Siril Malmedal Hauge: Lyrisk ode til de små øyeblikkene

– Jeg vil si at denne platen kanskje inkluderer flere ytterpunkt av sounden til min musikk. Den er i større grad post-produsert enn andre album jeg har gitt ut før, noe som har gitt rom for å jobbe med andre parameter som finnes i en slik studioprosess. Jeg har jobbet med å prøve å lage en egen verden på hvert spor, men likevel å bevare lyden av helheten slik jeg vil ha det. Det er fjørlette tweeker og detaljer gjennomgående i hele albumet, forklarer Siril Malmedal Hauge, som er aktuell med albumet «Slowly, slowly» på Jazzland Recordings.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Malin Longva (inkl. front), Erlend Sæverud

Siri Malmedal Hauge sitt album «Slowly, slowly» er en melodisk, vakker plate som føyer seg inn i en god lang tradisjon av lyrisk jazz og singer-songwriter, som Radka Toneff, Joni Mitchell, Cassandra Wilson og Norah Jones. Såpass forskjellige referanser vitner om en artist med et åpent utforskende uttrykk og fyldig repertoar, der det er plass til både den klassiske jazzen og mer poporienterte ting.

Den myke, såre og nakne vokalen, er et naturlig midtpunkt for lekre arrangementsmessige detaljer og finspill. Det er funky, skakt og behagelig om hverandre. Spennvidden i det musikalske  uttrykket er stort og nesten overveldende; harsk  blues, folk, roots pop, mørke ballader, cool jazz og øm minimalistisk jazz, osv., det flyter likevel sammen på kledelig vis.

Tekstmessig handler det om de små hverdagslige øyeblikkene; gledene vi kan finne i de små detaljene i naturen og ellers rundt oss, men også om de store spørsmålene i livet; håp, kjærlighet, erotikk, ens egen plass i universet. Effekten nærkontakt og berøring har på menneskelig samhandling.

Her forteller  hun om en oppvekst på  øysamfunnet Sula, som inspirerte til å drive med musikk, musikalsk modning og utforskning av MIDI- og sequencerprogram.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har hatt mennesker rundt meg som også har vært lidenskapelig opptatt av musikk. Jeg tror at det å være lidenskapelig opptatt av noe kan få andre til å bli interesserte. Det smitter over, og slik har de nok vært med meg og.

Jeg har blitt eksponert for mye musikk fra barndommen, og er oppvokst på en øy på Sunnmøre, Sula, der musikk verdsettes høyt og er en stor del av identiteten i bygda. Jeg har både spilt i korps, gått på kulturskole og i kor fra barndommen, og har vanket i miljø fra ungdomsskolen av med jevngamle som har inspirert meg til å søke i den retningen. Allerede i 16-årsalderen visste jeg at jeg skulle bli musiker, og har i grunn jobbet ganske så målrettet for det siden den gang. Jeg har hatt fine rollemodeller rundt meg, og fått muligheter og tillit til å fortsette.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

Jeg har blitt eksponert for veldig mye forskjellig. Fra korps og klassiske pianostykker i til min fars favoritter som Pink Floyd, Deep Purple, Zappa eller mine venners forkjærlighet til Guns N’ Roses og Eels. Mormor og jeg hørte på jazz sammen. Hun likte Ella, Anita O’Day og Nancy Wilson. Så dansa jeg og mamma til Bo Kaspers Orkester i stua da jeg var liten. Så var det Joni Mitchell, Norah Jones, Eva Cassidy, Chet Baker, Radka Toneff, og nyere ting i jazz-crossover-sjangeren som ungdom. 

Når begynte du selv å synge og spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg har i grunn alltid sunget i det små, men det var ikke før på gymnaset at jeg tok sangtimer og sang på konserter. Jeg likte friheten i uttrykket, og at man har muligheten til å bruke ord. Sette dem sammen på ulike måter melodisk og få dem til å skinne på nye måter. Samtidig har jeg også alltid vært glad i å synge nonverbalt, og har lett for å høre linjer for eksempel på et funksjonsharmonisk underlag som jeg kan synge. Det å bruke stemmen som et instrument på den måten tror jeg har ligget tilgjengelig for meg.

Du er utdannet ved jazzlinjen ved NTNU i Trondheim, som du også er ambassadør for i 2021. Hva lærte du der og hvilen betydning har formell musikkskolering for utviklingen av talentet ditt?

Det å gå på jazzlinja er en døråpner. Det er en møteplass for flinke og sterke stemmer, og folk som har et brennende ønske og stor lidenskap. Som jeg skrev over her så tror jeg slike ting smitter. En utforsker i plenum ulike uttrykk, måter å samarbeide på, lage band, skrive musikk og ikke minst få input på musikk fra andre. En formes og utforsker i rekordfart de årene der. Jazzlinja har også stor tillit til elevene sine, noe som betyr at elevene får rom til å kunne utvikle det de selv ønsker. Gjennom flere tiår har dette resultert i utrolig mange spennende uttrykk og dyktige musikere som kan være med å løfte frem prosjekter innenfor mange sjangre og stilarter. 

Om vi går lenger bakover i tid så har du, som du nevnte, både spilt i korps, gått på kulturskole og sunget i kor fra barndommen av. Hvilken betydning har dette hatt for den musikken du gjør i dag?

Bare det å beherske flere instrumenter er verdifullt. Piano er så fint i forhold til skriving og teori, det er oversiktlig og som sanger ganske godt verktøy å kunne i form av at det er så konkret rent visuelt. Ellers så vil jeg si at jeg har lært mye om samspill og gruppedynamikk i korps. Det å dele en musikkopplevelse med mange andre som har jobbet over lang tid mot det samme målet. 

Hvor viktig er det at det tilrettelegges for slike sosiale aktiviteter i lokalsamfunnene for den kulturelle vitaliteten og generelle trivselen i Distrikts-Norge?

Det at barn og unge som brenner for noe er noe av det viktigste vi har. Det har alt å si. Identitet, felleskap, samarbeid, samspill, improvisasjon/problemløsning, sosial kompetanse – utvikles gjennom kulturelle samarbeidsaktiviteter.

Har du noen favorittfløyte, munnstykke eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg har egentlig ikke utforsket så veldig mye innenfor mikrofoner. Jeg har så vidt begynt å forske litt på studiomikker, og er fornøyd med å ha skaffet med en rørmikk, Røde K2, til hjemmestudioet. Live så bruker jeg ofte gode gamle Shure SM58.

Hvordan har samarbeidet vært om det musikalske fra de første låtskissene til ferdige låter? Og hvor involvert er bandet i utformingen av låtmaterialet?

Jeg hadde så lyst å lære mer om å lage ting med MIDI- og sequencerprogram. Så noe av låtene er slik, etter å ha skaffet meg MIDIKeys og en god rørmikk. Andre låter har jeg først presentert på piano med blekker. Vi har jobbet kreativt i studio, hvor alle musikerne i prosjektet har fått slippe til med sine tanker og innfallsvinkler. Vi har prøvd ut nye lyder og litt andre måter å gjøre innspillingen på enn på første album.

Hvorfor valget av albumtittelen «Slowly, slowly» og hva vil du uttrykke med den?

Tittelen «Slowly, slowly» betyr ikke nødvendigvis at musikken er så sakte, men heller et ønske om beskriver en bevegelse eller følelse, som et slags mantra. Jeg har tenkt det som en slags hyllest til alt det store i de små øyeblikkene som er rundt oss hele tiden. Det er denne helheten av små øyeblikk, jeg ønsker å leke med. Tekstene og låtene er fulle av små store øyeblikk som males ut. Det er perspektiver rundt tid, relasjoner med andre mennesker, betraktninger om hvem vi er, hva vi ser og hvor vi vil. Alt dette som utgjør den store helheten.

Hva vil du si er den viktigste forskjellen fra «Uncharted Territory» fra 2019. Hvordan har du endret deg som musiker og låtskriver i denne tiden?

Jeg har jobbet mye siden det albumet, gjort andre prosjekter. Tatt med meg nye impulser, og vært gjennom hele prosessen en gang før. Jeg vil si at denne platen kanskje inkluderer flere ytterpunkt av sounden til min musikk. Den er i større grad post-produsert enn andre album jeg har gitt ut før, noe som har gitt rom for å jobbe med andre parameter som finnes i en slik studioprosess. Jeg har jobbet med å prøve å lage en egen verden på hvert spor, men likevel å bevare lyden av helheten slik jeg vil ha det. Det er fjørlette tweeker og detaljer gjennomgående i hele albumet.

Synne Salvesen står for artworket til platen. Et reelt collage av ulike bilder satt sammen til et større hele. Fortell om henne, valget av illustrasjon og forholdet mellom kunst og musikk.

Jeg hadde sett meg ut Synne til å gjøre artwork fordi jeg synes hun lager så fine ting. I dialogen rundt dette var noe av det første Synne sa: «Du har jo ut så mange fine naturbilder av turer du har vært på. Hva med å gjøre noe på det?» Jeg tente umiddelbart på ideen, fordi det resonnerer så fint til alt som skjer musikalsk. Alle de små øyeblikkene og stemningene fra her og der som til sammen blir et eget bilde, som en eventyrbok. Jeg sendte over tekster og låter, så har Synne klippet og limt sammen bilder som gir rette viben. Det er også små visuelle pek til historier i låtene inni der, så det er jo absolutt tenkt på som et fysisk format med mat for både ører og øyne.

Du mottok Jazztalentprisen til Molde Jazzfestival i 2018. Hvilken betydning har denne formen for anerkjennelse for deg som musiker?

Det å få en slik anerkjennelse betyr at noen setter pris på det jeg gjør. Det at det er en markering rundt det, muligheter for å skrive ny musikk til festivalen året etter er en tillitserklæring.  

Albumet er spilt inn i Athletic Sound i Halden. Fortell om studioet, valget å spille inn der igjen og om hvordan selve studioet og atmosfæren der og i Halden har bidratt til lyduttrykket som vi kan høre på platen?

Jeg liker godt å jobbe i Athletic og med Dag Erik. Han har mye kunnskap som jeg lærer av, og er uredd og kreativ i måter å jobbe på. Jeg hadde lyst å ta med meg dette fra samarbeidet vårt rundt den første platen, men å dra det litt videre. Jeg ville også spille inn musikken der som en rød tråd fra forrige skive, med de samme instrumentene og samme viben.

Du har selv co-produsert albumet med Dag Erik Johansen. Kan du si mer samarbeidet dere imellom?

I dette albumet har vi prøvd å dyrke de små stemningene i hver enkelt låt. Litt som kollasjen på coveret bare sonisk. Hvordan en som lytter får bandet og stemmen helt tørt inn i øret eller at det glir ut i et svevende univers, at det males ut og forhåpentligvis oppleves helhetlig. Jeg liker at det gir litt motstand, samtidig som at det kan oppleves tilgjengelig med tydelige melodier og grooves, men at det også er rom for rariteter som for eksempel baklengs saksofon, ti gitarer oppå hverandre, eller tweaka piano. Dag Erik er helt på bølgelengde, og er ikke redd for å prøve ut ideer. 

Det har blitt laget en videoen til «Slowly» av Malin Longva med danserne Vivian Pakkanen og Rasmus Tirronen i sentrale roller. Hvordan var samarbeidet? Hva handler låta om?

Jeg synes Malin har så god estetikk og timing, som fanger bevegelser og lys helt nydelig. Jeg har samarbeidet med henne tidligere, men som fotograf. Vivian Pakkanen og Rasmus Tirronen er samtidsdansere opprinnelig fra Finland. De tolker tematikken i musikken gjennom sine bevegelser, men med noen instrukser underveis for å tydeliggjøre historien til låta. 

Tematikken i låta «Slowly» er forskjellen mellom berøring og ikke-berøring. Hvilken tilknytninger skapes av berøring, og hvilke tilknytninger blir brutt, eller ikke skapt, når berøring er fraværende. Dette er jo et tidløst tema, men også tidsriktig for den tiden vi er i nå på mange måter.
Jeg er veldig fornøyd med filmen, og synes danserne gjør en utrolig fin tolkning. Det nesten gnistrer av dem. 

«Slowly, slowly» er gitt ut på Jazzland. Hvilket forhold har du til plateselskapet ditt og hva er deres betydning for ung norsk jazz?

Det er deilig å jobbe med et så etablert selskap som Jazzland. De gir ut mye nytt nå, og det synes jeg er tøft. Det er så mange bra musikere og band i Norge, og mange av de har jeg oppdaget gjennom Jazzland. Det er så bra at de stadig er nysgjerrige på hva som rører seg i norsk musikk, og kan bruke sin kompetanse og erfaring til å løfte det frem.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Som med alle andre musikere har det vært vanskelig å arrangere konserter, og usikkerhet rundt planlegging har vært stor. Derfor er det så fantastisk at jeg nå skal spille på flere festivaler og scener nå i sommer og i høst. En setter enda mere pris på å kunne gjøre dette igjen.

Kan Siril til slutt velge 10 låter og/eller album som har inspirert henne og si hva hun har fått ut av disse låtene? Kan så musikerne velge et par låter hver som de forbinder med Siril Malmedal Hauge og si hva det er som gjør at disse låtene får dem til å tenke på henne eller dette prosjektet?

Siril Malmedal Hauge:

Her vil jeg trekke frem albumet «Sassy Swings the Tivoli« med Sarah Vaughan. Måten hun forholder seg til tid her, og måten hun og bandet kommuniserer på er helt utrolig bra.

 

«Águas De Março» med Elis Regina og Antonio Carlos Jobim har jeg også lyttet mye til. De har så fin energi seg i mellom, og måten bossasangerne forholder seg til tid på er helt spesiell.

«The Moon Is a Harsh Mistress» – Radka Toneff

Radka har en helt ærlig klang i stemmen sin, som traff meg som ungdom. Og denne låta skrevet av Jimmy Webb er utrolig fin, og kler duoen hennes med Steve Dobrogosz godt.

Jeg har også fått mye ut av å høre på albumet «Chet Baker Sings». Måten Chet scatter på, på en instrumentalistisk måte har vært med på å forme mine improvisatoriske valg i forhold til det å bruke stemmen som instrument. 

På alle de gamle Windowsmaskinene med Vista låg det inne noen låter på Windows Media Player. Bl.a. Louciana Souza sin låt «Muita Bobeira». Det er en duo med gitarist Romero Lubambo, og de har så utrolig bra samspill. 

Ethan Gruska sitt album «Slowmotionary» hørte jeg mye på da jeg skulle mikse «Slowly, slowly». Han er en stor inspirasjon når det gjelder detaljer i produksjonen, og også som tekstforfatter hvor han blander tidløshet med f.eks. veldig tydelige referanser rundt en tidsepoke. 

«For the Roses» – Joni Mitchell

Denne låten tar så mange deilige overraskende veier, og jeg elsker hvordan hun bruker registeret sitt og teksten som snirkler seg sammen på en fri måte som gir mening.

I det siste har jeg hørt mye på Madison Cunningham. Låta «Pin It Down» har kul attitude, og jeg liker grooven i bandet. Anbefaler å sjekke ut albumet Who Are You Now.

 

Judee Sill har er også full av overraskelser i låtene sine. Både ulike deler som er satt sammen, men også i soundet. Jeg liker det, hun følger liksom sin greie. Og hun lager ekstremt fine ting. Som låten «Jesus Was a Cross Maker».

 Jeg vil også ha med Alf Prøysen på listen over inspirasjoner. Noen av hans tekster har jeg funnet igjen etter en stund, og da treffer de meg på en helt ny måte. Det har fått meg til å oppdage genialiteten hans, og hvordan han skriver med flere lag. Tekster som er mat for både store og små.

Jeg digger komponisten Jon Brion, som bl.a. har skrevet musikken til en av mine favorittfilmer, «Eternal Sunshine of the Spotless Mind». Han lager så fine soniske lyder, og jeg liker den melankolske minimalismen. 

 

 Torgeir Hovden Standal  (gitar): 

«Folks Who Live on the Hill» – Paul Motian trio, frå «On Broadway, Vol. 4 or the Paradox of Continuity»

Denne låta minner meg om dette prosjektet grunna den kom fram som ei referanse då vi jobba med  «Slowly, slowly»-plata. «Folks Who Live on the Hill» har det tørre fine soundet som ein finn igjen på versa i «When Will» pluss råbra saksofonspel, akkurat som på «When Will». 

«Yellow Taxi» – Joni Mitchell

Denne låta er eit minne frå den tida vi spelte Joni-låtar saman med Siril. Vi kalla oss den gangen for Wild Things Run fast, og vi spelte haugevis med Joni-songar, mellom anna denne. Det kunne like gjerne vore ei anna låt frå ei anna Joni Mitchell-plate, men denne låta minner meg òg om «Wooden Hotel», som er på «Slowly, slowly»-plata.

 

Henrik  Lødøen (trommer):

Vi hørte masse på «Metals» albumet til «Feist» da vi budde sammen i kollektiv i Trondheim, og spilte sammen med et band som het Out Of His Hands. 

 

Siril Malmedal Hauge – Slowly, slowly (2021)

 

Siril Malmedal Hauge – Uncharted Territory (2019)

 

Siril Malmedal Hauge – Last Things (2018)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog