Av: Victor Josefsen Intervjuer 26. oktober 2021

Annette Gil: New wave-blikk på tenåringsopprør

– Bakgrunnen for tittelen «Teenage Rage» er at jeg ville lage en plate om oppvekst og opprør. Jeg ville lage en låt om hver enkelt av min nærmeste familie, og det ble en låt til både søsteren min Ingelin, mamma Åse, mormor Aslaug og pappa Asgeir. Platen er for det meste tilbakeskuende og handler mye om hvordan det føltes å vokse opp i Måløy, en liten fiskeby ut mot havet på Vestlandet, forteller Annette Gil, som nå også har sluppet albumet på vinyl på MTG Music og House of Distillery Records pluss ny video til låten «New Girl In Town».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Astid Waller

Annette Gils album «Teenage Rage» er et personlig dokument som skuer bakover i fortiden og de nære relasjonene fra et nå-ståsted. Det handler om å streve etter å finne seg selv og en del av de skuffelsene og gledene man møter langs veien.

Musikalsk er dette i skjæringsfeltet mellom de kommersielle og fengende popmelodiene og de litt odde, annerledes lydbildene som preget post- punken og den alternative rocken.

I dette intervjuet forteller kvinnen fra Måløy hvordan hun har latt seg inspirere av å se og lytte til andres musikk både på plate og på scenen – men også det å ha vært nervøs i forhold til å møte sine egne helter – og et inspirerende musikalsk fellesskap i Brenneriveien i Oslo.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

Jeg vokste opp i et stort generasjonshus og oppdaget musikk veldig tidlig. Mamma sang i kor og spilte vinyl med alt fra Beatles til Procol Harum og Focus eller diverse musikaler som Cats, Chess og Starlight Express. Men det var den ene Electric Light Orchestra-plata som heter «A New World Record» og Fleetwood Macs «Rumours» som ble de viktigste platene for meg i mammas samling og nå har jeg skaffet meg alle ELO-platene på vinyl. Mormor var også aktiv i kor og lyttet alltid til radioen, hun var glad i salmer og norsk tradisjonsmusikk. Det var viktig for henne at vi alltid sang før og etter maten og selvsagt alle julesangene, hele julen. Vi hadde et piano som var flittig brukt og det var alltid mye musikk i huset. Pappa flyttet ut da jeg var 2,5 år, men han bodde ikke langt unna og han var (og er fortsatt) en dyktig gitarist med forkjærlighet for amerikansk vestkyst-musikk som The Byrds, Eagles, Canned Heat og Little Feat. Han jobbet som langdistansesjåfør og de gangene jeg var med på trailerturer igjennom Europa lærte han meg også om de franske artistene Patricia Kaas og Patrick Brüel som jeg ble svært glad i.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte å ta pianotimer og lærte meg å spille da jeg var rundt 8-9 år. Syntes det var utrolig kjedelig å lære noter og begynte å komponere egne sanger på piano da jeg var 11-12 år. Jeg startet duoen «Pink Tomato» sammen med min bestevenninne Cathrine (Catta) og jeg var Gilla. Hver søndag haiket vi (jeg er litt usikker på om vi egentlig fikk lov…) til ei kirke rett ved Sandane (ca. 1,5 time fra Måløy inkl. ferje) og fikk sangtimer av en organist. Han lærte oss hvordan vi skulle bruke magen når vi sang og gode pusteteknikker. En grunnleggende kunnskap som har kommet godt med. Vi spilte på alt som var av kulturmønstringer, messer, gamlehjem og andre arrangement i distriktet. Brukte mye humor og kledde oss ut, mens vi sang kjente sanger og byttet på å være «manne-stemme» med dyp barytonbass eller ekstra lys kvinnesopran, til stor forlystelse for de oppmøtte (og de var mange!). Vi ble til og med spurt om å synge sammen med Jarl Goli under Måløydagene og var faktisk skikkelig «superstars» i Måløy & omegn.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Min store lidenskap til musikk våknet nok da jeg oppdaget Michael Jacksons «Thriller» som 10-åring. Albumet gjorde et vanvittig inntrykk på meg. Klippet ut alt jeg fant av MJ og tapetserte små og store bilder av ham fra gulv til tak. Leste alt jeg kom over og så musikkvideoene hans (spesielt «Thriller») på VHS som jeg fikk låne av ei venninne av min søster. Det var vel som en religiøs oppvåkning eller som å bli vektløs og flyte ut i verden. Jeg var fast bestemt på å reise til USA for å gifte meg med ham. Måløy ble en ubetydelig plass og det var USA som var fremtiden. Det var jo der min store kjærlighet og musikalske leder Michael Jackson bodde. Det føltes som om jeg plutselig skjønte meningen med livet og hva jeg skulle bli. Popsanger eller skuespiller. Det er jo en kjempestor klisjé som mange barn og tenåringer kan kjenne seg igjen i, men jeg var også en stor drømmer og det er viktig med idol, selv om MJ skulle vise seg å ikke være det beste idolet et barn kan ha…
Rundt samme tid ble jeg veldig inspirert av Carola og hadde min første innspilling i studioet til en venn av mamma. Jeg spilte inn «Främling» og ble fylkesvinneren for Sogn & Fjordane/Møre & Romsdal i den nasjonale talentkonkurransen i 1985. Dette førte til at jeg fikk synge sammen med de andre fylkesvinnerne i dyreparken i Kristiansand og møte selveste Julius, den største folkete dyrehelten av alle og Terje Formoe (snart Kaptein Sabeltann – himself), som konferansier. Dette gav meg en enorm mersmak til å fortsette med musikk.

Du bodde en tid i Seattle. Hvilken betydning har tiden der hatt for din egen musikalske utvikling og hva med Måløy og Oslo

Etter at den verste MJ-tåka hadde lagt seg, ble jeg veldig interessert i tyske Sandra/Michael Cretu (som senere ble Enigma). Jeg kjøpte alle platene på vinyl og har de fortsatt. Sandra tok meg inn i en magisk musikalsk og drømmende verden. Hører nå at lyden er ganske tynn i forhold til nåtidens produksjoner, men låtene og stemningen på platene er fortsatt overraskende bra og noe helt eget. Jeg kan fortsatt høre på Sandra.
Jeg bodde et år i Seattle akkurat da grungen hadde slått igjennom og det var som å komme hjem. Samtidig som jeg følte at jeg fikk være med på hippietiden og at 70-tallet var tilbake. Det var en fantastisk, inspirerende by å være i og jeg bodde i sentrumskjernen av alt som var kult! Der følte jeg meg virkelig hjemme og jeg ble lommekjent i Seattle. Jeg var på kule konserter (ikke gammel nok til å komme inn og hadde selvsagt fake leg) med ukjente band og ble godt kjent med de fleste bandene også. Alle drev med musikk i den byen! Og ikke minst moten som var veldig laid back. Det var slitte jeans, rutete flanellskjorter, Birkenstock og raggsokker og generelt en slags uteliggerstil. Alle var veldig inspirert av Nirvana, tenkte jeg, men dette var jo stilen som var i byen før Nirvana slo igjennom og de var bare en liten del av det. Nirvana bidro til å få stilen og musikken ut i verden. Jeg var selv stor fan av Nirvana, men Radioheads plate «Pablo Honey» og Guns N’ Roses betydde også veldig mye for meg på den tiden. Jeg glemmer aldri trippelkonserten på Kingdome arena i Seattle med Motörhead, Metallica og Guns N’Roses. Jeg fikk dessverre aldri sett Nirvana siden de var på verdensturné da jeg bodde i Seattle. Jeg oppdaget også The Posies (kjøpte «Dream All Day» på singlekassett – og tenk, jeg har den ennå!). De ble jeg senere kjent med og det var utrolig gøy og spesielt å få synge som gjesteartist med dem på scenen, da de spilte på Pakkhuset i Larvik høsten 2018.
Bandet mitt Seven, som holdt på fra 2000 – 2010 og gav ut 5 album, var en veldig viktig tid for meg. Og de bandene som inspirerte meg mot slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet, har også vært med på å forme hva slags type artist jeg har blitt. Det har alltid vært de såkalte sære og «uoppdagede» bandene, de jeg kunne ha omtrent bare for meg selv (i hvert fall da jeg bodde i Måløy), som har påvirket meg mest. Da jeg flyttet til Oslo fant jeg mine musikk-meningsfeller (eller musikksøstre og brødre) blant nye venner og kollegaer.
Jeg er alltid redd for å møte mine største idoler eller de jeg ser på som viktige og såkalte mentorer. Kanskje det er redselen for at magien skal bryte, at de er vanlige mennesker, at jeg vil at de skal være like overjordiske som musikken, som gjør at jeg ikke vil snakke med dem. Disse artistene/bandene har fått meg til å gråte mange ganger når jeg har sett dem på scenen. The Posies turde jeg heller ikke å prate med i begynnelsen. Og hver gang Ole Tom (trommis og min musikalske utadvendte partner) ville at jeg skulle komme for å hilse på, løp jeg langt bort og gjemte meg. Han snakket alltid med artistene jeg var fan av og trodde at jeg bare var beskjeden (noe jeg også var og fortsatt er). Etter at vi hadde spilt med Seven på Øya for første gang på hovedscenen i 2001, ble faktisk hele konserten vår ødelagt av at vi spilte på samme scene som Blonde Redhead. Jeg var helt kokko stor fan av dem på den tiden og kunne nesten ikke tro at vi faktisk skulle spille på samme scene som dem! De ville høre på oss, og gikk faktisk oppå scenen og stod bak oss under nesten hele konserten. Dette resulterte i at nervene mine tok fullstendig overhånd og jeg fikk en skjelv i kroppen som gikk utover stemmen og hele opptredenen min. Da Blonde Redhead spilte etterpå, stod jeg rett foran dem og hylgrein. Backstage etter konserten, ville de hilse på meg og spurte hvorfor jeg gråt når de spilte (JA, de hadde sett det!). Det ble total kollaps for meg og jeg klarte bare å stotre frem «but it was a good cry» før jeg gråtende løp av gårde igjen. Det var dessverre en av de dårligste konsertene vi noen gang gjorde med Seven og det ble aldri mer store scener på Øya for oss.
Musikk er identitet og kanskje mer før enn nå som sjangrene har glidd inni hverandre. Før kunne du se hvem som var rockere, indie, goth, punk, synthere, hip-hop osv. Og det du identifiserte deg med, ble dine venner. Jeg er nok en slags pop-post-punk-indie-goth’er.

Du vant i ung alder en talentkonkurranse. Hvordan ser du tilbake på det i dag?

Jeg tror at jeg har funnet min stil på grunn av alle de ulike innflytelsene jeg har fått av musikk hele livet. Noen sier at den viktigste tiden, det som former deg skjer når du får dine første musikalske åpenbaringer. Som for eksempel de viktige tenåra. Jeg tror at det er riktig, men det stopper ikke der. Kanskje for noen – eller de fleste, men ikke for meg som fortsatt leter etter ny musikk hver dag og prøver hele tiden å utvikle meg. Når jeg ser tilbake på talentkonkurransene jeg var med på, lærte jeg mye og fikk tro på meg selv, men senere har jeg tatt avstand fra sangkonkurranser. Jeg syns egentlig ikke at musikk skal være konkurranse, for det finnes alltid noe for enhver smak og musikk er ikke en idrettsgren. Men jeg må allikevel innrømme at jeg lar meg både underholde, fascinere og inspirere av for eksempel MGP/ESC. Jeg kan ikke gå glipp av en eneste sending og Melodi Grand Prix har vært tradisjon og årets høydepunkt for meg helt siden barndommen. Bare jeg slipper å være med selv – hehe.

Hvordan har du funnet din sangstil?

Min sangstil er å holde tilbake, ikke oversynge eller gi jernet hele tiden vokalmessig. Jeg har egentlig en veldig kraftig stemme, og må gå i meg selv for å ikke ta i for mye, og skulle vel egentlig sunget opera i forhold til min alt-sopran stemme iflg. diverse sangpedagoger. Når det gjelder mitt fysiske uttrykk og den kroppslige musikkformidlingen, er robotaktig dans, gamle MJ-moves og til tider dramatisk innlevelse i musikken et helt naturlig sceneuttrykk for meg. Og det er artister som PJ Harvey, Sandra, Michael Jackson, David Bowie og Siouxsie Siouxs forskjellige, men distinkte og gjenkjennelige måter å synge og formidle på som har vært mine mentorer og inspirert meg til å finne min egen stemme og stil.
Apropos Siouxsie & the Banshees, så var det Stein Groven aka Casino Steel som gjorde meg oppmerksom på bandet. Da Seven spilte på Smuget og Mandagsklubben i år 2000, var han på konserten. Han kom bort til meg etterpå og sa at han fikk samme følelse av å se oss live som han fikk av dem. Stein Groven hadde sett dem live i London flere ganger, da han bodde der på slutten av 70-tallet. Jeg måtte selvsagt finne ut av hva han mente, og begynte å høre på musikken deres. Jeg elsket alt ved dem og ble deretter stor fan av Siouxsie & the Banshees.

Har du noen favoritt synthesizer, piano, orgel, effekt, pedal, forsterker eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg er veldig glad i 80-talls synthlydene og bruker for det meste lydene fra Korg Polysix og Prophet 6. Ellers bruker jeg rørmikrofoner og har ofte litt Fuzz på sangen. Liker den vrengte og fjerne lyden i kombinasjon med varm vokallyd og klang. Bruker mye analogt på innspillingene, som båndspillere i kombinasjon med det digitale. Vi jobbet veldig lenge på et analogt 8-spors kassettstudio. Da var begrensningene store, men samtidig ble kreativiteten større og vi måtte legge på mange lyder samtidig for å få med alt vi ville. Lyden ble dessverre ofte litt presset og smal, men syns allikevel at den hadde sin sjarm. Nå som vi bruker mest digitalt innspillingsverktøy som Pro Tools, er mulighetene ubegrensede og det føles ofte stressende og vanskelig å finne og velge lyder i jungelen. Lydene er også mye kaldere og fjernere enn de analoge.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få den lyden som dere ønsker?

Ole Tom: I begynnelsen med Seven spilte vi inn på et 8-spors kassettstudio. Men det har blitt digitalt og Pro Tools som vi jobber på. Men bruker enda masse analoge synther, orgel og elpiano. Effekter som fuzz, flanger, div. blir mange ganger sendt gjennom 8-spors kassettstudio eller en gammel echomaskin. Har og en ombygd gammel telefon som er kul å bruke på vokal. Liker å forske på nye lyder

Hvordan vil dere si at Annette Gil skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i som Seven, The Goon Squad og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?

Annette: Da jeg ble spurt om å synge i The Goon Squad (David Bowie-tribute), måtte jeg selvsagt si ja! Første konserten var David Bowie-tribute konsert på Café Mono, samme året som Bowie gikk bort. Den gangen var det mange flere vokalister og alle skulle synge en låt hver. Jeg valgte «Absolute Beginners», som har vært en favoritt siden jeg så filmen med samme tittel og David Bowie i en av hovedrollene. Etter den ene konserten ballet det på seg med flere konserter og events og jeg ble en av de faste hovedvokalistene i tillegg til Espen Beranek Holm og Håvard Bakke. Nå har vi tribute-konsert på Rockefeller eller John Dee hvert år på David Bowies bursdag. Det er perfekt for meg å synge Bowie (selv om tekstene kan være forunderlig vanskelig å lære seg noen ganger) og det er et fantastisk band inkludert kor og blåsere. Jeg syns det er veldig lærerikt å synge Bowie og jeg har hatt veldig godt av å gjøre covers, sette meg inn i andres låter og ikke bare gjøre mine egne.

Fortell om musikernes musikalske styrke og rolle.

Ole Tom Torjussen er veldig viktig for meg. Han har vært min trommis, multiinstrumentalist, innspillingsleder, mixer og produsent, helt siden vi startet Seven sammen i 1999. Vi pusset opp øvingslokalet og studioet (i samme rom), som vi leier av kommunen og fortsatt er så heldige å ha etter over 20 år. Ole Tom er tålmodig, løsningsorientert, kreativ, leken og nesten alltid i godt humør. (Om ikke jeg gjør ham sur da -hehe). Vi kjenner hverandre så godt at han føles som familie. Derfor kan det bli noen heftige diskusjoner i forhold til hvilken retning vi vil at musikken skal ha, som for eksempel lyden, trommer (med eller uten cymbaler), gitar eller synth osv. Men det er viktig å diskutere og alt kan ikke gå på skinner for da blir det ikke bra kunst. Jeg er utrolig takknemlig, og det er befriende å ha en musikalsk partner som alltid vil hjelpe og som har trua og pusher meg når ting kan være vanskelig. Ole Tom er fortsatt en stor del av musikken jeg lager, og det er jeg veldig glad for. Han spiller blant annet også i Aunt Mary og med Åge Sten Nilsen i Queen-tribute bandet «The Show Must Go On» og Ammunition.

Helge Hovland er en vanvittig god gitarist med lang fartstid i bransjen og har et helt eget særpreg. Han er lydhør for ønsker og veldig pedagogisk i sin tilnærming til det musikalske samarbeidet. Helge har et sterk postrock-uttrykk i gitarspillet og liker ikke å følge så mye mønster og struktur, men innehar mye følelse og innlevelse. Spillestilen hans kan minne om Robert Smith fra The Cure, noe jeg er veldig fan av. Han spiller også fast med De Press – et band jeg digger! Veldig glad for å ha ham med på noen av de innspilte låtene mine og han er også med live når han har mulighet. Dessverre gjorde koronapandemien det vanskelig for oss å møtes i studio, så han kunne ikke være med på like mange låter som vi ønsket.

Ole Tom: Er en utrolig kul og kreativ gitarist. Absolutt en gitaristenes gitarist. Har sitt eget sære og spesielle uttrykk som er helt annerledes enn andre gitaristers sitt uttrykk. Spiller veldig lekent.

Fredrik Eilertsen er en god venn og ekstremt dyktig og perfeksjonistisk musiker. Han ble med live etter at min første plate «Desert Disco!» var sluppet. Fredrik hadde akkurat lansert debutalbumet med sitt eget band Captain Walker. Han er inspirert av band som for eksempel Blue Nile, Tears for Fears og XTC. Fredrik tilfører spennende arrangementer på både bass, gitar og synth og har ofte andre innfallsvinkler enn meg og Ole Tom, noe jeg synes har vært bra for utviklingen av låtene. Fredrik er egentlig gitarist, men spiller som regel bass med meg når vi har konsert. Han var veldig involvert i innspillingen av mitt andre album «Comfortably Young», men har ikke vært så involvert i «Teenage Rage» grunnet nevnte pandemi og andre utfordringer. Men han har i ettertid vært med på innspillingen av 3 akustiske versjoner fra plata og planen er å slippe disse bonuslåtene rundt juletider/nyttår. Fredrik spiller også gitar i David Bowie-bandet The Goon Squad.

Ole Tom: Egentlig gitarist. Men spiller mest bass med Annette. Spiller og litt keyboard live. Er en flink og kreativ musiker som også synger veldig bra. Veldig fokusert og konsentrert når han jobber i studio.

Asle Rødfjell er min samboer og «skap.gitarist», og han er rå på å plystre og etter eget utsagn, en av de høyeste «håndklapperne» i verden – ja, det smeller i ørene noen ganger -hehe! Siden han i tillegg har kommet med mange inspirerende akustiske gitarlinjer, synes jeg det var viktig at han ble med i studio og gjorde sine greier på de låtene som trengte det lille ekstra særpreget. Asle har aldri spilt i band og har ingen live erfaring – i hvert fall ikke ennå. Men det er godt mulig at han dukker opp på plystring eller klapp på neste konsert.

Kristian Wentzel er den yngste av oss, men har allerede lang fartstid i bransjen. Han er en dyktig pianist og kan spille på alt av tangenter. Da vi ville ha hammondorgel på noen av låtene, var han tilfeldigvis i vårt studio og jobbet med en annen artist. Han tok jobben på strak arm og tilførte noen av låtene ekstra dybde og klassisk finesse.

Ole Tom: En veldig flink tangentmann, som også spiller med masse forskjellige artister.

Mattias Hellberg er kjent for de fleste i både den norske og svenske musikkbransjen. Han spiller bla. gitar med Håkan Hellstrøm, Jan Ove Ottesen og Erlend Ropstad. Nå er han aktuell med egen musikk fra det flotte og mer lavmælte/nedstrippede duoprosjektet Hederos & Hellberg. Mattias har også blitt en venn av oss og jobber med musikk i vårt studio og øvingslokale. Da jeg lagde den litt mer rocka låta «Generation CD» (som var en av de siste jeg lagde til plata), var det naturlig å spørre om han ville bli med på gitar. Det han gjør er veldig kult og han har tilført låten en herlig rock-energi.

Ole Tom: En legende kan man si. En veldig spesiell og kreativ gitarist

Vidar Bø fra Kristiansand er en gammel kompis av Ole Tom og en vanvittig kreativ og energisk keyboardist og musikkelsker. Han har spilt i mange forskjellige band og oppsetninger ved Kristiansand teater og er til daglig piano/musikklærer. Da han var på besøk hos Ole Tom dro de innom studioet for å leke seg litt med musikk og det resulterte i mange fantastiske gitar og synthkomposisjoner til låten «You Know It’s Crazy». Låten var «under konstruksjon» og vi hadde noen elementer som manglet. Jeg ble positivt overrasket da jeg hørte det impulsive og ikke minst kreative resultatet.

Ole Tom: Litt tilfeldig at Vidar spiller synth og gitar på «…Crazy». Ble så inspirert da han hørte låta at vi bare satt i gang. Vidar er en av de mest musikalske personene jeg vet om

Rune Gandrud var fast medlem og bassist i Seven de siste 6 årene. Han er skikkelig rock’n roll og har en helt egen spillestil. Rune jobbet og øvde også i vårt studio og øvingslokale (House Of Distillery Records) i mange år. Vi påbegynte faktisk innspillingen av «Teenage Rage» for ca. 5 år siden og «When The Lights Go Out», som Rune spiller på, var en av de første låtene vi spilte inn til albumet. Han er opprinnelig fra Høyanger, men har nå flyttet til Måløy. Rune er fast medlem i doom metall bandet Funeral og i party/cover-bandet Hit Station.

Ole Tom: Var Sevens siste bassist. Spiller masse på Annettes første soloplate «Desert Disco».

Annette Gil skriver alle låtene. Fortell om bandets bidrag til virkeliggjøringen av komposisjonene og om selve komposisjonsprosessen.

Når jeg får en låtidé, synger og spiller jeg inn skissen på telefonen. På «Teenage Rage» lagde jeg låtene enten på gitar eller piano. Deretter går Ole Tom og jeg igjennom låten i studio for å finne ut hvilket tempo den skal ha. Når tempoet er på plass, prøver vi å finne ut hvilke type trommer som funker og så spiller Ole Tom inn. Deretter legges bass og så bruker vi mye tid på å forske på lyder, om vi skal ha keyboard eller gitar eller begge deler. Vi begynte å spille inn «Teenage Rage» i 2016, omtrent rett etter at det andre albumet «Comfortably Young» var gitt ut. Da korona-pandemien kom i mars 2020, stengte vi oss inne i øvingslokalet og gjorde ferdig plata ila. et års tid. På grunn av alle begrensningene og at vi ikke kunne treffe de andre musikerne så mye, ble det til at vi også gjorde veldig mye av instrumenteringene selv. Jeg spiller hovedsakelig synth, mens Ole Tom både spiller trommer, bass og gitar på mange av låtene.

Ole Tom: Hun kommer med låten som vi jobber litt med. (Annette og Ole Tom). Lager en demoskisse med som regel akustisk gitar, synth og en enkel trommemaskin for å finne form og tempo. Når låta har fått en form som vi er fornøyd med blir det lagt på trommer, bass, gitar. Annette har gjort mye av synthene på alle platene sine. Har ikke øvd inn låtene som et band denne gangen. Som det ble gjort masse av i Seven. Litt viktig å få ut alle Annettes ideer (og mine) på låtene først før andre kommer inn

Kan de andre si hva det er som kjennetegner Annette som komponist, musiker og bandleder og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette?

Ole Tom: Annette har styrke i sin melodiske og tekstmessige oppfinnsomhet. Er utrolig flink til å være kreativ. Enten om man jammer ut en låt med et band eller om hun lager den alene eller sammen med flere. Tekstene kommer som regel ut av tulleengelsk. Så er grunnlaget gjort. Hun er god på å være i et band med gutter

Helge Hovland: Jeg liker Annettes teft for melodier, hvordan hun skrur sammen låtene sine, hennes flotte stemme og kule scenefremtreden. Jeg liker uttrykket godt og synes det er gøy å spille med henne.

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «Teenage Rage» og hva vil dere artikulere med den?

Bakgrunnen for tittelen «Teenage Rage» er at jeg ville lage en plate om oppvekst og opprør. Jeg ville lage en låt om hver enkelt av min nærmeste familie, og det ble en låt til både søsteren min Ingelin, mamma Åse, mormor Aslaug og pappa Asgeir. Platen er for det meste tilbakeskuende og handler mye om hvordan det føltes å vokse opp i Måløy, en liten fiskeby ut mot havet på Vestlandet. Drømmer og tanker som preget meg, hvordan mitt tenåringsopprør utspant seg og hvordan dette har vært med på å forme meg. Låten «Underage» sier bl.a. mye om den tiden. Noen av låtene handler også om nåtiden, drømmer som er knust, savn, eller at en føler seg fremmedgjort, som i for eksempel «New Girl In Town» og «Lady Gugu» – mitt lille alter ego (kallenavnet Gugu gav Asle meg da vi møttes for 13 år siden) og nikk til en av verdens største popartister, Lady Gaga, som tok hele musikktronen, etter å ha tatt navnet fra Queens «Radio Ga Ga» ble det kun smuler igjen til «Radio Gu Gu» og ja, musikkbransjen er knalltøff!

Du har også laget noen fine videoer til platen. Fortell om innspillingen/klippingen/montasjen av disse og låtene som du har valgt ut.

Top Of The Hill

«Top Of The Hill» handler om å undergrave sine egne drømmer og å leve for andres drømmer. Verden er urettferdig, og det er kun noen få på toppen for det er ikke plass til alle. Jeg har jobbet i galleri Pushwagner i mange år og galleriet ligger på Tjuvholmen, som er en av de mest eksklusive og dyreste plassene å bo i Norge. Jeg syntes det passet bra for låten å spille inn videoen på Tjuvholmen. Jeg fikk hjelp av Ole Tom og Asle til å filme og hadde også med hunden min Snø, som jeg deler hovedrollen med. Alt er filmet fra mobilen og etterpå klippet jeg sammen alle de forskjellige filmsnuttene og brukte 8mm vintage kamera-app for å få den perfekte stemningen.

Teenage Rage

«Teenage Rage» ble en veldig spesiell video. Jeg fikk tak i morfars gamle 8mm-opptak fra 60-70-tallet og filmet noen av opptakene fra skjermen med mobilen min. Låten handler om lengsel og tanker om mine nærmeste og det livet de har og hadde. Om de ble fornøyde med livet, eller fikk oppleve alt de ville. Og en slags unnskyldning til mamma for å være så opprørsk tenåring. Den er også en hyllest til alle de sterke og tøffe kvinnene som har omgitt meg i oppveksten. Min morfar var først krigsseiler og deretter kaptein på norsk oljetanker i mange år. Han reiste jorda rundt og var ofte borte over et år i gangen. Mormor måtte klare alt alene og tok seg av både vår oldemor, mamma og onkel og senere søsteren min og meg. Vi bodde i et stort generasjonshus og mamma jobbet (og jobber fortsatt) i egen frisørsalong i kjelleren. Morfar døde så altfor tidlig i 1979 og ble kun 57 år. Han skulle akkurat førtidspensjonere seg etter mange år på sjøen og endelig bruke tid med oss hjemme i Måløy. Slik gikk det dessverre ikke, og det ble bare oss kvinnene igjen i det store hvite generasjonshuset. Mormor var 93 år da hun døde i 2016. Det ble veldig vemodig, men også vakkert å få med disse unike opptakene fra min nærmeste familie og en svunnen tid.

New Girl In Town

Videoen lagde jeg med 8mm (60-tallsfilter) og det ble naturlig å fortsette med det samme visuelle virkemiddelet siden jeg har brukt det på de tre andre videoene fra «Teenage Rage»-albumet. Jeg er ikke så fan av overtydelige bilder for å visualisere musikk, da de ofte kan ødelegge stemningen. Jeg filmet konsert fra øvingslokalet/studioet HOD-Rec. i Brenneriveien Oslo. Mamma sendte meg noen korte filmer fra generasjonshuset i Måløy, der introen er trappa opp til andre etasje hvor mormor bodde, pianoet hun hadde, som mamma nå har arvet, og oversikt over Måløy og Kråkenes/Stadtlandet. Til slutt fikk jeg noen av venninnene mine til å sende meg små videosnutter fra deres lokasjon, hvor de kunne velge å mime valgfritt til låten eller bare være der. «New Girl In Town» handler om å føle seg ensom og usynlig. Låten er en metafor om det å miste noen som har vært veldig viktig i livet – som å mangle en viktig kroppsdel og føle på fantomsmerter siden den viktige delen av deg er borte for alltid. Med en sterk følelse av å stå utenfor og bare klare å kikke inn, håper du at noen skal se deg og snakke med deg. Du lengter og leter etter noe eller noen som ikke eksisterer lengre og som kan hjelpe deg med å fylle tomrommet. Disse følelsene kjente jeg ekstra sterkt på første gangen jeg flyttet hjemmefra som 19-åring. Jeg dro til London for å bo der et år uten å kjenne noen. En overveldende og nesten ubeskrivelig følelse av lengsel og savn etter mine nærmeste dukket opp. Jeg følte meg usynlig, fremmedgjort og følte et sterkt tomrom som ingen kunne fylle.

Ole Tom Torjussen har produsert albumet og Annette står for co-produksjonen. Hvorfor det valget og hva er fordelen ved å holde ting i egne hender kontra det å hente inn en ekstern produsent?

Ole Tom: Vi har valgt å produsere selv. Man har kontroll over hele prosessen. Har selv opplevd altfor mange ganger at en ekstern produsent forandrer ting som blir feil for artisten. Dessuten er det veldig gøy å lære mer og mere om produksjon.

Ole Tom og jeg har produsert selv av mange grunner. En av dem er at vi har full kontroll og kan få med de elementene vi vil og det lydbildet vi ønsker. En annen ting er at vi kan bruke lang tid, uten at det koster flesk. Det kan være både negativt og positivt. Negativt pga. at en lettere kan miste både fokus og motivasjon etter mange år i studio med de samme låtene. En kan også bli blind, eller døv av å fordype seg i sin egen musikk på alle områder. Sånn sett skulle det vært en ekstern produsent, men det positive er at en stadig lærer i prosessen og vi har tid til å feile og rette opp igjen. Vi er helt kompromissløse i forhold til egen musikk og det er befriende at vi kan gjøre akkurat hva vi vil.

Albumet er spilt inn i House of Distillery. Fortell om det lokalet og om hvordan rommet og atmosfæren der har bidratt til lyduttrykket som vi kan høre på «Teenage Rage».

Øvingslokalet og studioet i Brenneriveien, er en gammel destilleringsfabrikk (jeg tror de lagde øl eller sprit der for lenge siden). Bygget er verneverdig og eies av Oslo kommune. Da vi fikk leie lokalet i 1999, var det brukt til et slags sveiserom. Vi måtte på med masker og spyle ned og male hele rommet før vi kunne bruke det pga. mye metallisk støv. Da vi skulle finne navn på vårt lille studio og plateselskap, måtte det selvsagt bli House of Distillery Records, forkortet til HOD-Records. Lokalet har en helt egen atmosfærisk klang og vi har hatt (og har) mange kreative og morsomme fester, hvor musikken alltid står i fokus. Ikke minst har vi hatt flere konserter og egne slippfester i lokalet. Det er stort og romslig og Fredriks øvingslokale som er i naborommet, bidrar til enda større boltreplass med åpne dører og bokstavelig talt mer spillerom. Jeg tror det bidrar til at uttrykket på «Teenage Rage» har blitt som det er. Rett og slett mye deilig musikalsk sjel og varme i de tjukke betongveggene, blandet med en dose fordums stolthet fra alkoholproduksjonens gylne dager.

Ole Tom: Studio rommet låter veldig varmt og fint. Blitt bedre med årene ettersom vi fått finere og bedre tepper inn. Alt er også spilt inn med ekte trommer og ekte mennesker.

Astrid Waller har tatt coverbildet og Heidi Svendsen står for coverdesignet. Fortell om de to og arbeidet de har gjort.

Astrid Waller jobber som frilansfotograf og i kvinnebladet KK. Jeg ble kjent med henne for mange år siden gjennom min venninne og KK-redaktør, Ingeborg Heldal. Astrid har et sylskarpt blikk for det som er kult og litt glam og hun er utrolig god på å bruke det naturlige lyset når hun tar bilder. Hun er også flink til å skille motefotografi og musikk/artist pga. sin egen flerårige rolle som bassist i bandet Cocktail Slippers. Hun «ser meg» og er rett og slett en fabulous rockefotograf som jeg hittil har brukt på alle de tre utgivelsene mine.

Heidi Svendsen er gift med Fredrik Eilertsen, hun er ei god venninne av meg og på en måte en forlengelse av bandet. Hun er utdannet grafisk designer og har hjulpet meg med alt fra platecover og label til T-skjorter, buttons og annet viktig band merch. Det legendariske E.T.-bildet, var ideen min til «Teenage Rage»-coveret, men jeg ville også bruke fjellet Hornelen (Nord Europas høyeste sjøklippe) som vi ser fra huset vårt i Måløy, i bakgrunnen. Jeg måtte også ha med hunden min Snø, i sykkelkorga – akkurat sånn vi sykler til jobb hver dag. Jeg måtte ha med noe personlig også, noe som kunne uttrykke det jeg prøver å formidle med albumet. Etter at Astrid Waller tok bildet av oss nede ved Akerselva og mamma sendte over bilder av Hornelen, satte Heidi sammen det hele. Og det ble akkurat så E.T. og «fly me to the moon» som jeg ønsket. Hun kjenner meg godt og forstår hva jeg prøver å formidle og det er en glede å jobbe med henne. Heidi er utrolig kreativ og har mange kule ideer ja, hun er en fantastisk kunstner.

Fortell litt om plateselskapene dine.

MTG Music

MTG-Music ved Larry Bringsjord har kjent Ole Tom og meg i mange år. Han gav ut flere av Seven-albumene og har hele tiden hatt troen på oss, selv om vi nesten ikke solgte noe. Vi har jo på en måte det samme samarbeidet nå som før, og Larry ville prøve igjen. Det er viktig å ha et selskap som kan sende ut pressemateriale, kontakte radioer og journalister, legge ut musikken vår til alle streamingtjenestene, butikker osv. Og dermed gi oss mer frihet og spillerom. En klarer ikke å gjøre absolutt alt selv, og om en klarer eller må, så er det befriende å bare kunne konsentrere seg om musikken. Det er nå en helt annen musikkverden enn for bare 10 år siden og selvpromotering på So-Me er kjempeviktig. Den jobben må en stort sett gjøre selv, noe jeg ikke alltid er like komfortabel med. Jeg tror de fleste artister og band må jobbe enda hardere nå enn før. Det er større konkurranse og veldig lett for hvem som helst å gi ut låter. Det er lett å drukne i mylderet og vanskelig å følge med. Derfor er det enormt viktig med en «hjelpende hånd» som MTG-Music.

Kan Annette til slutt velge fem låter som har inspirert henne som sanger, musiker og låtskriver og si hva hun har fått ut av eller likt ved disse låtene. Kan musikerne så velge to låter hver som de forbinder med Annette Gil.

Dette er veldig vanskelig å svare på! Og ikke minst skille ut i forhold til inspirasjon som sanger, musiker og låtskriver, siden alt glir naturlig inn i hverandre. Men skal gjøre et forsøk…

Fem låter som har inspirert meg som sanger er (i tilfeldig rekkefølge).

Siouxsie & the Banshees – Spellbound

Det punka og direkte drivet og ikke minst en herlig upbeat låt med mye energiske og drivende trommer og gitarer. Siouxsie Sioux synger utrolig kult på sitt harde og småpunka vis.

PJ Harvey – Down by the Water

En rå, dyster og stemningsfull låt og Polly Jean synger overlegent, dramatisk og kult og det er magisk med hviskestemmen på det annerledes refrenget.

Michael Jackson – Billie Jean

Er den ultimate låten som aldri blir avleggs og jeg blir heller aldri lei av å høre den. En av de første låtene jeg ble hekta på og må alltid synge/danse/etterligne MJ. Vokalen hans er av en annen verden.

Ultravox – Dancing with Tears in My eyes

Elsker den sangen og den kan spilles både når jeg er glad og ulykkelig. Den melankolske og drivende håpefulle stemningen får meg alltid til å smile eller gråte. Og jeg synger alltid med.

Kate Bush – Babooshka

Bruker brystklang i kombinasjon med hodeklang. Noe som ligger naturlig for meg også, men føler at hun viste vei i forhold til hvordan jeg kan bruke stemmen. Kate Bush demonstrerer det på mesterlig vis i denne låten.

Fem låter som har inspirert meg som musiker (i tilfeldig rekkefølge):

Kavinsky – Nightcall

De kule 80-talls synthene og stemningen gjør at jeg vil spille mer keys og få musikken min med i den perfekte filmen. Alt er riktig med denne låten og ikke minst magisk 80-talls nostalgi til filmen «Drive».

Heart – Barracuda

Gitarene, vokalen og drivet i denne låten er totalt rock’n roll-rått og skulle ønske jeg kunne synge sånn. Har prøvd å covre den, men gikk ikke så bra. Hun har en enormt sterk og misunnelsesverdig brystklang-stemme og kommer veldig høyt. Utrolig teknisk vanskelig låt, både å synge og spille.

Nirvana – Heart-Shaped Box

En av de beste låtene til Nirvana og jeg elsker gitarmelodien, lyden og energien. Gitarene inspirerte meg til å prøve å få til den tøffe og varme lyden på mange av mine låter.

The Buggles – Video Killed the Radio Star

Dette er den ultimate 80-tallslåten. Den forholdsvis enkle elektroniske instrumenteringen og robotaktige vokalen med de myke og luftige korstemmene. Alt er perfekt og akkurat sånn musikk jeg vil lage.

The Weeknd – Blinding Lights

Jeg er veldig glad i The Weeknd (et av mine mer kommersielle alibi), digger det meste han har laget, og denne låten er blant hans beste. Vanskelig å velge bare én låt av ham. Jeg er også veldig glad i hans samarbeid med ovennevnte Kavinsky på låten «Odd Look», og jeg ønsker å lage mer musikk som dette. I tillegg får jeg lyst til å kjøre en veldig rask bil. Perfekt og akkurat sånn musikk jeg vil lage.

Fem låter som har inspirert meg som låtskriver (tilfeldig rekkefølge):

Pet Shop Boys – It’s a Sin

Når det gjelder låtskriving er teksten like viktig som melodien. Den melankolske, flotte melodien og samfunnskritiske teksten gjorde dypt inntrykk på meg første gang jeg hørte den og gjør det fortsatt. Teksten handler om religion, legning og fordommer og den er (dessverre) like aktuell i dag som da den kom ut i 1987.

Lana Del Rey – Ride

Her er det ikke bare melodien og teksten, men den episke videoen som fenger meg. Laget som en kortfilm med en «bittersweet» historie og både låten, teksten og videoen tar meg med tilbake til min egen rastløse og opprørske tenåringstid. Pga. den filmatiske oppbyggingen får jeg også flashback til de beste musikkvideoene på 80-tallet. Jeg har sikkert sett videoen 100 ganger og gråter hver gang.

Blue Öyster Cult – (Don’t Fear) The Reaper

Jeg er nok en melankoliker og stor tilhenger av de melankolske låtene og denne er intet unntak. Tekst, melodi og den fantastiske instrumentale oppbyggingen griper meg hver gang. Dette er en klassiker av en låt som jeg aldri blir lei og setter meg i en helt spesiell stemning.

Sufjan Stevens – Should Have Known Better

Har hørt veldig mye på «Carrie & Lowell»-albumet til Sufjan Stevens og det er etter min mening hans beste plate. Hovedsakelig akustisk gitarbasert plate som er helt nedstrippet og nær. Tekstene er nydelige om savn og familie og kor/synthene som stemningspålegg er overjordisk vakre. Låten «Teenage Rage» er veldig inspirert av akkurat denne.

Arcade Fire – Intervention

Låten har den ultimate dramatiske teksten og melodien. En av de beste låtene jeg vet om, som er altfor kort og skulle ønske den varte mye lenger. Det var vanskelig å bare plukke ut en låt fra «Neon Bible», som er et av mine favoritt dramatiske album. Denne låten (og albumet) handler om oppvekst, familie, politikk og religionskritikk og alt er formidlet på genialt vis i en slags dystopisk musikal.

Jeg må legge til at jeg helst hører på og lar meg inspirere av hele album. Mange av de låtene jeg har nevnt er ikke nødvendigvis artister/band jeg hører på helhetlig. Dette er hovedsakelig låter som har fulgt meg lenge og som fortsatt inspirerer.
Derfor må jeg i rettferdighetens navn nevne noen av bandene og artistene som har inspirert meg med gode album de siste årene og som jeg fortsatt lytter til.

DIIV «Is the Is Are» 2015, Drab Majesty «The Demonstration» 2017, Johnny Marr «Call The Comet» 2018, Biffy Clyro «Balance, Not Symmetry» 2019 (ei undervurdert plate som er soundtracket til filmen med samme navn og som visstnok ikke skal være særlig bra. Derfor tør jeg ikke se den av redsel for å ødelegge mitt spesielle forhold til dette albumet). Ellers liker jeg spesielt albumet «Opposites» fra 2013. Creeper «Sec, Death & the Infinite Void» 2020 og «American Noir» 2021. Wolf Alice «Blue Weekend» 2021.
Av norske utgivelser vil jeg nevne Ulver «The Assassination of Julius Caesar» 2017, Skambankt (kan ikke nevne et spesielt album for jeg digger alle, men ok «Sirene» 2014 og «Horisonten Brenner» 2018 – er kanskje favorittene). Susanne Sundfør «Ten Love Songs» 2015 og girl in red «If I Could Make It Go Quiet» 2021.

Ole Tom: Da jeg begynte å jobbe med Annette syntes jeg hun var en helt annen type sanger enn alle andre jeg kjente. Shirley Manson fra Garbage med låta «Supervixen» blandet med The Cardigans’ Nina Persson. For eksempel «Lovefool». Siden har det vært Siouxsie & the Banshees og Patti Smith som minner om stemningen og energien i hva Annette gjør.

Helge Hovland: «Comfortably Young» og «Digging in the Garden». Jeg synes at stemmen og uttrykket hennes kommer veldig tydelig frem i disse låtene, de fanger opp essensen av Annette synes jeg.