Malin Pettersen: Nordicanaprinsessen på inspirert Nashville-reise

Ofte når man spiller inn her i Norge må man være tidseffektive, og derfor spilles det ofte også inn slik at man har mulighet til å fikse på ting i etterkant dersom man skulle oppdage noe rusk senere.  Folk er dødsflinke, og har koll på ting, men noen ganger blir noe av kreativiteten borte. Nå ville jeg ta bort all sånn klinisk smart tenkning. Jeg var også trygg fordi jeg allerede visste at de kunne få det studioet til å låte bra og at de var dritflinke til å spille. Jeg hadde lyst til for en gangs skyld å fange et band som lager musikk sammen, og det som ender opp på tapen er det som er der i studio. Jeg håper at også lytteren blir transportert litt inn i rommet på det måten, og føler litt av den vibben vi følte på.

Hvem er musikerne, hva er deres musikalske styrke, hvorfor har du valgt å ta dem med og hva har de  bidratt med?

Aaron Goodrich (trommer og perkusjon), Elijah Ocean, Colter Wall

Han er en av  tre produsenter som holder på i studioet, i tillegg spiller han trommer. Aaron har en veldig god evne til å tenke musikalsk når det gjelder trommer. Det gjør at han hører på vokalisten, forsikrer seg om at det er digg å synge på det han gjør, og stiller spørsmål som; «fungerer dette?, «hva fungerer best tempomessig for vokalen?» I det hele tatt er han produsentaktig og tar alle instrumentene i betraktning. Aaron sørget for at ting ble gjort, og var også den som hentet inn andre når vi trengte det og ellers en bra fyr.

Ryan A. Keith (gitarer, piano og koring),  Rayland Baxter

Også en av de tre produsentene. Han eier studioet, som var i garasjen hans. Han spiller piano, diverse keys, noen gitarer og korer. I tillegg er han tekniker, og mikset platen. Ryan er et unikum av en fyr. Han ser ut som han lever på 1970-tallet, og er en stille type. Så fort han setter seg ned ved pianoet skjer det masse crazy og fantastisk. Han er fri kunstnerisk. Platen og soundet er preget av måten han skrur og tenker lyd. Ryan har hatt mye å si for soundet på hele platen, og skal ha mye av æren for det.

Misa Arriaga (bass og koring),  Kacey Musgraves, Lillie Mae

Han er en av de tre produsentene i studioet, og spiller bass og har skrevet låten «Holding Lonely». Misa er også et unikum av en musiker. Han ble født med musikk i kroppen og synger vilt bra, og skriver utrolig bra låter. Det er en enorm styrke å ha ham med på plata rent musikalsk. Misa bringer inn mye vakkert, og mye av det han foreslo og gjorde på platen er mine favoritter.

Dessuten hentet vi inn Eddy Dunlap (The Grand Ole Opry House Band, Luke Bryan) på pedal steel, gitarer og (bittelitt) synth.

Vi er veldig heldig å ha Eddy på en sånn plate. Han kom rett fra topp-sessions i Nashville, hvor han spiller for de aller kuleste, også tuslet han inn hos oss når han var ferdig på jobb i High End Studio, satt opp steelgitaren sin og spiller som ingen andre. Vi fem spilte inn grunntakes.

Vi hadde også med Mike Eli, som spilte litt gitar på platen, og Ben Sanders på fele og elektrisk gitar. Folk som er ekstremt gode på det de gjør.

Og Dennis Crouch (Har vært i studio med blant andre Dolly Parton, Steve Earle, Marty Stuart, Robbie Fulks, John Fogerty, John Cougar Mellencamp, T-Bone Burnett, Robert Plant & Alison Krauss, Øystein Sunde og Johnny Cash. red.anm.) spiller upright bass. Han var med på Robert Plant & Alison Krauss-skiva «Raising Sand» (2007) og mye annet hipt, og er en utrolig koselig fyr som spiller vilt bra.

Logan Ledger er artist selv og slapp en T Bone Burnett-produsert plate i fjor som er meget bra. Logan er en utrolig låtskriver, sanger og musiker. Han har skrevet mye sammen med Ryan A. Keith, og det var utrolig gøy å gjøre deres låt «Mr Memory» med de to i studio.

Emily Keith, som er kona til Ryan, bidro med harmonivokal. Vi fikk henge rundt i huset og garasjen deres under innspillingene. En kveld etter at jeg hadde dratt hjem la hun på harmonier til låta «Wildhorse Dream», som ble hva den er mye på grunn av hennes harmonier.

Flere låter handler om reising og tilhørighet. Hva er ditt forhold til dette og hva gjorde disse temaene aktuelt denne gangen?

Jeg har tenkt litt på det. Det var ikke noe overordnet grunn til at det ble sånn, men da vi så på prosjektet utenfra underveis i prosessen så vi at det definitivt var et gjennomgangstema. Jeg har alltid vært en hverdagsfilosof, og har hele tiden samlet opp låter som handler om hvor man kommer fra og hvor man er på vei – i overført betydning, men også denne overførte betydningen kombinert med faktisk reising.

USA har jeg hatt lyst til å reise til i mange år, selv om det er utrolig mange ting der som må ordnes opp, er det et utrolig fascinerende land med ufattelig mange spennende mennesker og historier jeg definitivt blir fanget av, og har har blitt fanget av siden jeg var liten. Et slags eventyrland som finnes på ekte. Jeg måtte skrive om det for å forstå det mer. Og jeg hadde som sagt ikke tenkt ut det på forhånd, mer at jeg så det retrospektivt. En låt handler om da jeg satt på flyet på vei til Nashville og en annen om min egen begravelse og slutten på egen reise. Det er låter om å glemme normer og forventninger, og låter som beskriver min reise fra de tidlige 20-årene frem til der jeg er i dag personlig. «Wildhorse», hentet fra låten «Wildhorse Dream» ble en passende tittel for å oppsummere nettopp denne røde tråden.

To av låtene er titulert etter amerikanske stater henholdsvis Arkansas og California og det er mange referanser til USA. Hva er ditt forhold til Amerikas forente stater og spesielt de nevnte statene?

«California» er en låt skrevet på roadtrip gjennom California, og tar for seg ganske direkte det jeg opplevde der og tankene mine rundt det. California har mye historie. Det er som mange forskjellige land samlet i en stat, og det er interessant. Jeg har aldri vært i Arkansas. Den låten skrev jeg etter at jeg fikk opp en annonse på Facebook: «Nå kan du grave etter diamanter i Arkansas State Park.». Det fikk meg til å tenke over hvor typisk det er for oss mennesker at vi søker oss mot, og trenger, distraksjoner fra det vi egentlig må ta tak i her i verden, så vi slipper å tenke.

Har du noe forhold til Sufjan Stevens som navnga to album henholdsvis Michigan og Illinois?

Jada, hehe. Men jeg har ikke planer om å skrive om alle statene altså.

USA, og sikkert egentlig alle land, har en mangefasettert historie. Jeg kunne sikkert skrevet kunnskapsrikt og engasjerende om Norge og ulike deler her og. Det som, ikke nødvendigvis er så unikt, men likevel fascinerende med Amerika er at det er så stort, og styrt på mange forskjellige måter. Og avhengig av hvor man er har historien akkurat der sin egen fortelling. Hvordan den historien har spredd seg gir en utømmelig kilde til inspirasjon, mennesker og skjebner, som henger sammen med hele verden. Det moderne USA ble skapt av en blanding av hele verdens historie da folk reiste dit, og så hadde det allerede en rik kultur fra før  hos urbefolkningen. Det er så mange verdener. Det er nesten som Westworld, et land som på film, som er spennede å prøve og forstå seg på. Selvom det skal merkes at lidelsene og den forferdelige behandlingen av enkelte kulturer og menneskegrupper som også er en del av USAs historie er ikke noe som skal sammenlignes med underholdningsprogram.

Hvor går grensen mellom det private og det personlige rent tekstlig?

Ja, det er interessant. Pressen, ihvertfall de store mediene, vil gjerne ha en trist historie, men det er ganske mange ting  jeg synes det er naturlig å skrive om som jeg ikke ville vært komfortabel med å snakke om i et intervju. Et eksempel er låten «Weightless». Den er egentlig veldig privat. Med låtskriving så blir det på en måte sånn at hvis noen kjenner seg igjen, er det en privat samtale mellom oss. Og de som tolker på annen måte får med seg en annen betydning. Det gir uansett en mulighet til å kunne snakke om noe uten å si det rett ut.

Hvorfor albumtittelen «Wildhorse»/villhest og hva vil du kommunisere med den?

Jeg lurte lenge på tittelen til albumet. Da jeg skjønte at jeg kunne bare kalle den «Wildhorse» falt mye på plass. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, ment at man i livet må gjøre det man vil, og ikke først og fremst prioritere sosiale normer og andres forventninger. Det var for eksempel lett å si; «dra til Nashville», men på den tiden hadde jeg ikke mye penger, så jeg kunne kanskje like gjerne bare sagt; «det er en god idé, men det får jeg ikke til». Men søren heller, jeg ville ikke være den som backet ut, så jeg slang meg på flyet og skålte i champagne og var på vei til å folk  jeg knapt kjente for å spille musikk.

Har du et forhold til hester utover det?

Nei, ikke utover at jeg synes at det er formidable dyr og at jeg har ridd litt for gøy, men jeg er ikke noe «hesteperson».

Du er avbildet på biblioteket på albumomslaget. Hvordan var tilblivelse av coveret Jonathan Vivaas Kiesa har laget med Simen Skaris sin artwork?

Det var en gøy prosess det også. Jeg hadde virkelig lyst til å jobbe med dyktige Sunniva Hartgen, stylist, og spurte ydmykt om hun ville jobbe med meg, og det hadde hun heldigvis. Hun kom med forslag til fotografer og satte sammen fotoshooten med Jonathan Vivaas Kiesa, en dyktig fotograf. Jeg hadde ikke sagt at det muligens skulle bli cover, kun at jeg trengte pressebilder. Da jeg fikk bildene fra Jonathan fant jeg med en gang ett som måtte bli coveret.

Jeg er en visuell person, og det hjelper å ha noe visuelt å forholde seg til. Med «References Pt. 1» ble coveret bestemt før alle låtene var klare. Jeg jobber bedre kreativt når jeg har noe å forholde meg til. Nå var låtene ferdig når vi tok dette, men underveis var det  likevel digg å anta at sånn kommer det til å se ut, da materialiserer det seg som et ekte album på en måte.

Også er det morsomt med mange sånne ting som du oppdager i ettertid også. Vi hadde med Marthe Hesvik på sminke, og Nikola Gros gjorde hår. Først i etterkant tenkte jeg nærmere over linken med biblioteket og låtene på plata, noe som bidro til bestemmelsen av at det skulle bli coveret. At jeg er på bibliotek med vind i håret blir en paralell til villhesten med vind i håret, med et hode fullt av filosofi og interesse for vitenskap, som gjenspeiles på albumet. «Particles» er min kvantefysikk-låt.

Omslaget viser kassetter med Roger Miller og et bilde av The Beach Boys‘ «Today». Hvilket forhold har du selv til dette formatet og fysisk musikk? Og hva med disse artistene? Er dette kassetter som har vært viktige for deg eller er det tilfeldig at det er de som ligger der?

Det er fra studioet, fra en av veggene fra studioet der platen ble spilt inn. Det viser litt av vibben i studioet med masse memorabilia, det kule Beach Boys-bildet, flere blader med George Jones på forsiden og mye mer. En del av det har jeg mer forhold til enn annet. Det var enkelt og greit sånn studioet så ut og er ikke arrangert eller tilpasset på noen måte.

Her er noen nøkkelord som jeg vil du skal snakke litt om ditt forhold til.

Bluegrass

Jeg elsker bluegrass og har hørt mye bluegrass nå når verden har stått stille. Jeg har også dykket litt mer ned i historien mer enn før og skjønt at det er en stor del av bluegrassens historie jeg ikke kjenner til fordi det ikke er tatt med i historiebøkene. De svarte musikerne og bandene var også en ledende del av musikkens utvikling, men ble ikke inkludert på grunn av et segregert samfunn. De fikk ikke spille på de samme stedene og fikk ikke turnere på samme måte fordi de ikke var velkomne. De hvite musikerne hadde lettere tilgang til store turneer osv og ble dermed de kjente som ble kjente helter for mange, også for meg selv. Og alle de heltene, også dagens, er knallgode, men nå har jeg begynt å dykke ned i sjangerens bredere historie og anbefaler alle som liker den type musikk å gjøre det samme.

Honky-tonk

Det forbinder jeg med pappaen min. Det var en stor del av det som jeg vokste opp med. Det var  befriende å komme til Nashville der alle kjenner til det. Det var ikke så mange da jeg var ungdom som delte akkurat den interessen kan du si, men det er noe av den morsomste musikken å spille live. Det er virkelig gøy å se publikums reaksjoner på det, og du skjønner hvorfor det er, og var, en så populær del av country-genren. Honky-tonk får folk til å danse og forteller historiene til den vanlige mannen eller kvinnen.

Country & western

Det er jo en kjempeparaply eller begrep. Jeg vet om et vanlig uttrykk blandt landt countryfolk som lyder: «I like all kinds of music, both Country & Western». Western swing er et godt eksempel på at countrymusikk samspiller med andre kulturelle uttrykk, som oppsto da den blandet seg med jazz. En utrolig digg genre med veldig lushe lydbilder, digg å høre på. Med Country & Western vokste det også frem en cowboyfilmkultur med mange vakre bilder på hva en ensom cowboy er.

Country
Country kan bety alt for tiden. Hva det innebærer er veldig avhengig av hvem som sitter med definisjonsmakten. Samtidig har country aldri stått stille. Det har blitt skapt fordi mennesker beveget seg mellom kontinenter. Stiler blandet seg og skapte de forskjellige variantene, bluegrass ble også skapt fordi folk var nytenkende,  ikke fordi de var tradisjonalister. Det synes jeg også at det er viktig å ta med inn i musikken min selv om jeg elsker tradisjonell bluegrass og tradisjonell country. Jeg vil lage min egen stil og la det skinne igjennom i musikken at dette kommer fra meg og mine referanser.

Hva folk hører og ser i min musikk er også forskjellig avhengig av hvem som hører. Folk som har veldig sterkt forhold til Honky-tonk kan høre innslag av det, men også  mye annet som de ikke vil kalle erkecountry. Noen tenker at det er country fordi de hører en pedal steel. Referanserammene er  ulike,  og derfor elsker jeg også å spørre folk om det.

Kacey Musgraves

Hun er en referanse som det er vanskelig å komme unna fordi hun er en  innflytelsesrik låtskriver akkurat nå. Det som veldig bra med henne er at hun tør å være nyskapende samtidig som hun ikke skammer seg over å komme fra countrymusikk. Hun er også vanskelig å komme unna fordi Misa har jobbet mye med henne tidligere. Jeg er definitivt inspirert av Kacey Musgraves, men hun er ikke den største innflytelsen, men en som har inspirert meg til å lage musikken jeg selv her lyst til å lage. Det er også kult at hun har åpnet opp country for folk som har sagt de aldri ville høre på country, men som hatt henne blant «Golden Hour» årets beste plater i 2018.

Rolling Stone Magazine har trukket frem «Wildhorse Dream» fra det nye albumet som en av ukas fem beste nye låter fra country- og americana-artister. Det samme med «Pause» fra «Alonesome» i fjor, og bransjemagasiner som Paste og Billboard har også omtalt deg i svært positive ordelag. Og albumet har også fått overveiende strålende kritikker både i inn- og utland. Hva betyr sånn anerkjennelse for deg som inspirasjon?

Ved en hver utgivelse prøver jeg å overbevise meg selv om at anmeldelser og evt mediedekning ikke har noe å si, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne klare å la være å lese anemeldelser og sånn. Men når den først er positiv da, så betyr jo det at det er personer der ute som har hørt på det du har laget og skjønt hva du har prøvd å få til og er godt inne i materialet. At det har resonert hos dem på en eller annen måte. Og sånne anmeldelser eller dekninger betyr veldig mye for meg.

Det er jo også dritvanskelig å leve av det å drive med musikk, jeg har ennå ikke klart det, jeg har frilansjobb ved siden av. Når  en stor platform, som når ut til mange mennesker, skriver positivt om dine ting er det et kjempestort pluss. Jeg blir takknemlig for det. Det skal jeg ikke stikke under stol. Også er det jo morsomt når du opplever at den som skriver har forutsetninger for å skrive. Jeg har også lest anmeldelser av både eget og andres, der man skjønner at skribenten ikke har stor kjennskap til det musikalske landskapet. Da faller referansegrunnlaget litt igjennom.

Kan du til slutt nevne fem låter som har inspirert deg som låtskriver på et eller annet nivå?

Andrew Combs – Hazel

Alonesome»-EP’en er inspirert av ham. Det jeg liker godt er at han forteller en historie, som man blir gående å tenke på i etterkant; «hvem er han?», «hvem er du?». Du får ikke alle svarene, og det er i grunnen ganske kult.

Gillian Welch – Revelator

Jeg kunne sagt hvilken som helst låt av henne. Generelt er jeg for alltid fanget av Gillian Welchs univers, og det er mye av det samme som med Andrew Combs. Det fortelles en historie, det er tatt et utsnitt av tiden, som gjør at du sitter igjen med spørsmål, det er filosofiske tekstvridning og selvfølgelig helt enorm musisering.

Joni Mitchell – River

Det er et klisjévalg, men hallo. Den første gangen jeg hørte den låten ble jeg satt ut av hvordan går det an å beskrive noe så konkret og metaforisk samtidig. Hennes historie kjente jeg igjen som min egen og ble skikkelig inspirert. Jeg er også generelt veldig fan av Joni.

George Jones – Take Me

Dette er et meget godt eksempel på hvordan countrymusikk kan være noe av det vakreste som finnes, og låten som George Jones har laget sammen med Leon Payne viser hvordan man bruker metaforer på en bra måte til å beskrive sine emosjoner i forhold til en annen person. Rett og slett vakkert og nydelig.

Bobby Gentry – Fancy