnmark) så vi hadde jo ikke lyst til å gå så langt. Husker det var mye snø (vi prøvde oss på en snarvei). Egentlig en ganske fin historie når vi nå har spilt sammen i 30 år!

Hvorfor ble det henholdsvis vokal og bass og gitar på dere?

Jørgen: Da Mattis banket på døra var allerede gitaren tatt, av han. Jeg spilte litt kassegitar, men ble gladelig med på bass. I tillegg viste det seg etter hvert at det var rom for en vokalist!

Mattis: Jeg kom for sent til trommer og det fantes en gitar hjemme (den viste seg senere å være ubrukelig, men det ordnet seg jo etter hvert).

Jørgen: Med andre ord, tilfeldigheter.

Du har valgt å synge på engelsk. Hvorfor det valget og hva er den største forskjellen mellom det å uttrykke seg på et fremmedspråk kontra morsmålet?

Jørgen: I SULT sang vi faktisk på norsk, eller østlandsdialekt. Da var vi veldig inspirert av de norske rockebanda. Når vi senere begynte å synge på engelsk, så handlet det mye om at musikken ble det viktigste og at tekster var noe vi rasket sammen til slutt. Vi hadde nok mer å formidle med musikk enn med ord.

I PING får tekstene større oppmerksomhet og vi skriver mye av tekstene i fellesskap, selv om Tore nok har vært den største bidragsyteren de siste årene. Engelsk gir oss et større nedslagsfelt, og når vi spiller såpass smal musikk, er det avgjørende å kunne nå ut til flere.

Det er også mange eksempler på inngående kunnskap og fascinasjon for britisk kultur i tekstene deres. Fortell  om forholdet til England og den britiske kulturen:

Tore: Ping er verdensborgere som henter inspirasjon fra diverse kulturer. Vi låner og hyller ting som vi synes er kult, både fra fjernt og nært.

Har dere noe favoritt gitar, bass, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Tore: jeg nærer en forkjærlighet for det sterkt undervurderte instrumentet «synth-banjo», en bastard som hverken musikkpoliti eller plebeiere flest ser ut til verdsette. Sannheten er at få instrumenter kan matche synth-banjoens lune sjarm. Den fungerer like godt til kurtise som elegi.

Roald: Og når den delen av historia skal skrivast, kjem Tore til å bli trekt fram som ein av dei leiande synth-banjoistane i Skandinavia rundt millenniumskiftet!

Sjølv er eg svak for BOSS-pedalen HC-2 Hand Clapper, som høyrest til forveksling ut som klappelyden frå Roland sine klassiske trommemaskinar TR-808 og TR-909. Pedalen var tenkt brukt i pub-trubadur-arsenalet, der til dømes gitaristar kunne dra i gang litt allklapp med å trampe på denne. Det gjekk nok sjeldan slik – men eg er sikker på at me skal få brukt han mykje framover!

Jørgen: Jeg lurer på om synthprodusentene har oversikt over hvor mange som bruker synth-banjo? Kommer det til å bli protester fra andre enn oss hvis den fjernes og hva skal vi gjøre da?

Jeg har generelt vært lite opptatt av utstyr og har ikke hatt så mye greie på det. Når vi startet Ping på slutten av nittitallet brukte vi det vi fikk tak i eller lånte. Vi hadde en råbillig Zoom klangboks som vi brukte på det meste, og ganske lenge. Husker vi sendte av gårde en demo til et plateselskap. Fikk en setning tilbake: «Fæl klang». Har blitt flinkere etter hvert.

Første bassforsterkeren min var en Peavey jeg kjøpte av et lokalt danseband. Kjøpte den fordi den var billig og svær. Tror jeg brukte den i hvert fall 15 år.

Hvor opptatt er dere av musikkutstyr og tekniske duppeditter? Hvilken rolle spiller det for å skape lydbildet dere er på jakt etter.

Mattis: Duppeditter er noe av det beste jeg vet og nytt musikkutstyr er veldig stas, men vi er vel ikke det bandet med mest fancy utstyr. Det kan være mye flott lyd i et trekkspill fra lekebutikken, en radiator, eller et kassert horn fra det lokale korpset. Må ikke være nytt og dyrt.

Jørgen: Øvingslokalet og studioet vårt brant ned for noen år siden. Da forsvant det meste av det vi hadde samlet opp. Men det var interessant når vi skulle skaffe nytt utstyr og måtte tenke: «Hva er det vi egentlig trenger?». Jeg elsker også knapper og knotter og bokser, men det viktigste er at det låter bra, eller rart.

Mats: Duppeditter er absolutt viktig! Som trommeslager og perkusjonist, er også fysiske duppeditter viktige ingredienser. Alt som lager lyd kan brukes, om det er gulv, bjeller eller andre mystiske gjenstander. Alt av lyd er motiverende i seg selv.

Jørgen: Helt enig med Mats! At han kunne kjøre en hel rytme på en radiator som stod i lokalet var helt nydelig! Alt som er annerledes er bra.

Tore: Vi spilte på Midnattsrocken i Lakselv i 2005, samme år som Åge Aleksandersen. Sambandet var forsinket og keyboardisten hadde mistet synthen sin underveis. Heldigvis hadde vi samme type synth, så den fikk han låne. Da vi fikk den tilbake var alle de artige Pinglydene byttet ut med trekkspillyder.

Bjørn Arne: Selv om det var über-proffe folk som sto bak oppgraderingen føler jeg ikke trekkspillet eller munnspillet har den samme varmen som en synth-banjo.

Jørgen: Så konklusjonen når det gjelder lyd er: Fint hvis ikke alle lydene er synthtrekkspill, men bra hvis minst en er synthbanjo.

Hva er den største forskjellen mellom dagens Ping og bandet som debuterte i 2000 med «It’s A Picnic»? Hva har skjedd med bandet underveis og dere som musikere?

Bjørn Arne: 20 år og 20 kilo tyngre?

Mattis: Vi hadde så vanvittig mye tid for 20 år siden! Det gjør kanskje at man ikke tenker så mye resultat. Tror ihvertfall det gjaldt oss. Klart en 20-åring også kan finne på å drømme om å bli rockestjerne i et svakt øyeblikk, men når vi lagde musikk glemte vi det. Da var alt gøy. Aldri for tidlig og aldri for sent å starte på en ny låt. Få er 20 hele livet. Noen fikk jobb, noen fikk kone, noen fikk samboer, noen mistet kone, noen mistet samboer, noen fikk ny kone, noen fikk barn, noen fikk flere barn, noen mistet jobb, noen fikk influensa (det skjer jo ikke når man er 20!) osv. Slike ting gjør at det blir mindre tid. Det kan være bra å ha et bevisst i forhold til hvordan man bruker den tiden man har, men det er også skummelt og miste noe av den bekymringsløse lekenheten som følger med at man ikke tenker på at det kommer en dag i morgen.

I løpet av de 20 åra som har gått har vi jobbet mye med dette. I en kort periode ble vi kanskje litt for opptatt av å være effektive og glemte å leke. Tenkte for mye på resultat og hvor vi ville med hver eneste lille ting ting vi gjorde. Da blir det fort dårlig stemning. Nå tenker jeg at jeg er heldig som tross alt har muligheten til å henge med de fantastisk bra menneskene og gøyale musikerne i Ping (og alle de som måtte finne på å stikke innom studioet eller bidra på scenen). Vi jobber nå litt under mottoet ‘det skal jo være gøy, skal det ikke?. Viktig å ikke glemme den bekymringsløse leken som kommer så naturlig når man er 32 og som er så lett å glemme når man tipper 40. Ja det fører til mange ideer som ikke blir til noe og det ligger vanvittige mengder musikk i «gammelt ræl»-folderen på PC’en. Sikkert noe bra også. Kanskje moro med en «When-the-shit-hits-the-fan»-utgivelse en gang. Blir ihvertfall gøy for oss å høre gjennom når Ping skal ha 50-års jubileum om noen år.

Jørgen: På et tidspunkt skjønte vi at for å bli stjerner og leve av musikken måtte vi lage noe annet enn det vi egentlig ønsket. Det var vi ikke interessert i. Så istedenfor å lage musikk som skulle finansiere husleie og kneipbrød, så fikk vi vanlige jobber som kunne finansiere Ping. Vi vil at det som høres i en Pinglåt ikke skal please publikum, at det ikke er for mange kriterier og forventninger. Vi er ikke bare et gladband eller et mørkt band. Vi vil at musikken skal inneholde mange ulike følelser.

Vi har hatt mange diskusjoner opp gjennom om hvilken retning bandet skal ta. Vi har aldri landet på at vi skal dyrke en sjanger fremfor en annen, men vi har blitt enige om måter å jobbe på. Det er så mange bra band innenfor alle sjangre. Ping trenger ikke være ett av disse banda, vi kan være noe annet. Noen ganger bommer vi og andre ganger treffer vi. De viktigste er at ingenting er uprøvd.

Mats: Sett fra et personlig synspunkt, må jeg påpeke at jeg ble med i Ping sommeren 2017. Før det var jeg preget av mindre motivasjon og samtidig var jeg noe trøtt av musikk generelt. Personlig har jeg lang erfaring som freelance musiker med røtter fra moderne jazz og improvisasjonsmusikk.

Ping har på mange måter vært et friskt pust. Dette kan kanskje ha noe med det Mattis sier: Låtskrivning- og innspillings prosessene er alltid gøy, spontant og utforskende på et og samme tidspunkt. Ping er et åpent band på søken etter nye måter og håndtere ulike musikalske uttrykk og sjangre på. Bandet har evnen til å skape musikk på deltakernes preferanser. Alle-skal-med-mentaliteten er sterkt til stede. Sånn sett kan vi kanskje si at bandet har andre og flere preferanser i dag enn starten i år 2000. Samtidig vil jeg allikevel påpeke, som et ganske ferskt medlem, at Ping er Ping uansett, og kommer nok neppe til å slutte å overraske i fremtiden.

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og roller i Ping?

Jørgen: Det som alltid har vært viktig i Ping er at vi har vært en god kompisgjeng som først og fremst skal fungere godt sammen som mennesker, og deretter som musikere. Får man på plass det første så kommer det andre. Vi har det utrolig gøy sammen, og vi forsøker å pushe hverandre til å gjøre ting på nye måter, eller traktere et instrument, eller en radiator, eller en sjanger man i utgangspunktet ikke er fortrolig med. Styrken til alle er først og fremst at de ikke er redd for å prøve noe nytt.

Jørgen Greiner: Vokal & Bass

Tore: Jørgen har en fabelaktig tilstedeværelse på scenen. Han har alltid nye vitser og røverhistorier på lur, til stor glede for både publikum og medmusikanter. I tillegg kan han imitere et utall vokalister, samtidig som han beholder sitt eget unike uttrykk. I studio er Jørgen en gladlaks som stadig ser nye muligheter.

Mats: Enig med, Tore! Jørgen er en veldig kreativ og morsom fyr. Den perfekte frontfiguren og samtidig en riktig stødig bassist.

Bjørn Arne: Det er alltid storveis å spille med Jørgen. Om det er live eller i studio. Som vokalist er han uredd, alltid åpen for nye ideer og tør å gjøre sin egen greie. Han har mange forskjellige vokalister i magen.

Mattis Janitz: Gitar

Tore: Mattis har en stor entusiasme for å teste nye idéer, og jobber fortløpende for å gjøre Ping litt mer eksperimentelt, uhøytidelig, moro og utilgjengelig. Mattis er også svært musikalsk og tar både melodier, flerstemminger og nye instrumenter veldig fort.

Jørgen: Mattis har alltid spilt annerledes enn alle andre gitarister jeg har spilt med. Noen dyrker en spesiell stil, mens Mattis finner opp stiler underveis. Han har en fantastisk evne til å tenke utenfor sitt eget instrument og få andre til å skinne for låtas skyld, samtidig som gitaren er markant til stede med en helt egen stemme. I tillegg har han alltid vært utrolig flink til å pushe meg som vokalist til stadig mer ubehagelige nivåer.

Mats: Mattis er en riktig musikalsk, flott og empatisk fyr. Har alltid noen flotte musikalske idéer i bakhånd, utrolig produktiv med stadig nye ideer og innspillinger. Mattis har rett og slett evnen til lage en bra låtskisse på få minutter.

Bjørn Arne: Mattis er kanskje den mest musikalske personen jeg kjenner. Han kan plukke opp et hvilket som helst instrument, eller en råtten treplanke, og få det til å låte bra på direkten. Han er mer en sann musiker enn gitarist. For bak gitaren skjuler det seg en samtidskomponist.

Tore Hofstad: Keyboard

Jørgen: Tore høyna nivået i Ping betraktelig da han kom inn tidlig og kunne faktisk lese noter og trakterer tangenter, noe jeg og Mattis ikke kunne. Han er utrolig flink på melodier og en jævel på tekstskriving.

Mats: Tore er en allsidig musikant med høye krav til seg selv og andre. Utrolig inspirerende og jobbe med Tore. Han har evnen til både å skrive og spille. Personlig synes jeg tekstene er et stort høydepunkt i seg selv.

Bjørn Arne: Tore er Pings melodisentral, intellektuelle hub og demokratiske sikkerhetsventil. Demokratiet i Ping er viktig og Tore sørger for at alle avgjørelser diskuteres grundig før man bestemmer seg.

Roald Madland: Keyboard

Jørgen: Roald er er connoisseur. Han er den eneste som er utdannet innen lyd og har løftet Ping til nye høyder med produksjon og arrangement. I tillegg deler han vår elskov for gamle rare synther og ekstraordinær produksjon. Roald trakterer strenger, tangenter, trommemaskiner og stemme om hverandre, også på konserter. Han er Pings gentleman.

Mats: Roald er en riktig så musikalsk fyr som lager lyd og musikk på det meste. Samtidig er det utrolig avslappende og befriende med Roald bak spakene under innspilling. Roald har alltid noen lure betraktninger i forhold til det gigantiske lyduniverset.

Mats Monstad: Trommer og perkusjon

Roald: Ping har jo vore gjennom nesten like mange trommisar som Spinal Tap – og fann ein spanande ny smak i Mats «da monsta» Monstad. Bakgrunnen hans frå det improviserte jazzfeltet skulle vise seg å vere akkurat det Ping anno 2017 og framover trengte – eg hugser fleire gåsehudøyeblikk frå når Mats var på sitt aller mest jazzete under innspelinga og ting berre fall på plass.

Mattis: Er så bra å lage musikk med en trommeslager som spiller trommer. Mange er flinke til å slå trommer. Mats kan begge deler.

Jørgen: På en festivalspilling sa Paolo Vinaccia til meg at det som kjennetegner kjedelig musikk er at den mangler hvitløk. Mats er hvitløken i Ping, det er han som får all galskapen til å henge sammen i en helhet. Fantastisk trommis, med en egen stemme!

Bjørn Arne Johansen: Gitar

Mattis: Nyeste medlem av Ping – allsidig og flink til å treffe enern. Eller toern. Og entusiastisk! Først og fremst gitarist, men spiller gjerne bass hvis det trengs. Gleder meg til flere tvillingsoloer framover 😉

Jørgen: Bjørn Arne, Mattis og jeg har jo en lengre historie sammen og har spilt alt fra folkemusikk til brutal metal sammen, så vi kjenner hverandre godt som musikere. Han trakterer alle strengeinstrumenter med like stor entusiasme og briljans. I tillegg er han full av ideer og energi!

Mats: jepp, og ikke minst frimodig, noe Ping virkelig trenger i sine rekker.

Fortell om gjestene  dere har valgt å ta med inn i studioet og hva de har tilført til albumet.

Bendik Foss

Tore: Bendik er en nær venn av Ping og vi har hatt gleden av å ha ham med på de fire siste platene. Det blir alltid et kvalitetsmessig løft når Bendik bidrar.

Jørgen: Bendik tok med seg erfaring fra en helt annen musikalsk verden enn vi hadde vært vant til. Der har vi lært mye. Samtidig er Bendik så fleksibel og har lett for å skjønne «rockeband-tankegangen». Det har alltid vært fascinerende for meg å se hvordan Bendik tenker og jobber med musikk. Han får det meste til å henge sammen og gi mening.

Kristoffer Berre Alberts

Jørgen: Også Kristoffer er jo en drøm å jobbe med. Tar det meste med en gang, og trenger stort sett bare ett take så er det i boks. Jeg blir alltid overrasket over hvor fort han tar temperaturen og følelsen på låta vi jobber med, og løfter den opp eller tar den i en annen retning.

Mats: Kristoffer er en flott saksofonist. Jeg spilte med Kristoffer under jazzstudiene i Stavanger. Vi studerte der sammen i et år før jeg ble ferdig i 2004. Det var mest frijazz i den tiden. Men utrolig artig at Kristoffer bidrar i Ping, passer perfekt til resten av uttrykket.

Jørgen: Både Bendik og Kristoffer er jo ekstremt dyktige musikere som gjør at vi andre må strekke oss litt ekstra. De pleier også være med på scenen når vi spiller konserter og er fantastiske å henge med. Vi er veldig heldige som har så mange muligheter til å jobbe med Kristoffer og Bendik!

Dere har også fått hjelp fra den kjente samtidskomponisten Jon Øivind Ness til strykerarrangement på «Shut Your Mouth» utover at produsent Roald Madland har arrangert strenger til «Usurpers of the Afterlife».

Fortell om valget å hente ham inn og forskjellen mellom de to ulike tilnærmingene til strykere og hvordan det har bidratt til mangfoldet på albumet.

Tore: Jon Øivind er også en nær venn av Ping og vi har i flere år snakket om å samarbeide. «Shut Your Mouth» ble til på sedvanlig eksperimentelt vis, og storparten av låta ble komponert og innspilt i løpet av en dag. Ettersom vi da ikke hadde rukket å lesse på med all mulig annen wall of sound sendte jeg den til Jon Øivind som umiddelbart kicket på det han hørte og satte i gang å skrive strykearrangement. Resultatet ble særegent, og vi har veldig lyst til å gjenta samarbeidet ved en senere anledning. Roald skrev flere strålende strykearrangementer til den forrige plata, så da han uttrykte ønske om å skrive stryk på» Usurpers…» var det et opplagt valg. Det er vel kun mangel på tid som er årsaken til at Roald ikke bidrar med flere strykearrangementer på denne plata.

Jørgen: Vi er rett og slett utrolig heldige som kjenner folk som Jon Øivind. Arrangementet til «Shut…» var så komplekst at vi ante ikke hvordan det ville høres ut før Bendik faktisk hadde spilt inn alle sporene. Resultatet utspilte seg under innspilling og var noe helt annet enn vi noen gang kunne forestilt oss og vi elsket det! Jon Øivind er en drøy og til tider ekstrem komponist som samtidig har et stort hjerte for melodier. Han har en kunstners touch som jeg håper vi får høre på neste skive også.

Roald viste seg som en veldig spennende komponist i flere låter på «The Hurricane Proof» og igjen på «The Zig zag Manoeuvre». Arrangerte strykere og blåsere er helt klart noe lytteren kan forvente på fremtidige utgivelser. Og kanskje kor?

Mats: Et veldig flott arrangement Jon Øivind har bidratt med på låta «Shut Your Mouth». Det er noe veldig skremmende med hele arrangementet, samt en utrolig nerve. En av mine favorittlåter, Sikkert en låt David Bowie hadde likt, Hahaha..

Arrangementet til Roald harmonerer så godt med helheten. «Usurpers…» er vel en av de mest progressive låtene, sett fra et tradisjonelt britisk synspunkt. Arrangementet gir et kraftig musikalsk løft i en mer romantisk retning.

Vil absolutt si at de to bidragene representerer ulike tradisjoner, noe som styrker et fragmentert uttrykk og musikalsk mangfold.

Hvilket forhold har dere til øving, studioarbeid og konserter?

Roald: Eit lidenskapeleg eitt, som under koronaen har vore sterkt prega av savn. Ofte går det for seg slik at me har periodar med mykje studioarbeid (og i høve «The Zig Zag Manoeuvre» – ein laaang periode), som blir avløyste av periodar med intensiv øving fram til konsertar. Me prøvde ein gong tankeeksperimentet: «Kan me kutte ut ein eller fleire av desse aktivitetane?» Det gjekk ikkje.

Jørgen: Å henge med denne gjengen over så mange år er blitt en så viktig del av livet mitt, og noe jeg alltid gleder meg til. Vi har ikke alltid en plan når vi møtes, men er ganske kjapt i gang med øving, mixing eller vår favorittsyssel: lage en helt ny låt og se hvor den fører oss. Jon Fosse har sagt at han lytter seg frem til hvor teksten er på vei. I Ping lar vi også låta føre oss framover, og det er sjelden en låt til slutt blir slik vi opprinnelig tenkte. Studioarbeid er med andre ord viktig for oss og vi bruker mye tid på det. Låta blir som den blir, og så får vi en helvetes jobb med å klare å spille det live. Derfor bruker vi også mye tid på å øve inn låtene vi har laget.

Mats: Det har vel vært mye studioarbeid de siste to åra, samtidig har Ping benyttet flere ulike lokaler under gjentatte flytteprosesser grunnet oppusning av de faste lokalene på MIR. Vi ønsker å øve mer, og satser på mer felles øvinger og konsertvirksomhet når de opprinnelige lokalene blir ferdigstilt og samfunnet åpner seg mer opp.

Hvor mye øver dere?

Jørgen: De siste åra har vi brukt mest tid på komponering og innspilling og øver når vi må, det vil si at vi tar et skikkelig skippertak før konserter. I perioder har vi vært flinke til å øve mer jevnlig, for det er jo veldig gøy. Satser på flere konserter fremover.

Mats: Som nevnt, vi skulle gjerne øvd mye mer sammen – korona-året 2020 har selvfølgelig vært et krevende år for oss, og alle andre kulturarbeidere. Men, jeg for min del bruker mye tid på selvstendig øving. Sånn sett, har vi alle brukt mye tid for oss selv.

Hvor opptatte er dere av musikalsk skikkelighet og håndverk?

Jørgen: Akkurat passelig.

Mats: Vi er opptatt av at ting skal fungere godt musikalsk. Håndverk og skikkelighet er noe som kanskje betraktes ulikt, men Ping er et et band med musikalsk spennvidde. Det krever at alle, selv med ulike erfaringer, setter seg inn stoff/musikalske sjangre, man tidligere kanskje ikke har like mye erfaringer med. Låtene kan ofte sies å være progressive formmessig, som bærer preg av elementer fra sjangre som metall til jazz, gjerne i en og samme låt. Disse preferansene krever refleksjon og øving. På bakgrunn av dette vil jeg absolutt si at Ping er opptatt av skikkelighet og håndverk.

Hvorfor valgte dere albumnavnet «The Zig Zag Manoeuvre» og hva vil dere kommunisere med den tittelen?

Tore: Sikksakkmanøveren er effektiv for å riste av seg både innbilte og ekte forfølgere. Det er mulig plateselskapet ikke kommer til å like dette, men albumnavnet var en helt bevisst strategi for å få færre følgere i sosiale medier. Hvorvidt dette har lyktes er litt tidlig å si, men vi har i hvert fall ikke fått veldig mange flere følgere, og det er jo betryggende. Aspirerende hipster-band lurer nok på hvilke mekanismer som ligger til grunn for denne strategien. Tanken her er å møysommelig velge uttrykk som kan skrives på flere måter og som er litt kompliserte, slik at ingen vet hvordan det egentlig skal skrives. Resultatet er at plateselskap, anmeldere og bandet selv skriver platetittelen på en rekke forskjellige måter, slik at kun den aller mest interesserte lytter klarer å spore opp musikken. Denne utviklingen spådde vi for øvrig for flere år siden, da platetittelen første gang ble omtalt på nettsiden vår.

Dere tar dere gjerne god tid mellom albumene. Tross at dere har holdt på i 22 år har det bare blitt fem fullengdere og en mini-LP så langt og det har gått 8 år siden forrige album «The Hurricane Spoof» kom ut.

Jørgen: Ja, vi hadde en ok frekvens på utgivelsene fram til forrige skive, og så tok det hele 8 år fram til «The Zig Zag…». Vi hadde mye klart da studioet vårt brant ned og vi måtte begynne på scratch. Etter dette har vi vært gjennom flere ulike øvingslokaler og skifte av bandmedlemmer. I tillegg har mange av oss hatt perioder hvor vi prioriterte familie og unger. Men Ping er inne i en god groove nå, og er allerede i gang med neste skive, så da tenker jeg at det ikke bør gå mer enn et par år før den er klar.

Christer Karlstad står for det særegne album-maleriet og Martin Kvamme har gjort coverdesignet. Fortell om valget av de to kunstnerne, hva som kjennetegner deres stil og samarbeidet om omslaget til «The Zig Zag Manoeuvre» og hva dere ønsket å uttrykke med det?

Mats: Jeg synes virkelig at Christer og Martin har klart å gjenskape mye av den surrealistiske og absurde mystikken i Pings musikk. Coveret sier noe om tiden vi nå lever i, mener nå jeg. All honnør til den utsøkte jobben de har gjort. Coveret gir uttrykk for livet generelt, og ikke minst dagens situasjon, sett i lys av diverse globale kriser, på godt og vondt!

Tore: Martin har designet cover til seks av utgivelsene våre, fire av dem sammen med Christer. Vi føler oss særs heldige og veldig takknemlige for muligheten til å samarbeide med så begavede folk. Vi legger aldri noen føringer på hva de skal lage og vi stoler fullt på at det blir et strålende resultat. Denne gangen sendte vi noen låter til Christer og han foreslo de to maleriene som endte på fremsiden og baksiden av coveret.

Jørgen: Christer og Martin er de fremste kunstnerne på sine felt. At Ping har sine fleste covre fra denne duoen er jo helt fantastisk. Christer er en nær venn av meg og Martin har vært en utrolig støttespiller for bandet fra første utgivelse. Til tross for digital distribusjon har jo det visuelle på fysiske utgivelser blitt enda viktigere og Christer og Martin har gjort våre album til egne kunstverk.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan si om Ping og «The Zig Zag Manoeuvre»

Musikalsk mangfold

Mats: Pings medlemmer har, som et kollektiv, bred musikalsk bakgrunn. Mangfold gjennomsyrer hele det rytmiske musikkuniverset til Ping. Samtidig som kreativiteten, låtskriving- og innspillings prosessene ofte er preget av lite ego-mentalitet, men snarere mer i retning av samarbeid og gjensidig respekt.

Eksperiment

Tore: Vi var tidlig inspirert av «Dogme 95», med tanken at det kan komme mye godt ut av å legge begrensninger på hvordan vi skal jobbe med en låt. Dette har gitt seg forskjellige utslag opp gjennom årene. På «Shut Your Mouth» skrev vi ned en akkord hver, la den i en av Slash sine gamle flosshatter vi hadde liggende, og trakk tilfeldig rekkefølge. Dette er ingen sikker oppskrift på suksess, men det funket bra denne gangen.

Jørgen: Jeg tror man fort begrenser seg hvis man alltid tar de samme veiene til målet. Når man eksperimenterer så gjør man jo ikke det for å bekrefte en teori, men for i størst mulig grad å avkrefte den. I låtprosessen havner vi som oftest opp et helt annet sted enn det vi hadde trodd. Og det er disse nye oppdagelsene som driver bandet videre.

Absurdisme/surrealisme

Tore: Som nevnt lar vi oss inspirere av så mangt, og det er som oftest ikke en gjennomtenkt plan som ligger til grunn som utgangspunkt for sluttresultatet. Men gjennom improvisasjon og kreativt fellesskap ender vi ofte opp med resultater som kan tolkes på forskjellige måter.

Mattis: Men – selv om det rare er spennende kan en enkel, naiv, nesten flau melodi være det som fungerer best noen ganger.

Whisky

Roald: Whisky har vore tema før, på «Not Another Nutcase» frå «The Hurricane Spoof» – der ein ubuden gjest blir verande alt for lenge og drikk opp den finaste sorten. På «Shut Your Mouth» er fenomenet del av eit feilhøyrt sitat frå «My Favorite Things» (frå «The Sound of Music»).

Jørgen: Jeg liker Whisky.

Roald: Eg liker også whisky. Utan isbiter.

Mats: Enig med Roald, single malt.

Fabler/eventyr

Roald: … er jo noko av det som forener oss som vesen på denne rare kloden.

Zombier

Roald: Zombiar og andre levande daude har dukka opp fleire gonger i Ping-litteraturen, på utkikk etter hjernar og anna etandes. Dei har òg gitt verda plata «Odessey & Oracle» – takk for det!

Avantgarde
Roald: Reich, Ratkje, Arthur Russell.

Psykedelia

Roald: ikkje så veldig psykedelisk kanskje, men hadde sterke musikkopplevingar i unge år med The Velvet Underground and Nico.

Progrock

Tore: Jeg elsker «Thick as a Brick» av Jethro Tull.

Mats: Elsker også «Interview» Gentle Giant, og masse annet i denne flotte sjangeren.

Jørgen: Fikk engang en kassett med King Crimson-albumet «Red». Det er fortsatt en av mine favorittskiver. Har hørt veldig mye på prog oppgjennom og vanket mye på Progkjeller i Oslo.

Filmmusikk

Tore: Vi har laget filmmusikk til noen kortfilmer, blant annet to av regissør Gaute Hesthagen som regisserte vår første musikkvideo til «…And Is That It?» fra «It’s a Picnic». Gaute har hatt stor suksess som reklamefilmregissør, og når han får sin spillefilmdebut håper vi det blir med et legendarisk soundtrack ‘a la Tarantino, hvor Ping finner sin naturlige plass.

Mattis: Det er krevende, men vi har hatt det mye moro med å lage musikk til bilder.

Jørgen: Ja, det er jo rart å skulle lage musikk som skal passe til noe som allerede er bestemt på forhånd. Ulikt slik vi vanligvis jobber. Men veldig gøy!

Jazz

Roald: Mingus, Sun Ra, Alice Coltrane, Fire! Orchestra.

Mats: Må også poengtere, et snev av energien til John Coltrane under hans siste leveår. Men også litt av fusion-musikken på 70-tallet.

Jørgen: Ja, tror «Tijuana Moods» med Mingus var den første jazzskiva jeg kjøpte.

Elektronika

Roald: Kraftwerk, Daft Punk.

Tore: «Tales of the Inexpressible» av Shpongle – hvis du ikke har hørt den – tøm ørene for kjøttkaker og hør den nå. Selv om dette er et annet musikalsk landskap enn det Ping ferdes i, er det grenseoverskridende og særegen musikk av ypperste klasse.

Jørgen: Har alltid vært svak for beatsa til Björk. Og «Mer Strøm» med Bjørn Svin gikk mye på spilleren når vi lagde de første Ping-låtene.

Humor

Jørgen: Does Humor Belong in Music? Som Zappa antydet, så er det mange som mener at musikk ikke skal være morsomt. Ping er utvilsom er morsomt band, samtidig som vi har mange genuint mørke låter. Dette går hånd i hånd, og forsterker hverandre. Vi har det utrolig gøy på øving, og det ville vært kunstig om dette skulle blitt redigert ut før utgivelse. Den som ler oftest er statistisk sett den som ler sist.

Kompleksitet

Mats: ikke lett musikk dette her, sjangerspredning på godt og vondt.

Jørgen: Ping-låtene har en tendens til å bli mer og mer komplekse etter hvert som vi jobber med de. Ofte må vi ta et skritt tilbake og skrelle av noen lag. Men vi ønsker at Ping-låtene skal ha lang levetid; at man kan høre detaljer 10 år senere som man ikke har lagt merke til før.

Groove

Roald: Som Jørgen sier – vi er inne i en god sånn, nå!

Frank Zappa

Roald: Eg kjøpte samleplata «Strictly Commercial» på ungdomsskulen – då var det leiande formatet CD, og eg hugser at eg tenkte at viss eg nokon gong får gi ut plate, håper eg det blir på Rykodisc – for då er CD-coveret laga av dødskul gjennomsiktig grøn plast. Elles trur eg det er stor konsensus i bandet om «Hot Rats».

Jørgen: Jeg er veldig glad i Zappa; han er vel den artisten jeg har flest skiver av. Det begynte med «Sheik Yerbouti» og «Joe’s Garage», gikk deretter over i «Uncle Meat», mens jeg nå ofte tar meg i å sette på «We’re Only in It for the Money» og «Over-Nite Sensation». «Hot Rats» er legendarisk, og har verdens beste albumcover. Det var på «Hot Rats» jeg oppdaget Captain Beefheart.

Mats: Vi alle elsker Zappa.

Ween

Tore: Det er ingen hemmelighet at Ween er blant våre største inspirasjonskilder. Vi har hatt gleden av å hylle Ween på arrangementet Hello!Ween! i Oslo flere ganger, sammen med en strålende samling av dyktige musikere som deler vår kjærlighet til Ween. Det har vært topp stemning og veldig moro. Sist gang spilte vi vel over 30 låter og holdt på godt over tre timer. Dessverre tar det i overkant mye tid å øve inn slike sett, så de siste årene har vi prioritert å jobbe med eget materiale. Vi håper likevel å kunne gjenoppta tradisjonen på et senere tidspunkt, men muligens med noe lavere ambisjonsnivå, eller at andre band bidrar med flere låter.

Roald: Quebec!

Jørgen: Første låta jeg hørte med Ween var «Push th’ Little Daisies» fra skiva «Pure Guava» i ’92. Jeg var solgt. Deretter fulgte den ene gullskiva etter den andre. Da jeg hørte åpningssynthen på «The Mollusk» ble jeg nesten religiøs. Hello!Ween!-tributene har vært utrolig gøy å arrangere, og for noen flotte musikere som dukket opp som Ween-fans!

Mats: Ween var egentlig et litt sånn nytt bekjentskap for meg når jeg begynte i Ping i 2017, Jeg hadde jo hørt noe, men skjønte fort at Ping-gutta var eksperter i Ween, Sånn sett, må jeg absolutt si at jeg har fått mye ut av høre mer på Ween.

Platen har blitt produsert av Roald Madland. Fortell om det valget, hvem han er og hvordan han har vært å jobbe med. Hva er hans bidrag til sluttresultatet?

Jørgen: Roald kom først inn som musiker. Men det viste seg fort at han også var svært dyktig på å produsere låter. At vi gjør det meste in-house gjør at vi i enda større grad kan utfolde oss. Roald vet hva vi vil ha og hvordan vi skal få det til, samtidig som han er glad i å leke med lyden og dra låta i riktig retning.

Jacob Holm-Lupo står for mastringen. Hvor viktig er den delen for å få det til å låte slik dere ønsker og hva kjennetegner Holm-Lupos arbeid i forhold til dette?

Jørgen: For oss som jobber med så ulik instrumentering og innenfor så ulike sjangre, er det viktig at det låter helhetlig til slutt. Derfor er en god mastring viktig. Vi følte Jacob lyttet til de ulike sangene og forsterket særpreget, samtidig som han sydde det hele sammen til et helstøpt album. Super fyr å jobbe med, han skjønner sjangeren og skaper tillit, også er han en fantastisk musiker.

Albumet er dedisert til Joakim Segerfeldt Stenby. Fortell om ham.

Jørgen: Joakim var broren min som plutselig døde i fjor sommer av en medfødt hjertefeil. Han var 2 år eldre enn meg, og vi var veldig knyttet, særlig gjennom musikk og fascinasjonen for band og LP-plater. Han viste vei i den store, fantastiske, utømmelige musikkverden, fra vi satt på gutterommet og satte stiften ned på en Kjøtt-plate eller «Bleach» av Nirvana og helt fram til i dag. Vi hadde også mange bandprosjekt sammen hvor han var vokalist. Og vi bodde sammen og lagde låter på 4-spors. Fram til han døde var han vokalist i Brutus; sjekk ut «Golden Town» på Spotify, verdens vakreste låt.

Fortell om plateselskapene som har gitt ut musikken deres.

User Friendly Records

Tore: Første skive ble gitt ut på dette Bergensselskapet som ble dannet av to unge, musikkinteresserte karer. «It’s a Picnic» ble vel deres første og siste utgivelse.

Jørgen: Og i og med at eneste utgivelsen var Ping forestiller jeg meg at de enten tenkte: 1) Dette gjør vi aldri igjen, eller 2) Vi har gitt verden Ping. Our job here is done.

Luftwaffel Records

Tore: Vi har samarbeidet med Luftwaffel i to omganger. Første gang da vi slapp en split-EP med No Life Orchestra i 2004, og igjen da vi ga ut «Discotheque of Darkness» i 2008. Luftwaffel drives av min barndomsvenn Roar Sandvik som jeg spilte i band med på ungdomsskolen, og de har flere spennende utgivelser i katalogen sin.

Q.D.K. Media

Jørgen: Gleden var stor da vi ble kontaktet fra Tyskland for å gi ut skive! De kjøpte til og med maleriet til Christer. Plutselig var Ping-skivene tilgjengelige i Japan og USA.

Brown Lagoon Records

Roald: Den brune lagune var eit av kjælenamna me prøvde ut på det gamle studioet og øvingslokalet vårt – det som brant. På releasekonserten for «The Hurricane Spoof» fekk me skodespelar Simon Lay til å agere plateselskap-mogul med usunn morsbinding. Det var eit par publikummarar som kom bort etterpå og lurte på om Brown Lagoon Records var på utkikk etter fleire unge talent.

Apollon Prog

Jørgen: Vi er utrolig glade for å ha blitt en del av Apollon-familien. Disse folka vet hva de holder på med, har et genuint kjærlighetsforhold til musikk og et stort internasjonalt nettverk. Vi håper på et langt og godt vennskap, og at det blir mange skiver og tettere intervaller fremover.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Mats: skiva skulle vel egentlig vært ute tidligere, Vi har allerede påpekt at nedstigningen har gitt oss begrensede muligheter til å fullføre planene, både før og etter utgivelsen. Vi skulle etter planene hatt releasekonsert i slutten av november i fjor Men, det får vente inntil videre….Vi har ihvertfall et håp om live-opptredener i løpet av 2021.

Jørgen: Ja, det har jo blitt begrenset aktivitet på oss som alle andre. Vi var godt i gang med å forberede et storslått livesett med nye låter, men satser på å få møtt folk i et konsertlokale så snart som mulig. Det gleder vi oss veldig til.

 

Ping – The Zig Zag Manoeuvre (2020)

 

Ping – The Hurricane Proof (2012)

 

Ping – Discotheque of Darkness (2009)

 

Ping – The Castle Massacre (2005)

 

Ping & No Life Orchestra – Ping & No Life Orchestra (2004)

 

Ping – It’s a Picnic (2004)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog