Wobbler: Renessanse, symforock, greske myter og Carl Jung

– Wobblers musikk er full av kontraster og innimellom kreves det store verktøy og virkemidler. Men selv om vi liker å male med bred pensel, synes jeg at vi de siste årene også har blitt bedre på å få frem det enkle og skjøre også, forklarer vokalist Andreas W.S. Prestmo i Wobbler, som er aktuelle med albumet «Dwelllers of the Deep» på Karisma Records – en plate  som plasserte  seg i tetsjiktet i kåringene av fjorårets album hos både norske og utenlandske anmeldere og progrock-fans, og den plata  flest var overrasket over at ikke  ble nominert til en Spellemannpris.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Michael Johnsen (inkl. front), Terje Skår

Wobblers «Dwellers of the Deep» sammenføyer symfonirock,  barokk og renessansemusikk på ypperlig vis. Carl Jung og gresk mytologi går opp i en høyere enhet. Varmt, analogt, storslagent, impresjonistisk, melodisk og eventyrlystent. Instrumentene gis stort spillerom og de våger å holde  fast ved en stemning. Det er kløktig ornamentert med myriader av detaljer, men mister ikke drivet eller fremdriften selv om låtene fort kan bli lange.

Her kan du lese et ønske  å unngå at musikken skal bli regressiv tross røtter  langt tilbake i tid,  anvendelse av pedagogikk og læreregenskaper i bandsammenheng og om hvordan konkurranse og gjensidig beundring ble til  kreativt samarbeid.

Andreas og Lars Fredrik, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Andreas: Jeg oppdaget musikk gjennom foreldrene mine og deres vinylplater.
The Doors, Bo Hansson, Jethro Tull, Pink Floyd, David Bowie, Beatles og Roxy Music var ting som ofte ble satt på i barndommen, og som jeg dykket dypere ned i etter hvert som jeg vokste til.
Knutsen & Ludvigsen, Pelle Parafins Bøljeband, a-ha, Iron Maiden, AC/DC, Dead Kennedys, Kjøtt og Raga Rockers var jeg også veldig opptatt av på forskjellige stadier i oppveksten.
Musikklidenskapen blomstret for alvor i 4. klasse på barneskolen, når jeg begynte på gitarundervisning og etter hvert begynte å spille i kjellerband sammen med Momrak-tvillingene som nå spiller i Tusmørke.

Lars: Det kan jeg ikke huske, for musikken har alltid vært der. Samtidig husker jeg godt at jeg tjuvlånte LP-spilleren og plater som tilhørte broren min. Det var Led Zeppelin, Deep Purple, Høst, Yes, The Doors, osv. Lyttet i smug med gode hodetelefoner, og det var en heftig opplevelse. Husker også godt opplevelsen da NRK viste dokumentaren fra Isle Of Wight-festivalen i 1970, og første gang jeg så/hørte ELP. Da var jeg solgt!

Når og hva var det som gjorde at dere selv begynte å spille og hva var det som fenget så voldsomt med å uttrykke seg på denne måten?

Marius: Selve spillingen begynte leeeeeenge før det fantes noe progrock i livet. Både fadern og modern hadde musikerbakgrunn fra 70-tallet (førstnevnte gjorde seg en suksessfull musikerkarriere nummer to på 90-tallet i roots-miljøet), men det var nok ikke før jeg hørte AC/DCs «Thunderstruck» på MTV at jeg tenkte at dette var noe for meg.

Andreas: Etter å ha lært Tom Dooley og etter hvert en del Beatles på gitarundervisninga, så begynte jeg ganske raskt å skrive egne sanger.
De ble utprøvd i kjelleren til nabogutten som hadde et rødt metallic trommesett. Følelsen av å skape noe sammen kreativt fra scratch, og samtidig strekke seg overmodig og naivt etter uoppnåelige forbilder, var en avhengighetsskapende kombo. Jeg gikk i speideren, spilte fotball og gikk langrenn på vinteren, men ingenting slo det å spille i band. Det hadde nok også mye å si at Momrakene også hadde en så sterk og tidlig musikkinteresse. Vi var flere som klikka på likt, på et vis.

Lars: Jeg hadde spilt litt på pianoet hos onkel og tante og besteforeldre da jeg var liten, men det var da jeg fikk et Casio keyboard av min farmor på 10-årsdagen at det ble alvor. Og enda mer alvor da jeg skaffet et gammelt stueorgel i 7. klasse. Jeg hadde da også spilt inn noen låter på den analoge 8-sporsopptakern til broren min som ble «hits» i klasse 5B, og ikke minst øvde det diverse band i «bikkjehuset» på gården, som sikkert også inspirerte, og siden ble det en del egne bikkjehus-band. Bikkjehuset høres sikkert litt pussig ut, men det er rett og slett et veldig gammelt hus som vi disponerte nesten fullt og helt. Nesten, ettersom det i første etasje bodde noen bikkjer (med glugger i veggen ut til en digre binger på baksiden). I andre etasje var det fire rom som diverse band øvde i. Fremdeles det kuleste øvingslokalet jeg har hatt, med utsikt over Norefjell og bjeffing i underetasjen. Bestefaren min ble for øvrig født i det huset, det er kulehull i veggene fra andre verdenskrig, det er jordkjeller med badekar med løveføtter, takmaleri av unge Lars i 2. etg, et helt rødt rom – REDRUM (vegger, tak, taklys, gulv helt rødt og psykedelisk), osv, så huset har definitivt sjel. Kreativt stimulerende miljø!

Kristian: Jeg begynte nok å spille bass ene og alene fordi jeg ble kjent med Marius og Morten (tidligere gitarist). Å uttrykke seg gjennom et instrument er en fantastisk følelse, som jeg tror bare de som spiller egentlig kan kjenne seg igjen i. Det å lage lyd, men også det å fylle rommet (både metaforisk og fysisk) med seg selv er en fantastisk opplevelse. Ikke minst når det man fyller med er egenlagd og på den måten ikke har eksistert tidligere. Det er vel også et element at man er deltagende i noe som oppleves større enn seg selv, vil jeg tro, slik at det ikke bare handler om seg selv, men mer seg selv som deltagende sammen med folk man deler en verden med.
Jeg var tidlig (som lytter) også veldig fengslet av barokkmusikk og satt som liten foran TV-en og nærmest kjente de forskjellige stemmene bruse i hodet da det tilfeldigvis var på. Å høre det var magisk, men det å være i midten av det ble da på en måte en enda større ting. Jeg spilte også saksofon i skolekorps, men hatet (og hater fremdeles) korpsmusikk, men elsket for eksempel Bach-orkestrert for janitsjarorkester.

Hva var det med progrocken i særdeleshet?

Marius: Progrocken ble en slags enda «villere» videreføring av ting en hadde likt med Frank Zappa og (såkalte) «classic rock»-band. Det lå en herlig musikalsk frihet i det.

Andreas: Jeg hørte på Tull, Doors, Floyd, Zeppelin, Sabbath, Heep og Purple lenge før jeg tenkte på at de hadde noe progressivt ved seg. Det var spennende og annerledes musikk som snakka til freaken i meg. Etter hvert fikk jeg øynene opp for Yes, Gentle Giant, Rush, Genesis og ELP, og selv om det ble tydeligere for meg at dette var progressiv rock, så var det vel egentlig bare en videreutvikling av den samme fascinasjonen for annerledes musikk. Jeg ble riktignok mer og mer opptatt av komposisjonene, konseptene, detaljrikdommen og dedikasjonen disse musikerne viste frem. Det gav meg en uslukkelig lyst til å strekke meg etter å prøve å lage noe så fullendt, totalt med egne ideer og egen musikk.

Lars: Jeg visste egentlig ikke hva det jeg lyttet til i begynnelsen het med tanke på sjanger. Det var bare masse LP-er fra 60- og 70-tallet som jeg likte. Det tok litt tid før jeg forsto at mye av det var såkalt progressiv rock, og må innrømme at alt hadde vært veldig mye bedre om det ikke het «progressiv rock». «Åh, dere spiller 70-talls progressiv rock? Det er jo regressivt». Det har blitt en kjedelig gjenganger opp igjennom. For meg var det bare musikk jeg digget, med lyder (særlig på keyboard-fronten) som jeg digget, og som skilte seg veldig fra de grusomme digitale keyboardsene man hørte overalt da vi startet opp. Men tilbake til ditt spørsmål.. progrock ja.. når det klaffer er det lite som er bedre. Det kan kreve en del gjennomlyttinger før det sitter, og krever en del ekstra egeninnsats i forhold til en del annen musikk muligens. For meg er det litt sånn at ingenting er bedre enn god progrock, men ingenting er verre enn dårlig progrock. Det kan være så grusomt og smakløst, enten det er løvbiff-prog eller blues/hardrock/poporkestre, progmetal, etc. som er blitt forvillet inn under progrock-fanen. Man får innimellom litt sjokk over hva som kalles progrock når man er rundt og spiller på progfestivaler rundt om i verden. Man må tråle seg gjennom ganske mye dårlig musikk og mye dårlig lyd og kjipe lyder, før man finner noe bra.

Kristian: «Progrock» fra gammelt av har i seg så veldig mange ulike stilarter, og det var vel det at vi gjennom å høre på musikk fra 60- og 70-tallet lærte at alt var lov. Det var ingen hindringer verken på partilengde eller stil, så lenge vi selv mente det holdt mål. Pluss at de som spilte musikk den gang var så utrolig dyktige. Det satte på en måte en standard, fordi det alltid var noe å strekke seg etter, ikke bare teknisk, men også kompositorisk. En annen grunn var vel også det at denne typen musikk, i trass av sine mange utflukter til klassisk, jazz, avantgarde osv. som regel hadde rock i bunn. For det startet ikke rett på Yes, Genesis og Gentle Giant for min del. De første bandene jeg oppdaget, sammen med Morten, var nok Jethro Tull, Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin, så rockegrunnlaget var allerede lagt da «progrocken» sto for døren for alvor. Da ble det med ett rock med ekstremt mye mer. Og det var så mye å oppdage! Nærmest fra den ene måneden til den andre så hadde noen klart å grave frem noe nytt. Morten flyttet tidlig til et eget hus på gården til faren sin, samme sted som de første bandene til meg, Marius og Morten øvde i, og blant øl, sprit og blås så gikk det sport i å sette på noe som få hadde hørt før. Og det ble mer og mer obskurt og landegrensene flyttet seg fra de britiske øyer til hele verden. Band som Locanda Della Fate, Univers Zero, Hatfield & The North, Cherry Five og Carmen kom sammen i et stort sirkustelt på høyt volum med oss i midten; piperøykende, skjeggete, gledesutbrytende og dansende. Den dag i dag må jeg fortsatt kle av meg og danse når «Fandangos In Space» kommer på.

I tillegg var det ingen andre som holdt på med «progrock» i Hønefoss på den tiden, så det var også et element av det å ville gjøre noe som ingen andre drev med. Alle andre band spilte sen 90-talls pop/rock så vi ville skille oss ut musikalsk. Litt ‘a la tidlig norsk black metal, kanskje.

Hvorfor ble det henholdsvis orgel/piano/keyboard, vokal, bass og gitar på dere?

Marius: Det fantes knapt noe kulere enn gitar etter at jeg var bitt av Angus Young-basillen. Og så kom det bare flere og flere fete gitarister inn i livet etter hvert som man oppdaget flere band og artister.

Lars: Jeg prøvde meg på gitar helt i begynnelsen, men endte med å spille mest trommer og keyboard. Det lå mer naturlig for meg. Gitar var altfor komplekst.

Eller tenker du på hvorfor det ble den besetningen med de instrumentene i Wobbler? Opprinnelig prøvde vi å verve en fagottist til å bli med i bandet. Hun var 15 og vi var 17&18 år med langt hår, mye skjegg og en sliten Volvo 240 fra 80-tallet. Da vi kjørte inn på gårdsplassen for å verve henne, måtte moren gripe inn for å forhindre at hun ble med, og det var kanskje like greit. Siden den gang har vi hatt med flere gjester på fløyte, fiolin, kromhorn, teorbe, vibrafon etc.

Kristian: Jeg ble venner på barneskolen med Marius og Morten, som sagt, og de hadde allerede valgt seg ut gitar som instrument. Sikkert mye fordi faren til Marius også er gitarist. Jeg kunne derfor velge mellom bass og trommer da vi skulle lage band, men valgte nok bass fordi jeg også ville ha mulighet til å spille melodier. Pluss at faren til Marius skaffet til veie de første instrumentene til oss, og gitar og bass var det som var tilgjengelig.

Hvordan skiller Wobbler seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med på som Lukas Kasha, The Chronicles Of Father Robin, Spirits of the Dead, Angst Skvadron, Ásmegin, Beastcraft, Endezzma, In Lingua Mortua, Three Winters, Tusmørke, White Willow, Thunderbolt? Og hva har dere tatt med dere videre fra disse bandene til Wobbler?

Marius: Altså… Hvert band har jo sin særegen dynamikk og kjemi. Noen ganger lurer jeg på om jeg har brukt mer pedagogikk i bandsammenheng enn det jeg gjør i lærerjobben! Den musikalske tilnærmingen er vel det som skiller Wobbler mest fra andre band og prosjekter jeg har vært med i, siden «malen» (eller mangel på sådan) er så forskjellig fra andre sjangre. I Wobbler har jeg, i teorien, muligheten til å benytte meg av ALT av gitarting jeg har plukket opp på tvers av sjangre gjennom livet.

Andreas: Jeg ble med i Wobbler i 2010 og følte meg utrolig privilegert som fikk jobbe med så flinke folk, som attpåtil delte mange av de samme preferansene og som jobbet innenfor like estetiske rammer. Jeg opplever at Wobbler er unikt først og fremst ved at alle medlemmene går «all in» i den kunstneriske prosessen. Vi tar ikke noen snarveier eller senker lista for hva vi forventer av hverandre. Vi gønner på og sikter mot stjernene. Blandingen av inderlighet, profesjonalitet og moderat hybris er noe jeg ikke har opplevd i noen andre band.

Lars: Wobbler var for meg det første bandet av de nevnte, og det bandet jeg har vært lengst i. Wobbler er jo et dogmeband på mange måter. Vi spiller reinspikka old school progrock/symforock, men henter inspirasjon fra ymse. Vi skyr trender, så vi holder på med det samme antikommersielle opplegget vi alltid har gjort, og det er vi alle innforstått med. Fra black metal har vi nok tatt med oss mye av den tankegangen, og det å nærmest ignorere Norge og norsk presse og stort sett fokusere på utlandet.

Tusmørke var viktig for meg ettersom «Underjordisk Tusmørke» trolig var den første skiva jeg produserte ordentlig (utenom egne prosjekter), og det var meget lærerikt. Det ble mange innspillinger i løpet av relativt kort tid med masse eksperimentering med mikk-oppsett, live i studio opptak, osv. Når det gjelder band-feelingen er Wobbler mer et band hvor alle kan bidra med partier og låter, noe det ikke var så mye rom for i Tusmørke, som er mer diktator-preget – noe som passet meg veldig dårlig (så lenge jeg ikke var diktatoren i alle fall). Dvs. det var stort rom for arrangering og full frihet mht. hva jeg gjorde på keyboardfronten, så man fikk absolutt vært kreativ også i Tusmørke, så det sto ikke på det. En viktig lærepenge fra min tid i Tussi, vil jeg faktisk si er hvor viktig det er å ha noen pustepauser innimellom; f.eks. etter en plateinnspilling er det greit å ha en pause før man går rett i gang med en ny innspilling, sånn sett var Tusmørke et damplokomotiv som duret videre enten det var gig hver helg eller gjerne innspilling av flere plater samtidig. Det ble kreativt utmattende i lengden for meg, selv om det var mye moro også.

Ellers har White Willow selvfølgelig vært ekstremt viktig mtp. å spille gigs i utlandet for store folkemengder, fått masse studioerfaring, og uten at Jacob hadde tipset Laser’s Edge om oss, ville vi sikkert loffet rundt i bikkjehuset fremdeles.

Jeg tror kanskje alle de andre bandene og prosjektene mine også har gjort det enklere å holde helt fokus på hva Wobbler dreier seg om. I andre prosjekter får jeg utløp for pop, elektro, metall osv, så jeg slipper å blande inn det i Wobbler. Dvs. det hender det også faktisk blir blandet inn, men det blir nærmest bakt inn i Wobblers progdrakt og dermed godt kamuflert.

In Lingua Mortua (særlig plata «Salon des Refusés») ble karakterisert som «progressivt» ved å blande ulike sjangere som jazz, progrock og black metal (som Jørgen Munkeby ble inspirert av i sin tid og skapte sin egen utgave i form av «Blackjazz»). Jeg synes egentlig det blir for enkelt å bare blande sjangere som ikke har blitt blandet før, også blir det liksom «progressivt». Det kan fort bli krampaktig. Det skal forresten langt mer utholdenhet og en skal være bra vrang for å holde seg på den smale sti i så mange år som Wobbler har gjort – uten å vike en tomme. Det viktigste uansett hvilket band/prosjekt jeg holder på med, er tross alt om musikken er bra, melodiene av høy kvalitet og at det hele er ektefølt, ikke om den er progressiv eller ikke.

Kristian: For min del så startet det hele med Wobbler, så det er vel heller den andre veien. Jeg, Morten, Marius og Tony (tidligere vokalist i Wobbler) hadde et ungdomsgruelig rockeband kalt Citadel (veldig fantasypreget navn, litt ‘a la Cirith Ungol eller noe sånt) og jeg, Morten og Marius gikk så videre med et instrumentalband kalt Oter. Der puttet vi inn alt vi kunne tenke oss av inspirasjon, fra The Meters til Händel, så det var kanskje å regne som et proto-Wobbler for min del. I så måte har jeg egentlig hatt få faste band opp i gjennom. Spirits of the Dead var mer et band i classic rock-sjangeren, selv om det sikkert kan ha «progelementer» for noen. Forskjellen mellom Wobbler og andre band jeg har spilt i er nok at det startet som et vennskapsprosjekt uten noen klar bandleder, selv om vi var veldig heldige med at Lars allerede hadde laget masse musikk vi kunne hekte oss på. De første Wobbler-låtene er stort sett Lars med enkelte innspill av oss andre. Lars ble etter hvert også med i før nevnte Oter. Noe som ikke var selvsagt. Jeg, Marius og Morten vokste opp i Hole (ca. en km utenfor Hønefoss) og Martin og Lars kommer fra Haugsbygd på den andre siden av Hønefoss. Vi møtte ikke hverandre før vi alle gikk på videregående i Hønefoss. Lars og Martin hadde sitt band og vi vårt. Men vi skjønte at de var veldig flinke. Konkurrenter med andre ord. Med tanke på personlighetene våre så skjønner jeg ikke helt at vi ble venner, men etter en stund ble altså Lars med i Oter. Marius spilte trommer i Oter, så Martin gikk vel da mer i black metal-retningen.

Alt dette, den sammenvevde historien fra vi var 15-16 år kombinert med en felles ungdommelig hybris, den delte musikken og fraværet av designerte bandlederne er vel det som skiller Wobbler fra andre band jeg har spilt i. Om noe, så har vel andre band vært en påminnelse om hvor sære musikalske personligheter det egentlig er i Wobbler. Men jeg har også oppdaget at det både er nyttig og morsomt å spille med andre musikere, som ikke er de man vokste opp og inn i.

Hva skiller dagens utgave av Wobbler fra  tidligere utgaver både med tanke på  hvilke medlemmer som er med og ulike stadier man vil si at bandet har befunnet seg på? Hva vil dere  si kjennetegner de ulike periodene fra albumdebuten med «Hinterland» i 2005 via «Afterglow» i 2009, «Rites at Dawn» i 2011, «From Silence To Somewhere» i 2017 til dagens «Dwellers of the Deep»?

Marius: Wobbler har blitt litt mer spisset som liveband for litt mer variert publikum, og det er mye mer rom for å jamme. Både for moro skyld og i arbeidet med nye komposisjoner.

Lars: Det er jo så mange år siden vi startet at både vi som mennesker og vår musikksmak har endret seg i løpet av disse 22 årene – naturlig nok. Likevel har vi beholdt mye av den opprinnelige grunnmuren i bandet. Det er og forblir reinspikka prog, uten å blande inn innslag av pop, metal, hip hop eller elektronika som sikkert er fristende for mange. Det gjelder å dyrke begrensningene, f.eks. begrensningene med kun å bruke tidlig 70-talls keyboards. Mye av grunnen til det, var at jeg ikke kunne fatte hvorfor ELP, Banco og egentlig de fleste progbanda fra 70-tallet kunne gå fra å låte så sjukt fett til å begynne med, for så å gå så på snørra i form av cheesy keyboards og famlende forsøk på pop. Jeg husker den unge Lars tenkte, den feilen skal pokker ikke vi gå i. Så får vi se da, hvordan det går videre med oss også..

Kristian: Helt i starten var det vel sånn at vi spilte omtrent alle ideer vi kom på, uten å være for selvkritiske. Da vi ga ut «Hinterland» derimot ble vi nok veldig opptatt av at det måtte være fantastisk bra. Vi gikk mange runder med alle tema på det albumet og sånn har det vel vært siden også. Den største forskjellen mellom da og nå er nok at vi nå har en vokalist som lager egne tekster, samt at Andreas klarer å lage vokallinjer oppå de utroligste passasjer og får det til å høres naturlig ut.

Før «Rites at Dawn» var veldig mange av låtene uten vokal, eller hvert fall minimalt med det. Det gjorde jo at de tidligste låtene, på «Hinterland» og «Afterglow», har mange flere antall toner og større fokus på instrumentalpassasjer. Da Andreas kom med så følte jeg at vi ble et komplett band, fordi vi fikk en som kunne matche oss andre med tekster, linjer, komposisjon osv. En annen glidende overgang er nok også det at låtene på de to siste albumene har mer flyt i seg enn de tidligere, med unntak av tittellåten på «Hinterland». Der vi før spilte frenetisk, og kanskje overspilte til tider, så tar vi oss nå litt mer tid til å la et tema få feste seg. Begge deler har sin sjarm, så vi er nok ikke ferdige med det frenetiske enda, dog. Til slutt så er det jo også det at vi de siste ti årene har spilt mye, mye mer live enn vi noen gang gjorde før. Det har vi rett og slett blitt et bedre band av.

«Hinterland» og «Afterglow» var barneårene, «Rites at Dawn» de litt rare tenårene og de to siste albumene er de voksne og mer gjennomtenkte, i så måte.

En del hevder at den forrige platen «From Silence to Somewhere» innebar noe av et musikalsk gjennombrudd eller at dere  virkelig fant formen da. Hva mener og tenker dere selv om en slik analyse?

Marius: Hmmm, det kan være noe i det. Men mest av alt så ble det jo et aldri så lite comeback med en lineup som var «good to go» med tanke på å følge opp slippet med litt mer konserter enn det som var (til da) vanlig for bandet. Det at noe av materialet er «spilt frem» på lokalet gjorde nok også sitt for å gi plata et litt mer utpreget «bandsound». Den er jo også en del slankere i produksjonen enn «Rites at Dawn», så kanskje en del lyttere følte at låtene ble litt tydeligere og krevde færre gjennomlyttinger før en fikk skikkelig kåll på materialet. Jeg husker jeg faktisk var litt bekymret for at en del gamle fans ville finne «Silence» liiiitt for lite progga, men en får vel si at det gikk ganske bra. Ingen av så for oss at den skulle få så grom mottagelse.

Andreas: Wobbler har etter min mening hatt formen inne hele veien, men kanskje ikke like helhetlig som på de to siste platene hvor både låter og album oppleves som om det ikke kunne vært gjort annerledes og hvor alle elementene er godt balansert mot hverandre. Jeg opplever det som gjennomarbeidet og koherent på en annen måte enn f eks. de to første albumene. Man lærer jo også mye underveis og vi har de siste 10 årene vært mye mer bevisst på at det er nødt til å være gode låter eller komposisjoner i bunn, ikke bare en kompleks sammenstilling av kontrasterende temaer i forskjellige takt- og tonearter. I forkant av «Silence» landet vi jo også besetningen for alvor når Marius gikk fra midlertidig til fast medlem. Det gav oss stabilitet, felles fokus og arbeidsro. Det at flere bidro på låtsnekring og at vi komponerte mere sammen på øvingslokalet hadde nok også mye å si for at vi utviklet oss som band. Jeg tror det er dette folk hører når de sier at vi har funnet formen.

Lars: Det var nok den første platen som var lagd mest i fellesskap, enten ved jamming og impro, eller ved at noen hadde et vagt riff som resten spilte videre på og utviklet. Absolutt noe jeg håper vi kan gjøre mer av. Dvs, når jeg tenker meg om, jobbet vi veldig i felleskap på materialet til vår første plate og, men da var vi tenåringer og temmelig ferske i gamet, så jeg føler det funker langt bedre nå. Vi har bare blitt bedre rett og slett.

«From Silence» er helt klart den plata som har slått mest an blant ganske mange folk. Jeg tror kanskje den kom litt bardust på folk 6 år etter forrige plate, og det var tydeligvis sånn at alt bare klaffet når jeg ser tilbake; lyd, musikk, cover og full pakke. At den er såpass høyt listet på ProgArchives er veldig gøy. ProgArchives var noe jeg brukte aktivt i min og internettets barndom (eller ungdom på 90-tallet?) for å lete meg frem til progklassikere, så at «From Silence» er blant disse bautaene er stort.

Kristian: Om ikke direkte et gjennombrudd, for jeg føler at også «Rites at Dawn» satte oss på kartet for de som er interessert i den typen musikk vi spiller, så var det fra og med «Silence» at vi ble modne nok som fullt band, altså med Andreas på vokal og andregitar. Det tror jeg absolutt ga utslaget på «Silence». Men det er viktig å huske på at vi ikke ante at det albumet skulle bli så populært som det ble. Vi var egentlig ganske nervøse, fordi låtene var jo en smule annerledes enn det vi hadde gjort tidligere. Det var litt bære eller briste tankegang. Men så klaffet alt og ble et slags comeback for Wobbler. Seks år er lang tid mellom to utgivelser og jeg vet det var noen som trodde bandet var oppløst, selv om det faktisk var i den perioden vi spilte mest i utlandet; Italia, Tyskland, Frankrike, Canada, Sverige.

Fortell om hver enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i Wobbler.

Andreas Wettergreen Strømman Prestmo – vokal, Fender Stratocaster, Oslo instrumentfabrikk no 002, Chandler Precisions Bass, akustiske nylon og stålstrengsgitarer, perkusjon, opptaker og klokkespill

Marius: På mange måter Strået Som Rører Drinken når det kommer til det konseptuelle og tematikk. Selv om jeg kom inn i bandet i 2014 har jeg jo kjent Kristian, Lars og Martin i en evighet, og gjort en del ting sammen med dem, så det er på en måte «mye vann under brua» mellom oss gutta. Andreas er da elementet som får litt fart i sakene, og som tør å være seriøs på høytflyvende ideer som jeg kanskje tror vi andre ofte hadde ironisert i filler. Gjennom han har vokalpartier integrert seg inn i Wobblers musikk på en litt mer ordentlig måte, med de komposisjonelle godene det fører med seg, og han er veldig god på å invitere og inkludere oss andre inn i den delen av bandet. Også er han en knakende fin frontfigur synes jeg. Han utstråler både det jordnære/tilgjengelige i tillegg til det mer høytflyvende og.. øh… «stjernebarnaktige».

Lars: Andreas er veldig viktig for Wobbler, enten det er tekster, sangmelodier/harmonier eller bidrag enten ved riff eller hele låter. Så har han jo selvsagt en fantastisk sangstemme med en nerve som er helt unik. Andreas er også veldig positiv med en innstilling om at alt er mulig og at det ordner seg; om det så innebærer en tur til Italia med bandet uten et sted å bo før vi har ankommet, osv. Ja, også synes jeg Andreas er meget kreativ, særlig mht. til å klare å komme opp med vettuge vokallinjer oppå et parti som man kanskje aldri hadde sett for seg vokal. Det er alltid like gøy og overraskende!

Kristian: Andreas er magikeren som på mange måter skrur det hele sammen, enten det er tematisk eller konseptuelt. Han har en helt unik evne til å se at små ting og detaljer i musikken kan utbroderes eller snus til å bli noe større enn f.eks. bare en 20 sekunders overgang osv. Også er han ikke redd for de «store» musikalske ideene og heller ikke redd for å leve de ut på scenen. Han har en liten Peter Gabriel i seg live og det er noe Wobbler trenger. Vi er flinkere på scenen til å være synlige nå, men det er helt klart han som gjør det best. Også er han en fantastisk vokalist, om det trengs å nevnes.

Kristian Karl Hultgren – Rickenbacker 4001 bass, basspedaler, treblås

Marius: Kristian er den jeg har kjent lengst av gutta. Vi har vært veldig nære kompiser siden 3-4. klasse på barneskolen. Han, meg og originalgitarist Morten Eriksen var liksom de tre musketerer fra barneskolen og opp til 20-åra. Kristian er først og fremst et monster på bass. Hans bassarrangementer er reine symfonier inni låtene våre, og han er en utrolig hardtarbeidende kar når det kommer til alle aspekter av instrumentet sitt. Der er det ikke en millimeter slinger i valsen på noe som helst. Han er, ved siden av Andy, en av søylene i bandet når det kommer til planlegging ved siden av å være bandets (ufrivillige) økonomisjef. Sta som et uvær, seriøs som livet ditt, generøs og utrolig dyktig. Men jeg er litt inhabil da, fordi for meg er han en bror fra en annen mor.

Andreas: Gjennomført, dedikert, fokusert. Et vanvittig trøkk kombinert med lekre detaljer, annerledes og interessante løsninger.

Lars: Kristian er en av the founding fathers som ennå spiller i bandet, ved siden av Martin og meg. Kristian er like sær som riffene og låtene han lager, og det er stort sett en bra ting. Han lager de råeste og mest uventede bassriffene jeg vet om, som likevel kun løfter musikken, og ikke spenner bein på den, som det sikkert fort vekk kunne gjort, om det var gjort på feil måte. En annen ting som skiller Kristian fra alle andre, er det meget gode soundet hans, og hans bevissthet rundt lyd og bra utstyr. Rickenbacker basser med grov fuzz er et stikkord. Kristian er også en ryddig og ordentlig kar, han er litt den «voksne» i bandet som fikser de økonomiske tinga, øvingslokale, etc. Som vi alle setter pris på, uten å gi ham hverken ros eller klapp på skulderen; noe som ikke er vondt ment av oss; det er bare at om vi ikke har noe vondt å si om noen holder vi bare kjeft.

Lars Fredrik Frøislie – Hammond C3, Mellotron M400, Chamberlin M-1, Blüchner Grand Piano, Wlliam de Blaise Spinet, Minimoog Model D, Arp pro Soloist, Solina String Ensemble,  Hohner Clavinet D6, Fender Rhodes MKII, Yamaha Cp-70B, Marxophone, perkusjon, backing vokal

Marius: Altså, jeg ble kjent med Lars Fredrik da han ble med i proto-Wobblerbandet Oter. Det besto av Morten Eriksen på gitar, Kristian Hultgren på bass og meg på trommer (vi hadde mistet vokalist og trommis, og bodde på bøgda, da var det bare å skifte instrument for min del) og vi spilte korte egenkomponerte instrumentalsanger. Vi hørte rykter om en «dritgod» keyboardist fra nabokommunen og fikk han med på en session. Det tok ikke lange tiden før en skjønte at gutten ikke bare var et naturtalent, men en sann virtuos. Nå er det en gang sånn at tenåringer er tenåringer, så han måtte tåle litt yngstemann-tyn, men jeg husker vi hadde en klar følelse av at fyren var i en klasse for seg. Nå er jo Lars en høyt hyllet og velkjent freser både på instrument og studioteknikk i inn- og utland, og det med rette. Veldig perfeksjonist, men på en god måte, og har en hinsides musikalsk teft på tvers av sjangre og instrumenter. Hadde jeg kunnet så hadde jeg hatt Lars til stede på alle innspillinger til evig tid, for han har et veldig godt øre for hva som er et godt take for låta. En kan kanskje si at bandet i sin tid var bygd rundt Lars Fredrik sin orgelgrop, så rollen til Lars Fredrik i Wobbler er å være Lars Fredrik.

Andreas: Melodisk, lidenskapelig, virtuos. Wobblers egen Mozart som alltid har en god melodi på lur.

Lars: Selv mener jeg en av mine største styrker er evnen til å fullføre hva jeg har begynt på – uansett hva det krever og hvor lang tid det måtte ta. Jeg har sett mange superduper-band som har masse bra musikk, men de får aldri fomlet seg til å spille inn, ev. den klassiske feilen å gi seg midtveis i innspillingen eller etter et album om det ikke slår an umiddelbart eller får slakt (ved Gud hvor vi har blitt slaktet fra første stund). Det holder ikke med talent alene om man skal lykkes, og det gjelder på de fleste områder i livet; man må ha en stor dose standhaftighet, og gjerne litt flaks.

En annen ting som er viktig for meg, er å ikke bruke dritt-keyboards eller instrumenter og lyder som ikke står seg om 20 år. Jeg vil ikke at det skal stå på noe så grunnleggende som lyden, når jeg ser meg tilbake om 20-30 år. Man bruker f. eks. rett og slett ikke en digital Mellotron på en plate om man egentlig ønsker at det skal låte som en ekte Mellotron; da tar man seg heller bryet med å låne en ekte vare, da står den seg i evig tid.

Jo! Også spiller jeg med temperament. Jeg mener det jeg spiller, og en gang spilte jeg meg fysisk tvers gjennom et keyboard så tangenter og blod sprutet. Det er mye blodfattig spill der ute. Særlig blant flinkisene ser jeg en tendens til at det ikke er noen motstand; det blir kanskje for lett for dem, og da mangler det ofte bitt og blir tannløst, som om de ikke mener det de spiller.

Kristian: Om Andreas er magikeren i Wobbler,  er Lars den utspekulerte, kappekledde rådgiveren bak tronen som alltid kommer med musikalske løsninger som ikke er åpenbare, men som er hans vilje. Han isolerer seg på lønnkammeret sitt og smir sammen uttrykk som ingen så komme. Også er han jo en sær fyr som må tas ved hornene av og til. Det er vel ikke fordi han nødvendigvis er en diktator, men heller lidenskapen til hele Wobbler, eller til musikk i det hele tatt, og den har han båret med seg helt siden starten. Instrumentmessig så er vel Lars også en av de dyktigste selvlærte musikerne jeg har møtt. Han har et skummelt bra gehør og når han har dagen så renner det ut improviseringer som er hoderystende bra.

Marius Halleland – Gibson Les Paul Goldtop, Gibson Firebird, Gibson SG, Gibson EDS 1275  doubleneck, Fender Telecaster, backing vokal

Marius: Ach, jeg prøver å putte litt rock i progrocken vår.

Andreas: Åpen, kreativ, leken. Følelse, tone og teknikk i skjønn forening.

Lars: Marius kom inn som en reddende engel da alt så mørkt ut, etter flere år med sessiongitarister etter at Morten sluttet i 2011. Marius er en positiv, omgjengelig fyr, og en fordømt dyktig gitarist. Jeg setter særlig pris på at han ikke er vond å be mht. å teste ut nye, improviserte ting i studio, og at ikke alt skal være hugget i sten da vi setter i gang innspillingen. Det er alltid lek og moro når vi spiller inn, slik det bør være.

En ting som gjorde det ekstra fint er at vi er gamle venner fra Hønefoss, og med nogenlunde like musikksmak. Det som er litt drass, er at han bor på Vestlandet et sted, som gjør øvinger litt me»r knot. Samtidig er nettopp vestlandshuset hans helt fantastisk med nydelig beliggenhet innerst i en fjord, som var helt avgjørende da vi jammet frem låta Merry Macabre» der en snøfylt helg i februar for noen år siden.

Kristian: Marius er soldaten som aldri gir opp og som overlever de kjipeste scener og det kjipeste utstyret når vi er på tur, men som fremdeles leverer. Foruten å være en av mine beste venner, er han også en av de jeg har spilt lengst sammen med. Marius startet ikke karrieren som noen blodprogger, men han har et utrolig musikalsk øre og er en utrolig gitarist. Han spiller med en «less is more- tilnærming, hvert fall om man kontrasterer til gitarister i andre moderne progband. Han tenker helhet fremfor å skulle stjele scenelyset (selv om han vet å ta det også) og bringer nok litt av den rene rockeestetikken inn i Wobbler med en retro tilnærming til toner, soloer og harmoni. Han tar meg noen ganger på senga med valg av toner i soloene sine. Dessuten har han lang erfaring som turnerende musiker og er utrolig behagelig å være på tur med. Han er i det hele tatt utrolig behagelig å være rundt i det hele tatt. Men jeg er nok litt inhabil pga. manlove også.

Martin Nordrum Kneppen – Ludwig og Slingerland trommer, blokkfløyter

Marius: Jeg og Martin bodde sammen en stund, rundt den tiden «Rites at Dawn» ble laget/spilt inn, og jeg husker veldig godt hvordan han satte seg konkrete mål rundt trommingen sin (som var allerede finfin), og gjorde et kvantehopp i teknikk og «findetaljer». Sånt er alltid imponerende. Siden da har han hatt et veldig proaktivt forhold til det å stadig utvikle trommingen sin, og han er en av de aller flotteste trommeslagerne jeg vet om. Han spiller alltid smart og kommer opp med kule løsninger på hva det skulle være av takter og stemninger i partier. Han er også en real trooper, og er liksom den som alltid er i god form og klar til dyst. Det er alltid en god kvalitet i et band. Han er nok en av de mest selskapelige personene jeg kjenner og stiller alltid opp for venner, uansett hva det skulle være. Alle liker Kneppen! Han er en veldig aktiv musiker med stort nettverk, på noen måter også et slags «vindu ut» for bandet.

Andreas: Eventyrlysten, hardtarbeidende, stilsikker. Herlig driv og guts i alt han gjør.

Lars: Vi har spilt i diverse band siden 7. klasse eller der omkring. Martin er på mange måter som et lim for medlemmene når det går ei kule varmt. Martin er nesten alltid positiv, klar for eventyr og har et utrolig reir med søppel, snop, potetgull, brus og øl under/rundt trommesettet sitt til enhver tid som bidrar til en spesiell lukt og avslappet stemning på lokalet. Martin er, i motsetning til kanskje særlig Kristian og meg, veldig lite opptatt av musikkutstyr; han kjører på med ungdomsskole-trommesettet sitt fra 90-tallet med en underlig blanding av cymbaler, noen sprukne, noen bra, noen regelrett dårlige. Nå er ikke det noe problem i studio; jeg gikk til innkjøp av et skikkelig Ludwig-sett fra 1973 med tilhørende Paiste cymbalklassikere. Martin har også en relativt god musikksmak (i alle fall stort sett), og når det kommer til mekking av Wobbler-låter har Martin gjerne en formening om hva som funker eller ikke, og det veier tungt på veien til en ferdig låt.

Kristian: Martin er gjøgleren som så godt som alltid har godt humør og som jorder resten av oss når det kommer til de mest utflytende musikalske konseptene og vurdering av hva som faktisk er gjennomførbart og ikke. Han er en jævel på telling og vi har etter hvert lært oss å stole på at han er den som vet hvor i en låt eller takt vi er når ting står på som verst. Han spiller veldig dynamisk og jobber hele tiden med å utvide trommerepertoaret sitt. Helt klart den av oss som øver mest på egenhånd. Han begynner også etter hvert å bli veldig flink på blokkfløyte og var den som brakte tidlig- og renessansemusikk inn i Wobbler. Sammen med Marius og Andreas er han den som er utrovert på tur og overlever alle nachspiel om de så er aldri så langvarige.

Dere har også med dere en spesielt utvalgt gjest. Fortell om henne, hvorfor dere valgte å hente henne inn og hva hun har bidratt med på platen.

Åsa Ree – fiolin, backing vokal

Marius: Åsa ble tatt inn for å booste bandet litt live, og fant veldig fort tonen med oss. Hun er rett og slett rådyktig, og et veldig fint menneske å samarbeide med. Jeg mener å huske vi bestemte oss ganske tidlig i prosessen rundt «Dwellers of the Deep» at hun måtte få spille noe på skiva. Det har vært en sann fryd å ha henne med live, og jeg håper vi kan jobbe mer sammen i framtiden.

Andreas: En gjennomført musiker. Uredd, nysgjerrig, særegen og utrolig dyktig.

Lars: Åsa kom inn i Wobbler på en tilfeldig måte ved at vi delte øvingslokale. Så ble hun med på fiolin og sang når vi spilte live fra ca. 2017. Skulle gjerne hatt med Åsa på «Silence»; særlig «Foxlight»-fiolinsoloen hun gjør live er helt legendarisk bra, og det er synd den ikke er med på studioinnspillingen, som da altså ble spilt inn før vi møtte Åsa.. Åsa er supermusikalsk, har godt gehør og spiller med en herlig innlevelse.

Kristian: Åsa er den flinkeste fiolinisten jeg vet om og det er rart å tenke på at det kun var tilfeldigheter som gjorde at vi ble kjent. Bandet hennes og Wobbler deler øvingslokale og hun har spilt live med oss når det har vært mulig siden 2017. Hun bringer en ny dimensjon til låtene live, enten det er å overta melodistemmer fra Lars og Marius eller på backing vokal. Ikke bare er hun en fantastisk fiolinist, men hun har også en vanvittig bra stemme. Jeg er alltid imponert over gehøret spillegleden og humøret hennes. Jeg håper vi får ha henne med oss live i mange, mange år.

Hvorfor valget av albumtittelen «Dwellers of the Deep»/Dypets beboere  og hva vil dere kommunisere med den?

Athanasius Kircher er ansvarlig for  de mystiske coverillustrasjonene og Thomas Kaldhol står for det grafiske designet etter kunstneriske retningslinjer fra Andreas W.S. Prestmo og Kristian K. Hultgren. Fortell om førstnevnte kunstner, hvorfor  dere har valgt på benytte ham og om prosessen med å skape omslagskunsten og hva dere ønsker å artikulere med dette fascinerende  naturbildet?

Marius: Tittelen er fra en tekstlinje på en låt som vi endte opp med å droppe fra plata. Eller snarere la tilbake i verktøykassa for kanskje allerede neste plate. Det ble slik at den tittelen passet godt på flere nivåer. En kan si den speiler det plata (til dels) handler om; de sterke understrømmene av følelser og drifter som rir ethvert menneske. Men tittelen passer for så vidt også med noe så banalt som tiden den ble til i, altså koronapandemien med sin biologiske trussel. Eller rett og slett at det er Alle Obskure Ting, prognerder i kjeller’n og så videre.

Andreas: Tekstene kretser rundt følelser, lengsler og drifter. Jeg ønsket å prøve si noe om det som rører seg i dypet av selvet, det vi kanskje ikke vet helt hva er, eller hvorfor kommer. I en verden som i stor grad fokuserer på det som skjer på utsiden/det overfladiske, og hvor mye kunnskap er gjennomprøvd, faktualisert eller «opplest og vedtatt», føles det interessant å prøve å se bak forhenget for å få tak i noe som ikke er ferdig fordøyd eller konkretisert i stykker av konsensus. Jeg ville også prøve å få tak i noe som er bestandig og felles for alle mennesker, med tråder langt bakover i vår felles historie, og som ikke bare var «snapshots» fra et øyeblikk.

Når vi begynte å jobbe med materialet ante jeg ikke hvor vi skulle ende opp. Jeg opplevde tidlig at det var en del emosjonelle og kontrasterende stemninger som kom til uttrykk, og da gjelder det å bare kaste seg uti floden og la seg drive med. I den kreative prosessen prøver jeg ofte å sette kjellerluka på gløtt og la det som kommer komme, og så rydder jeg og strukturerer underveis. Denne gangen endte det med besøk fra dypets beboere.

Jeg oppdaget disse kobberstikkene av Kircher for flere år siden, men fant de igjen når jeg jobbet med tekster/konsept for det nye materialet. Kirchers illustrasjoner er øyeåpnende og særegne. Han er blitt kalt den siste renessansemannen på grunn av sin kunnskap om nesten alt, og det er mulig å ane en slags holistisk grunntanke også i illustrasjonene hans. Med sine strømninger fra dypet til overflaten og tilbake, er det helt perfekt til tekstene, konseptet og musikken på «Dwellers of the Deep».

Albumet har en lang veldig spesifikk liste over hvilke instrumenter dere benytter på platen. Har der noen spesielle favoritter blant alle disse fjonge instrumentene eventuelt  noen spesifikke forsterkere, pedaler eller mikrofoner som dere er særdeles glade i. I så fall hvilke og hvorfor?

Marius: Når det kommer til for eksempel gitarmodellene  handler det mest om hvilke merker en er glad i og fortrolig med. Det er kanskje barnslig, men jeg føler meg langt mer fabulous med en Gibson/Music Man-kombinasjon enn en mer moderne «en-modell-for-alt»-gitar og digitalamp, selv om folk flest strengt tatt ikke ville hørt forskjell slik teknologien er i dag.

Lars: Jeg har alltid digget å lese i gamle albumcovere og undersøke instrumentlista og dernest lytte meg frem til hvor de ulike instrumentene er på plata. Også er det så klabert litt for å vise at vi ikke driver med noe tull; alt du hører er ekte vare, ikke noe digitalt dill som bare låter dårligere enn den analoge originalen. Det er et elsk-hat-forhold til disse gamle instrumentene og; for det er en del vedlikehold, strenger må tunes og harpsichord-plektre må finjusteres. Det tar gjerne et par-tre dager før man faktisk er klar til å spille inn et piano eller en cembalo, Chamberlin-bånd ryker, mellotronbånd setter seg fast, osv, osv. Men lyden taler for seg selv; det er verdt klunderet da. Det er ikke helt det samme å fyre opp et software-hammondorgel versus en Hammond C3 med Leslie 147 fra 60-tallet. Man spiller helt annerledes og forholder seg til instrumentet på en helt annen måte.

Kristian: Jeg har altfor mye utstyr og kan på den måten egentlig variere. Men det jeg nesten alltid havner tilbake på er Rickenbacker 4001 bass, Hiwattkonfigurert Sound City 140 watts røramp, Sunn 2×15 kabinett og en Budda Phatbass distortion pedal. Jeg bruker også en andre pedaler for å få den lyden hvert parti skal ha, men overstyrt bass og fuzz er nok det jeg bruker mest. Wobblers musikk handler veldig ofte om at hvert parti kan ha sin egen stemning, da må man variere lyden til å passe. Dersom man er perfeksjonist, altså.

I studio er det enten en Ampeg B-15S eller Marshall gitarkabinett og forsterker. Jeg tror jeg alltid kommer til å bruke Rickenbacker 4001 basser i Wobbler. Det er noe med den klare og gjennomtrengende lyden som Wobbler er avhengig av; det skjer så mye i alle instrumenter samtidig og bassen har også veldig ofte sine egne melodier under og komplimentært til keyboard og gitarer.

Totalt sett så hadde det ikke vært noe Wobbler uten mellotroner, monofoniske synther og orgler, sånn sett er disse også faste bestanddeler vi ikke klarer oss uten.

Hvor viktig er det med spesifikt utstyr for å kunne skape og gjenskape den lyden og det lydbildet som dere vil ha?

Marius: Både og. Jeg tror en del glemmer at spillemåte har masse å si også, i alle fall på gitar.

Lars: Det er veldig viktig om man vil skape musikk som tåler tidens tann, og dessuten spiller man rett og slett bedre på originalen versus kloningen. Det ville vært surt å lytte til de første platene og vite at det kunne vært bedre om man bare hadde hatt bedre samples eller noe i den duren. Var derfor jeg gikk til innkjøp av krem keyboards da jeg var i tidlig 20-åra. Så fikk jeg heller være blakk. Heller det enn å vente til man er gammel og har penger og lager drittmusikk. Da hjelper ikke all verdens fett utstyr.

Kristian: Det er nok mest viktig for selvfølelsen, og sikkerheten når man spiller live. Jeg kjenner alle særegenhetene til bassene og forsterkerne mine og det gjør det lettere å sette opp på kort tid, men samtidig vite at alt er som det skal. Det sagt, vi har naturligvis spilt på til dels lånt utstyr også, særlig i utlandet, og da gjelder det å kunne tilpasse seg raskt. En gang vi spilte i Canada hadde flyselskapet rotet bort alt utstyret vårt. Da lånte vi det vi trengte og det er en påminnelse om at det viktigste er ikke det og det utstyret nødvendigvis, men at man spiller med overbevisning så godt man kan.

Hvor opptatte er dere av musikalsk finesse?

Marius: Jeg tenker alltid If It Fits, It Sits. Helt uavhengig av hvor «vanskelig» eller «imponerende» det er. Jeg synes egentlig det er helt uinteressant. Det er hva som passer for låta som er utslagsgivende.

Andreas: Jeg tror vi er mer opptatt av musikalsk autentisitet, enn vi er av finesse. Det viktigste er at ting låter utvunget, ekte og at det berører. Det tekniske er kun et hjelpemiddel, og må aldri styre eller gå i veien for helheten og komposisjonene. Men hvis man mener finesse som oppmerksomhet og nøyaktighet i forhold til detaljer, er vi nok godt over gjennomsnittet opptatt av det.

Lars: Både og. Da vi startet opp var det nok delvis en reaksjon på flinkismusikken vi ikke kunne fordra. Vi var skranglete, men med sjarm og spilte god musikk. Det har hele veien vært viktig at det ikke låter for fintunet og striglet, uten bruk av kvantifisering eller autotune. Gjerne litt småsurt og levende – skjer det en feil dyrker vi gjerne det, om det så er minimoogen som får et anfall eller mellotronen som lager wobbly lyder, at Martin dunker inn i kaffekoppen midt i et Cembalo-opptak (ref. midtveis uti «Hinterland»), eller at noe tilfeldig skjer som likevel har sjel, så trumfer det perfeksjonisme.

Hvilken plass i god musikk og i Wobblers uttrykk har individuelle soloer? Hvordan balanserer dere det i forhold til musikalsk driv og samspill?

Marius: Må nesten referere til forrige svar. Passer det låta? Har det en funksjon? Runk for runkingas del (på plate) har heldigvis ikke vært noen stor del av Wobbler.

Lars: Ja til mer impro og soloer sier jeg bare. Man sitter mer ytterst på stolen både som utøver og lytter når man vet at det improviseres. Komboen mellom det arrangerte og improviserte er gull, tenker jeg nå for tiden. Så er det en fin variasjon i musikken å highlighte et soloinstrument, så et annet osv.

Kristian: Det er noe som har kommet etter hvert. På de tidligste utgivelsen var det aller meste så gjennomkomponert at det ikke var rom for improvisasjon. Nå har vi derimot gjort plass til soloer inne i låter live, for å skape variasjon og det er veldig befriende og gjør at det er en nerve i en konsert på en helt annen måte. Da får også samspillet en ny dimensjon, fordi man må lytte og ta cues på en helt annen måte. Når det lykkes  blir det musikalske drivet enda mer forsterket fordi vi bare kaster oss ut i det. Særlig merker nok jeg og Martin dette som rytmeseksjon når vi skal backe opp Lars eller Marius. Vi har tryna på overmot noen ganger, men det er også en del av gamet; å tørre å leve på scenen og spille på følelser og stemning som oppstår der og da.

Hvor stor forskjell er det på Wobbler på plate og Wobbler i liveformatet? Hva gjør dere for å forsøke å gjenskape det soniske uttrykket på platen slik den er eller så nært som mulig?

Marius: Det er kanskje mer «hårete» live. Vi er ikke så fryktelig opptatt av at det skal være likt, og har rom for litt «naturalisme». En liten fjert her, en kulørt note der. Live er live, og helheten – stemningen – energien/trøkket er viktigere enn at det skal være feilfritt og perfekt. Av og til omarrangerer vi, men sjelden veldig drastiske ting.

Lars: Jeg håper det er ganske stor forskjell. Det er to helt forskjellige ting rett og slett. To konserter er aldri like. Det improviseres; det interageres og responderes mellom publikum, band, lyd og instrumenter, osv. Jeg varierer ofte instrument og hva og hvordan jeg spiller låtene avhengig av hva slags utstyr som er tilgjengelig og dagsformen. Særlig i utlandet er det veldig mye rart vi må spille på. Alt fra instrumenter som bryter sammen mens man spiller, til de mest forferdelige hjelpeløse 90-tallskeyboards med general midilyder.. da er det ikke alltid så lett, men det hjelper  å kjøre på med litt fuzzpedaler, etc for å gjøre det mer hårete.

Kristian: Det handler mer om å prøve å gjenskape uttrykket, meningen bak på en måte, enn at det skal låte identisk som på plate. Så lenge dynamikken og overgangene er på plass er mye gjort. Men det er klart, jeg reiser med bassen min, pedalene mine og Moog Minitaur basspedaler for å fylle den rollen låtene krevde da vi spilte de inn.

Er det viktig at det låter likt som på plate?  Hvor store friheter tar dere dere live til å gjøre noe annet eller la åtene leve sitt eget liv og videreutvikle seg?

Marius: Ikke klin likt. Hva er liksom vitsen da? Live er live. Vi hadde en omarbeidet versjon av en sang fra «Rites at Dawn» der vi slang på en seksjon fra en annen låt på slutten, i forrige livesett, som fungerte ganske bra. Vi har også et par partier med løsere struktur inne i låter som gir rom for «mini-jammer», noe som er ganske gøy og hjelper på å holde settet noenlunde fresht.

Lars: Slett ikke! Streber mot å ikke låte likt på plate og scene. Det er jo mye impro både på plate og live, det som skjer i nuet, det skjer. Å prøve å gjenta eller gjenskape impro blir ofte ikke fullt så bra.

Platen er spilt inn i LFF Studios, Vildhagen Studio og Studio Paradiso. Fortell  om de ulike lokalene og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket  det musikalske uttrykket.

Marius: Dette er (utenom Paradiso) hjemmestudioer, og har da alle komfort-tingene som hjemmet til en kompis har. Grei timepris også!

Andreas: Jeg tok opp alle mine bidrag til «Dwellers», samt Marius’ og Åsas vokal, i mitt eget Vilthagen Studios. Det er her jeg vanligvis jobber ut idéer og forslag, og så har jeg gjerne dratt til Lars og hans LFF Studios for å spille litt ball kreativt og spille inn de siste tingene. Med Covidens inntog ble ting annerledes denne gangen, og vi samarbeidet mer over nett og telefon.
Jeg tror ikke denne prosessen gjorde det så annerledes med tanke på selve innspillingen, men jeg tror kanskje det hadde noe å si for miksen. Hadde vi brukt mer tid i samme rom under innspilling, hadde også en del valg og diskusjoner blitt tatt på et tidligere stadium. Når det er sagt, tror jeg vi alle er godt fornøyd med miksen vi endte på.

Lars: Flygelet ble spilt inn i Studio Paradiso, vokal og mesteparten av «Naiad Dreams» ble spilt inn hos Andreas i Vilthagen Studio, og resten, inkl. miks, ble gjort i LFF Studios hos meg. Har studio i kjeller’n med et akkurat passe stort rom med god akustikk. Da vi kjøpte huset, var det rommet kanskje den viktigste grunnen til at vi kjøpte det. Det er jo egentlig en kjellerstue, så det er jo en veldig avslappet stemning der, og ikke minst kort vei til å foreta innspilling eller miks.

Dere har valgt å produsere platen selv. Hva er fordelene og ulempene?

Marius: Det er jo noe gromt med full kreativ kontroll, selv det fører med seg noen diskusjoner internt i bandet (pent sagt). Å jobbe på den måten blir mer og mer normen for de fleste artister, tror jeg. Fordelen med å ha for eksempel en produsent er jo å få et pust utenfra, og det er noe som kanskje kan bli aktuelt en gang i tiden, men for nå så funker det veldig fint å holde det aller meste i eget hus.

Andreas: Wobbler har vel alltid produsert det meste selv, og jeg tipper vi kommer til å fortsette med det. Det kan jo hende at vi får inn noen på en kommende plate, men vi vil aldri klare å holde pølsefingrene våre helt unna. Fordelene er  at vi kjenner musikken vår og har en rimelig felles forståelse av det estetiske innen de sjangrene vi inspireres av. Ulempen er vel at vi i mindre grad har evnen til å se materialet «utenfra» og at vi ikke like enkelt tar valg som ved første vurdering synes å bryte med våre etablerte sannheter. Det kunne vært spennende å få inn en ekstern co-produsent på en utgivelse.

Lars: Jeg kjenner egentlig ikke noen andre enn meg som kan passe til å produsere Wobbler. Personen finnes sikkert, men etter «Hinterland» har vi har alltid endt opp med å gjøre alt selv. Ulempen er at jeg jobber meg nesten syk. Jeg glemmer tid og rom, glemmer å drikke og bevege på meg. Da jeg mikset «Rites at Dawn» pådro jeg meg f.eks. en slitasje i arm og fingre jeg fremdeles sliter med, og tidvis går utover spillingen.

Fordelen ved å gjøre det selv er at det blir sånn det høres ut i hodet mitt. Fordelen er at det ikke koster skjorta å gjøre det selv (dvs. det gjør jo egentlig det mtp. hva innspillingsutstyret koster), og at man kan holde på til man er helt fornøyd uten å tenke budsjett. Ulempen er når de andre i bandet skal pirke på alt mulig vås, stemningen kan bli amper. Hadde de holdt mer kjeft, hadde alt vært bedre. Neida.. joda.. Når det er sagt, har vi blitt temmelig siviliserte med årene, det er ikke så mye slåssing og kasting av gjenstander lenger.

En annen ulempe er om man lytter seg døv, men det kan i grunnen skje ethvert menneske; altså at man ikke lenger klarer å skille mellom hva som er bra og dårlig. Da gjelder det å ta en pause, og prøve å tre tilbake fra mix/musikk/detaljer og lytte med andre innfallsvinkler.

Kristian: Studioprosessen har for oss etter hvert blitt et eget rituale, så det skal godt gjøres å overlate produsentrollen til noen andre. Det kunne sikkert vært spennende, men vi føler også at vi har funnet den ideelle måten å gjøre det på for oss. Å bringe inn en utenforstående produsent hadde nok blitt mer søl enn et gode. Men det hadde vært moro å prøvd, men personen måtte da ha hatt inngående kjennskap til bandet og trolig også oss som personer. Vi var og er en sær gjeng, og det hadde sikkert gått en kule varmt. Men ikke noe jeg er uvillig til å prøve.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de påvirker Wobbler.

 Symfonisk /klassisk

Marius: Absolutt et element i bandet.

Andreas: Arnestedet. Lydsporet til menneskets indre liv og stemninger.

Kristian: Jeg hører nok mest på klassisk musikk fremfor noe. Helheten i klassiske symfoniske verk, der hver stemme blir en del av en større helhet tenker jeg oppsummerer mye av Wobbler også. Jeg innbiller meg at det å høre på Wobbler er litt som å høre på et klassisk verk; det finnes alltid en stemmeføring man ikke legger merke til før ved tolvte gjennomhøring.

Symfonisk rock og prog

Marius: Det er jo dette Wobbler ble skapt for i sin tid; Å få spille en form for musikk «ingen» (i Hole og  Ringerike) visste om eller hadde et forhold til.

Andreas: Rockens ornamenterte krumtapp. Et foreløpig høydepunkt når det kommer til historiefortelling og dramaturgi i bandsammenheng.

Kristian: Heller symfonisk rock enn «prog». «Prog» har blitt en sport for gitarister med 8 strenger og bassister med 9. I tillegg til at det er et navn som ble slengt etter diverse band fra 60- og 70-tallet i ettertid. Og de som mener at «proggen» har blitt regressiv fordi man bruker analoge instrumenter, har lange låter og tenorvokal er mer enn velkomne til å lage «prog» med mikrotonalitet. Så lenge det kun er 12 tonearter vil alltid noe ligne på noe annet. Kvalitetsfaktoren avgjøres av om det er interessant musikk.

Pastoral

Marius: Et passende adjektiv når jeg ser ut vinduet her jeg sitter på Vestlandet.

Andreas: En vandring i skogen. En blund under eika. En oppdagelsesferd på blomsterenga. Naturens iboende ro, tiltrekningskraft og mystikk.

Kristian: Storbritannia, enger, små pelsdyr, romantikken, Shelley og Blake. Innbakt i Wobbler helt fra starten.

Vaudeville

Marius: -aktig? Et passende adjektiv når jeg tenker på hvordan vi av og til er.

Andreas: Noe jeg ikke har opplevd for mye av, men det jeg har sett synes jeg fort blir litt mye tant og fjas. Jeg liker heller en god historie med både moral og et psykologisk bakteppe, jamfør mytologi og folkeeventyr.

Kristian: Den gang da: Musikkteater, genuint freakshow og akrobatikk. I dag: Mest batikk. Tror ikke Wobbler er å finne på Vaudeville-scenen anno 2021.

Krautrock

Marius: Kule greier, og god inspirasjon som er mer «ut forbi» og hårete enn f.eks. symfonisk prog.

Andreas: Organisk og maskinell musikk i bevegelse fremover. Groove og stemning.

Lars: Neu! (dæven så fin trommelyd og lyd generelt!) og Tangerine Dream er jeg veldig glad i. Kraftwerk er nok favorittene (ikke så rocka kanskje?) og jeg er mest glad i «Trans Europe Express», «Autobahn», «The Man Machine» og «Computer World2.

Kristian: Kosmische Musik. Tysk avantgarde uten nevneverdig slagside til bluesen. Selv om det kanskje ikke er direkte hørbart så er de fleste i Wobbler meget glade i band som Tangerine Dream, Can, Neu! Og Amon Düül (I og II) og (særlig Lars), Kraftwerk.

Impresjonisme

Marius: Når jeg ikke vet helt hva jeg skal finne på i et nytt parti. Da lukker man øynene og bare gjør noe.

Andreas: En viktig del av min måte å jobbe med musikk, tekst osv. på. Totalinntrykk og atmosfære. Stemninger og spenninger. Forløsning og oppløsing av vanlige strukturer, for å prøve å lage noe som både overrasker og snakker direkte til lytteren uten behov for analyse eller refleksjon.

Lars: Kunsthistorikeren i meg tenker selvsagt først og fremst på kunstretningen innen den bildende kunst, men jeg tenker ofte også på hvordan improviseringen i musikken relaterer seg til impresjonismen og særlig pleinairismen og ønsket om å fange «øyeblikket», lyset og atmosfæren der og da, og det snapshot-aktige. Nettopp det samme ønsker jeg å fange når jeg improviserer; det er flyktig og skjer i nuet.

Majestetisk

Marius: Jeg synes ting som f.eks. krumhorn på låta «Foxlight» fra «Silence»-skiva gjør ting majestetisk. Men så tror folk det er kazoo, og da blir det liksom litt mindre majestetisk. Eller kanskje enda mer, når jeg tenker meg om…

Andreas: Nødvendig og passende uttrykksform for å beskrive store stemninger. Wobbler søker jo å lodde de store dypene og å fly opp under hvelvingen fra tid til annen. Da kommer vi ikke utenom det majestetiske. Men majestetisk trenger ikke å bety fullt symfoniorkester i crescendo. En enslig obo akkompagnert av skarptromme kan kanskje også låte majestetisk i riktig setting?

Kristian: Det majestetiske hører absolutt med i musikken vår. Men som virkemiddel; hadde hver låt vært lesset på med kirkeorgler, basspedaler og kjempepatos så hadde det mistet effekten. Vi liker helt klart det storslagne, men vi prøver også å balansere det mot det enkle og vare.

Ornamentert

Andreas: Ornamentering gir liv til både tekster og musikk, særlig hvis det forekommer repetisjoner. Utsmykning og forsiringer er i det hele tatt et gode, uavhengig om det er i arkitektur, håndarbeid, tekst eller musikk. Gir muligheter for kvalitetsopplevelser over lang tid da ting nødvendigvis ikke er overforenklet, selvforklarende eller hva de først utgir seg for å være.

Varmt analogt lydbilde

Marius: Er nok den soniske tilnærmingen som alle i bandet setter mest pris på, en slags fellesnevner.

Andreas: Det eneste rette.

Lars: Det er lizm gromlyden det da.

Kristian: Deilig, dypt og medrivende. Det Wobbler driver med. Selv om jeg personlig også kan like strenge digitale elektronikaband.

Låtlengde

Marius: Helt fritt, dette er noe som trer frem av seg selv. Jeg håper ingen sier på forhånd: «Nå skal vi lage en 25 minutter lang låt». Det høres ut som en stressende måte å lage låter på.

Andreas: En variabel som bestemmes av hva som bor i komposisjonen. Finner sin form ved gjennomarbeiding av materialet over tid. Formelbasert låtskriving med en låtlengde på 3:30 eller 18:14 som utgangspunkt, oppleves som ganske meningsløst for meg.

Lars: En evig diskusjon mht. hvor man skal legge seg. Jeg prøver å holde ting kort (faktisk), men ofte blir en låt 20 min bare fordi den måtte bli det fordi låta krevde det.

Lange instrumentale passasjer

Marius: Ja selvfølgelig! Vi som ikke har hovedvokal må få snakke litt vi og.

Andreas: Jeg hører mye på klassisk musikk og er veldig fan av lengre instrumentalpassasjer. Veldig stas når dette også fungerer i en bandsetting. Det kan forandre en låt fullstendig. Gir fleksibilitet for et band med tanke på oppbygging, kontraster etc. Liker at en slik lang passasje kan komplementere tidligere temaer i låta og sette ting i et annet lys.

Kristian: Dobbeltegget sverd som kanskje bør unngås dersom man ikke har så mye å si. Fort gjort å koke suppe på en gyllen spiker. Få gjør det godt, men når virkelig fungerer er det gull. Wobbler er nok også skyldige i å koke litt på de tidlige utgivelsene, men det er ikke lengden det kommer an på, men hva det fylles med. Synes i så måte vi har klart oss greit.

Yes

Marius: Tja.. les anmeldelsene av «Dwellers Of The Deep», haha.

Andreas: Ja.

Lars: Yes er et band vi er glad i, og musikken er selvsagt helt fantastisk. Ekstra glad i «Close to the Edge«, «Fragile» og «The Yes Album». Ser mange trekker oss frem som et band meget inspirert av Yes, men Wobbler er ikke noe Yes-dyrkende band som kun prøver å høres ut som dem. Yes er et av uhorvelig mange band som har inspirert oss.

Kristian: Et av 70-tallets beste band. På den andre siden er Wobbler meget lei av å bli stigmatisert som «Yes» fordi vi også har Rickenbacker-bass, analoge keyboards og en vokalist som er alt/tenor. Meget.

Emerson, Lake & Palmer

Marius: Superegofest. En liten klype superego skader ikke, blir det full klinsj om ting kan vi alltids ta en brytekamp om det.

Andreas: På fest eller sirkus.

Lars: Absolutt en av de store for meg. Emerson, Wakeman, Banks og Manzarek er viktige grunnsteiner for meg.

Kristian: Selve essensen av det beste, og for noen kanskje det verste, med 70-talls band-eksess. For de anglofile av oss vil alltid «Jerusalem» være en av de ypperste låtene som er orkestrert av et rockeband. Hubert Perry snudde seg sikkert i graven ved første lytt, dog. Hadde veldig stor innflytelse på tidlig Wobbler keyboardmessig.

Genesis

Marius: Proghistoriens nest peneste band etter Wobbler.

Andreas: Påskeferien 1997 ble brukt liggende på et stuegulv lyttende til vekselvis «Nursery Cryme» og «Hybris». Det var gode tider. Genesis med Gabriel og Hackett er helt fantastisk.

Lars: Fantastisk! For noen komposisjoner, tekster, osv, og akkordene til Tony Banks er helt ville.

Kristian: Et av bandene jeg aldri går lei. «The Fountain of Salmacis» er en favorittlåt inne på top 10 til alle tider.

Bela Bartok

Marius: Munter stemning!

Andreas: Spennende komponist som blandet folkemusikk og klassisk musikk. Både moderne og romantisk. Mystiske og stemningsfulle komposisjoner.

Carl Jung (drømmetolkning og skygge psykologi)

Andreas: Har hatt en voksende fascinasjon for Jung de siste åra. Kjøpte en fantastisk fin utgave av «The Red Book» og har latt meg inspirere løst av denne i arbeidet med «From Silence to Somewhere», men særlig på «Dwellers». Spennende hvordan han legemliggjør abstrakte begreper og prøver å innordne de i et slags system. Jeg er ikke så opptatt av om det er eksakt vitenskap, jeg tenker mer på det som interessante tolkninger eller tankeeksperimenter. Mental eksperimentell alkymi, om du vil.

Gresk mytologi

Andreas: Fra jeg leste «Helter og monstre på himmelhvelvingen» som barn har jeg vært veldig opptatt av mytologiske og mytiske forklaringsmodeller. En skattkiste av fortellinger som tar opp i seg evigvarende menneskelige problemstillinger og forhold.

Kristian: Antikken og dens mytologi har jeg alltid vært fascinert av. Enten i sin rene form, eller sett gjennom 17-1800 tallets romantisering av den. Som Andreas sier, så er det noe med det allmenngyldige og evigvarende i myter (ikke bare de greske) som blir en slags felles erfaringsbrønn for alle mennesker, forutsatt at de deler dem.

Den kvinnelige ånden eller nymfen Naiad

Andreas: I låta «Naiad Dreams» fra «Dwellers» overraskes hovedpersonen av en gruppe Naiader. Naiadene representerer her en formliggjøring av naturkreftene, og de blir et slags bindeledd mellom en våken og en mere drømmelignende tilstand.

Hvordan har dere lyktes med å skape det storslagne, nærmest majestetiske lydbildet?

Marius: Det er jo summen av det alle bringer til bords, og at vi har en slags teft på å utfylle hverandre uten å gå for mye i beina på hverandre.

Lars: Det må vel være mye bruk av kirkeorgel, mellotronkor og andre pompøse lyder kanskje? Også er vi jo veldig inspirert av renessanse- og barokkmusikk som i seg selv kan være temmelig majestetisk. Dette var et vrient spørsmål, for jeg har ikke tenkt at vi låter majestetisk. Rocken er veldig ofte i bunn, men joa, vi drar det jo ofte ut i det über-pompøse og, hvor vi balanserer på en knivegg, men jeg tror og håper vi stort sett er på riktig side.

Andreas: Det har vel å gjøre med hvilken musikk vi har hørt på opp gjennom årene. Det at vi er fem medlemmer med et uttalt uttrykksbehov bidrar sikkert også… Wobblers musikk er full av kontraster og innimellom kreves det store verktøy og virkemidler. Men selv om vi liker å male med bred pensel, synes jeg at vi de siste årene også har blitt bedre på å få frem det enkle og skjøre også.

Kristian: For min del er nok tanken om storslagenhet tatt fra klassisk musikk og derfor et forsøk på å gjøre det samme i en bandsetting. Når det gjelder hvordan vi gjør det spiller nok bruken av mellotron og orgel sammen med bassfuzz og basspedaler en stor rolle. For når det først skal være storslagent sparer vi ikke på noen ting. Da prøver vi å finne selve urtonene og spille dem høyt og med så mye inderlighet vi klarer.

Hva er det som gjør at den norske progrocken hevder seg så bra i internasjonal målestokk i dag? Hva kjennetegner det norske progmiljøet?

Marius: Innafor progmusikermiljøet, som det er lettest å uttale seg om, er det relativt god stemning mellom utøverne. Man har jo undersjangre man personlig foretrekker fremfor andre, og i prog er det et vanvittig stort spenn mellom de, men jeg tror vi alle har en viss solidaritetsfølelse siden vi befinner oss i samme båt. Det er litt sære greier vi alle driver med. Men for all del, det kan være steile fronter og harde diskusjoner i progmiljøet altså, men det finner man i alle sjangre der det er mange ildsjeler.

Lars: Sammen med band som Jordsjø, Needlepoint, Arabs in Aspic og Ring van Möbius osv, skiller vi oss temmelig mye fra mange andre band. Band som i mine ører ofte låter glatt og digitalt. Jeg leste på et utenlandsk forum at nettopp de gode gamle lydene og den varme produksjonen var noe de norske bandene latet til å ha perfeksjonert.

Det norske progmiljøet er likevel temmelig variert, man har jo alt fra neoprog til krautrock, symfoprog, jazzprog, fjellprog, skogsprog, electroprog, løvbiffprog, progmetall, osv. Stort sett er det veldig god og vennskapelig tone bandene mellom, og det er bra.

Fortell om forholdet til plateselskapene deres og deres betydning for progrocken.

Karisma Records

Lars: Karisma og Apollon har snart kapret alle de norske progbandene. Vi var på min og Jacob Holm-Lupo sin label, Termo Records, men da det ble foreslått å gå over til Karisma, slo vi til. Det virket som en fin anledning til å ikke bruke så mye tid på administrasjon, promotion, posting, regnskap og ikke fullt så kreative oppgaver som et plateselskap tross alt krever, samt at vi kunne slå sammen mye av Wobbler/Termo sitt kontaktnettverk med Karisma som ga en vinn-vinn situasjon.

Termo Records

Lars: Jacob Holm-Lupo og jeg startet plateselskapet i 2007, etter å ha dealet med for mange halvdårlige plateselskaper gjennom mange år. Nå ville vi ha full kontroll på absolutt alt. Ulempen er at man må forholde seg til 20 ulike distributører som må purres mtp. betalinger, samt vanvittig mye administrativ jobb. Vi tok aldri ut noen lønn og alt overskudd gikk inn i selskapet. Først da jeg fikk en annen vanlig jobb som på mange måter hadde mange like oppgaver som i et plateselskap, forsto jeg hvor drøyt det egentlig var, om man ser arbeidstid versus (ikke-eksisterende) timelønn.

Pancromatic

Lars: Tormod i Pancromatic har gjennom årene trykket opp noen eksklusive opplag på vinyl. Stikkord er meget god kvalitet, lisens på ett opplag, lite opplag (dvs, under mellom 500 og 1000, mener jeg å huske). God erfaring, og bra fyr.

 

The Laser’s Edge

Lars: Det var vårt første møte med et plateselskap på godt og vondt. De sørget for å få oss over til Nearfest i 2005 i forbindelse med slipp av «Hinterland», og gjorde god promo. Her fikk vi likevel erfare hvordan det var å ikke ha 100% kunstnerisk frihet, mtp. at cover måtte godkjennes av de (som resulterte i at et nydelig cover av Thore Hansen ble refusert), vi vurderte norske tekster (og hadde norsk versjon av «Hinterland» en stund), noe vi ikke fikk lov til.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Marius: Alt har blitt vanskeligere, og vi har ingen mulighet til å spille konsert på «på ordentlig» for lytterne våre i utlandet. Det er vond,t men slik er det jo bare, inntil videre.

Lars: Det har selvsagt vært kjipt å gå rundt og frykte det viruset, men samtidig har det vært deilig å slippe å være så sosial. Jeg pleier ikke å være så glad i konserter og bandøvinger, men nå merker jeg at det hadde vært hyggelig å møtes igjen snart, og det rykker litt i rockefoten.

Rent konkret påvirket viruset hvordan «Dwellers of the Deep» endte opp. Ketil Einarsen har vært med på alle Wobblerplater, men denne gangen måtte vi droppe vår sedvanlige kreative fløyteimpro-idémyldring i studio, og brukte kun Chamberlin og Mellotron med fløytelyd på «Dwellers». Det var også snakk om trombone og fagott en stund, men det utgikk også. Dessuten satt vi mer på hver vår tue og sendte filer frem og tilbake, fremfor å møtes fysisk og jobbe oss frem til noe på en mer spontan og dynamisk måte. Særlig vokal og miks tenker jeg spesifikt på da.

Kan dere til slutt velge femten låter, tre hver, som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Wobbler og si litt om hva dere har likt med disse låtene.

Marius:

1) Il Balletto Di Bronzo – «Ys»

Jeg tar hele plata jeg, siden det (med unntak av «Epilogo», kanskje) liksom er én sang. Det er noe med gammel italiensk prog som er deilig infernalsk, og spesielt denne. Jeg så en gang et metalblad kalle skiva «vampyrisk», noe som passer ganske bra. De gamle RPI-skivene gjør både grus og drama på en måte som ikke blir for glætt, og det kan vi like.

2) Gentle Giant – «In a Glass House»

Det er bare Gentle som er Gentle, og dette sporet har alle elementene en elsker. De kunne virkelig rocke når de ville, for i neste øyeblikk skifte til noe som kunne vært på soundtracket til et gammelt NES eller Amiga 500-spill, for så å brekke fram cello og blokkfløyte. Det er helt topp!

3) Egg – «Enneagram»

Kjellerstemning, forferdelige takter og bysantiske temaer. Denne låta er et godt eksempel på velsmidd brekknakkeprog fra den klassiske æraen.

 

Andreas:

1) Änglagård – «Jordrök»

Naturmystikk og fantastisk dynamisk samspill. Krevende og forløsende.

2) Yes – «Heart of the Sunrise»

En nydelig reise mellom ytterpunkter. Hardt og mykt. Rolig og intenst. Episk og konkret.

3) Museo Rosenbach – «Zarathustra»

Symfonisk, storslått, groovy og vakkert på italiensk vis.

 

Lars:

1) PFM – «Appena un Po'» fra albumet «Per un Amico»

Ekstremt viktig album for Wobbler helt tilbake til «Hinterland». Den var referansemusikk mht. lyd fra første stund. Instrumenteringen, arrangementer, blandingen av det barokke og rocken, heavy uten å være harry, fløyte, mellotron, minimoog, italiensk vokal, osv… et av mine favorittalbum enkelt og greit. Jeg og Martin gikk på italienskkurs for å lære oss italiensk for å kunne forstå hva vi sang med på av full hals når vi spilte av de italienske favorittalbumene.

2) ELP – «Trilogy» fra albumet «Trilogy»

Den låta har hele spekteret av det jeg digger med ELP; den nydelig vokalen til Greg Lake, pianospillet til Keith Emerson, før det braker løs med trommer, bass, modular Moog og Hammond c3. Skarptrommelyden fra denne plata var referansen til skarptrommelyden på «Dwellers». Den litt overstyrte, varme lyden.

3) Genesis – «Dancing with the Moonlit knight» fra albumet «Selling England by the Pound»

Det er så vakkert. Alt fra hvordan gitaren ligger under med en slags skjelvende, sart spill fra 1.20 uti låta (altså ikke leadgitaren, men den bak der, selv om leadgitaren selvsagt er helt nydelig også). Hva er det han gjør? Antar det er Rutherford. Minner om «Jolene» av Dolly Parton, hvor det gnukkes på backing-gitaren som en gammel mandolin. Digger det så vanvittig! Også når mellotronkoret sniker seg inn, før det eksploderer. Hør på den dynamikken! Her er det ikke klemt flatt som de fleste produksjoner nå til dags. Her puster musikken! Også Peter Gabriels vokal, Phil Collins trommer, Hacketts tappe-solo, og den drømmende og bølgende avslutningen hvor de tar seg god tid og lar låta falle til ro før den ebber ut. For en komposisjon og da! Man blir glad av sånt!

 

Kristian:

1) Jethro Tull – «Songs from the Wood» fra album med samme navn

Eventyrstemning og instrumentale utflukter som likevel utgjør et hele. En veldig «symfonisk» låt med herlig trommespill og fantastisk instrumentering. Jethro Tull var min inngangsport til den type annerledes rock Wobbler ble bygget på. At denne kom ut i 1977, samtidig med punken er smått utrolig.

 

2) Anekdoten – «Nucleus» fra albumet «Nucleus»

Kunne nevnt andre låter av Anekdoten også, men få, om noen, låter har tatt meg så på senga med trøkk og mening som denne. Skammer meg ikke for å si at bassfuzzen til Jan-Erik Liljeström har hatt stor påvirkning på min egen lyd. For Wobblers del var det treenigheten Änglagård, Anekdoten og Landberk som viste oss at det faktisk gikk an å lage denne typen musikk i det ellers veldig karrige 90-tallet.

3) Banco del Mutuo Soccorso – «La Conquista Della Posizione Eretta» fra albumet «Darwin!»

Ett av utrolig mange fantastiske gullkorn fra den italienske scenen på 70-tallet. Denne låta oppsummerer mye av det; polyrytmikk, kombinasjonen klassisk musikk og rock, sterke melodier, fantastisk trommespill, inderlig vokal med substans osv. Er en vakker monofonisk synthmelodi som kommer inn ca. 2:30 som tar meg til dypet av uante mysterier hver gang jeg hører den. På tidlig 2000-tall var jeg på en slags dannelsesreise til Roma og gikk tur på Palatinhøyden med kun italiensk prog på ørene. Denne låta var en av dem. Kombinert med utsyn over antikkens rester gjorde det uutslettelig uttrykk. Gjentar reisen hver gang jeg er i Roma.

 

 

Wobbler – «Dwellers of the Deep» (2020)

Wobbler – «From Silence to Somewhere» (2017)

Wobbler – «Rites at Dawn» (2011)

Wobbler – «Afterglow»  (2009)

Wobbler – «Hinterland» (2005)

Wobbler – «Dem0» (2003)

 

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog