Av: Victor Josefsen Intervjuer 12. mai 2021

Astmatisk Gapskratt: Melodiøs råskap og spilleglede

– Allsangvennlige refreng er en nødvendighet for meg, i alle fall i låtskrivingen. Det er noe fundamentalt deilig i å kunne gaule med på en sang når du har hørt refrenget bare en halv gang. Jeg er avhengig av en hook for å kunne ha noe å gå ut fra når jeg lager en sang, så da blir det nødvendigvis sangene jeg lager som er mest umiddelbare, men kanskje også minst slitesterke, sier bassist og vokalist Morten Haugen i Astmatisk Gapskratt, som er aktuelle med LP-en «Blackskatecruststreetpopcorepunk» på Second Class Kids Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ingelin Klubben Berg (inkl. front), Lars Lilleby Macedo

Astmatisk Gapskratts musikk er like genreoverskridende som den lange og morsomme tittelen «Blackskatecruststreetpopcorepunk» kan antyde. Her er punk og pønk av alle mulige varianter og slag , men også plenty av poppa elementer og ihvertfall heavy metal og hardrock. Like fullt kan nok det hele oppsummeres enkelt og greit som en form for punk; allsangvennlig punk karakterisert av høyt tempo, melodiøsitet og driv.

Her kan du lese om hvesende latter, favoritter blant skate- og tralllpunkens mestre, rollen til Kiss og Guns N’ Roses under oppveksten, at det aldri er for sent å begynne å spille i band, fascinasjon for musikalsk råskap, Baphomet og ikke minst Steinkjer Pønkforenings funksjon i lokalmiljøet sammen med spillestedet Kulturscenen Vårt Hjem.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

Morten: Uttrykket «Astmatisk Gapskratt» dukket naturlig opp i en samtale med andre medlemmer av pønkforeninga. Med en gang forsto jeg at dette var et bra bandnavn, og da diverse besetningsendringer i Snotlip fordret et navneskifte, sto jeg fast på at dette var bandnavnet vårt fra da av.

Hvilketforhold har dere til den kroniske sykdommen astma og latter med åpen munn. Eventuelt også i kombinasjon med hverandre?

Enok: Morten har astma. Han ler skikkelig hjertelig noen ganger også, men heldigvis er vi andre i bandet ganske lite morsomme, så han slipper gjøre det så ofte.

Enok og Morten, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Enok: Som vanlig er det vel i tenårene at man går fra å «like» musikk generelt til å «forstå» musikk, og faktisk fange opp følelsene som formidles. Fra ungdomsskolen av har jeg flere låter og hele plater jeg forbinder med en bestemt setting, en årstid eller en hendelse.

Morten: Hos meg begynte det veldig tidlig. Da jeg var to år, fikk jeg min første KISS-plate fra onkelen min, og det fortsatte til jeg hadde fått 5 plater og KISS tok av sminken. Jeg har et bilde av meg som 5-åring med lilla hår, med et bilde av Nina Hagen i hendene. Onkelen min var veldig musikkinteressert, og han lærte meg masse om musikk som jeg har glemt. Gjennom barndommen gikk det i KISS og Vazelina, før hardrocken kom og tok meg på ungdomsskolen, gjennom Mötley Crüe, Accept, Anthrax, Judas Priest, osv. Etter hvert ble det Guns N’ Roses og pønk. Så musikk har vært i livet mitt hele tida, og er nok den aller viktigste identitetsmarkøren for min del.

Astmatisk Gapskratt live. Foto: Ingelin Klubben Berg

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Enok: Jeg kunne litt piano fra før, men da jeg var ca. 13 lærte jeg meg gitar og jeg tror Green Days «Basket Case» var en av de første «pop»-låtene jeg lærte fra start til slutt. Helt fra jeg kunne to grep begynte jeg også å skrive sanger, og jeg tror nok jeg er glad for at ingen av de første jeg skrev er innspilt noe sted, for de var rævva. Det fascinerende med musikk fant jeg på konserter hvor artistene klarte å fange meg og få meg til å glemme at det fantes en verden utenfor konsertlokalet. Denne følelsen er det jeg håper å gi til andre på konsert.

Morten: Jeg begynte ikke før jeg flytta til Steinkjer, i en alder av 31 år. Samboeren til Enok jobba på samme skole som jeg, og skulle starte et band for å lære seg å spille gitar. Da ble jeg nesten nødt til å slenge meg med på bass. Jeg lærte meg alt på egen hånd, og siden jeg har et veldig avslappet forhold til å øve selv, er jeg ikke blitt særlig mye flinkere nå, 12 år senere. Det er i samspill med andre det virkelig er gøy, når en dundrer gjennom sanger og slipper løs aggresjonen.

Hvorfor punk og metal?

Enok: Musikk er følelser for meg. Råskapen i mange av de hardere rockesjangrene gir meg masse følelser. Derfor sliter jeg blant annet med en del altfor klinisk og perfekt moderne metall uten noe slags slark i maskineriet.

Morten: Mye det samme som det Enok sier. Det er følelsene, tempoet, melodiene og trøkket. Jeg hadde egentlig ikke mye valg, siden jeg ble fora med KISS, pønk og new wave fra barnsben av, men etter hvert fant jeg ut selv at kombinasjonen rasende tempo og fengende melodier var uslagbar.

Hva er forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Astmatisk Gapskratt i forhold til andre band dere er med i eller har spilt i, som Ørtæv, og hva dere har tatt med videre derfra og hit?

Enok: Jeg har nok i nesten alle band jeg har spilt i vært den med mest bandbakgrunn, men jeg har alltid vært opptatt av demokrati og at uttrykket til bandet er summen av alle medlemmene. Jeg synes også det er hundre ganger viktigere at man liker folka man spiller i band sammen med enn at de er dyktige instrumentalister. Spilleferdigheter kan læres underveis, dårlig personlighet er man stuck med. Noe som kanskje oppfattes som litt spesielt med Ørtæv (og også Snotlip, bandet som senere ble Astmatisk Gapskratt) var at jeg spilte sammen med kjæresten min. Men det var aldri noe tema på veien fordi medlemmene i bandet er gode venner som respekterer hverandres musikalske ferdigheter.

Morten: Astmatisk Gapskratt, og tidligere Snotlip, er det eneste bandet jeg har spilt i, om vi ser bort fra en engangsforeteelse i Astrid SS, så jeg kan ikke si så mye om forskjeller i dynamikk og musikalsk tilnærming. Det jeg kan kommentere på, er at Enok og jeg har rimelig forskjellige tilnærminger til låtskriving. Enok kan spille, så han lager sanger basert på kule riff. Jeg kan ikke spille, så for min del er det viktig å ha et hook klart før det i det hele tatt kan bli en sang, og så får akkordrekkene komme i andre rekke (fnis).

Enok: Morten kommer på fete leadgitar-slynger til meg også, men han nynner dem stort sett når han skal vise dem til meg.

Hvordan har bandets utvikling vært fra debutalbumet «Heller fargerik enn kald» i 2018 og frem til i dag.

Enok: Debuten bærer som mange debutplater preg av at den er en oppsamling av låter skrevet fra vi starta bandet og frem til da. Jeg tror kanskje «Ting» er den eldste låta, og det var egentlig en Ørtæv-låt vi aldri rakk å spille inn, så den var vel over ti år på det tidspunktet. Individuelt er vi nok alle bedre musikere og mer samspilt nå,

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Astmatisk Gapskratt.

Enok Moe
Morten: Enok er en riffmester. Nesten på hver eneste øving kommer han opp med et nytt riff, og mange av dem blir det også ferdige sanger av. Han har evnen til å legge på kule ting med gitaren som løfter den mest banale sang til noe interessant. Han synger også de gruffe tonene, som gjør at vi høres pønkere ut.

Morten Haugen
Enok: Morten er bassist og synger de «fine» tonene i bandet. Han er et vandrende musikkleksikon, og klarer å kore en andrestemme uten å tenke seg om. Hadde han plukka opp et instrument og starta band i tenårene hadde han hatt potensiale til å bli internasjonal rockestjerne, men da hadde han ikke starta dette bandet og det hadde vært trist.

Svein Nekstad
Enok: Svein var trommis i et skandirockband som het The Dudes da han vokste opp i Levanger, og la deretter bort trommestikkene. Var superengasjert i den lokale pønkescenen og var på alle konserter da han flytta til Steinkjer, og da jeg var lei av å spille trommer med Morten overtalte vi Svein til å begynne å spille igjen. Fantastisk fyr som elsker alt som er punk, og tar alle utfordringer på strak arm. Da vi laga «Beste du» sa jeg på øvinga at «på dette partiet hadde det smakt godt med en blastbeat», og tre dager senere kom han på neste øving og hadde lært seg blastbeat så vi kunne prøve det på det partiet. Dedikert som faen, med andre ord.

Vegar Pedersen
Morten: Vegar bidrar med stødig rytmegitar og woah-koring, som blir stadig mer woah-ete jo mer alkohol han inntar. Drikker han nok, kunne han gått inn som korist i hvilket som helst band og tatt koringen umiddelbart. Han har også de groveste vitsene, og det kan vi sette pris på!

Dere har også hatt med gjest i studio.

Camilla Nekstad (Vokalist for I Like To Tell Men That They Can’t Handle Two Things At The Same Time) Vokal på «På Trynet».
Enok: ILTTMTTCHTTATST er blant våre lokale favorittband og beste venner. Jeg tror egentlig både jeg og Morten hadde planer om å gjøre en av våre egne sanger til en duett, men jeg er glad Morten kom meg i forkjøpet med «På Trynet» og at valget falt på Camilla, for hun hever den låta veldig. Frustrasjonen i stemmen på verset gir frysninger, og tostemtheten på refrenget er helt magisk.

Hvorfor valget av albumtittelen «Blackskatecruststreetpopcorepunk»? Hva dere ville uttrykke med det?

Enok: Vi sier selv at vi spiller «pønk», men andre skal alltid lete opp en mindre bås å putte musikk inni. Masse band har også lagd seg egne «sjangere» som de prøver å si at musikken sin tilhører. Men vi lager liksom bare låter. De blir farget og inspirert av musikk vi liker, men faen så kjedelig det hadde blitt å spille om man bare hadde lagd den samme musikken om og om igjen.

Enok Moe har laget den skatende rockekampsportgeita som pryder albumomslaget. Hva vil dere uttrykke med det symbolet?

Enok: Det er en variant av Baphomet, en avgud diktet opp av kristne under reformasjonen som navn på hva de mente hedninger trodde på. På 1800-tallet og fremover ble Baphomet omfavnet av satanister, okkultister og ikke-troende, og ble tegnet med en kropp som blandet menneske og dyr, mannlige og kvinnelige trekk, en hånd som pekte opp og en som pekte ned, og så videre. Altså dualitet og kontraster. Et vakkert symbol på livet, naturen, universet og alt det sammensatte og komplekse som religiøse dogmer prøver å undergrave. På platecoveret blander vi satanisk symbolikk med skateboards og fargen rosa for å gjøre kontrastene enda mer slående, og billedgjøre tittelen og kontrastene enda mer i musikken på plata. Baphomet gjør også en «melancholy grab» på tegninga, så da får vi representert de mer melankolske sidene av musikken også, hehe.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan si om Astmatisk Gapskratt eller «Blackskatecruststreetpopcorepunk».

Punkrock
Morten: Tidenes beste musikksjanger, siden den ombefatter alt som har med pønkmusikk å gjøre, fra den søteste poppunk til den schtøggeste crust. I tillegg er det den ærligste tilnærmingsformen til musikk. Gjør det du vil musikalsk, og gjør det sjøl.

Trallpunk
Morten: Min favorittsjanger siden jeg hørte DLKs «Ishockeyfrisyr» på en opptakskassett i 93/94. Den har alt jeg trenger av en musikksjanger.

Skatepunk
Morten: Har vært en stor fan av skate siden jeg hørte «Punk in Drublic», og mange av favorittbandene mine tilhører denne sjangeren. Største problemet her er alle de middelmådige bandene som finnes, som kan spille og er kjappe og tekniske, men mangler det viktigste – gode hooks og allsangrefrenger. I tillegg blir mye av det for glattpolert. Jeg liker at det er litt rufs i lydbildet. I utgangspunktet er vi kanskje et skatepunkband, men når låtene kjøres gjennom AG-filteret, blir det en fin melange av innflytelsene våre.

Steinkjer Pønkforening
Enok: Starta i 2005, på oppstartsmøtet var medlemmer av fire på den tiden aktive pønkeband. Arrangerer konserter og festivaler i hjembyen og prøver å gjøre byen litt mindre grå. Både jeg og Morten er styremedlemmer.

Peter Case: The Man with the Blue Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar
Enok: Peter Case slår oss på lange platetitler, men den er likevel ikke i nærheten av Chumbawambas platetittel «The Boy Bands Have Won, and All the Copyists and the Tribute Bands and the TV Talent Show Producers Have Won, If We Allow Our Culture to Be Shaped by Mimicry, Whether from Lack of Ideas or from Exaggerated Respect. You Should Never Try to Freeze Culture. What You Can Do Is Recycle That Culture. Take Your Older Brother’s Hand-Me-Down Jacket and Re-Style It, Re-Fashion It to the Point Where It Becomes Your Own. But Don’t Just Regurgitate Creative History, or Hold Art and Music and Literature as Fixed, Untouchable and Kept Under Glass. The People Who Try to ‘Guard’ Any Particular Form of Music Are, Like the Copyists and Manufactured Bands, Doing It the Worst Disservice, Because the Only Thing That You Can Do to Music That Will Damage It Is Not Change It, Not Make It Your Own. Because Then It Dies, Then It’s Over, Then It’s Done, and the Boy Bands Have Won.»

Melodiøsitet
Morten: For meg er dette det aller viktigste i musikk. En sang kan være kjapp og brutal, ha kule riff og en fantastisk beat, men det hjelper veldig lite hvis en ikke finner en hook eller noe melodi å henge det på. Sånn sett skal det mye til for at jeg kan like death metal, men i band som At the Gates, Anaal Nathrakh og The Haunted er det så mye melodiøsitet at det blir vakkert.

Allsangvennlige refreng
Morten: En nødvendighet for meg, i alle fall i låtskrivingen. Jeg kan sette pris på mer intrikat stemningsbasert musikk, typ Deftones, Envy, Tool, Mogwai, Aereogramme osv. der allsangen ikke nødvendigvis står i sentrum, men det er noe fundamentalt deilig i å kunne gaule med på en sang når du har hørt refrenget bare en halv gang. Jeg er avhengig av en hook for å kunne ha noe å gå ut fra når jeg lager en sang, så da blir det nødvendigvis de sangene jeg lager som er mest umiddelbare, men kanskje også minst slitesterke.

Musikalsk driv
Enok: Alfa og omega.

Charta 77
Morten: Min første ordentlige konsert, på UFFA i april 1995. Siden da har de vært et av mine absolutte favorittband.

Lastkaj 14
Morten: Bandet som blåste liv i trallpunken igjen, og har sannelig gått til å bli det aller beste trallpunkbandet gjennom tidene. Ingen har meloditeft som Pierre.

Toy Dolls
Enok: Tror dette er et av tidenes beste liveband uansett sjanger, og de fortjener å være mer kjent. Jeg elsker hvordan de blander svært enkle låtstrukturer med tidvis halsbrekkende instrumentering som krydder, og de er ikke redde for å bruke koreograferte cheesy sceneopptredener til å engasjere. Det er noe surrealistisk over å befinne seg midt i ditt livs villeste moshpit og så er det en cover av Bachs «Toccata og Fuge i d-mol»l som spilles.

Morten: Oppdaga dem på ungdomsskolen, da en nabo hadde en opptakskassett med «Fat Bob’s Feet», og senere fikk låne «Dig That Groove» på rosa vinyl. Året etter kom de med «Absurd Ditties,» og jeg var solgt. Der snakker vi i alle fall allsangvennlige refrenger!

Adhesive
Morten: Et skatepunkband som dessverre kom i skyggen av Millencolin, No Fun at All og Satanic Surfers under den store bølgen på 90-tallet. De tre albumene de har gitt ut holder jevnt meget høy kvalitet. Vi har også vært så heldige å få spille med dem (sammen med Anti-Lam Front) på deres siste Norgeskonsert noensinne. Vokalist/bassist Geir fikk servert vaffel med brunost, konserten var fantastisk og alle var fornøyde.

Anti-Flag
Enok: Det finnes mange band som formidler politisk innhold sterkere enn Anti-Flag, men Anti-Flag gjør det salgbart ved å pakke inn politikken i noe utrolig dansbart og allsangvennlig, og når derfor fram til mange flere.

59 Times the Pain og No Fun at All
Morten: Stay hardcore with 59! Jeg hørte på «Cheap Shots» på en lyttestasjon på Tower Records i Torquay sommeren ’95, og da åpnet enda en verden seg. Først var det Birdnest, deretter Epitaph og Fat Wreck, og denne gangen var det Burning Heart Records sin tur. Jeg slukte rått de fleste av bandene på sampleren og begynte å samle. Har alle fullengderne av begge bandene (og de fleste av Raised Fist, Millencolin, Hives, osv.) og har heldigvis fått sett begge bandene live.

Bad Religion
Morten: Første gang jeg hørte dem var med låta «Atomic Garden «på programmet Rockesmia på Radio Skeyna, en lokal radiostasjon på Skogn. Jeg ble slått i bakken av det fantastiske refrenget og begynte så godt jeg kunne å nøste opp i utgivelsene deres. Den meloditeften og energien de hadde til og med «New Maps of Hel»l, er noe å leve opp til. De tre siste albumene er dessverre tannløs gubbepønk, men arven deres tidløs.

Charles Hårfager / Millencolin
Morten: To klare favorittband! «Mr. Clean» er en av tidenes skatepønklåter. Skjønner at Erik valgte Millencolin foran Charles da han ble nødt til å velge, men selv synes jeg at Charles står mer for den musikken som definerer meg. De spiller kjapt, det er allsangvennlig, og samtidig har de noe mer trøkk i riffene. Noe som er naturlig da Miezko fra Nasum etter hvert tok over på gitar. «Förlorad» fra «Knapra och Fly», er vel noe tilnærmet en perfekt låt.

Astmatisk Gapskratt. Foto: Lars Lilleby Macedo

Hva kjennetegner musikkmiljøet i Steinkjer?

Enok: Jeg tror det er ganske typisk for en middels stor norsk by. Vi har en del dyktige band og musikere innenfor alt fra teknisk dødsmetall til pop-rap, men jeg synes vi generelt har et godt klima innad i miljøet. Dessverre er det bare en ordentlig klubbscene igjen i byen, Kulturscenen Vårt Hjem, men de skal faktisk ha cred for at de i de siste årene har tatt ansvaret det er å være eneste scene og funnet plass til alt fra hardcorepønk til danseband, prioritert lokale krefter, arrangert tributekvelder og lignende hvor hele bredden av musikklivet i byen er velkomne til å komme og radbrekke.

Fortell om plateselskapene deres.

Second Class Kids Records
Enok: Svensk label som for det meste forbindes med trallpunk. Har hovedsakelig svenske band i stallen med unntak av to trønderske: Vi og skatepunkbandet Anti-Lam Front fra Trondheim.

Spønk Records
Enok: Spønk Records er min label, og har hittil bare gitt ut førsteplata vår m/singler, pluss to låter med ILTTMTTCHTTATST. Men jeg har fortsatt labelen i tilfelle jeg vil gi ut noe side/solo-prosjekt eller om noen i nærmiljøet mitt jeg liker musikken til vil ha hjelp med å gi ut noe.

Deres nåværende selskap er svenske. Hvordan kom dere i kontakt og hva innebærer det å ha et plateselskap et annet land på godt og vondt?

Morten: I utgangspunktet tok jeg kontakt med Per i SCK for å høre om han kunne tipse oss om billige og bra vinyltrykkerier. At han da ville starte et samarbeid med oss (førsteplata ble distribuert i Sverige gjennom SCK), hadde jeg ikke drømt om. I tillegg har han nå gitt ut vår andre plate på selskapet, og det er en stor ære å kunne nevnes i samme åndedrag som Lastkaj 14, Sardo Numspa, Anti-Lam Front, osv. Vi er store fans av alle de andre bandene på selskapet.

Den største fordelen er at vi slipper jobben med å organisere trykking av vinyler og CD’er, samtidig som vi får drahjelp i distribusjonen og promoteringen, da vi blir nevnt i samme åndedrag som de mer kjente (og i flere tilfeller bedre) bandene på selskapet. Siden vi er et undergrunnsband, ser jeg egentlig ingen ulemper forbundet med at selskapet ligger i Sverige. Det er ikke sånn at en tjener seg rik på pønk, så det største målet vårt er at så mange som mulig får hørt det vi lager, og at så mange som mulig av dem igjen liker det.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Morten: Det har selvfølgelig blitt mange færre konserter, noe som er utrolig kjipt, da det er derfor vi spiller i band. Økonomisk sett har det vært meget positivt, da vi alltid går i kraftig underskudd på utenbys konserter.

Kan dere til slutt velge 16 låter, fire hver, som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere eller som dere forbinder med Astmatisk Gapskratt og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene.

Svein:

Local Resident Failure – «Everyday’s a Holiday on Christmas Island»,
på grunn av det syke tempoet.

Frenzal Rhomb – «Knuckleheads», fantastisk låt med break i høyt tempo.

Blink-182 – «Anthem»
Ting Travis Barker gjør som jeg ikke mestrer i det hele tatt, men som jeg håper å lære meg en dag!

NOFX – «Lori Meyers», fordi det muligens er verdens beste låt!

Enok:

Motorpsycho – «Sunchild» («Demon Box»)

Motorpsycho rundt denne tiden var en nær perfekt miks av pønka råskap, pretensiøs kunst, kompromissløshet og lekenhet. Mange av tekstene er også sterke og nære, og passet godt til frustrert ungdomstid.

Israelvis – «Accelerator» («Church of Israelvis»)

90-tallet var en fantastisk tid for norsk undergrunnsmusikk, og Trondheim var et naturlig sentrum. Så mange av bandene var også fullstendig originale og lignet ikke på noen andre band. Jeg har henta mye gitar-inspirasjon fra Viggo i Israelvis.

Agnostic Front – «Gotta Go» (Something’s Gotta Give)

Dette er New York-HC oppsummert i en låt. Hardcorepønk med allsangvennlige refrenger, breakdowns, og hele nabolaget er henta inn for å rope koringa.

Lastkaj 14 – «Våra Dar» («Stormar»)

Dette er trallpunk. En nydelig kjærlighetsballade med masse känslor, med et trommegroove som går i hundreoghelvete.

Morten:

Kiss/Gene Simmons – «Radioactive»

Første låta på første plata jeg eide, og den første jeg kan huske jeg likte. Coveret av Gene med blod i munnviken, den skumle introen til låta som passa perfekt til dette coveret, fengende refreng – hvordan kunne en liten guttehvalp ikke like det?

Charles Hårfager – «Flickan i Himmlen»

Jeg så en gitarcover av denne på YouTube, og da slo det meg at akkurat sånne kule ting er det Enok gjør på gitar, og dette kunne vært ei Astmatisk Gapskratt-låt, om vi hadde hatt like bra meloditeft!

Charta 77 – «Cirklar»

Som nevnt, så var Charta 77 første konserten min. Da jeg mange år senere booket bandet til Steinkjer, var sirkelen sluttet. Denne låta, fra albumet «Spegelapan», er en av mine favoritter, så jeg spurte pent om de ikke kunne spille den, selv om den ikke var på settlisten. Da den senere dukka opp på slutten av konserten, gjorde det meg rimelig glad, for å si det mildt.

No Use For A Name – «Coming Too Close»

Du vet når musikk er så bra at du får frysninger? Det får jeg av denne.

Vegar:

Bad Religion – «American Jesus»

Fengende riff som setter seg i bakhodet. Spilte denne ofte i bilen da jeg var yngre. Liker flerstemt koringen dette bandet har, og sounden.

Guerilla Poubelle – «Tapis roulant»

Morten introduserte meg for denne, og spontanoversatte høydepunktene, som jeg tror var noe med et rullende fortau eller rulletrapp(!). (Morten anm.: Direkte oversatt «rullende teppe», altså «tredemølle»). Denne låten er helt rå! Skikkelig kinderegg dette. Ettersom den er fransk, og mitt franske ordforråd begrenser seg til å presentere seg, og fortelle hvilken farge en hest kan ha, er det melodien jeg liker godt med denne sangen.

Green Day – «Basket Case»

Riffene fra denne sangen er det som kickstartet interessen for elektrisk gitar. Hadde forsøk på samspill etter denne sangen i ungdomstiden, men det bandet hadde bare en øving.

Guns N’ Roses – «You Could Be Mine»

Tittelspor til en av mine favorittfilmer, og GN’R var nesten som en egen religion i bygda der jeg vokste opp. Det ble satt opp turbusser fulle av ungdomsskoleelever ned til Oslo, da de hadde konsert på Valle Hovin, 1992.