Av: Victor Josefsen Intervjuer 26. april 2021

Kjell Engelsen Moberg: Åpensindig, engasjert idealist med hjerte for punkrock del 2

– Jeg er vinyltulling selv. Et vinylalbum trekker deg mye nærmere artistene og musikken. Du kan se på coveret, lese fanzinen og spinne vinylen og få en totalopplevelse. Det er noe med det fysiske på samme måte som det er å se band live på et konsertsted og live på nettet, mener Kjell Engelsen Moberg, drivkraften bak «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio»-samlingene, som i 2020 ga oss volum 5 og 6 og snart slipper volum 7 og 8 i 2021, og vokalist og gitarist i K-Jell, Jef, Punishment Park og Sound Of Confusion, som alle deltar med egne låter på LP-ene.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kenneth Svenningsen (frontbilde), Rayner Johansen, Gregor Jekat, Kari Westergaard, Ketil Hardy

«Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» gir oss et herlig tverrsnitt av hva som foregår av punkrelaterte ting i underskogen av norsk musikkfauna. Danger!Man, Anti Social Rejects, Ramona’s Tea Party, Kryp, Greenland Whalefishers, Neperud og Lazy Sodz er noen av artistene du finner på årgang 2020 i denne samleserien. Med fanziner og stadig nye møysommelig valgte låter fra de deltakende bandene gir de oss en god mulighet til å finne seg nye eller gamle favoritter. Med tiden vil de også sammen med «Pønk i Norge»-samlingene stå som en form for dokumentasjon av den uavhengige punkscenen på kryss og tvers av landet i vår tid. Det er ikke nødvendigvis sikkert at du vil like absolutt alt her men da er det bare å la rillene snurre videre til neste låt eller etter hvert oppdage at det du ikke likte ved første gjennomspilling har vokst til å bli din favoritt på plata.

Her kan du bli bedre kjent med mannen bakom disse samplerne, Kjell Engelsen Moberg, filosofien bak det hele og få en rekke morsomme historier om livet i den norske punkscenen de siste 30-40 årene.

Egne labler

La oss begynne med hvorfor jeg starter egne selskaper. Det var rett og slett en reaksjon på alt tullet som hadde vært med de selskaper vi hadde vært borti med Punishment Park, og at jeg hadde en viss tro på at dette kunne jeg få til like bra som alle andre småselskaper der ute. En smule optimistisk vil mange si, å sitte i Os utenfor Bergen og tenke slik. Men slik ble det nå til at dette kom i gang, og jeg ville gjøre alt selv. Så fant jeg vel fort ut at en som oftest får mer betalt for å gi ut platene sine selv (forutsatt at en har cash til å trykke dem oppspart) om en ikke er en artist av et kaliber som selger hysterisk mye av alt en gir ut.

Konstnader

Jeg har friskt i minne ene utbetalingen fra EMI til Barbie Bones, som hang på veggen backstage på Garage i Bergen i mange år. Om jeg ikke husker helt feil var den på hele 80 øre? Den var nok muligens tatt litt ut av sin sammenheng, men trykker du 500 vinyl skal du ikke være langt unna break even når du har solgt 200 av dem. Selvfølgelig avhengig av hvor mye cash du har surret bort fra låter ble til og frem til de var ferdig støpt i vinylriller. Men de fleste har god kontroll på hva de driver med i dag, og mye gjøres sjøl, dermed er kostnadene fint mulig å holde i rimelig god sjakk frem til plate foreligger. Vi klarte det tilbake før i steinalderen da alt var dyrere og alle var blakkere enn de er i dag.

Punishment Park Records

Vår første CD kom ut på Punishment Park Records PPREC i august 1991. Vi hadde ingen idé om hva vi drev på med, vi gav ut plate og trykkeriet måtte ha noe å referere til, derfor PPREC. Det fantes ingen bok eller internett med en veileder på hvordan gi ut eget album og gå i pluss. Bergen hadde ingen platebransje og alle demoer som var sendt til Oslo kom tilbake uten å ha vært lyttet til. Dermed ble vi litt kastet ut i ting vi ikke kunne og vi måtte finne ut av hvordan det ble gjort underveis. Men vi fikk solgt den og vi gjorde alt selv, 100% DIY, som det heter så fint. Akkurat der tenkte vi ikke så mye DIY, men heller hvordan vi skulle klare å selge CD-er nok til å få tilbake alt vi hadde lagt ut. Det var ingen effektiv organisering av oss som band/utgiverorganisasjon, vi bare gjorde ting vi trodde ville fungere. Noe var greit annet var tull, og slik lærte vi litt om alt underveis i prosessen. Dette var vel det de første små plateselskapsskrittene for meg.

Hate You Records

Det første spede plateselskap-forsøket ble Hate You Records. Kassetten «Blendwerk» av og med Punishment Park kom ut i juni 1995 i hele 512 eksemplarer (H.Y.R. 001), med slikt flott utbrettcover som kun kassetter kan ha. Alle kassettene ble solgt og brukt som promotion. Det ble også laget en rekke forskjellige promokassetter, de ble, som det ligger i ordet, brukt til promotering av Punishment Park. Men det var ingen visjon, misjon eller mål på noen måte. Det handlet bare om å gjøre egne ting på eget selskap og styre alt selv. Jeg ville slippe å måtte forholde meg til noen andre. Det har helt klart sine fordeler, men det har jammen sine bakdeler også med all jobbingen som følger med det.

Navnet Hate You Records bar vel preg av irritasjon og frustrasjon over alt som egentlig hadde gått galt. Kan hende ikke det beste navnet på et plateselskap, men slik ble det nå frem til endringen kom litt seinere.

Neste sprellet ble en promo 7 tommer singel med Punishment Park og MU330 fra USA (H.Y.R. 002) i mai 1998, vi trykket «Time Bomb EP» i 1000 eksemplarer og de føk utover alt. Faktisk en knallbra EP med gode låter fra begge bandene. I august 1998 gjør jeg nok en 7 tommer på Hate You Records, det blir Punishment Park og Link 80 fra USA. Vi trykker 750 eksemplarer av «Nothing Last Forever EP» (H.Y.R. 003), en herlig EP med mye fart og spenning på. Deretter gir jeg ut samle CD-en «Genetic Mutations Vol 1» (H.Y.R. 004) sammen med min gode venn Andy Kline DHMG i London. Sammen med de tidligere nevnte promokassettene er dette alt som kommer ut på Hate You Records.

October Party Records

Jeg får to barn som er født i oktober og verden endre seg, og jeg føler at Hate You Records blir litt døllt å kalle en label når jeg egentlig ikke er så veldig sint lengre. Nå har jeg party hjemme i oktober hvert år, så hva er vel mer naturlig da enn å kalle lablene October Party Records. Tanken med October Party Records er egentlig bare å ha en label å gi ut mine egne ting på, altså ikke noe mer enn det. Jeg har ingen planer om å løfte resten av verden opp og frem på noen som helst måte.

Jeg og Andy Kline fra DHMG i London blir enig om å gjøre en «Genetic Mutations Vol 2» i 1999. Det blir også den første utgivelsen på October Party Records, så det hele begynte med det motsatte av det jeg hadde tenkt. Jeg skulle kun gi ut mine egne greier, og nå gav vi ut en samler med masse band på.

Neste stuntet på October Party Records bli mitt eget band Punishment Park. Her gir jeg ut «The Return Of the Shovel Police» på en hvit 10 tommer vinyl i kun 250 eksemplarer den 30. september i 2000. På samme dag, altså den 30. september i 2000, gir jeg også ut Punishment Park «Sweetie EP» på October Party Records. Denne kommer på en 10 tommer på rød vinyl. Opplaget skulle være 250 eksemplarer, men vinylpressen hadde trykket litt flere så det endte på rett oppunder 300 eksemplarer. Jeg slapp å betale for de ekstra vinylene, så da var det greit. Men det var kun 250 cover til vinylen.

Punishment Park la ned og Jef giret opp imot slutten av 2000. October Party Records puster og lever på sitt vis videre. Gjør ikke noe nummer av at selskapet finnes, gjør bare det jeg vil og når jeg vil. Jef er i studio og har mitt band vært i studio så må det ut på plate. Vel, det kom først «Alternativ EP» 16. september 2001 (250 eksemplarer på blå vinyl), og kort tid etter «Xenophobia EP» 1. november 2001 (250 eksemplarer på gul vinyl). Det å gi ut vinyl på dette tidspunktet i verdens rockehistorie er ikke særlig smart økonomisk, men tøft ble det. Det var slik at CD-en herjet og styrte det meste enda.

For å møte og tilfredsstille CD-hungeren til mange så ble det gjort en promo CD med Jef i 460 eksemplarer som ble gitt bort gratis den 8. februar 2002. Så ble det litt seinere gjort en gratis promo CD i 1200 eksemplarer med Jef og McDolly den 15. mars 2002. I april 2003 gjøres nok en slik promo CD, «Punk Invation From the North» på October Party Records og denne kommer i det runde nummer av 400 eksemplarer. Promo CD-en blir satt sammen med Jef, McDolly og Goldenboy i forbindelse med Jef sin Europaturné. En må kunne si at det ikke var pengene som drev frem October Party Records på noen måte. Mange mente det var reint idioti å holde på slik. Men en viktig del av drivkraften var å ha det gøy, og gøy kan ikke alltids måles i penger.

Alt dette la grunnlaget for å begynne å tenke litt annerledes på October Party Records, og hva labelen kunne brukes til om en ville. Men det har aldri vært en plan om å gjøre dette til et lønnsomt prosjekt som en skal profittere stort av. Jeg har alltid vært opptatt av at jeg må føle at ting er gøy, er det ikke gøy så gidder jeg ikke bruke tiden min på det. Er det derimot gøy kan jeg legge mye av meg selv og min tid i det som skal skje, og da kan en flytte fjell noen ganger.

Ting er i bevegelse, og i 2004 slippes split CD-en «Punk in Disguise Vol.1» i hele 1000 eksemplarer på October Party Records med releaseparty i kjelleren på Garage den 10.01.2004, andre selskaper som var med: Fuckin North Pole, Goldenmusic, Birdbrain Records og Pacthwork Records Production. Så det var en split CD for både band og selskaper, en skikkelig kul greie. Den er så kul at vi lager en til «Punk in Disguise Vol.2» sommeren 2005, den kommer også i hele 1000 eksemplarer. CD-en gjøres i samarbeid med Fuckin North Pole Records, Goldenmuisc, og S.T.P. i England. Altså nå har October Party Records vært med og gjort masser av ting som ikke bare var mine egne greier, da var den barriere brutt ned for alltid.

October Party Records i Beijing/Kina

I 2006 skjer det noe som jeg egentlig aldri hadde tenkt tanken om å gjør. Men etter at jeg hjelper Subs og SMZB fra Kina med en turné lufter jeg ideen om October Party Records i Beijing/Kina for Kang Mao. Hun liker ideen og plutselig er vi i gang med noe alle utenfor Kina sier ikke er mulig å gjøre der, nemlig gi ut norsk rock i Kina. Vi får til alt, vi er forsiktige i starten, men etter hvert så trøkker vi mer og mer på. Vi blir ikke klubbet ned av sensuren, vi blir ikke forfulgt og vi får stort sett styre på med det vi vil som vi vil. Kang Mao har samme filosofi som meg, dette skal være morsomt og underholdende å drive på med. Så kjører vi på til vi ikke kan kjøre mer på.

Bergen Rock City

I 2006 gir vi ut Jef sine EP-er i Kina, vi starter «Bergen Rock City» samleplatene som går fra Vol 1-8 der borte. Hver CD trykkes i 10.000 eks og distribueres ut gratis via magasinet X Music Mag i starten og siden ville flere være med. Tanken min var å ta med meg hele Bergen til Kina når jeg først dro dit. Jeg ville forsøke å få til noe unikt ved at lille Bergen ble en stor rockeby i Kina. Noe vi klarte langt på vei. Bergen og bandene på CD-ene ble omtalt mye av mange i Kina i perioden. Ideen var spinnvill og i teorien skulle det aldri gå an å få til i Kina. Vel vi gjorde det og vi fikk det til på alle måter. Utgivelsen førte med seg utgivelser av album i Kina fra band på CD-ene, og deretter fikset vi turneer for band som var på CD-ene.

Norwegian Wood Music For China

Dette gikk ikke stille hen hos venner i andre landsdeler og byer i Norge som mente jeg var litt kjip som bare ville ha med bergensband til Kina. Vel jeg liker ikke å være kjip så jeg pratet med Kang Mao om det, og vi ble enig om å lage «Norwegian Wood Music For China» for å få med enda flere, samme mal og opplegg. «Norwegian Wood Music For China Vol 1-13» fra september 2007 – til august 2010. Denne gangen via Not Only Magazine China etter samme modell som «Bergen Rock City» CD-ene. Denne ble også en suksess som fikk utrolig mye oppmerksomhet, og noen band som var med tok vi videre med å gi ut deres album i Kina og få dem på turne der borte.

Stavanger Rock City Vol 1

En av primus motorene i Stavanger den gang, Thomas Eiene kontakte meg og lurte på om jeg ikke kunne gjøre en «Stavanger Rock CitVol 1» i Kina. Selvfølgelig kunne jeg det, han samlet sammen bandene og October Party Records sørget for reisen til julestjernen i Kina for Stavanger by kom i oktober 2007. Det ble også den siste samleren med norske band og artister i Kina på veldig lenge. Da hadde vi gitt ut 22 CD-er, alle i 10.000 gratis promo eks via superkule musikkmagasiner og via bransjestands osv..der borte. Det var i snitt 19 artister pr. CD, resten kan dere regne dere til selv.

Det hører med at det ikke bare var punk på disse albumene, det var alt. Vi ville skape en interesse for punk, metal, rock og pop skapt i Norge for Kina. Det klarte vi, og vi kunne tatt dette mye lengre om ikke Onkel Skrue som satt på pengesekken i Norge hva gjelder støtteordninger og tildelinger var så gnien at de ikke ville snakke med oss. Innovasjon Norge og Music Export Norway ble kontaktet, de tok seg ikke engang bryet med å gidde å svare på henvendelsene fra Vestlandet.

Artistene forstod og kunne se muligheten, men bransjen hjemme i Norge dvs. de som sitter i Oslo og styrer på med å eksportere norsk musikk til det store utlandet og tildeler penger til gode prosjekter som skal fremme norsk musikk i nye spennenmarkedet. Vel, de ville som sagt ikke snakke med oss en gang.

Vi trengte penger for å videreutvikle det vi hold på med, private midler var brukt opp og vi stod på kanten til å ta dette til nye eventyrnivå. Slik ble det aldri.

Det ble derfor litt latterlig å se at Markus og Martinus nå var i Kina for å se på muligheten der, med støtte fra ditt og datt i Norge. Når det var på nyheten måtte jeg bare le litt av alt. Ingenting imot M&M, de griper bare en mulighet, men det viser hvor sidræva Norge er når en mulighet byr seg. Det blir som med black metal, bransjen her hjemme forstod ikke hva som traff dem før tiår etter.

Noen av bandene som var med på Kina CD-er, og noen kan hende er listet to ganger for det så være, det var mange og noen var med på flere CD-er:

JEF, Ribozyme, Josefin Winther, The Soul Express Ochestra, Punishment Park, Goldenboy, Orbo & The Longshot, Ska Patrol, Johnny Laidback, Major Parkinson, Roaren, Tamazite, 50 Shots, No Torso, Hellhikers, Shenanigans, Susie and The Snipers, Fight The Phonix, Greenland Whalefishers, Flare, Manheads, Tuco’s Lounge, My Misspent Youth, A Boy Named Sue, Strawberry Sadness, Alexandria Quartet, Jackie, Kine, Skanksters, The Danny Cannon Show, Jostein, Ester, Vandring, McDolly, Frankie Yale’s Funeral, B.Keyler, Ninth, Ryland, Lost At Last, Good Time Charlie, Thea Hjelmeland, 21 Mind, Western Gloom, In Confesso, The Foggy Few, Aviendha, Amper, BT, Mellomgass, Christine Sandtorv, Knut Aafløy, Alexander Larsen, The Royalites, Minority Assault, Tyl, Gram Per Person, Moonling, Petike, Candykings, MT Six, Yossarine, Vicious Fishes, K-Jell, Furia, Fenrik Lane, Heidi Marie Vestrheim, Immortal, I, Bourbon Flame, Team Blitzkrieg, Simon Says No!, The Smell, De Musikalske Dvergene, The Runaway Puppets, The Bellyband, Fjorden Baby, Blind Stereo, Dimmu Borgir with Abbath, Malice in Wonderland, Harmonica, Robert Post, The Artless, The Brimstone Solar Radiation Band, Syrach, Hauk, Batallion, St. Morritz, Gest, Daniel, Ianua, Calle Hamre, Ugress, Erik Røe, Paynbird, Molly Go Go, Kintama, Clubber Lang, 66 Crusher, Former US Senators, Funerapolise, Sense, The Vengeance Party, Voltage, Matias Tellez, The Pussyclub, Twang Gang, Babe Rawlins, Sahg, Robert Smith-Hald, Tone Rose Bratland, Lucky Lew, Roadkill, Speedgot, Ormer, Sense, Gooddamn, Kjetil Bergman Olsson, Borderline Case, Mindy Misty, Grand Café, Bright Paper Werewolves, Effusive, Snakes In Southern Flames, Gravmar & The Gravediggers, Beyond The Morninglight, Peevish Penfriend, White Van Man, Amira, Acelsis, Common Souls, Jørgen Harsem, Basker, Cat’s Triumph, Crystalized, Lillith, Blue Basement, Lillian Iversen, Following Bob, Defective, Hammondville, Deep Six, Petter Carlsen, Forbidden Forest, Grand National, Bully, The Smell of Mutiny, Sassy Kraimspri, Good Dancer, Jim Protector, Blitz Factory, Fredrik Wilson, Mariann Elvebakken, Headmaster Hova, Dag King, Slim Kerk & DJ Little Otik, Molotow, Rover, The Boogiemen Inc., The Rooph, Caligvla’s Sisters, Shit City, Vulcan Project, Joe Sparky, Peter & The Penguines, When does the music start?, Yoyoyo Acapulco, Trond Yttrebø, Tiger City Jukes, Gerilja, Aeonic Dream, Visual Quite, Rune Tønnessen, (A(C) Lone) and Vicinity, Tømmermenn, PostScriptum, Trenchtown, The Pumps, Trendkiller, Thule, Bedrock Bluesband, Metherra, WhyNotMe, Tine Hole, SBE, The Men They Couldn’t Shave, Yoreyolk, Clark, Wrath Passion, Aspen, Jensen & Hansen, Sjur & Terje Severin, Tony Kareid, Lovebugs, Bleach, To Cast a Shadow, Sinicess, Skitzophones, Snootles, Santa Cecilia, Svølk, Vulture Industries, The Murder Mystery, Sugar Plum Fairies, Statement, Tøyen Airport, Tebrix and the new wave hookers, MT Warning, Shadework, Summerheart, Suferosa, Page Down, Steep, Tainted Souls, List, Faith Circus, Supermonkey, Lydia Laska, Stoneflower, Essence of a Session, Jennifer Rubins, Buck Hamlet, Toxic, Nyheim, The Norwegian Fords, Staal, Stuntmenn, Pale Kids, Hayseed, Thy Forsaken, Kalashinkov, The Thor Thorsen Experience, Camaros, Roaren feat Slim Kerk, Everfear, The BlackBirds, Fairy, Death By Unga Bunga, Morten Holm, Pah, Lise Olden, Temple Sleep, Ionisation, Rocket Brothers, The Dirty Callahans, Lucky Lew, Høygir, Darkseid, Danielle, Olivia A.D., Mani Mantra, Just a Fling, YTO, Depui, Wig Wam, The Carburetors, Liv Stoveland, Silje Lerivik, Davy Jones Locker, Terje Jørgensen, Pure n Tight, El Curo, Painted Romans, Blue Monday, Beautiful Drowning, Wilfred, Pandora Peaks, Bim & Bianca, Backstreet Girls, Babe Rawlins, Jacks Or better, Luguber, KaRL BaRX, Django Novo, Elin Elisabeth Eggen, Palace of Pleasure, Hanne Vatnøy, Peel, Pale, Moth Circus, Ihanqmu, Max Midsun, Kristen Sevaldsen, Inglow, SKAM, Popgun, GUSTU, Slømber, Fox Feather, No Life Orchestra, Cacadou, TYST!, Denver Daddy, Betatt, Devar, Stereobrigade Extravaganza, Chasm, Kobert, Gus and His Freaky Friends, Kobayashi, Chapter Seven, The Cute Crash Combo and Angermund und seine scheneckeband, Skin Sofa, Moron Police, Blått & Rått, Christoffer Fagerli, Beautiful Drowning, Clarion Call, Annlaug, Supercraft, Remain, Paraonoid James, Inquested, Stinky Fingers, Lonely Kamel, John Withnail & Oscar Olsson, K, Origami Galaktika Trio, The Topangas, Christina, Set it Alight, Abrogate, Saint Attitude, Black Snakes, No Chains, I sing my body electric, Melderskin, Psychotic Pain, Downtown Gunz, Øystein Nybøe, The Project, Derived, Chrome Hill, Le Fant, Offpist, Steinar Hjelmbrekke and Tripod, Third Avenue, Melody Marshals, Sleepyards, Trine Petterson, The Phantom Guardians, Ordrenekt, Godal, Jack Of Heart, Gnizzt, Haggis, Bam Bam, Skyggegjemsel, Killing Butterflies, Czechoslovakia, Stonefish Brigade, The Corners, The List, World At Large, Conductive, Atlars & Ann-K, Crossroads med flere.

Band som kom ut på October Party Records i Kina utenom Subs og K-Jell i vår gullalder der borte: Tripod «four coins», Le Fant «last chance to dance», Sassy Kraimspri «sassy kraimspri», Chasm «cacophonic ep», Kalashinkov «unbreakable», Fox Feather «fox feather», Heidi Marie Vestrheim «signs and fiction», Team Blitzkrieg «team blitzkrieg», Supermonkey «supermonkey», Blitz Factory «ep», Blitz Factory «sunday morning», The Arthats «no exit», List «list», Mindy Misty

«protoplasma», Ninth «whiteside ep», Good Time Charlie «it’s allright», Flare «in search of fame», Blind Stereo «a beautiful day on a broken highway», My Misspent Youth «ep», Syrach «days of wrath» Punishment Park «party/sweetie ep», Punishment Park «the return of the shovel police», Punishment Park «punishment park», Varde «folk».

Tribute CD for SUBS med norske band

I 2013 er SUBS 10 år midt under den kinesiske boikotten av Norge, da alt norsk blir klubbet ned i Kina. Da får jeg og Kang Mao nok en lys idé. Vi ønsker at vi skal holde oppe interessen for norske band i Kina. Så vi finner på å lage en tribute CD for å feire 10 år med SUBS med norske band på. CD-en heter: «NICE TO MEET YOU, TOO a tribute to Subs 2003-2013». Band på denne er norske og de gjør sine versjoner av subslåter: Robert Post «postlude», K-Jell «what more», Dømt «12 years», Black Snakes «down», Josefin Winther «old dog», The Greenland Whalefishers «we won’t have to wait someday», Faith Circus «youth is the party», Depui «walk into your shadow», Le Fant «postlude», Tripod «red hair», Hold Fast «all knowing day», Killtek «rock hard» og Mirramaze «shipslog». Platen får veldig mye bra omtale i Kina.

Etter dette har vi holdt lav profil, Subs gir ut sine plater i Kina og jeg gir ut mine her i Norge.

Neste October Party Records utgivelse

Mitt neste October Party Records sprell blir med K-Jell vinylen «attacked by fish, punx, rain & rats». Den kommer ut i februar/mars 2016 på rød vinyl og kun i 500 eksemplarer. I 2017 tar jeg via October Party Records initiativet til å gi ut dobbel albumet «Christiesgate 14» med bergensartister, det blir gitt ut som et benefitalbum for Garage på Apollon Records, men ved October Party Records som initiativtaker og tilrettelegger. I desember 2018 gir October Party Records ut K-Jell sitt første album «refreshing power», som i 2009 slo alle tenkelige drømmer og rekorder for et punkband fra Bergen. Dette kommer på blå vinyl og kun i 250 eksemplarer.

Real Punk Rock Music Is Not On The Radio

2018 blir året da en ny idé faller inn i hodet på October Party Records. Nå må det lages en albumserie som fanger opp en del av den knall og fantastiske punkscenen her på steinrøysa, vel, hva gjør en da? Jo da, gjøre en «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio Vol 1-6» fra mai 2018 med Vol 1 ute med et smell på grønn herlig vinyl, desember 2018 da Vol 2 er en punkrealitet smørt utover på rød vinyl, til april 2019 når Vol 3 ser dagens lys gjennom blå vinyl, til november da Vol 4 er ferdig støpt i rosa vinyl, Vol 5 som kom i februar 2020 på solgul og herlig vinyl. Vol 6 kom i september 2020 på lilla vinyl.

Bandene som har vært med på «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio Vol 1-6» følger her: K-Jell, Checked Baggage, Greenland Whalefishers, Rumblin Retards, Tranqidiots, Danger!Man, Suicidal Ninja Monkeys, Anti Social Rejects, Veislakt, Astmatisk Gapskratt, Skavankers, Dødsdømt, Kryp, Laarhöne, Balle Malurt, I Like To Tell Men That They Can’t Handle Two Things At The Same Time, Blånæggel, Bastard Son Of Buddha, Cunt Movement, Stagedive Suicide, Punishment Park, Akke, Dead Beat, Royal Abuse, Dement To Be, Cornelius Amadeus, Versting, A Good Hiding, JEF, RIFT, Me And You Va-Va-Voom, Dønk, Vicious Fishes, Svartepeeng, Sound Of Confusion, Aggression, Selvskudd, Drittmaskin, Stratosgutane, Clint Nilsson & The mandela effect, Non Grata, Øresus, Killmotor Hill, Neperud, Übertøs, Edgars, Pink Dirt, Oppkast, Machete, Studfaust, Lazy Sodz, Rama Lama das Pönkabteilung, Silly Things, Cult Of My Frustration, Ramona’s Tea Party, Deepthroat Diaré, Alcojulio Iglesias, The Dunces, Bauges Barn, Parrot Society, They Felaste, Nightmare Lyre, Sharks and Spiders, Borderline Case, The Chord Buddies, Skoll, McDolly, Bjørn M. Berg.

DIY Concert Agency

Parallelt med Hate You Records og October Party Records hadde jeg et lite bookingselskap som jeg kalte DIY Concert Agency. Jeg integrerte DIY Concert Agency raskt i October Party Records, jeg fant ut at det fikk holde med en greie og identitet utenom eget band. Flere av bandene gjorde jeg mange turneer for opp igjennom årene i Norge og Europa.

Dette sirkuset startet i 1993 med Norges turné for The Guttersnipes fra London, som hadde medlemmer med fartstid i Cock Sparrer. Dette ledet videre til Core, som var nok et engelsk band jeg hjalp og som var venner eller bekjente av The Guttersnipes fra London. Nå rullet snøballen og ting begynte å skje, ikke planlagt, ting bare ble slik.

Etter dette kom disse bandene til på listen, og mange av dem gjorde jeg både 2-3-4 eller mer turer for i Norge og noen for hele Europa: Ex-Cathedra (Skottland), Machin Gun Etiquette (Skottland), Nut Case (Tyskland), Grimskunk (Canada), Bad Preachers (Beliga), Alians (Polen), Paprika Korps (Polen), Post Regiment (Polen), No Rest (Brasil), Jason (Brasil), UK Subs (England), Dogshit Sandwhich (England), Blisterhead (Sverige), Tequila Girls (Sverige), King Konkubine (Norge), Derzoer (Italia), Los Fastidios (Italia), 2227 (Slovenia), MU330 (USA), Link 80 (USA) Agent 86

(USA), NoMeansNo (Canada), Spunge (England), P.A.I.N. (England), Plan Nine (Sverige), Psycho-Path (Slovenia), Karuhsi (Tyskland), The Lords Of The New Church (England), GBH (England), Said Hawkin Dance (England), SMZB (Kina), SUBS (Kina) og noen flere som jeg ikke kommer på i farten nå.

I Kina hjalp jeg til med å få en rekke norske artister over dit på turné, her er noen av dem jeg kommer på i farten nå: Good Time Charlie, Haggis, Ninth, Blind Stereo, Team Blitzkrieg, Heidi Marie Vestrheim, Flare, Blitz Factory, Surferosa, Mindy Misty, Supermoneky, List, Kalashnikov, Gustu, Le Fant, Steinar and the Ramshackles, Depui, Chasm, Tripod, Sassy Kraimspri…

Festivalen Little Big Heart

Jeg kjørte festivalen Little Big Heart i Bergen i 3 år også, det var en festival med lokale, nasjonal og internasjonale band. Overskuddet gikk til hjertesykebarn ved Haukeland Sykehus. Little Big Heart 2000 ble arrangert i kjelleren på Garage den 14-15-16. september 2000. Hele 22 band og artister spilte, det var stort og det var flott. Vi gjentok suksessen med Little Big Heart 2001 den 14. og 15. september 2001 i kjelleren på Garage. 12 band stilte denne gangen, og det ble noen magiske kvelder og den siste Little Big Heart festivalen ble kjørt 19. og 20. september 2003 på Garage og 21. september på Det Akademiske Kvarter med totalt 24 band og artister på plakaten.

Jeg arrangerte også konserter med lokale, regionale, nasjonal og internasjonal artister lokalt sammen med venner i hjembygden vår Os gjennom 80-90- og tidlig 2000tall.

Har jeg tjent penger på dette? Absolutt ikke i det hele tatt. Det har rullet og gått, poenget er at jeg ser tilbake på opplevelser og ting jeg har fått til som jeg kan glede meg hver eneste dag over resten av livet. Penger de kommer og går, og har aldri vært drivkraften i mine prosjekter. For eksempel når jeg booket for Ex-Cathedra fra Glasgow var prisen en kasse Newcastle Brown Ale øl, siden det ikke var noe vi fikk fatt på i Norge den gang. Sikkert derfor jeg, som alle andre, har en vanlig jobb vedsiden av rock’nrollen. Det er helt greit, da blir ikke rock’n’rollen til noe kijpt som stresser hverdagen dag ut og dag inn. Jeg forsøkte en periode da jeg var uten jobb å leve av dette, da ble det bare stress, alt som var moro ble kjipt, så det sluttet jeg med straks etter. Siden har jeg vært kjempefornøyd med å ha dette som min «hobby» og til tider livstil.

Jeg driver i dag ikke med turneer eller konserter lengre, jeg bare fadet dette ute for rundt 7 år siden. Følte jeg hadde bidratt nok da. Det er ikke sikkert jeg har startet noe som helst om det ikke var fordi at ting gikk rimelig på tryne i den perioden mellom oss og den eksisterende bransjen der ute.

Jeg vil påstå at mange har fått nyte godt av at jeg og mitt band fikk en kronglete og håpløs greie med de selskaper vi var på i starten.

I dag er det kun band og det å gi ut noe på October Party Records nå og da som er min greie.

Hvilket forhold har du til samleplater?

Det spørs hvilke samleplater det er. Jeg har kjøpt mye comp CD-er i livet med nye punkband, dette for å oppdage nye ting satt i system der du vet omtrent hva du kan forvente når du setter CD-en i spilleren, før det var punk samle LP-er fra England en stor ting å få fatt på. Det var der vi oppdaget nye band. Men det finnes masse skit av samleplater som ikke gir mening også. Så det blir veldig subjektivt hva en vil ha da. Men de var veldig viktig før den digitale verden tok over, og jeg setter stor pris på dem i dag også fordi mye av det som kommer der ikke nødvendigvis er på de digitale plattformer. Så mitt forhold til gode comp album er positivt.

Hvordan dukket ideen til «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» opp?

Det startet med at jeg ville lage en samleplate med bare punk fra Bergen, men det gikk noe tregt og tålmodig har jeg aldri vært. Så la jeg om idéstrategien til at dette kunne bli noe der en kunne samle opp norsk punk for dem som kommer etter oss og dem som vil lytte nå. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle gi blaffen i om låten fra bandet var ny og fersk eller en gammel klassiker. Om bandet spilte nå eller gav seg for noen år siden var heller ikke viktig. Det som var ideen var å fange gode punklåter gjort i Norge ned på vinyl, slik at en kan sitte hjemme å snurre plater og lytte til dem. Ja, og så blir det et historisk norsk punkedokument etter hvert også som tiden går. Jeg skulle egentlig bare lage Vol 1, så ble det Vol 2 og så sa jeg til meg selv at jeg gir meg om jeg klarer det helt til Vol 6. Når jeg flagget at Vol 6 ble den siste tok mange kontakt og oppfordret meg til å strekke meg til Vol 10, de mente at det ville være flott for scenen å nå en Vol 10 i en norsk punkevinyl-serie. Jeg lot meg rive med, så da blir det i hvert fall en Vol 7, Vol 8-9-10 om punkerne i Norge fortsatt vil være med på opplegget og ha dem også. Det må sies at jeg så de positive effektene av samle CD-ene som ble gjort i Kina og de CD-ene jeg gav ut med Andy Kline i England. Det er dokumenter på det som har vært og fortsatt er der. Så jeg har hele tiden vist at dette er kult å få til, og da er det moro og da er jeg med. Ikke alle vil være med på slike plater, og det er helt ok, de som er med er i hvert fall foreviget i vinylrillene og fanzinene.

Ja, så var det et veldig viktig poeng, vinylene skulle kun skulle komme i 500 eks hver, og aldri re-presses. Artistene skal ha alle inntektene fra dem, derfor deles vinylene som trykkes mellom dem som er med på hver plate og ikke distribueres ut mellom mange mellomledd. Hvert band selger ut sin andel relativt raskt om de gidder ta jobben med det, da får de igjen for innsatsen og litt til kjempefort. Det siste som er genialt er at når band A selger sine eks til alle sine vener, får vennene høre låter fra band B,C,D… og vica versa. Når vinylen sprer seg så fort som den gjør ut fra modellen her, er det fryktelig mange ører som veldig raskt får lytte til nye band det ellers mest sannsynlig ville tatt dem en stund å oppdage. Vinylen er også kjekk å ha i samlingen når kompisen jakter på dem og de er utsolgt da opplaget er begrenset, noe som igjen gjør at alle band får solgt ut sine eksemplarer relativt raskt og mye tidligere enn om de blir stående i en platesjappehylle i 6 md. Jeg går alltid rundt med masse ideer, noen materialiserer seg, andre blir ideer som ligger der og modner i mange år før de blir til noe som helst. Men jeg har lovet meg selv og resten av verden at Vol 10 blir den siste. Så når Vol 7 nå snart kommer, da er det plass til ca. 54 kramgoda punkelåter til på Vol 8, 9 og 10 før det er over.

Hva ønsket du å uttrykke med serienavnet?

Kort fortalt slipper alt for lite god punkrock til på radioene, der er det en lapskaus av mainstream tilrettelagt dritt som spys ut med 16 på dusinet autotune-låter. Så ekte rock er ikke på radio, den er på vinyl i min verden og andre steder der musikk kan oppdages. Budskapet er vel at skal du oppdage det neste fenomenale i musikkverden, da er ikke det på radioen du finner det.

Hva er ekte punkrock for deg og hva er fake?

Ja, hva er vel det i 2020, jeg har passet meg for å ta del i den diskusjonen, fordi jeg for det første finner den helt meningsløs. Jeg ønsker alltid at de som mener de er «ekte» og «true punk rockers» kan stå frem å definere andre som «fake», at de faktisk står frem og forklarer oss deres utvalgte selvskrevende lederposisjon i punkeverden.

Kjell Engelsen Moberg. Punk ved Os Ungdomskole 84

Jeg har alltid lurt på hvem som gav dem deres velsignelse til å gå ut å definere andre på hva de er og ikke er, det er vel ingenting som er mindre punk enn det? Jeg har møtt alt for mange «ekte» punks på veien, når du kommer inn på dem er de ikke så «ekte» likevel. De var bare så jævlig opptatt av å definere andre at de glemte å se seg selv i speilet. For meg er punk å kunne være den du er, mene det du vil og gjøre det du vil uten å måtte bøye av for dem som mener de vet bedre enn deg om hva faen som er ekte og uekte. Når noen starter på noe slikt er ikke det punk lengre, da er de på vei inn i en fashion. Hele debatten er full av tull og tøys, de som definerer andre som «fake» må være dem som er minst punkrock av alle sammen, tenker nå jeg. Begrepet punk er i dag et så vidt og brett at det ikke er mulig å drive å definere. Det var det heller ikke i den spede begynnelse, for alle var like forskjellige da som nå.

Disse platene har kommet med veldig hyppig utgivelsesfrekvens, to ganger i året, siden starten i 2020. Noe som gjør at man kommer ganske tett inn på utviklingen og undergrunnen i scenen. Fortell om det valget.

Alt er tilfeldig, som sagt, skulle bare bli en Vol 1, så ble det Vol 2 og derfra rullet snøballen. Det har vært en naturlig prosess å få gjort ca. en vinyl pr halvår. Det er jo en del arbeid med dem, de gjør seg ikke helt selv. Jeg er litt slik at når jeg først er i gang og liker noe så kjører jeg på. Det ser en også med CD-ene som ble gitt ut i Kina. Målet er å få mest mulig av en flott scene så synlig så den fortjener å være. Det er så utrolig mye bra der ute og det er utrolig mye bra som har vært gjort tidligere der ute. Verden må få vite om det, tenker jeg. Dette er mitt lille bidrag til nettopp det. Det er jo slik at albumene er begynt å etterspørres i det store utland også. Det er artig, og så langt jeg vet er det få eksemplarer allerede i omløp av de første utgivelsene. Så da jobber vinylene for bandene som er med litt slik jeg hadde håpet på da ideen ble født. Jeg tror neppe albumene vil forandre verden, men de er punkrock-dokumenter av sin tid.

Platene foreligger kun i fysisk form som vinylplater og kan ikke strømmes noe sted. Hva er bakgrunnen for det valget og hva er ditt eget forhold til de ulike musikkformatene?

Jeg er vinyltulling selv. Alle kan legge ut sine låter selv på nett. Jeg føler at digitale løsninger og plattformer er fullstendig uten sjel og personlighet. Det er bare et sted du må være i 2021. Et vinylalbum trekker deg mye nærmere artistene og musikken. Du kan se på coveret, lese fanzinen og spinne vinylen og få en totalopplevelse.

Jeg vet det er mange yngre som ikke fatter hva jeg snakker om, men de lærer når de blir trukket inn i vinyluniverset. Jeg tror også fortsatt på at oppmerksomheten bandene får via vinylen er en annen og mer positiv en enn å slenge alt bare ut på nett og være one in a million. Digitale plattformer kommer og går, vinylen består og overlever alle epoker, det har vi sett gang på gang. Det er noe med det fysiske på samme måte som det er å se band live på et konsertsted og live på nettet. Det blir aldri det samme. Det kan vel ikke forklares på så mange andre måter?

I tillegg så selges de stort sett bare av bandene som selv deltar på platene. Forklar mer om denne distribusjonsmodellen.

Kort fortalt deler vi innsatsen og resultatet mellom oss. Sagt på en annen måte: Vi deler det som det koster og så deler vi vinylene mellom dem som er med. Da får alle som er med sin andel og kan selge dem. Det utgjør så mye at de raskt trippler det de har bidratt med. Ideen er at vinylen kommer rett fra de bandene som er med, ingen mellomledd som spiser av kaken deres. Her skal de som er med ha hele kaken og all pynten på den selv. Når 500 eksemplarer deles slik mellom band sprer de seg raskt utover hele landet.

Bandenes venner kjøper vinylen av dem, med på kjøpet får de mange nye band og låter og lytte til. På den måten når alle som er med raskt ut til veldig mange nye ører, vinylene står ikke og henger i en platesjappe i 6 md., men blir solgt av alle bandene som er med til sine venner. Altså alle band og låter møter de andre sine venner via platene de andre bandene enn dem selv selger og vica versa. Resultatet er rask distribusjon og spredning av albumet for alle som er med, og bandene selv sitter igjen med all fortjenesten. Det er en rimelig flott greie, vil jeg si. Jeg var vel innom dette, som du sier, over i noen andre spørsmål også.

Hvilken betydning har disse samlingene og «Pønk I Norge»-skivene vært for å skape samhold, fellesskap og nettverk internt i den norske punkescenen og hvor stor grad har samlingene vokst frem av felleskapet?

Det vet jeg ikke. Jeg håper at det gjør at nye band knytter nye kontakter på tvers av kommuner og fylkesgrenser, og at andre igjen blir oppdaget for det fantastiske de er. Og det optimale ville jo vært om noen fikk enda mer ut av det. Men at vinylene kan være en icebreaker for band når de møtes ut på veien og på en pub, det tror jeg. Jeg håper også at vinylene kan være til inspirasjon til at noen der ute kommer opp med nye løsninger og ideer som akkumulerer i nye kule prosjekter som kan løfte scenen i Norge enda litt mer. Men det er klart at de som har vært med påvirker dem som ikke ennå har vært med til å kunne få lyst til å være med. Om samlingen får noen betydning for scenen utover å være en samling av masse kule band i et historisk punkevinyl-dokument, det får tiden vise. Men en har sett at det skjer før, det vil si at norske punksamlere får en betydning lenge etter sin tid.

En av Norges mest kjente og aktuelle som sådan må være «Ingenting For Norge», bergenpunk-samleren fra det tidlige 80 tall. Ingen av bandene hadde drømt om den posisjon det albumet kom til å få lenge etter de alle var oppløst og begravet. De sleit med å få flyttet vinylene for usle 30 kroner den gang det kom, i dag koster vel disse mellom 3-5000 kr for et greit eksemplar. Ja, og band fra Japan har covertlåter fra band på den vinylen 10 år etter den kom ut. Og det finnes også bootlegutgivelser av den. For meg er det nok at det er et dokument der bandene som er med vil kunne bli husket, verdsatt og tatt opp igjen år etter de har vært med på vinylen. Skulle disse vinylene påvirke på noen måte til at de som er med selger mer av egne greier over tid, får spille jobber og blir oppdaget er det bare være superpositivt. Det er dog historisk kult å være med på disse vinylene og de Robert Dyrnes gir ut. Da dette er dokument som vil stå seg i 10 år etter som bevis på mye av det som var og har vært i Norge av punk.

Hvordan velger du hvilke band som får bli med på disse samleplatene og hvordan er finansieringsmodellen? Kan band som ønsker å være med sende deg demoer?

Jeg «velger» ikke, jeg tar med alt som er ok produsert og er punkrelatert. Jeg skal ikke være den som sitter og sorterer bort hva som er «it» og hva som ikke er. Jeg vet ikke hva som er det neste folk vil ha. David Bowie sa en gang i et intervju at han i utgangspunktet gav ut alt han laget av låter, for han viste aldri hvilken ny låt publikum egentlig ville ha. Der har mange brent seg før med å ta bort de «dårlige» låtene. Jeg vil ha med det som rører seg i Norge. Hvem vet, det kan være det bandet som 3 av 4 mener er helt tullet nå blir det neste store som alle til slutt ønsker å sammenligne seg med. Da er det jo kult å ha med den første låten de slapp offisielt på en av disse platene. Alle kan ta kontakt som mener de har noe som er knyttet til punk, er bra og bør være på vinyl. Dette er ikke elitebandenes samling, de tar hundretusen andre seg av å gi ut. Det lages så mye sinnssykt bra i de 1000 punkehjem. Det er litt som når vi styrte på i Kina. Det var ikke de store norske som var med som fikk oppmerksomheten, det var mindre og ukjente band fra steinrøysa kineserne likte og ville ha mer av. Derfor skal ikke jeg sette meg ned å finne neste Green Day, det gidder jeg ikke. Jeg tenker at det neste finner folkene når de får ut den rette låten og den treffer ørene til lytterne.

Apropos bandene som er med så er det en del gjengangere; noen veteraner i norsk punkliv og med lang fartstid, som dine egne band, men også noen relativt ferske eller i hvert fall mindre kjente navn og her er band fra øst, vest, nord og sør i landet. Hvor opptatt har du vært av at det skal være mangfold og variasjon?

Jeg har vel egentlig svart litt på dette over. Men ja, jeg vil ha med alt fra alle krinkler og kroker i Norge. Norsk punk er mye mer enn de store byene når det kommer til punkrock i Norge. Å mikse med nye og gamle er jo bare flott, det gir variasjon, spenning og lytterglede. Jeg har hatt med noen nye punkespirer som jeg mener går treganger rundt de gamle traverne med sine låter og energi. Det er også kult for nye unge band å få være på samme plate som noen av sine eldre helter. Men det er også kult for de gamle traverne og være på vinyl med det neste store punkfenomenent i Norge. Så jeg mener dette går litt begge veier. Jeg husker også før, når jeg var yngre, det var før vi nådde opp og frem og helt hadde fått tatt vår posisjon. Det irriterte meg at det satt noen og sa til oss at vårt bidrag er ikke godt nok, kult nok osv. til deres neste samle CD, plate, kassett osv. Jeg hatet det. Det var da vi trengte det mest, da spente de som viste bedre enn oss bein under oss og kastes oss ut. Jeg vil ikke være den tullingen som mener han vet best. Men når jeg ser tilbake på dette nå, vel, vi kom bedre ut av det enn nesten samtlige på de albumene. Jeg skal ikke henge ut noen knyttet til dette. Men jeg har valgt å ikke være som dem.

Det er også mange bergensband på disse samlingene og du har i det hele tatt gjort en stor innsats for Hordalands musikkscene og gitt ut mye lokal musikk. Blant annet med «Bergen Rock City» samlingene, som du har nevnt. I dag kjente artister som Heidi Marie Vestrheim, Major Parkinson,Thea Hjelmeland og Det Fine, Christine Sandtorv, Furia, Fjorden Baby, Mattias Tellez, No Torso, Josefin Winther har du alle gitt ut. Hvor opptatt er du av lokal identitet og av det å dokumentere, inspirere og arkivere lokale musikkuttrykk for ettertiden?

Det historiske arkivperspektivet har aldri vært en del av noe, men det blir fort det når årene går og plutselig begynner folk og grave i ting og synes dette var supernice. Jeg har vel alltid vært litt pro Bergens rockescene, fordi jeg strengt tatt aldri har blitt profet i egen bygd. Jeg måtte dra ut i den store verden for å oppnå det jeg søkte og drømte om. Som sagt tidligere, når jeg dro til Kina måtte jeg finne en måte å ta med meg så mange som mulig av de andre knallgode artistene i Bergen over dit, det måtte skje uten å måtte booke ekstrafly og slite med tollen. Dermed kom vi opp med ideen om «Bergen Rock City» CD-ene, som var forankret i ting jeg hadde gjort før, som split singler og samle CD-ene «Genetic Mutations» Vol 1 & 2. Jeg har aldri vært egoist på dette, jeg har alltid forsøkt å hjelpe andre til å dra nytte av det jeg har fått til. Hvorfor ikke? Det er jo fantastisk om noen andre klarer å nå helt opp dit jeg klarte å komme. Siden har snøballen bare rullet av sted, i perioder ned bratte bakker i høyt tempo uten bremser på. At alt er blitt så mye som det er, det var aldri planen, det bare ble slik. I dag er jeg veldig glad for det, det har vært utrolig kjekt å kunne bidra.

La oss studere platene fra 2020 litt nærmere; «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» volum 5 og 6.

Anti Social Rejects har vært med på alle platene og er et band du har utviklet et nært forhold til gjennom disse samleplatene. De har også påtatt seg en mer aktiv rolle utover å ha med sine låter.

Anti Socia Rejects. Foto: Rayner-Johansen.

En herlig gjeng og et band jeg setter veldig stor pris på. Vol 1 ble ikke helt optimal før trykken, da dukket Gunnar opp med forslag om at Tor skulle mastre, resten er god punkrock-historie om å stille opp for hverandre. Siden den gang er det Tor som har mastret og ordnet trykkingen av vinylene, og det låter særdeles nice alt sammen. ASR har vært med på samtlige plater og de skal være med helt til det bitter end. De er som sagt helt supre og det er kult at en har et slikt bra band som har vært med på samtlige vinyler.

De bidrar med «We Don’t Care» på Vol.6 og «NDL» på nummer 5. Si litt om disse låtene.

Jeg er ingen låtanmelder, så jeg tenker jeg heller forsøker å snakke litt rundt bandet og hva jeg tenker om dem. Jeg har vinylene til ASR og lytter jevnlig til dem. De låter skikkelig punk etter min subjektive vurdering, og de er vel et av Norges tøffeste punkband akkurat nå. Begge nevnte låter er med å gir vinylen er solid punkforankring og de står seg særdeles godt alene og sammen med resten. Jeg stetter stor pris på deres bidrag.

Danger! Man bidrar på nummer 5 med «Så Trygg». En sjelden mulighet til å høre dem med norsk vokal. Hvordan er forholdet ditt til dette sentrale navnet i norsk punk? De har jo har vært med flere ganger på disse kompilasjonene også.

Danger Man! Gnomer i Düsseldorf. Foto: Gregor Jekat.

Mitt kjennskap til Tom og Roger strekker seg helt tilbake til starten på 90-tallet og Life… But How To Live It! Et band jeg satte umåtelig stor pris på og fikk æren av å dele scene med i Bergen i 1991. De har vært dyktige på å komme tilbake gang på gang med nye konsepter som låter helt fortreffelig. Jeg hadde Drunk med på samlere på 90-tallet, og jeg har fulgt med på alt det supre de har gitt ut igjennom årenes løp. Danger!Man er et bunnsolid band, men en line up som er historisk i punkenorge. De spyr ut kramgoda låter i et kjør, måtte det aldri ende. «Så Trygg» er bare en av mange låter som bør løftes opp og frem til enda flere lyttere. Det er her radioen svikter og tittelen på albumene kommer til sin rett. Det som er med bandene til disse gutta er at de låter enda bedre live enn på plate, og det sier litt når det låter så sinnssykt tøft på plate.

Dine egne band deltar også på disse samlingene. K-Jell er med «Narvesen» på Vol 6, «Little Rich Girl» på Vol 5, Punishment Park har «No More Wars» på Vol 6 og «Survival Sweetie» på Vol 5, Jef har «Alternative» på Vol 6 og «Bucharest Express» på Vol 5, Sound of Confusion «For Et System» på både nummer 5 og 6.

Disse bandene har også hatt låter på tidligere volum . Fortell om disse valgene og låtene som er med på de to foreløpig siste.

Låter fra egne band er litt etter hva venner og kjente har oppfordret til at bør være med og noen subjektive vurderinger til hva som er viktig for meg selv. Jeg har alltid tatt med egne band og låter når jeg har drevet på med prosjekter. Det er vel litt av fordelen med å være kapteinen på skuta. Du får en ekstra mulighet til å få med eget materiale også.

K-Jell med Nils Flåm på bass på Midi Music Festival Beijing Kina 2. mai 2010.

«Narvesen» er egentlig ikke min låt. Den var det Roar, som spilte bass på den første platen, som skrev den til sitt band Origikulene. Så gjorde jeg en cover av den til 50-årsdagen hans, som ble feiret på Garage, som en hyllest til en god venn. Den ble så bra at vi bare måtte gi den ut. «Little Rich Girl» skrev jeg da jeg så et slikt program om bortskjemte drittunger som hadde bursdagsparty til flere millioner dollar, og fortsatt var misfornøyd fordi de ikke fikk en ny BMW av pappa til dagen. Jeg ble så kvalm av det at låten kom opp via brekningen jeg gjorde der og da. Begge er låter både jeg og et par andre mente burde løftes litt opp og frem.

Punishment Park 1991.

«No More Wars» er en låt veldig mange liker, og mange har vært tydelig på at den ville de ha på en av vinylen, jeg bøyer av for flertallet og tar den med. Den handlet om Irak-krigen, og den er vel litt aktuell enda.

«Survival Sweetie», vel den er skrevet til min datter da hun ble født med en alvorlig hjertefeil, og da jeg fortalte det til vokalisten i Punishment Park satt hun seg rett ned og skrev teksten og jeg musikken som ble arrangert ferdig av hele bandet sammen. Det er en hyllestlåt til min datter da hun var liten og stod overfor sin største utfordring i livet. Hun er i dag 27 år, lever bra med hjertefeilen sin, og er veldig stolt av låten som ble skrevet om henne den gang da. Så den var bare en selvfølge at skulle med ut fra helt egne interesser.

Jef live Shufle bar i Shanghai 14. april 2006.

«Alternative», cover av Exploited og en av de låtene jeg mener er av det beste Exploited noen gang har gjort. Jeg husker veldig godt at det var en liten del av punkemiljøet i Norge som hatet Jef for å ha covret denne, hvorfor vet jeg ikke. De mente den var ræva og at Wattie vil smøre nesen min utover hele fjeset mitt den dagen han fikk møte meg. Jeg møtte Wattie i Bergen, jeg hadde sendt han singelen da den kom ut. Jeg fortalte han om det som hadde vært, han lo og sa han digget versjonen og tok det fra scenen den kvelden, siden var det ingen kommentarer til vår versjon noen gang igjen. På grunn av historien så måtte den nesten være med på en plate.

«Bucharest Express» var vel låten som kom til Urørtfinalen og det er en fin hardcore-låt, den passet bare fint inn i konseptet, da måtte jeg ha den med.

Fra festivalprogrammet på Kronstadfestivalen 1990.

«Sound Of Confusion» har låter med fordi vi aldri fikk gitt dem ut noen gang på grunn av at vi drakk opp vinylbudsjettet på Hulen tilbake i 1990. Hadde håpet å få med alle de uutgitte låtene frem til Vol 10.

Sound Of Confusion albumet som aldri kom ut 1990. Limt sammen av Jostein Steinsland-Hauge.

Ramona’s Tea Party er et relativt nytt ferskt bekjentskap på den norske musikkscenen, som gjør seg stadig mer bemerket med deltakelse på disse platene og «2020: Pønk I Norge»-samlingen. De slapp også EP-en «Brew-Up!» i fjor. Her er de med med «British Tea Isn’t Even British» på Vol 5 og «ADHD» på Vol 6. Hvordan er forholdet til bandet og låtene deres?

Ramona’s Tea Party. Foto: Satt sammen av Ramona’s Tea Partys venner og familie som tok bilder på konsert.

Jeg ble tipset om Ramona via en vinylfreak jeg har mye kontakt med og som kjente til henne. Dette var et fyrverkeri av en 15 år gammel jente med pappa på trommer, som laget catchy punkelåter. Hva er det ikke å like med det? Jeg fikk kontakt og fikk dem med på vinylene. Dette er fremtiden i norsk punkrock, og å få lov å være med å løfte dem frem er jo midt i kjernen av det vinylene jeg gjør handler om. Det var en super match fra første stund. Jeg digger låten til Ramona’s Tea Party, dette er bare begynnelsen på noe stort, det tror jeg på. Jeg håper at jeg får minst et bidrag til fra dette fyrverkeriet på en av de neste platene, det er nesten verd hele vinylen alene.

Kryp albumdebuterte i fjor høst på Fucking North Pole Records med «Dildo Dada» etter at de debuterte på samme selskap med en sjutommers EP i 2018, men var med på den aller første «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» med «Hodeløse Jævler», som også var med på nevnte den EP-en og så senere på Vol 3 med «Æ Keiser!».

Kryp. Foto: Pressebilde.

Et eksempel på at du har vært tidlig ute og tatt pulsen på den norske musikkscenen – og det finnes mange av dem. Hvordan finner du ut om nye band? Hvilke lovende nye norske punkrockband har du spesielt tro på om dagen?

Kryp, et fantastisk band som Robert Dyrnes satte meg i kontakt med. De er også i gruppen det neste store nye norske. Jeg har kjøpt vinylen deres og den får huset til å riste når den snurres på spilleren. Kryp er akkurat så på kanten som de skal være, de er litt tøffere enn toget og det går ikke an å ikke digge dem. De er også et band som jeg håper dukker opp med nok et eventyr av en punklåt på en av de siste vinylene, Norge fortjener Kryp og Kryp fortjener Norge. Det er bare så umåtelig tøft, egentlig alt de har gjort er tøft. De vokser nok inn og forbi himmelen om ikke så altfor lenge.

Nye band dukker opp via sosiale medier, tips fra andre der ute, de tar kontakt selv eller jeg finner dem på en eller annen plate eller spilleliste.

En del av artistene som er med på «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» har også vært med på «Pønk I Norge»-samlingene eller har vært utgitt av bandene på egne skiver eller i andre sammenhenger. Hvor opptatt er du av eksklusivitet i forhold til at låtene på dine samlinger kan eller ikke kan figurere andre steder?

Ikke i det hele tatt, har vel vært innom det over her også, jeg sitter ikke å sorterer og forteller noen hva som er bra og ikke bra. Bandene kan levere en helt ny låt eller en av sine gamle klassikere. Det er alltid nye ører til låter, få band har fått lyttere i alle krinkler og kroker i landet vårt fra før. Fordi om låten din er en «hit» i Bergen trenger ingen i Kristiansand noen gang å ha hørt på den. Så det betyr ikke noe om den er ny eller «gammel», dette styrer bandene selv. På samme måte som de må sette opp sin egen fanzine-side slik de selv ønsker å presentere seg selv og fremstå, jeg legger meg ikke opp i det. Å finne igjen en låt du liker på et album av et band leder lettere til kjøp av det albumet kontra at låten ikke er der. Det er også noe av effekten for mange som er med, som velger en gammel klassiker fremfor en ny låt.

Hvordan samarbeider du og Robert Dyrnes og hvordan føler du at de to samleseriene utfyller hverandre?

Robert Dyrnes. Foto Kari Westergaard.

Robert har jeg kjent i mange år, og det nevner jeg jo en del over her i intervjuet. Da jeg satte i gang prosjektet mitt luftet jeg det for han, da var han også i gang med sitt. Vi fant ut at begge disse ville være veldig positivt for scenen i Norge. Jeg har kjøpt alle hans utgivelser og han mine. Vi støtter opp om hverandre og ser at begge prosjekter gir nytte til den norske punkscenen på hver sine måter. Ellers har jeg og Robert samarbeidet om andre utgivelser tidligere, samt konserter og turneer. Jeg kan bare si en ting om Robert: Han er gromgudfaren til mye av scenen i Norge. Uten slike som han hadde scenen vært en mye fattigere plass å være.

Astmatisk Gapskratt deltok også på den første «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» med «Ting» og er med med «SKOG» på Vol 6 og er aktuelle med sin andre fullengder «Blackskatecruststreetpopcorepunk» på svenske Second Class Records. Hvordan er forholdet til det bandet og deres bidrag?

Astmatisk Gapskratt. Foto: Ingelin Klubben Berg.

Enok i Astmatisk Gapskratt, vet ikke helt hvor jeg skal begynner. For en ekte, ærlig og fantastisk positiv fyr han er. Han har hjulpet meg med å komme i kontakt med band jeg ikke kjente til selv. Han er dedikert og en driver i den norske scenen. Bandet er jo bare herlig. Jeg har ikke fått det nye albumet i hus enda (intervjuet er gjort for en god sund siden, journ.anm.), men har det første og det låter som en kule. Har aldri sett dem live, men har spionert på dem på Facebook og YouYube og kan dermed konkludere med at dette er tøft. Jeg kjenner bare til Enok, men forutsetter at resten av bandet er like positive, og den dagen våre veier krysses skal vi ta mer enn en øl og prate skit. Det er bare å skaffe seg vinylene til disse gutta, det er verd hver eneste gullmynt. De er selvskrevne på norske punksamlere om du spør meg.

Greenland Whalefishers er veteraner på den norske musikkscenen, har gitt ut en rekke album og singler, og er også med på flere samlinger som du har gitt ut. «I am Roving» er på «Genetic Mutations», «For Bitter & Whisky» på «Bergen Rock City Vol 2», «20 Years of Waiting» på «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio Vol 1», og «K Says» på Vol 4. Deres «Punk Shanty» er med på Vol6. Fortell om det bandet, deres bidrag og om ditt forhold til denne gjengen.

The Greenland Whalefishers, vel vi har vært bekjente og venner siden tidlig på 90-tallet. Arvid Grov er en av Norges fineste fyrer å jobbe med og bare ta en øl med. Han har vært med på mine plater og jeg på hans. Vi har turnert sammen og delt scener sammen. For meg er bandet selvskrevne på mine utgivelser. De er ikke bare bra, de er helt fantastiske og at de ikke har erobret hele verden og halve melkeveien enda, det er en uløst gåte for meg. The Greenland Whalefishers har en katalog som alle med litt respekt for seg selv og interesse for god rock bør ha i sine samlinger. Og jeg håper at noen flere har fått det med seg med de knall bidragene som har vært på albumene du nevner over her. Bandet er rått på plate og fantastisk live.

Neperud er veteraner på musikkscenen på Grenland selv om de først albumdebuterte i 2017 med «So Unhip It Hurts» på ScHlup Records 16 år etter at de slapp sin første sjutommer «The Murder Act» i 2001, og har gitt ut en hel del ting før, men er kanskje litt på siden av de mange forbinder med punk tross at de også er med på «Julepønk i Norge» med «Christmas in Memphis». De deltok med «Follow The Trash» på Vol 4 og er på Vol 6 med «MWK» Fortell om ditt forhold til dette bandet, deres bidrag og hva du definerer som punk?

Neperud. Foto: Ketil Hardy.

Jeg snublet inn i dem via en jeg kjenner som solgte vinyl for dem og mente de måtte være med på samleren. Etter å ha hørt dem kunne jeg ikke være uenig med han i det. Det var bare å invitere til vinylstøping. Igjen flotte folk i et herlig band. Det er fortsatt et relativt nytt bekjentskap for meg. Men de har litt den garasjepunkrock-feelingen som ikke mange driver med i dag. Det er tøft og fortjener hvert eneste øre som kan lytte til dem. Dette beskriver litt det jeg sa i sted, om bandet ditt er en hit i Bergen, trenger ingen i Kristiansand å ha hørt om dere. Da kommer slike vinylsamlere til sin rett som formidlere. Mange hevder at det fikser de digitale plattformene. Vel, alle er der og da drukner alle i hverandre vil nå jeg hevde da.

Hvor mye er punk en musikalsk stil og hvor mye handler punk om tilnærming eller en holdning?

Punk for meg er og har alltid vært mye musikk, lite politikk, masse av gode holdninger og flotte folk. Jeg har vel touchet innom dette tidligere også. Men uten musikk har ikke punken mye verdi egentlig. Verdien i det å være seg selv, tenke selvstendig, ikke suge seg fast i en politisk retning eller bevegelse samt ikke følge bjellesauene utfor stupet i tide og utide fordi en har forpliktet seg til det. Det er vesentlig og viktig tenker jeg for at punken skal kunne utvikle seg videre. Det er innrammet i musikken, friheten og kunsten i punken, mener jeg. Jeg lever ikke etter den hellige punkbibelen for å bli likt og være inn, jeg bryr meg ikke om slikt i det hele tatt. Jeg er det sorte fåret helt på utsiden i den hvite saueflokken, han som ikke følger den berømte bjellesauen noe sted. Jeg er meg selv stort sett alltid, og det på godt og vondt. Jeg mener jeg er smart nok til å klare å tenke og leve slik jeg vil og mener er rett, lage den musikken jeg liker og skrive om det jeg vil, og stå for det der og da. Jeg trenger ikke hjelp fra rettlærde til slikt, og det mener jeg er punk for meg. At en i dag skal stå for det en gnålte i 1984 er vel drøyt å forvente i 2021, vi utvikler og forandrer oss underveis alle sammen. Så om jeg sa noe for 30 år siden, er det tvilsomt at du klarer å få meg dømt eller stilt til veggs for det i dag.

«Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» er mer enn bare musikk med fanziner som innlegg i platene hvor bandene har fått mulighet til å presentere seg selv slik de har ønsket. Fortell mer om det valget og ditt eget forhold til zines og fanzinekultur.

Fanziner har alltid vært viktig på punkscene, og det var de da jeg starte opp. Fanziner varer evig om en tar vare på dem, nettsider kommer og går. Jeg leste mye fanziner som ung punkemusiker, jeg leser dem litt nå også. For meg var det helt naturlig at dette måtte følge vinylene som et dokument for bandene som var med. Da får en den totalopplevelsen med vinyl på spilleren, cover i hånden og en side pr. band og låt på platen som en kan fordype seg imens en lytter. Når en ung gutt tar far sin vinyl om 15 år og lytter til den, så vil han kunne lære mye om bandene på vinylen fra fanzinen, som ellers ville vært begravet og glemt. I fanziner kan en finne ut mye om så mangt innen punkkulturen som aldri vil nå massemediene. Jeg var med å gi ut fanziner i Bergen på 90-tallet, og de finnes kopier av i omløp ennå. Så de står seg og det er som sagt kult.

Det blir bare gjort et opptrykk av disse samlingene. De som er interesserte må kjøpe de med en gang mens de er tilgjengelige. Etter det er de bare tilgjengelige på bruktmarkedet og blant spekulanter. Fortell mer om det valget.

Jeg gikk vel relativt grundig inn på dette tidligere. Men det er bare slik det er, 500 eksemplarer av hvert album er det magiske tallet. Da sprer vinylen seg raskt, blir solgt, en må følge med om en vil ha og det blir en kul greie å få i samlingen. Og når det er slik s blir det også lyttet til og sjekket ut. Her vinner alle fordi konseptet er kult, at det ender på bruktmarkedet og blir mer ettertraktet gjør det bare til et mer synlig norsk punkedokument, og bandene som er med får enda mer oppmerksomhet. Det kan ikke være feil det da? Som jeg nevnte tidligere, har det store utland oppdaget serien og det er en del som har vært i kontakt som er skuffet fordi de første er solgt ut og vel så det. Da begynner jakten og bandene på disse platene blir løftet opp og frem igjen og igjen som følge av det. 500 eksemplarer er helt passelig, tusen ville vært for mye i denne sammenheng. Albumene blir kun trykket en gang fordi det var der og da albumet skjedde. Jeg tror det er truffet ganske bra med den strategien for albumene.

Er det flere «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio» under planlegging?

Som jeg nevnte, ble jeg oppfordret etter Vol 6, som skulle være den siste, til å strekke meg til Vol 10 (som definitivt blir den siste). En Vol 7 er på trappeen om ikke så altfor lenge. Vol 8, 9 og 10, vel de kommer om punkenorge vil ha dem. En om gangen til vi er i mål med en mulig Vol 10 i en gang i fremtiden. Det blir i hvert fall knalltøft om vi kommer helt til Vol 10, da blir det noe en kan vise til som et hyggelig og flott lite historiedokument på noe av det som rørte seg på den Norske punkscenen.

October Party Records opererte også med en egen avdeling i Kina drevet av Subs, et band som du hentet til Norge ved flere anledninger og som også opptrådte på Øyafestivalen. Du har også en spesiell forbindelse til Kina og kinesisk punk og har vært der på flere turneer med egne band, som du også har vært innom. Kan du si litt mer om hva som gjør Kina og kinesisk punk så interessant og hvordan disse relasjonene oppsto?

JEF + Kang Mao fra Subs live – 13 Club i Beijing 7. april 2006. Kang Mao fra Subs.

Jeg gikk vel grundig igjennom det meste av det som etterspørres her tidligere. Men hva som gjør Kina så interessant er at det bor 1,4 milliarder mennesker der og de opplevde og opplever sin rockerevolusjon nå. De er der vi var på 60-70-80 tallet. Det er nå alt skjer der, om 10-20 år er de kliss lik oss. Det er nå en kan oppleve rockeventyret i Kina. Da må en være der eller ha vært der og satt noen spor etter seg. Publikum er helt elleville, klubbene er bra, maten er super, drikken billig, togene er blitt noe av det beste i verden, de imponerer med å ville mye mer enn de får til og derfor er det gøy å være med på det når det skjer. Ingen er så blaserte som dem en møter her i vesten, der det av og til virker som vi har lidd av en rock’n’roll overdose og er i koma fra den enda. Det var litt som Kang Mao spurte meg om: «Hvordan kan band i Norge spille punk, dere har det jo så bra at her kan det ikke være noe som helst å være sint på lengre?» Det setter ting litt i perspektiv, og at en får være med på hele rock’n’roll-reisen en gang til om en er på plass i Kina.

Subs live på Garage Bergen august 2005.

Du/dere har også alltid hatt et bredt og godt nettverk både på den europeiske musikkscenen og også hatt noen forbindelser til USA. Du slapp for eksempel også en mer internasjonal samleplate «Genetic Mutations» Vol 1 og 2 med bidrag fra blant andre Haldens Squareheads, Drunk, The Chinkees (USA) New Found Glory (USA) 2227 (Slovenia) Psycho-Path (Slovenia) og The Guttersnipes (England). En del av disse bandene har du også sendt rundt på turné i Norge.

Psycho-Path turné promobilde.

Hva er drivkraften din bak alt dette, hva er ditt forhold til internasjonalt samarbeid og felleskap, hvordan har disse forbindelsene oppstått og hva du har fått ut av disse nettverkene?

Nettverket mitt har bygget seg opp over tid, det begynte i det små og har vokst med turneer, plater, turneer for andre og intervjuer i fanziner og mye mer. Jeg var vel innom mye av dette tidligere i intervjuet også. For å prøve å unngå å gjenta meg selv for mye så skal jeg prøve å styre unna det som allerede er sagt og skrevet. Nettverket mitt har jeg aldri tenkt over hvordan er, det har bare blitt slik via venner, kjente og folk en har samarbeidet med. Jeg har arbeidet i Canada, USA, Sør-Amerika, Asia, Afrika, New Zealand, Øst og Vest Europa (bildet til venstre, 2227, red.anm.), UK og Skandinavia, det er vel bare Australia som ikke er på listen. Men det var ikke slik at alt skjedde over natten. Det har vært litt her litt der, anbefalinger fra den ene til den andre osv. som har ført oss sammen. Nettverkene har tatt meg og min musikk ut i den store verden, nye venner over hele verden (bildet under, Charlie Harper i U.K Subs og Shug O’Neill i The Guttersnipes, red.anm.) og gitt meg opplevelser ingen reisebyråer i hele verden kan selge deg på noen måte. Det er det beste med alt. Det gir muligheter om og når en vil oppleve noe igjen. Nå i 2020 har Facebook og andre sosiale medier gjort det mye enklere å holde på disse kontaktene enn hva som var tilfelle da brev, frimerker, hustelefon og telefaks var de verktøy vi hadde og kunne bruke. Jeg føler meg privilegert som har fått disse mulighetene og fått være en del av alt dette. Ingenting kommer rekende på en fjøl i elven om noen tror det. Det krever mye egeninnsats. Men jeg tror jeg har lykkes på min måte fordi det aldri handlet om å berike seg selv, men om å ha det moro og få oppleve så mye som mulig en kunne på så kort som mulig tid.

Er det noen artister du er spesielt stolt av å ha gitt ut?

Nei egentlig ikke, en del har jo blitt relativt store etter de var innom mine utgivelser. Alt er like viktig, hadde jeg vært foruten noen av dem ville vel det aldri blitt noen utgivelser. Det er bare moro, og ellers føler jeg at alt er positivt. Jeg er selvfølgelig glad i alt jeg har fått gitt ut med meg selv i årenes løp.

Hva skjer med de autonome scene, de uavhengige plateselskapene og pun- nettverket i tiden etter pandemien? Vil de klare å overleve denne utfordringen vi nå står overfor? Er vi flinke nok til å se verdien av disse og ta vare på denne kulturen?

Nei, vi er ikke flinke til å ta vare på disse i de tider vi er i nå (og da spesielt alle de privilegerte på Løvebakken som kan løse mye med litt magisk gullstøv), jeg skal ikke begynne på hva jeg tenker om akkurat det. Det kan fort bli til en bok. Men de overlever, de kommer tilbake. Mulig litt forslåtte, men de kommer tilbake og da tror jeg at de alternative scenene vil være viktig. De store kommersielle vil nok famle litt i starten da for dem vil det bli noe mer vanskelig å få nytt vann på mølla raskt nok. Rett og slett fordi at de mangler ildsjelene og er helt avhengig av kommersiell profitt for å få deres del av scenen til å rulle igjen. De små selskapene har kunnet gi ut og selge vinyl og annet i perioden, så de bør ha hodet over vannet. Jeg er evig optimist og jeg setter min 100-lapp på at mye er på plass igjen til våren 2022. 2021 tror jeg vil bli et klønete år der ting må justeres litt på plass igjen. Men en ting er sikker, sjappen vil være mye mer avhengig av artistene for å dreis på greien igjen når ting skal tilbake til normalen. Jeg håper ikke det blir fort glemt etter jobben er gjort.

Hvordan har du, bandene dine, «Punk Rock s Not Played On The Radio» og plateselskapet blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Ikke på noen måte, jeg hadde ingen planer om å spille live i 2020, og studio fungere som før. Å trykke vinyl å få sendt det ut har vært tilnærmet null problem. Så Covid-19 har ikke påvirket noe direkte, men har gjort at det har vært umulig å få se andre spille live og gå ut å ta seg en øl på en fet konsert. Det skal tas igjen når alt åpner opp igjen en gang. Jeg tror vi som bor i Norge trakk gulloddet under Covid-19 ved å slippe såpass mye lettere unna nesten alt, sammenlignet med resten av verden. Så jeg vil ikke klage, men heller se fremover og vente på at solen igjen stiger opp i horisonten og en ny fantastisk dag kommer til oss.

Hvilke planer har du med bandene dine og plateselskapet ditt for 2021?

Her K-Jell turnépost i Kina 2009.

Fortsette Real punk.. serien, få gjort nytt eget album (har planer om to), men får se hvor mye tid jeg har til alt. Utover det har jeg noen ideer og tanker, men som jeg nevnte tidligere, en del slike må ofte modens å surre litt mer i hodet slik at jeg kan lande dem med tid til å gjennomføre dem. Så frem til det så får de være mellom meg og meg.

Kan du velge ti låter som har betydd ekstra mye for deg som menneske og si litt om hva det er som har gjort at akkurat disse låtene har påvirket deg ekstra mye og hvilke kvaliteter de låtene innehar?

Jeg kunne laget en topp 100-liste, men her kommer de i tilfeldig rekkefølge. Det ble litt flere enn 10, det er umulig å lage en slik liste, så at jeg overskred her får dere leve med.

Sex Pistols – Anarchy in the UK sammen med resten av albumet «Never Mind the Bollocks..», det blåste meg som guttunge flat på gulvet og hadde mye å si for at jeg ville gjøre punk. Energien og råskapen her er ubeskrivelig på alle måter.

Svart Framtid – Religiøs Terror og hele 1984 EP-en. Den viste meg at en kun være et norsk punkband og lage sinnsykt bra låter og gi dem ut med tøff lyd. Dette er så bra at det vil stå seg i 100 år til, minst.

Ramones – The KKK Took My Baby Away og alt annet Ramons har gitt ut. Men denne låten mener jeg er en av de beste Ramones noen gang gjorde. Ramones var et viktig band for meg. Låten har alt som Beach Boys på 45 rpm drømte om.

Blondie – Dreaming og igjen alt annet Blondie har gitt ut. Dreaming er i en særklasse av herlige låter som får mitt hjerte til å pumpe litt fortere. Det var dette bandet som fikk meg til å være 100% siker på at Punishment Park måtte ha kvinnelig vokalist.

Motörhead – Ace of Spades. Den låten er verdens tøffest punk-metal låt. Lemmy viste alle at det var helt greit å viske ut grensen mellom punk og metal, og fortsatt være verdens tøffeste. Motörhead er bare tøffe uansett album.

The Clash – London Calling. Alt av The Clash er hellig for meg. London Calling er bare en av verdens tøffeste låter og den talte til meg om at øver du nok og tror på det du gjør, så kan det hende du en dag klarer å lage ditt eget London Calling-album… der er jeg ikke enda..

Joan Jett – I Love Rock N’ Roll. Låten er råtøff og dama er enda tøffere. Hun har vært litt som meg. Gjort alt selv alltid, bare at hun klarte det helt til toppen. Jeg har enorm respekt for låten fordi den er ekte når Joan Jett synger den og hun står for alt det rette rock’n’roll er og skal være.

Thin Lizzy – The Boys Are Back in Town. Bare fordi låten er tøff og hver gang jeg hører den forstår jeg hvorfor jeg er så jævlig glad i rock n roll.

Stiff Little Fingers – Barbed Wire Love og hele livealbumet Hanx. Et band som gjorde at jeg ville lage låter med melodilinjer med tøffe gitarer. De viste at det fantes en alternativ vei for mye av det som var.

Sham 69 – If the Kids Are United og veldig mye annet fra dem. Men tittelen på låten og groovet var nok for meg som ung punker til å trykke den tett til hjerte mitt.

UK Subs – Warhead, den er bare unik i sin enkelhet. Har alltid likt dem veldig godt sammen med mye annet fra UK Subs.

GBH – Sick Boy, den rev vel ned det meste og fikk meg til å tenke på hardere riff og et ønske om å bange hode i veggen på vei til verdensherredømme i punkrock.

The Lords of The New Church – Holy War. Alt av bandet har stått fremst i min platesamling. Jeg oppdaget de på norsk TV da NRK sendte en livekonsert med dem. Derfra var det ingen vei tilbake og låten Holy War fikk alle sikringene til å ryke samtidig.

Kjell Engelsen Moberg har også valgt ut videoer av utøvere relatert til saken.

K-Jell

Struggle and Break Through, masse klipp fra blant annet Kina i den og det var den største hitten fra K-Jell.

You Always Owe Me, en låt som viser punkrocken i meg på en veldig god måte.

Jef

Jef – Xenophobia, en låt som fortsatt er aktuell og var en viktig låt da JEF herjet på som verst.

Punishment Park

Punishment Park i Berlin, her får du et inntrykk av punk på veien i Europa.

Agent 86

Agent 86 (USA) live in Belgrade, dette er opptak fra konserten vi Punishment Park gjorde sammen med Agent 86 i Beograd i Serbia (den gang Jugoslavia) 1993. Agent 86 fikk 7 dager visum og deretter fikk de aldri komme tilbake var det sagt den gang. Det ble også gjort opptak av Punishment Park denne kvelden, og disse opptakene ryktes at kom ut på en bootleg vinyl der nede etter konserten. Vi har fått bekreftet at den skal finnes, men har aldri klart å spore opp et eksemplar så langt.

SUBS (Kina)

Rock Heart Beijing – film om SUBS (laget av et norsk filmteam)