Husmo HAV: Iørefallende moderne fusion jazz

– Når jeg skriver musikk er det ofte melodien som kommer først, kanskje åtte av ti ganger. De andre gangene er det basslinja eller akkordene. Jeg tenker liksom aldri over at det er instrumentalmusikk, jeg tenker bare musikk, forklarer Thomas Husmo Litleskare, trompetist og bandleder i Husmo HAV, som er aktuelle med plata «Waves» på Dugnad Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jonathan Vivaas Kise (Inkl. front)

Husmo HAVs album «Waves» er iørefallende, fengende, ofte melodisk musikk i brakkvannet mellom jazz og pop. De kaller det selv post-apokalyptisk jazz. Det fanger fint de mørke stemningene, som man også kan finne her, og det evige cineastiske jaget etter veien videre; eventuelt den iboende episke fortellertrangen i melodiene. Men med «Waves» har  lydbildet åpnet seg opp og blitt både lysere og stemningsmessig klarere. Fusion jazz er vel også noe som slår meg med disse drivende, fyldige stemningsrike tonene.

Nå har vi anledningen til å få et bedre innblikk og forståelse fra bandet selv. Det benytter vi oss gledelig av. Her hører vi om veien fra Mongrel til Husmo HAV, gode erfaringer med musikktjenesten Bandcamp, hvordan små brytninger blir til bølger og «Song & Wind»-teknikk.

Kan dere først fortelle hvem er Husmo HAV er for de som ikke kjenner den flotte kvartetten deres fra før?

Husmo HAV er «et elektrisk pulserende amalgam av leken jazz og oppstemt pop», for å låne forfatter Tore Stavlunds ord. Jeg synes det er så fint sagt! Vi lager cinematisk instrumentalmusikk – moderne jazz iblandet post-rock, elektronisk musikk og ambient. Blir fort mange ord og sjangerreferanser, men dette er jazz BÅDE for Spotify-kidsa som ikke trodde de likte jazz, og for de som forbinder jazz med rødvin og Club 7.

Bandet er mitt hovedprosjekt, og jeg har en fantastisk gjeng med meg i Marte Eberson, Stian Andreas Egeland Andersen og Tore Flatjord. Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men de har altså sjukt mye å si for at musikken høres ut som den gjør. De bidrar mye til det musikalske koldtbordet som en ferdig innspilt låt er, og på en så uselvisk og medmenneskelig måte at det er en fryd. De skjønner hva jeg mener med musikken jeg skriver på en veldig intuitiv måte. Og så bidrar de også med låter, da.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til havet?

Bandnavnet kom som et resultat av at jeg i lengre tid hadde prøvd å finne på et bra navn for det nye prosjektet. Det er fader ikke bare, bare. En periode skulle jo alle ha fornavnet sitt som artistnavn i caps lock, litt senere skulle alle ha etternavnet som artistnavn. Jeg syns ikke det passa så bra, så det måtte bli et av navnene mine pluss et eller annet fint. Det endte jo med en dritlang liste med delvis harry, delvis intetsigende ting. Til slutt begynte jeg å tenke litt over musikken vår, at den er veldig detaljrik og altomsluttende. Levende. Som et lite økosystem, rett og slett. Så da tenkte jeg på HAV, og så tror jeg samboeren min foreslo Husmo HAV. Det låter fint både muntlig og i skrevet form, og så passer det bra med musikken. Fikk sneket inn et bokstavrim og litt caps lock også.

Jeg har ikke så nært forhold til havet egentlig, annet enn at jeg har stor respekt for det. Er vel litt for mye av en landkrabbe. Tror ikke noen av oss er garva sjøfolk… Det verste jeg kan tenke meg er faktisk å forulykke til havs. Total hjelpesløshet, liksom.

Thomas, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Hm, vanskelig å si – men noe av det tidligste jeg husker er at jeg som liten hadde blodkick på «Løvenes Konge»-soundtracket, hørte i hjel den CD’en, oppdaget melodier og den emosjonelle kraften i dem. Jeg husker at jeg sang litt med, og prøvde å nynne/gjette hvilken tone som passa til neste akkord eller passasje. Så det var vel en nysgjerrighet der, og et lyttende øre.

Jeg har jo fått litt variert musikalsk kost hjemmefra, og vært på en del konserter i oppveksten, med mye blues og storband og pop og klassisk. Det å gå mer i dybden på jazz skjedde ikke før nærmere videregående, med Chet Baker (veldig viktig) og Miles og Nils Petter Molvær.

Det som gjorde meg lidenskapelig opptatt av musikk, var den følelsesmessige boosten man kan få av den. Jeg merket fort at musikken kunne forsterke alle opplevelser og alle dagligdagse hendelser. Det ble fort som en slags rus, og det er litt det jeg har håpet å oppnå med Husmo HAV-utgivelsene og. Uttrykket vårt er veldig filmatisk og oppslukende, og egner seg superbra som lydspor til en gåtur, biltur, togtur – og til pur lytting, så klart.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte å spille i korpset som 7-8-åring. Jeg husker at man egentlig måtte gå i tredje klasse for å få instrument og undervisning, men jeg maste sånn at jeg fikk bli med allerede i andre. Jeg spurte pappa om de hadde gitar i korpset, men det hadde de ikke, så da ble det kornett. Haha! Jeg tror det jeg likte best var å spille fine melodier. Forkjærligheten for melodier har vært der siden, og på videregående ble jeg fengslet av hvordan Chet Baker kunne uttrykke følelser så varsomt og konsist gjennom hornet.

Hvorfor trompet?

Nesj, ut fra historien over så er det jo litt tilfeldig. Pappa hadde litt fartstid i korps, og hadde spilt både kornett og trombone. Ingen episk origin story her altså. Husker også at jeg prøvde fløyte som liten. Det ble bare sikling og styr.

Har du noen favoritt trompet eller munnstykke? Hvor opptatt er du av sånne ting?

Favoritthornet er jo mitt eget, en Conn Vintage One i sterlingsølv, fra utpå 2000-tallet en gang. Munnstykket jeg bruker er Monette Resonance B4S S2, gullforgylt. Jeg er veldig lite opptatt av utstyr, hvert fall sammenlignet med den jevne trompetist. Synes faktisk det er utrolig kjedelig når trompetister går ekstremt i detalj på munnstykke og backbore og leadpipe og klokkestørrelse… jeg liker hornet mitt fordi det er rent i alle registre, og temmelig åpent. Så hvis det låter dårlig, er det ikke hornets skyld, men min. Resonance-serien til Monette er helt utrolig bra, intonasjonen blir så mye enklere og alle toner slotter mye bedre. Til og med pedaltoner. Virker som de har gått veldig i dybden på vitenskapen bak intonasjon, sånn at musikerne kan fokusere på spillinga, og det liker jeg. Nå hørtes jeg plutselig veldig opptatt ut av utstyr…

Hva er ditt forhold til ulike former for musikkskolering og læring? Har du hatt noen mentorer eller forbilder som har vært viktige for egen musikalsk dannelse. I så fall hvem og hvorfor?

Om jeg må trekke fram én, eller OK da – to – så må det være trompetist Jonas Haltia, som spiller i Oslo-Filharmonien og underviser ved Norges Musikkhøgskole (NMH), og John-Pål Inderberg.

Jonas redda trompetkarrieren min, tror jeg, siden jeg var helt på bar bakke teknisk da jeg kom inn på NMH. Teknikk er ikke viktig i seg selv, men det blir viktig når man spiller på en så uhensiktsmessig måte at det står i veien for musikken. Han lærte meg metodikken «Song & Wind», som mer eller mindre bryter ned blåser-pedagogikk til to essensielle komponenter: Sang (melodien eller tonen du ønsker å spille) og vind (luften som må passere leppene). Det var som å bli introdusert for naturvitenskap, når alt man hadde opplevd i livet var alternativ medisin… veldig mange trompetlærere serverer subjektive påstander/skildringer som forslag på hvordan man skal spille, og gir ikke eleven verktøy for å erfare hvordan det skal spilles. Denne metodikken gjør alt dette, og Jonas må være en av verdens beste pedagoger. Jeg dro til USA for å ta timer med andre store lærere innen denne metodikken siden, men ble alltid litt skuffa, egentlig. Timene hos Jonas ga alltid best resultater.

John-Pål (Inderberg, red.anm.) er jo en levende legende, og jeg har vært så heldig å få spille med ham en del gjennom Chet Baker-på-hallingdialekt-bandet Baker Hansen. Før det så ville jeg egentlig studere på jazzlinja i Trondheim, men så overlappa studietida mi med at John-Pål pensjonerte seg fra stillingen sin der. Så jeg tok et par privattimer, og lærte mer om gehørbasert jazzmetodikk der enn jeg gjorde på hele NMH, tror jeg. NMH var kjempebra altså, men gehørundervisninga var utrolig lite inspirerende da jeg gikk der (har hørt at det har blitt veldig mye mer relevant etterpå!). Så timene med John-Pål, kombinert med timene med Jonas, ga meg egentlig alle verktøyene jeg trengte for å lære meg selv videre etter endt utdanning. Kombinert med samspill med andre, som jo er essensiell utdanning i seg selv for enhver musiker.

Hvilken skolering har ellers du selv og hva mer har du lært ved de ulike institusjonene?

Jeg har gått i korps og kulturskole i oppveksten, og gikk musikklinja på videregående. Korps er et kjempebra første møte med musikk, det er inkluderende og sosialt. Dessverre gikk Kolstad og Saupstad Skolekorps dukken ganske tidlig i min oppvekst, så det ble mest musikkskole på meg. Men den var veldig viktig. Mange viktige folk som ga mersmak på musikk og mye gåsehud underveis – ingen nevnt, ingen glemt. Musikklinja var både ekstremt gøy og veldig krevende. Det var akkurat der jeg ville være, men jeg måtte skifte munnstilling og jobbe mye trompet-teknisk på en veldig kjedelig måte i den perioden. Der mista jeg mye selvtillit på spillinga, rett og slett, og det tror jeg preget meg veldig lenge.

Det var først på Norges musikkhøgskole jeg lærte meg å spille trompet på en bærekraftig måte, gjennom å ta timer til nevnte Jonas Haltia. Jeg har sikkert brukt langt over 100.000 kroner på privattimer hos ham, men det har vært verdt hver krone. Musikalsk lærte jeg utrolig mye på NMH, blant annet gjennom å være tett på legender som Misha Alperin, Jon Eberson, Pål Thowsen og Torgrim Sollid. Miljøet der, og kullet mitt spesielt, åpnet øynene og ørene mine for hva musikk kunne være og hva som gjorde det interessant.

Du har også selv jobbet aktivt med undervisning av andre i musikk. Hvilken innflytelse øver det på din egen musikktilnærmelse?

Ja, som mange andre blåsere har jeg undervist i korps i mange år. Da jeg var veldig ung, gikk jeg vel inn i det litt med den samme holdninga som mange har, at det er en ok og forholdsvis lett måte å tjene penger på. Etter hvert som jeg har blitt bedre på metodikk, da spesielt av typen «Song & Wind», har gleden ved å undervise vokst seg større og større. Det er rett og slett utrolig gledelig å hjelpe barn til å oppdage gleden ved musikk, og gleden ved å spille instrument. Lite er så frustrerende som å ikke få til å spille det du vil spille på kornett eller trompet. Derfor er det er utrolig fint å hjelpe andre med å få det til. Når man merker kicket barna får, så smitter det veldig lett.

Hvorfor jazz?

Det er jo en veldig levende musikkform, da. Den blir interessant når alle deltakerne bringer noe genuint til bordet. Akkurat som en samtale. Det med å ikke vite hva som skjer rundt neste sving… det er noe av det jeg verdsetter mest, enten jeg lytter, leser bok, ser en film, serie, eller spiller et spill («The Last of Us», oææ!).

Hvordan skiller Husmo HAV seg med tanke på musikktilnærmelse og bandkjemi fra andre band og prosjekter som dere er og har vært aktive i? 

Mongrel, Highasakite, The Switch, Litleskares Jazzkollegium, Baker Hansen, Karokh, Joakim Milder, John Pål Inderberg, Bjørn Alterhaug, Knut Riisnæs, Sondre Justad, COKKO, Eberson, Eberson Funk Ensemble, Machine Birds, Lassen, Moksha, Holum Trio, Matona’s Afdhal Group, Ane Brun og NilasaliN. 

Hva har det hatt å si for samspillet og den musikalske tryggheten i Husmo HAVs uttrykk?

Artig å se hvor mye forskjellig vi som musikere har vært og er involvert i! Jeg tror alle har tatt med seg kunnskap og erfaringer fra andre sammenhenger til Husmo HAV; hva slags komp som funker under den og den type låt, hvordan ulike melodier formidles best mulig på hvert enkelt instrument, hvilke kontraster som er kult å ha med for at helheten på en innspilling skal bli interessant, osv.

For dette prosjektet tror jeg spesielt kombinasjonen av vår felles jazzbakgrunn, med fokus på samspill, initiativer og improvisatorisk utfolding, samt erfaringen vi har fra pop-, rock- og indieband, med fokus på produksjon i studio, har vært svært viktig. Dette er jo jazz, men veldig produsert – kanskje mer produsert enn vi var komfortable med i starten. Tror ihvertfall jeg, Tore og Stian møtte oss sjøl litt i døra på hva en jazzinnspilling kunne være, og det at vi gikk all inn med masse pålegg i studio utfordret noen uuttalte regler vi hadde fulgt opp gjennom hva gjelder jazz. Og godt er det!

Det at vi alle er såpass åpne for nye ting har også betydd mye, og kanskje særlig Marte sin omfattende erfaring med å være mye i studio og eksperimentere masse. Vi har alle vært en del i studio med åra, men det var noe med tonen som ble satt fra første dag, at her skulle vi prøve ting, liksom. Det hadde en god smitteeffekt i bandet, og alle ble veldig på givern og kom med mange initiativer. Noe ble jo forkastet også, og det er helt greit.

Hvordan har valget av instrumentering og besetning i Husmo HAV påvirket det musikalske uttrykket?

Opprinnelsen til dette bandet var at min akustiske jazzkvartett, Mongrel, plutselig manglet pianist. Så jeg hadde en haug med låter vi ikke hadde spilt inn, og Stian og Tore foreslo at vi kunne prøve litt med Marte. Vi brukte låtene i en Mongrel-setting på en konsert, og hadde det ganske gøy. Marte ga uttrykk for at hun likte musikken kjempegodt, og at hun egentlig hørte for seg ganske mye mer greier i den – «kan vi ikke bare stikke i studio?», liksom. Jeg digga entusiasmen og initiativet, og samtidig var jeg litt usikker på om vi var «klare» for å gå i studio. Vi øvde vel én gang før første session, så jeg var litt stressa for det. Heldigvis var det begynnelsen på en veldig lærerik prosess, og jeg fikk åpna øynene for hvor mye av musikken man kan skape i studio – særlig når hver enkelt musiker kan materialet ganske godt.

Da vi hadde spilt inn, ble det etter hvert veldig klart at dette var noe annet enn Mongrel. Derfor ble det naturlig å lansere det som en ny greie, og Husmo HAV ble født.

Hvorfor instrumentalmusikk og hva er annerledes med å jobbe med musikk uten en førende vokallinje å ta hensyn til?

Når jeg skriver musikk er det ofte melodien som kommer først, kanskje åtte av ti ganger. De andre gangene er det basslinja eller akkordene. Jeg tenker liksom aldri over at det er instrumentalmusikk, jeg tenker bare musikk. Kanskje det er fordi det er så mye instrumentalmusikk i jazzen, og vi har jobba så mye med det de siste ti-femten åra. Det oppleves sjelden som et savn at det ikke er vokal der. Men har forstått at det er kanskje noe som befolkningen for øvrig tenker på – det kan være litt sånn «åja, er det instrumentalmusikk, jaaaavel». Kanskje folk tenker på symfonier eller progrock eller new age-musikk med fløyter og regnstav, at det må være noe sært og litt rart, fordi de ikke har et forhold til det. Men musikk er musikk. En dødsbra melodi kan ødelegges av en dårlig tekst, og en intetsigende melodi kan gjøres bedre av en hardtslående tekst. Jeg tenker ikke så mye på det, annet enn hva som skal være i forgrunn og fokus til enhver tid. Sånn sett blir jo trompeten dette bandets vokal.

Jeg har jo vært litt vokalist også, både som vikar i Baker Hansen – Chet på norsk, og på hobbybasis i noen år. Men det har liksom ikke vært aktuelt å ta med inn i Husmo HAV, i hvert fall ikke enda. Jeg korer litt på «refrenget» på «Mining for Gold», da, skal sies.

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og rolle i Husmo HAV?

Trompet: Thomas Husmo Litleskare

Tore: Har spilt med Thomas i masse forskjellige ting de siste 10 årene, alltid kick! Med dette prosjektet har han virkelig blomstret som bandleder, og i tillegg til strålende solistisk spill så komponerer han alltid musikk av skyhøy kvalitet. Har også en tone i hornet som skiller seg ut blant norske blåsere. Fyldig og klar klang, friskt at noen tør å ta litt avstand fra den typisk luftige Eick/Henriksen-tonen.

Stian: Thomas er bandleiar og drivkraft i bandet. Han lar alle få kome med sine idéar, og er åpen for å prøva ut alt muleg. Trompetlyden til Thomas er lett gjenkjennelig, og han har ein eigen evne til å flyta i musikken.

Keyboards: Marte Eberson

Thomas: Marte er en rå pianist og dødsbra på synth. Hun er utrolig musikalsk intelligent, akkurat som Tore og Stian, og vi klikker veldig bra sosialt. Marte har virkelig lagd seg et helt univers med synthene sine, og klarer liksom alltid å finne riktig lyd til enhver anledning. Og så kommer hun ofte med lyder som løfter hele stemningen i lydbildet, som vi andre ikke har tenkt på eller hørt for oss. Hun skal nok ha mesteparten av æren for at dette prosjektet ble så elektrisk som det ble! Går inn i musikken med hud og hår, og brenner virkelig for at den skal bli best mulig. Initiativrik og sjenerøs, og en drømmepartner i studio!

Tore: Er vel mye av grunnen til at dette bandet ble så elektrisk. Vi har jo spilt sammen med noen andre pianister tidligere, og figurert mer som en akustisk jazzkvartett. Marte introduserte litt synther, og plutselig hadde Stian en elbass og jeg fikk tørket støv av chinacymbalen min.

Stian: Det var Marte som tok inn dei elektroniske elementa i musikken, og ho var heilt avgjørande for stilendringa me hadde. Eg trur me hadde spelt som Mongrel, og ikkje Husmo HAV, hadde det ikkje vore for Marte.

Bass og kontrabass: Stian Andreas Egeland Andersen

Thomas: Stian og jeg har spilt sammen kjempelenge. En tvers gjennom bra bassist, som – heldigvis – ikke fokuserer på å fremstå som bra bassist, men som en super og lyttende musiker. Jeg husker at jeg tidlig følte at vi hadde en ganske lik følelse av hva som funka bra og dårlig samspillsmessig. Han skjønner alltid ideene mine, og gjør dem bedre enn de ville vært om jeg prøvde å detaljstyre ham. Vi har nok like referanser, og nok ulike, til at musikken alltid blir bra. Uredd musiker, som hopper i det. Har hørt helt ufattelige mengder musikk. Tror jeg ville valgt Stian som bassist nesten uansett hva jeg skulle gjort!

Tore: Partner in crime i over ti år, kjenner hverandre alt for godt! Veit ikke hvorfor, men det er alltid så fett når kontrabassister omsider finner fram den gamle elbassen igjen. Plasserer seg liksom annerledes i musikken enn de rene elbassistene. Bryr seg ikke så mye om groove, mer om driv og harmonikk. Stian har også skrevet låta «You Must Think I’m Really Weird», kanskje min favorittlåt fra skiva!

Trommer og perkusjon: Tore Flatjord

Thomas: Jeg begynte å spille med Tore litt etter Stian, men føler vi kjenner hverandre omtrent like bra, både personlig og samspillsmessig. Tore vet også alltid hvor jeg vil når han komper, kanskje bedre enn jeg gjør selv. Og legger jeg av litt, så spiller han alltid noe smakfullt som trigger kreativiteten min og energien i musikken. Dødsbra trommeslager og musiker, ikke minst – med en stor og fargerik perk-samling som han vet å utnytte til det fulle, og på veldig smakfulle måter. Bare hør på «Never Ending Summer» eller «You Must Think I’m Really Weird»! Husker jeg fikk skikkelig bakoversveis over hvor bra han spiller rock da vi spilte inn «Places / Names». Må sette på den nå, og bare høre på trommene.

Stian: Det var kult å se på kor detaljfokusert Tore var under innspelinga av desse platene. Han brukte mye tid på å finna forskjellige løysningar, og testa ut MYE forskjellig perkusjon. Dei forskjellige lydane han kom med er ein veldig viktig del av lyden til bandet, som ein ikkje nødvendigvis legg merke til med ein gong.

Hva er den største forskjellen mellom Husmo HAVpå «Waves» og bandet som albumdebuterte med «Ripples» i 2019?

Jeg føler at førsteplata bestod av ganske mørk melodisk materie, litt dystre stemninger og fokus på lydlandskaper. «Waves» er litt brightere. Litt mer oppjaget energi, og litt lysere i uttrykket. Kanskje også enda mer jazz, rett og slett. Mange soloer og mye som skjer. Fusion-time!

Hvorfor valget av albumtittelen «Waves»/bølger?

Det var en tanke jeg fikk da jeg bestemte meg for at vi hadde to innspillinger her. Med den første plata tok vi det første steget ut i internasjonalt musikkfarvann, og lagde krusninger i vannet (Ripples). «Waves» er litt mer utadvendt, og da blir det litt mer plasking. Forhåpentligvis kan den lage litt bølger!

Kan dere først fortelle

Begge platene preges av fascinerende, særegen omslagskunst laget av Suzy Lima. Fortell om henne, arbeidet med coverne og hva dere vil artikulere med dette.

Siden jeg først skulle gjøre alt sjøl med dette prosjektet og ikke hadde noen andre i ryggen, ville jeg at det skulle være helt, fuckings perfekt. Alt skulle passe sammen. Helheten skulle få skinne. Tror mange musikere kjenner seg igjen i at når man har jobba dritmye med noe, så endelig gi det ut på et plateselskap, så bestemmer plateselskapet seg for et albumcover som er litt… skuffende.

Så, jeg gjorde mye research på grafiske designere på Instagram (hvor ellers), og fant vel Susy gjennom at hun hadde laga singelcover for Marie Sahba. Jeg likte det jeg så skikkelig godt, digga det pop-kunst-collage-uttrykket. Tenkte at det kunne passe veldig bra til musikken vår, rett og slett, om hun var keen. Synes uttrykket hennes inneholder mye som kan resonnere i oss postmoderne millennials: Skjønnhet, nostalgi, meme-kultur, teknologi, og eksistensielle spørsmål.

Heldigvis sa hun ja, og hun skjønte greia med musikken veldig fort! Det ble litt dårlig tid før det første singelslippet, haha, det var ganske stress. Men eller har det funka veldig bra. Personlig kjemi blir bare viktigere og viktigere for meg når jeg gjør ting.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Husmo HAV.

Utforskning/musikalsk åpenhet

Thomas: Det er det det dreier seg om! Vi gikk i studio med noen låter, og bare pøste på med ideer og konstruktiv mentalitet. Resultatet ble at musikken har veldig mye forskjellig i seg, samtidig som det er tydelig. Musikken vår nekter å la seg binde av sjangerkonvensjoner, samtidig som det er lett å peke på konkrete sjangertrekk.

Tore: Denne skiva er jo et resultat av nettopp det. Vi var ganske dårlig forberedt til innspillingen, og det slo virkelig ut positivt, siden vi måtte eksperimentere oss fram til veldig mye. Har veldig lyst til å jobbe mer på denne måten, ofte er man jo veldig bestemt på hva man skal gjøre når man spiller inn. Vil gi litt kudos til Roar Nilsen også, uten hans åpenhet for både musikk og utforskning hadde vi ikke kunne gjort det slik.

Iørefallende/nynnbart

Thomas: Hvis ikke melodien jeg skriver kommer fra min indre sang, så høres den ofte litt «tenkt» ut. Det samme med improvisasjoner. Hvor hipt man enn spiller, så er det lite som slår kraften til en sangbar melodi, når alt kommer til alt.

Tore: Ikke nødvendigvis synonymt. Har et mål om at det jeg driver med skal være mest mulig iørefallende, men fortsatt være interessant. Nynn de som vil.

Cinematisk

Thomas: Det er vel Gunnar Andreas Berg (gitarlærer på jazzlinja i Trondheim) som har blitt kreditert for sitatet «Fortæl mæ ei historie» (om det å spille en solo). Jeg tror det er mye i det, at musikken har et narrativ og forteller en historie. Selv om – og kanskje særlig når – den er instrumental. Det er det vi prøver på med Husmo HAV, i hvert fall, at det skal være lydsporet til ditt liv.

Tore: Liker veldig godt å holde på med musikk som har det stikkordet, og gjør det gjerne mer. Musikk gjør seg i kontekst.

Groove/musikalsk driv

Thomas: Tore og Stian er så rå på å få det til å gruve seg i mellom! Og første gang jeg hørte Marte spille solo med dem som komp, fikk jeg hakeslepp. Makan til driv og trøkk. Har blitt noen sånne opplevelser i løpet av tiden vi var i studio! Marte har liksom en egen evne til å skjønne hvor en solo skal, og til å få til fullt trøkk med bandet. Hør synthsoloen på «Mining for Gold», f.eks.

Tore: Ja takk.

Melodisk

Thomas: Kul musikk trenger ikke være melodisk, men det er den musikken jeg alltid ender opp med å lage. Jeg tror en god melodi appellerer til noe veldig basalt i oss, noe vi emosjonelt vi kan forstå intuitivt.

Balanse mellom det organiske og «kalde» synther

Thomas: Føler at soundet blir veldig organisk både på grunn av de akustiske elementene, vår felles musikalitet, og den sømløse integrasjonen med de elektriske instrumentene. Men denne balansen kan selvsagt alltid utforskes, sikkert mye å gå på!

Tore: Kontraster! Synthene til Marte snur liksom alt på hodet, setter det organiske i nytt lys (og vice versa).

Elektrisk

Thomas: Dette bandet ble mitt første møte med effekter på trompeten. Det måtte bare skje, når det var så mye annet elektrisk i lydbildet. Tusener av muligheter!

Tore: Selv om jeg bruker svært lite elektronikk selv, så trives jeg svært godt i et elektronisk landskap. Husker det første vi gjorde da vi begynte med elektriske instrumenter i dette bandet var å spille dobbelt så høyt. Veldig befriende!

Post-rock

Thomas: Jeg har egentlig ikke hørt noe på post-rock. Men det er noe digg og nostalgisk ved lyden av det, tar liksom tidsmaskina rett tilbake til årtusenskiftet. Nostalgi er den varmeste fargen.

Tore: Tenker egentlig ikke på det som så relevant for Husmo HAV (kanskje med unntak av sistesporet på forrige skive), selv om det helt klart er noen fellestrekk, ja.

Jazz

Thomas: Det vi kommer fra, og en musikkform som har noe helt eget. Det er så levende.

Tore: Vi har jo alle jazzbakgrunn. Ser på det mer som en «approach» til musikk enn nødvendigvis en sjanger. Å ha en impulsiv holdning til materialet man jobber med.

Post-apokalyptisk jazz

Thomas: Vår sjanger ©. Hør slutten på «Mining for Gold» og fortell meg at det ikke er post-apokalyptisk jazz, liksom! Tror også det spiller litt på at tida vi lever i kan virke ganske kaotisk for mange. Da passer musikken vår bra som lydspor, og man kan assosiere litt fra virkeligheten med Husmo HAV på ørene.

Tore: Vi har spøkt mye med at mange av melodiene i dette bandet låter ganske skummelt. Da vi spilte akustisk kalte vi det for jazz-noir, når vi ble elektriske ble det post-apokalyptisk. Dette begrepet henspiller nok også på de cinematiske kvalitetene i musikken.

Stian: Eg trur me er aleina om den skildringa av sjanger. Kanskje me skal ta patent?

Blade Runner

Thomas: Rystende for sin tid, den. Ganske kul i dag og, sjøl om filmspråket er litt datert. Får litt assosiasjoner til synthene Marthe bruker på «Galleries / Underworlds» av «Blade Runner Blues».

Tore: Min favorittfilm! Har mål om å få lest boka i løpet av året også («Do Androids Dream of Electric Sheep» av Philip K. Dick). Vangelis er også en av mine store helter, har den siste tiden begynt å høre meg gjennom hele katalogen hans, mye fett! Vurderer konstant å selge alt jeg eier og kjøpe meg en CS-80, men fornuften holder meg igjen.

Stian: Ikkje sett endå, men det må ALDRI Tore få vita.

Jaga Jazzist

Thomas: Jaga-kicket kom litt sent for min del; hørte litt på videregående, men for fullt fra jeg var 19-20. Husker jeg så noen rystende videoer på NRK Nett-TV da jeg var 17 av Mathias Eick som spilte en vill solo på «Another Day» på en eller annen P3-konsert, det var så kick, det. Tenk at sånn musikk var på P3 før, at NRK bragte nyskapende ting fram i lyset og utfordra folk, i motsetning til den generiske, hyperkommersialiserte musikken som er på kanalen nå…🤢😴 (Okok, nok gubbing).

Vanskelig å beskrive hvor viktig Jaga har vært, det er jo en slags institusjon i 2000-tallets norske musikkliv. Musikerne der har jo hatt en finger med i spillet i så mangt av andre band og artister at det blir selvforklarende. Sjukt inspirerende at de drev pur idealistisk i femten år eller noe, det vitner om en tro på et større prosjekt, og vilt at de laget moderne jazz som mange kunne digge. Det cinematiske preget var veldig øre-åpnende for meg. Har ikke hørt så mye på de siste par platene, noen år siden sist kick-runde, men den singelen fra «Pyramid» var veldig kul.

Tore: Er veldig glad i tidlig-Jaga, særlig «The Stix». Har ikke helt fulgt med på utgivelsene fra nyere tid, skal skjerpe meg!

Lillesalen Konsertserie

Thomas: Vært viktig, den. Var med på å grunnlegge den konsertserien på Det Norske Studentersamfund sammen med Jakop Janssønn og Christian Winther, og Stian ble også med ganske raskt etter. Vi hadde som mål å være jazzkroa på Sogn, bare for vår generasjon. Vet ikke om vi nådde slike høyder, men det kom mye bra ut av det.

Tore: Der har jeg spilt og sett utallige konserter! Et vanvittig tilbud for både musikkstudenter og vanlige dødelige.

Platen er tatt opp og mikset av Roar Nilsen i Nabolaget Studio. Fortell om han og hans rolle.

Han har vært veldig viktig for soundet vårt. Kort fortalt så funker det samarbeidet slik at hvis vi har en idé, så sier han «OK, gi meg ti sekunder», så skrur han seg frem til akkurat det vi mente (eller bedre). Er ofte på givern idémessig, han er litt den femte HAV-kisen, rett og slett. En veldig kreativ, god og snill fyr som det er en drøm å samarbeide med. Skjønner greia og er rask og effektiv.

Hvordan har selve studio påvirket «Waves» med tanke på lyden i rommene og atmosfæren i lokalet?

Nabolaget studio har en veldig fin løsning, ved at alle kan ha hvert sitt rom og likevel ha øyekontakt med hverandre. Behagelig å være i det studioet. Så atmosfære- og personellmessig har studioet hatt mye å si, mer enn lyden i rommet/rommene.

«Ripples» fikk utmerkelsen «Album of the Day» av Bandcamp. Hva betyr sånt for dere som musikere og for spredningen av musikken deres?

Det betyr en hel del, altså. Det førte til mange salg umiddelbart etter den artikkelen kom på nett, til folk fra hele verden. Vanskelig å se for seg at vi hadde nådd akkurat de menneskene ellers. Og det er jo ganske stort for meg, i hvert fall, at noe vi har spilt inn sammen og som jeg har forma, eller branda om du vil, fører til massivt kick i USA og Japan og Østerrike og Storbritannia. De som kjøpte «Ripples» fulgte oss videre på Bandcamp, og mange av dem har kjøpt «Waves» også.

Det som gjør Bandcamp dritbra er at det er en kombinasjon av 1) en plattform der fans kan kjøpe musikk rett fra artistene de liker, 2) et redaktørstyrt medium med journalister som anbefaler ting og 3) et nettsamfunn der musikknerder kan følge artister, anbefale ting, sende meldinger til artister etc. I tillegg har de sine egne algoritmer som kan anbefale nye ting til folk basert på lyttervaner. En slik mulighet gjør det ganske lett om man er på utsiden av bransje-etablissementet å bare si «fuck alt», gi det ut på Bandcamp og sitte med mer av makten, kontrollen og fortjenesten. Sjøl om man skulle gjerne hatt litt avlastning i blant. Du skal satses ganske hardt på av et plateselskap i dag for at det egentlig skal være vits, men det krever også mye å gjøre alt sjøl. Du må gå noen runder med deg selv og finne ut hva du egentlig lager, og hvordan du skal presentere det på en måte som gjør at folk skjønner greia.

Platen har også allerede plassert seg i tetsjiktet på salgslistene for jazz på denne uavhengige kanalen for salg og strømming av musikk. Hva er grunnen til at deres musikk treffer så godt hos lytterne?

Ja, vi var oppe og nikka der på topp 5-sidene ei stund! Det var veldig gøy å selge bedre enn BADBADNOTGOOD, selv om det på uunngåelig vis bar nedover listene etter hvert, haha.

Jeg tror oppriktig at Husmo HAV har en helt unik greie gående. Blandingen av umiddelbare og fengende melodier, et iørefallende lydbilde med synther, trompet og et fett bandsound, impulsene fra pop og elektronisk musikk. Det resulterer i noe som låter passe nytt og passe kjent til at veldig mange flere enn de hardbarka jazzhodene digger det. Jeg tror dette bandet hadde gjort seg på veldig mange festivaler – det er særegen musikk som ikke bare er for spesielt interesserte.

Fortell  om plateselskapet deres Dugnad Records.

Dette lille selskapet er en slags Pandoras eske av undergrunns-kudos. Det drives av min kollega og venn Kjetil Jerve – vi har kjent hverandre siden tenårene, og har spilt sammen i Baker Hansen i en årrekke. I katalogen finner du navn som Bendik Baksaas, Fredrik Høyer, ambient-guden Joar Renolen og Kjetils egne jazz- og soloprosjekter. Ikke et dårlig sted å være altså, og det føltes veldig riktig nå.

Hvis man uansett ender med å gjøre mesteparten av jobben med utgivelsen selv, så har jeg funnet ut at det er helt uvurderlig med samarbeid der man vet hvor man har hverandre. At kommunikasjonen flyter bra, at alt av ansvar og arbeidsoppgaver er helt tydelig fordelt. Kjetil er en fyr jeg har sett opp til på mange måter, husker fortsatt jeg ble slått i bakken av hans ekstremt godt utviklede gehør som 17-åring. En visjonær fyr som virkelig går i dybden når han får kick på noe. Vi er vel ganske forskjellige, men like på noen ting og veldig kompatible med hverandre. Bra forutsetninger for et plate-partnerskap, med andre ord. Følte en humor-connection der ganske tidlig, og det er viktig! Anbefaler absolutt å sjekke ut Dugnad-katalogen, har mye å gå på der selv. Min personlige favoritt så langt er «Været» av Joar Renolen, som ble mitt gateway drug til ambient som sjanger.

Hvordan har du/dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Tja, hvor personlig skal man være? Med utgivelsen tok ting litt lenger tid enn planlagt, da. Vi skulle egentlig trykke plata et annet sted, men så fikk de plutselig mange ordre og så konka hele trykkeriet, av alle ting. Så vi måtte tenke nytt, og kontakta T-Time Vinyl Plant i Stavanger. Kjempebra service, oppfølging og kvalitet! Digg å støtte norsk vinylproduksjon og, kunne sikkert med fordel reklamert enda mer for det i forbindelse med lanseringa.

Personlig så har jeg jo alt jeg trenger, og derfor har man det «bra». Men jeg merker også at små ting, som egentlig ikke betyr så mye i det store bildet, går mer inn på meg enn det kanskje ellers ville gjort. Jeg tror det er viktig å anerkjenne det, jeg, selv om det selvsagt finnes veldig mange som har det veldig mye verre. Det kommer aldri noe godt ut av å undertrykke eller bagatellisere følelser.

Kan dere til slutt velge fire låter hver som har påvirket dere som musikere og som kan si noe om Husmo HAV.

Thomas:

All I Know Is Tonight – Jaga Jazzist

Måtte jo ta med noe Jaga etter alt det snakket! Virkelig en låt med de emosjonelle og filmatiske kvalitetene som trigger meg. Føler jeg går rundt i min egen episke film når jeg hører den.

Another Day – Jaga Jazzist

Kan vi få en drum’n’bass-bølge igjen snart? Nok en filmatisk godbit fra Jaga. Veldig fin melodibehandling, den er så bra sekvensert utover over forskjellige akkorder! Inspirerende å høre dette igjen. Instrumenteringa er også veldig bra gjennomført. Det er jo sjukt å få synther, akustisk gitar, trompet, tuba og fløyte til å låte så hipt sammen!

Edit: Fant igjen det Jaga-klippet jeg snakket om over her på YouTube!! Ekstremt kick. Mathias Eick spiller som en gud her, altså. Fy fader. Apropos å røre ved noe emosjonelt. Jævlig bra av hele bandet. SE DETTE, TRØKK!!

Lontano, Part 1 – Tomasz Stanko

Apropos cinematisk – å gå tur i et snøkledd vintermørke med denne låta på ørene er noe av det mest rystende jeg har gjort, og noe jeg unner alle. Det bare svever. Tomasz Stanko er en av mine virkelig store helter, og har påvirket meg veldig mye. Både i måten jeg komponerer melodier på, og hvordan jeg ser etter rom og prøver å formidle emosjonell kvalitet når jeg improviserer. Dette var et av mine første store møter med ECM-lyden.

Sivad – Miles Davis

Det er bare å sette på «Live-Evil» og la den gå, egentlig. Miles skrev jo den første fasiten på hvordan spille trompet oppå rockekomp, og dette er det nærmeste jeg kommer å digge fusion. Til gjengjeld så elsker jeg det. Det er like mye friker-rock som det er jazz, og for en sjukt deilig kombo. Vår musikk høres jo ikke ut som det her, det nærmeste er kanskje «Eliten», men det er en slags lærebok i hvordan man kan kombinere uttrykk, som jo absolutt er noe vi holder på med.

 

Tore:

John Abercrombie, Dave Holland, Jack DeJohnette – Back-Woods Song

Jeg er stor Dejohnette-fan, og denne skiva er kanskje det feteste han har gjort. Jeg digger hvordan trommene er så lineære, og tar full avstand fra 4-taktsperiodene. Det gjør sånn riffe-jazz så mye mer interessant å høre på. Digger også hvordan trommene er stemt og spilt inn, låter rett og slett utrolig bra! Og funker like bra i jazzsammenheng som i rock.

Sender noen store og små vink til Jack i låta «You Must Think I’m Really Weird», bl.a. (og for dere gear nørds: jeg spiller også på en Paiste Dark Ride fra 77 som jeg var så heldig å få tak i, de var vel utvikla i samarbeid med Jack, om jeg ikke husker feil).

Kåre & The Cavemen – Invisible Horse

Kjøpte denne skiva da den kom (jeg var 13 år gammel), og har hatt den med siden. Er kanskje denne skiva som trigga lysten til å bruke så mye håndtrommer o.l. som jeg gjør. Føler at denne musikken også er relevant for Husmo HAV også. Kanskje fordi den også er ganske filmatisk.

Masqualero – Delete

Måtte velge noe med Jon C også. Den plata der snakker jo for seg selv. Fantastisk fett at Jon her har spilt inn to trommespor, som liksom snakker med hverandre (hør med headset, et spor i hvert øre).

Bennie Maupin – Ensenada

Blei oppmerksom på denne skiva først for et par år siden. Fantastisk tålmodig, men likevel drivende musikk. Tror hele skiva er rubato, uten at det savnes puls en eneste gang. Denne tålmodigheten er en sjelden kvalitet i nyere musikk, synes jeg. Har man funnet en tekstur som funker, så er det bare å bli der.

 

Stian:

Cymbals Eat Guitars – Place Names

Då eg skreiv låta «Places/Names» (fra forrige plate), hørte eg mye på «Lose» av Cymbals Eat Guitars. På låta «Place Names» er det ein artig basslinje eg fekk på hjernen, som endte opp som del av melodien på min «Places/Names». Forvirrande? Me visste ikkje heilt korleis me skulle gjøre den låta i studio. I ein pause viste eg Cymbals Eat Guitars-låta til Marte, og ho kicka på lydbildet. Det førte til ein radikal innfallsvinkelendring, og «Places/Names» gjekk fra å vere ein ECM-aktig ballade, til den emorockgreia den er i dag.

 

Husmo HAV – Valor (2021)

 

Husmo HAV – Ripples (2019)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog