Av: Victor Josefsen Intervjuer 18. oktober 2021

Elly: – Ønsket en mer oppstemt energi

– Jeg ville lage en plate som var mer pop! Jeg ønsket en mer oppstemt energi på sett og vis, forteller Ellen Marie Løkslid, som under artist alteregoet Elly er aktuelt med sitt tredje album «The Company of You».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Guro Sommer

Saulendingen Elly med den dype mørke stemmen lager nå mer upbeat popmusikk enn tidligere, men vi kan fortsatt høre spor av såvel jazz, blues og country i musikken hennes. Ellers er varmen og lekenheten noe som skiller henne fra den jevne popartist.

Hun forteller her om hvordan nettopp jazzen og bluesen hjalp henne til å finne vokal selvtillit og hvor viktig det er med tålmodighet i forhold til det å utvikle sitt eget talent.

Ellen, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har sunget helt siden søndagsskolen og barnegospelen. Oppdaga nok at musikken skulle bli en større del av meg rundt 5. klasse da jeg begynte å synge Janis Joplin, Eva Cassidy og lignende på musikaler og tilstelninger på skolen. Bekreftelsen jeg fikk på den tiden var nok helt avgjørende også for at jeg fikk troen på meg selv i musikken. Via kulturskolen og UKM oppdaga jeg også sjangere som jazz og blues og det åpna seg noen muligheter for meg ved at jeg begynte å se mer muligheter i «den mørke stemmen min» som jeg ellers var ganske usikker og utrygg på.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av i oppveksten?

Jeg vokste opp med Celine Dion og country stort sett! ‘A la Shania Twain, haha. Jeg sang på rommet mitt, sikkert hver kveld, med den klassiske «leikemikrofonen» og musikken på bånn spiker. Å lytte til jazz for eksempel, var veldig utradisjonelt i min familie, den musikken fant jeg mye fram til selv, og sammen med andre som fulgte meg i musikken. Jeg har også fått høre at musikk var det eneste som funket for å roe meg ned da jeg var liten, det mener i alle fall storebror 🙂

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Siden stemmen min var mer mørk, følte jeg at jeg hadde et litt annet utgangspunkt enn de andre jeg ofte sammenlignet meg med. Når man er ung ønsker man helst å være mest mulig lik andre, så på den tiden husker jeg at jeg helst skulle ønske jeg hadde en lys og lystig sopranstemme.
Når jeg fant frem til sjangre som jazz og blues fikk jeg mer selvtillit på «lyden min» og klangen i stemmen. Jeg ble også tidlig opptatt av formidling – synge det slik «jeg ville sagt det» – og lite opptatt av å øve meg opp til å kunne briljere med stemmen. Det ble liksom fortellerevnen som ble noe av det som satt seg i fokus tidlig. Jeg begynte å spille piano rundt 5. klasse, og fikk kort tid etter det mitt eget piano i stua hjemme.

Hvorfor vokal?

Mye av grunnen til at jeg fortsatte å synge skyldes nok «oppbacking» jeg fikk da jeg var veldig ung, men også gleden jeg hadde av det selv. Det var få ting som kunne måle seg med hvordan jeg hadde det inni meg da jeg fikk sitte i ro hjemme ved pianoet og synge og spille. Det hører med til historien også at jeg i utgangspunktet var en nokså sjenert og utrygg jente, og trengte nok heiagjengen rundt meg for å styrke troen på at jeg kunne bruke stemmen min til noe mer enn hjemme på jenterommet. Jeg tror nok også at jeg alltid har hatt et veldig behov for å uttrykke meg, selv om jeg også har vært sjenert.

Hvordan fant du din egen sangstil?

Jeg utforsket egen sangstil mye gjennom å lytte til musikk, gjennom å sitte hjemme ved pianoet, spille og synge for meg selv. Etter hvert ble også opptredenene og konsertene en stor del av utforskningen. Jeg husker at artister som Eva Cassidy, Diana Krall og Bonnie Raitt ble viktige inspirasjonskilder for meg. Også Lizz Wright noen år senere. Måten de sang på, åpnet på mange måter muligheter for meg – hvordan jeg tenkte om stemmen min, verdien av formidling og enkle fraseringer. En del av disse sangerne ble også store inspirasjonskilder for meg i forhold til hvordan man kan bevege seg innenfor flere sjangere, men likevel lage musikk som oppleves som organisk og enhetlig.

Har du hatt noen mentorer eller musikalske forbilder opp igjennom. I så fall hvem og hvorfor?

Det første som slår meg er at jeg husker Bugge Wesseltoft sa til meg en gang, at «det tar tid å bli god». I sammenheng med dette snakket vi om hvor utålmodig man kan være som ung sjel i musikkbransjen, og at man gjerne skulle ønske at prosesser kunne gå litt fortere – mange av oss kan kanskje kjenne oss igjen i at vi har litt dårlig tid.
Jeg husker også jeg hadde en lærer på videregående musikklinjen, som sa til oss at det var viktig «å bli glad i sin egen lyd». Med det tror jeg han mente at man har mer enn nok av tilgang på egen selvkritikk i forhold til eget instrument, og at man må ha øynene opp for det man syns funker bra for å kunne utvikle seg og «spille på lag» med eget instrument.

Fortell om den musikalske utviklingen fra «Heal My Heart» (2011) og «To Somewhere Peaceful» (2013) til «The Company Of You» (2021) og om forskjellen på artisten Elly da og nå.

Jeg husker jeg var veldig opptatt av å skrive om drømmer, mål og ambisjoner på første platen min – «Heal My Heart». Jeg skulle neppe innom kjærlighetstemaet, var nok redd for klisjeene, og så ikke helt mulighetene med å formidle noe betydningsfullt på det temaet. Første platen var mye «under vingene» av lokale musikere fra Notodden, som tok Hallvard og meg – gitaristen jeg spilte og skrev med da – ordentlig inntil seg, og lagde denne første platen med oss. Vi fikk også med oss andre musikere, som Knut Reiersrud som gjester flere av sporene. Det var bluesmusikken som var mye av «roten» i meg på den tiden da «Heal My Heart» kom til.
På andreplaten, «To Somewhere Peaceful», var målet å lage et album hvor låtene var spinklere instrumentert og større rom til stemmen. Jeg husker jeg lærte mye av produsent Anders Engen som «holdt seg til grunnideen» gjennom hele produksjonsprosessen – i forhold til instrumentering, energi og sound. Jeg syns vi fikk til noe lunt og varmt med denne plata, og den stemningen likte jeg. Den var veldig riktig da. Tematisk handler platen mye om å lete etter en indre ro, noe jeg alltid har syntes har vært så vanskelig. På det tidspunktet hadde jeg også erfart mer av kjærligheten i livet, og det temaet begynte å komme med i låtene.
Fra denne andreplata og til tredjealbumet som nå er ute – «The Company of You» – var det en lengre prosess med å snu retningen på låtskrivingen. Også det vokale uttrykket og soundet jeg ønsket å få til. Jeg ville lage en plate som var mer pop! Jeg ønsket en mer oppstemt energi på sett og vis. Underveis i denne prosessen studerte jeg også psykologi, og har nok tenkt mye på hva som var (og er) de virkelig viktige elementene i livet for meg. «Den store kjærligheten», tilhørighet og røtter har derfor blitt mye av tematikken i platen.
Om jeg skal se alle tre platene i sammenheng, har jeg trolig holdt fast ved holdningen om at jeg ønsker å alltid være nokså «fri» sjangermessig. Jeg har alltid vært motivert for å blande referanser fra ulike sjangre, og syns det er utrolig befriende på konsert å kunne synge en litt rocka låt, for så å gå over til en helt nedpå popballade eller mer visepop.
Jeg har aldri vært så opptatt av å slå rot i en fast sjanger.
Om jeg skal trekke frem noe som kanskje har forandret seg, så tror, og håper jeg, at vokalen min har utviklet seg til å bli mer mangefasettert, og at jeg våger å gjøre mer med stemmen min nå, enn da jeg var 17 og spilte inn den første platen.

Fortell om musikerne dine, deres musikalske styrke og rolle i Elly?

David Aleksander Sjølie og Julie Falkevik Tungevåg har i samarbeid produsert denne platen. Jeg opplevde sammen med de en iherdig og uvurderlig arbeidsinnsats, flust av gode ideer og en lydhørhet i forhold til hva jeg ønsket å få til med disse låtene som var helt suveren! Jeg hadde flere episoder underveis hvor jeg ble helt målløs over hva de bidro med! Marius Trøan Hansen (trommer), Kaja Fjellberg Pettersen (cello), Isa Caroline Holmesland (fiolin, bratsj), Sigrid Aase (kor), Flora Geisselbrecht (harpe) – var alle helt dønn imponerende i studio, kom med gode ideer og var «på» for låtene. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk jobbe med disse.

Kan de andre si hva som kjennetegner Ellen Marie som sanger, musiker, låtskriver og bandleder.

Julie:
Det første som slo meg med Ellen Marie var klangen i stemmen hennes. Den var så varm, dyp og spennende at jeg hadde lyst å høre mer! Er veldig glad for at jeg fikk lov å bidra på dette albumet, og det var gøy at vi hadde så like referanser på hvilken vei vi ville uttrykket på låtene skulle gå. Ellen Marie er en jorda type, som også høres i musikken. Hun står stødig som låtskriver, sanger og bandleder.

David Aleksander:
Ellen Marie som sanger er suveren. Stødig, trygg, samtidig som hun ikke er redd for å utforske nye musikalske veier. Jeg tror ikke jeg har vært med på at en plate med relativt få studiosessions, fant et uttrykk og en retning så fort. Veldig gøy å få være med på en så fin mix av lekent spill og utforskende produksjon i studio.

Hva er bakgrunnen for albumtittelen, «The Company of You» og hva vil du uttrykke med den?

«The Company of You» er låter om bl.a. kjærlighet, tilhørighet og røtter. Det er tekster om «den store kjærligheten» som enten går dukken, lider eller går bra, eller om bånd til alle de andre nære man kan ha – venner og familie. Tematikken i platen forteller en del om de personlige prosessene jeg har vært igjennom de siste årene. Jeg har også ønsket å formidle noe om at det er «åkei å si at man trenger noen å lene seg på» i hverdagen og livet. Om det er en kjæreste eller bestemor.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Elly og/eller «The Company of You».

Blues
Jeg elsker å synge blues og frasere i blåtoner, de gir en helt egen og spesifikk følelse. Litt uttømmende på et vis.

Pop
Før jeg begynte å skrive låter til denne platen, kom det en periode hvor jeg turte å løfte opp tanken at jeg egentlig kanskje alltid hadde hatt en «popdrøm» inni meg.

Joni Mitchell
Jeg fikk høre at første platen min kunne minne om Joni Mitchell enkelte steder. På det tidspunktet hadde jeg ikke hørt noe på musikken hennes, og det tok egentlig en del år før jeg begynte å høre på på Mitchell-plater. Nå må jeg høre «Both Sides Now» med jevne mellomrom. Den er så majestetisk, inderlig og trist på samme tid, samtidig som den liksom stabler noe på plass inni meg. Stemmen hennes er helt fantastisk, og hun er en ordsmed og låtskriver som virkelig er å beundre. Jeg har hørt mer og mer på henne, men har fortsatt mye igjen å lytte på.

Tilhørighet
På psykologistudiet kom jeg borti en del lesing om behovet for tilhørighet. Det er kanskje ganske selvsagt og opplagt at vi trenger å føle at vi hører til, men jeg ble nokså opptatt av teamet. Det var vel kanskje mye av den følelsen jeg leitet etter i meg selv også. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 år, og begynte å nærme med over 10 år «ute på farten».

Følelsen av å komme hjem
Litt i tråd med hva andreplaten «To Somewhere Peaceful» handler om – lete etter roen – har jeg nok alltid vært en litt urolig sjel som har lett etter en form for ro. «Hjemmefølelsen» jeg fikk da jeg traff kjæresten min og tilbrakte mer tid der jeg opprinnelig er fra, ble betydningsfull for meg, og fikk også plass i disse låtene.

Røtter
Det er noe utrolig fint med de vennene man har hatt siden barne- eller ungdomsskolen. Sjargongen ligger liksom der. Man kjenner hverandre så godt også, hvor en kommer fra, bakgrunn og personlighet. Det er noe ordentlig «hjemme» ved det og.

Albumet har blitt, som du sier, produsert av David Aleksander Sjølie og Julie Falkevik Tungevåg. Hvorfor valget av de to som produsenter og hva er fordelen ved å holde det innenfor bandet?

Jeg leita lenge etter produsent jeg kjente god magefølelse for. Jeg tror noe av grunnen til at prosessen ble så lang, og valget så vanskelig, var fordi jeg var så innmari opptatt av at denne platen skulle bli fin – at den skulle bli slik jeg hadde sett for meg. Ting ble liksom så viktig. Flere år hadde gått siden forrige plate også. Sånt blir man kanskje litt mer beskjeden og mindre vågal av. Kontakten med David Aleksander kom til via Julie, og det landet på at de sammen ønsket å produsere. Jeg tror faktisk på et tidspunkt der, når denne «viktighetsfølelsen» hadde hengt i lenge, at jeg ikke fikk til noe større beslutning enn at «nå bare prøver vi, vi starter med en låt og tar det derfra». Første studiodagen med disse musikerne var helklaff, så resten av veien ga seg selv.

Ingrid Aarvik Berge står for artworket. Fortell om henne, det hun har laget og forbindelsen mellom kunst og musikk.

Jeg hadde sett for meg et cover med en tegnet eller malt feeling. Jeg fikk inn massevis med forslag på en Facebook-post, men falt for Ingrid. Hun har gjort en formidabel jobb! Tydet ideene og referansene mine, korrektur-tråden gikk varmt en stund!
Det har vært superfint å videreutvikle de visuelle preferansene med denne platen. Jeg har begynt å tegne mer skisser, bruke farger mer aktivt og forsøker å benytte meg mer av den umiddelbare intuisjonen når det gjelder farger og andre visuelle ting.

Du har denne gangen valgt å gi ut musikken selv på ditt eget Elly Music. Hvorfor det valget?

Jeg har, som sikkert mange andre, forsøkt over flere år å få plateselskaper til å gi ut musikken min, men det er en bransje med trangt nåløye, og det er ikke godt å si hva som skal til alltid. Jeg har derfor laget mitt eget label, og eier på den måten musikken sin selv.

Platen er støttet av Hjartdal kommune, Fond for utøvende kunstnere, Tekstforfatterforbundet, TONO-stipendet og Alf Andersens minnefond. Hvilken betydning har støtten fra disse institusjonene for realiseringen av platen?

Jeg er fra en liten kommune i Telemark, Hjartdal kommune. Jeg har alltid fått masse oppbacking lokalt, og i forbindelse med denne platen fikk jeg støtte av kommunen til innspilling. Det betyr utrolig mye, og jeg føler meg både heldig og takknemlig. Alf Andersens minnefond er også et lokalt tiltak. Øvrige stipender har også vært helt essensielle for å faktisk ha mulighet til å lage platen.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som låtskriver.

5 låter som har inspirert meg som sanger:

«The Story» – Brandi Carlile